Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
De første trykte bøkene liknet nøyaktig på de handskrevne manuskriptene. Den 42 linjers Bibelen var trykt med en bokstavtype som trofast liknet handskrevne bokstaver. Lenge brukte boktrykkerne både samme type bokstaver som de handskrevne, og de bandt bokstavene sammen på samme måte som de var bundet sammen i handskrift. Enda lenger var initialene i trykte bøker laget av de samme kalligrafene som hadde laget initialene i manuskriptene. Likheten er så stor at en lekmann kan ha vanskelighet for å avgjøre om ei av de tidlige bøkene er trykt eller er et handskrevet manuskript.
Etter hvert ble de trykte bøkene foretrukket framfor manuskriptene siden de trykte bøkene var mer korrekte og lettere å lese enn manuskriptene.
Type fonter
Da boktrykkerkunsten ble oppfunnet rundt 1450 ble bøker skrevet med svært forskjellig handskrift. Det var fire forskjellige stiler som var dominerende. Det var gotisk skrift for skolastiske tekster, de tradisjonelle svarte bokstavene. Og så var det stor gotisk skrift for kirkelige bøker. Og så var det en skrifttype avledet av den som ble brukt i kanselliene. Og den siste, som kom til å bli mest vanlig i trykte bøker, var "littera antiqua", den humanistiske, eller romanske skrifttypen. Den skrifttypen var gjort berømt av Petrarca og hans disipler, men var rundt 1480 bare brukt av noen lærde humanister og aristokratiske boksamlere.
Det fantes også mange skrifttyper som var inspirert av flere av disse fire grunntypene. Det fantes også tydelige regionale forskjeller. Disse modellene hadde de tidlige boktrykkerne. Det førte til at mange forskjellige bokstavtyper ble brukt i de første trykte bøkene. Det var ulike skrifttyper for ulike publikum og for ulike emner.
De trykte bokstavene ble etterhvert mer uniformerte og standardiserte. En grunn til dette var at etter hvert gikk boktrykkerne over til å kjøpe de bokstavtypene som de brukte, og det var et mindre antall standarder til salgs. Så lenge boktrykkerne selv hadde laget sine egne bokstavtyper hadde variasjonen være stor.
Roman spredte seg i Italia siden den ble brukt både i Roma, Napoli og Firenze. Fyrster, biskoper, kardinaler og rike personer spesielt i Italia foretrakk denne bokstavtypen, og bestilte bøker trykt med den. Men den store mengden mennesker var fortsatt trofast mot den tradisjonelle gotiske skriften.
Bare få bøker før 1480 var satt med romansk skrift. Italics fulgte med roman, og langsomt ble disse skriftene mer brukt. Boktrykkerne i Venezia gjorde mye for å spre denne skrifttypen, og på denne tida ble de fleste bøkene trykt på latin og hadde derfor store deler av Europa som marked, slik at bøker fra Venezia ble solgt over store deler av Europa.
I andre halvdel av det sekstende århundret hadde roman blitt den dominerende skrifttypen i Europa, i det minste for tekster skrevet på latin. Men tekster i morsmålet fortsatte ofte å bli satt med gotiske bokstaver. Det kan vel henge sammen med at det var de tradisjonelle typene som folk flest kjente. Luthers første arbeider ble satt i roman, men Luther gikk snart over til gotisk skrift siden den var kjent av flere mennesker. Slik fikk man lenge romansk i den latinske verden og i England, mens Tyskland beholdt den gotiske skriften for de fleste verk som ble utgitt.
Inne i boka - tittelside etc
I det femtende og sekstende århundret var det ikke vanlig med en tittelside som hadde informasjon om boka, som forfatter, utgiver, publikasjonsår og utgiver. Man måtte begynne å lese boka for å se hva den inneholdt. Eller lese bakerst i boka der det kunne være informasjon om boka.
Tittelsida begynte å bli satt inn mellom 1475 og 1485. Ved slutten av det femtende århundret var det blitt vanlig med tittelsider, men de var ulike de tittelsidene som brukes i dag. De inneholdt ikke informasjon om trykkeri eller dato for utgivelse, for eksempel. Graverte pynterammer som ble trykt på tittelsida ble vanlige. Illustrasjonen ble etter hvert mer utviklet, og tok større plass på tittelsida.
Bokas tekst og format
De gamle manuskriptene hadde ingen enhetlig sidenummerering, og kunne derfor ikke siteres med sidereferanse. Derfor måtte sitater refereres med kapittelreferanse, og om mulig avsnittreferanse. Men for å spare verdifullt pergament hendte det at avsnittsmellomrommene ble borte i manuskriptene.
De første trykte bøkene var modellert etter manuskriptene, og var derfor like vanskelige å referere. Men etter hvert ble de mer standardiserte enn manuskriptene hadde vært, skriften ble tydeligere og det ble gjort forbedringer på flere andre måter i forhold til manuskriptene, for eksempel ble indekser utviklet og sidene ble nummerert, og dermed ble bøkene mer brukbare til akademiske formål enn manuskriptene hadde vært. I siste fjerdedel av det sekstende århundret var det blitt vanlig å nummerere boksidene.
De første bøkene hadde vært trykt i folioformat, men bøkene ble etter hvert mindre og lettere å transportere. Bare store verk fortsatte å bli trykt i folioformat, mens de bøkene som det ble solgt mest av ble trykt i kvart eller octavo format.
Illustrasjoner
Manuskriptene hadde ofte vært dekorerte. I Tyskland ble det utviklet teknikker for å illustrere bøker med tretrykk, og teknikken ble alminnelig brukt. De første illustrerte bøkene hadde derfor et tydelig tysk preg både i Italia og Frankrike. Men snart utviklet lokale illustratører og kunstnere i de store sentra for bokutgivelser sine lokale dekorasjonsstiler. Kjente kunstere som Holbein og Dürer illustrerte bøker.
Bildebøker spredte seg i Tyskland og Frankrike. Dürer laget i 1498 Apocalypse, i 1498-1501 Den store lidenskap og i 1502-1510 Jomfruens liv, alle som tretrykk. Disse tretrykkene kom ut i bokform. Fra 1512 arbeidet Dürer i Augsburg hos Schönsperger, som var offisiell trykker for keiser Maximilian.
I Basel arbeidet Hans og Ambrosius Holbein med å illustrere bøker sammen med forleggeren Froben. Holbein graverte ikke selv, men komposisjonen hans ble dyktig gjengitt av gravører som Lützelburger.
Illustrasjon av bøker ble utviklet med mesterskap til en kunst av store mestere. Men fra midten av det sekstende århundret gjorde illustrasjonskunsten få framskritt. Illustrasjonene ble ofte dårligere enn de hadde vært noe tidligere, preget av masseproduksjon. Det ble trangere tider for folk flest, og markedet for dyre bøker begynte å skrumpe.
Tresnitt hadde først vært populære, men fra slutten av det sekstende århundret vek tresnittet plassen for kopperstikk. Dürer hadde gjort arbeider på kopper som hadde vært svært vellykkede. Også i Nederlandene arbeidet betydelige kunstnere som koppergravører, og laget arbeider som i bøker ble spredt over store deler av Europa. Fra slutten av det sekstende århundret overtok kopperet, og tresnittene gikk tilbake som illustrasjoner av bøker. Kopperet tillot mer presise og detaljerte gjengivelser enn tresnittene.
Fra det syttende århundret arbeidet mange gravører med å gjengi de store kunstverkene som kopperstikk som ble trykt i bøker. Rubens opprettet selv et verksted der maleriene hans ble overført til kopperstikk.
I det attende århundret oppstod et stort luksusmarkedet for mange varer igjen. Det gjorde seg også gjeldende for bokproduksjoner og illustrerte bøker.
Innbinding av bøker
Innbindingene av alle bøker trykt opp til det nittende århundret var på alle måter langt bedre enn det som er tilfellet i dag. Dette gjelder både for soliditet og holdbarhet og utsmykninger. En viktig grunn til dette var at bøkene var forholdsvis langt dyrere enn de er i dag. Boka var ofte en kostbar ting som hørte til hos eliten.
Innbinding av de første bøkene ble foretatt av de samme handverkene som hadde bundet inn manuskriptene, og de første bøkene ble bundet inn på samme måte som manuskriptene hadde blitt bundet inn.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: