Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin:
"The Coming of the Book."
Ved slutten av det fjortende århundret var papir tilgjengelig i Europa i store mengder som en alminnelig vare. Det ga mulighet til masseproduksjon av bilder og tekst siden papiret hadde jevn overflate, selv om det ikke var mye billigere enn pergament. Masseproduksjon av bilder var kjent ved å stemple en gravert plate mot den flaten som skulle dekoreres. Det hendte at de store bokstavene som innledet kapitler og avsnitt i manuskript ble laget med stempler. Stempler kunne også bli brukt for å dekorere tøy med religiøse bilder.
Tretrykkteknikken
De trykte religiøse bildene ble populære i det femtende århundret. Det ble laget bildeserier som fortalte religiøse fortellinger. De ble trykt med stempler som var laget av tre. De første bildeseriene av dette slaget var uten tekst. Men snart ble en kort tekst tilføyet. Det ble også laget bilder som ble trykt på spillekort. Produksjonen av spillekort ble en hel industri.
Etter hvert ble også små bildebøker laget på denne måten. Der ble moralske fortellinger fortalt, fortellinger fra Bibelen og om helgenene, trykt og bundet inn i små bøker. Disse bøkene hadde både tekst og bilder. Dette var de første bøkene som folk flest fikk adgang til. De som ikke kunne lese kunne likevel følge fortellingene gjennom bildene. Tekstene var gjerne fortalt i det lokale språket. Denne tretrykk teknikken ble ikke grunnlag for boktrykkerkunsten, og ble heller ikke erstattet av trykkekunsten. Lenge etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet kom det ut bøker trykt på denne tidligere måten. Men bokstaver laget i tre var ikke brukbare til boktrykking, blant annet fordi de raskt ble utslitt. Det var gullsmeder som ikke var fortrolige med tretrykkteknikken som utviklet trykkekunsten. Derfor var ikke boktrykkerkunsten en videre utvikling av tretrykkteknikken, selv om tretrykkteknikken kan ha inspirert utviklinga av boktrykkerkunsten. Bare spesialister i metallarbeid kunne utvikle boktrykkerkunsten.
Oppfinnelsen av trykkekunsten
De tre hovedbestanddelene av trykkekunsten var bevegelige bokstavtyper støpt av metall, det rette blekket og pressa. Det største og vanskeligste problemet var å sette opp ei side for trykking ved hjelp av bevegelige atskilte bokstavtyper.
For hvert tegn må det lages et stempel av hardt metall der tegnet er gravert inn. Dette tegnet blir slått inn i et mykere metall. Dette blir da ei støpeform som bokstavtypene støpes i. Gullsmeder kunne allerede lage stempler og støpeformer av denne typen. Det som gjenstod var å tilpasse dette til boktrykking. Problem man stod overfor var at når mange atskilte bokstaver ble satt sammen til ei boksiden var denne sammenstillinga ustabil, og det var svært vanskelig å holde dette sammen slik at det ble ei jevn overflate der bokstavtypene hele tiden hadde sammen høyde og der hver bokstavtype derfor utøvde like stort press mot det arket som skulle trykkes og vistes like tydelig på den ferdigtrykte sida. Vi vet lite om hvordan disse problemene ble løst.
Gutenberg
I 1439 foregikk ei rettssak i Strasbourg som vi har noen dokumenter fra. En borger fra Mainz, Johann Genfleisch, også kjent som Gutenberg, en gullsmed som stammet fra myntmakere, hadde bosatt seg i Strasbourg i 1434, eller gjerne noen få år tidligere. Fra 1436 til 1439 hadde han inngått i partnerskap med tre andre, Hans Riff, Andreas Dritzehn og Andreas Heilmann, for å forbedre et antall hemmelige prosesser som han hadde fortalt dem om til gjengjeld for at de investerte penger i forbedringsarbeidet, som skulle presenteres på messa i Aix-la-Chapelle (Aachen). Andreas Dritzehn døde, og arvingene hans krevde at de fikk overta hans plass i partnerskapet. Dette førte til en rettssak, og dokumentene fra denne er bevart. Det framgår at Gutenberg arbeidet for å utvikle tre hemmelige prosesser. Den ene gjaldt polering av verdifulle steiner, den andre produksjon av speil, og den tredje gjaldt en ny trykkekunst, der stykker (Stücke) enten separat eller støpt samlet, noen former av bly, og til slutt ting relatert til behandling av pressa (der zu dem trucken gehört) inngikk. Dette indikerer at Gutenberg allerede i 1439, og tidligere, arbeidet med å utvikle boktrykkerkunsten. Men det sier ingenting om hvor langt han hadde kommet. Også andre steder i Europa ble det arbeidet for å utvikle boktrykkerkunsten.
I Køln krøniken fra 1499 står dette skrevet av en person som har fått den anførte kunnskapen som viderebringes fra Ulrich Zell, Kølns første boktrykker, som hadde kjent en av Gutenbergs partnere:
"Den edle trykkekunsten ble først oppfunnet i Mainz i Tyskland. Den kom til oss i det Herrens år 1440, og fra da fram til 1450 ble den og alt som hører sammen med den kontinuerlig forbedret ...... Selv om kunsten ble oppdaget i Mainz, som vi har sagt, ble de første forsøkene (vurbyldung) utført i Holland i en Donatus som ble trykt der (gedruckt syn) før den tid. Opprinnelsen til kunsten stammer fra disse bøkene; faktisk er den nå mer tiltalende enn den var på den første måten. Etter som tida har gått har den blitt mer perfeksjonert (mehr künstlicher wurden)."
Vi vet ikke noe nøyaktig om dette arbeidet i Holland. Men ryktene om det er med på å fortelle om at det ble arbeidet for å utvikle trykkekunsten flere steder i Europa.
Mainz var utvilsom det stedet der den første boktrykkerkunsten ble utviklet, og utviklinga av boktrykkerkunsten er forbundet med tre navn: Gutenberg, som er mannen fra rettssaken i Strasbourg, Johann Fust, en rik borger som finansierte arbeidet, og Peter Schöffer, en tidligere student ved universitetet i Paris som trolig var kopist og drev med kalligrafi før han ble boktrykker. Gutenberg var i Strasbourg i det minste til i 1444. Før oktober 1448 hadde han vendt tilbake til sin fødeby Mainz. For å fortsette sine eksperimenter trengte han mer kapital. Han fikk låne 800 floriner av Fust til 5% rente i 1450. Senere lovet Fust å låne Gutenberg 300 floriner til noe "bokarbeid" (Werk der Bücher). Alt dette tyder på at Gutenberg var i ferd med å lykkes med eksperimentene sine. Men i 1455 kom det til en dramatisk vending. Fust anklaget Gutenberg for ikke å holde sin del av avtalen, og reiste rettssak mot Gutenberg. Der ble Gutenberg dømt til å betale tilbake de pengene som han enda ikke hadde brukt, og gjenstående renter. To år senere, 14. oktober 1457, kom det første bokverk som kan dateres fra trykkepressa, Mainz' Davids salmer, som Fust og hans nye samarbeidspartner Schöffer stod bak. Schöffer utviklet forretninga, og den var lenge et av de største trykkeriene i Europa.
Salmene fra 1457 er så perfekt utført at det viser at de ikke var det første verket som ble trykt i Mainz. Mye tyder på at Gutenberg hadde drevet trykkeriet fra 1450 eller tidligere. Gutenberg kan synes å være et typisk geni, som satset alt for å utvikle en oppfinnelse, og når han endelig lyktes kom en annen og tok hele fortjenesten. Hvordan gikk det videre med Gutenberg? I 1457 og videre ut livet levde han i fattigdom siden han ikke lenger var i stand til å betale gjeld. I 1465 adlet erkebiskopen og kurfyrsten i Mainz ham for tjenester som han hadde utført og installerte Gutenberg i palasset i Eltville.
Mellom 1450 og 1455 var flere trykkeri i virksomhet i Mainz. De produserte mange bøker og andre trykksaker i kommersiell skala, som latinske grammatikker, avlatsbrev, og kalendere i det lokale språket. Og viktige verk som den første Bibelen, med 42 linjer, i tre bind, og Bibel med 36 linjer trykt før 1461, også den i tre bind. Boktrykkerne ble mer sikre på sin kunst og sine ferdigheter etter hvert som de lærte å bruke den, og arbeidet med stadig større oppgaver, og begynte også å illustrere bøkene de trykte.
Og de første boktrykkernes elever begynte å spre seg ut over verden fra Mainz.
Produksjon av typene
De første trykkerne greide ofte å lage mesterstykker. Den førtito linjers Bibelen som Gutenberg har fått æren for å ha laget er et beundringsverdig mesterstykke, som det må ha tatt svært lang tid å lage. Det var mange tekniske oppgaver som måtte løses, og få hjelpemidler var tilgjengelige for å løse disse oppgavene.
Bokstavtypene måtte lages ved hjelp av stempler og støpeformer, og metall og legeringer som var brukbare måtte finnes. Støpeformene måtte ikke selv smelte når det smeltede metallet ble helt i dem. Bokstavtypene som var laget av legering måtte holde på blekket, og det måtte spre seg jevnt ut over bokstavtypen, og bokstavtypene måtte være holdbare. Det ser ut til at de første stemplene var laget av messing og bronse, og at de laget støpeformene ved å la smeltet bly stivne rundt stemplet. Senere ble stemplene laget av stål. Senere gikk man også over til matriser av bronse.
Bokstavtypene ble laget av en legering sammensatt av bly, tinn og antimon. Det gjaldt å finne det beste blandingsforholdet. Bokstavtypene måtte være sterke nok og holdbare. Det siste var det største problemet. Selv i det attende århundret ble bokstavtypene ganske raskt slitt ut. Etter hvert, i det syttende og attende århundret, kom et mindre antall bedrifter til å bli produsenter av alle de bokstavtypene som ble brukt i Europa. Bokstavtypene var kostbare. Ved slutten av det sekstende århundret var det vanlig at trykkerier kjøpte 60.000-100.000 bokstavtyper, bare nok til å sette opp noen få dusin boksider på en gang.
Standardisering av bokstavtypene tok lang tid. De første trykte bøkene var bygd med manuskriptenes skrifttyper som modell, og bokstaven prøvde å etterlikne skrevne bokstaver. Både bokstavenes utseende og deres størrelse manglet lenge standardisering.
Komposisjon og trykking
Komposisjonen er komposisjonen av bokstavtyper i den forma som utgjør, eller trykker, ei bokside. Kompositøren (senere kalt typograf og setter) står foran en kasse, et stort trekabinett som er delt opp i en mengde hull der hvert inneholder bestemte bokstaver. Han tar bokstavtypene ut en etter en og plasserer dem i en beholder med spor. Når ei linje er satt plasserer kompositøren et lite trau som holder linja på plass. Linjene samles i sider som settes i spesielle former som er i stand til å holde alle bokstavtypene på plass.
For at arbeidet skal gå raskt unna må det kunne automatiseres slik at setteren ("kompositøren") vet hvor hver eneste type er, og ikke trenger å lete eller se etter noen av dem. Men det gikk flere hundre år før plasseringa av typenes oppbevaringssted ble standardisert. Og det gikk lang tid før typene ble lagd slik at det var enkelt å kjenne med fingrene hva som var opp og ned på bokstavene, og før dette ble mulig måtte setteren se på hver type før den ble satt, og dermed gikk arbeidet langsommere enn nødvendig.
Forma var et sett av atskillige sider som var holdt sammen slik at bokstavene ikke forandret plassering. Den ble plassert på "senga" eller press steinen, som opprinnelig var ei polert marmorblokk, men i det attende århundret ble erstattet av ei stålplate. Slik plassert ble forma svertet av to sverteputer, arket ble plassert over den stående typen, og så ble presset satt inn, og trykkinga foregikk ved at ei plate plassert over marmorblokka ble trykket ned mot den, og mot papirarket som lå på forma med bokstavtypene.
Det virker enkelt, men det var tre avgjørende problem som måtte løses for at instrumentet kunne brukes industrielt. Det var nesten umulig å få blekk på forma mens den lå mellom "senga" og plata, siden det var umulig å løfte plata høyt nok til å gjøre dette til en gjennomførbar operasjon. Derfor måtte forma på en eller annen måte beveges når den skulle bli svertet. De første trykkerne gjorde dette ved å plasser setteforma og marmorblokka i ei vogn som gikk i en skinnegang og som gjorde at forma med bokstavtypene kunne kjøres fram for å bli svertet.
Det andre problemet angikk trykkinga. Det var viktig at det ikke kom blekk på andre deler av papirarket enn der typene berørte papiret. Derfor ble et beskyttende ark papir eller pergament brukt, og det var klippet til slik at bare bokstavtypene kom i kontakt med det papirarket som skulle trykkes. Dessuten måtte alle bokstavtypene ha samme høyde for at hver av dem skulle bli presset mot papirarket med samme kraft. Dette var nødvendig for at alle bokstavene skulle komme tydelig fram. For å oppnå dette ble et lag filt eller flere ark papir lagt over det arket som skulle trykkes, slik at disse kom mellom plata som ble presset ned på det arket som skulle trykkes og dette arket. Plata ble presset ned ved hjelp av en skrue.
Dette er bare noen av de problemene som måtte løses. Trykkeriarbeiderne arbeidet 12 til 16 timer daglig. I løpet av denne tida trykket de ved hver trykkeripresse 2.500-3.500 ark. Det betyr at de trykket et ark hvert tjuende sekund. I siste del av det attende århundret begynte trykkere å lete etter måter å få større hastighet på trykkeprosessen.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Boka kommer
Forsida av europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: