Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
Gutenberg, Schöffer og Fust kan ha undret på om de ville være i stand til å beholde monopol på kunnskapen om trykkekunsten. Schöffer synes å ha forsøkt å hindre at teknisk informasjon om trykkekunsten ble kjent utenfor trykkeriet hans. En tradisjon forteller at han fikk lærlingene til å sverge på at de ikke skulle fortelle videre de det lærte. Oppfinnerne hadde kanskje monopol på trykkekunsten i ti år, ikke lenger, for Menthelin trykte en Bibel i Strasbourg i 1459. Flere trykkerier ble etablert i Mainz. Snart var det trykkeri i hver by langs Rhinen, og i 1475 var det opprettet mange trykkeri i Podalen i Italia. Paris, Lyon og Sevilla og andre byer hadde også trykkeri på det tidspunktet.
I lang tid var trykkerens kunst, i likhet med våpensmedens, en eksklusiv tysk kunst. Trykkemestrene var enten lærlinger av Gutenberg eller Schöffer eller arbeidere som hadde lært av disse førstes lærlinger. Historia om disse mennene er bemerkelsesverdig. Deres foretaksomhet og eventyrlyst er beundringsverdig. De var villige til å forlate sine mesteres versteder og reise Europa på kryss og tvers, som mange andre læresvenner på den tida, mens de bar med seg utstyret sitt og praktiserte og instruerte i den nye kunsten. De måtte leve nomadiske liv. Den viktigste eiendommen deres var deres erfaring, og utstyret deres var av det enkleste slaget. De stoppet i en by og håpet på lokale bestillinger, og var trolig ofte fattige. De søkte etter noen med kapital for å kunne etablere seg fast, og en by stor nok til å være marked for et trykkeri, eller enda et trykkeri. Ingenting stoppet dem. Jerome Münzer fra Nürnberg møtte tre tyske boktrykkere i Granada i 1494, bare to år etter at byen var erobret fra maurerne. To andre trykkere, fra Nördlingen og Strasbourg, slo seg ned på Sao Tome i Guineagulfen på Afrikakysten.
Johann Neumeister var en skriver som antagelig hadde arbeidet sammen med Gutenberg, antagelig i 1459-60. Han forlot Rhinland noen få år senere og reiste til Italia. Han slo seg ned i Foligno, en liten by i Umbria, omkring 1470. Der utga han blant annet den første trykte versjonen av Dante.
Men bokmarkedet i Italia var vanskelig. Det var uorganisert, og det vrimlet snart med tyske boktrykkere i Italia. I Roma hadde Sweynheym og Pannartz opprettet boktrykkeri, og de var på randen av konkurs med et lager fullt av usolgte bøker. De måtte be pave Sixtus IV om hjelp. Neumeister måtte reise heim. Han reiste ganske sikkert først til Mainz. Men der var konkurransen mellom boktrykkerne for hard til at det var enkelt å opprette nye boktrykkeri. Men han rakk å utgi en utgave av Torquemadas Meditationes i 1479. Trolig reiste han via Basel til Lyon, begge steder var det allerede mange tyske boktrykkere, og videre til Toulouse. I 1480 var han i Albi, som var en rik og viktig katedralby. Der trykte han en moralsk avhandling av Aeneas Silvius og et nytt opplag av Torquemadas Meditationes. Fra Albi reiste Neumeister til Lyon. Der trykte han også bøker. I 1498 ble Neumester stemplet som fattiglem og fritatt fra å betale skatt. Noe senere fikk han arbeid som trykkeriarbeider. Han døde under uklare omstendigheter i 1507 eller 1508.
Eksemplet med Neumeister er instruktivt, for det viser hvordan læreguttene til Gutenberg lært hele Europa trykkekunsten. Det viser også hvordan nomadismen var noe som karakteriserte trykkernes liv. Gjennom lang tid kan man møte disse reisende trykkerne. De reiste overalt, og stoppet i hver eneste liten by og undersøkte om det var noen som hadde trykkeoppdrag til dem. Mange andre handverkere reiste på samme måte rundt og søkte etter arbeid.
Steder å sette opp forretninger
Den viktigste faktoren for spredning av boktrykketeknikken var den interessen som innflytelsesrike mennesker og institusjoner hadde for å gjøre bestemte tekster kjente og tilgjengelige. Til å begynne med var kirka sterkt fordelaktig innstilt til boktrykkerkunsten. Hundreårskrigen, som tok slutt omtrent samtidig med at boktrykkerkunsten ble utviklet, hadde ført til at mange kirker i Frankrike manglet de nødvendige bøkene. Mange steder inviterte biskoper boktrykkere og ba dem sette opp trykkeri, og bestilte mange bøker fra dem. Erkebiskopen av Mainz kalte boktrykkerkunsten for en guddommelig kunst, og dette var ingen uvanlig uttalelse fra kirkelig hold i boktrykkerkunstens første tid.
Geistlige, spesielt de som også var interessert i klassisk litteratur, gikk i spissen for å støtte boktrykkerkunsten og dens utbredelse og bruk. Kardinal Torquemada synes å ha bidratt til utgiftene med å invitere Ulrich Hahn fra Ingolstadt til Roma i 1466 for blant annet å la ham trykke Torquemads tekst Meditationes. I 1469 inviterte kardinal Caraffa Georg Lauer fra Würzburg til Roma, og Lauer trykte minst 33 bøker der mellom 1470 og 1484, inkludert Canzoniere av Petrarca. Og det var mange liknende tilfeller andre steder.
Mange klostre inviterte boktrykkere. Det var klostre som opprettet egne boktrykkeri, for eksempel opprettet Brødrene av det felles liv et trykkeri i Rostock.
Omkring 1470 brukte korsbrødrene i Beromünster i Aargau ei presse, og benediktinerne i St. Ulrichs og Afra hadde ei i Augsburg i 1472, i 1474 i Bamberg, og i 1475 i Blauberen; premonstrantene i Schussenried hadde ei trykkeripresse i 1478, mens augustinermunkene i Nürnberg og benediktinerne i St. Peter i Erfurt fikk deres i 1479. I Italia finner vi den samme utviklinga.
Dette var bare noen få eksempler blant mange. Men den kontrollen over distribusjonen av tekster som kirka hadde hatt i manuskriptets tidsalder kunne kirka ikke beholde. Dersom trykkeripresser skulle produsere bøker gjennom lang tid måtte de bringe inn et økonomisk overskudd, det var ikke nok å få dem opprettet i et kloster.
Den avgjørende oppgaven for at et trykkeri skulle bli en varig virksomhet var å finne et marked for det. Dette var en grunn til at så mange presser fantes i universitetsbyene og ved universitetene. I Paris ble de første boktrykkerne invitert av geistlige. Det var stor mangel på tekster i Paris siden alt slikt hadde blitt ødelagt under den engelske okkupasjonen under Hundreårkrigen. Men da trykkekunsten ble utviklet var Paris i ferd med å komme seg på fote økonomisk. Og det store universitetet var oppegående, men det hadde heller få bøker, selv om det hadde ei stor akademisk befolkning. Tjuefire skrivere var travelt opptatt med å kopiere manuskript ved universitetet i Paris. Det var etterspørsel etter ikke bare de gamle klassiske tekstene og de tradisjonelle middelaldertekstene, men nye renessansetekster fra Italia skapte også etterspørsel. Fust og Schöffer hadde installert en agent ved universitetet i Paris, og solgte bøker i Paris. Johann Heynlein von Stein fra Tyskland var prior ved Sorbonne, og han skal i 1470 ha bedt trykkere om å komme fra Tyskland til Paris. Slik kom det første trykkeriet til Paris. Det ble drevet av Ulrich Gering fra Konstanze, Michael Freiburger fra Colmar og deres assistent Martin Krantz.
Disse trykkerne ble i stand til å utvide trykkeriet og gjøre det til ei sjølstendig forretning. Samtid begynte trykkeriet å produsere bøker som ikke bare var beregnet på det begrensede markedet ved universitetet, men bøker for den dannede allmennhet i Paris, både religiøse og populære og nyttige bøker. Alle større trykkeri måtte produsere bøker for et massemarked.
Flere boktrykkere etablerte seg i Paris. Felles for de nye boktrykkerne var at de alle kom fra Tyskland. Opprettelsen og utviklinga av boktrykkeriene i Paris foregikk på samme måte som i alle de store universitetsbyene i Europa. Universitetene inviterte boktrykkere til universitetene og ga dem oppdrag, og med dette som startgrunnlag utviklet boktrykkerne blomstrende forretninger. Det kanskje største forlagshuset i det hele tatt i denne tida, Elzevier, oppnådde sin vekst som utnevnte boktrykkere for universitetet i Leyden.
Også erkebispesetene tiltrakk seg mange boktrykkere, og det samme gjorde de regionale administrasjonene og domstolene. Franske boktrykkere etablerte seg ved de regionale parlementene.
Boktrykkeriene ble raskt en eksportindustri i enkelte byer. Venezia ble den ledende boktrykkerbyene i Italia, og de kanskje viktigste grunnene til det var at Venezia allerede var den viktigste handelsbyene, og dermed hadde tilgang til store markeder. Byer som hadde en stor handel ble også store bokprodusenter. Det gjelder for Antwerpen og Amsterdam og Lübeck og Frankfurt og Leipzig.
Geografi og publisering
Trykkekunsten spredte seg forholdsvis svært raskt fra Mainz og ut over store deler av Europa, tida og forholdene tatt i betraktning. I årene mellom 1450 og 1460 var det bare noen få mennesker i Mainz som behersket trykkekunsten, og noen få tiår senere fantes det trykkeri i mange europeiske land. I årene 1455-60 solgte Fust og Schöffer bøker i Frankfurt, Lübeck og Angers, og var i ferd med å åpne bokhandel i Paris. Fra 1460-70 ble trykkekunsten spredt over stadig større områder og handelen med bøker ble bedre organisert i Tyskland. I 1460 hadde Mentelin åpnet trykkeri i Strasbourg, og han fikk snart konkurranse fra Heinrich Eggenstein og Adolf Rusch, og senere fra mange andre. Omtrent på samme tid etablerte Pfister, som hadde vært en elev av Gutenberg, et trykkeri i Bamberg, og begynte å utgi illustrerte bøker. Fra 1465 begynte trykkerisvenner som hadde arbeidet sammen med Gutenberg og Schöffer å åpne trykkeri i mange byer: Ulrich Zell fra Hanau etablerte seg i Köln i 1466, Berthold Ruppel etablerte seg i Basel i 1468, Heinrich Kepfer og Johann Sensenschmidt etablerte seg i Nürnberg i 1470, og omkring samme tid og i samme by begynte Anton Koberger sin karriere som trykker og utgiver. I 1468 ble den første boka trykt i Augsburg utgitt av Günther Zainer, mens Conrad Sweynheym og Arnold Pannartz reiste til Italia i 1464 eller 1465 for å produsere de første bøkene som ble trykt i Italia i klostret i Subiaco (eller kanskje i Roma). I 1469 trykte Johann fra Speyer Ciceros Epistolae ad familiares i Venezia. Og i 1470 begynte Neumeister sin karriere i Foligno.
Mellom 1470 og 1480 ekspanderte trykkeriene både i antall og geografisk enda raskere enn i de foregående årene. Det var boktrykkere i Speyer i 1471, i Ulm i 1473, i Lübeck i 1475, i Breslau også i 1475, og i mange andre tyske byer. I Italia var det også svært mange boktrykkere som slo seg ned, og de fleste var tyske. Det arbeidet mange boktrykkere i Venezia mellom 1470 og 1480, og trykkeri ble opprettet i Trevi i 1470, i Ferrara, Milano, Bologna, Napoli, Pavia, Savigliano, Treviso, Firenze, Iesi, Parma, Mondovi, Brescia, Fivizzano og Mantua mellom 1471 og 1472, og mange andre fulgte i andre byer.
I Frankrike ble de første bøkene trykket i Paris av Gering ved Sorbonne i 1470, og i 1473 kom Guillaume Le Roy til Lyon og trykte Compendium Breve av kardinal Lothaire, finansiert av Barthelemy Buyer. Fra da ble antall presser mangedoblet i Paris og Lyon etter hvert som tyske boktrykkere kom for å sette opp sine forretninger. I 1476 begynte presser å arbeide i Angers og Toulouse, og i 1479 i Poitiers. Allerede i 1474 var et trykkeri i virksomhet i Crakow i Polen, mens Thierry, Martens og Johann fra Westfalen arbeidet i Louvain i Nederlandene i 1473, og Gerhard Leeu i Gouda trykket fra 1477 en strøm illustrerte bøker. I 1476 vendte William Caxton, som hadde lært boktrykkerkunsten i Köln og drevet et trykkeri i Brügge, tilbake til England og satte opp et trykkeri i Westminster. I Spania var tyske boktrykkere aktive i flere byer.
Rundt 1480 var trykkeripresser i bruk i mer enn 110 byer i Vest-Europa. Av disse byene var omkring femti i Italia, tretti i Tyskland, fem i Sveits, to i Böhmen, ni i Frankrike, åtte i Spania, åtte i Holland, fem i Belgia, en i Polen og fire i England. Fra 1480 kan det sies at boktrykkerkunsten var i alminnelig bruk i Europa. I Tyskland og i Italia var store bedrifter med vidstrakte forbindelser blitt opprettet. I Italia var det takket være tyske boktrykkere blitt opprettet boktrykkeri i alle byer av noen betydning. Og noen italienske byer var like viktige sentra for publikasjon av bøker som de tyske byene med de store forleggerne der. En gjennomgang av katalogene over verk trykket mellom 1480 og 1482 viser at Venezia hadde blitt det viktigste produksjonsstedet for bøker. 156 verk er kjent utgitt i Venezia i disse årene. Blant de store forleggerne i Venezia på denne tida var Jenson, Herbort, Manzolies, Maufert, Johann fra Köln, Blavis, Scoto, Torti, Girardengo, Ratdolt og andre. Det nest viktigste utgivelsesstedet var Milano der Pachels, Zarotti og Valdager produserte mange utgivelser av latinske klassikere (82 kjente utgivelser). Augsburg var det tredje viktigste utgivelsesstedet for bøker med 67 utgivelser. Augsburg var et viktig sentrum for produksjon av kart og bøker illustrert med tretrykk, der Sorg, Schönsperger og Baemler ga ut illustrerte bøker. Fjerde størst var Nürnberg med 53 utgivelser. I Nürnberg fantes det antagelig best organiserte forlagshuset i det hele tatt på denne tida, Koberger. I Firenze ble det mest trykket bøker for det lokale markedet, 48 utgaver kom ut i denne perioden. I Köln, som var et intellektuelt sentrum ved Rhinen, er det registrert 44 utgivelser. Så følger Paris med 35 utgivelser, Roma med 34 utgivelser, Strasbourg med 28 utgivelser, Basel med 24 utgivelser, og Gouda, Bologna, Treviso, Lyon, Padua, Delft og Louvain med fra 25 til 15 utgivelser.
Mainz hadde på denne tid mistet noe av sin betydning. Det var mange viktige sentra for publisering av bøker i det sentrale og sørlige Tyskland. Men det var flere og større forleggere i Italia enn i Tyskland. Men rundt 1480 var det fortsatt for få boktrykkere i England, Spania og Frankrike. Bøker ble eksportert fra Tyskland til Frankrike. Men i de neste tjue årene økte antallet boktrykkere i Frankrike sterkt. I 1480 hadde bare ni franske byer boktrykkere, men i 1500 var det boktrykkere i førti franske byer. Og framfor alt utviklet trykkeindustrien seg i Paris. I Nord-Tyskland foregikk også ei sterk utvikling av boktrykkeindustrien, der Lübeck ble et viktig sentrum for publikasjon av bøker. Fra Lübeck spredte trykkekunsten seg videre til Skandinavia. I det sentrale og sørlige Tyskland opprettholdt de allerede etablerte sentra sin posisjon, men de utviklet seg ikke videre. Unntaket var Leipzig. Forlagshusene Kachelofen, Stöckel, Lotther og Landsberg gjorde Leipzig til ei sentrum for produksjon av bøker. I Italia fortsatte boktrykkerkunsten å bli tatt i bruk i stadig mindre byer, mens Venezia forsterket sin posisjon som produsent i stor skala, og Milanos betydning ble mindre.
En undersøkelse av bøkene som ble trykt mellom 1495 og 1497 hjelper til med å vise utviklinga i denne industrien. Så mange som 1821 utgivelser fra disse årene er kjent. 447, eller nesten en fjerdedel, kom fra Venezia der det var mange store trykkeri og forlagshus, som Locatelli, Bevilacqua, Tacuini, Torresani, Aldus familien og Pincio og De Gregori. Venezia var klart det ledene sted for bokutgivelser, og på de neste plassene kom Paris og Lyon.
181 utgivelser er kjente fra Paris. Der var det ikke så mange store firma, men det var svært mange boktrykkere i Paris. Fra Lyon er det kjent 95 utgivelser, og av forleggerne i Lyon var Trechsel den viktigste. Nest blant de betydelig produksjonssentraene var Firenze og Leipzig, så Deventer, Milano, Strasbourg, og til slutt Köln, Augsburg, Nürnberg og Basel.
Ved slutten av det femtende århundret, omkring femti år etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet, var det kommet minst 35.000 utgivelser av bøker. Og det kan anslås å være minst 15-20 millioner bokeksemplarer. Boktrykkeri var blitt opprettet i så mange som 236 byer gjennom disse femti årene.
Denne veksten fortsatte inn i det neste århundret. Da ble det stadig åpnet nye boktrykkeri i stadig nye byer. De første femti årene av det sekstende århundret så en boom for bokproduksjonen, som for mye annen virksomhet. Bokindustrien ble storindustri og en internasjonal industri. Spesielt i Nederlandene utviklet bokindustrien seg sterkt, og Antwerpen ble den ledende byen for utgivelse av bøker. Antwerpen utviklet seg i denne tida til å bli et sentrum for europeisk økonomi, fram til byen ble nærmest ødelagt under det nederlandske opprøret, eller frihetskrigen. Antwerpen begynte å produsere bøker for eksport, for eksempel til England og Spania. Av de 133 trykkerne som drev egen virksomhet i Nederlandene mellom 1500 og 1540 var 66, eller nesten halvparten, virksomme i Antwerpen. Og av 4.000 bøker som ble publisert i Nederlandene var 2.254 utgitt i Antwerpen.
I de rike tyske byene mellom Rhinen og Elben, der det var et rikt og kultivert borgerskap, fortsatte bokhandelen å ekspandere ved slutten av det femtende århundret og gjennom den første fjerdedelen av det sekstende århundret. Strasbourg ble et svært viktig sted for bokutgivelser. Fra virksomhetens tidligste dager hadde en svigersønn av Mentelin, Adolf Rusch, finansiert tallrike utgivelser, og utvidet virksomheten sin til også å omfatte papirindustri (1466-1489). Svogeren hans igjen, Martin Schott (1481-1499), var også viktig, men antagelig ikke så aktiv som Jean Prüss (1480-1510) eller Henri Knoblochzter (1476-1484). Trykkeriene i Strasbourg var kjente for den høge kvaliteten på utgivelsene, og de fikk bestillinger fra alle steder. Grüninger, som var en kjent og særdeles dyktig illustratør i Strasbourg, mottok bestillinger på utgivelser på 1.000 eksemplarer fra Schönsperger i Augsburg, mens Jean Schott trykte for bokselgere så langt borte som i Leipzig, Wien og Milano.
Basel var en enda viktigere by for bokutgivelser. Johann Perti ga ut Augustins verker i elleve bind. Froben utvidet sin virksomhet og gjorde bruk av romanske typer og sine egne greske typer som han også solgte til Joost Bade. Hans hyrte Hans og Ambrosius Holbein for å illustrere verk. Han utga Erasmus, og fikk besøk av Erasmus, et besøk som varte i tre år, fra 1514 til 1517.
I Mainz var firmaet til Schöffer aktivt gjennom lang tid. Peter Schöffer var en venn av Ulrich von Hutten, og utga Huttens skrifter i Mainz. Schöffer hadde svært mye utstyr, som han solgte til Froben. Johann Schönsperger den eldre i Augsburg arbeidet for keiser Maximilian. I Nürnberg var Koberger aktiv med sin store forretning, og det var flere andre store boktrykkere der. Hieronymus Höltzel var svært produktiv til i 1532, og flere andre boktrykkeri ble startet opp.
Ved begynnelsen av den lutherske reformasjonen var det mange tyske byer som var viktige for bokutgivelser. Blant dem bør Leipzig nevnes. Og i løpet av Luthers liv og virksomhet ble nye og viktige sentra utviklet. Köln var en katolsk by med et stort universitet. Tidlig i det sekstende århundret hadde boktrykkervirksomheten der en nedgangstid, men det store markedet som universitetet og alle de menneskene som var knyttet til det utgjorde dro boktrykkervirksomheten og utgivelsestakten opp igjen. Forleggeren Hittorp fikk mange av byens boktrykkeri til å arbeide for seg, og fikk også bøker trykt i Paris, Basel og Tübingen. Han hadde kontakter over store deler av Europa, og var medeier i avdelinger i Paris, Leipzig, Wittenberg og Praha. Mange trykkeri og utgivere kom til, og de gjorde Köln til en av de viktigste byene for tyske bokutgivelser, kanskje den største i enkelte perioder, men ved slutten av århundret den tredje største, etter Frankfurt og Leipzig.
I løpet av det sekstende århundret var det 140 byer i Tyskland der det var boktrykkere i virksomhet, i det minste i enkelte tidsrom, og der det ikke tidligere hadde vært boktrykkeri. I Italia fortsatte Venezia å dominere utgivelsen av og handelen med bøker, og Venezia var stor eksportør av bøker. I Spania derimot greide ikke boktrykkerkunsten å utvikle seg, og Spania ble avhengig av import av bøker, først og fremst fra Antwerpen og Lyon. Bare i Salamanca, Barcelona og Sevilla var det livlig utgivelse av bøker.
Men i England ble det utviklet en selvstendig og stadig voksende bokhandel og forlagsvirksomhet. Reformasjonen kuttet mye av kontaktene med og innkjøpet av trykksaker fra katolske land, og var slik fordelaktig for engelsk boktrykker- og forlagsvirksomhet. Tudorene gjennomførte en streng proteksjonistisk politikk for å beskytte den engelske forlagsbransjen og engelske boktrykkere mot utenlands konkurranse. Ved en lov i 1484 ble det tillatt for utlendinger som kunne boktrykkerkunsten å drive denne virksomheten i England. I det første tiåret i det sekstende århundret var de viktigste boktrykkerne i England fra kontinentet. Wynkynde de Worde, som overtok etter Caxton, kom fra Alsace. Fra 1476 til 1536 var to tredjedeler av alle trykkere, bokselgere og bokbindere i England utlendinger. For å få flere innfødte inn i bokbransjen ble det i 1523 forbudt å ta inn lærlinger som ikke var engelske, eller å ha mer enn to utenlandske svenner ansatt. I 1543 ble loven fra 1484 opphevet, og monopol og privilegier ble innført for bestemte engelske forleggere og boktrykkere, eller for sammenslutninger av slike.
Den engelske bokproduksjonen vokste hele tida. Fra 1520 til 1529 ble 550 bøker utgitt, fra 1530 til 1539 ble 739 bøker utgitt, fra 1540 til 1549 928. I andre halvdel av århundret fortsatte veksten, langt flere titler ble utgitt, og nye boktrykkere etablerte seg. Kongen ville holde kontroll over trykkeripressene, og de ble derfor gjennom lovgivning, ved et dekret av 1584, konsentrert til London, og antallet trykkepresser ble begrenset. I 1615 ble antallet trykkere fastsatt til 22, og de eneste som fikk lov til å trykke utenfor London var boktrykkerne ved universitetene i Oxford og Cambridge. I 1662 fikk York tillatelse til å ha ei presse. Først i 1695 ble denne strenge lovgivninga avskaffet.
Reformasjonen revolusjonerte den geografiske fordelinga av trykkepresser i Tyskland. Fra 1520 begynte reformasjonen å ha virkning i Tyskland. Forlagsvirksomheten i Leipzig, som hadde vært et ledende sted for bokutgivelser, gikk inn i en nedgangstid da Saksens katolske kurfyrste Georg (1471-1539) begynte å forfølge utgivere av protestantisk litteratur. Men protestantismen føre til at forholdene lå til rette for framvekst av store forleggere i Wittenberg. Opprettelsen av et universitet der i 1502 hadde ført til at boktrykkeren Johann Rhau-Grünenberg hadde slått seg ned der i 1508. I 1516 publiserte han Luthers tidligste verk, og ganske sikkert også de berømte tesene fra 1517. Fra da av vokste stadig trykkerivirksomheten i Wittenberg. Melchior Lotther, Leipzigs største forlegger, åpnet ei avdeling i Wittenberg i 1519, som ble ledet av Melchior junior fra 1520. Dette trykkeriet stod helt ut i Luthers tjeneste. Det trykte blant annet Luthers Bibeloversettelse. Christian Döring eide ei presse som også trykte Bibeloversettelsen, og snart var det mange andre boktrykkere i Wittenberg som gjorde det samme, som Nickel Schirlentz, Josef Klug, Hans Weiss og Hans Lufft. Mange trykkeri trykte Luthers pamfletter og skrifter i hundretusen vis. På denne tida konsentrerte de tyske boktrykkeriene seg om å trykke billige pamfletter og propagandatraktater i morsmålet, og mange av disse skriftene ble spredt av skreppehandlere.
Fram til reformasjonen hadde de fleste tyske boktrykkeriene vært i den sørlige delen av landet. Men mellom 1520 og 1540 produserte boktrykkeri i nord en enorm mengde trykksaker. Mellom 1540 og 1575 hadde de en viss tilbakegang, men var mer livlige mot slutten av århundret. Også i Sveits førte reformasjonen til et voldsomt oppsving for boktrykkervirksomheten i Genève, Calvins by. Genève lå ikke langt fra Lyon, som var et sentrum for bokutgivelser. Men Lyon ble rammet av kongens religiøse politikk og forfølgelsen av protestanter, og mange rømte fra Lyon.
Frankfurt tjente på reformasjonen og konkurransen mellom boktrykkerne og forleggerne i Genève og Lyon. Først i 1511 ble det første trykkeriet opprettet i Frankfurt, med ved 1530 var Egenolff i forretning, og snart ble messene i Frankfurt møtested for alle forleggere i Europa. Fram til 1625 var Frankfurt hovedstaden for den europeiske handelen med bøker.
Fra omkring 1570 var den katolske motreformasjonen merkbar. Avgjørelsene fra konsilet i Trent om å autorisere en offisiell liturgitekst og å revidere gamle tekster, oppmuntret en gjenfødsel av den katolske pressa. Samtidig grunnla jesuittene sine lærdomsinstitusjoner, og oppmuntret til at det ble etablert boktrykkeri i tilknytning til dem. Samtidig kom det et oppsving i den folkelige religiøsiteten, og tilsammen ble det derfor solgt langt flere katolske religiøse tekster og verk, trykt av katolske presser.
I Tyskland blomstret igjen trykkeriene i sør og i Köln. Antwerpen ble etter at byen var inntatt av spanjolene et sentrum for motreformasjonen, og trykkeriene i Antwerpen trykte store mengder katolsk litteratur. Også i Venezia og i Lyon tok boktrykkervirksomhet seg i noen grad opp. Et protestantisk nettverk stod mot det katolske. Holland ble sentrum for protestantisk boktrykking, og nye trykkeri ble etablert.
Etter Wesfalerfreden (1648) var det slutt på motreformasjonen og den katolske offensiven. Dermed gikk det også tilbake med etterspørselen etter religiøs litteratur. Men det ble i mange land større etterspørsmål etter verdslig litteratur på morsmålet. Det ble hard konkurranse mellom boktrykkerne siden den samlede etterspørselen sank, og de konsentrerte seg om å trykke billigere bøker. Piratutgivelser ble et problem.
Siden veksten kom i trykking av litteratur på morsmålet, ble handelen med bøker i mindre grad internasjonal. Dermed sluttet også bokmessa i Frankfurt å være sentrum for europeisk handel med bøker. Dette skyldes naturligvis også Trettiårskrigen. Leipzig markedet erstattet Frankfurt markedet som det sentrale markedet for handel med bøker i Tyskland.
Ved slutten av det syttende århundret ble Holland verdens fremste boktrykker og forlegger nasjon. En viktig grunn til dette var at motreformasjon og sensur og tvangsmidler forhindret at bokindustrien ble utviklet i Frankrike, og mange franske bøker måtte kjøpes fra Holland.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Boka kommer
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: