Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Thomas Kuhns bok: "The Copernican Revolution".
Til Copernicus døde i 1543 dominerte Aristoteles' kosmologi og Ptolemys astronomi vestens tenkning. Ptolemy levde nesten fem hundre år etter Aristoteles. Mellom Ptolemy og Copernicus skjedde ingen store endringer av astronomien. Likevel foregikk det betydelig vitenskapelig aktivitet i denne perioden. Og denne aktiviteten og resultat fra den var viktige for å forberede grunnen for Copernicus.
Lærerne til Copernicus vurderte systemet til Aristoteles på en annen måte enn det var gjort tidligere, selv om de holdt det for å være riktig. De hadde oppdaget Aristoteles på nytt, men de kopierte ikke Aristoteles kritikkløst. Aristoteles' skrifter ble grundig studert og kommentert og vurdert.
Den antikke vitenskapen, og dens tradisjon, hadde blitt svekket, og til slutt blitt borte, samtidig med at Romerriket ble svekket fra det andre århundret av. Den islamske invasjonen førte vesterlandenes sentrum nordover og utenfor tidligere romerske kjerneområder. Aachen var Karl den stores hovedstad. Men vesterlandene begynte å motta de gamle klassikerne fra araberne, som hadde tatt vare på Aristoteles og de andre klassikerne.
De første tekstene ble oversatt fra arabisk til latin i det tiende århundret. Antallet oversettelser økte raskt. Sent i det ellevte århundret samlet så mange mennesker seg de stedene der lærde menn hadde klassiske tekster, for å høre disse tekstene bli lest opp og kommentert, at disse stedene fikk offentlig anerkjennelse og offentlige reguleringer som universitet, en ny type lærd institusjon. Ved disse universitetene ble det utviklet kreative tradisjoner for bevaring og behandling av lærdom.
Gjenoppdagelsen av astronomien var en del av denne intellektuelle utviklinga. De første astronomiske tabellene som ble vidt formidlet og studert ble hentet fra Toledo i det ellevte århundret. Ptolemys "Almagest" og det meste av Aristoteles astronomiske og fysiske skrifter ble oversatt i det tolvte århundret. Copernicus studerte disse skriftene.
Nye problem oppstod, ofte på grunn av dårlige oversettelser. Forskjellige forfattere hadde hatt ulike oppfatninger, og det var uoverensstemmelser i tekstene. Disse uoverensstemmelsene ble oppdaget. Aristoteles' forestilling om krystallsfærene syntes å gå dårlig overens med episyklene til Ptolemy. Ptolemy tilhørte den hellenistiske kulturen som hadde vært mer orientert mot matematikk enn den greske kulturen som Aristoteles hadde tilhørt. Ptolemy la liten vekt på de mekanisk drevne sfærene til Aristoteles, og prøvde heller ved hjelp av matematikk å beregne planetbanene. Men denne forskjellen var ikke middelalderens tenkere klar over. De så Ptolemy og Aristoteles som å representere den samme tradisjonen og de samme standpunkt. Derfor ble forskjeller mellom Aristoteles og andre klassikere ikke oppfattet som resultat av en utvikling, men som motsigelser og feil.
Copernicus oppfattet astronomien som grunnleggende matematisk. På hans tid var fortsatt teologien den dominerende intellektuelle bevegelsen, som ville ha det siste ordet, selv om det fortsatt var betydelig tankefrihet, større enn det kom til å bli senere, i det katolske miljøet. Dette hadde gitt skolastiske tenkere frihet til å utvikle viktige alternativ til Aristoteles på sentrale punkt, alternativ som kom til å bli viktige.
I hele tida etter Ptolemy og fram til Copernicus, og enda lengre, var kirka den dominerende dommer over sant og galt i det intellektuelle livet. Middelalderens lærde var gjerne geistlige. Kirkas holdning til lærdom og kultur var ikke hele tida den samme gjennom middelalderen og renessansen. I lange perioder, spesielt mellom det tiende og det sekstende århundret, støttet kirka opp om det intellektuelle livet. Utenfor denne perioden var kirka gjerne en fiende av selvstendig tenkning. Den Copernikanske revolusjonen ble utviklet i en tradisjon som var støttet av kirka, men den ble også fordømt og forbudt av kirka. I 1616 bannlyste kirka alle bøker der det stod at jorda beveger seg.
Augustin hadde ment at det var nok for den kristne at han trodde at verden var skapt av Gud. Han hadde få motforestillinger mot intellektuelle sysler og selvstendig tenkning. Men etterhvert som kirka ble mektigere bygde den seg opp sitt eget totale verdensbilde, og da kunne all selvstendig tenkning bli oppfattet som en trusel, siden kirka hadde utviklet forestillinger som trengte inne i og omfattet alle deler av universet. Dessuten ble vitenskap i enkelte perioder sett på som hedensk tenkning.
Lactantius, som var lærer til sønn av keiser Konstantin, latterliggjorde idéen om det sfæriske universet, og mente at det var klart at jorda var flat. Biskopen av Gabala hevdet det samme, og skrev at det var klart at himmelen ikke var en sfære, men et telt som var slått opp over jorda, for det stod å lese i Bibelen. Dette ble et syn mange av kirkens menn kom til å stå for: himmelen er et telt slått opp av Gud, og jorda er Guds flate fotskammel, og ikke en sfære. Men dette ble likevel aldri offisiell kirkedoktrine. Likevel viser dette hvordan tenkinga hadde forfalt.
Da vesterlandene begynte å komme til krefter ble kirkas holdning forandret. Kirka var sterk nok til å tåle nye tanker, og til og med å finne dem interessante. Mange av kirkens menn brukte tid til å søke lærdom, og i det minste ved det trettende århundret var to sfære universet på nytt etablert som det framherskende synet i utdannede kretser.
Fra det fjerde århundret av hadde aristotelisk tenkning blitt angrepet av kirka siden den ikke uten videre gikk overens med Bibelens tekster. Så sent som i 1210 hadde et provinsråd i Paris forbudt undervisning i Aristoteles' fysikk og metafysikk. I 1215 hadde det fjerde laterankonsilet utstedt et liknende forbud. Også paven kom med interdikt mot Aristoteles i det samme århundret. Men ikke lenge etter begynte Thomas Aquinas (1225-1274) å arbeide med Aristoteles. Aquinas forenet Aristoteles lære og kristendommen i en stor syntese. Summa Theologica er det store verket til Thomas Aquinas. Om himmelen skrev Thomas:
"Det er derfor klart at det materialet som himmelen er laget av, er av en slik natur at det ikke utsettes for aldring eller nedbrytning, siden det er det grunnleggende materialet i de foranderlige kroppene og nærmest i sin natur til det materialet som de kroppene som aldri forandres er oppbygd av. Derfor er det bare et absolutt minimum av forandring i himmelen. Bevegelse er den eneste forandring, og denne forandring forandrer ikke det minste naturen eller oppbyggingen til de kroppene som beveges. Videre, den eneste bevegelsen som finnes blant himmellegemene er sirkelbevegelsen, som skaper minst forandring fordi den sfæren den foregår i ikke endrer plassering."Mange kristne kunne ikke akseptere Aristoteles' påstand om at universet alltid hadde eksistert siden det står i Bibelen at Gud hadde skapt himmel og jord, og følgelig må det ha vært en gang da de ikke eksisterte, i det minste kunne de ikke være evige. På dette punktet måtte Aristoteles vike, men det var også mange punkter der Bibelen måtte vike.
Et av punktene som skapte vanskeligheter for Thomas Aquinas var Kristi himmelfart. Om den skrev Thomas i sin "Summa Theologica":
"Det synes at det ikke er passende for Kristus å stige opp til Himmelen. For filosofen (Aristoteles) skriver at ting som er i en tilstand av perfeksjon beholder sin godhet uten å bevege seg. Men Kristus var i en tilstand av perfeksjon. . . . . Som konsekvens var han god uten bevegelse. Men himmelfarten er bevegelse. Derfor var det ikke passende for Kristus å stige opp til himmelen. . . . .Videre, det er ingen plass over himmelen, som det er bevist av Aristoteles i "Om himmelen". Men hver kropp må ha en plass. Derfor steg Kristus' kropp ikke opp over himmelen. . . . .
Videre, to kropper kan ikke ha samme plassering. Siden det ikke er mulig å passere fra sted til sted uten gjennom mellomliggende steder, synes det som om Kristus ikke kunne ha steget opp over alle himlene uten at himlene var delte, og det er umulig."
Gjennom verk som dette ble Aristoteles tenkning presentert og ble grunnlag for vesterlandenes tenkning. Dante laget i et kunstverk, "Den guddommelige komedie", en syntese av høgmiddelalderens, eller senmiddelalderens verdensbilde. Det er en beskrivelse av poetens reise gjennom universet. Reisen begynner på overflaten av den sfæriske jorda, går ned gjennom Helvetes ni kretser, som står symmetrisk til de ni himmelsfærene.
Mennesket hørte til i sentrum av universet, både midt mellom himmel og helvete, og i universets fysiske sentrum, og også midt mellom materie og ånd, som mennesket består av. Mennesket er en dobbel skapning. Å sette jorda i bevegelse er å true med å rive ned selve verdensordningen. Den fysiske og den teologiske, religiøse, verdensordningen var en og den samme.
Aristoteles var utgangspunktet for middelalderens skolastiske tenkere. Men de tenkte ganske fritt. De var ikke så konservative. Det mest konservative elementet lå i integrasjonen av skolastikk og teologi. Aristoteles ble studert intenst, og alle inkonsistenser ble notert og studert. Middelalderens tenkere utvidet Aristoteles' logikk, oppdaget feil i hans bevis og forkastet mange av hans forklaringer siden de ikke stemte overens med erfaringer. Under dette arbeidet utviklet de begrep som ble av avgjørende betydning for senere vitenskapsmenn, som Copernicus og Galilei.
Viktige foregripelser av Copernicus kan finnes i de kritiske kommentarene over Aristoteles som Nicole Oresme skrev i Paris. Oremes metode er typisk skolastisk. Han brøt teksten til Aristoteles opp i fragmenter på noen få setninger hver, og studert hver del grundig og kommenterte dem. Oresme var enig med Aristoteles på de fleste punkt, men han hadde likevel ødelagt mange av bevisene til Aristoteles og foreslått alternative løsninger. Slik tenkte skolastikerne ganske fritt, og utviklet et miljø for fri tenkning og meningsutveksling.
Oresme var kritisk overfor argumentene til Aristoteles om at jorda var enestående. Aristoteles hadde skrevet at dersom det var to jorder i verdensrommet, ville begge måtte falle til universets sentrum, og dermed ville det likevel bare være en jord. Oresme skrev at dette beviset er ugyldig siden det forutsetter en bevegelsesteori som ikke er bevist. Det er ikke bevist at jorda naturlig vil bevege seg til universets sentrum. Steiner som faller trenger ikke å falle mot universets sentrum, men kan like gjerne falle mot jordas sentrum. I denne alternative teorien til Oresme faller ikke ting mot et absolutt sentrum, men relativt i forhold til andre objekt. Teorier som dette var nødvendige for de nye vitenskapene som skulle oppstå.
Oresme kom med viktigere bidrag i kritikken av Aristoteles' forkastelse av Heraklit. Heraklit hadde forklart skiftningene mellom dag og natt med at jorda roterte rundt sin akse. Oresme er opptatt av å vise at valget mellom en jord som roterer og en stjernehimmel som beveger seg rundt jorda må baseres på tro, og at Aristoteles ikke kan levere noe bevis for sin oppfatning.
Oresme skriver at stjernenes øyensynlige bevegelse ikke forteller noe:
"Jeg antar at lokal bevegelse bare kan bli oppfattet når en kropp beveger seg i forhold til en annen kropp. Derfor om en mann jevnt kjører en båt, a, som beveger seg raskt eller sakte, og ikke kan se annet enn en annen båt, b, som beveger seg samme vei som a, . . . . . så kan det se ut for ham som om ingen av båtene beveger seg. Og dersom a ikke beveger seg, men b beveger seg, vil det se ut som om b beveger seg. Og det samme vil være tilfelle dersom a beveger seg, men b ikke beveger seg. . . . . . Derfor sier jeg at dersom den høyere [himmelske] delen av universet i dag beveger seg i en daglig omdreining, mens den lavere [jordiske] er i ro, og i morgen den lavere beveger seg i en daglig omdreining mens den høyere er i ro, vil vi ikke se noen forskjell."Dette argumentet har stor betydning for Copernicus og Galileo. Men Oresme stopper ikke med dette. Han forsetter å lemleste Aristoteles sin filosofi, og går over til Aristoteles' argument for at jorda er ubevegelig siden en stein som kastes opp alltid faller ned på det stedet som den ble kastet opp fra:
"[Som svar på Aristoteles' og Ptolemys argument] kan man si at ei pil skutt rett opp i lufta også beveger seg raskt østover med lufta den passerer gjennom og med hele massen av bunnmassene [de jordiske] av universet beskrevet ovenfor, det hele [jorda, lufta og pila] beveger seg med den daglige rotasjonen. Derfor kommer pila tilbake til det stedet der den ble skutt opp. Dette synes mulig ved en analogi; dersom en mann var ombord på et skip som beveget seg østover uten at han hadde kjennskap til denne bevegelsen, og om han dro handa raskt nedover i en rett linje langs skipets mast, så ville det synes for ham som om handa hadde en vertikal bevegelse; og det samme argumentet viser hvorfor pila synes å gå rett opp eller ned."Galileos berømte forsvar for systemet til Copernicus er fylt med argumenter av dette slaget. Men Oresme slutter ikke at jorda beveger seg. Han undersøkte bare argumentasjonen til Aristoteles, og fant at den ofte var uholdbar. Og viste dette ved å vise at Aristoteles ikke hadde bevis for sin kosmologi, for eksempel var det ikke mulig å si at jorda ikke beveget seg ut fra de observasjonene som fantes.
Ei ny forskningsgrein som skolastikerne hadde utviklet gjaldt bevegelsen og dynamikken til tunge gjenstander. Noen av Galileos mest kjente bidrag gjelder nettopp dette, som fall lovene hans. Her kunne Galileo bygge på bidrag fra middelalderens skolastiske forskning og tenkning. Et av middelalderens bidrag var impetusteorien, som også fikk betydning for astronomien.
Impetusteorien.
Impetusteorien erstattet en av de svakeste delene av fysikken til Aristoteles, forklaringa på prosjektilbevegelser. Aristoteles hadde trodd at dersom en stein ikke ble beveget av en ytre kraft ville steinen enten ligge i ro eller falle rett ned mot jordas sentrum. Det forklarte mange fallbevegelser, men forklarte ikke prosjektilbevegelser. Når en stein kastes og frigjøres fra handa, eller fra ei slynge, faller den ikke rett ned. Den fortsetter i den retninga som den er blitt akselerert inn i. Dette visste Aristoteles, og han måtte forklare dette. Forklaringa hans var at når gjenstanden ble satt i fart puffet den lufta unna der den tok seg fram, og lufta falt tilbake bak gjenstanden så kraftig at lufta ga gjenstanden et puff videre, og derfor ble gjenstandens fart opprettholdt.
Denne forklaringa var så svak at den raskt skapte vanskeligheter. Knapt Aristoteles selv tok forklaringa alvorlig. I det fjerde århundret ble forklaringa konfrontert. Oresmes lærer, Jean Buridan, behandler problemet og dets middelalderlige løsning i "Spørsmål om de åtte bøkene om fysikk til Aristoteles":
"Det er søkt etter hvordan et prosjektil etter å ha forlatt handa blir beveget av lufta, eller om det blir beveget. . . . Spørsmålet blir bedømt å svært være vanskelig siden Aristoteles, som det synes for meg, ikke har gitt noen god løsning på det. For han . . . . holder at prosjektilet raskt forlater utgangsstedet, og naturen som ikke tillater vakuum sender raskt luft inn bak prosjektilet for å fylle opp tomrommet som oppstår bak prosjektilet etter hvert som prosjektilet beveger seg. Lufta som blir satt i bevegelse på denne måten skyver på prosjektilet og tvinger det videre. Dette foregår kontinuerlig. . . . det synes for meg at mange erfaringer viser at denne metoden å gå fram på er verdiløs. . . .[Et av mange eksempler Buridan gir, er at] en lanse som er spisset bak vil bli beveget like raskt som en gjenstand som har større flate å skyve mot bak. Men lufta kunne sikkert ikke puffe en skarp bakende på denne måten siden lufta ville skilles av den spisse bakenden.
Derfor kan og bør vi si at i steinen eller andre prosjektiler er det innprentet noe som er den bevegende kraft til prosjektilet. Dette er klart bedre enn å falle tilbake på utsagnet om at lufta ville fortsette å bevege prosjektilet, for lufta synes å motstå . . . . Den som kaster gjenstanden som er satt i bevegelse presser en viss impetus eller bevegende kraft inn i den kroppen som er i bevegelse, denne impetus virker i den retningen som bevegeren beveget gjenstanden som er i bevegelse mot . . . . . Denne impetus blir stadig redusert av luftens motstand."
Dette er bare en liten del av Buridans diskusjon, og mange liknende kan finnes hos andre. Ved slutten av det fjortende århundret hadde impetusdynamikk erstattet Aristoteles' dynamikk hos middelalderens vitenskapsmenn. Og tradisjonen varte ved, og det ble undervist i impetusdynamikk i Padua da Copernicus studerte der. Galileo lærte impetusdynamikk fra sin lærer Bonamico i Pisa. Og både Copernicus og Galileo brukte impetusdynamikk, som også deres samtidige og etterfølgere gjorde. Impetusteorien spilte ved mange anledninger en avgjørende rolle for Copernicus sin revolusjon.
En av disse rollene har vi allerede sett. Oresmes tilbakevisning av Aristoteles' argument for at jorda er urørlig tar impetusteorien, eller noe liknende, for gitt. Etter Aristoteles' bevegelsesteori vil en vertikalt kastet stein bevege seg langs en radius som er fastsatt i rommet. Om jorda beveges mens steinen er i lufta kan ikke steinen følge jorda, og steinen vil derfor ikke falle ned der ble kastet opp. Men om jordas østlige bevegelse gir steinen en østlig impetus mens steinen enda er i kontakt med kasteren, vil den impetusen vare ved og vil få steinen til å følge jordas bevegelse etter at kontakten er brutt. Impetusteorien setter jordas bevegelse i stand til å gi jordiske gjenstander en indre drivkraft, og denne drivkraften setter dem i stand til å følge jordas bevegelse etterpå. Impetusteorien er forutsatt i de fleste argumenter som gjør det mulig at jorda beveger seg uten at jordiske gjenstander blir hengende igjen.
Noen tilhengere av impetusteorien utvidet dens gyldighet til å gjelde også for himmelen. Dermed tok de et steg mot Copernicus. Buridan skrev selv:
"Også, siden Bibelen ikke fastslår hvilke [engleaktige] intelligenser som beveger de himmelske kroppene, kunne det bli sagt at det ikke synes nødvendig å stadfeste intelligens av dette slaget. For det kunne like godt bli svart at Gud da han skapte verden, beveget hvert himmellegeme som han ønsket, og da han beveget dem ga han dem en impetus som beveger dem videre uten at han trenger å bevege dem mer."
I Buridans skrifter ble jorda og himmelen, kanskje for første gang, i det minste forsøksvis, underlagt de samme naturlovene. Oresme gjorde det samme, brukte de jordiske naturlovene på himmellegemene. Gud satte tingene i bevegelse, og ga dem impetus, og så fortsatte tingene å gå videre av seg selv. Dermed ble himmelen sett på som en mekanisme som fungerte ut fra de naturlovene som også gjaldt på jorda. Dermed ble dikotomien mellom himmel og jord opphevet. Og den måtte oppheves for at jorda skulle kunne bli en egen planet.
Impetusteorien gjorde jordas bevegelse mulig og gav delvis de samme naturlovene til den himmelske sfæren som den ga til den jordiske sfæren. Dette var impetusteoriens viktigste bidrag til den Copernikanske revolusjonen. Men aller viktigst var det indirekte bidraget. Impetusteorien var også nødvendig for utvikling av Newtons dynamikk, som fullførte den Copernikanske revolusjonen mer enn et århundre etter at Copernicus var død. Copernicus ga bare en ny matematisk beskrivelse av måten planetene beveget seg på, men han forklarte ikke hvorfor de beveget seg som de gjorde. I utgangspunktet var ikke hans matematiske astronomi fysisk fornuftig, og den skapte nye problem for etterfølgerne hans. De problemene ble endelig løst av Newton. Newtons dynamikk var enda mer avhengig enn Copernicus av skolastikernes analyser av bevegelse.
Impetus dynamikk er ikke Newtons dynamikk, men ved å peke på nye problem, nye variabler og nye abstraksjoner var impetusteorien med på å jevne veien for Newtons arbeid. Før impetusteorien kunne Aristoteles tro at bare stillstand var varig. Buridan og andre impetusteoretikere framholdt at også bevegelse ville være vedvarende dersom den ikke ble påvirket av utenforstående krefter. Dermed var et langt steg tatt mot Newtons første bevegelseslov. Buridan satte impetus til å være lik produktet av en gjenstands fart og masse. Det likner svært mye på det moderne begrepet moment. Galileo ga ofte begrepene "impetus" og "moment" samme betydning. Buridan kom nært til å si at vektens gravitasjon for en gjenstand i fritt fall tilfører den like stor økning av impetus (og derfor av fart) i like lange tidsrom. Galileo var ikke den første av Buridans etterfølgere til å si presist dette, og til videre å utlede fra det, ved hjelp av analytiske redskaper som skolastikerne hadde utarbeidet, det moderne kvantitative forholdet mellom et falls tid og strekning. Bidrag som dette viser at den skolastiske vitenskapen spilte en viktig rolle i utviklinga av Newtons dynamikk.
Den skolastiske vitenskapen kom til å bli hardt angrepet. Men det var den som gjenoppdaget, og videreutviklet, den klassiske vitenskapen, og dette var slett ikke en blind kopiering av de gamle mestrene. Det var et arbeid som la grunnen for utvikling av den moderne vitenskapen, som bygde på de noen av gamle skolastikernes arbeid.
Moderne vitenskap arvet også fra middelalderen en tro på den menneskelige fornufts evne til å løse naturens problem.
Den første velkjente europeiske astronomiske avhandling ble skrevet i 1233 av John Holywood. Det var ikke annet enn en kopi av en elementær arabisk tekst. De neste to hundre årene ble det bare produsert noen kommentarer til denne teksten. Først tjue år før Copernicus ble født i 1473 ble det produsert astronomiske avhandlinger som viser teknisk dyktighet og innsikt. Disse avhandlingene kom fra tyskerne Georg Puerbach (1423-1461) og hans elev Johannes Müller (1436-1476).
For Copernicus' generasjon var astronomi nesten et nytt forskningsfelt. Copernicus levde under renessansen og reformasjonen, der mange nye tankeretninger gjorde seg gjeldende. Copernicus levde i ei tid der de store oppdagelsereisene førte til at man i Europa ble klar over jordas størrelse, og der de lange sjøreisene gjorde utvikling av nye og pålitelige navigasjonsmetoder viktigere. Og en måte å navigere på var å kunne lese sol og stjerner. Sjøreisene lærte europeerne hvor feilaktige de antikke beskrivelsene av jorda kunne være. De lærte hvor feil Ptolemy hadde tatt i mange tilfeller, og Ptolemy hadde vært den største av de antikke astronomene, og også den største geografen. Man ble klar over at man kunne korrigere Ptolemy.
Agitasjon for kalenderreform hadde også stor virkning på renessanseastronomene. Mange års oppsamlede feil gjorde det klart at de beregningsmåtene som tidligere hadde vært brukt ikke var gode nok. Etter hvert som fyrstenes administrasjoner ble utviklet og begynte å bli mer rasjonelle, og også andre organisasjonsformer som prøvde å fungere etter rasjonelle prinsipp ble utviklet, ble det sett på som nødvendig å kunne ha en kalender som var korrekt. Kalenderreform ble et offisielt kirkeprosjekt. Man la større vekt på å kunne forutsi og beregne framtida, med alle tenkelige midler, også astrologi. Alt dette førte til at den astronomiske vitenskapen ble oppmuntret.
Copernicus ble tidlig i det sekstende århundret bedt om å veilede pavedømmet om kalenderreform. Dette ønsket ikke Copernicus. Han bad om at reformen ble utsatt, siden han mente at astronomien fortsatt ikke var utviklet langt nok til at den kunne gi en korrekt kalender. Han sa at astronomene fortsatt var så usikre på solas og månens bevegelser at de ikke kunne forklare eller observere den konstante lengden av året. Den gregorianske kalenderen, som ble antatt i 1582, ble laget etter utregninger som brukte Copernicus sitt arbeid.
Astronomen Peuerbach hadde begynt å arbeide med utgaver av Ptolemys "Almagest" som var oversatt fra arabisk, og hadde blitt klar over at de ikke ga gode nok data og modeller til at en adekvat astronomi kunne bygges på den kilden, selv om han var i stand til å konstruere den beste og mest komplette oversikten over Ptolemys astronomi som til da var kjent. Peuerbach mente at det var nødvendig med adgang til de greske originalene. Men han døde før han fikk satt seg inn i dem. Etterfølgeren Johannes Müller studerte den greske originalen, og oppdaget at heller ikke Ptolemys original var god nok. Dermed var de fremste astronomene på Copernicus sin tid klar over at det var nødvendig med forandring.
Dette kan hjelpe oss til å forstå hvorfor den Copernikanske revolusjonen fant sted i det sekstende århundret. Også andre intellektuelle strømninger virket inn. Under renessansen oppstod en bevegelse som er blitt kalt for humanismen. Det var ikke en vitenskapelig bevegelse, og den var ikke vennlig innstilt overfor Aristoteles. Kildene dens var nylig oppdagede litterære klassikere fra antikken. Om vitenskapene skrev humanisten Petrarcha:
"Selv om alle disse tingene hadde vært sanne, så ville de ikke hjelpe til å oppnå et lykkeligere liv, for hvilken fordel er det for oss å være kjent med naturen til dyrene, fuglene og fiskene, mens vi ikke kjenner naturen til menneskene, og ikke bryr oss om vi kommer eller om vi går."Men humanistene lyktes ikke i å stoppe vitenskapenes utvikling. Humanistenes arbeid førte til at den dogmatiske aristotelianismen ble svekket. En annen virkning som humanismen hadde kom av at en del humanister var orientert mot Platon og nyplatonismen og liknende retninger, som hevdet at det fantes tilgrunnliggende sannheter og regelmessigheter, som gjerne kunne uttrykkes matematisk. Og de hadde et nytt syn på sola, som det livgivende prinsipp og sentrum i universet.
Humanismen var på denne måten vendt bort fra den dagligdagse verden, og mot en platonsk idéverden, som var virkelighetens kilde. I idéverdenen fantes de formene som var modeller for alt som fantes i den materielle verden, og det som fantes i den materielle verden var bare ufullstendige kopier av de perfekte formene i idéverdenen. Disse formenes rene form var gjerne matematisk. Det lå under dette en tro på at alt kan uttrykkes ved elegante matematiske og geometriske modeller. Nyplatonismen kom til å inspirere utviklinga av den nye vitenskapen. Den førte til at en del mennesker kom til å søke etter enkle matematisk uttrykkbare regelmessigheter i naturen. Hos Copernicus' store etterfølger, Johannes Kepler, var dette nyplatonske trekket svært tydelig og av stor betydning for det arbeidet som han utførte.
Nyplatonikerne dyrket også sola. Den symbolske identifikasjonen av sola med Gud finner man gjentatte ganger i renessansens kunst og litteratur. Marsilio Ficino gir et eksempel på det:
"Ingenting åpenbarer naturen til det gode [som er Gud] mer fullstendig enn lyset [til sola]. Først er lyset det mest briljante og klareste av de synlige ting. For det andre er det ingenting som sprer seg ut så lett, bredt og raskt som lys. For det tredje, som et kjærtegn gjennomtrenger det alle ting harmløst og nesten mildt. For det fjerde er heten som følger lyset næring for alle ting og er den universelle generator og beveger. . . . . På samme måte er det gode selv spredt ut over alt, og det berører alle ting. Det arbeider ikke under tvang, men ved den kjærligheten som følger det, på samme måte som heten [som følger lyset]. . . . . Kanskje er lyset selv den himmelske ånds synssansen, eller dens synshandling som virker fra avstand og lenker alle ting til Himmelen, uten å forlate Himmelen eller blande seg med ytre ting."
Dette er langt fra å være vitenskap, og ikke noe forsøk på astronomi. Ficino skrev at sola var den første ting som ble skapt, og at den var himmelens sentrum. Ingen annen posisjon var forenlig med solas verdighet og kreative funksjon. Men den gikk ikke overens med Ptolemys astronomi. Den nyplatonske forestillinga ga Copernicus et argument:
"I midten av alt sitter sola på sin trone. Kunne vi plassere dette lysende i noen bedre posisjon i dette vakreste templet fra hvilken han kan lyse opp det hele samtidig? Han er med rette kalt lampen, sinnet, universets hersker; Hermes Trismegistus kaller ham den synlige Gud, Sofokles' Electra kaller ham den altseende. Så sola sitter som på en kongelig trone og styrer sine barn som er planetene som kretser rundt ham."I dette sitatet fra Copernicus er nyplatonismen klart til stede. Den var et vesentlig element i det intellektuelle klimaet som ga opphav til det nye verdensbildet. Kepler, som fikk det Copernikanske systemet til å fungere, gir tydelig uttrykk for hvorfor han valgte det Copernikanske systemet:
"[Sola] er lysets fontene, rik i fruktbar varme, mest lys, gjennomsiktig, og ren for synet, synets kilde, portretterer alle farger, selv om den selv er tom for farger, kalt planetenes konge på grunn av sin bevegelse, verdens hjerte på grunn av sin makt, dens øye på grunn av sin skjønnhet, og den eneste som vi kan bedømme å være verdig den høye Gud, skulle han ble gledet med en materiell bopel og velge et sted å bo med de velsignede englene. . . . . . For dersom tyskerne velger ham til keiser som har mest makt i hele imperiet, hvem ville nøle for å overføre stemmene til de himmelske bevegelser til ham som allerede har administrert alle andre bevegelser og forandringer ved lysets fordel som han besitter i sin helhet? . . . . [Så] vender vi ved den høyestes rett tilbake til sola som alene synes, takket være sin verdighet og kraft, skikket til denne oppgaven og verdig til å bli heimen til Gud selv, for ikke å si den første beveger."
Også et annet trekk fra nyplatonismen fremmet det nye synet på universet. Hos Aristoteles var Gud skaperen av og arkitekt for et begrenset og velordnet univers der alt hadde sin plass. Nyplatonistenes Gud var den stadige og kontinuerlige skaper som skapte en uendelig grøde. Guds perfeksjon ble der også målt ved den stadige skapelsen av en uendelig mengde. Derfor passet ikke Aristoteles' univers så godt for nyplatonistene. De trengte et større univers til sin Gud. Gjerne et univers som kunne gi rom til og være konstruert for mange befolkede planeter, alt i ubegrenset mengde. Det ble under renessansen lagt vekt på Guds uendelige skapelse og uendelige kreativitet.
Det var ingen ny stor oppdagelse som inspirerte Copernicus og Kepler til å utvikle det nye verdensbildet. Det var bevisstheten om hvor ufullstendig det gamle verdensbildet var, og nye analytiske redskaper og innsikter utviklet av skolastikerne i løpet av flere århundrer, og også nyplatonismens forestillinger om et annet verdensbilde, og samfunnsmessige behov for en mer korrekt astronomi, som sammen var bakgrunnen for at Copernicus og Kepler utviklet det nye verdensbildet. Grunnen til at det nye verdensbildet ble utviklet må søkes utenfor astronomien.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Copernicus
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: