Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
Boktrykking var i utgangspunktet en industri som produserte varer for et marked. Salget av bøker måtte derfor bringe inn mer penger enn det ble brukt for å trykke bøkene for at boktrykking og utgivelse av bøker skulle kunne bli virksomheter som overlevde og vokste. Først måtte investeringer gjøre for å sette opp trykkepresser, kjøpe inn eller lage bokstavtyper, kjøpe inn papir og lønne arbeidsfolk. Det er kjent at Fust finansierte Gutenberg og Schöffer, riktignok på en måte som var mer tilfredsstillende for Fust selv enn for Gutenberg, siden Gutenberg gjorde arbeidet og i praksis bar risikoen, og Fust fikk fortjenesten.
Utgifter
Hva var så utgiftene som var forbundet med å trykke ei bok, og hvor store var de? Man har mange regnskap og oppstillinger bevart som forteller om dette. Jacques Ferrebouc var en liten boktrykker som holdt til i Paris. I 1513 var utstyret i trykkeriet hans en trykkeripresse verdt 10 livres, forskjellige deler verdsatt til 8 livres, og fem mer eller mindre slitte sett med bokstavtyper verdsatt til 40 livres, det hele verdsatt til 60 livres.
En noe større trykkeri som Didier Maheu eide ble verdsatt i 1520: Tre trykkepresser med jernskrue, plate, bolter og mutre, 60 livres tilsammen, bokstavtyper og utstyr for å lage bokstavtyper verdt 172 livres. Annet utstyr var verdt 118 livres, tilsammen 351 livres.
I et stort trykkeri, til Wolfgang Hopyl, som hadde utstyr for å trykke utsøkt bøker, var utstyret verdt 700 livres, og også der lå det meste av verdien i bokstavtypene og utstyr for å lage bokstavtyper.
Bokstavtypene var kostbare, og de ble slitt ut og måtte stadig fornyes. Dersom trykkeren også var utgiver av de bøkene som han trykte trengte han en betydelig kapital for å holde trykkepressa i stadig virksomhet. Utgiftene forbundet med å trykke og utgi et opplag bøker var gjerne større enn utgiftene for å utruste et trykkeri. De fleste boktrykkerne ga derfor ikke ut bøker selv, men utførte trykkerioppdrag for rike forleggere, som eide de dyre kopperstikkene og spesielt dyre bokstaver etc for ornamentering av fine bøker.
Papiret var dyrt, og utgiftene til papir var en stor del av de samlede utgiftene forbundet med trykking av et opplag. Regnskaper fra det sekstende og syttende århundret tyder på at utgiftene til papir for et opplag bøker var godt og vel like store som utgiftene til trykking av opplaget. For bøker som gikk i store opplag utgjorde papiret en større del av utgiftene enn for bøker som ble trykt i små opplag. Den berømte Encyclopédie ble trykt i det forholdsvis store opplaget 4.250 kopier. Utgiftene for hvert ark i opplaget kan deles inn slik:
| Trykking: | 24 L 1 sol |
| Godtgjørelse til trykkeren: | 12 L 7 sols 6 deniers |
| Papir: | 68 L |
| | |
| Totalt: | 105 L 2 sols 6 deniers |
Fra det femtende til det attende århundret økte prisen på godt papir mer enn utgiftene til trykking. Problemet for trykkeriene var driftsutgiftene, inkludert papir. Her skal vi også huske at bøker solgtes sakte, det tok altså ganske lang tid å få igjen de pengene som ble lagt ut.
Finansieringproblemet
Boktrykkerne hadde vanligvis ikke kapital, siden de vanligvis var handverkere. Når de fremste boktrykkerne i Basel ville gi ut ei bok måtte de låne pengene med trykkeriet som sikkerhet, og det hente ofte at utgivelsen ikke brakte inn penger raskt nok til å betale lånet, og de mistet derfor trykkeriet. De heldigste av disse boktrykkerne rømte fra gjelda og tok med seg de mest verdifulle bokstavfontene og typene, og kunne da etablere seg et annet sted. Mange boktrykkere var så fattige at de ikke hadde et eget trykkeri eller verksted, men gikk rundt fra by til by med bare det mest nødvendige utstyret og ba om oppdrag. De eneste boktrykkerne som lyktes i å drive et trykkeri var de som fant noen som kunne finansiere dem.
Boktrykkingens historie i Haguenau forteller om dette. Denne lille byen i Alsace hadde ikke forutsetningene eller det nære markedet som kreves for å bli en betydelig boktrykkerby. Men Haguenau hadde en strategisk plassering som omlastingssted mellom Strasbourg og Basel, der det var mange trykkere, og lå ikke langt fra de viktige utgivelsesstedene Nürnberg og Frankfurt. Bokselgere og trykkere passerte stadig gjennom Hagenau på sine reiser, og bøker produsert i Hagenau kunne lett og billig transporteres til mange byer, og Hagenau hadde også enkel tilgang på papir fra Lorraine og Burgund. Likevel var det så vidt boktrykkeren Gran greide å holde virksomheten i gang fra han etablerte seg i Hagenau i 1489 til i 1496. Han trykte noen få grammatikker og seremonibøker, 2-4 titler årlig.
Tidlig i 1497 forandret situasjonen seg. Da var det så mange boktrykkere i Hagenau at de dannet sin egen organisasjon. Gran hadde fått Rynman fra Augsburg som forretningsforbindelse, og Rynman solgte blant annet bøker. Gran fikk mange trykkeoppdrag fra Rynman, og Rynman skaffet papir og annet utstyr til Gran. Andre bokselgere fulgte Rynmans eksempel, og fikk bøker trykket i Hagenau. Boktrykkerne i Hagenau ble velstående og betydelige boktrykkere med mange oppdrag og stor virksomhet. Selv de største bokutgiverne, som Koberger, fikk bøker trykt i Hagenau. Også J. Setzer, som var boktrykker for Melanchthon, slo seg ned i Hagenau. Trykkerne var helt avhengige av ekstern finansiering for å komme i gang.
Anton Koberger fra Nürnberg var kanskje den største utgiver av bøker i sin tid. Fra 1473 til 1513 utga han minst 236 ulike titler. De fleste av disse var viktige bøker. Han var født i 1440 i en familie der et av medlemmene var borgermester. Antagelig begynte han sin karriere som gullsmed, og ble boktrykker i 1470 eller kort tid senere. Koberger spesialiserte seg på teologi og skolastisk filosofi, og han utga verk av Boethius, Duns Scotus, Thomas Aquinas, Ambrosius, Augustin og mange andre, og Bibelen i mange utgaver og opplag. Koberger trykte den første Bibelen som kom i tysk oversettelse. Han trykte alle bøkene som trengtes for å gjennomføre et teologistudium.
Koberger var svært opptatt av at de utgavene som han ga ut skulle være korrekte, og la mye arbeid ned i å finne den beste kopiene som grunnlag for utgivelsene, og fikk sin tids fremste lærde til å søke etter og å undersøke de tekstene som var grunnlag for utgivelsene, og han hadde også fremragende lærde som korrekturlesere.
I 1509 hadde han 24 trykkepresser og omkring hundre trykkere og korrekturlesere etc i virksomhet. Dürer ga hjelp med illustrering og råd om format for ulike bøker.
Kobergers eget trykkeri var for lite til å trykke alle utgivelsene til Koberger, og derfor leide han flere trykkerier for å trykke utgivelser. Og for å markedsføre den store produksjonen trengte han et stort salgsnettverk. Koberger hadde agenter i de fleste store europeiske byer, som Budapest, Warszawa, Venezia, Firenze, Antwerpen, Brügge, Paris, og naturligvis også i de tyske byene, som Frankfurt, Leipzig, Wien, Köln, Basel og Strasbourg. Han var også mellommann mellom de mindre bokselgerne.
Med unntak for noen store forleggere med store boktrykkeri, som Koberger, Plantin i Antwerpen og Elzevier i Holland, var regelen at et boktrykkeri var en handverkers verksted. De store utgiverne, og også de små, foretrakk ofte å sette ut trykkeoppdrag til boktrykkerier av dette slaget framfor selv å drive boktrykkeriene. Dette gjaldt også for institusjoner som universitet og bispedømmer og bystyrer.
Offentlige myndigheter ga ofte monopol til boktrykkere, eller grupper av boktrykkere, for trykking av bestemte trykksaker og bøker. Offentlige myndigheter oppmuntret til dannelse av store og mektige trykkerienheter som var avhengige av de offentlige myndighetenes monopolordninger og privilegier, og derfor samarbeidsvillige og underdanige.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: