Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Aztekernes samfunn og imperium var bygd på krig, og måtte være beredt til krig, og innbyggerne måtte oppfostres til at de levde i et samfunn som bygde på krig, med de omkostningene som det medførte. Krigerens stil trengte inn i andre maskuline karrierer.
Guttebarn som ble født i Tenochtitlan ble født til å bli krigere. Jordmora utstøtte krigsrop når en gutt kom til verden og løftet gutten for å vie ham til sola og til krigerens "blomsterrike død", enten i kamp eller på offersteinen. Da barnet fikk sitt navn noen få dager senere ropte de andre guttene i gata navnet hans, og ga ham slik hans første triumf. For hvert år som gutten ble eldre var det markeringer som forberedte ham til å bli kriger. Alle guttebarn og gutter ble hvert år ved avslutningen av krigerfestivalen til Toxcatl kuttet på magen, brystet og armene av prestene, for å markerer at de tilhørte krigsguden og solguden Huitzilopochtli.
Alle unge gutter fikk krigstrening, og alle fikk mulighet til å utmerke seg. De som utmerket seg ble rikt belønnet. Ved puberteten ble de fleste vanlige gutter underlagt telpochcalli - "ungdommens hus", eller det lokale krigerhuset. Der lærte de krigerske ferdigheter. Men de fleste menn hadde et annet yrke i tillegg til at de var krigere.
Krigerne risikerte å bli tatt til fange og ofret, og de visste det. Men det ble lagt mest vekt på den æren som kunne vinnes av krigere. Håret til krigerne ble klippet på en bestemt måte når de hadde tatt sin første fange. Kveldene ble brukt til sanger og danser som fortalte om og framstilte krigernes ære. Formell våpentrening begynte når guttene ble femten år gamle.
Denne treningen oppøvde styrke og utholdenhet, men den var ikke konkurransepreget. Atten år gamle fikk guttene besøke slagmarka og se, uten å delta, hvordan krigere gikk fram. Neste gang de besøkte slagmarka fikk de prøve å ta en fange, og dette var den eneste gangen de fikk ta en fange ved felles anstrengelser. Opp til seks læregutter kunne gå sammen om å ta en kriger til fange. Når det var gjort ble håret til guttene klippet slik at det viste at de var krigere.
De som alene tok en fange fikk bære utmerkelser og fikk en ledende stilling i ungdommens hus. Enda en fange førte til nye utmerkelser og privilegier. Og ved den fjerde fangen ble krigeren regnet som en veteran eller profesjonell.
Dersom karrieren skulle fortsette å gå oppover måtte krigeren ta fanger som var utmerkede krigere, og det var helst krigere fra andre nahuatlbyer der krigerne fikk samme trening som i Tenochtitlan. De som tok flere slike krigere til fange ble legendariske, og det var blant dem at generalene ble valgt ut.
Krigerne samarbeidet ikke og opptrådte derfor ikke som militære avdelinger i kamp. Soldatene prøvde alene å ta fanger, de var ensomme jegere som snek seg fram.
Mexica hadde pil og bue og kastespyd, men de ble bare brukt i innledende trefninger. De brukte en rustning av bomull som beskyttelse mot disse våpnene. Kamp med kjepper som var satt inn med skarpe steiner ble foretrukket. De skarpe steinene skulle ikke drepe, målet med kampen var å ta levende fanger. Krigeren prøvde å få motstanderen overende, ofte med slag til beina, for eksempel ved å skade et kne. Det var vanligvis menn med reip i nærheten som kunne binde fangene og holde dem fanget.
Den krigeren som tok en fange hadde æren for dette alene, og skulle alene og uten hjelp ta fangen. Det var dødsstraff for å gi en fange, og æren for å ha tatt ham, til en annen. For at en kriger skulle beholde den æren han hadde vunnet måtte han fortsette å prestere. Dersom han skulle svikte kunne utmerkelsene bli tatt fra ham. Krigere som ikke lyktes i å ta fanger etter flere forsøk risikerte å bli ekskludert fra Ungdommens hus, og de måtte da forsørge seg i et vanlig yrke, og fikk ikke ta del i krigernes ære eller i tributtene.
De tapre og heldige krigerne som tok fanger hadde mulighet til avansement i samfunnet. Og de fikk materiell belønning og rikdom, og de ble feiret og ble berømte, og alle tok hensyn til det de sa.
En vellykket kriger fikk kle seg i klær av bomull, det var ellers forbeholdt adelen, og han trengte ikke å betale tributt, og han fikk rikdommer fra tributtlagrene. Han kunne drikke pulque offentlige og han fikk ha elskerinner. Han kunne gå inn i palasset når han ønsket og spise der, og barna hans fikk fordeler. Men han var fortsatt rangert under den arvelige adelen, selv om ingen gruppe i samfunnet ble så feiret som de vellykkede krigerne.
Det ble ventet at adelsmenn var utmerkede krigere, og det ble ventet mer fra dem enn fra vanlige folk. Sønnen til en stor herre begynte typisk i presteskole eller calmecac mellom ti og tretten år gammel. Dette var ikke fordi han skulle bli prest, men fordi denne skolen ble verdsatt og fordi den disiplinerte elevene sine. Ved femten årsalderen begynte våpentreningen. Bare de adelsmenn som fikk arbeidskrevende administrative eller representative oppgaver trengte ikke å delta i kamp på slagmarkene. Mange adelsmenn måtte ha blitt tatt til fange på slagmarkene, og også adelsmennene måtte delta til de ble gamle nok til å trekke seg tilbake med ære, om de skulle beholde sin ære og status.
Gruppene av krigere opprettholdt selv disiplin internt, og det kunne skje med fysisk avstraffelse. De sloss ikke for hverandre, men hver for seg selv og sin egen rikdom og ære. Og triumfer ble feiret, og de som triumferte feiret også sterkt seg selv, selvskryt ble til en kunstform. Inga Clendinnen skriver at i mexicas verden var man ikke likemenn, og man fikk ingen ny sjanse.
Prestene drev med ulike former for selvpining. De fastet og våket og skar seg opp ulike steder for å tappe ut blodet sitt. Mens krigerne fastet gikk prestene ut alene i mørket og patruljerte åsene utenfor byen og blåste i trompet og ofret blodet sitt på bestemte steder. Mexica var redde for natta og mørket.
Presten var til stede på slagmarkene i krigene, og noen prester var krigere. Under krig ble de militære avdelingene ledet av prester som bar gudebilder. Det var prestene som blåste i trompet for å gi signal til angrep, og den første krigsfangen som ble tatt ble umiddelbart ofret av prestene.
Vi vet lite om prestenes liv utenfor den offentlige sfære. I den offentlige sfæren var det prestene som skar hjertene ut av kroppene til de som ble ofret. Inga Clendinnen forteller om det lille vi vet om prestenes opplæring. Den krevde streng kroppsbeherskelse under stress og utmattelse. De måtte kunne utføre sine gjerninger svært presist og raskt og behersket selv under vanskelige forhold. De som mislyktes under opplæringen ble hardt straffet fysisk. Selv små uhell ble straffet hardt, og de overvåket hverandre for å gripe andre i små feil som ble rapportert for så å bli hardt straffet. Straffen ble utført offentlig, og den var voldsom og ydmykende.
Noen grupper stod mer for seg selv. Det gjaldt spesielle prestisjeyrker som gullsmeder og de som arbeidet med fjær. Sønnene gikk først i presteskolen der de lærte å tegne og lage de symbolene som var viktige. Sønnene ble lært opp i handverket, døtrene til å brodere og å arbeide med farger. Dette handverket var med på å gi byen og dens overklasse sin luksus.
De handelsmennene som drev fjernhandel levde også for seg selv, selv om de hadde nær kontakt med staten, og drev handel på herskerens vegne. De opptrådte diskret, og kledde seg gjerne beskjedent. De holdt gjerne sin handel og sin rikdom hemmelig. Også sønner av disse handelsmennene gikk i presteskolen for å lære å ta varsler og å føre regnskap. De bar sin gud med seg, og denne guden var fornøyd med mindre enn andre guder blant mexica, han var fornøyd med at kalkuner ble ofret til ham.
De drev handel med områder som lå utenfor aztekernes imperium. Tolv byer var implisert i disse handelsmennenes forbund. Kvinnene var nesten likestilt med menn, og kunne drive handel ved hjelp av representanter.
Fjernhandelsmennene var ikke fullt ut akseptert i Tenochtitlan siden de tjente sin rikdom på en uvanlig måte. De kom stille til byen, og forlot den gjerne om natta, og unngikk å påkalle oppmerksomhet. Det ble husket med sinne at da det hadde vært uår hadde handelsmennene benyttet dette til å kjøpe billig og selge mat dyrt, mens handelsmennene selv, som de eneste, hadde nok av mat. Handelsmennene visste at krigerne ikke likte dem, og prøvde å gjøre dem blidere stemt ved å holde store fester for krigerne. Ved anledninger ga handelsmennene også store gaver til adelsmenn og framstående krigere.
Handelsmennene prøvde å nærme seg krigerne ved å si at deres yrke kunne være slitsomt og farlig på samme måte som krigernes var det. Det hendte at handelsmennene ble angrepet på sine reiser, og de var slitsomme, noen ganger med overnatting utendørs i alle slag vær. De var stolte over sine farlige og slitsomme handelsferder.
Mexica trodde at menneskene hadde en skjebne som de skulle ta på seg. Gjennom handlinger og utseende, drakt og frisyre og andre markeringer, viste man verden at man tok sin skjebne på seg.
De fleste av disse markeringene av status kunne endres, det var mulig å tape, eller endre, status. Vunnet status måtte opprettholdes gjennom nye prestasjoner.
Inga Clendinnen skriver at det mannlige selv var bygd opp i konkurranse med andre menn. Hvert steg på rangstigen i Krigernes hus ga bestemte privilegier og belønninger, men posisjonen var ikke sikker. Den krevde stadige prestasjoner, og dersom andre presterte mer kunne de klatre høyere på rangstigen. Eller dersom en kriger hadde tatt en fange som skulle kjempe på gladiatorsteinen, og denne fangen kjempet dårlig, så reduserte det krigerens status, og dette kunne ikke krigeren gjøre noe med. Det samme gjaldt de som hadde gitt slaver som skulle ofres, dersom offeret opptrådte upassende reduserte det offerets verdi, og samtidig statusen til den som hadde gitt offeret.
Mennene i Tenochtitlan levde i et svært konkurranseorientert samfunn der menns status ble konstruert gjennom skarp konkurranse, og var utsatt for skarp konkurranse. De konkurrerte om ære og materielle belønninger, og denne konkurransen skapte et hierarki.
Mexica var spillere. Inga Clendinnen beskriver flere spill og leker som var populære blant mexica, og hun kommenterer dem med å skrive at de foregikk slik at de ofte ble avgjort av tilfeldigheter, flaks og uflaks, der deltakernes ferdigheter var av mindre betydning. For mexica virket det som om flaks og uflaks alltid var det dominerende elementet, uansett hvor sterke og dyktige deltakerne var. Og det ble konstruert situasjoner der vinneren fikk alt og taperen fikk ingenting, som i kampen mann mot mann, der det stod om død eller ære.
Men framtida ble ikke bare avgjort av tilfeldigheter, tilfeldighetene ble styrt av en ukjent skjebnebestemmelse. Mexica strevde for å forstå og oppdage sin skjebne, og de forsøkte å skape den, eller å oppdage den. Mexica var opptatt av drømmer, og mente at det ble fortalt noe til dem gjennom drømmene.
Inga Clendinnen skriver at den forståelsen som hun framstiller gir et trist syn på den menneskelige eksistensen. Den var utsatt for hete, kulde, hungersnød og utmattelse, og det ble avgjort i et tilfeldighetenes spill om man skulle rammes av dette og av vanære og død, eller oppleve seier og ære. Dette synet ble dramatisert i den stadig gjentatte framstillinga av forholdet mellom kriger og offer, der krigeren ble offer og fikk hjertet skåret ut av kroppen og kroppen ble delt opp for å bli spist. Ulykken og uhellet kunne alltid stå og vente.
Den mest respekterte måten å leve på i denne situasjonen var å akseptere den uten å bli revet med, å leve med en viss avstand til sine egen lykke og ulykke. Skrytende og triumferende oppførsel var akseptert og til og med oppmuntret, men enda mer respektert var det å kunne tape og vinne med samme sinn. Man burde ha selvdisiplin og være årvåken og forberedt. Størst ære hadde krigeren som aldri vendte ryggen til kampen. Her var menneskelig besluttsomhet og handling ikke triviell.
Inga Clendinnen skriver at det er langt færre kilder som forteller om kvinnenes liv enn om menns liv. Vi vet at både jenter og gutter gikk på calpullienes skoler, selv om vi ikke vet hva jentene lærte.
Fødsler ble feiret for både guttebarn og jentebarn. I de første leveårene ble gutter og jenter behandlet likt. Da de kom til to-treårs alderen begynte guttene å være mer sammen med faren, mens jentene fortsatte å være sammen med mora. Jentene lærte å male mais og lage mat, de lærte å spinne og også å veve. Både gutter og jenter ble feiret når de fylte fire år. Når guttene ble seks år gamle kunne de begynne å gå ut i gatene. Jentene måtte fortsatt holde seg heime, eller sammen med mora, men de fikk gå alene til det lokale templet. De brukte klær som liknet de voksne kvinnenes klær.
Fra puberteten av ble adelige døtre passet mer på enn døtre av vanlige folk. De adelige døtrene gikk i egne pikeklasser i prestenes skole, der de lærte å brodere. Veving og brodering ble sett på som de høyeste av kvinnenes handverk. Ved puberteten begynte vanlige folks døtre å gå til jenteavdelingen i det lokale Ungdommens hus, og de lærte også å synge og danse sammen med de lokale guttene i Sangens hus, for å kunne opptre under seremonier.
De fleste kvinnene ble gifte, med unntak for de som ble tempeltjenere. En kvinne som ble gravid ble gratulert og feiret. Det ble holdt fester for henne og holdt taler. En vellykket fødsel var en stor begivenhet som skapte glede og feiring.
De unge mødrene hadde ingen offentlig rolle. Gudebildene av kvinnelige guddommer som døde under festivaler var kvinner, men prestene som ledet forestillingen var menn. Kvinnene hadde ikke rett til å tale ved offentlige anledninger. Kvinner ble gitt for å sementere allianser. Vellykkede menn kunne holde elskerinner, men den primære kvinnen deres var likevel trygg og hadde prestisje. Utroskap var et seksuelt forhold med en kvinne som var gift med en annen mann, og det var straffbart, mens en manns seksuelle forhold til en kvinne som ikke var gift var akseptert. Andre menns elskerinner var akseptable seksualpartnere for menn. Det var prostituerte og bordell i Tenochtitlan.
Kvinner kunne oppnå stor frihet i Tenochtitlan, selv om de var ekskludert fra de mannlige karrierene. Menstruasjonen ble det ikke lagt vekt på. Kvinnene ble ikke holdt for å være "urene" mens de hadde menstruasjon, i motsetning til i mange andre kulturer. Det var naturlig for ugifte kvinner å gå fritt i gatene.
Kvinnene kunne krangle og sloss offentlig med hverandre. Det skal ha vært stadig krangel mellom kvinner fra Tenochtitlan og Tlatelolco på markedet før krigen i 1473.
Når folk giftet seg ble de anerkjent som voksne og myndige. Mannfolk var gjerne omkring tjue år gamle når de giftet seg. De var da snart ferdige med krigerskolen. Foreldrene valgte ofte partner til de unge. Man giftet seg gjerne innenfor nabolaget, og de unge kunne derfor påvirke valget.
Ekteskap ble ofte arrangert av kvinnene. Etter at den formelle kontakten var opprettet ved hjelp av gamle koner i nabolaget kom frierens representanter på besøk med gaver, og så aksepterte foreldrene frieren. Deretter tok eldre kvinner som var i slekt med frieren og "bortførte" den kommende bruden, mens hennes egen slekt stod rundt, og det ble gjennomført som en prosesjon gjennom gatene til huset der frieren bodde.
Det var ingen tale om underordning i ekteskapsritualet. Det ble lagt vekt på at omsorgen for brudgommen gikk over fra mor hans til bruden. Det unge paret satt sammen på ei matte. Et hjørne av brudgommens kappe var knyttet fast i brudens skjorte. Bruden fikk klær og tamales fra brudgommens mor, og hun ga tamales videre til brudgommen. Og så kunne slektningene begynne å feire. Paret var avsondret sammen i fire dager der de ikke skulle ha seksuelt samkvem.
Etter at kvinnen var gift måtte hun gå til markedet der hun måtte kjøpe eller bytte til seg salt og andre nødvendigheter. Kvinner kunne også selge på markedet det som hun eller familien produserte.
Blant fjernhandelsmennene kunne kvinner drive handel, selv om de ikke selv dro ut på handelsekspedisjoner. Mens mennene var ute på handelsekspedisjoner kunne kvinnene ta seg av handelen i Tenochtitlan, og når kvinner ble enker kunne de drive handelen videre som hovedpersoner, mens de leide menn til å lede handelsekspedisjonene.
Det ble ikke fullt ut akseptert at kvinner eide og drev selvstendige firma, men det ble ikke intervenert mot det, selv om det ble sett skjevt på det.
Inga Clendinnen skriver at det ble ventet at kvinnene var jomfruer fram til de giftet seg, og at de som gikk inn i tempeltjeneste var jomfruer hele livet. Prestene skulle ikke ha seksualliv så lenge de fungerte som prester. Likevel ser det ikke ut til at kyskhet har vært spesielt verdsatt. Mexica hadde ingen motforestillinger eller fordommer mot seksualliv, tvert i mot, men det ser ut til at de ville at det skulle foregå i regulerte former som ble anerkjent av samfunnet, både for at det ikke skulle være sosialt forstyrrende og for at det ikke skulle ta for stor eller intens plass i individenes tilværelse.
Ungdom fikk ikke være seksuelt aktive for tidlig, altså før de giftet seg. Det ble sagt at de unge ikke skulle oppføre seg som hunder. Tidlig selvdisiplin ville bli belønnet. Det ville gi penere og sunnere barn når de giftet seg. Udisiplinert kjønnsliv førte til kort vekst, tidlig alderdom og byller og uren hud. For menn ville dette ha alvorlige konsekvenser, for mannen ville få et utseende som ikke var tiltrekkende, og også manglende seksuelle evner, og kona hans ville ikke ha lyst på ham, hun ville komme til å forakte ham og gå til andre menn.
Kvinner ønsket å ha seksualliv, og det var kjernen i ekteskapet. Det var noen ting som gjorde livet godt: latter, søvn, mat, god helse og seksualitet, og dette skulle man ta vare på og sørge for å være i en situasjon der man hadde tilgang til det og nytte av det.
Lysten ble feiret. Kvinners seksuelle appetitt var akseptert. Det fortelles at en gang snek guden Tezcatlipoca seg rundt på markedet i Tollan forkledd som en naken chilliselger fra Huaxtecs (folk derfra var kjent som spesielt lystne). Herskerens datter så ham og ble så full av lyst til å være sammen med ham at hun ble så syk at hun holdt på å dø. Far hennes hentet chilliselgeren og kledde ham opp og lot ham treffe dattera, og hun kom seg raskt. De giftet seg senere. At det gikk dårlig med ekteskapet fikk Tezcatlipoca skylda for.
Selv om manns- og kvinnerollene var klare i det sosiale livet, var de ikke klare i de religiøse forestillingene. Guder kunne skifte mellom å være av hankjønn og hunkjønn, den samme guden kunne tre fram både som mann og som kvinne. Xochiquetzal var den seksuelle kjærlighetens gud, og hun hadde seksuelle forhold til mange guddommer, men hun var også Macuilxochitl, som man går ut fra var en mannlig gud. Jord- og vannguder var tvekjønnede, eller mer presist kunne stå fram både som menn eller kvinner.
Det ser ut til at kvinner nøt respekt og hadde stor myndighet i sitt hus, og det arbeidet kvinnene utførte, som veving og matlaging, var høyt respektert arbeid. En kvinne som var dyktig i handel kunne bli økonomisk selvstendig og bygge opp sine egne nettverk både for handel og for festing. Hun kunne også bruke sine økonomiske midler som hun selv ønsket.
Språket for suksess og ære var mannlig. Men kvinner kunne ha de verdsatte egenskapene som ble regnet som mannlige, som mot, styrke og utholdenhet, og hun kunne tale tydelig og klart og gi gode råd, som også ble regnet som mannlige egenskaper. Men disse egenskapene kunne hun ikke gi uttrykk for offentlig, men bare innenfor de private sirklene som hun tilhørte. Inga Clendinnen skriver at derfor kan vi være fristet til å hevde at delingen mellom mannsroller og kvinneroller ikke bare var en deling av oppgaver, men også en underordning av kvinnene under mennene. Men dette trengte ikke å bety så mye, for selv om mennene hadde større mulighet til å opptre offentlig så mente de selv at de hadde liten mulighet til å påvirke det som var av betydning - muligheten til å handle offentlig var ikke fulgt av evnen til å handle effektivt. Kvinner kunne bli lovprist som modige, generøse, resolutte og med selvkontroll, som var egenskaper som ble regnet for å være mannlige. Det som ble kalt kvinnelige egenskaper var fryktsomhet, skiftende sinnelag, ubestandighet. Inga Clendinnen skriver at hun tviler på at disse karakteristikkene var ment nedsettende. Menn som skulle være krigere måtte bli oppdratt til å ha selvkontroll, utholdenhet og til å være resolutte. Men disse egenskapene ble beundret hos begge kjønn. På samme måte ble forfengelighet, selvopptatthet og ukontrollert appetitt foraktet hos begge kjønn.
Selv om det var klare kjønnsroller kunne kvinner som ektefeller fungere som selvstendige og anerkjente sosiale vesener. I de sfærene som var åpne for kvinnene var de likestilt med menn, skriver Inga Clendinnen.
Inga Clendinnen siterer Las Casas som skriver om indianske mødre at de er svært omsorgsfulle mødre, og forteller videre at fødselen ble sett på som en stor prestasjon som ble sammenliknet med en krig, og å ha gjennomført en vellykket fødsel ble sett på som å ha gjennomført en seierrike krig, der den fødende kvinnen hadde vært en seierrike kriger.
Jordmora hilste den nyfødte med krigsrop som priste mora for hennes mot som kriger. Dersom det var en gutt som var født fortalte hun ham at hans heim ikke var her hos mora, men ute i krigen, den var hans oppgave. Han skulle gi næring til sola, jordas herre, kanskje skulle han selv bli ofret.
Mora ble fortalt at den nyfødte sønnen ikke var hennes, at hans skjebne var å dø ung, en voldsom død på et fjernt sted. Men barnet ble tatt godt mot og behandlet ømt og kjærlig. Det var en seremoni der barnet ble presentert for slektningene sine, og der alle tok på det nakne barnet og strøk det for å vise at de var glade i det.
Kvinner som døde under fødselen vekket stor angst. Under fødselen ble det forstått at gudinnen Moder Jord inntok den fødende. Hun kunne være den som ga gode avlinger og rik grøde under navnet Quilaztli. Men hun hadde andre sider og andre måter å stå fram på. Hun kunne være Cihuacoatl, slangekvinnen. Og hennes nærvær skadet mennesker. Selv etter en normal fødsel måtte alle besøkende gni ankler, knær og albuer med aske for å holde slangekvinnen borte. Hennes kraft var i kroppen til kvinner som døde under barsel og gjorde dem farlige. Man tok seg ikke tid til å sørge over den døde, men vasket kroppen og kledde den og fjernet den raskt i løpet av natta ved å bryte et hull i veggen på baksida av huset. Kroppen ble båret av den avdødes mann fulgt av jordmødre som hylte og ropte til de kom fram til et øde veikryss, og der ble kroppen begravd. Vanligvis brente mexica sine døde, bare de som ble drept ved enkelte ulykker ble begravd. Prosesjonen med den døde kvinnen risikerte å bli angrepet av krigere som ville ha den magiske døde kroppen siden den ble antatt å ha magiske krefter som kunne brukes til å skade fiender.
Ektemannen våket over graven i fire netter, etter den tid trodde man at den magiske krafta hadde forsvunnet. Ånden til den døde kvinnen ville først bli en "ørnekvinne" eller "krigerkvinne", og så en "djevelkvinne". Krigerkvinner og ørnekvinner eskorterte sola i dens daglige gang. Åndene til krigere som hadde dødd i kamp eller på offersteinen ventet på sola om morgenen og eskorterte sola til zenith. Der ventet krigerkvinnene fra vesthimmelen, og førte sola til de dødes land.
Mennene førte sola til dens største ære, og kvinnene førte sola til dens nattlige kamp mot jorda og døden. Etter at de mannlige åndene hadde tjent sola i fire år vendte de tilbake til jorda for å være sommerfugler og kolibrier, som ble sett på som en eksistens fylt av glede og sol og dans mellom blomster. De kvinnelige åndene kom til jorda i fem dager med ulykke. De var bilder av død og sinne. De hadde klør og ikke hender, og de kunne lamme og forkrøple dem de slo.
De kom i skikkelse av Tzitzime, "djevelkvinnen", som var de monstrene som skulle ødelegge den femte verden, som var den eksisterende verden, når sola til siste ikke lenger stod opp. Ved den nye ildseremonien ved hvert 52. år, når verden stod på randen av ødeleggelse, ble barn holdt våkne, for de kunne bli til mus dersom de sovnet. Gravide kvinner ble dekt med kaktusblad og stengt inne i kornkammeret for å holde deres farlige krefter i sjakk. For dersom det forferdelige skulle skje var de fordømt til å bli hjelpeløse agenter for ødeleggelse.
Inga Clendinnen prøver å forstå disse forestillingene. De er merkelige spesielt når man tar hensyn til det generelt gode forholdet mellom menn og kvinner hos mexica.
Et forsøk på å forstå dem kan ta utgangspunkt i de forsøkene mexica gjorde på å forstå forplantingen. Mexica visste at den hadde forbindelse med seksuallivet, og at det var nødvendig for at barn skulle bli unnfanget. Men barnet ble plassert i kvinnen av Tezcatlipoca, og det fortsatte å være Tezcatlipocas eiendom, som ville gi barnet dets skjebne og livskraft ved fødselen.
Seksuelt samliv ble sett på som nødvendige for at barnet skulle vokse i mors liv i de første månedene. Deretter mente man at det var det mora spiste som holdt veksten i gang, og videre seksuelt samliv fram mot fødselen ble sett på som uønsket siden det kunne føre til en vanskelig fødsel siden barnet kunne bli for stort eller klebrig.
Under seremonien der barnet fikk navn fikk det vann å drikke. Det ble sagt til barnet at med dette ville det leve på jorda og vokse og utvikle seg. Mexica sammenliknet menneskenes vekst med plantenes vekst. Mexica mente at vann var det avgjørende elementene for plantenes vekst. Tlaloc var regnguden, og han fikk planter og trær til å vokse og gro.
Jorda var stedet der dette skjedde. Den var hjelpeløs uten regnet. Man fryktet at alt ville ta slutt: "jordas slutt .... når seden til jorda er kommet til sine ende, når den er blitt som en gammel mann, som en gammel kvinne, når den er verdiløs, når den ikke lenger vil gi drikke, mat".
Mexicas forestillinger var fulle av analogier der mennesker og planter ble satt sammen. Og de ble utspilt i talløse ritualer, både på åkeren og i husholdet og ved det store templet. Hele maisens syklus ble seremonielt representert som episoder i menneskets liv, mennesker ved en viss alder representerte mais i et visst vekststadium, og døde for å markere overgang til neste stadium.
Menneskene var ikke bare avhengig av plantenes vekst, men var også en del av prosessen. Blodet var det mest herlige vann. De forstod det som ikke fornybart med stor evne til å gi fruktbarhet. I skapelsesmytene er den skapende virkning av blodsutgytelse sentralt, liv og fruktbarhet skapes og opprettholdes ofte gjennom utgytelse av blod.
Et nøkkelbegrep som ordnet politiske forhold mellom hersker og undersått, og mellom menneskeheten og gudene, var tequitl, gjeld eller tributt. Det ble brukt om ofring av ens eget blod. Bare i døden kunne individet fullt ut bli befridd fra gjelda ved å returnere sitt kjøtt og blod til jorda. Inga Clendinnen skriver at identifikasjonen av det kvinnelige skjødet med den gåtefulle evnen til jorda til å frambringe liv overgir den fødende kvinnen til de alltid sultne jordmaktene. Besatt av disse maktene var hun i stand til øyeblikkelig å bli omformet til en skapning som var umenneskelig og ondskapsfull mot sin mann og sine barn.
Inga Clendinnen skriver at den menneskelige mor også ble feiret som alltid nærende og generøs, uten noen gjeld, og hun spør om hvilken forestilling det var som fikk denne overbærende skapningen til å kunne bli omskapt så forferdelig?
Inga Clendinnen skriver at hun er opptatt av hvilke uttrykk for voksnes holdninger og inntrykk som ble framkalt av bildet av mødre som dier barn, og den fatale overgangen fra mors bryst til plantekost. Hvordan ble denne overgangen forstått?
Det er ikke lett for oss å finne ut av dette. Det er få kilder som kan gi hjelp. Drømmer var viktige for mexica, men vi vet lite om hvordan de ble forstått. Det fantes en marerittskikkelse - Nattøks - en hodeløs kropp som var skåret opp og hadde fått hjertet fjernet, som gikk rundt om natta med åpent bryst, og der den som hadde mot nok til å stikke handa inn i det åpne brystet kunne finne tegn om si framtid.
Stort mer vet vi ikke om drømmene til mexica. Fra senecaindianerne vet vi at krigerne deres drømte om fester og om seksuelle eventyr, og om død og tortur og å bli bundet og dratt hjelpeløse, nakne og bundne, gjennom gatene for å bli tatt under behandling av en allmektig skikkelse, slik det kunne gå med dem dersom fiender tok dem til fange.
Dessuten var det drømmer om lengsel som var så intens at menn kunne bli syke og dø av den. Dette ville bli behandlet ved at man forsøkte å finne ut hva det var mannen lengtet så sterkt etter. Alle mulige ting ble plassert rundt mannen i håp om at det han lengtet etter var blant disse tingene. Den lidende hadde ikke lov til å si hva han lengtet etter.
Situasjonen er blitt forklart med at den typiske iroquoismannen, som i det daglige var tapper og selvstendig, generøs og aktiv, hadde et sterkt ubevisst ønske om å bli degget med og tatt vare på, og dette kom fram i dette ritualet der alle mulige ting ble satt fram for ham og man prøvde å gjette seg til hva han ønsket. Drømmeren måtte som et maktesløst og hjelpeløst lite barn prøve å uttrykke det han ønsket uten å si det, bare gjennom signal.
Hjelpeløshet var også motivet i drømmene om å bli tatt til fange. Senecaindianerne verdsatte høyt i sin sosiale verden kontroll, utholdenhet, uavhengighet og ønsket om å holde andre i gjeld. Men de drømte om det motsatte.
En gang var alle avhengige småbarn. Og det er ting som viser at avvenningen hos mexica var en krisetid der barnets velsignede tid ved mors bryst ble avsluttet på en hard måte. Aztekernes småbarn ble pleid og kjælt med og holdt til brystet så snart de ga tegn til at de var urolige eller sultne.
Avvenningen ble sett på som en vanskelig tid som kunne være farlig. Morsmelka ble erstattet med et kosthold basert på mais, og det kunne være vanskelig for magen og fordøyelsen. Mais er proteinfattig, men mexica spiste også bønner som er proteinrik kost. Avvenningen kan ha foregått gradvis til mora på nytt ble gravid. Det sies at barnet gråt og fikk diare og ble tynt. Det ble antatt at barnet hadde det elendig mens dette foregikk. Men man mente at tidlig avvenning førte til at barnet ble bedre til å snakke, og veltalenhet var svært høyt verdsatt hos mexica.
Det sosiale livet begynte ved avvenningen og med innføringen i maissyklusen. Avvenningen forandret barnets forhold til gudene. Hvert fjerde år ble nye barn presentert i det store templet. De måtte da kunne gå og gjøre forsøk på å danse. Og de fikk sitt første møte med de religiøse seremoniene. Barna ble tatt til templet av fremmede. Der boret prestene hull i ørene til barna, og barna gråt. Prestene trakk en tråd av uspunnet bomull gjennom hullet. Barna ble holdt over en ild som det steg sterk røkelseslukt fra. Så ble barna ført heim igjen, og holdt våkne til neste morgen, og da begynte man å feste. Barna fikk fortsatt ikke sove, men deltok i dansen, holdt i hendene eller båret på ryggen. Senere på dagen ble de på nytt tatt til templet, og ble utsatt for en full seremoni med dens larm og opphisselse. Denne dagen var en av de sjeldne dagene der det var tillatt for alle å drikke pulque offentlig. Og selv barna måtte drikke. De voksne drakk seg beruset, og oppførte seg som fulle folk, mens barna så på.
Neste dag begynte de fem navnløse dagene ved slutten av kalenderen. Det var ei farlig tid som stod utenfor tida og utenfor rituell beskyttelse. Man måtte være spesielt forsiktige for det fantes ikke beskyttelse mot farlige krefter og onde makter. Man tente ikke ild og arbeidet ikke. Krangling og uenighet var forbudt. Man var stille og omtenksomme.
Barna som hadde vært i templet hadde fått sin status ugjenkallelig forandret. De ble betydelig hardere behandlet. De hadde vært tatt med til templet av fremmede og blitt utsatt for skremmende og smertefull behandling. De måtte lære disiplin, og de ble straffet. Det finnes bilder av barn som ble hardt straffet, som lå bundet og nakne i en sølepytt utendørs om natta. Det var en streng verden barna var på vei inn i. Guttene ville bli utsatt for tøff og hard behandling. De var avhengige av markens grøde, og gudene ville bare yte denne dersom de selv fikk noe tilbake.
Pulque var gjæret saft av kaktus. Det var lagt mange restriksjoner på å drikke den berusende drikken pulque, og det var bare på spesielle dager at det var tillatt for alle. Den drikken som de store herrene satte mest pris på var imidlertid chocolatl, som var malte kakaobønner som var pisket til skum sammen med honning og maismel, og så lett varmet.
Krigernes paradis var også dryppende av nektar og honning, siden krigerne til slutt endte opp som kolibrier og sommerfugler som fløy i solskinnet mellom blomstene, fra blomst til blomst, og drakk nektar og honning - "der, alltid, bestandig, evig, tid uten ende, gleder de seg, de lever i overflod, der suger de ulike blomster ... det er som om de lever drukne med glede og lykke, uten å vite, de husker ikke lenger dagens affærer, nattas affærer ... Evig er deres overflod, deres glede".
De vendte tilbake til det mest perfekte paradis av varm og melkeaktig salighet, av sikker avhengighet, og uendelig tilfredsstillelse uten anstrengelse, munner fulle av sødme, uten hukommelse, uten begjær. Disse krigerne var i sitt paradis som diende spedbarn igjen, skriver Inga Clendinnen.
Hvorfor skulle dette paradiset være reservert for menn, spør Inga Clendinnen. Jenter måtte også gjennom en hard avvenning. Men de skulle ikke bli krigere, de kunne fortsette å være heime, og de ville ikke bli utsatt for så store farer. Mennene opplevde at deres avvenning og overgang fra mora til den offentlige verden var hardere.
I tillegg til mødre og barn var det fedre og søsken i den nærmeste familien. Det fantes ingen suveren lovgiver i kosmologien til mexica, og fedrene var fjerne eller trivielle i skapelsesberetningene til mexica. Det er ingen harde og dominerende kamper mellom fedre og sønner i familiesagaene, men det kan være skarp konkurranse mellom søsken.
Den femte verden, eller sol, ble skapt på den måten at etter at den fjerde verden hadde brutt sammen hadde gudene samlet seg i mørket ved Teotihuacan for å skape sol og måne for å bringe lys til universet. Det ble tent et stort bål, og en strålende gud fikk først muligheten til å springe inn i varmen for å bli den nye sola. Den utvalgte gjorde seg fire ganger klar til å hoppe inn i ilden, men nølte og stoppet hver gang. En liten og stygg gud hadde også fått anledning til å gjøre seg klar til å hoppe inn i ilden, som en reserve. Siden den utvalgte nølte og ikke våget å springe inn i ilden sprang nå reserven, og steg opp til å bli sola. Den som hadde nølt greide endelig å ta seg sammen og hoppet inn i ilden. Og han steg opp og ble månen. Fra først av var månen like skinnende som sola, de var blitt like lysende og så like ut. Men denne likheten kunne ikke tolereres. Månen ble slått i fjeset og ble mindre lysende. Den nyfødte sola kunne ikke bevege seg på himmelen. Gudene ga den av sitt eget kjøtt og blod, og sola beveget seg. Først da den hadde tatt sin vei i besittelse begynte månen å bevege seg, og så gikk de hver sin vei.
Inga Clendinnen skriver at i dette dramaet har vi nødvendigheten av modig selvfornektelse, rivaleriets intensitet, umuligheten av å tolerere likhet og nødvendighetene av å gi blod og død for å oppnå liv.
Festivalen i den ellevte måneden, Ochpaniztli, "feiing av veiene", var til Toci, "Vår bestemor", som var et av navnene til jordmaktene. Feiingen viste til vindene som blåste før vinterregnet kom. Med det var det slutt på vekstsesongen og innhøstinga begynte, og krigssesongen.
Festivalen begynte med at krigerne seint en bestemt ettermiddag marsjerte sakte og i stillhet i ordnede rekker og med blomstrende grener i hendene. De marsjerte til etter at sola var gått ned, og fortsatte i åtte dager.
Så ble takten forandret da jordmødrene og de kvinnelige legene kom fram. De bar den hellige tobakkspungen som tegn på deres hellige status. De var delt inn i to grupper, og kastet blomster og strå på hverandre som om de kjempet mot hverandre. De førte med seg den pyntede ixiptla av Teteo Innan - "Mor til de hellige" (En ixiptla forestiller en gud, og skal ofres), som var skytshelgen for jordmødre og de som handlet på markedet og ting som hørte heimen til. Den fordømte kvinnen ble ertet og plaget, og dersom hun begynte å gråte var det tegn på at det ville bli mange dødfødsler og at mange store krigere ville dø.
I fire dager hadde kvinnene sine sammenstøt foran Sangens hus på tempelplassen. Den femte dagen ble Teteo Innan ført til markedsplassen. Kvinnene omringet henne fortsatt, og hun ble hilset av prestene til Chicomecoatl, og for siste gang gikk hun over markedsplassen, og strødde maismel rundt seg mens hun gikk. I de siste dagene av livet sitt var hun i templet sitt og ble beundret og ordnet. I nattens mørke ble hun ført til maisgudens tempel, og en prest la henne ned på rygg. Der slo de hodet av henne. Og så ble kroppen hennes flådd i mørket og en naken prest kledde seg i huden hennes. Huden av det ene låret ble brukt til å lage en ansiktsmaske for den mannen som skulle forestille Centeotl, sønn av Toci.
Fra nå av ble denne presten som var kledd i kvinnens huden kalt "Toci". Toci kom raskt og stille ned fra pyramiden med prestene til Toci rett bak seg. De var flankert av fire huaxtec, unge med bare lendeklede av tauverk. Huaxtecs kom fra Gulfkysten, og der mente man at Toci også kom fra. Ved foten av pyramiden var de høye herrene og de fremste krigerne i byen. De flyktet til templet til Huitzilopochtli og ble forfulgt av Toci og de som var sammen med Toci og som jaget dem med sopelimer, som var et symbol for kvinner, og som var dyppet i menneskeblod, mens de snakket om å rense den menneskelige sonen. De spredte frykt der de for fram.
Ved den store pyramiden hilste de Huitzilopochtli og tok med seg Centeotl, som var sønn av Toci og Huitzilopochtli. Da sola stod opp stod Toci på plattformen på templet sitt. Da sola ble sterkere sprang adelsfolkene opp for å smykke henne. Noen malte ansiktet til Toci og andre ofret røkelse og vaktler for henne. Da Toci var pyntet drepte Toci fire fanger på offersteinen, men overlot resten av drapene til prestene, og gikk tilbake til templet til Huitzilopochtli sammen med Centeotl for å innvie krigssesongen.
Prosesjonen ble ledet av huaxtecs. Rundt dem var det kvinnelige leger som sang. Sangen ble ledet av prestene til Toci.
Ved rekken av hodeskaller i hovedtemplet stod de erfarne krigerne og ventet på Centeotl, krigsmannen, og på å bære maska hans som en utfordring mot fiendene. Dermed var krigstida begynt. Toci fortsatte til Atempan der hele krigsmakta til Tenochtitlan ventet i oppsatt orden. Herskeren Moctezoma, kledd som øverste krigsherre, hadde foran seg alle utmerkelsene som krigerne skulle ha. Krigerne hilste ham og kom fram, en etter en, for å motta utmerkelsene.
Krigerne danset sakte rundt pyramiden, og kvinnene sørget og gråt over alle de mennene som ville dø i krigen. Dansen fortsatte til sola gikk ned. Prester kastet mais og squashfrø på de som var samlet rundt templet. Den hellige maisen til neste planting ble lagt inne i templet.
Ildpresten til Huitzilopochtli satte et trekar fylt av kalk og fjær på pyramiden. Når karet var satt på plass stormet krigerne opp trappene for å stikke hendene ned i karet og kaste fjær opp i lufta slik at kalkstøvet og fjærne drysset over dem. Kalk og fjær var tegn på krigsoffer, de som ville dø i kamp eller bli ofret på offersteinen. Krigerne merket seg med dette for døden.
Når de stormet ned trappen kom Toci på nytt mot dem, og drev dem fram med krigsrop. Moctezoma sprang sammen med dem - alle sprang. Toci tok av seg regaliene og huden. Den ble strukket ut på ei ramme av tre og stirret utover for å vokte byen.
Mexica hadde et samfunn som dreiet seg om krigeren og hans evne til å få adgang til lagrene med tributt. Likevel, skriver Inga Clendinnen, hadde kvinnene effektiv beskyttelse og utøvde kanskje større individuell autonomi i sine saker og daglige avgjørelser enn mennene i sine saker. En ideologi som la større vekt på stammeidentitet enn på kjønn, og på menneskenes felles kår enn på stammen, tillot kvinnene å unngå å bli definert som "andre", skriver Inga Clendinnen. De ble ikke sett på som urene mens de hadde menstruasjon, og seksuallivet ble ikke stemplet som syndig, men var en legitim glede for begge kjønn. Ekteskapet ga fordeler til begge kjønn, og kvinnene ser ut til å ha blitt sett på som mennenes partnere i ekteskapet.
Det ble konstant markert at kjønnene var forskjellige. Kvinner satt på en annen måte enn menn, og de spiste og drakk på andre måter. Inga Clendinnen skriver at dette ikke skulle skille kjønnene fra hverandre, men dele og balansere, og forskjellene inngikk i ritualer som inngikk i hverandre og slik var forbundet med hverandre som naturlige motsetninger som utfylte hverandre og hørte sammen. Menn ble krigere gjennom et offentlig system med belønninger og triumfer og konkurranse og konstant fare for å mislykkes. Kvinner fødte barn som en del av det å være kvinne. Kvinnene var det de var, og trengte ikke stadig å prestere i den grad mennene måtte for å ha status.
Mannen var kriger og sikret det menneskekjøttet og blodet som ga jorda den næring den trengte slik at jorda ga avling, og kvinnen gjorde jordas grøde om til spiselig mat og nærte den neste generasjonen av krigere. Kvinnens skjød ble identifisert med jordas skjød, og det var grunnleggende for mexicas tankeverden, og var med på å gi mening til menneskeofringene.
Forbindelsen mellom krigerens dåd og menneskenes mat ble dramatisert under "Menneskeflåingens fest" der den unge krigeren bar den stinkende huda til sitt offer, og erfarte at den langsomt gikk i oppløsning og ble til jord på samme måte som maisfrøene.
Inga Clendinnen skriver at mens vi omformer brød og vin til kjøtt og blod så mexica at menneskekjøtt og blod ble omformet til mais og vann. Vårt "av støv er du kommet og til støv skal du bli" viser til kjødets kort levetid og åndens uforgjengelighet. For mexica var menneskets kjøtt en del av plantenes syklus, og menneskenes ånd ville bare i kort tid overleve kjøttet. Oppgaven var å sikre en sosial orden som var i så stor grad i harmoni med den naturlige orden at den sosiale orden kunne overleve innenfor den naturlige orden.
Det hellige kunne gjennom ekstreme følelser og erfaringer bryte inn i menneskenes verden. Det hellige kunne også bli nådd i den naturlige skjønnhetens fortryllelse, og bli søkt i kunst.
Inga Clendinnen skriver at hun vil følge tankene fra et dikt fra det sekstende århundret fra mexica som forteller at verden er bare en bildebok, der nye ting blir tegnet og gamle tegninger blir strøket ut. Naturen og de menneskelige ting er skapt i hellig kunst. Menneskene inngår i dette kunstverket uten å ha forrang framfor andre ting. Vår verden er en fiksjon som stadig blir ommodellert, og alt er midlertidig.
Kunsten blir en søken etter det som er virkelig virkelig. Flyktig skjønnhet er tegn som peker mot det variges og helliges virkelige verden.
Inga Clendinnen skriver om hvordan disse prinsippene for kunsten ble brukt som rettesnor for produksjonen av kunstverk, og begynner med å skrive om hvordan fjær ble brukt som materiale for kunstverk. Fjær var en viktig handelsvare, og ble hentet fra de nedbørrike områdene som lå nærmere kysten og fra områder som lå lenger mot sør. Mexica kalte sine mest verdifulle fjær og fjærarbeider for "skyggene av de hellige".
Mexica lagde dikt og sanger, og Inga Clendinnen skriver om dem.
Og mexica lagde steinskulpturer, selv om de ikke hadde effektive redskaper å bearbeide stein med. Likevel var de i stand til å lage skulpturer som liknet insekter og andre skapninger. Inga Clendinnen skriver at mexica lagde steinskulpturer som avbildet ulike planter, insekter og gjenstander, og at skulpturene var slående realistiske og detaljerte. Men de få overlevende statuene av ørner er ikke realistiske, men som avbildninger av mektige skapninger fungerer de godt. Planter gir bare til kjenne utseende, lukt, smak og konsistens, mens en skapning som beveger seg og handler også må få sitt handlende vesen og dets tilknytning til det hellige uttrykt.
Den nye ildseremonien ble utført ved avslutningen av en 52-årige syklus for å markere at denne "bunten med år" er avsluttet og for å ønske velkommen neste 52-årige syklus.
Når en syklus var slutt forstod man at verden var i den største fare og kunne gå til grunne, det var usikkert om en ny syklus ville begynne. Prestene observerte natthimmelen til Pleiadene hadde passert zenith, og da visste de at verden ville fortsette, og at himmelens bevegelse ikke hadde opphørt. Men verden var fortsatt i fare, og en prest begynte å lage den nye ild med trestikker som ble gnidd mot tre. Dersom presten ikke lyktes med dette kunne sola for alltid være ødelagt, og alt ville være slutt. Det ville være evig natt, og mørkets demoner ville komme for å ete menneskene.
Presten som prøvde å gjøre opp den nye ild hadde kledd seg som en gud. Hvordan ble prestens aktivitet forstått, spør Inga Clendinnen. Kontrollerte presten verdens framtid, eller hentet han bare et tegn om verdens framtid fra de guddommelige maktene som kontrollerte verden? Inga Clendinnen mener at det er mest trolig at prestene bare hentet inn et tegn om at verden ville fortsette, skjebnen var utenfor menneskenes kontroll.
Umiddelbart etter at ilden var tent åpnet presten brystet til en fange og tok ut hjertet hans og ga det til ilden. Ilden vokste fra brysthula til fangen for å brenne opp hele kroppen hans. og så ble ilden fraktet til de største templene og videre ut til hele befolkninga. Ofringa av ofret var ikke av betydning for å tenne ilden, men ofret ga ilden styrke og fikk den til å flamme opp etter at ilden var tent. Offeret var også en påminning til gudene om deres forhold til menneskene. Når befolkninga så at ilden flammet opp fikk de ørene kuttet opp og blodet ble kastet i retning av ilden.
Inga Clendinnen skriver at befolkninga i enhver kultur kjenner de store tekstene, fortellingene og mytene til kulturen. De strekker seg fra denne verden og inn i det overnaturlige og hellige, og forbinder ritualene med denne verden. Hun skriver at ritualene til mexica ikke først og fremst var instrumentelle, men heller estetiske, ekspressive, utspørrende og kreative. Dette, og de tema som behandles i ritene, vil hun se nærmere på.
Tenochtitlan var ny som sentrum i et imperium. Den hadde vært en liten by i et område der det hersket nådeløs konkurranse, og der det fortsatt hersket nådeløs konkurranse. Mexicas herskere ville aksepteres som evige vinnere i denne konkurransen og som gudegitte herskere, og ritualene hadde en funksjon i forsøket på å tvinge fram denne aksepten fra de folkene som var blitt overvunnet, og også i arbeidet for å få Tenochtitlans befolkning til sammensveiset å se byen som den store seierherren og herskeren.
Ritualene til mexica var ikke faste, men ble i stor grad improvisert. Store deler av befolkninga deltok.
Ritualene bandt livet sammen og markerte årstidenes gang, og de bandt også innbyggerne sammen. Den rituelle opphisselsen var en varig del av tilværelsen, og åpnet for felles tanker og følelser og opplevelser. Mexica prøvde ikke bare å mestre livet, men også å forstå det.
Prestene mente at verden ikke viste fram et tydelig bilde av det hellige. Men det var mulig å få glimt av det guddommelige ved nøye studium av naturen, men det kunne gjøres langt mer fullstendig når kunstgjenstander og natur ble framstilt på den symbolsk rette måten, som i de monumentale skulpturene ved det store templet og i seremoniene.
Prestene hadde tilgang til store ressurser. De kunne bruke alle kjente ritualer, også fra andre folk, og sette dem sammen som de ønsket. Og tributtene som strømmet inn til Tenochtitlan ga riket store rikdommer og eksotiske materialer av mange slag som kunne brukes under ritualene. Mexica ofret ikke bare mennesker, men alle mulige gjenstander til gudene, som mais og blomster, som vanlige folk gjerne ofret. Og en gjenstand kunne forestille, eller referere til, en annen gjenstand.
Det var en stadig trafikk mellom symbol hentet fra markene og fra imperiet, fra kjøtt og fra fruktbarhet, fra det familiære og fra det hellige, og det karakteriserte ritualene til mexica. Inga Clendinnen gir mange eksempler på det.
Mexicas religiøse tenkning var lite definert. Inga Clendinnen skriver at det nå er enighet om at mexica tenkte mer på hellige krefter enn på guder med faste personligheter. Disse hellige kreftene hadde kvaliteter og serier av fremtredelsesformer; de var heller samlinger av muligheter vekket av en rekke navn enn bestemte guder med bestemte innflytelsessoner.
Ixiptla - mennesker som forestilte guder - var ikke bare offer, men prester kunne kle seg som guder og delta i fester og ulike forestillinger på denne måten, ofte mot betaling. En prest som opptrådte som ixiptla kunne drepe, ofre, en annen ixiptla som ble framstilt av en slave. Det kunne også skje at en prest kledd som ixiptla, avbildning av en bestemt gud, drepte en annen ixiptla av den samme gud.
En ixiptla trengte ikke å være et utkledd menneske, men kunne være en figur laget av et eller annet materiale, som mais. Mais og menneskekjøtt ble sett på som å være samme substans. En ixiptla kunne personifisere en hellig substans eller en hellig kraft.
Det var ixiptlaer overalt. Det var de hellige maktene som var i skulpturer og bilder av guder og avbildninger av guder laget av forskjellige materialer, og mennesker utkledd som guder. En ixiptla var laget eller oppkledd av mennesker og fikk navn etter den hellige kraften og bar noen av dens regalier. Ixiptlaer danset og drepte og ble drept, eller de bare var der.
Full deltakelse i ritualene var sterke opplevelser. Forberedelsene til full deltakelse begynte med faste. Under faste kunne man bare spise et lite måltid om dagen, og man måtte blø hver dag ved å kutte seg i ørene, tunga eller låret.
I Tlaxcala ble det holdt en stor fest hvert fjerde år for å ære den viktigste guden. Etter påkallelse av guden og ofring av røkelse fikk prestene tungene sine gjennomhullet av skjærende skarpe steiner. Deretter ble det dratt trepinner med varierende tykkelse gjennom tunga. Yppersteprestene måtte dra fire hundre og fem trepinner gjennom tunga mens yngre prester dro to hundre trepinner gjennom tunga. Dette var begynnelsen på en åtti dager lang faste, og det ble dratt trepinner gjennom tunga hver tjuende dag. I den andre åtti dager lange fasten måtte også vanlige folk dra trepinner gjennom tunga, men de slapp med å dra tynne pinner gjennom tunga.
Bare de prestene som hadde gått gjennom hele fasten fikk ta på seg regaliene og feire festivalen. Det var en forpliktelse for prestene å gjennomgå streng faste. Lekmenn kunne også faste. Faste ser ut til å ha vært en forberedelse til farene som fulgte med en omforming av selvet. Mexica fortalte historier om hvordan kroppene til kvinner og menn ble satt sammen av gudene, og så på det rette øyeblikk gitt tale. Forberedelse av kroppen og påkledning med de rette kostymene tok en bort fra ens sosiale vesen, og noen vendte aldri tilbake til det.
Etter å ha fastet og blitt malt og påkledd gikk de som fullt ut deltok i ritualene inn i dansen, med sang og musikk fra trommer og trompeter. Også lukter fra blomster og røkelse ble brukt for å påvirke sansene. Dansen ble ledet av menn som var trent til oppgaven, og skulle de mislykkes ville de bli fengslet for å dø. Gjennom dansen påkalte mexica gudene.
Det var prestene som organiserte dette kalkulerte angrepet på sansene. Den gjennomførte fasten sammen med dansen og musikken og sangen grep inn i oppmerksomheten på en selv og forandret grensene for selvet, og når selvet ble tømt ut og opphisselsen steg og sansningene flømte inn kom guden nært. Og noen av de som gjennomførte ritualene ble ofret på offersteinen mens andre så på og atter andre utførte drapene.
Inga Clendinnen skriver at det ritualene til sist aller sterkest representerte var en undergravende visjon av menneskelige distinksjoner der den sosiale orden brøt sammen i dødens likegyldighet. Krigerens oppvisning på gladiatorsteinen kunne synes å være i pakt med krigerideologien der handplukkede krigere rev opp huden til de bundne ofrene i en oppvisning av mexicas makt. Men en nærmere analyse viser en mørkere visjon. Og de fleste rituelle drapene på krigere var trolig mindre heroiske. De ble jaget fram som dyr opp pyramidetrappene, mens andre ble kastet inn i bålet. Ofrene som døde på offersteinen var uten sine krigerutmerkelser, og var malt røde og hvite for å markere at de var krigsfanger som skulle dø. De tapreste kunne løpe opp på pyramiden, men andre nølte og falt om og ble dratt opp etter håret. Tilskuerne må ha sett en uryddig bevegelse av mennesker som klatret eller falt og ble dratt opp trinnene, ble grepet og tvunget ned på steinen, en prest hevet armen, oppskårne kropper rullet ned fra pyramiden mens blodet rant ut fra dem. Et forstyrrende syn for folk som priset krigeren - en lite ærerik død, og ære som var vunnet ble meningsløs og ignorert, ingen rang ble respektert. Tilskuerne så ødelagte kadaver som ble båret til de som hadde tatt krigsfanger, og der ble kadavrene delt opp og delt ut, etter at kadavrene var flådd og krigerne hadde kledd hudene, som dryppet av blod, på seg.
Også de fleste ixiptlaene ble drept eller ødelagt. Verken rang eller kjønn hadde betydning, de skulle under kniven. I den slaktingen sprutet blodet og hodene dinglet fra prestenes hender og de ødelagte kroppene ble båret bort. Hva var hensikten med dette?
I april 1519 kom spanjolene under Cortes til kysten av Mexico. Spanske skip hadde allerede tidligere vært sett ved kysten. Moctezomas representanter tok kontakt med dem, og fra da var det stadig kontakt mellom Cortes og Moctezoma. Inga Clendinnen skriver at den overleverte fortellingen om begivenhetene legge for stor vekt på beretningen til Cortes, som fortalte om spanjolenes overlegenhet og som systematisk overdrev hans kontroll over situasjonen.
Sett fra indianernes side var spanjolene noe helt ukjent, og de fulgte ikke de reglene som gjaldt. Imperiet til aztekerne var et skjørt arrangement, mange av de undertvungne folkene ville gjerne gjøre opprør dersom de fikk håp om at et opprør kunne lykkes. Og Cortes greide å finne allierte mot mexica, spesielt Tlaxcala, som tradisjonelt var mexicas fiender.
Moctezoma prøvde å forstå de ukjente som kom, og å finne ut hva de egentlig ville. Moctezoma begynte å utveksle gaver med Cortes. Moctezoma ga rike gaver, han demonstrerte sin rikdom gjennom dem. Cortes oppfattet gavene som forsøk på bestikkelse og underdanighet. Det var store gaver av gull og sølv. Da spanjolene kom nærmere byen fikk de smykker av gull og fjær.
Da de fremmede fikk lov til å komme inn i Tenochtitlan kom noen av dem kledd i rustninger av jern, som mexica aldri før hadde sett, og noen av dem kom på hester, som var ukjente vesen for mexica, og de kom med store kamphunder, som også var ukjente. Indianerne fikk stor respekt for hestene.
Mexica lærte raskt at de fremmede aldri kjempet ærlig, slik mexica forstod det. De fremmede angrep ubevæpnede mennesker uten advarsel, og red inn i landsbyer mens folk sov og drepte innbyggerne mens de tumlet ut av husene. Spanjolene kjempet ikke hederlig på slagmarka, men brukte skytevåpen for å drepe på avstand, og de flyktet uten skam.
Spanjolene hadde fått lov til å komme inn i byen for å lære sette pris på dens, og Moctezomas, storhet. Men de tok Moctezoma til fange og prøvde å få kontroll over riket hans gjennom ham. Da Cortes måtte reise bort fra byene for å ta seg av andre spanjoler som var sendt ut for å arrestere ham massakrerte bevæpnede spanjoler ubevæpnede mexica som feiret og danset. Spanjolene ble drevet fra byen med store tap. Moctezoma ble drept, og erstattet som keiser av en mer verdig person.
Spanjolene var blitt drevet så avgjørende ut av Tenochtitlan at byens nye ledere trodde at spanjolene var blitt jaget for godt. Så angrep en av den gamle verdens svøper Tenochtitlan, en kopperepidemi brøt ut i byen. Det var en ukjent forferdelighet. Vi vet ikke hvordan mexica oppfattet epidemien.
I løpet av året samlet spanjolene krefter og knyttet allianser. Og de kom tilbake til innsjøen der Tenochtitlan lå og la byen under beleiring. Spanjolene fikk hjelp fra mange av de som enten hadde vært Tenochtitlans fiender eller hadde vært undertvunget av mexica. De aller fleste som deltok i kampen mot mexica var indianere.
Beleiringa varte i fire måneder. Spanjolene hadde overlegne våpen og mer enn hundre tusen allierte, men de kunne ikke fullt ut bruke denne overlegenheten siden kampene foregikk inne i Tenochtitlan, som var avskåret fra å få forsyninger og herjet av epidemier. Krigerne til mexica viste stort mot under kampene, og kjempet med treklubber mot sverd. De var svært utholdende i den ulike kampen. Mexica prøvde fortsatt å ta fanger framfor å drepe fiendene, og dette reddet trolig blant annet livet til Cortes minst en gang, i det mexica hadde taket på ham, men de lot ham leve og han kunne få hjelp og flykte.
Motstanden var så iherdig at spanjolene måtte ødelegge byen for å kunne ta kanonene og hestene i bruk inne i byen. Og i mens fortsatte mexica å kjempe, selv om hunger hersket og herjet blant dem.
Selv da byen var så godt som ødelagt kjempet mexica tappert og fortvilet videre. De overga seg først da de så at den nye herskeren - Cuauhtemoc - ble tatt til fange av spanjolene da han prøvde å slippe ut av den ødelagte byen.
De kampen var over prøvde mexica å forlate byen, men mange av dem ble tatt til fange av spanjolene og brennmerket som slaver. De store gudebildene hadde blitt smuglet ut av byen og sendt nordover mot Tula. Aztekerne ville reise tilbake dit de kom fra da Tenochtitlan var ødelagt, men det fikk de ikke lov til. Prestene deres ble revet i hjel av hunder.
Cuauhtemoc ble torturert av spanjolene som ville ha ham til å fortelle om gjemte skatter, men han sa ingenting. Han ble tvunget med Cortes på en ekspedisjon til Honduras, og der ble han hengt i 1523. Sammen med Cuauhtemoc ble andre ledere fra Trippelalliansen drept.
Lenker:
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: