Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
Da bokpressa var ny fantes det enda ikke en organisert omsetning av bøker, på annen måte enn at enten kjøpte den som eventuelt hadde bestilt boka de eksemplarene vedkommende hadde bestilt, eller så ble bøkene solgt til de interesserte som utgiveren var i stand til å komme i kontakt med enten personlig eller gjennom mellommenn og forhandlere som utgiverens selv hadde tatt kontakt med og gitt som oppdraget å selge forhandlerens bøker. Og dette kunne kapasitetsmessig nødvendigvis bare være et ganske begrenset antall mennesker. Siden boka var så ny fantes det enda ikke faste forhandlere av bøker som hadde kontakt med kjøpere og selgere av bøker, det fantes ikke et nettverk for handel med bøker. Lenge var derfor utgivernes store problem og oppgave å organisere salget av bøkene.
Opplagenes størrelse
Dersom man hadde tilgang til den nødvendige kapital var det ikke noe stort problem å produsere bøkene. Men det hadde naturligvis ingen hensikt å produsere flere bøker, eller større opplag, enn man kunne vente å få solgt. Bøker som ble produsert i de tidlige år, opp til 1480-90, ble trykt i små opplag. I 1469 trykte Johann av Speyer hundre eksemplarer av Ciceros Epistolae ad familiares i Venezia. Det ser ut til at dette kan ha vært en vanlig større på et opplag selv i handelssentrumet Venezia på denne tida, siden det er kjent at også andre bøker trykt i Venezia ble trykt i opplag på hundre eksemplarer. Sweynheym og Pannartz trykte Donatus i opplag på 300 eksemplarer i Roma, og andre bøker i opplag på 275 eksemplarer, og dette ble for store opplag. Det var selv i Roma ikke mulig å selge 275 eksemplarer av samme klassiker. Med senere kom størrelsen på opplagene til å stige, særlig i Venezia, med sitt utstrakte handelsnettverk. Senere i århundret hendte det at det ble det trykt opplag på tusen eksemplarer, og bortimot det.
Rundt 1480 var markedet begynt å bli bedre organisert. Koberger, de første virkelig internasjonale bokhandlerne, drev bokforretninger i stor skala. Prisen på bøker ble sterkt redusert og opplagene ble større. Mellom 1480 og 1490 ble opplag på 400-500 eksemplarer vanlige og opplag på 1.000 eksemplarer ble mer og mer alminnelige. Men så steg ikke størrelsen på opplagene særlig mye på lang tid, selv om opplag på 1.500 eksemplarer forekom. I det tidlige sekstende århundret kan den gjennomsnittlige størrelsen på opplagene ha vært mellom 1.000 og 1.500 eksemplarer. Luthers tyske Bibel ble trykt i et første opplag på 4.000 eksemplarer.
Plantin, en av de største boktrykkerne i denne tida, og med tilgang til et stort salgsnettverk, trykte opplag på 1.250-1.500 eksemplarer. Noen ganger trykte han også mindre opplag, som Dodoens' Frumentorum Historiae i 800 eksemplarer, og noen ganger større opplag, opp i 2.500 eksemplarer, som med Corpus Juris i 1566-1567.
Liknende tall finner vi i det syttende århundret. Tre skuespill av Corneille, Nicoméde, Pertharite og Androméde kom ut i opplag på 1.200-1.250. Men i 1637 trykte Jean Maire i Leiden det første opplaget av Discourse la Méthode i 3.000 eksemplarer. De fleste viktige bøkene kom i opplag på 1.000-2.000 eksemplarer.
I det attende århundret var fortsatt opplagene vanligvis mindre enn 2.000 eksemplarer. Diderots Encyclopédie ble endelig trykt i et første opplag på 4.250 eksemplarer. Noen av filosofene gikk i forholdsvis store opplag, spesielt Voltaire. Cramer trykte hans Essai sur les moeurs i et opplag på 7.000 eksemplarer. Siécle de Louis XIV kom i Berlin ut i et opplag på 3.000 eksemplarer.
Noen problem for handelen
I denne tida var mange av bokutgivelse på latin. Det hadde den fordelen at hele Europa var potensielt marked for bokutgivelsene, men den ulempen at bare en liten del i befolkninga i hvert europeisk land kunne lese bøkene, og så var det mange transportproblem. Transportutgiftene var høge i denne tida, og transporten foregikk langsomt og kunne være usikker. For å redusere transportutgiftene var det vanlig å sende bøkene uten innbinding, bare de trykte arkene ble sendt, og så ble de satt sammen og innbundet der de skulle selges lokalt.
Forretningsmetoder på bokmessenes tid
De tidlige boktrykkerne begynte snart å ansette mellommenn som reiste rundt for å selge bøker. De hadde ofte med seg ei oversikt over de bøkene som boktrykkeren deres kunne selge og plakater de slo opp for å bekjentgjøre sin ankomst, og gjerne også noen eksemplarer av bøkene de solgte. Disse omreisende selgerne besøkte også messer der de også kunne representere andre forretningsmenn i det distriktet som boktrykkeren deres holdt til i. Boktrykkere kunne bytte bøker med hverandre for å ha et større utvalg av titler å selge. Peter Schöffer fra Mainz sendte sine agenter til Paris allerede i 1460-1470, og en permanent agent for Schöffer, Herman Statboen, ble stasjonert i Paris. Nicolas Jenson sluttet å trykke bøker for å kunne konsentrere seg om bare å selge bøker. Han inngikk partnerskap med atskillige tyske bokhandlere, og de hadde agenter i blant annet Roma, Napoli og Perugia. Etter at Jenson døde tok partnerskapet inn Johann fra Köln og Jean Manthen som samarbeidspartnere, og drev en utstrakt handelsorganisasjon.
Rundt 1490 var store nettverk for salg av bøker over store deler av Europa blitt bygd opp, og bokhandlere som solgte bøker fra mange forskjellige boktrykkeri fantes i de fleste større byer. Det begynte å utvikle seg et hierarki innenfor bokhandelen. Koberger hadde tre avdelinger i Frankrike, i Paris, Lyon og Toulouse.
Skikken med å selge bøker på messene ble tidlig etablert, og varte ved i århundrer. Messene ga også mulighet for boktrykkerne og forleggerne og bokhandlerne til å holde seg orientert om utgivelser og planlagte utgivelser, og til bestilling og kjøp og betaling av bøker. Messene var vitale for utvikling av handelen med bøker. Derfor er det viktig å ha kjennskap til de store messene i Frankfurt og Leipzig og Lyon og Medina del Campo om man vil forstå utviklinga av handelen med bøker.
Da boktrykkerkunsten var ny var Lyon den viktigste messebyen for boktrykkerne. Lyon lå der veier mellom det nordlige og det sørlige Frankrike møtte veier til Italia og til Tyskland og Sveits. Alle slag varer ble omsatt på messene i Lyon.
Ei anna messe som ble utviklet i det sekstende århundret var messa i Frankfurt, som kom til å bli viktigere enn messa i Lyon. Da det første boktrykkeriet ble etablert i Mainz hadde allerede messa i Frankfurt lenge vært en fast begivenhet. Den var den største messa i Rhinland. Alle slag varer ble omsatt der. Handelsmenn fra Lübeck, Wien, Venezia, Lyon, Antwerpen, og Amsterdam møtte handelsmenn fra Strasbourg, Basel, Ulm, Nürnberg og Augsburg.
Frankfurt fikk selv sine egne boktrykkere forholdsvis seint. Men boktrykkere fra andre steder deltok på messa i det femtende århundret. Og ikke bare tyske boktrykkere deltok, men også utgivere fra Venezia og Paris og andre utenlandske byer deltok. Ved messa i 1569 er det kjent at det var 87 bokselgere. Av disse var 17 fra Frankfurt, 3 fra Venezia, 4 fra Lyon og 5 fra Geneve, og hver av disse representerte flere bokforhandlere.
Bokselgerne holdt til i "Büchergasse" så lenge messa varte, mellom elva Main og St. Leonards kirke. De kunne bringe med seg hele lass med bøker. Froschauer skrev i et brev datert 10. oktober 1534 at han hadde hatt med seg 2.000 eksemplarer av sin foiloutgave og sin 8vo utgave av Epitome trium terrae partium, og han hadde solgt halvparten av dem, og regnet med å selge resten på neste messe.
Messa i Frankfurt ble også kjent som et sted der det ble kjøpt og solgt trykkeriutstyr og utstyr for støping av bokstavtyper.
Til messa i Frankfurt ble det laget kataloger over de bøkene som var til salgs der. Allerede i 1470, og kanskje også tidligere, hadde agenter for utgivere kataloger med seg over bøker de kunne selge. Utgivere kunne gå sammen om å sette opp kataloger. År 1500 hadde Albrecht fra Memmingen en katalog som het Libri venales Venetiis, Nurembergae et Basilea med mer enn 200 titler. I det sekstende århundret var det nødvendig at de som ville selge bøker måtte lage kataloger som presenterte bøkene, og så mange kataloger at de kunne sirkulere. Det ble klart at en katalog som presenterte alle bøkene ville være en fordel. Fra 1564 tok en bokselger fra Augsburg, Georg Willer, på seg å lage en slik katalog over bøkene som var til salgs ved hver messe. Katalogen kom to ganger årlig fram til 1592. I 1598 besluttet bystyret å opprette en offisiell katalog over alle de bøkene som var til salgs.
Fra 1564 til 1600 var det mer enn 20.000 ulike boktitler til salgs ved messene i Frankfurt. Av disse var 14.724 utgitt i Tyskland, publisert av 117 firma fra 61 byer. 6.112 titler var utgitt utenlands, og 1.014 av titlene er uten angitt opprinnelsessted. Katalogene fra det syttende århundret inneholdt enda flere titler. Fra første halvdel av århundret er det 18.304 titler fra Tyskland og 17.032 titler fra utlandet, og i andre halvdel 38.662 tyske, men bare 4.962 utenlandske utgivelser. Av bøkene som var til slags var mange på tysk, men lenge var det flere bøker på latin. I perioden 1566-1570 var det 329 nyutgivelser i Tyskland. Av disse var 118 på tysk og 226 på latin. I 1601-1605 var det 1.334 nyutgivelser, og av disse var 813 på latin og 422 på tysk. I 1631-1635 var det 735 nyutgivelser, og 436 av disse var på latin og 273 på tysk. Ikke før i 1680-1690 var det flere utgivelser på tysk enn på latin.
Frankfurtermessa var den viktigste messa for tyske bøker i andre halvdel av det sekstende århundret og første halvdel av det syttende århundret. Den var også en internasjonal messe for bøker på latin. Platin var her, og Elzevier var her regelmessig fra tidlig i det syttende århundret. Også bokhandlere fra Paris deltok hvert år. Mange engelske bokhandlere deltok siden Frankfurtermessa var deres viktigste forbindelse til bokmarkedet på kontinentet. I 1618 begynte den engelske bokhandleren John Bill å regelmessig oversette bokkatalogene til messa i Frankfurt til engelsk og gi den ut i England.
Frankfurt messa var den viktigste messa for bøker på latin, og spesielt katolske bøker. I det sekstende århundret var den også et møtested for protestantiske bokhandlere fra hele Europa. Messa var slik et distribusjonssted for protestantisk propaganda, så vel som for katolsk propaganda. Imperiets bokkommisjon reagerte mot at messa var et distribusjonsknutepunkt for protestantisk propaganda. Protestantene ble etter hvert mer eller mindre utstøtt fra Frankfurtermessa, og flyttet sin virksomhet til messa i Leipzig, som kom til å få ei viktigere bokmesse enn Frankfurt.
Trettiårskrigen (1618-1648) reduserte bokproduksjonen i Tyskland til nesten ingenting i et tidsrom. Den var et fryktelig slag for messa i Frankfurt. Utenlandske bokhandlere sluttet omtrent å komme til bokmessa disse årene. Messa i Frankfurt greide ikke å få tilbake sin posisjon som den ledende bokmessa etter krigen. Den opphørte også å være den viktigste tyske messa. Opp til 1630-1640 hadde det blitt trykt flere katolske teologiske verk enn protestantiske i Tyskland. Men etter 1640 var dette ikke lenger tilfelle. Den nye situasjonen var fordelaktig for bokmessa i Leipzig.
Boktrykkeri hadde blitt etablert i Leipzig i 1479, mye tidligere enn i Frankfurt. Allerede i 1476 hadde både Peter Schöffer og boktrykkere fra Basel solgt bøker i Leipzig. Koberger og ulike bokselgere fra Augsburg og Nürnberg solgte også bøker i Leipzig. I begynnelsen av det sekstende århundret ble det utviklet en livlig boktrykkervirksomhet i Leipzig. Noen viktige protestantiske boktrykkere, som Melchior Lotther forlot Leipzig da den katolske kurfyrsten forfulgte dem. Men senere kom protestantiske kurfyrster, og de var systematisk tolerante, og tillot også katolske bokhandlere å delta i bokmessene. Da kurfyrstene i 1697 på nytt ble katolikker fortsatte de den tolerante politikken, og forfulgte ikke protestantiske bokhandlere. De første bokkatalogene i Leipzig ble trykt i 1600, og da var det omtrent like mange utgivelser presentert der som i Frankfurt, og etter Trettiårskrigen var det flere.
De nasjonale språkenes seier over latin som det mest vanlige språk å publisere bøker på betydde også at handelen med bøker ble fragmentert, og at de internasjonale bokmessene ble mindre viktige. Handel med bøker var ikke lenger internasjonal handel.
Mot nye forretningsmetoder
Forretningsmetodene forandret seg langsomt. I det sekstende århundret hadde betalingen ofte bestått i at man byttet varer. På den måten fikk boktrykkerne et større utvalg titler å selge, og de fikk samtidig distribuert de bøkene som de selv trykte. Men det førte til at selgere måtte ta som betaling bøker som de egentlig ikke ønsket. De større firmaene gikk derfor i det syttende århundret inn for å betale ved hjelp av veksler. Og i det følgende århundret begynte de mer alminnelig å bruke kredittsystemet. Men i Tyskland fortsatte byttesystemet lenge å bli alminnelig brukt.
Den stadige veksten i antallet utgivelser gjorde det vanskelig å holde oversikt over utgivelsene. Katalogene som hadde blitt utgitt under Frankfurt messa hadde gitt oversikt over utgivelsene, men da messa i Frankfurt mistet sin betydning var ikke lenger katalogene derfra veiledende. De store forleggerne begynte derfor å utgi egne kataloger over sine utgivelser. Den tyske bokhandelen fikk en verdifull oversikt over utgivelser i Tyskland gjennom katalogene fra messa i Leipzig. Andre land manglet lenge en tilsvarende oversikt over egen innenlands bokproduksjon.
De trykte opplagene solgte gjennom mye lengre tid enn det som er vanlig i dag. Og bøkene ble solid laget og varte lenge. Racine ble kjent med de greske tragediene gjennom å lese dem i bøker trykt av Aldine omkring 150 før Racine selv var født. Bøkene var så solide og holdbare og bevarte sin store verdi så lenge at det var et godt grunnlag for en stor handel med brukte bøker. Brukte bøker ble ofte solgt på auksjon.
Bøker ble ofte solgt av omvandrende bokselgere. De var underlagt mindre kontroll en bokhandlere med fast utsalgssted, og kunne derfor i større grad selge nye og "farlige" bøker. Spesielt er dette kjent fra reformasjonen, selv om de fleste bøkene som skreppehandlerne solgte var almanakker, kalendere, religiøse fortellinger og Abc-er. Men det ble også organisert undergrunnsnettverk som spredte opposisjonell litteratur.
Bøker som var forbudt ble etterspurte nettopp fordi de var forbudt, og kunne derfor selges til høgere pris enn normalt. Derfor ga de høgere fortjeneste for de omreisende bokhandlerne, og også for bokhandlere med fast utsalgssted. Det ble gjort mange forsøk på å stoppe de omvandrende bokselgernes salg av forbudt litteratur. I Frankrike ble mange av dem i det sekstende århundret brent på bålet sammen med bøkene.
Privilegier og piratutgivelser
Det fantes ingen samlende lovgivning for bokutgivelser. Opphavsrettigheter fantes lenge ikke. Sensur foregikk ofte på lokalt nivå, som mye annen lovgivning og regulering, og var bare gyldig på det lokale nivået der den foregikk.
Det var ingen beskyttelse mot piratutgivelser. De gjorde det usikkert for utgivere å bruke mye penger på å forberede nye utgivelser, gjennom oversettelse eller betaling til forfatteren, når det var mulig for andre boktrykkere bare å kopiere utgivelsen uten alle utgiftene med å forberede den. Derfor oppstod et krav om opphavsrettighet, eller eksklusiv rett til å publisere verk. Dette kravet ser ut til å ha kommet tidligst i Italia, spesielt i Milano. I Tyskland kunne både keiseren og lokale myndigheter gi opphavsrettigheter eller eksklusive retter til publisering. Disse monopolrettighetene gikk i mange land ofte til store forleggere som kunne bruke dem til å ta monopolistisk fortjeneste ut fra markedet, og hindre andre i å etablere seg. Denne monopolistiske fortjenesten ga kunstig høge priser, og gjorde det spesielt interessant å gi ut piratutgaver. I Tyskland hadde slike eksklusive rettigheter liten verdi. Keiseren greide ikke å handheve de rettighetene han ga, og de lokale myndighetene kunne bare handheve dem innenfor det lille området som de kontrollerte.
Nedgangen i boksalget som kom i det syttende århundret førte til handelskrig mellom forleggerne. Det gjorde piratutgivelser langt mer vanlige enn tidligere.
Sensur og forbudte bøker
Den katolske kirka var en aktiv pådriver for sensur av bøker. I utgangspunktet hadde kirka tatt varmt mot trykkekunsten. Men kirka var vokter av ortodoksi, og ville undertrykke skrifter som den oppfattet som kjetterske. Mange tekster hadde blitt fordømt allerede i Middelalderen. I 1471 ble universitetet i Köln lisensiert av paven til å sensurere boktrykkere, forfattere og til og med lesere av bøker. I 1486 instruerte erkebiskop Berthold av Mainz to prester og to lærde doktorer om å eksaminere alle bøker, som følge av pave Innocent VIII's bulle, selv om erkebiskopen var velvillig innstilt overfor trykkekunsten. I 1496 forbød erkebiskopen publisering av alle bøker som ikke var godkjent av ham.
I løpet av det sekstende århundret ble sensurbestemmelsene strengere. Fra 1501 opprettet pave Alexander VI i sin bulle Inter Multiplices preventiv sensur i Tyskland. Alle bøker som ikke var godkjent av de kirkelige myndighetene ble forbudt publisert, og de tre kurfyrstelige erkebiskopene ble sammen med erkebiskopen av Magdeburg utnevnt til å kontrollere publikasjonen av bøker. I 1515 forbød pave Leo X i Laterankonsilet publisering av alle bøker uten godkjennelse av kirkelige myndigheter. I Roma var dette ledelsen for det hellige embetet, og ellers biskopen, generalinkvisitoren eller deres delegater.
Antallet forbudte bøker økte raskt i løpet av det sekstende århundret. Det ble nødvendig å opprette en index over dem for å ha oversikt, Index Librorum Prohibitorum, som stadig måtte oppdateres. Men den katolske kirka kunne ikke gjøre noe for å handheve forbudene uten hjelp fra de verdslige myndighetene.
Keiseren utnevnte Jacques Oessler fra Strasbourg som sensor og overvåker av bokproduksjonen i Imperiet tidlig i det sekstende århundret. Snart etter satte han opp en kommisjon for å vurdere sensurmetoder og framgangsmåter for å beslaglegge forbudte bøker. Jesuittene kom til å overta denne kommisjonen. De forsøkte i slutten av det sekstende århundret å hindre at protestanter deltok ved bokmessa i Frankfurt. Men keiserens forsøk på å opprette sensur var ikke effektive. De tyske fyrstene bestemte selv hvordan de ville opptre i forhold til bøker som ble solgt i deres områder.
Lenker:
Neste kapittel
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: