Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
Boktrykking og handel med bøker ble raskt utviklet til forholdsvis moderne virksomheter. Allerede i 1455 arbeidet Schöffer og Fust for å standardisere bokproduksjonen, og tjue år senere var det store trykkeribedrifter i mange europeiske land.
Handverkssvennene
Den som ville bli trykker måtte gjennomgå læretid der han begynte som lærling. Det kunne han bli etter at han hadde fylt 12 år. Vanligvis begynte gutter i lære når de var mellom 15 og 20 år gamle. Lærlingene kom fra mange forskjellige bakgrunner. De måtte kunne lese og skrive, og gjerne også kunne litt latin. Denne kunnskapen var nødvendig for kompositøren, senere typografen, som satte teksten, men ikke for de som betjente trykkepressa.
Det fantes vanligvis en kontrakt mellom foreldrene til lærlingen og trykkerimesteren som omhandlet vilkårene som lærlingene skulle arbeide under. Den var inngått med en notar tilstede. Trykkerimesteren forpliktet seg til å lære lærlingen et handverk og holde å ham med kost og losji og klær og lommepenger så lenge læretida varte. Lærlingen sverget å være lydig og å tjene handverksmesteren trofast og ikke forlate hans hus mens læretida varte.
Lærlingen bodde vanligvis i verkstedet. I verkstedet gikk han ærender for svennene og hjelpte dem med det de bad han hjelpe dem med. Han fikk ofte mye tungt og ensformig arbeid å utføre. Når lærlingetida var over fikk han et diplom og kunne bli handverksvenn. Nå var det på tide å reise ut for å lære mer. De reiste fra by til by for å arbeide og prøve å lære mer. Til slutt prøvde de vanligvis å bosette seg i byen som de kom fra. De ønsket de å bli mestre selv, og få sin egen virksomhet.
Rett under den ledende kompositøren, eller typografen, var de faglærte arbeiderne. De hadde månedslønn, og var kjernen i arbeidsstyrken i trykkeriet. Det fantes også en korrekturleser i trykkeriet. Dette kunne være en lærd mann. Det kunne også være trykkerimesteren selv eller et medlem av familien hans. Mange av de største trykkemestrene var selv korrekturleser for utgivelsene sine.
I de mange små trykkeriene arbeidet det for få presoner til at det kunne bli utviklet noen utstrakt arbeidsdeling. Typografene måtte ofte også gjøre arbeidet på trykkepressa. I de store trykkeriene var arbeidet hardt og arbeidsdagene var lange. Arbeidsdagen kunne begynne om morgenen klokka fem og være over klokka sju om kvelden, 12 timer arbeid og to timer pause.
Det var store og strenge krav om arbeidsytelse fra de ansatte. Ved slutten av femtenhundretallet ble det i Frankfurt krevd at hver presse trykte 3.050-3.373 ark daglig. Dette blir et trykt ark hvert tjuende sekund.
Lønna til trykkeriarbeiderne var ikke særlig god, og ikke noe bedre enn for andre handverkere. Arbeidet var usikkert. De som arbeidet ved trykkepressa var uten arbeid og inntekt dersom trykkeriet manglet oppdrag, og varte det kunne de raskt bli redusert til tiggere. Trykkerne var vanligvis fattige og bodde sammen med familien på et rom. Trykkerisvennene var stolte over arbeidet som de gjorde, og bar ofte sverd. De gikk ikke sjelden til streik for å bedre forholdene sine.
Trykkerisvennene dannet ofte broderskap. I store trykkeribedrifter kunne det omfatte alle svennene i bedriften, men oftere omfattet det alle trykkerisvennene i hele byen. De valgte komiteer som skulle ta seg av velferden deres, og broderskapene hadde sine regler og tillitsvalgte. Disse broderskapene var lite velsett av handverkmestrene, siden de ofte rettet krav til handverkmestrene, og også kunne organisere streiker. Det ble ofte lagt ned forbud mot broderskapene, men det var vanskelig å hevde forbudene mot broderskap siden forbudene ofte bare tvang broderskapene under jorda. I Lyon og Paris gikk trykkerne til streik mellom 1539 og 1542, og nesten alle trykkepressene i disse to viktige byene sluttet å arbeide. I 1571-2 var det på nytt streik. Kongen intervenerte begge gangene.
I 1597 gikk trykkerne hos Johann Landauer i Frankfurt til streik. Den førte til rettssak. Landauer krevde erstatning for tap han hadde lidd på grunn av streiken, det fikk han ikke, men arbeiderne ble heller ikke tilkjent lønn for den tida de hadde vært i streik. I Genève ga bystyret i 1560 lover som forbedret trykkeriarbeidernes forhold. 22. april 1563 presenterte trykkemesteren i Frankfurt en petisjon for byens myndigheter der det ble bedt om at det ble fastsatt bestemmelser om hvor mye arbeid som daglig skulle utføres av typografene og de som arbeidet på trykkepressene, og at det offisielt ble fastsatt bestemte fridager. Blant annet skulle en vekedag annenhver veke være fridag. I 1573 ble de første reguleringene av arbeidet foretatt, og de ble jevnlig revidert.
Mestrene
Bokhandlerne var også ofte utgivere av bøker, selv om de ikke drev eget trykkeri, og utgiverne var også bokhandlere. De fleste boktrykkerne hadde også et bokutsalg som de selv drev. Noen av de største utgiverne av bøker, som Cramoisy, drev ikke eget trykkeri, mens andre, som Koberger og Plantin, hadde trykkeri der de trykte noen av de bøkene som de ga ut.
Fem mann trengtes for å holde ei trykkeripresse i full virksomhet. En mester som drev i denne skalaen var ganske betydelig, og de fleste bøkene i det syttende og det attende århundret ble trykket i trykkeri med 1-3 presser. Utgiveren betalte vanligvis per trykt ark, og arbeidet måtte være godt utført for at trykkeriet skulle få nye oppdrag fra forleggeren. For at fortjenesten skulle bli bra måtte det arbeides hardt i trykkeriet.
Boktrykkeren selv burde gå i spissen for i praksis å sette standarden for det arbeidet som skulle utføres. Han burde være i trykkeriet før noen av de andre arbeiderne kom, og kjenne alle deler av arbeidet til fullkommenhet, og kunne hjelpe og veilede med vanskelige oppgaver. Han leste også selv korrektur, og kunne latin ganske bra, siden han gjerne hadde studert latin fram til han begynte som lærling 15-16 år gammel. Trykkerimesteren tok seg også av forhandlingene med kunder.
Utgiveren av bøker hadde ansvar for å sikre at trykkeriene som han benyttet hadde det papiret som de trengte. Men først av skulle han selge og distribuere bøker. For å greie dette trengte han et nettverk av kontakter, kjennskap til markedet og et regnskapssystem. Han måtte være en flittig brevskriver som skrev dusinvis av brev hver dag. Ofte var ikke brevkontakt tilstrekkelig, utgiveren måtte reise for å møte kunder. Reisevirksomheten ble ofte overlatt til yngre familiemedlemmer.
De som arbeidet i bokbransjen i en by organiserte seg i laug. I prinsippet kunne alle som arbeidet i virksomheten tilhøre lauget, men i praksis var det mestrene som tilhørte lauget, mens arbeiderne valgte å organisere seg i sine egne brorskap. Fram til det begynte å bli trangere tider ved midten av det sekstende århundret var bokvirksomhet ganske fri. Da begynte boktrykkerne og bokhandlerne å organisere seg for å kunne opptre som monopol og holde andre ute fra bransjen, og for å kunne møte kravene fra arbeiderne om å unngå hardere arbeidsbelastning og dårligere lønn. Denne utviklinga ble støttet av myndighetene, som også ville hjelpe til mot utgivelse av piratutgaver av bøker gjennom lovgivning mot piratutgaver.
Humanistiske boktrykkere og Opplysningstidas bokhandlere
Noen ganger ble forfatterne boktrykkere og utgivere av bøker. Dette var spesielt tilfelle i det femtende og sekstende århundret. En av de første var Jean Amerbach. Han var født i Reutlingen i 1434 og studert i Paris under en annen tysker, Johann Heynlin von Stein. Senere finner vi at Amerbach arbeider for den store utgiveren Koberger i Nürnberg. Rundt 1475 åpnet Amerbach et kontor i Basel der han konsentrerte seg om å utgi kirkefedrene. I 1492 utga han Ambrosius, i 1506 Augustin, og i samarbeid med Erasmus arbeidet han med å utgi Jeronimus. De fremste lærde i Tyskland undersøkte og sammenliknet manuskript for ham for å ta ut for trykking de beste og sikreste kopiene av gamle manuskript. Blant disse lærde var Beatus Rhenanus, som ble korrekturleser for Amerbach, og Reuchlin. Amerbach brevvekslet med boktrykkere og framstående lærde i store deler av Europa. Bøkene Amerbach utga ble illustrert av blant andre Albrecht Dürer.
Også andre lærde ble utgivere av bøker, som Aldus i Italia og Joost Bade fra Flandern. Noen av disse lærde boktrykkerne grunnla dynasti av humanistiske forleggere. De var omgitt av lærde og forfattere, og var selv beleste og viste stort ansvar for de tekstene de utga. En av dem var Sébastien Gryphe, den fremste av bokhandlerne i Lyon. Han var født i Reutlingen i Schwaben i 1491 som sønn av en boktrykker. Han lærte seg trykkekunsten i Tyskland og i Venezia. Deretter slo han seg ned i Lyon, sannsynligvis som agent for utgivere i Venezia, og samtidig etablerte han seg som boktrykker i Lyon. Først trykte han bøker for utgivere i Venezia, først lovsamlinger med gotiske bokstavtyper, men senere kjøpte han romanske bokstavtyper og trykte de latinske klassikerne og oversettelser til latin av de greske klassikerne. Deretter begynte han å gi ut samtidige forfattere, som Erasmus og de vitenskapelige verkene til Rabelais. Gryphe hadde en svært stor produksjon, og et svært godt forhold til de samtidige forfatterne som han utga. Han omga seg med menn som Rabelais og mange andre lærde som er mindre kjent i dag.
Boktrykkere kunne ofte skjule menn som var mistenkt for å være kjettere. Gryphe tok mot den kjetterske bokhandleren Dolet etter at Dolet slapp ut av fengslet i Toulouse. Boktrykkere var ofte de første som leste nye manuskript, og hadde derfor kjennskap til nye idéer, og var ofte også blant de første som sluttet seg til nye tanker. Dette gjelder for mange av de boktrykkerne som bar Luthers tanker ut til folket. En av dem var Thomas Anshelm, en boktrykker fra Tübingen og Hagenau og venn av Reuchlin, og hans etterfølger og svigerbror Setzer, som var venn av Melanchthon. Begge arbeidet bare for Luther og Melanchthon.
Siden boktrykkerne stod i første rekke for å spre nye idéer var de utsatt for angrep og for å bli offer for forfølgelse. Inkvisisjonen gikk hardt fram mot boktrykkere. Mange boktrykkere og bokhandlere ble brent på bålet.
Fra slutten av det sekstende århundret forandret holdningene til boktrykkerne og bokhandlerne seg. De store humanistiske boktrykkerne var borte. Det var økonomiske krisetider. Trettiårskrigen ødela Tyskland. Boktrykkerne og bokhandlerne hadde gått sammen i laug, og nye boktrykkere og bokhandlere kom ikke inn på markedet, og de som var der hadde nok med å streve for å overleve. Sikre markeder og opptrykk av gamle bestselgere var det det ble satset på.
Utgivelsespolitikken var underlagt myndighetene bestemmelser. Man skydde originalitet, og nye verk hadde svært vanskelig for å bli utgitt. Forfatterne og de lærde pleide ikke lenger omgang med boktrykkere og forleggere, men hadde sin omgang i de litterære salongene eller bibliotekene til aristokratiet. (Unntak fantes, som Elzeviers.)
Omsetninga av bøker ble overvåket både av spesielt den katolske, men også av den protestantiske kirka, og av tallrike verdslige myndigheter.
Situasjonen forandret seg igjen (i Frankrike) ved slutten av det syttende århundret. Opplysningstida var i ferd med å begynne, og man var opptatt av nye tanker. Mange boktrykkere måtte flykte fra Frankrike. De satte opp trykkeri på den andre siden av den franske grensen og trykte bøker som var forbudt i Frankrike og smuglet dem inn i Frankrike, der det snart var et stort marked for disse bøkene. Det var en ny type boktrykkere og bokhandlere som vokste fram, som hadde sans for og forståelse for nye tanker. De kjempet for de nye tankene, og hadde omgang med de nye filosofene. I Europa vokste det slik fram en ny generasjon boktrykkere og forleggere, som ikke var opptatt av sin laugsregulerte virksomhet, men også av å få fram nye tanker.
Forfatterne og deres rettigheter
Forfatterne hadde i boktrykkingens første tid bare rettigheter i forhold til det manuskriptet forfatteren hadde skrevet, og ikke i forhold til de kopiene som ble produsert med manuskriptet som utgangspunkt. De første boktrykkerne konsentrerte seg om å utgi gamle tekster der forfatterne forlengst var døde. Litterært skolerte personer gjorde derfor sitt inntog i bokbransjen ikke som forfattere, men som korrekturlesere og manuskriptkyndige.
Etter at de gamle tekstene var trykt begynte boktrykkerne å trykke nye tekster. Og antallet piratkopier økte. Utgiverne søkte å beskytte seg mot dette, og å oppnå fra lokale myndigheter og til dels fra statlige myndigheter å få monopol på, og bli eneutgivere av, bestemte tekster. For mange forfattere var det et stort problem å skaffe seg ei inntekt som de kunne leve av. Å be utgiverne om penger for manuskriptene som de hadde skrevet ble ikke vanlig for forfatterne før i slutten av det sekstende århundret. Det vanlig hadde vært å bli underholdt av en beskytter som de dediserte manuskriptene til. Dette fortsatte enda lenge å være ganske vanlig. Det hendte at forfattere måtte betale en stor del av det trykking av manuskriptet kostet dersom det ble ansett vanskelig eller usikkert å selge.
Utgiverne fikk fortjenesten på bøker som solgte godt, og det kom etterhvert mange forfattere til å sette lite pris på. Derfor ble det blant annet i Tyskland gjort forsøk fra forfattere på å utgi egne manuskripter. Dette møtte motstand fra forleggerne. I Tyskland utga blant andre Lessing sine egne bøker.
Løsninga på dette problemet var ordninga med opphavsrett - copyright - som gir forfatteren enerett til å disponere over verket så lenge han eller hun lever, og der arvingene arver denne retten for noen tiår etter at forfatteren er død. En lov fra dronning Anne av England fra 1710 gjorde for første gang forfatteren og ikke utgiveren til den legale eier av retten til å disponere over verket.
I Tyskland i siste del av det attende århundret betalte utgivere i Leipzig noen ganger store pengesummer for manuskript som ble antatt å ville selge godt. Men siden Tyskland var så oppsplittet og siden opphavsretten bare var gyldig innenfor det enkelte lille fyrstedømmet der boka ble utgitt, og altså ikke forhindret konkurrerende piratversjoner som ikke ga inntekt til forfatteren utgitt i nabofyrstedømmene, kunne forleggerne i Tyskland vanligvis ikke betale godt nok til at forfatterne kunne leve av sitt forfatterskap i Tyskland. Det var lettere i England og Frankrike der opphavsretten var beskyttet i forhold til et større marked.
Forfatterne kjempet for retten til sitt verk, og denne retten ble etterhvert anerkjent. Forfatterne kom til å bli betalt i forhold til hvor godt det de skrev solgte. Det var et klart framskritt på mange måter, men tvilsom et framskritt for kunsten.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: