Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Kart over Danelagen og de engelske shirene.
Danelagen var navnet på den delen av England som ble delt mellom vikingene fra den store vikinghæren som gjorde landgang i England i 865 og erobret store deler av England. Dette er det fortalt om i teksten "England og vikingene 800-900".
Ved slutten av det niende århundret avtok vikingenes angrep mot England. Vikingenes invasjon i 892 hadde ikke ført til at vikingene foretok nye erobringer i England, selv om store deler av England fortsatt ble holdt av vikingene etter at den store hæren fra 865 hadde delt Northumbria, den østlige delen av Mercia og East Anglia mellom seg.
Vikingene hadde ikke vært i stand til å oppnå noen avgjørende seier over Wessex. Omkring år 900 hadde de store hærene som mellom 880 og 890 hadde herjet i det nordlige Frankrike og i Nederland og Belgia blitt forvandlet til en mengde mindre bander. Frank Stenton skrev at en av disse bandene gikk i den franske kongens tjeneste og fikk land ved Seinen som ble kjernen i Normandie. På nesten en generasjon hadde det ikke kommet noe alvorlig angrep fra Norge mot Irland, og innfødte konger begynte å ta kampen opp mot de utlendingene som hadde slått seg ned langs østkysten. Englands framtid var usikker, men den oppbyggingen av forsvaret som Alfred hadde arbeidet med foregikk fortsatt, og dermed ble muligheten til å erobre England, eller til å plyndre landet, dårligere.
I denne teksten møter vi også noen skikkelser fra norsk historie, som Harald Hårfagre og den engelske kong Athelstan som han hadde kontakt med og som trolig Håkon Adelsteinsfostre vokste opp hos. Vi møter også en annen sønn av Harald Hårfagre, Erik Blodøks som ble konge i York i England.
I denne teksten blir det også fortalt om hvordan den engelske kirka i Danelagen greide seg gjennom møtet med de hedenske vikingene. Vikingene hadde ikke noe spesielt mot kristendommen. De var ute etter sølv og materiell vinning, og forfulgte ikke kristendommen. Derfor forsynte de seg av kirkas eiendommer, men prøvde ikke å utrydde kirkas menn og kvinner. Man vet lite detaljert om hvordan kirkene fungerte i Danelagen, men det ser ut til at mange bispedømmer sluttet å fungere og at bispedømmenes grenser ble forandret. Tradisjonelt har synet vært at vikingene i stor utstrekning ødela kirkas organisasjon i det området som de erobret. Dette har også Frank Stenton gitt uttrykk for. Men nyere forskning trekker dette i tvil. Julia Barrow skriver i en artikkel som er referert her og trykt i boka "Cultures in Contact: Scandinavian Settlement in England in the Ninth and Tenth Centuries" at grunnen til at kirka til dels sluttet å fungere i Danelagen var at de engelske kongene fra Wessex ikke ville at det skulle innsettes nye biskoper i bispedømmene i Danelagen, og det var biskopen i Canterbury, som var underlagt Wessex, som vigslet nye biskoper. Uten biskoper ble det heller ikke vigslet nye prester, og dermed sluttet kirka etter hvert å fungere. Hun skriver også at kongene i Wessex ødela kirker i Danelagen i minst like stor utstrekning som vikingene gjorde. I en artikkel av Lesley Abrams blir det framhevet hvor viktige og nødvendige kirkene og prestene var for middelalderens kristendom.
I 899 ble den eldste sønnen til Alfred konge i Wessex. Navnet til den nye kongen var Edward. Han kom til å få tilnavnet "den Eldre". Store deler av England var da delt mellom et antall danske hærer. De hadde delt den sørlige delen av Northumbria og det østlige Mercia og East Anglia mellom seg og mellom sine medlemmer. Disse hærene stammet fra den store hæren som hadde invadert England i 865. De gikk over fra å være soldater til å bli jordbrukere, og de prøvde å leve etter sine egne skikker og lover, skrev Stenton. Men de beholdt sin militære organisasjon slik at de var klare til å møte et angrep. De oppfattet seg ikke som en politisk enhet, og det var en høvdings rangering i hæren som avgjorde om han var en jarl eller en konge. Siden de ikke oppfattet seg som en enhet eller opptrådte som en enhet var det ikke mulig å underkue dem i et enkelt felttog. Stenton skrev at det var ikke før det engelske området var blitt stengt for vikingene ved at det var blitt bygd befestede steder på strategiske plasser, og de danske vikingenes sikkerhet ble truet av norske vikinger fra Irland, at de danske vikingene og deres etterkommere i Danelagen gradvis begynte å aksepterer kongen av Wessex som sin konge.
Da Alfred døde omfattet Wessex alt land sør for Themsen og Bristol Avon. Dessuten var noen rester av Northumbria fortsatt under engelsk styre. Dette var et område som lå vest for Penninene og nord for Tees, og som ble styrt av et antall engelske ealdormen. Den fremste av dem var Eadwulf av Bamburgh. Området hans strakte seg langs østkysten fra Tees til Firth of Forth. Og det fantes flere like høgtstående høvdinger mellom Penninene og sjøen i vest. Enda hadde ikke invasjonene rammet Cumberland, Westmoreland og Lancashire - men de ville komme.
Sør for Mersey langs grensen mot Wales og langt utover slettelandet i midlands lå det området som Æthelred av Mercia regjerte over. Det omfattet hele området fra Cheshire i nord til Gloucestershire og Oxfordshire i sør. Det omfattet også deler av Buckinghamshire. Stenton skriver også at det er bevis for at Æthelred holdt London til han døde i 911.
Før kong Edwards regjeringstid var over hadde hver dansk koloni sør for Humber blitt innlemmet i Wessex. Dette ble oppnådd i den andre halvdelen av regjeringstida til Edward. I de første ti årene som Edward var konge førte de kampene han kjempet ingen vei. Fra 899 til 902 var han opptatt av indre strid. Kort etter at han var blitt konge okkuperte søskenbarnet til kong Edward, Æthelwold som var sønn av kong Æthelred I, de kongelige eiendommene Wimborne og Christchurch. Edward okkuperte da det gamle festningsverket som nå kalles for Badbury Rings og som ligger seks kilometer nordvest for Wimbourne. Om natta flyktet Æthelwold, og forlot ei nonne som han hadde forført. Æthelwold flyktet til Northumbria og ble godt mottatt av en dansk hær. I 901 dukket han opp i Essex med en flåte, og i 902 overtalte han hæren i East Anglia til å gjennomføre et stort tokt inn i engelsk Mercia og nordre Wessex. Som gjengjeld herjet kong Edward East Anglia fra Cambridgeshire dikes til elva Wissey og så langt nord som til the Fens. Edward og de mennene som han kommanderte trakk seg tilbake i god orden, men styrkene fra Kent nektet å følge ordre om tilbaketrekning og ble avskåret av vikingene, og i slaget som fulgte ble mennene fra Kent nedkjempet, men det falt mange ledere på vikingenes side, blant dem deres allierte Æthelwold og deres konge Eohric.
Stenton skrev at det er lite som er kjent om hvordan og på hvilke betingelser denne striden ble avsluttet. Det er også lite som er kjent om forholdet mellom kong Edward og de danske hærene i de neste sju årene. Men noen dokumenter som er bevart forteller at det også var fredelige forbindelser mellom engelske myndigheter og vikinger. I 926 utferdiget kong Athelstan to chartre som begge bekreftet overfor en engelskmann land som han hadde "kjøpt fra de hedenske som var under kong Edwards og ealdorman Æthelreds kommando". Den ene av disse transaksjonene gjaldt land sør for Bedfordshire og den andre land nord for Derbyshire. Og det er sannsynlig at det ble foretatt betydelig flere kjøp enn vi kjenner til i dag. Stenton skriver at det er sannsynlig at kongen lot store midler bli brukt til å kjøpe land i Danelagen, og disse kjøpene viser at forbindelsene ikke bare var fiendtlige.
I 909 begynte krigene på nytt da Edward sendte en styrke mot danskene i Northumbria. Den herjet i landet i fem veker, og tvang gjennom en fred på Edwards betingelser. Neste år tok northumbrerne offensiven og trengte inn i engelsk Mercia. På det tidspunktet var Edward i Kent og ventet på at en flåte skulle bli samlet. Danskene trodde at de engelske styrkene også var i ombord i flåten ved Kent og utvidet ekspedisjonen sin til hele engelske Mercia helt til Bristol Avon. På tilbakeveien krysset de Severn og herjet langs vestbredden av elva, og for så østover inn i midlands. Da var det mobilisert en hær i Wessex som fulgte dem, og de ble tatt igjen nær Tettenhall i Staffordshire, og der vant de engelske styrkene en avgjørende seier. Hæren fra Danelagen ble nedkjempet, og blant de som ble drept var tre konger fra Northumbria.
I de følgende årene ekspanderte Wessex sterkt. Stenton skrev at den gradvise erobringen av East Anglia og de danske midlands aldri kunne ha vært gjennomført dersom disse områdene hadde fått støtte fra et sterkt Northumbria. De danske hærene i Northumbria kom seg aldri etter nederlaget i 910. Og etter 910 var det ingen i det nordlige England som kunne sette seg mot de norske inntrengerne som kom fra Irland. I 919 grunnla de et nytt skandinavisk kongedømme i York. Men kongene av Wessex hadde lagt under seg alle de danske hærene i det sørlige England før vikingene som kom fra Irland slo ned på Yorkshire med stor kraft.
I 911 døde Æthelred av Mercia. Den umiddelbare slagkraften til de danske hærene som hørte til i midlands hadde ikke blitt berørt av nederlaget til hæren fra Northumbria. Og engelsk Mercia trengte fortsatt hjelp fra Wessex for å forsvare seg. Etter at Æthelred var død overtok enka etter ham, Æthelflæd, som var kong Edwards søster, regjeringa i Mercia. Hun fikk tittelen "Lady of the Mercians", og med denne tittelen styrte hun i Mercia i åtte år. Hun var også personlig hærfører i felten. Hun fikk bygd en rekke festningsverk, og var en dyktig strateg. Stenton skrev at det var gjennom å stole på at Æthelflæd tok vare på og forsvarte Mercia at Edward kunne begynne å overta den sørlige delen av Danelagen.
Som forberedelse av dette tok kong Edward det landet langs Themsen som hadde tilhørt den sørligste utkanten som lå under Æthelreds styre. I 911 okkuperte han London og Oxford og områdene rundt disse byene. Før året var omme hadde han opprettet en utpost mot danskene i Bedford og Cambridge ved å bygge et fort på nordbredden av Lea ved Hertford. Da grensen mot nord slik var blitt styrket vendte han seg sommeren 912 mot den danske hæren i Essex. Han tok stilling ved Maldon i elveutløpet til Blackwater, og sendte menn 10 kilometer inn i landet for å bygge festningsverk ved Witham på den romerske veien fra Colchester til London. Dette festningsverket var en massiv hindring for bevegelser mot vest av en hær som var stasjonert i Colchester. I mens fortsatte hæren til Edward å bygge festninger på grensen mot Danelagen. Ved slutten av året var London blitt ganske godt sikret mot overraskelsesangrep fra danske hærer i nord eller øst.
For 913 melder den angelsaksiske krøniken at det var lokale kamper i midlands, men ingen større militære operasjoner. Tidlig i 914 kom plutselig en skandinavisk hær seilende fra Bretagne til Wales. Den begynte å herje landet på den andre sida av Severn. Den ble utmanøvrert av en hær fra Hereford, Gloucester og andre områder i Mercia, og tvunget til å gi sikkerhet for at den skulle dra seg bort. Men det var ikke før sommeren kom at den seilte til Irland.
Og da kunne angrepene fra Wessex mot nord ta til. I oktober kom kongen med en hær til Buckingham lengst nord i riket. Der bygde han et fort på hver bredd av Ouse. Innen en måned var gått hadde Thurketil, tilsynelatende etter forhandlinger og ikke etter kamp, underkastet seg. Thurketil hadde kommandert den danske hæren i Bedford, og han fikk følge av de fleste ledende menn i denne hæren, og også av noen som tilhørte den farligere hæren i Northampton. I 915 styrket han stillinga ved å okkupere Bedford og ved å bygge et fort sør for Ouse overfor det danske festningsverket på nordbredden. I 916 gjennomførte Edward en ekspedisjon til Essex der det var bygd et nytt fort ved Maldon for å beskytte garnisonen i Witham mot angrep fra sjøen. Før året var omme hadde Edward redusert antallet danske hærer i midlands ved å hjelpe Thurketil til å forlate England med alle de menn som ville følge ham.
I mellomtida bygde Æthelflæd, Edwards søster, stadig nye festninger i engelsk Mercia. Det var allerede mange burhs - befestede steder - og byer der. Allerede mens Alfred regjerte hadde Worcester fått festningsverk, og det var garnisoner i Hereford og Gloucester før 914. I 907 ble bymurene til Chester reparert. Det er kjent at Æthelflæd fikk bygd ti festninger. I 912 blokkerte hun Severn ved å bygge ei festning ved Bridgnorth på et sted der danske hærer hadde krysset Severn to ganger. De festningene som Æthelflæd fikk bygd stengte mange av de veiene som gikk fra de stedene der danske hærer kunne bli samlet og inn i Mercia. Da festningene var ferdige var grensene så godt beskyttet at Æthelflæd kunne begynne å bruke hæren sin til offensive operasjoner. I 916 ble en abbed fra Mercia drept av walisere, og Æthelflæd sendte hæren inn i Wales og den tok kona til kongen av Brycheiniog til fange. Og i 917 deltok hæren fra Mercia i den offensiven mot danskene i midlands som Edward gjennomførte det året.
Begivenhetene i 917 er bedre kjente enn begivenhetene i noe annet år siden krigen i 892-5. De ble av avgjørende betydning. Det begynte i april da engelske styrker okkuperte Towcester som synes å ha vært den sørligste grensen for de danske hæren i Northampton. Og dette ble fulgt opp av at engelskmennene bygde ei festning et stykke inn på dansk territorium. Dette førte til at de danske hærene fra Northampton, Leicester og et område lenger nord ble samlet. Denne samlede hæren angrep Towcester, men greide ikke å erobre Towcester. Deretter tok hæren fatt på et tokt sørover. Samtidig med dette invaderte hærene fra East Anglia og Huntingdon Bedforshire, som nå var engelsk, og bygde et fort i Tempsford ved elva Ivel. Derfra gikk disse hærene opp Ousedalen mot Bedford, men den engelske garnisonen møtte dem til slag og drev dem bort. Litt senere kom en tredje dansk hær som var samlet fra East Anglia og dansk Mercia og angrep den engelske festninga som er nevnt bygget på dansk territorium, men den greide ikke å erobre festninga, og den trakk seg da tilbake uten å beleire festninga.
De danske hæren opererte ikke samlet. I siste del av juli mens danskene fra det østlige og sørlige midlands var opptatt av kampene invaderte Æthelflæd territoriet til danskenes allierte i nord og angrep Derby. Byen ble erobret og ble innlemmet i engelsk Mercia sammen med den regionen som den var sentrum for. Stenton skrev at det er mulig at hun handlet i samråd med Edward, og at det er utvilsomt at dette bandt opp store danske styrker som ellers kunne vært satt inn sammen med danskene i Ousedalen. Krigens vendepunkt kom da en engelsk hær fra garnisonene i midlands stormet de danske festningsverkene ved Tempsford og drepte alle forsvarerne og også den danske kongen av East Anglia. Stenton skrev at mangelen på samarbeid mellom de forskjellige danske hærene ble stadig mer tydelig i de senere stadiene av krigen.
Umiddelbart etter at Tempsford var tatt angrep en hær Colchester. Denne hæren var sammensatt av styrker fra Kent, Surrey, Essex og nærliggende garnisoner. Colchester ble inntatt, men den ble ikke forsøkt holdt. Senere på sommeren beleiret en stor hær fra East Anglia Maldon. Men garnisonen i Maldon holdt ut til den fikk hjelp, og de danske styrkene ble beseiret og hæren til East Anglia kom på defensiven.
Fram til nå ser det ut til at krigen hadde blitt ledet av andre enn kongen. Men tidlig på høsten kom kongen i spissen for militsen fra Wessex. Han satte militsen i gang med å bygge en steinmur rundt festninga i Towcester. Jarl Thurferth og de andre lederne for hæren i Northampton underkastet seg. Da avdelingene i militsen hadde tjenestegjort den perioden de hadde plikt til å tjenestegjøre ble de avløst av andre avdelinger fra militsen. De gikk ned Ousedalen og okkuperte de danske festningene der. Erobringen av Huntingdon førte til at hæren i Cambridge var den eneste uavhengige hæren i midlands som kunne gi forsterkninger til danskene i East Anglia. Men hæren i East Anglia var fortsatt sterk, og kong Edward ville sikre grensen i Essex før han gikk inn i East Anglia. I november okkuperte han Colchester med styrker fra militsen i Wessex og reparerte bymurene. Engelskmenn fra East Anglia og Essex sluttet seg til ham. Danskene i East Anglia sverget at de ville holde fred, og hæren i Cambridge underkastet seg.
I januar 918 var det fire separate danske hærer sør for Humber. De var samlet ved festningsverkene til Leicester, Stamford, Nottingham og Lincoln. Tidlig på året greide Æthelflæd å sikre seg Leicester uten kamp, og det meste av den lokale hæren underkastet seg. Stenton skrev at det er bemerkelsesverdig at på denne tiden fikk hun løfte om lydighet fra de ledende mennene i området ved York. Det er liten tvil om at dette skyldtes at de ønsket støtte fra henne mot nordmennene fra Irland. Men før hun kunne gjøre noe med dette døde hun. Og muligheten til å annektere Northumbria på en fredelig måte kom ikke igjen. Så vidt man vet mottok ikke kong Edward et tilsvarende tilbud.
Nå var kong Edward fri til å gå mot de danske hærene som var bortenfor Welland [Welland er ei elv som renner ut i the Wash]. Men de danske garnisonen ved Stamford stod i veien. Edward okkuperte først høydene sør for Welland. Fra disse høydene hadde han stillinger som så ned på de danske stillingene i nord. Dette fikk danskene som var like nord for elva til å overgi seg. Dette åpnet veien til Nottingham og Lincoln. Men før han kunne rykke nordover fikk han vite at Æthelflæd var død, og da ville ha først sikre seg at Mercia ble liggende under hans autoritet. I 918 stod aristokratiet i Mercia for første gang på en generasjon fritt til å velge sin egen konge. Kong Edward sikret seg Tamworth. Alle som hadde vært Æthelflæds undersåtter aksepterte da Edward som sin herre. Æthelflæds datter Ælfwynn ble valgt som Æthelflæds etterfølger, men hun var underordnet Edward. Vinteren 919 tok Edward Ælfwynn til fange og førte henne til Wessex. Og fra da av var Mercia underlagt Edward på samme måte som Kent, Essex og Surrey var det.
Fyrstene i Wales underkastet seg også Edward, og det ser ut til at de gjorde det uten krig. Rett etter at Mercia hadde akseptert Edward som konge ble kongene av Gwynedd, Dyfed og andre områder Edwards menn, og det kan se ut til at omtrent alle fyrstene i Wales aksepterte Edward som overkonge.
Etter å ha oppnådd dette konsentrerte Edward seg om å legge det siste uavhengige danske området sør for Humber under seg. De tetteste danske bosetningene i det sørlige England lå i de områdene som hadde Nottingham og Lincoln som sentra. Men hærene som hadde disse områdene som basis var nå isolerte, og en norsk hær truet danskene i landet rundt York, og i vest og sør var det engelske garnisoner. Før 918 var omme overga hærene i Nottingham og Lincoln seg uten kamp. Englands grense gikk endelig ved Humber.
I mellomtida foregikk det folkevandringer til det nordvestlige England. I de første årene av århundret ble en skandinavisk koloni grunnlagt på Wirralhalvøya av nordmenn fra Irland. Og det vrimlet med pirater mellom Penninene og Irskesjøen før 915. Man vet ikke nøyaktig når disse sjørøverne gikk over fra å være sjørøvere til å bli ordinære adelsmenn og bønder, men trolig begynte det å skje i den første fjerdedelen av århundret. Stenton skrev at kommunikasjonen mellom York og Irland foregikk så lett i de neste tiårene at trolig var nordvestkysten av England okkupert av nordmenn. De påvirket og skapte en særegen form for steinskulpturer i Westmoreland, Cumberland og Lancashire.
Denne nye bosetninga førte en blandet norsk-irsk kultur til det nordvestlige England. Det viser seg i den bildende kunsten som ble skapt i denne regionen. Irske navn ble også tatt i bruk, og er bevart i mange stedsnavn, og irske låneord kom inn i språket. Det var norske bosettere fra Irland overalt langs kysten fra south Lancashire til Solway, og også det sentrale åslandet i Cumberland var okkupert av dem, og Kentdale og landet på begge sidene av Cumbrian Derwent.
Samtidig med denne invasjonen kom en invasjon fra Strathclyde. Hele slettelandet rundt Solway Firth hadde vært under Northumbria til det ble erobret av danskene. Med det kan se ut som om den nordlige delen ble erobret av britene i nord i første del av det tiende århundret. Og trolig foregikk det uten at de engelske herskerne i Bamburgh gjorde motstand. Kongene i Strathclyde og skottenes konger stod nær hverandre, og den faren som toktene fra Irland utgjorde for begge førte dem inn i en allianse med engelskmennene i nordre Northumbria. Den mest formidable fienden deres var en viking som het Rægnald. Han ble en framstående skikkelse i det andre tiåret i århundret. Fra 913 til 915 var han ved kysten til Northumbria, og ved Corbridge beseiret han en hær som var ledet av skottenes kong Constantine og ealdorman Ealdred av Bernicia. I 917 var han sammen med en stor flåte vikingskip ved Waterford, og derfra seilte han i 918 mot skottene. Skottene var i følge en beretning forberedt på invasjonen, og i følge denne beretningen møttes hærene til slag på bredden av Tyne. Stenton skriver at det synes å være klart at Rægnald overtok slagmarka, selv om slaget ikke førte til noen klar seier. Rægnald ble værende i Northumbria, og i 919 angrep han York og gjorde seg til konge der.
Ved begynnelsen av 919 var Mersey bare beskyttet av et isolert fort som Æthelred hadde bygd ved Runcorn. Langs Mersey var det mulig å komme langt inn i England. Høsten 919 begynte kong Edward å styrke forsvaret av denne grensen. Han fikk bygd et nytt fort ved Thelwall og reparerte de romerske festningsverkene ved Manchester innenfor grensene til Northumbria. Til tross for dette invaderte Rægnalds søskenbarn Sihtric i 920 det nordvestlige Mercia med en hær fra Dublin. Stenton mener at bakgrunnen til denne invasjonen trolig er at tidlig om sommeren hadde Edward først gått til Nottingham der han hadde bygd et nytt fort på sørbredden av Trent og bundet det sammen med de festningsverkene danskene hadde bygd og der han to år tidligere hadde stasjonert en garnison, og slik opprettet han en overgang over Trent som kunne forsvares, og der de lokale styrkene i midlands lettest kunne samles for å marsjere mot Northumbria. Edward fikk også bygd fort og satte opp en garnison i Bakewell i Derbyshire som kunne være et alternativt utgangspunkt for angrep mot Northumbria og også mot nordvest. Det finnes ikke tegn til at Edward trengte lenger fram enn til Bakewell, men, skrev Stenton, et av de mest kjente avsnittene i den angelsaksiske krøniken er avsnittet der det blir berettet at den skotske kongen og Rægnald av York og Ealdred av Bamburgh og alle stormennene i Northumbria og kongen av Strathclyde underkastet seg under kong Edward ved Bakewell.
Hver av disse herskerne hadde noe å vinne på å underkaste seg Edward. For Ealdred i Bamburgh betydde det at han fikk beskyttelse av den sterkeste kongen på øya. Kongen av Strathclyde fikk bekreftelse på at han kunne beholde det landet som han hadde annektert fra Northumbria. Rægnald ble anerkjent som konge i York. Og den skotske kongen fikk beskyttelse mot vikingene. Og for Edward selv betydde det at disse herskerne ville kjempe sammen med ham mot fiender og respektere erobringene hans. Og dette styrket Wessex og dets krav på suverenitet i England.
Stenton skrev at Edward hadde vist seg som svært dyktig til å planlegge og gjennomføre svært langvarige kampanjer, som det tok flere år å gjennomføre, og han vil stå som organisator av en av de best gjennomførte kampanjene i den tidlige middelalderen.
Man vet ikke mye om hvordan de festningsverkene som Edward fikk bygget ble bygget. Stenton skrev at det bare er ved Witham og Eddisbury at det finnes så store rester etter festningsverk som må være fra denne tida at man kan få et inntrykk av hvordan de så ut. Ved Witham omga ei ytre grøft et område på 26 acres, og innenfor den var et område på nesten 10 acres der det hadde vært et citadell. Størrelsen på festningsverkene viser at de skulle kunne gi plass til store garnisoner. De skulle holdes av militsen, og størrelsen på festningsverkene likner mer på størrelsen til middelalderbyer enn på størrelsen til middelalderborger. Flere av de stedene som ble befestet av Edward dukker senere opp som senter for lokal handel.
Tidlig i det tiende århundret var både engelsk og dansk Mercia delt opp i administrative distrikt som er kjent som shires, og de fikk sitt navn fra en by som var befestet. I Wessex hadde en gruppe shires som var organisert rundt en spesiell by eller viktig kongelig eiendom blitt opprettet før de danske krigene. Stenton skrev at det ikke er tvil om at Dorsets og Somersets "Dornsæte" og "Sumorsæte" fikk navn fra Dorchester og Somerton. "Hamtunscir" var distriktet som ble administrert fra Southampton. Men et liknende system fantes ikke i det uavhengige Mercia. I den østlige delen av det gamle kongedømmet Mercia var shirene i det ellevte århundret med liten endring de distriktene som de danske hærene hadde delt Mercia mellom seg i. Men i det vestlige Mercia, som ikke ble okkupert av danskene, er shirene lettest forstått som imitasjoner av det systemet som var opprettet i Wessex. Shirene ble her opprettet fra Alfreds tid og fram til 980, da en referanse til Cheshire forteller at den nye inndelinga i shirer var gjennomført.
Stenton skrev at uansett når Mercia ble delt inn i shirer så ble det gjennomført av en konge som ikke hadde respekt for de gamle inndelingene. Shropshire er en kunstig enhet av land som tidligere hadde ligget i Magonsætan og Wreocensætan; Warwickshire ble skapt ved at de østligste delene av kongedømmet Hwicce ble slått sammen med land i Arden og sør for Arden som hadde ligget direkte under kongene i Mercia. Inndeling av western midlands i shirer som i det hele tatt ikke tok hensyn til gamle grenser kunne bare ha blitt gjennomført av en konge som var så sterk at han ikke trengte å ta hensyn til lokal motstand. Kong Edward, som fikk tilnavnet "den eldre", og som med militære midler hadde tiltvunget seg kongeverdigheten i Mercia og ødelagt alt som var av selvstendighet i Mercia, er mer sannsynlig enn noen annen konge som den som gjennomførte inndelingen i shirer av Mercia.
Shirene i eastern midlands er ikke mindre kunstige. De typiske shirene ble her opprettet da de danske hærene slo seg ned, som hæren til Leicester, Northampton, Huntingdon, Bedford og Cambridge. I det tiende århundret var den byen som ga shiret dets navn ikke så mye et sentrum for det lokale styret som stedet der hæren kom sammen for å forhandle, og det stedet der den samlet seg til krig. Denne militære organiseringen som var opprinnelsen til shirene overlevde. Seksti år etter at Edward døde ble det skrevet i et dokument i Northamptonshire at et salg av land hadde "hæren" til Northampton som vitne. Og i 1013 foretok de sørlige shirene som var av dansk opprinnelse bortenfor Watling Street en felles henvendelse til Svein der de kalte seg for en "hær". Det er ingenting som tyder på at kong Edward eller noen av etterfølgerne hans prøvde å foreta store endringer av grensene som de danske hærene i det niende århundret hadde dratt mellom seg.
På den andre sida av Humber hadde ikke Edward direkte autoritet. Rægnald som var den første norske kongen av York døde i 921 og søskenbarnet Sihtric overtok som konge uten at noen motsatte seg dette. Edward hadde problem i sør som førte til at han ikke hadde anledning til å føre krig i nord. Sommeren 924 gjorde en allianse av walisere og folk i Mercia oppstand. Man vet at det ble opprør i Chester og at opprørerne håpet på britisk støtte. Edward slo ned opprøret og plasserte en garnison i Chester. Noen få dager senere døde Edward.
Edward den eldre døde den 17. juli 924. Før året var over hadde hans eldste sønn Athelstan blitt anerkjent som konge i Wessex og trolig også i Mercia. Den 4. september 925 ble han kronet i Kingston. Athelstan var oppfostret hos Æthelred og Æthelflæd, og han kjente derfor aristokratiet i Mercia svært godt. Han ble anerkjent som konge i Mercia uavhengig av kongevalget i Wessex, og det er ingenting som tyder på at det var misnøye i Mercia med styret hans.
Athelstan stod sterkere i Mercia enn faren Edward hadde gjort. Kong Sihtric av York foreslo overfor Athelstan en allianse kort etter at Athelstan var kronet, og den 30. januar 925 giftet Sihtric seg med ei søster av Athelstan. Men Sihtric døde før sommeren 927. Han og kona hadde fått en sønn som hadde fått navnet Olaf, og denne sønnen ble akseptert som konge selv om han bare var et lite barn.
Guthfrith, som var onkel til Olaf og konge over de irske nordmennene, kom fra Dublin for å støtte Olaf, og da invaderte Athelstan Northumbria. Både Olaf og Guthfrith ble drevet ut av landet. Olaf ble tatt vare på i Irland og Guthfrith fikk slå seg ned hos kongen av Skottland. Athelstan benyttet anledningen til å skaffe seg anerkjennelse som overlegen hersker fra herskerne i nord. Den 12. juli 927 ble kongene av Skottland og Strathclyde og herren av Bamburgh Athelstans menn. De tok på seg å undertrykke avgudsdyrkelse i sine land - dette siktet mot religionen til de norske som bodde i Galloway og Cumberland og det sørlige engelske Northumbria og i det nordlige Skottland. Guthfrith, som den skotske kongen hadde lovet å overlevere til Athelstan, flyktet og samlet noen kriger og innledet en beleiring av York. Men han måtte gi opp og til slutt overga han seg til Athelstan, og etter fire dager fikk han vende tilbake til Irland. Athelstan rykket inn i York og rev ned de festningsverkene som danskene inne i byen hadde bygd og delte ut skattene han fant der.
I løpet av de neste fire årene skaffet Athelstan seg overhøyhet over både de vestlige og de nordlige kongene i Britannia. Fyrstene i Wales fant det best å komme til et møte i Hereford. Der ga de løfte om å betale tributt til Athelstan. De ble også enige om at Wye skulle være grense mellom Wales og England i området ved Hereford. Dette var fortsatt grensen da normannerne erobret England. Mellom 931 og 937 besøkte kong Hywel av Dyfed og kong Idwal av Gwynedd og kong Morgan av Morgannwg Athelstan mange ganger, og kong Owain av Gwent besøkte Athelstan minst to ganger. Kong Teowdor av Brycheiniog besøkte Athelstan minst en gang.
En beretning forteller at like etter dette ble det opprør i Cornwall, og opprøret fikk utstrakt støtte fra briter i sørvest. Athelstan rykket ut i felten. Britene i Cornwall måtte til slutt akseptere at elva Tamar ble grensen til Cornwall. Før 931 hadde Athelstan opprettet et bispedømme for regionen på den andre sida av Tamar og innsatt en biskop med britisk navn der.
Etter det man vet varte avtalen fra 927 mellom Athelstan og kongene i nord i minst seks år. Men i 924 hadde Athelstan angrepet Skottland fra både land og sjø. Athelstan samlet lederne for ekspedisjonen i Winchester. Der holdt han et stort møte der ledende menn møtte opp, både fyrster fra Wales og tolv jarler, av dem hadde fem skandinaviske navn så de kom trolig fra Danelagen. Det ser ikke ut til at den skotske kongen stilte opp til kamp, og styrken kunne herje og plyndre i Skottland uten motstand, mens den engelske flåten kunne herje langs kysten.
Stenton skrev at etter hendingene i 924 var det blitt klart at Athelstan bare kunne holdes innenfor grensene til sitt eget land dersom alle fiendene hans stod sammen. Den mest formidable av motstanderne til Athelstan var Olaf som hadde blitt konge i Dublin i 934 etter at Guthfrith døde. Han var blitt drevet bort fra York, og ville vinne landet tilbake. I 937 seilte han til Britannia med en stor flåte og gikk sammen med skottenes konge og kongen av Strathclyde. Men krigen endte med at de ble beseiret av en styrke som var samlet i Mercia og Wessex.
Stenton skrev at det som skiller Athelstans regjering fra styret til Alfred og Edgar er den nærheten Athelstan hadde til andre europeiske herskere på sin tid. Mellom og Offa og Knut var Athelstan den engelske kongen som var mest framstående i europeisk politikk. Alfred hadde riktignok hatt internasjonale forbindelser, men både Alfred og Edward kunne bare betrakte den europeiske politikken fra utsida.
Da Athelstan ble konge hadde England to internasjonale allianser. Mellom 893 og 899 hadde kong Alfred giftet seg med en datter av greven av Flandern. Greven het Baldwin II, og datter hans het Ælfthryth. Alliansen ble langvarig. Den andre alliansen var med Frankrike. I årene 917-19 giftet den franske kongen seg med Eadgifu som var datter av Edward den eldre. Da ekteskapet ble inngått var autoriteten til den franske kongen alminnelig anerkjent i Frankrike. Men i 922 ble grev Robert av Paris foretrukket og valgt til konge over Frankrike. Robert ble drept året etter, og sønnen Hugh ville ikke være noe høyere enn fransk hertug. Men de som stod mot den gamle kongen valgt hertug Rudolf av Burgund som konge, og den gamle kongen ble tatt til fange, og var fange med unntak for en kort periode resten av livet. Sønnen Louis til den gamle franske kongen kom til England sammen med sin mor og levde der til han fikk anledning til å kreve arven tilbake.
I 926 foreslo den franske hertugen Hugh en ekteskapsallianse med Athelstan. Han sendte budbringere til England. De ble ledet av Athelstans søskenbarn grev Adelolf av Boulogne. De hadde med seg gaver som sverdet til Konstantin den store med en flis fra korset i handtaket og den lansen som Karl den Store hadde eid og som romerne i sin tid hadde brukt mot Jesus, og deler av korset og tornekrona, og andre fine ting. I England visste man at for at sønnen til den gamle kongen av Frankrike skulle kunne bli konge i Frankrike trengte han mye støtte i Frankrike, gjerne også fra hertugen av Frankrike. Og før året var over giftet hertugen seg med Athelstans søster Eadhild.
I Tyskland var Henrik Fuglefangeren konge, og han skaffet seg makt i store deler av landet. I 925 la han Lothringen under seg, men han hadde ikke noe fast grep om Lothringen. Det nære forholdet mellom England og Flandern førte til at England hadde innflytelse i Flandern, og Flanderns politikk overfor spørsmålet om Lothringen kunne i en gitt situasjon ble av betydning. Derfor ville Henrik Fuglefangeren ha best mulig forhold til England.
Henrik Fuglefangeren henvendte seg derfor til Athelstan og foreslo ekteskap mellom sin eldste sønn Otto og en søster av Athelstan. Det sies at Athelstan sendte to søstre som Otto kunne velge mellom. Den eldste søstera Edith giftet seg med Otto. Den yngste giftet seg med en annen fyrste. Edith døde i 946, seksten år før Otto ble kronet til keiser. Ekteskapet åpnet en periode med kontakt mellom England og Tyskland som hadde betydelig innvirkning på den engelske kirka. Den engelske kongefamilien holdt kontakt med sine tyske søskenbarn.
Da den franske kong Rudolf døde i 936 tok hertug Hugh initiativ til at sønnen til den gamle kongen, som var i England, skulle bli ny konge i Frankrike. Og han ble ny konge.
Kong Louis d'Outremer av Frankrike fikk ei regjeringstid som var fylt med krig. England intervenerte sjelden, men minst en gang ble engelske styrker sendt til kontinentet for å hjelpe ham. I 939 tilbød mange adelsmenn i Lothringen Louis å bli konge over Lothringen. Dette var den situasjonen som Henrik Fuglefangeren hadde forutsett kunne oppstå da han søkte en allianse med Athelstan. Nå ble Athelstan revet mellom lojalitet til begge sidene. Da Otto, som var blitt konge av Tyskland, invaderte Lohringen sendt Athelstan en flåte for å hjelpe Louis. Den herjet langs kysten av Frankrike og vendte tilbake til England uten å ha deltatt i krigen. Athelstan døde før året var omme, og etterfølgeren ble holdt borte fra å delta i den kontinentale politikken ved at England ble angrepet av nordmenn. Stenton skrev at året 939 fortjener å bli husket som det første året da en engelsk konge samlet en flåte for å hjelpe en alliert på kontinentet.
I 919 hadde en horde nordmenn angrepet Bretagne. Mange flyktet fra Bretagne. En av dem var Mathedoi som var greve av Poher. Athelstan var fadder til sønnen hans. I 936 vendte sønnen tilbake til Bretagne med hjelp fra Athelstan og greide å vinne tilbake eiendommene som familien hans hadde eid.
Det var først gjennom kontakten med Bretagne at England kom i kontakt med normannerne. De nordmennene som hadde invadert Bretagne holdt til ved Loire, og Athelstan hadde sendt hjelp for å drive dem fra Bretagne. Det ser ikke ut til at disse vikingene hadde noe å gjøre med vikingene i Normandie. Normannerne i Normandie okkuperte mange franske havnene langs kanalen før Athelstan døde, og la under seg større områder enn de opprinnelig hadde fått. Stenton skrev at de ga arbeid til alle eventyrere som ønsket det, og det forklarer langt på vei at England ikke ble utsatt for angrep fra vikinger i midten av det tiende århundret.
Stenton skrev også at Athelstan hadde et rykte i Skandinavia som førte til at han fikk tilbud om vennskap fra den mest berømte av de tidlige kongene der. Lenge før Athelstan ble konge hadde et forent Norge blitt skapt av Harald med tilnavnet Hårfagre. Både han og Athelstan var fiender av vikingflåtene. Og det var trolig av denne grunn at Harald sendte de første offisielle utsendingene som det er skrevne beretninger om fra Norge til England. De norske utsendingene ble ledet av Helgrim og Osfrid. De hadde med som gave et utsmykket vikingskip. Det hadde purpurrøde seil. Harald og Athelstan brevvekslet. Haralds yngste sønn Håkon ble oppfostret hos Athelstan, og fikk navnet "Athelsteins fóstri" - Adelsteinsfostre.
Athelstans personlige interesser var sterkest knyttet til det sørlige England. Men han kalte seg ofte for konge over hele Britannia selv om det ser ut til at han vanligvis holdt seg ulike steder i Wessex. Athelstan holdt kontakt med viktige personer andre steder i England ved at de besøkte ham i Wessex.
En av disse viktige personene var ealdorman i East Anglia og het også Athelstan. Han hadde personlige band til kongehuset i Wessex. Stenton skrev at merkverdige mange av de provinsielle herskerne som hadde nær kontakt med hoffet til Athelstan hadde skandinaviske navn. Stenton nevnte som eksempel at sju av de som var sammen med Athelstan ved Lifton i det vestlige Devon den 12. november 931 hadde skandinaviske navn. Stenton skrev videre at det er liten tvil om at de var etterfølgere til de jarlene som hadde ledet de skandinaviske hærene i det østlige England på Edward den eldres tid.
Disse nye personene dukket opp ved kongens hoff samtidig som det skjedde en viktig forandring i karakteren til disse forsamlingene. Fram til slutten av det niende århundret hadde de personene som var sammen med de engelske kongene og opptrådte som vitner til offisielle handlinger vært personer som kongen hadde hyppig og nær kontakt med. Det var biskoper og ealdormen og kongens følgesvenner. Under Athelstan kom en ny type forsamlinger der det i tillegg til biskopene og ealdormennene og thegnene fra Wessex var magnater fra alle deler av landet til stede. Det kunne være 70 framstående menn som deltakere i disse forsamlingene, eller rådsmøtene, under Athelstan. Også etterfølgerne til Athelstan avholdt møter av denne størrelsen. Dette var nasjonale forsamlinger der også lokale interesser var representert.
Et betydelig antall charter fra Athelstans regjering har overlevd. Charterne som ble utferdiget under Athelstan er svært forskjellige fra charterne som ble utferdiget under kongene noen generasjoner tidligere. I et typisk charter fra det niende århundret skrev en skriver at kongen hadde garanter noen jord eller et privilegium. Skriverne prøvde å skrive dette på latin, men ofte behersket de latin dårlig. Da charterne begynner å komme fra hoffet til Athelstan var de komponert i et kunstig og eksentrisk språk.
Likevel var charterne imponerende dokumenter, skrev Stenton. Skriverne hadde god handskrift. Det framgår av charterne at et kontor med skrivere var knyttet til kongens hoff på denne tida. Stenton skrev at det er med disse skriverne at historien om det engelske embetsverket begynner.
Stenton skrev at charterne til Athelstan er de viktigste minnesmerkene fra regjeringa hans. Han ga mange lover, og noen av dem er interessante siden de forteller om endrede sosiale forhold. Lovene til Athelstan er de første lovene som anerkjente viktigheten til "the borough" som et senter for handel. De fleste lovene til Athelstan er opptatt av tyveri. Dette ble diskutert minst fem ganger i møtene til Athelstan, og behandlet svært strengt. Stenton skrev at kongen selv ser ut til å ha vært mildere stemt. I den siste loven fritar han personer som er under femten år fra dødsstraff "fordi han mener at det er for grusomt å drepe så mange unge mennesker for så små forbrytelser som han forstod at det var tilfelle overalt".
Stenton skrev at Athelstan er en av de få angelsaksiske kongene som det er mulig å danne seg et inntrykk av som person. Han var ikke mer enn gjennomsnittlig høy. Han samlet på relikvier i større utstrekning enn noen annen konge. Han var nysgjerrig og religiøs, og ga bøker til kirker. Han hadde omgang med utenlandske lærde. Han løslot kriminelle som angret og ville gjøre det gale de hadde gjort godt, og han var opprørt over at så mange under femten års alderen ble henrettet for små forseelser.
Da Athelstan døde overtok broren Edmund som konge høsten 939. Edmund var da bare atten år gammel. Dette vurderte vikingene i Irland som anledningen til å angripe på nytt.
Vikinghæren ble ledet av Olaf Guthfrithson, som var konge av Dublin. I 939 okkuperte han York, tydeligvis uten å møte motstand. Tidlig i 940 ledet han store tokt inn i midlands. Vikingene ble slått tilbake ved Northampton, og angrep da Tamworth og erobret det og la landet rundt øde. Da han var på vei tilbake nordover møtte han Edmund med en hær ved Leicester. Før det kom til slag meklet erkebiskopene av Canterbury og York og fikk satt opp en avtale der Olaf fikk hele området mellom Watling Street og Northumbria, dette er nå shirene Leicester, Nottingham, Derby og Lincoln. Dette var et stort område, og det var det første alvorlige tilbakeslaget for det engelske monarkiet siden Edward den eldres tid.
Neste år invaderte Olaf den delen av Northumbria som lå bortenfor Tees. Olaf døde før året var over, og søskenbarnet Olaf Sihtricson overtok som konge. Han hadde blitt utvist fra England i 927. Han var yngre og mildere enn Olaf Guthfrithson. I 942 tapte han området mellom Watling Street og Humber til Edmund. I 943 ble han drevet bort fra Northumbria av folket der. En bror av Olaf Guthfrithson som het Rægnald ble valgt som ny konge. Før et år var gått hadde både Olaf og Rægnald besøkt hoffet til Edmund og blitt døpt der. Tidlig i 944 ser det ut til at Olaf vendte tilbake til Northumbria og hevdet seg som konge der. Men senere det året ledet Edmund en hær til Northumbria og drev begge kongene bort, og i resten av Edmunds regjeringstid var York en engelsk by.
Mellom elvene Humber og Tees var det et norskættet aristokrati som tvilsomt satte pris på å bli oppslukt av England. Stenton skrev at mellom Humber og Watling Street hadde Olafs følgesvenner styrt med makt over ei uvillig befolkning som foretrakk å være under Edmunds styre. Stenton viste til et dikt fra denne tida der det for første gang blir referert til "the Five Boroughs" Lincoln, Leicester, Nottingham, Stamford og Derby. Og diktet gjør det klart at det var et motsetningsforhold mellom dansker og nordmenn.
Lenger nord kom det nye herskere, og det ser ut til at kongen av Strathclyde fortsatte å støtte nordmennene mens skottenes konge gikk i allianse med Edmund. Edmund invaderte Strathclyde året etter at han hadde tatt York. Den angelsaksiske krøniken forteller at Edmund herjet hele "Cumbraland" og ga det deretter til skottenes konge. Her var det Strathclyde som ble lagt øde. Edmund fikk hjelp fra Wales, og to sønner av kongen i Strathclyde ble blindet etter ordre fra Edmund. Noen år senere var den gamle kongen av Strathclyde tilbake som konge.
Etter at York var vunnet tilbake og Strathclyde erobret kunne Edmund delta i politikken på kontinentet. Nevøen kong Louis d'Outremer av Frankrike trengte hjelp. Sommeren 945 var han blitt tatt til fange av nordmennene i Rouen. Frankernes hertug befridde ham, men holdt ham i varetekt i nesten et år. Tidlig i 946 sendte Edmund utsendinger til hertugen for å forhandle om gjeninnsettelse av Louis som konge. Men i mai ble Edmund drept av en forbryter. Ingen av sønnene hans var gamle nok til å overta som konge, og broren Eadred ble ny konge. Han var i det meste av regjeringstida si opptatt med opprør i nord, og førte ingen utenrikspolitikk.
Først ble Eadred mottatt som konge i Northumbria uten å møte motstand. I 947 sverget erkebiskop Wulfstan av York og magnatene i nord troskap mot Eadred. Men før året var omme ble situasjonen forandret da tidas mest kjente vikinghøvding dukket opp. Erik Blodøks var sønn av Harald Hårfagre, men han var blitt drevet fra Norge. Og så dukket han opp i Northumbria, og der tok nordmennene ham til konge.
Eadred invaderte Northumbria. Han ledet selv en hær i det minste til Ripon, der Eadred brente ned den gamle kirka. Eadred ser ikke ut til å ha møtt organisert motstand før på tilbakeveien sørover, der det kom til slag mot en hær fra York. Eadred var i stand til å tvinge northumbrerne til å utvise Erik Blodøks. Stenton skrev at det ser ut til at Eadreds autoritet ble respektert i noen måneder, men så ble Olaf Sihtricson i 949 mottatt i Northumbria som konge. I 952 var det slutt på den andre regjeringstida hans i Northumbria da Erik Blodøks vendte tilbake. Olaf måtte flykte, og Erik regjerte i to år i Northumbria.
Stenton skrev at minnet om Eriks engelske kongedømme ble bevart i århundrer i det skandinaviske nord. Kronologien til den skandinaviske tradisjonen stemmer ikke overens med den engelske versjonen, som bygger på samtidige kilder, skrev Stenton. Det betydeligste minnet om Eriks kongedømme er å finne i Egil Skallagrimsons saga. Egil Skallgrimson var fange hos Erik Blodøks i York, men fikk slippe fri siden han var i stand til å lage et gripende skaldekvad i løpet av ei natt og si det fram neste dag.
Stenton skrev at man vet virkelig ikke hvordan det ble slutt på Erik Blodøks sitt kongedømme. Det sies at northumbrerne fordrev ham i 954 og at Eadred tok makta i Northumbria. Men det finnes flere tradisjoner som forteller om hvordan det endte med Erik. En forteller at han ble forrådt av earl Oswulf og til slutt drept av earl Maccus, som var sønn av Olaf, på et øde sted som heter Steinmor. Vi vet ikke mer om Maccus, og heller ikke hvilken Olaf som var hans far. Earl Oswulf var den ledende engelskmannen i nord. Han hadde i minst seks år hersket fra Bamburgh, og da Erik ble fordrevet ga Eadred ham hele det sørlige Northumbria som tillegg til det kongedømmet som han allerede hadde i nord. Stenton skrev om måten Erik Blodøks døde på at ingenting er sikkert annet enn at han døde på en måte som ga ham sympati blant de som skrev om ham.
Kampen ved Steinmor avsluttet den delen av engelsk historie som begynte med at Northumbria ble delt blant Halfdans følge i 876, og som det er fortalt om i teksten "England og vikingene, 800-900". I denne perioden hadde hver engelsk konge blitt konfrontert av uavhengig skandinavisk makt på den andre sida av Humber. Til slutt ble det klart at det engelske monarkiet var sterkt nok til å forhindre at kongedømmene i York og Dublin gikk sammen i en vikingstat. I testamentet sitt avsatte kong Eadred en stor sum penger som kunne brukes til å kjøpe fred fra en hær av hedninger. Men individuelle eventyrere kunne ikke lenger håpe å opprette et dynasti i England.
Etter langvarig sykdom døde kong Eadred den 23. november 955. Han hadde ingen barn, og de som stod nærmest til å overta var sønnene til Edmund. Den eldste av dem var Eadwig, som kan ha vært femten år gammel. De som skrev om ham er folk som mest var opptatt av å skriver om helgener, og de satte ikke pris på Eadwig. Eadwig døde tidlig, før han var skikkelig voksen.
Da Eadwig var konge var det for første gang siden Egberts regjeringstid ingen trusler fra utlandet mot England. Dette varte bare fram til 980, da nye vikingangrep begynte. De førte til at danskene erobret hele landet. De som skrev en generasjon senere tilskrev denne lykkelige fredstiden til kong Edgars visdom. Edgar var den yngre broren til Eadwig, og han ble konge etter Eadwig i 959. Han regjerte fram til han døde i 975. Englands politiske historie fra 975 til 1050 kan du lese om i teksten "Kong Knut".
Hvordan var så forholdet mellom de angelsakserne og de vikingene som erobret Danelagen? På mange måter kan det se ut som om vikingene overtok mye av den skikk og bruk som eksisterte i Danelagen. De tydeligste forandringene de foretok kan vi i dag se i at de satte nye navn på mange landskapsformasjoner og steder. I noen av de områdene som vikingene la under seg er det svært mange stedsnavn som man mener har skandinaviske røtter. For å se nærmere på møtet mellom de innfødte og vikingene på et felt vil se på hvordan den engelske kirka greide seg da de hedenske vikingene overtok Danelagen. Først begynner vi med den oversikten som Frank Stenton ga over dette.
Frank Stenton skrev i kapitlet om det tiende århundrets reformasjon som står i boka "Anglo-Saxon England" at det ikke kan være tvil om at den danske invasjonen smadret organisasjonen til den engelske kirka og ødela livet i klostrene i det østlige England. East Anglia, den østlige halvdelen av Mercia og det sørlige Northumbria ble okkupert og kolonisert av hærer med hedenske dansker. Bispedømmene Dunwich, Elmham og Lindsey ble avskaffet og erkebispesetet York ble trykt ned i fattigdom. På den andre sida av Tees opphørte bispedømmene Whithorn og Hexham å eksistere. Katedralen i Lindisfarne ble forlatt og i sju år vandret biskopen fra Lindisfarne rundt sammen med noen av sine menn, til de opprettet ei ny kirke i Chester-le-Street. I de områdene som ikke ble okkupert av vikingene fortsatte kirkene å fungere. Stenton skrev at ut gjennom England betydde de danske toktene, om ikke ødeleggelse, så i det minste sterk forarmelse av kirkene. [Denne harde dommen slutter ikke nyere forskning opp om, som vi skal se.]
Det er ingenting som tyder på at de danske som slo seg ned i England var svært fiendtlig innstilt overfor kristendommen. I 878 var Guthrum og hans ledende menn beredt til å la seg døpe for å inngå en avtale med Alfred. Guthfrith, som er den første kjente kongen i dansk Northumbria, var kristen. I Northumbria og Danelagen forteller skandinaviske stedsnavn om hedenske kulter og hedensk praksis. Den store åsen som går ut fra nordvesteggen av Cleveland og nå er kalt for Roseberry Topping framstod i det tolvte århundret som Othenesberg og må ha vært et hellig sted for Odin, skrev Stenton. Stenton nevner flere eksempler på stedsnavn som han mener tyder på at det ble utøvd hedensk praksis. Og han skriver at likevel er disse navnene så få sett i forhold til den store regionen som danskene dominerte at man ikke kan si at danskene vedvarende holdt seg til sine gamle religiøse tenkemåter. Det er lite som er kjent om hvordan omvendelsen av danskene foregikk og hva som førte til omvendelse. Men siden det er lite som er kjent om misjonærer og misjonsarbeid er det trolig at omvendelsen skyldes det eksemplet som den kristne sosiale orden i Wessex og engelsk Mercia satte.
I nord og øst var det nødvendig at kristendommen ble tolerert av hedenske krigerbander for at den skulle overleve, og innflytelsen til hoffet i Wessex var også av stor betydning. Hedenskapen ble aldri så dominerende i Northumbria, East Anglia eller det østlige Mercia som den hadde vært i Normandie like etter at det var opprettet. Det var mangelen på nye prester som utgjorde den største faren for kristendommen i det danske England i kong Alfreds tid, skrev Stenton.
Paven i Roma var oppmerksom på situasjonen, og det virker som om han prøvde å tilskynde de engelske biskopene til å foreta seg mer enn de gjorde for å omvende hedningene og for å sørge for at det ble innsatt nye biskoper i de danske områdene.
Verken Alfred eller noen av etterfølgerne hans var i stand til å gjenopprette den kirkeorganisasjonen som hadde eksistert i nord og øst før danskene kom. De fleste jordeiendommene som ga kirka dens inntekter hadde blitt overtatt av andre og kunne ikke føres tilbake til kirka. I nord fikk den biskopen og kirka som passet på relikviene etter St Cuthberht på nytt gaver i form av jordeiendommer som gjorde den rik og mektig. Men ikke alle kirkene mottok så rike gaver. Kirka i Wrexham fortsatte å være fattig og ble ubetydelig, og det ble ikke forsøkt å gjenopprette den som sentrum for et bispedømme.
Bispesetet i York fortsatte å fungere. En Æthelbald ble innsatt som erkebiskop i York år 900. Og det er trolig at han ble etterfulgt uten noe langt mellomrom av den Hrothweard som var erkebiskop i 928. Fra da av blir erkebispesetets historie klarere. Men i mange år var erkebispesetets ressurser utilstrekkelig for en erkebiskop. Et memorandum skrevet av St Oswald, som ble erkebiskop i York i 972, regner opp eiendommer som hadde ligget under kirkas gamle gods i Ripon, Otley og Sherburn i Elmet, og som var blitt tatt fra kirka. Det gir inntrykk av at selv hundre år etter at danskene kom til York var ikke kirkas tap blitt erstattet. Det var trolig for å øke erkebispesetets rikdom at Nottinghamshire ble lagt under erkebiskopen i York ved midten av det tiende århundret. I 956 fikk erkebiskop Osketel en stor eiendom ved Southwell fra Eadwig, og i 958 ga Edgar, som konge av Mercia, ham en eiendom som knapt var mindre omfattende ved Sutton og Scrooby nær grensen til Yorkshire. Noen år etterpå ble en ny oppfinnelse innført som økte rikdommen til erkebiskopen i York. Da St Oswald i 972 hadde blitt biskop i Worcester ble han også innsatt som erkebiskop i York, og han fikk lov til å beholde bispesetet i Worcester. Fra da av og til 1016 ble bispedømmet Worcester holdt av erkebiskopen i York. Dette var trolig for å øke inntektene til erkebiskopen i York.
Både i sør og i nord forhindret politiske og økonomiske vanskeligheter at kirkas organisasjon ble fullstendig gjenopprettet på den måten den hadde eksistert før de danske krigene. Av de to gamle bispedømmene i East Anglia ble Dunwich aldri gjenopplivet. Fra 870 til 956 er det et gap i den nedtegnede oversikten over biskoper i East Anglia. Det er kjent at i slutten av denne perioden hadde biskop Theodred i London ansvar for bispedømmet i Suffolk. Det er trolig at også Norfolk lå under ham og at hele East Anglia hadde vært underlagt bispedømmet i London helt siden Edward den Eldre erobret regionen. Sent i det tiende århundret utgjorde Norfolk og Suffolk et bispedømme med en katedral i North Elmham som hadde vært bispesete for Norfolk helt fra det sjuende århundret og fram til den danske invasjonen. Stenton skrev at kirka deres hadde gått til grunne og at den beskjedne størrelsen på den nye katedralen viste hvor magre ressurser som var tilgjengelige for biskopen i det gjenopprettede bispedømmet. Serien med nye biskoper begynte med en Eadwulf som først kom til syne i 956. Opprettelsen av et eget bispedømme for East Anglia er en del av det erkebiskop Oda av Canterbury har æren for.
Kirkehistorien for det som hadde vært den østlige halvdelen av kongedømmet Mercia er svært uklar for denne perioden. Da den danske invasjonen begynte var det to bispedømmer i dette området. Det ene lå i det som hadde vært det gamle kongeriket Lindsey og den andre omfattet det som tradisjonelt hadde blitt oppfattet som området til "the Middle Angles". Setet for det sistnevnte bispedømmet var blitt værende i Leicester fra opprettelsen i 737 og fram til danskene overtok området. Sørgrensen til dette bispedømmet falt sammen med og beveget seg sammen med den politiske sørgrensen til det området som bispedømmet tilhørte. Da danskene tok kontroll over det østlige Mercia strakte det seg sørover helt til Themsen. Etter den danske okkupasjonen opphørte bispedømmet i Lindsey å eksistere. Det ble umulig for en biskop å være i Leicester, og Dorchester ble bispesete for hele regionen mellom midtre Themsen og Humber.
Disse forandringene ble varige. Selv om det minst en gang i det tiende århundret ble oppnevnt en biskop spesielt for å ta seg av Lindsey ble Lindsey ikke gjenopprettet som eget bispedømme. I 1066 omfattet det bispedømmet som hadde sete i Dorchester ved Themsen Lindsey og nesten hele det østlige midlands. Dette bispesetet var rikt på jordegods, og den største rikdommen lå i det sørvestlige hjørnet av bispedømmet. I Danelagen var bispesetets rikdommer mindre. Det var ved gaver som ble mottatt etter normannernes erobring, da bispesetet var flyttet fra Dorchester til Lincoln, at biskopen ble en stor territorial magnat i denne delen av England.
Og dette var et referat av det som Frank Stenton hadde å si om kirka i Danelagen. Nå skal vi se på noen nye studier av dette.
Her bygger jeg på artikkelen "Conversion and Assimilation" av Lesley Abrams som er trykt i boka "Cultures in Contact: Scandinavian Settlement in England in the Ninth and Tenth Centuries".
De danskene som bosatte seg i det området som kom til å bli kalt for Danelagen var for en stor del ikke kristne. Det er alminnelig antatt at som ledd i assimileringen ble de skandinaviske hedningene raskt omvendt til å bli angloskandinaviske kristne. Men vi vet ikke hvordan dette foregikk. Dansk East Anglia og Mercia, om ikke Lincolnshire, hadde overgitt seg til Edward den Eldre omkring 917-18. I mens fortsatte motstanden under et skandinavisk-irsk dynasti i Northumbria til i 950-årene. Da monarkene i Wessex fikk kontroll over de ulike delene av Danelagen hadde områdene vært under kontroll av personer med skandinavisk avstamming i fra 40 til 90 år. Lesley Abrams spør om hva det innebærer når en befolkning med en annen religion kommer og bosetter seg midt i et kristent samfunn - spesielt når den gruppen som kommer inn blir politisk ledende? Og hva var virkningen på den eksisterende religiøse kulturen da disse områdene ble erobret av angelsakserne? Hvordan foregikk omvendelsen, og hvordan foregår omvendelser?
Mange kirkehistorikere har lagt merke til at massedåp av hedninger ikke var tilstrekkelig til å skape et fullt ferdig kristent samfunn. Hedenske skikker ville fortsatt var tilstede selv om dåpen ble tatt mot med entusiasme. Det er derfor nyttig å skille mellom offisiell akseptering av kristendommen og innføring av kristne institusjoner og praksis i hele samfunnet. Terminologien som skiller mellom disse to forhold er ikke konsistent, skriver Lesley Abrams. "Omvendelse" vil bli brukt for å betegne det første innledende stadiet, og "kristning" for å betegne det siste - den prosessen der troen og praksisen som tilhører den religionen som er blitt antatt ble fullt ut absorbert av hele samfunnet. Her vil oppmerksomheten først og fremst bli rettet mot det første stadiet, altså mot omvendelsen.
I en ny studie har Richard Fletcher karakterisert det kristendommen hadde å tilby som en "kulturell pakke". Denne inneholdt skrive og lesekunsten og en litterær tradisjon og det latinske språket; romerske begrep om lov, autoritet, eiendom og regjering; vanen å bo i byer og å bruke mynter og nye skikker med hensyn til klær, mat og drikke og arkitektur og kunstneriske konvensjoner.
Lesley Abrams skriver at dette står i motsetning til en del tidligere måter å se overgangen til kristendommen på. A.D. Nock skrev i 1933 at kristendommen var en måte å forstå verden på, og at omvendelse var en "reorientering av sjela".
Lesley Abrams skriver at så langt vi kan dømme ut fra tilgjengelige kilder var religiøs tilknytning i middelalderen ikke bare et personlig anliggende, men inngikk i ei gruppes identitet, og angikk autoritetsforhold innenfor gruppa og mellom gruppa og andre instanser. Denne måten å se religionen på tar oppmerksomheten bort fra det personlige trosforholdet, men religion dreiet seg like mye om oppførsel som om tro, og det er derfor rimelig å framheve de trekk ved religionen som la vekt på felles praksis og felles uttrykk som element i gruppeidentitet på bekostning av personlig tro og overbevisning. Det er også verdt å legge merke til at dette synet hviler på kilder som er skapt av kirka selv og som valgte å se på gruppa, og ikke individet, som objektet for religiøs forandring. Vi kjenner også mange tilfeller der vikinghærer i det niende og tiende århundret som ledd i en avtale overtar religionen til verdslige ledere som de aksepterer som ledere. Avtalen mellom kong Alfred på den ene siden og Guthrum og hans ledende menn på den andre siden er et slikt tilfelle. Det er lettere å forstå at vikingene fulgte etter og endret sin religion dersom høvdingen forandret religion når vi husker at i vikingtida var høvdingene mer eller mindre hellige siden de var akseptert som bindeledd til gudene.
Studier av omvendelser i middelalderen har ført til to hovedmodeller for hvordan omvendelser foregikk. Den første er ved misjonsvirksomhet, og den er kjent og dokumentert. Fra England er misjonen til Augustin fra 597 kjent. Denne misjonsvirksomheten var rettet inn mot å omvende kongene, og deretter skulle hele befolkninga pålegges å omvende seg. Gjennomføring av masseomvendelsen var en følge av og et bevis på kongenes autoritet. I middelalderen arbeidet misjonærene først ved fyrstehoffene. Først skulle fyrstene omvendes, og så ble det fyrstenes oppgave å omvende befolkninga som de hersket over. Dette la stor vekt på de politiske sidene ved religionen.
Vi vet ingenting om at det ble drevet misjonsvirksomhet i det skandinaviske England. Vi kjenner noen diplomatiske omvendelser, Guthrums er nevnt, og kona og sønnene til vikinghøvding Hæsten lot seg døpe, og det finnes flere tilfeller.
En annen modell for omvendelse stoler på tanker om innflytelse og infiltrasjon. Etter denne tenkningen ble kristendommen spredt ved at folk ble "utsatt" for den. Dette begrepet ligger bak noen forklaringer på spredning av kristendommen i Skandinavia. Eller at akseptering av kristendommen inngikk i innvandreres tilpassing til en vertskultur. Dette foregikk på et personlig plan ved kontakt mellom mennesker. Omvendelsen framstilles som en passiv erfaring, en gradvis innføring i et nytt samfunn. Men kristendommen er en institusjonell religion som slett ikke bare fungerer på det personlige planet med tro og overbevisning. Lesley Abrams skriver at det er vanskelig å se hvordan kristendommen kunne slå rot blant hedninger uten den institusjonelle strukturen. Prestene, kirkene og dåpen, disse institusjonelle strukturene, var nødvendige ledd for å vinne tilhengere, og å holde på dem, blant hedningene. Spørsmålet for Danelagen er derfor ikke om danskene blandet seg med og ble påvirket av kristne angelsaksere, men om det var prester og kirker i virksomhet. Svaret er ja, men hvor og når.
Northumbria, Mercia og East Anglia kom til å bli regjert av sine egne uavhengige konger og jarler. Og disse var trolig hedninger da de kom til England siden det Skandinavia som de kom fra var hedensk. Vi vet ikke mye om de ritene som skandinavene praktiserte. Lesley Abrams spør om skandinavenes religion kunne overleve omstillingen fra Skandinavia til England siden skandinavene forlot de hellige stedene som deres religiøse praksis var nært bundet til. Utvandringen berørte trolig skandinavenes religion, skriver Abrams, men den trengte ikke å svekke deres religiøse identitet. Noen av lederne for den store hæren hadde vært aktive ved Irskesjøen, men vi vet ikke noe sikkert om at skandinavene i Irland var kommet i nærheten av å bli omvendt før 940-årene. Vi kan derfor ganske sikkert gå ut fra at den skandinaviske erobringen av angelsaksiske kongedømmer førte hedenske innvandrere i direkte kontakt med kirkene og prestene i disse landene. Et resultat kunne være at prestene rømte eller ble fordrevet, eller det kunne bli oppnådd en eller annen forståelse mellom kirka og den nye eliten.
Det er ingen tvil om at hedninger i Danelagen omvendte seg til kristendommen. Lesley Abrams skriver at dette kan illustreres ved at i slutten av det tiende århundret var den nasjonale kirka gjenopprettet og det var skandinaviske kirkepatroner. Hvordan kan man vi vite hvem som var hedninger og når hedninger ble omvendte?
Det er få skriftlige kilder som kan fortelle oss noe om dette. Men det virker som om bispedømmer enten ble overlatt til hedningene eller til anstrengelsene til de lokale prestene, eller så ble de administrerte fra et trygt sted langt bort mens Danelagen var uavhengig, og også ei tid etter at Danelagen var blitt erobret av Wessex. Grunnen til at kirker og bispedømmer sluttet å fungere kan skyldes at hedningene opptrådte aggressivt mot kristendommen, men trenger ikke å skyldes dette. Det kan også skyldes at hedningene trengte kirkene til andre formål, som militære formål, og at hedningene beslagla kirkas eiendommer og dermed stoppet flommen av inntekter til kirka. [Eller det kunne skyldes at kirkene ble uten prester siden det ikke ble utnevnt nye prester uten biskoper, og det ble ikke utnevnt biskoper som var tilstede i Danelagen, siden det var biskopene som foretok vigsling av nye prester, som Julia Barrow peker på.]
De fleste bispedømmene i Danelagen ser ut til å ha opphørt å fungere i lange perioder. Og dermed ble det ikke innsatt nye prester, og dermed ingen dåp etc. Og etter hvert ville det bli slutt på prestene dersom det ikke ble innsatt nye prester. Lesley Abrams skriver at inntrykket av at biskopene ikke var aktive blir støttet av et brev fra pave Formosus fra 891-896 til biskopene i den angelsaksiske kirka der de blir bedt om å fylle ledige prestestillinger og huske sine forpliktelser som biskoper. Hvor kom de nye prestene fra? I store deler av Danelagen er kirkelig aktivitet mellom 880 og 920 usynlig i de overlevende kildene. I chartre fra 930-årene hender det at det blant vitnene er biskoper som ikke kan identifiseres i noe kjent bispedømme. Og siden det mangler chartre fra den siste fjerdedelen av det niende århundret og den første fjerdedelen av det tiende århundret som omhandler Danelagen, er det ikke mulig å si med sikkerhet om disse biskopene hørte til der. Ble prester utdannet i det "engelske England" og sendt til Danelagen? Eller kunne prester ble utdannet i Danelagen? I York fortsatte kirka å fungere, selv om den ble fattigere. Lesley Abrams skriver at nye biskoper måtte godkjennes av kongen i Wessex. Og ville Danelagen ha ønsket representanter for Wessex velkommen til høye stillinger i Danelagen? [Julia Barrow skriver at kongene i Wessex trolig ikke ønsket at det ble utnevnt biskoper til Danelagen.]
Hvordan omvendelsen av skandinavene foregikk er uklart. Det har blitt hevdet at dåpen betydde lite for vikingene, så lite at den ikke medførte noen forandring. Og at de derfor ikke brydde seg om å gjøre noe for å opprette kirker og innsette prester. Det er også blitt hevdet at forskjellen mellom hedninger og kristne har blitt overdrevet. Det er også blitt lagt vekt på at kristendommen er elastisk og i stand til å absorbere nye trekk som høver for anledningen. Betegnelsen synkretisme, altså sammenblanding av flere religioner, er brukt for å beskrive den mentaliteten som det er fortalt om i mange beretninger om omvendelsesperiodens kristne. Synkretisme var ikke enestående for denne perioden. Den er blitt definert som akseptering av ny tilbedelse som et nyttig supplement og ikke som en erstatning for tidligere tilbedelse. Det kan se ut til at et av de vanskeligste budskapene til kristendommen var at den var eksklusiv og utelukket all annen religiøs praksis. Dette var ofte vanskelig å akseptere. Kristendommen ble helst oppfattet som et tillegg til de religiøsiteten som allerede ble praktisert.
Lesley Abrams skriver at flere paver mente at dåpen bare var en begynnelse på veien til å bli kristne, og derfor i noen grad aksepterte at nylig omvendte og døpte vikinger fortsatt oppførte seg som vikinger, og også blandet religionene.
Likevel var det ventet at dåpen ville påvirke oppførselen til en person. Det ser ut til at kirka la mer vekt på at kristendommen ble praktisert enn at den ble forstått. Det gammelnorske ordet for omvendelse var "siðaskipti" som betyr "forandring av skikk". Vi vet lite om hva folk trodde og hvilke religiøse forestillinger de hadde på denne tida. Men vi vet mer om det de gjorde. Mange brev som forteller om hva folk gjorde og hva som ble forbudt å gjøre er bevart. Det ble lagt ned forbud mot å ofre og å lese varsler og å søke råd hos spåmenn og spåkoner. Det ble ventet at folk heller skulle be og å ta del i de kristne ritualene og høytidene og utføre botshandlinger.
Omvendelse ville også forandre den gruppa som ble omvendt, og kanskje også dens lover og regler og institusjoner. Dette vet man lite om. Man vet lite om hvordan de tidlige lovene i Danelagen ble handhevet. Vi vet ikke om engelsk styringsskikk ble overtatt, eller i hvilken utstrekning, av nykommerne. Var kongedømmet og kongeverdigheten i England blitt så infiltrert i kristendommen at det var en stor fordel for en konge å være kristen? Kristendommen hadde en oppfatning av kongedømmet, og legitimerte kongedømmet. Vi vet ikke når assimileringen av skandinavene i det engelske samfunnet begynte. Det er mulig at det først ble forsøkt opprettet et samfunn som fungerte som de skandinaviske samfunnene gjorde, men dette vet vi ingenting om.
Her bygger jeg på artikkelen "Survival and Mutation: Ecclesiastical Institutions in the Danelaw in the Ninth and Tenth Centuries" skrevet av Julia Barrow og trykt i boka "Cultures in Contact: Scandinavian Settlement in England in the Ninth and Tenth Centuries".
Julia Barrow skriver at i perioden fra 860 til slutten av det tiende århundret foregikk store forandringer av kirkas struktur i det østlige England, men de var ikke bare forårsaket av skandinavene. Utviklingsprosessen var kompleks og flere parter bidro til den.
Hun skriver at hun vil konsentrere seg om å kommentere
Det området som kom under politisk kontroll av danskene var før den store hæren rykket inn i 865 delt inn i bispedømmene York, Lindsey, Leicester, Elmham og Dummoc. Da den store hæren rykket inn hadde disse bispedømmene bestått i to hundre år. Det mest framstående av disse bispedømmene var York. Vi vet ikke mye om hvilke eiendommer disse bispesetene hadde. Bispesetet i Leicester eide et stort gods i Themsendalen fram til midten av det niende århundret, og kan kanskje ha eid et eller to av de store godsene i Oxfordshire som i det ellevte århundret tilhørte bispestolen i Dorchester. En del av det store godset til bispen i York som er nevnt i Domesday Book kan bispen ha fått før det niende århundret. Noen av godsene til St Cuthberht i Northumbria ble konfiskert av Ælla og Osberht mens de rivaliserte om herredømmet i Northumbria på 860-tallet. Med unntak for York ser det ikke ut til å ha foregått opplæring av framtidige biskoper i noen av disse bispedømmene. Men prester fikk utdanning ved hovedkirker, som ofte var ganske rike. Det hendte at biskoper la hovedkirker under seg i denne perioden.
Det sies at vikingene avbrøt virksomheten til flere bispestoler i det østlige England. Julia Barrow skriver at det forekom avbrudd, men at grunnen til dem blir debattert. I Leicester var Ceolred den siste angelsaksiske biskopen. Han var utnevnt mellom 840 og 844, og døde mellom 869 og 888. Han ble etterfulgt av Alhheard som var biskop av Dorchester en eller annen gang mellom 869 og 888. Bispesetet ble værende i Dorchester til det ble flyttet til Lincoln etter den normanniske erobringen.
For bispesetet Lindsey er bildet mer forvirret. Den siste kjente biskopen før den danske invasjonen var Beohrtraed som sist opptrådte der mellom 862 og 866. To andre biskoper som kan ha vært biskoper i Lindsey, selv om vi ikke vet hvor de var biskoper, dukket opp i 866 og 869. Deretter er det et gap fram til 953 da Leofwine er biskop i Lindsey. Ved Oscytels død i 971, han var biskop i Dorchester og erkebiskop i York, ble Leofwine hans etterfølger i Dorchester, og han var samtidig biskop i Lindsey. Og selv om det ved Leofwines død var to biskoper til i Lindsey ble bispedømmet slått sammen med bispedømmet Dorchester tidlig i det ellevte århundret. Selv om vi ikke vet mye om erkebispestolen i York så kan vi ikke gå ut fra at den var ledig i perioder.
Situasjonen i East Anglia er mest uklar. Vi vet så lite om den at vi ikke sikkert kan identifisere hvor bispene holdt til før vikingtida. Den siste biskopen i Dummoc var Æthelwald som ble vigslet mellom 845 og 869. Den siste biskopene i Elmham før vikingene kom var Hunberht som døde i 869. Vi vet ingenting sikkert om biskoper i East Anglia før midten av det tiende århundret. Mellom 941 og 953 satte biskop Theodred av London opp testamentet sitt der han refererte til biscopriche ved Hoxne. Theodred var tydeligvis i det minste biskop i Suffolk, om ikke i hele East Anglia, i tillegg til å være biskop i London.
Det tradisjonelle synet har vært at danskene drev biskopene bort eller drepte dem i 860- og 870-årene. Og at deretter tillot ikke danskene at det ble innsatt nye biskoper i bispedømmene. Men det er mer trolig at det var kongene i Wessex som motsatte seg at det ble utnevnt nye biskoper, skriver Julia Barrow. De var i stand til å hindre at erkebiskopen i Canterbury vigslet nye biskoper, og det var i deres politiske interesse at det ikke ble innsatt biskoper i Danelagen. Dette synet blir støttet av brevet fra pave Formosus til de engelske biskopene (891-896) der paven skrev at angelsakserne hadde vært så sene med å reagere på veksten i praktiseringen av hedenske ritualer i Anglia at han hadde tenkt på å utstøte dem, til han hadde blitt fortalt av erkebiskop Plegmund at biskopene i det minste fulgte med og prøvde å evangelisere. Formosus fortsatte med å gi ordre om at så snart en biskop døde så skulle det velges og vigsles en ny biskop så snart som mulig.
Den løsningen som ble valgt var trolig ikke den som Formosus hadde ønsket. Kontroll over kirka i Suffolk og trolig over hele East Anglia gikk over til biskopen av London. På en eller annen måte hadde biskop Theodred lagt under seg store eiendommer i Suffolk. Noen av dem gikk over til biskopene i Elmham. Hvordan Theodred hadde skaffet seg disse eiendommene vet vi ikke. Først ved midten av det tiende århundret fikk East Anglia på nytt sin egen biskop, Eadulf.
Dorchester overtok bispestolen til Leicester. Dorchester hadde ei kort tid vært sete for bispen i Wessex i midten av det sjuende århundret. I Domesday Book er det skrevet at bispestolen eide eiendommer på 300 hides i Oxfordshire, og det ble i det sjuende og åttende århundret regnet for høvelig for en biskop. Men dette gjenspeiler trolig ikke eiendommene til bispestolen i Leicester før vikinginvasjonen, men heller et forsøk på å kompensere for bispestolens tap av eiendommer i Leicestershire. Bispestolen i Dorchester fikk flere eiendommer i løpet av det tiende og ellevte århundret, først og fremst i Bedfordshire, Buckinghamshire og Huntingdonshire. Vi vet lite om bakgrunnen til biskopene som ble utnevnt til Dorchester fra slutten av det niende århundret og fram til 949/50. Men de hadde alle gamle engelske navn og var trolig valgt ut av kongene av Wessex. Vi vet derimot noe om Oscytel som ble innsatt som biskop i 949/50. Han tilhørte ei slekt av blandet anglodansk og angelsaksisk opprinnelse. Den var bosatt i the Fens. Oscytel ble tydeligvis høyt verdsatt av Eadred. Det er mulig at han gjennomført sin tidlige karriere i Wessex. Som biskop av Dorchester fikk Oscytel fra kongen eiendommer i Nottinghamshire i 950-årene. Fra 959 var Oscytel også erkebiskop i York, og trolig fra da av ble Nottinghamshire overført til den nordlige provinsen. Det var karakteristisk for Englands kirke i det sene tiende og ellevte århundret at en biskop kunne ha mer enn ett bispedømme. Også abbeder kunne styre over mer enn et kloster.
Området som hadde ligget under den gamle bispestolen i Lindsey var trolig i det sene niende og det tidlige tiende århundret underlagt erkebiskopen i York. Da bispestolen i Lindsey ble gjenopprettet i midten av det tiende århundret hadde den omtrent ingen økonomiske ressurser.
Erkebiskopen av York var i en gunstigere posisjon. I første halvdel av det tiende århundret mistet erkebispesetet i York landet mellom Ribble og Mersey til bispestolen i Lichfield. Det skyldes trolig at Edward den Eldre erobret området. I 934 ga Athelstan Amounderness til erkebiskop Wulfstan, en eiendom som senere synes å ha blitt konfiskert fra ham. Fra 959 var det politikken til de engelske kongene å gi bispestolen til biskoper med bispedømmer sør for Humber og helst med forbindelser i Danelagen. Under Oscytel ble Nottinghamshire overført til erkebispedømmet York og Southwell og Sutton ble lagt til erkebiskopens godseiendommer. Oscytel kjøpte også land og skaffet seg et gods, Helperby i York, ved å konfiskere det fra eierne for polyandri. Julia Barrow går gjennom mange andre anskaffelser av land.
Samlet sett er det klart, skriver Julia Barrow, at i det tiende århundret var hovedbeskjeftigelsen til biskopene i Danelagen å legge land under seg. De hadde bare innflytelse der de hadde eiendommer. Erkebiskopen i York trengte støtte fra skandinaviske politiske ledere for å skaffe seg og for å beholde eiendommer. Til gjengjeld tilbød de seg å oppmuntre sine menigheter til å akseptere det nye politiske systemet. Andre biskoper fikk sine muligheter sterkt begrenset av mangel på ressurser. Katedralen i York var den eneste katedralen i Danelagen som fortsatte å fungere gjennom perioden. I alle bispedømmene mellom Humber og Themsen måtte biskopene skaffe seg nye bispedømmekirker. Dette reduserte trolig de menneskelige og intellektuelle ressursene de rådde over. Kirkelovene kan ha blitt fortolket på en annen måte nord for Humber enn sør for Humber i det tiende århundret.
En familie hadde en svært framstående stilling i utviklingen av de kirkelige institusjonene i Danelagen i det tiende århundret. Både erkebiskop Oscytel og erkebiskop Oswald tilhørte denne familien. Danne familien hadde blandet anglosaksisk og dansk herkomst, og den eide land i the Fens og tilliggende deler av East Midlands. Oscytel eide Beeby i Leicestershire og Thurcytel hadde flere gods i Cambridgeshire og Nottinghamshire. Det er mulig at familien hadde eid mye av dette landet i lang tid. Oda og Oswald skaffet seg land i Cambridgeshire og Huntingdonshire. En av Oswalds kvinnelige slektninger giftet seg med Æthelstan Mannesone som hadde tallrike gods i Cambridgeshire. Så langt vi kan se skyldte familien sin status til de ledende kirkemennene som kom fra familien, Oda, Oswald og Oscytel. Dette kan skyldes at disse personene hadde anledning til å skaffe seg kontakter ved hoffet i Wessex og til å fremme karrierene til yngre slektninger. En viktig del av denne framgangen skyldtes utdannelse og innføring i sosiale nettverk av læremestre utenfor Danelagen i tida fram til klostrene i Fenland var i stand til å gi god utdannelse i siste del av det tiende århundret. Oda var oppfostret utenfor sin egen familie av en thegn med et gammelt engelsk navn. Han tok også Oda med på pilegrimsreise til Roma. Som erkebiskop av Canterbury tok Oda seg av Oswalds utdannelse. Oswald ble biskop i Worcester. Oscytel tok seg også av sine slektningers utdannelse og oppfostring. Da Oda døde tok Oscytel seg av den unge Oswald.
Familiesolidariteten viste seg også som støtte til Benediktinerstiftelsen i the Fens. Oswald stolte på støtte fra Earl Æthelwine i forretningene i Fenland, og han refererte gjentatte ganger til Æthelwine som amicus. Amcitia var en politisk allianse mellom familier, som vanligvis ble sikret gjennom ekteskap eller fadderskap. Julia Barrow skriver at familiene kan ha vært truet av den politiske usikkerheten, og at dette var en grunn til at de satset så mye på å bygge nettverk. Posisjonene til de landeiende familiene i the Fens, og i mye av resten av Danelagen, var utsatte: politisk overlevelse var avhengig av nettverk, ikke minst i kirka.
Oswald og slektningene hans var aktive støttespillere for benediktinerklostrene i 960-årene og videre framover. Disse klostrene hadde flere støttespillere. De fleste nye grunnleggelsene ble foretatt av biskop Æthelwold av Winchester. Æthelwold og Oswald gikk fram på ulike måter og handlet ut fra ulike motiv. Æthelwold ville gjenskape den typen klostre fra det sjuende og åttende århundret som Bede hadde skrevet om. Framfor alt ville han ha Ely. Han grunnla også Medeshamstede på nytt, nå kjent som Burh (Peterborough). Han skaffet seg også flere av de tidligere eiendommene til dette klostret. Æthelwold oppnådde å grunnlegge sin stiftelse i Danelagen uten støtte fra familien og med grunnlag i egne finansielle ressurser. Og med støtte fra kong Edgar, ealdorman Brihtnoth i Essex og Wulfstan i Dalham. Æthelwold kan også ha vært sjalu på Oswald. Det er verdt å legge merke til at benediktinerstiftelsene i Danelagen er presset sammen i et lite område (the Fens) og ble etablert i løpet av et kort tidsrom på 6-7 år, med Oswalds Ramsey fra 965 som kanskje det tidligste.
Oswalds framgangsmåte var på flere måter en annen. Han skaffet seg for det første støtte fra familien sin, selv om noen familiemedlemmer var motstandere av planen hans. Klostret ble opprettet i Oscytels bispedømme, og sannsynligvis med støtte fra ham. Oswald var ikke ute etter å gjenopplive fortida. Han avslo stedet Ely da Edgar tilbød ham dette stedet til tross for at det var forbundet med St Æthelthryths kult og at erkebiskop Oda ei kort tid hadde hatt stedet. Æthelwine tilbød et sted for et kloster der det allerede var noen få klerken som var ivrige etter å bli munker. Dette var ikke et gammel kultsted. Og det kan ha blitt sett på som en fordel av Oswald for han ønsket å dedisere det nye klostret til St Mary og St Benedikt, for inspirasjonen til Oswald var den reformerte benediktinerbevegelsen slik den ble praktisert i klostret St-Benoît-sur-Loire ved Fleure. Oswald var ikke spesielt interessert i angelsaksiske helgener eller i å dyrke eller minnes dem. Oswalds slektning Thurcytel var i motsetning til Oswald opptatt av å gjenopplive fortida. Derfor valgte han St Guthlacs helligdom som sted for et nytt kloster. Likevel var Thurcytels tanke om å bevare sin families status gjennom en benediktinerstiftelse nærmere Oswalds motiv enn Æthelwolds. Samlet sett var introduksjonen av benediktinerordenen i Fenland i det tiende århundret først og fremst diktert av interessene til rivaliserende ealdormen, Brihtnoth av Essex på den ene siden og Æthelwine av East Anglia på den andre siden, og ivrig støttet, eller utnyttet, av biskop Æthelwold og biskop Oswald.
Det var på lokalplanet at de største forandringene i kirka i det østlige England var å finne i denne perioden. Tydeligst er ekspansjonen. Fra omkring 950 økte antallet kirker sterkt. Denne utviklinga skilte det østlige England ut fra det vestlige og enda mer fra det sørlige England der antallet kirker begynte å øke senere og foregikk saktere og forårsaket mindre forstyrrelse for de eksisterende kirkene. De nye kirkene i Danelagen var for det meste små og ble satt opp av godseierne. Disse nye kirkene erstattet ikke de gamle kirkene. Men de gamle kirkene måtte tilpasse seg veksten i antallet kirker. De mistet ofte inntekter og fikk mindre områder å betjene. Vi vet ikke hvordan denne tilpasningen foregikk.
Noen av de gamle kirkene både overlevde å viste fram tegn på at de fortsatt hadde en spesielt opphøyd stilling. De to viktigste tegnene på dette var at de hadde mange prester og tjenere i en enkelt kirke, og at de betjente og hadde overhøyhet over et stort område.
Fra noen kirker i East Anglia har vi bevis for at grupper av prester tjenestegjorde ved kirkene i den første halvdelen av det tiende århundret. Ved kirkene i Hoxne, Mendham og Stoke ved Nayland i Suffolk var det samfunn av prester omkring år 950, og dette var trolig ikke nye kirker. Kirker av denne typen kunne konsentrere seg om å få støtte fra rike aristokrater, og er ikke sjelden nevnt i testamenter fra det tiende århundret. Dersom kirkene hadde tilstrekkelige inntekter til å ha mange prester og imponerende kirkebygg kunne de være sikre på at de ville motta verdier for å be for avdøde aristokrater. Mindre kirker med bare en prest kunne vanskelig konkurrere om disse inntektene.
I noen deler av Danelagen greide gamle kirker å holde på autoriteten over store områder. Dette var spesielt tilfelle der store godseiendommer overlevde, som i deler av Derbyshire, Nottinghamshire, Yorkshire og i noen grad også på de kongelige godsene i Northamptonshire og Buckinghamshire. I Yorkshire viser kirker i Beverley, Catteric, Dewsbury, Easby, Gilling West, Leeds, Masham, Northallerton, Otley og Ripon, for eksempel, alle sammen tegn på fortsatt status, med skulpturer fra før vikingtida og store prestegjeld. I motsetning til dette virker det som om Lincolnshire og East Anglia tidlig mistet de store prestegjeldene av denne typen. I East Anglia var overgangen fra store hovedkirker til landsbykirker trolig resultat av at de store godseiendommene ble delt opp, godt hjulpet av utvikling av et aktivt marked for landeiendommer.
Ved slutten av trettenhundretallet var det i bispedømmet Norwich 1349 prestegjeld og i bispedømmet Lincoln like under 2000 prestegjeld. I bispedømmet York var det litt mer enn 800 prestegjeld sent i det fjortende århundret. Det var forholdsvis langt færre prestegjeld i det vestlige England. Flest nye prestegjeld ble det trolig opprettet i det tiende og tidlig i det ellevte århundret.
Ikke bare på landsbygda, men også i byene ble det opprettet nye prestegjeld. De skandinaviske lederne var ivrige etter å bruke sentrale steder som militære baser. Det kunne ofte være kirker på sentrale steder før vikingene kom. I både York og Lincoln var det flere kirker fra før invasjonen som overlevde den. Når byene vokste måtte det bygges flere kirker, og i perioden 950-1000 ble det grunnlagt mange nye kirker. Disse kirkene ble vanligvis fra begynnelsen av bygd med egen kirkegård, og det viser at dette var uavhengige kirker, og ikke bare underkirker, som ofte var tilfelle med nye kirker i det vestlige og sørvestlige England. Det ble bygd så mange nye kirker East Anglia at ved slutten av det tiende århundret ville det være umulig for biskopene å vite hvor mange prestegjeld og kirker det var i bispedømmene deres. Først i det tolvte århundret fikk de bygd opp en administrasjon som kunne ha mulighet til å oversikt over dette, og først i det trettende århundret var den fullt ut operativ.
Som konklusjon skriver Julie Barrow at mange av kirkene fra før vikingtida overlevde den danske invasjonen, i motsetning til det tradisjonelle bildet av begivenhetene. Men selv om gamle kirker overlevde så tapte de ofte status og eiendommer og deler av prestegjeldet. Vi kan ikke vite akkurat når dette skjedde eller hvem som stod bak det. Danske ledere stod bak noe av dette, men kongene av Wessex og England var like aktive både når det gjelder å omorganisere bispedømmene og å ødelegge kirker. Den viktigste grunnen til forandring var trolig et ønske om mindre kirker som ble eid av de store jordeierne. Godseierne ønsket sin egen kirke på sitt eget gods. Det ga både inntekt og status. En del av tienden gikk til kirkebygget, eller mer presist til den som eide kirkebygget - ei kirke var en inntektskilde. Framveksten av alle disse kirkene som var eid av godseiere var den betydeligste forandringa i kirkas struktur i Daneloven.
Det var store variasjoner i hvor mange nye kirker og prestegjeld som ble opprettet i ulike deler av England. Det er tydelig at det skjedde hyppigst der folketettheten var størst, som i East Anglia.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: