Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
Fra manuskript til trykt bok
I første halvdel av det femtende århundret, før boktrykkerkunsten var oppfunnet, fantes det avskrivingsbyrå som kunne kopiere dusinvis om ikke hundrevis av de mest populære tekstene årlig. Men boktrykkeriene var i stand til å gjøre tekster tilgjengelige i langt større skala. Omkring 30.000-35.000 bøker fra 1450-1500 finnes fortsatt. Disse representerer 10.000-15.000 ulike tekster. Dersom det gjennomsnittlige opplaget var på 500 eksemplarer ble 20 millioner bøker trykt før 1500. Dette er et stort antall tatt i betraktning at den europeiske befolkninga var forholdsvis lita, og at bare en liten del av denne befolkninga kunne lese.
Hvilken virkning hadde trykkekunsten for litteraturen? Førte den til framvekst av en ny type litteratur, og fremmet den nye tanker? Eller mangfoldiggjorde trykkepressen først og fremst bare gamle tanker?
Boktrykkerne trykte bare bøker som de regnet med å kunne selge i så store opplag at virksomheten ville gå med fortjeneste. Derfor var den umiddelbare virkning av boktrykkerkunstens oppdagelse at gamle tekster som allerede var populære ble utgitt i større opplag, og derfor ble mer tilgjengelige.
En stor del av bøkene som ble trykt før 1500 er på latin, 77 prosent på latin, 7 prosent var skrevet på italiensk, 4-6 prosent på tysk, 4-5 prosent på fransk og litt mer enn 1 prosent på flamsk. Religiøse bøker var dominerende blant utgivelsene, de utgjorde 45 prosent av alle utgivelser, mens klassisk, middelalder og samtidig litteratur utgjorde godt og vel 30 prosent, juridiske verk utgjorde litt mer enn 10 prosent og vitenskapelige bøker 10 prosent.
Mange av de religiøse bøkene var utgaver av skriftene, blant annet siden de fleste kjøperne arbeidet for kirka. Blant de aller første store bokverk var to utgaver av Bibelen, og i løpet av det femtende århundret ble det trykt utallige utgaver av Bibelen. Det ble trykt mer enn hundre utgaver av Bibelen på latin, og elleve på tysk, tre på lavtysk, fire på italiensk, en på fransk og andre på spansk, flamsk og tsjekkisk, og dessuten svært mange oversettelser av deler av Bibelen. Videre ble svært mange andre religiøse bøker utgitt, og mange ulike typer religiøs litteratur.
De store klassikerne, som Aristoteles, ble ikke, som man kanskje skulle tro, først og fremst utgitt i universitetsbyene, men i de sentrale knutepunktene i de europeiske handelsnettverkene, som Venezia, Augsburg, Köln og Leipzig, hvorav bare en av disse byene var universitetsby. Det skyldtes at fra de nevnte byene kunne bøker med letthet selges til store områder.
I trykkekunstens tidlige dager var en av dens viktigste oppgaver å gjøre Bibelen tilgjengelig for store grupper, ikke bare på latin, men også på morsmålet. Dessuten fikk studenter billigere og mer fullstendig tilgang til de grunnleggende verkene. Bønnebøker og annen religiøs brukslitteratur både for geistlige og for lekfolk ble trykt i svært mange utgaver og opplag og spredt vidt og bredt.
Svært mange elementære grammatikker ble trykt, som Doctrinale av Alexandre de Villedieu og Donatus' De octo partibus linguae latinae. Mer enn 300 ulike utgivelser av Doctrinale er bevart. Den ble skrevet i det trettende århundret, og ble brukt i generasjon etter generasjon av skoleelever. Erasmus listet den opp blant de klassiske verk. Donatus kom trolig ut like mange ganger, og kan ha vært den aller første bok som ble trykt. Den ble skrevet allerede i det fjerde århundret. Den var pensum til i 1366, i omkring tusen år.
De latinske klassikerne som ga boktrykkerne det beste salget var de samme som hadde vært mest populære i middelalderen, som verkene til Æsop og Cato. Æsops fabler kom tidlig ut i svært mange utgaver både på latin og på morsmålene.
Det var populært å lese spesielt Augustin, men også andre kirkefedre, for å lære latin. Cicero var likevel den latinske forfatteren som oftest ble utgitt i løpet av det femtende århundret. Så mange som 316 utgivelser før 1500 av bøker av Cicero er kjent.
Den store interessen for klassiske hedenske forfatter vakte bekymring. Det ble gjort forsøk på å erstatte de hedenske klassikerne med kristne forfattere, uten at det lyktes.
Tekster på morsmålet utgjorde 22 prosent av det samlede antallet tekster som ble trykt før 1500, og mange av dem var oversettelser fra latin. Det ble trykt få tekster som opprinnelig var skrevet på andre språk enn latin, selv om Dante og Boccaccio kom ut i mange opplag, og ble oversatt til andre språk.
Verk som behandlet spørsmål som kan kalles for vitenskapelige ble utgitt ganske hyppig. Det er kjent omkring 3.000 titler, eller ti prosent av det samlede antallet utgivelser. Spesielt populære var samlinger av all kjent kunnskap fra middelalderen, som Speculum Mundi. Dette verket var i fire deler, Doktrinens speil, Historiens speil, Naturens speil og Moralens speil. Verk av det slaget var encyklopediske. De gamle vitenskapsmennene, som Aristoteles, Euklid, Ptolemy og Pliny ble ofte utgitt, og også Avicenna.
Mange samtidige vitenskapelige verk ble utgitt, og disse utgjør 57% av alle vitenskapelige utgaver. 255 av dem ble utgitt i Italia, 124 i Tyskland, 46 i Frankrike, 44 i Spania, 26 i Nederlandene og 21 i England eller Skottland. Men det var flere verdiløse verk som ble utgitt. Praktisk astrologi var et populært tema å skrive bøker om. Marco Polos reiser, som forteller om hvordan forholdene virkelig kunne bli sett i China, kom bare ut i fire utgivelser, mens fabulerende eventyrfortellinger om andre land uten sannhetsgehalt solgte langt bedre. Det fantes ikke kritisk sans blant lesere eller utgivere i boktrykkerkunstens første tid. Men er ikke det alltid tilfelle? I matematikk ble det mest originale verk fra andre halvdel av det femtende århundret om aritmetikk og algebra i det hele ikke tatt trykt. Dette var Triparty av Nicolas Chuquet (1484). Den mest berømte vitenskapsmann med interesse for trykkekunsten, Regiomontanus, tok seg ikke tid til å trykke mer enn en liten den av sine egne verdifulle verk.
Boktrykkerkunsten ser ut ikke til å ha spilt noen rolle for å utvikle vitenskapelig teori til å begynne med, selv om den kan ha gitt vitenskapen offentlig oppmerksomhet. Tekniske verk ble tidlig trykt, som Albertis ti bøker om arkitektur (1484) og Pierre de Crescens avhandling om jordbruk (1486). Vulturio fra Riminis avhandling om maskiner (1472) ble trykt mange ganger i Italia i løpet av det femtende århundret.
Boktrykkekunsten førte ikke til noen raske og store kulturelle endringer. Men på grunn av den store mengder bøker som kunne trykkes og lese ble det nødvendig å velge ut tekster, og å utvikle kriterier som tekster til trykking og lesing ble valgt ut etter. Det kriteriet som det var rimelig for de fleste utgiverne å bruke var hensynet til hvilke verk som ville selge best. Boktrykkerkunsten ble derfor et trinn mot økt massekonsum og standardisering. Mellom 1450 ble enkelte verker som nå er klassiske i det hele tatt ikke trykt siden de ble funnet å være upassende. Det gjelder Brevene til Héloise og Abélard, som Petrarca hadde kjent til, men som først ble trykt for første gang i 1616, det meste av Johan Scotus Erigena og av Roger Bacon, brevene til Loup de Ferriere og Gerbert, memoarene til Ekkehard av St. Gall og William Malmesbury og mange andre verk, blant dem Rolandskvadet.
Humanismen og boka
Den trykte boka fortrengte langsomt manuskriptet. Ved 1550 var manuskriptene knapt i bruk. I hele Europa er det som nevnt kjent 30.000-35.000 ulike utgivelser av trykte bøker fra før 1500. I det sekstende århundret kom det langt flere utgivelser. Alene fra Tyskland er det kjent 45.000 utgivelser, og for hele Europa 150.000-200.000 utgivelser av bøker. Trykte bøker ble trykt i forholdsvis store mengder, og trykte bøker var blitt vesentlige for å bringe kunnskap videre. Flere mennesker ønsket å bygge opp sine egne private bibliotek. De tidligste private bibliotekene som er kjent fra denne perioden tilhørte først og fremst geistlige. Men etter hvert ble en større del av de som bygde opp private bibliotek rettslærde ansatt ved domstolene og i administrasjonen og advokater. Også mange handelsmenn og handverkersmestere bygde opp egne bibliotek.
I de første tiårene av det sekstende århundret vokste produksjonen av verdslig litteratur langt sterkere enn produksjonen av religiøs litteratur. Mer enn halvparten av alle bøker som ble trykt i Strasbourg i det femtende århundret var religiøse, mens mindre enn ti prosent var skrevet av klassiske forfattere. Mellom 1500 og 1520 var bare 27 prosent av bøkene trykt i Strasbourg religiøse, mens utgivelsene av klassiske tekster utgjorde en større del av det samlede antallet utgivelser. Den samme utviklinga finner vi mange andre steder. Alle latinske tekster ble tilgjengelige, og kommentarlitteraturen ble oppdatert og fornyet.
Det voksende markedet for latinsk litteratur ble fulgt av at det vokste fram et marked for gresk litteratur. De greske bokstavene ble etter hvert støpt til trykkeriens bruk. Flere tyske universitet tok opp gresk som eget universitetsstudium i første halvdel av det sekstende århundret, og det samme skjedde samtidig ved universitet i andre land. Det ble et mål for mange humanister å kunne både latin, gresk og hebraisk.
Bevegelsen mot et offisielt akseptert nasjonalt skriftspråk begynte i Italia, og var mest markert i Frankrike. Den franske kongen oppmuntret til skriftlig bruk av det franske språket som en del av politikken for å forene landet, og i 1539 gjorde forordninga fra Villers-Cotteréts fransk til det offisielle språket til domstolene. Og flere franske konger sørget for at litterære verk ble oversatt til fransk. I andre land gikk utviklinga fram mot et nasjonalt språk saktere. De gamle og populære klassikerne ble oftest oversatt.
Vergil ble utgitt 263 ganger på latin i Europa i det sekstende århundret, og 72 ganger på italiensk, 27 ganger på fransk, 11 ganger på engelsk, 5 ganger på tysk, 5 ganger på spansk, og 2 ganger på flamsk. Ovid ble oversatt enda oftere enn Vergil.
Man begynte også å oversette mellom de nye og moderne språkene. I Italia hadde man allerede lenge skrevet på italiensk, og mange bøker ble oversatt fra italiensk til spansk, fransk, tysk og engelsk. Petrarca og Boccaccio ble ofte oversatt til andre språk, og også Machiavelli var en populær forfatter som ofte ble oversatt. Også mellom de andre europeiske språkene ble bøker flittig oversatt, til alles fordel. Dette førte til at selv om den felleseuropeiske latinske kulturen mistet sin vitalitet, ble ikke de forskjellige europeiske kuturene isolert fra hverandre, selv om hvert språkområde ble et bokmarked skilt fra de andre.
Av levende forfattere tidlig i det sekstende århundret var Erasmus fra Rotterdam den mest solgte. Han skrev på latin. Bøkene hans kom ut i flere hundre opplag og utgaver. Han ble solgt i mange hundre tusen eksemplarer før den katolske kirka forbød bøkene hans og satte dem på indeks.
Rabelais sine bøker ble en del av den franske nasjonallitteraturen. Patagruel ble utgitt i 1533 under pseudonymet Alcofribas Nasier, og ble trykt i mange opplag, fem bare det første året.
De klassiske vitenskapelige verkene av Euklid, Galen og mange andre ble ofte trykt, og var vidt tilgjengelige. Men utgiverne var langt mer forsiktige med å gi ut nye vitenskapelige verk på latin. Da Copernicus lot seg overtale til at verket hans De revolutionibus orbium coelestium libri VI ble trykt i 1543 av Joannes Petrejus i Nürnberg, etter at Copernicus var død, var det så liten interesse for verket at det gikk 23 år før det ble trykt på nytt i 1566. Det var langt større interesse for å lese bøker om astrologi.
Trykkekunsten kan ikke sies å ha ført til at nye idéer ble raskere akseptert. Det motsatte har vært hevdet siden trykkepressene for det meste produserte bøker som hevdet gamle oppfatninger og forsterket gamle fordommer. Ikke engang sannferdige beretninger om de store oppdagelsene til de portugisiske og spanske sjøfarerne ble utgitt i mange opplag. De portugisiske sjøreisene og oppdagelsene ble holdt hemmelige. Først det brevet som Columbus skrev om sin sjøferd vakte oppmerksomhet, og det ble trykt samtidig i Barcelona, Roma, Basel og Paris i 1493, og på tyske i Strasbourg i 1497. Tidlig neste århundre ble en serie dokumenter trykt, også på tysk, blant annet i Köln og Nürnberg, om portugisernes aktivitet i Øst-India. Men fram til 1550 var det ingen alminnelig interesse utenfor Spania og Portugal for de store oppdagelsene.
Men fra midten av det sekstende århundret økte interessen for den nye verden sterkt, og det begynte å komme en strøm med bøker om den. I Frankfurt begynte de Bry familien å trykke enorme samlinger om sjøferdene, med storslagne illustrasjoner. Publikasjonsseriene tok hele 44 år å gi ut, og mange av verkene ble trykt flere ganger.
Lovsamlinger var i det sekstende århundret mer populære enn naturvitenskapelige og geografiske verk, og det ble solgt store mengder av dem. Historie var enda mer populær lesning enn lovsamlinger, spesielt historie oversatt til nasjonalspråkene. Alle de klassiske historikerne, både de greske og de latinske, ble oversatt til mange språk. Mange humanister arbeidet også med å skrive samtidig historie. Det var i Italia de begynte med det. I Tyskland ble Hartmann Schedels Nürnberg Krønike svært populær.
Bøker med fantasirike handlinger ble populære. Mange av dem hadde handlinger som var lagt til middelalderen, som fortellinga om kong Arthur og Ridderne til det runde bord. Også andre typer fantasirik litteratur ble populær, som fortellingene til Rabelais.
Lenker:
Neste kapittel
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: