Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ville mange nazister gi mer konkrete uttrykk for sitt jødehat. Butikker og varehus eid av jøder ble angrepet og jødiske dommere og advokater ble tvunget bort fra domstolene. SA pøbelen var spesielt opptatt av jøder som var kommunister eller sosialister eller som hadde utmerket seg i kampen mot nazistene. Disse ble tatt av SA og SS hjelpepoliti til ville konsentrasjonsleire, som det var svært mange av, mer enn hundre bare i Berlin. Her kunne fangene bli både torturert og drept. De uhyrlighetene som foregikk ble rapportert ganske detaljert i utenlandsk presse, og det førte til at styresmaktene i Tyskland ønsket å få dette under kontroll. Det ble organisert en boikott av jøder 1. april 1933. Selv om SA satte opp vakter og slo opp plakater utenfor så og si hver forretningsvirksomhet som var eid av jøder hadde det på denne tida ikke stor innvirkning på om disse forretningene ble søkt. Det fantes ingen alminnelig utbredt antisemittisme i Tyskland, og folk fortsatte å bruke jødisk eide forretninger.
Loven om restaurering av embetsverket av 7. april 1933 hadde mye større virkning enn boikotten. Selv om den først og fremst var rettet mot nazistenes politiske motstandere rammet den også de jødene som ikke hadde deltatt som stridende under verdenskrigen. At jøder som hadde vært frontsoldater ble unntatt var en innrømmelse overfor Hindenburg, som hadde blitt rasende over at jurister som hadde deltatt i verdenskrigen ble rammet av jødeforfølgelsen i domstolene. Også lærere og leger som var jøder ble utelukket fra det yrket som de hadde arbeidet innenfor. Det ble også lagt begrensninger på hvor mange jøder som kunne få høgere utdannelse. Og jødene ble utelukket fra å arbeide i stadig flere yrker. I 1938 var det innført totalt yrkesforbud for jøder i alle yrker som krevde akademisk utdanning.
Flere lover og bestemmelser som kom de neste årene hadde som formål å utelukke jødene fra det "nasjonale fellesskapet". Mange jøder ble fratatt statsborgerskapet. Nazistene ville også fjerne minnet om framstående eller dyktige jøder. Tiende mai 1933 ble bøker brent offentlig, og bøker skrevet av jøder var blant de bøkene som hyppigst ble brent. Omkring en tredjedel av det vitenskapelige personalet ved tyske universitet måtte flykte fra landet. Blant dem var tjuefire nobelprisvinnere.
Lovgivninga mot jødene nektet dem alle statsborgerlige rettigheter. En hensikt med denne lovgivninga var at regimet ville sikre seg at det selv satte tempoet i jødeforfølgelsene, og at ikke nazistiske aktivister rundt om i Tyskland tok seg selv til rette med terror mot jødene på vilkårlige tidspunkt og vilkårlige måter. En annen hensikt var å gi et skinn av legalitet til jødeforfølgelsene.
Organisasjoner som hadde jøder som medlemmer ble presset til å ta medlemsskapet fra jødene. Bøker skrevet av jøder ble fjernet fra bibliotekene, og jøder ble nektet forsikring. De ble nektet å bruke flere og flere offentlige tilbud, som å sitte på benker på offentlige steder, som parker etc. I 1936 og 1937 var jødeforfølgelsene lite synlige av utenrikspolitiske og økonomiske grunner. I 1936 ble de olympiske leker avviklet i Berlin, og for ikke å gi et dårlig inntrykk ble jødeforfølgelsene holdt tilbake dette året.
Likevel kom det bestemmelser som var lite synlige og som var rettet mot jødene. Fra 3. mars 1936 kunne ikke barnerike jødiske familier få offentlig støtte for mange barn. Og arbeidet med å innføre totalt yrkesforbud fortsatt ved at jøder også gjennom 1936 ble utelukket fra stadig flere yrker og virksomheter. Dette undergravde det økonomiske grunnlaget til jødene. De diskriminerende bestemmelsene ble utformet av byråkrater som var eksperter på "det jødiske spørsmålet".
I september 1936 ble det i forbindelse med arbeidet med fire års planen bestemt at jødene skulle stå kollektivt ansvarlig for forbrytelser som enkelte jøder gjorde.
Da Østerrike ble innlemmet i Tyskland i 1938 ble de antisemittiske lovene som var utformet i Tyskland overført til Østerrike. Og i 1938 ble "arianiseringen" av den tyske økonomien drevet mest intenst. Den innebar at alle virksomheter som hadde jødiske eiere enten ble avviklet eller ble overført til tyske eiere. Denne arianiseringen inngikk i en strukturrasjonalisering av økonomien der samtidig svært mange mindre effektive tyskeide virksomheter ble lagt ned eller innlemmet i mer effektive foretak. Det var storindustrien og de store bankene som tjente på dette. Det var mangel på arbeidskraft, og økonomi og industri skulle gjøres klar til krig.
I 1933 hadde det vært omkring 50.000 jødiskeide forretningsvirksomheter i Tyskland. I april 1938 var det fortsatt 39.532 tilbake, men et år etter var 6.000 av de sistnevnte blitt "arianisert", 11.000 var i ferd med å bli arianisert og 15.000 hadde blitt avviklet. Jødene ble fattigere og fattigere, og i stadig større grad ikkepersoner. Den systematiske forarmingen av jødene ble fulgt opp av stadig flere tiltak for å ydmyke og isolere jødene. Den 27. juli fikk gater som var oppkalt etter jøder nye navn. Fra 12. november 1938 fikk ikke jøder lov til å gå i teater, kino, restauranter eller på utstillinger. Den 17. august 1938 ble det bestemt at jøder skulle ha Israel eller Sara som fornavn, og at de i alle forhold skulle identifisere seg som jøder. Byråkratiet opprettet oversikter over alle jøder, og jødene måtte bære den gule jødestjernen. Regimet ville tvinge jødene til å forlate Tyskland ved å gjøre det umulig og uutholdelig å leve i Tyskland. Men det var vanskelig for jødene å forlate Tyskland siden de ikke fikk ta med seg eiendom eller penger som de kunne bruke for å etablere seg i et annet land. Dessuten var det stor arbeidsløshet ute i verden, og andre land var lite villige til å ta mot mange ubemidlede jødiske innvandrere.
Rikskrystallnatten mellom 9. og 10. november ble utløst av at en tysk ambassadeansatt, Ernst vom Rath, ble skutt av en sytten år gammel jøde i Paris. Goebbels tok initiativet til å organisere denne pogromen der praktisk talt hver synagoge i Tyskland ble brent ned og 26.000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleir og omkring hundre jøder ble drept. Navnet "krystallnatten" stammer fra alle de knuste vindusrutene fra jødiskeide forretninger, alt glasset som la i gatene etter nattens herjinger.
Pogromen 9. november var begynnelsen på hardere forfølgelser av jødene. Men få mennesker deltok i plyndringene og herjingene under Krystallnatten, og de som gjorde det var ofte SA medlemmer som deltok etter ordre fra den nazistiske ledelsen. Majoriteten av befolkninga verken deltok i voldsbruken eller gjorde noe for å hindre den. Jødene ble gjort kollektiv ansvarlige for drapet på Ernst vom Rath og skulle som erstatning betale en milliard riksmark. Dessuten ble jødene gjort økonomisk ansvarlige for ødeleggelsene og herjingene under Krystallnatten, og måtte betale oppryddingen etterpå. De forsikringsutbetalingene som jødene hadde krav på etter herjingene ble konfiskert av staten.
"Arianiseringen" av økonomien fortsatte, og jødenes økonomiske muligheter ble redusert ved at de i følge et dekret av 3. desember 1938 bare ble tillatt å selge det de måtte ha av verdier til staten. Den 5. desember reduserte staten pensjonsutbetalingene til jøder som var blitt avskjediget fra stillinger i staten. Den fysiske utskillingen av jødene begynte i 1939 ved at jødiske leieboere ble tvunget til å flytte inn hos jødiske boligutleiere. Jødene måtte flytte sammen, og de jødiske ghettoene begynte å bli opprettet. Jødene ble fratatt kommunikasjonsmuligheter både ved at de ble nektet å ha førerkort og brevduer. Fra 1. september 1939 ble det innført portforbud for jøder på dagtid. Jødene fikk heller ikke lenger lov til å eie radioer. I september 1941 måtte også alle tyske jøder, ikke bare polske jøder, bære jødestjernen.
Jeg har tenkt å skrive et eget kapittel om Holocaust, og derfor vil jeg ikke skrive mye om det her. Den stadige opptrapping av jødeforfølgelsene førte til at jødene ble drept. Det var Hitler som hadde satt jødeforfølgelsene i gang. Men den praktiske utførelsen av dem var overlatt til byråkratiet og spesielt til SS. Byråkratene satte etter hvert jødeforfølgelsene inn i sine økonomiske og demografiske modeller og planer i den utstrekning det var mulig. Nazistatens byråkrati befant seg i en skapt kaos med overlappende kompetanser og strid mellom ulike organ som arbeidet med samme saksområde, og der gjerne de som gikk mest hensynsløst til verks fikk overta eller skape oppgaver og makt. Dette førte til en stadig radikalisering av virksomheten, og også av jødeforfølgelsene. Under disse forhold var det vanskelig å opprette en overordnet planlegging, selv om det fantes overordnede hensyn, som å vinne krigen, sette økonomien på krigsfot og organisere den på den mest effektive måten for krig, og disse målsetningene ble innarbeidet i den rasehygieniske virksomheten til nazistene der utryddelsen av jøder og også polakker og russere var overordnede mål.
Massedrapene utviklet seg i et samspill mellom drapslystne SS tropper og den nazistiske ledelsen og byråkratiet. Einsatzgruppen, som tilhørte SS, ble sendt inn i Polen da Polen ble angrepet. Deres oppgave var å myrde den polske eliten, adelen og intellektuelle. De begynte også å drepe jøder. Wehrmacht reagerte fra først av mot denne uautoriserte drepinga, og ville ha den straffet. Dette grep Hitler inn mot, og SS ble fjernet fra Wehrmachts jurisdiksjon. Hvordan ulike eksperter og planleggere arbeidet for å rasjonalisere de rasistiske drapene og få dem inn i sine planer skal vi se på når vi tar opp boka "Architects of Annihilation". Etterhvert ble drapene innlemmet i det byråkratiske systemet og styrt av det.
Wannsee konferansen, som ble avholdt ved årsskiftet 1941/42, var ikke begynnelsen på massedrapene, for de var allerede i gang, men hadde som formål å samordne de ulike aktivitetene og fastsette ansvar og kommandoer. SS fikk kontroll over massedrapene. Senere konferanser utarbeidet detaljene videre.
Før Wannseekonferansen hadde Albert Eichmann blitt overbevist om at massedrapene foregikk på en måte som var psykologisk ødeleggende for de som utførte dem. Dessuten foregikk de på en måte som var lite hensiktsmessig gitt det svært store antallet som var planlagt drept. Det var i tillegg til å drepe alle jødene bestemt at mer enn tretti millioner russere skulle drepes. Drapene måtte foregå på en annen måte enn ved skyting, på en mer industriell måte. Nittito personer som hadde deltatt T-4 programmet der omkring 70.000 personer med mentale lidelser hadde blitt drept, og som derfor var vant til å utføre massedrap, ble hentet til Polen for å utvikle industrielle drapsmetoder. Dieselmotorer som produserte karbonmonoksyd ble tatt i bruk for å drepe mennesker i Chelmno, Belzec, Sobibor og Treblinka.
Fram til 1. august 1942 ble mer enn 140.000 jøder drept i Belzec. De fagfolkene fra T-4 programmet som i denne tida var i Belzec var opptatt med å utvikle mer effektive metoder for massedrap. Gassing av jøder i Belzec kan ble delt to faser. Den første serien eksperimenter ble foretatt på to til tre transporter på fire til seks vogner med 20-40 personer hver. Det kom gjennomsnittlig 150 jøder i hver transport, og disse ble drept. Gassingen av disse var ikke del av et program for systematisk tilintetgjørelse, men en forsøksvirksomhet der leirens kapasitet skulle undersøkes og de tekniske sidene ved drapsvirksomheten skulle justeres. I begynnelsen av mai 1942 hadde SS-Oberführer Brack fra førerens kanselli kommet til Lublin. Han fikk vite at det trengtes flere personer for å gjennomføre utryddelsen av jødene. Brack svarte at T-4 programmet var i ferd med å bli avsluttet, og da ville de som hadde foretatt myrderiene under det programmet kunne delta i myrderiene på jødene. To nye utryddelsesleire, Treblinka og Sobibor, skulle bygges, og de skulle være ferdige til 1. august 1942. Fra da av skulle de store utryddelsesaksjonene settes i gang. Etter at SS-Oberführer Brack hadde reist fra Belzec begynte den andre serien med gassing, og den varte til 1. august 1942. Gasskammer av ulik størrelse ble prøvd ut, men den gassen som ble brukt var hele tiden eksos - karbonmonoksyd.
Det var staben i Auschwitz som oppdaget fordelene med Zyklon B. Det var en gass som var blitt brukt mot utøy og parasitter. Den ble prøvd ut på russiske krigsfanger, før den i stor skala ble tatt i bruk mot jøder. I Auschwitz ble opp til 10.000 mennesker gasset i hjel daglig. Da ble drapskapasiteten og krematoriene fullt ut utnyttet. Omkring seks millioner jøder ble gasset, skutt, slått eller sultet i hjel.
Da krigen begynte var det 164.000 jøder i Tyskland. Mange jøder hadde reist fra Tyskland. Halvparten av de jødene som var tilbake var over femti år gamle. Det var tjue prosent flere kvinner enn menn i den tilbakeværende jødiske befolkninga i Tyskland. De jødene som hadde lettest for å reise fra Tyskland hadde i stor grad allerede gjort det.
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: