Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)
Aztekerne ble også kalt for mexica. Etter deres egne fortellinger hadde de vært et fattig nomadefolk som lenge hadde vært på vandring, og som flere ganger hadde prøvd å slå seg ned, men hver gang hadde blitt drevet videre eller underkuet. Til slutt bygde de sin by på ei øy i en innsjø i Mexico, og byen ble kalt for Tenochtitlan.
Tenochtitlan ble tvunget inn under en annen bys overhøyhet, men under sin leder Itzcoatl, som var høvding, eller talsmann, for mexica fra 1427 til 1440, kjempet mexica seg til selvstendighet i allianse med to andre byer, Texcoco og Tacuba, og erobret videre 24 andre bystater. Deretter erobret de følgende herskerne over aztekerne stadig flere bystater. Aztekernes imperium var altså ikke gammelt da spanjolene kom til Mexico.
Mexica bygde flere gangveier i innsjøen ut til Tenochtitlan, men en stor det av ferdselen foregikk med kano, og Tenochtitlan var delt opp av kanaler som gjorde at båter kunne ta seg fram til alle deler av byen. Tlatelolco var en del av Tenochtitlan som tidligere hadde vært en selvstendig by. I dag ligger Mexico City der Tenochtitlan lå. Da Cortes kom dit hadde Tenochtitlan trolig mer enn 200.000 innbyggere, og var en av verdens største byer.
I Mexico var det en mengde småriker, mange var mindre enn norske kommuner, og når mexica hadde vunnet over dem ble de tvunget til å betale tributt, en skatt. Men mexica lot dem ha indre selvstyre og lot de gamle høvdingene styre i disse erobrede områdene. Mexica prøvde altså ikke å bygge opp en integrert stat og innføre et felles lovverk, eller å bygge ut institusjoner som nådde ut til innbyggerne i de erobrede områdene.
Aztekerne er kjent for at de drev med menneskeofring. De førte krig for å ta fanger som ble ofret, og de krevde av de beseirede byene at de leverte fanger som ble ofret i Tenochtitlan.
Til slutt vil jeg avslutte denne innledninga med å skrive at grunnen til at jeg nå går over fra å selge nye tekster til å legge dem ut til gratis avlesing er at jeg i det siste har tjent mer på annonser og salg av bøker etc over sidene enn jeg har tjent på salg av tekster. Det må komme inn penger fra dette arbeidet mitt for at det skal kunne fortsette, så dersom du setter pris på disse sidene bør du kjøpe bøker, blekk etc som du kjøper over internett over disse historiesidene, det er nødvendig at det gjøres for at dette arbeidet skal kunne fortsette.
I 1521 ble denne strålende byen ødelagt og erobret av Hernando Cortes. Grunnen til at han kunne gjøre det sammen med en gruppe spanjoler var at de hadde en krigsteknologi som var overlegen sammenliknet med indianernes krigsteknologi, og at Cortes var i stand til å finne mange allierte blant indianere som var fiender av aztekerne, og at Tenochtitlan ble herjet av epidemier mens krigen mot spanjolene foregikk.
Aztekerne er kjent for sine pyramider og for sin menneskeofring. Den virker grotesk, og var gjerne det, men for perspektivet skyld bør vi huske at det var på denne tida at heksebålene begynte å flamme opp i Europa, og offentlige henrettelser, der mennesker ble lemlestet og torturert til døde, var alminnelig underholdning i Europa på denne tida. Slik sett var Europa like grotesk.
Aztekerne spiste deler av de menneskene som ble ofret, og det sjokkerte spanjolene, som også menneskeofringen sjokkerte dem. Det hendte at krigere kledde seg i huden til personer som var blitt ofret og flådd. Det hendte at svært mange mennesker ble ofret samtidig.
Likevel var aztekernes samfunn et svært ordnet og på mange måter kultivert samfunn. Derfor virker praksisen med menneskeofring malplassert.
Inga Clendinnen skriver at det er gjort flere forsøk på å forklare aztekernes menneskeofringer. Det er blitt foreslått at grunnen var at kostholdet var lite proteintrikt, mais har mindre innhold av protein enn de kornslagene som er vanlige i Europa, og aztekerne manglet store husdyr som kunne gi protein. Eller menneskeofring kunne ha blitt oppfunnet av en kynisk elite for å sette skrekk i befolkninga og for å gi den et opphissende sirkus.
De store menneskeofringene var offentlige forestillinger og inngikk i utøvelsen av statens offisielle religion. Selv om ofringen foregikk på pyramidens topp hadde den et forspill med prosesjoner gjennom hele byen der befolkninga var involvert.
Inga Clendinnen skriver at mange studier som har diskutert ofringene har vært svært teoretiske og bundet til teoretiske modeller, og de har ikke prøvd å trenge inn til hvordan ofringene har blitt opplevd og forstått av innbyggerne i Tenochtitlan. Men det er det hun vil prøve å gjøre, for det er nødvendig for å forstå denne praksisen. Det er umulig å vite om man forstår aztekernes opplevelser og følelser siden deres verden var en annen enn vår, og siden vi vet så lite om den og er uten mulighet til å oppnå kontakt og kommunikasjon med denne svunne verden.
Aztekernes rike var et imperium, i likhet med inkaenes rike. Det måtte utforme ritualer som var verdig et imperium, og ritualene var fortsatt ledige og dynamiske og ga rom for individuelle uttrykk. Inga Clendinnen skriver at det er vanskelig å opprettholde skillet mellom de sentralt organiserte ritualene og lokale prosesjoner og seremonier. De sentralt organiserte ritualene ved det store templet ga så fritt spillerom til deltakerne fra folket at den sentrale organiseringen bare var et rammeverk som ble fylt ut av aktiviteten til de svært mange deltakerne fra folket. Inga Clendinnen skriver at hun vil prøve å analysere hele religionsutøvelsen fra den sentralt organiserte til den lokale og identifisere de rutinene og institusjonene som befolkninga i Tenochtitlan brukte for å forstå byen og dens behov og nødvendigheter. Inga Clendinnen sier at hun vil legge mer vekt på å forstå aztekerne og deres oppfatning gjennom å undersøke det de gjorde enn det de sa om det de gjorde, selv om det alltid er avstand mellom tanken og dens uttrykk i handling.
Tenochtitlan var en skjønn parasitt som levde av tributt fra andre folk i Mexico. Vi har bare god kjennskap til livet i Tenochtitlan i de siste tiårene før Cortes kom. Det vi har overlevert fra tidligere tider er usikkert og fragmentarisk og sterkt farget.
Men det materialet som Bernardino de Sahagún organiserte innsamlingen av er uuttømmelige rikdommer. Det ble organisert i tolv bøker, "Generell historie om tingene i Ny Spania". Sahagún kom tretti år gammel til Amerika i 1529. Og han levde enda seksti år der han arbeidet i Amerika. Han lærte språket nahuatl og samlet svært mange beretninger om livet spesielt i Tenochtitlan og Tlatelolco før spanjolene kom. Det meste ble samlet av indianere som hadde lært å skrive. Dette materialet kalles på engelsk ofte for "The Florentine Codex", siden det blir tatt vare på i Firenze = Florence. Inga Clendinnen skriver at dette er en svært verdifull kilde der vi kan høre indianernes stemmer. Det Diego Durán skrev er langt mindre verdifullt som kilde om indianernes tilværelse siden det er sterkt merket av Duráns oppfatninger om hvordan tingene burde være.
Inga Clendinnen skriver at aztekerne lånte fra andre beretninger og andre folks myter og tradisjoner og ritualer for å skape seg en historie og ritualer som passet overens med den herskerstillingen som de hadde oppnådd. De var i ferd med å utforme sine egne ritualer da Cortes kom. Dette måtte være ritualer og en kultur som bidro til at naboene anerkjente aztekerne som overlegne. Sanger og danser ble lånt, men hvordan ble de brukt?
Inga Clendinnen skriver at det hun kommer til å skrive vil bli prøvende forsøk på utforskning. Hun vil prøve å finne ut hva aztekerne opplevde ved pyramidene, hva opplevde de når ofringene fant sted?
Inga Clendinnen forteller om det inntrykket synet av Tenochtitlan gjorde på Cortes og hans menn da de i november 1519 kom over fjellene og ned i den dalen som Tenochtitlan lå i. Der var vide, grunne innsjøer som dekket mye av dalbunnen. Langs innsjøen var det tett bosetning og jorda var delt inn i en mengde åkerlapper. Og ute i den største innsjøen lå Tenochtitlan.
Bernal Diaz som kom sammen med Cortes skrev at de ble målløse da de så de store byene og bygningene som var bygget ute i vannet, og den rette veiene bygget gjennom vannet til Mexico. Denne store byene og pyramidene reiser seg fra vannet, alle er laget av stein, og de synes som en fortrollet visjon fra eventyret om Amadis. Diaz skrev om palass som ble ordnet til for dem. De var velbygde og romslige, bygget av prektig stein og fint og velluktende treverk, med praktfulle rom som hadde en vidunderlig utsikt. Bernal Diaz beskrev det han så, og konkluderte med å skrive "Jeg sier igjen at jeg stod og så på det og tenkte at det ikke noen gang ville bli oppdaget noe land i verden som kunne sammenlignes med dette. Men i dag er alt som jeg da så revet ned og ødelagt; det står ingenting igjen."
Spanjolene var vant til de skitne spanske byene, og var svært imponert over de rene og ordentlige forholdene blant indianerne og i deres byer i Mexico. Tenochtitlan var elegant som et stykke godt handverk. De fire prosesjonsveiene som gikk fra den sentrale tempelplassen delte byen i fire bydeler. Tlatelolco, som var blitt tvunget til å slutte seg til Tenochtitlan i 1473, ble behandlet som den femte bydelen i Tenochtitlan. Gjennom byene gikk mange snorrette kanaler. Byen ble forsynt med vann av en dobbel aqueduct som var to skritt bred og seks fot dyp. Åkrene langs innsjøen var bygd opp av bunnslam og kompost av planter fra innsjøen, og dette ga et næringsrikt jordsmonn som sammen med intenst arbeid ga svært produktive åkrer der det ble dyrket både blomster og frukt i tillegg til de grunnleggende matvekster.
På tempelplassen i Tenochtitlan stod flere byggverk. Den største pyramiden løftet de to templene som stod på den seksti meter opp. Disse to templene var et tempel til Huitzilopochtli, krigsguden, og Tlaloc, regnguden.
Da spanjolene kom bodde det mer enn 200.000 mennesker i denne store byen. Sevilla, som var den største byen i Spania, hadde mellom 60.000 og 70.000 innbyggere i år 1500, og 150.000 innbyggere i 1588. Den nest største byen i dalen var Texcoco med kanskje 30.000 innbyggere. De fleste innbyggerne i dalen levde i bosetninger som ikke var større enn mellom 5000 og 10.000 innbyggere.
Inga Clendinnen skriver at byen også var et økonomisk og sosialt mirakel. Mexicodalen manglet viktige råstoff som bomull, verdifulle metall og andre ting som ble regnet som rikdom. Og dalen var så tett befolket at den hadde for lite jord til alle. I Tenochtitlan var det få bønder. Det jordbruket som ble drevet av byens befolkninga begrenset seg til dyrking av befolkningas hager. De fleste innbyggerne var handverkere eller levde av andre urbane yrker. Byen var avhengig av importerte matvarer. De kom enten inn i form av tributt eller gjennom handel.
Det var en fordel for byen at den lå ved den store innsjøen, for mange varer kunne bringes til byene i kanoer. Det ga Tenochtitlan en fordel framfor andre byer, for Amerika manglet trekkdyr, og gjenstander måtte derfor bæres dersom de ikke kunne fraktes i kano.
Hver av de fem bydelene i Tenochtitlan hadde sin egne administrasjon, men de administrative enhetene som tok seg av mye av byens daglige drift dekket mindre områder enn de fem bydelene. De kaltes calpulli, og organiserte religiøse seremonier og mange andre oppgaver. De tok seg av sitt eget vedlikehold og holdt gatene rene og vedlikeholdt kanalene. De utførte også oppgaver for byenes sentrale administrasjon. Lokalbefolkninga betalte skatt ved å utføre arbeid for byen og for adelen. Handverkere betalte også sin skatt ved å betale en avgift til byene av de varene som de solgte.
Den grunnleggende administrative enheten het altså Calpulli, og selv i Tenochtitlans siste dager var calpulli den grunnleggende administrative enheten for organisering av krigen og for arbeidet i byen og i templet. Denne calpulli var underordnet den sentrale administrasjonen, og lederne for hver calpulli fungerte som statens underordnede administratorer, men med sterk lokal tilhørighet.
Tenochtitlan var bygd opp mindre enn to hundre år før spanjolene kom i følge aztekernes historie. Aztekernes gamle historie er om et folk på vandring. Den forteller om ei vandring som begynte i det tolvte århundret. Den begynte etter at toltekernes rike brøt sammen. Da begynte nomadefolk fra nord å trenge inn i dalen fra nord.
Mexicas historie begynte i Aztlan der de hadde levd omgitt av vann på ei øy i en innsjø. De hadde med seg sin gud Huitzilopochtli, "sydens kolibri", som ga dem råd og ledet dem.
De slo seg ned flere ulike steder på sin vandring. På et sted ble gruppen splittet, og den gruppen som kalte seg mexica fortsatte på egen hand. Guden Huitzilopochtli ga gruppen dette navnet.
Endelig kom mexica til den store innsjøen i dalen. Da snakket de allerede nahuatl, som var det dominerende språket i det sentrale Mexico. De hadde lært å feire de samme høytidene som folket i dalen feiret. Mexicodalen var delt inn i mange små bystater. Hver var styrt av sin egen tlatoani, talsmann, som alle underordnede enheter skyldte lojalitet. Det var stadig strid mellom enhetene, og alle prøvde å oppnå størst mulig selvstendighet, og helst også makt til å kreve tributt fra andre enheter. De forskjellige gruppene prøvde å bevare og å markere sin identitet og forskjellighet fra andre grupper.
Det var stadig konkurranse og strid mellom gruppene i Mexicodalen, og mexica var ikke velkommen. Mexica ble drevet bort fra flere steder der de prøvde å bosette seg. Til sist havnet de på ei våt og myrlendt øy i innsjøen Texcoco.
Der fikk de et tegn fra sin gud Huitzilopochtli om at dette var stedet der de skulle slå seg ned. Det satt ei ørn der, og den var omgitt av fjær og bein fra mange vakre fugler. Da den så flyktningene som kom bøyde den hodet for dem, og guden til mexica sa til dem at her var stedet.
Derfor bygde mexica et tempel for å markere at de etter mer enn to hundre års vandring hadde funnet stedet som skulle være deres.
Mexica kom til å prøve å delta i politikken i dalen. Den dominerende byen som de til å begynne med var underlagt var Azcapotzalco. De måtte betale tributt til denne byen.
I 1428 ble trippelalliansen stiftet. Mexica gikk i allianse med Texcoco og Tacuba. De utfordret og beseiret Azcapotzalco. De la etter hvert under seg det meste av Mexicodalen. Og deretter begynte de å legge under seg grupper utenfor dalen. Mexica ble dominerende innen trippelalliansen, og den dominerte et stort område som strakte seg fra Stillehavskysten til Gulfen. I nordvest greide tarascanindianerne å slå tilbake alle angrep. Alle de gruppene som ble erobret måtte betale tributt.
Mye av den rikdommen som kom inn som tributt ble brukt til å bygge opp og forskjønne Tenochtitlan. Aztekerne hevdet å være de legitime arvingene til toltekerne. Inga Clendinnen skriver at det nå er nesten full enighet mellom forskerne om at aztekerne ikke prøve å ta ut mest mulig tributt fra de nærmeste byene, men at de krevde å bli anerkjente som de legitime arvingene etter toltekerne. Tenochtitlan krevde inn det byen trengte av nødvendigheter. I 1473 erobret Tenochtitlan søsterbyen Tlatelolco, som lå på den samme øya som Tenochtitlan, og innlemmet Tlatelolco som en bydel i Tenochtitlan.
Imperiet til Tenochtitlan, til aztekerne, var ulikt de andre imperiene som vi kjenner fra nyere tid. Aztekerne hadde ingen administrasjon for å administrere sitt imperium, og aztekerne holdt få garnisoner. Aztekerne var fornøyd med å få tributt fra de byene som var erobret, og lot dem får styre seg selv etter sine egne tradisjoner. Vanligvis fikk de gamle elitene og herskerne fortsette å styre i erobrede byer, og de var i det meste selvstendige så lenge de leverte tributt til aztekerne.
Aztekerne var ikke fornøyd med å dominere og å kreve inn tributt, men de prøvde også få alle andre til å akseptere at mexica hadde en legitim rett til å være dominerende. De var alles herrer, og alt tilhørte dem. Alle mulige ting ble sendte til Tenochtitlan som tributt, skjell og fjær og alle slag dyr, og det ble laget modeller i gull og sølv av alle ting, og i Tenochtitlan var det dyrehage med alle slag dyr som fantes i Mexico.
I tillegg til nødvendig mat og ved strømmet det inn til Tenochtitlan luksus og råvarer for luksusprodukter, som fjær og edle steiner og edle metall. I Tenochtitlan var det dyktige handverkere som kunne lage vakre gjenstander av dette. Det strømmet inn med alt som var nødvendig for å kunne gjennomføre de ritualene som viste og bekreftet Tenochtitlans stilling som det mektige sentrum. Dette var nødvendig for at Tenochtitlan skulle fungere sosialt og politisk som det mektige, herskende sentrum - aztekerne måtte kunne se og vise at de var sin verdens herskere.
Inga Clendinnen skriver at mexica hevdet at herredømmet var legitimt både gjennom erobringene, som var en gave fra guden Huitzilopochtli, som var blitt solguden, og ved byens storslagenhet og prakt, som viste at den var den legitime arving av toltekerne, og krevde at herredømmet skulle anerkjennes av alle som legitimt.
Aztekernes ritualer fulgte årstidene på samme måte som jordbruket fulgte årstidene. Og på samme måte som mennesker som lever nær naturen var avhengig av dens luner, som de ikke hadde innflytelse på, mente aztekerne at deres liv og tilværelse var utrygt og utsatt for luner fra makter som var mektigere enn dem.
Aztekernes visste at de var avhengige av et jordbruk som kunne slå feil. Den viktigste planten i jordbruket i Mexico var mais, og mais er en hardfør plante som ga gode avlinger i normale år. Men det hendte at avlingene slo feil. Og et imperium som var basert på å hente inn tributt var avhengig av at det fantes et overskudd å hente inn, og når dette ble borte sviktet imperiets grunnlag. Aztekerne feiret en vellykket innhøsting.
Aztekernes visste at alle deres store triumfer var usikre. De hadde stor appetitt på ekstravagante feiringer, og brukte av alle imperiets rikdommer i sine store ritualer og feiringer. De var framstillinger av imperiets makt og autoritet. Det var makt over andre byer, byer som de i tidligere tider hadde blitt ydmyket av og lidd nederlag for. Landskapet var fullt av minner om konflikter og seire og nederlag.
Tlaxcala var den nærmeste motstanderen som ikke var beseiret. Tlaxcala kjempet for sin uavhengighet og beholdt den. Aztekerne førte stadig kriger mot Tlaxcala, og tok fanger som ble ofret til gudene i de store feiringene i Tlaxcala. Og Tlaxcala ofret de fangene de tok fra aztekerne på samme måte. Tlaxcala var den evige motstanderen til aztekerne.
Også i Tenochtitlan var det motsetninger og spenninger. Det var mange fremmede fra andre steder i Tenochtitlan. De kom dit ikke bare som krigsfanger, men også for å drive handel og for å arbeide, eller som representanter fra andre byer. Man var redd for fremmede agenter. Tenochtitlan var stadig på vakt.
Noen fremmede kom til Tenochtitlan for å slå seg ned. Den gruppen av mexica som hadde kommet vandrende og grunnlagt Tenochtitlan hadde dannet omkring femten calpulli. I 1519 var det kanskje så mange som åtti calpulli i byen. Mange av dem hadde blitt dannet ved at gamle calpulli hadde blitt delt opp, men noen var dannet av fremmede. Noen av dem var grupper av spesialister innenfor handel og handverk.
Forskjeller mellom ulike grupper ble markert ved klesdrakt og frisyre. De "blomsterrike" krigene for å ta fanger som skulle ofres til gudene ble spesielt utkjempet mot Tlaxcala. Der var forskjellen markert gjennom krigføringen. Men forskjellene ble også markert gjennom kunst. Mexica dramatiserte stadig andres annerledeshet, gjennom sang og dans og skjellsord og nedlatende imitasjon av andre, karikert.
Mexica trodde at deres tidsregning, eller verden, var den femte. Det hadde tidligere vært fire soler, eller verdener, og den nåværende var den femte, og den siste. De prøvde å forstå tidens gang. En viktig måte var ved hjelp av kalenderen som viste solåret. Det bestod av atten måneder, hver på tjue dager. Året deres sluttet med fem dager med onde varsler. En annen måte å forstå tidens gang på var ved hjelp av den hellige kalenderen, som fastsatte når de ulike ritualene skulle utføres. Den hadde tjue tegn i en fast orden som stod i forhold til tallene fra ett til tretten.
De to kalenderene gjennomførte en periode på 52 år, og denne syklusen ble sett på som en tidsenhet, en bunt år. I dette systemet hadde hver dag sin egen karakter og var unik innenfor denne tidssyklusen på 52 år. Den stod nærmere den tilsvarende dagen i andre tidssykluser enn den stod andre dager i sin egen tidssyklus. Spesielle begivenheter ble forstått å skje etter et mønster som hadde sine røtter langt tilbake i tida, men det var ikke rett og slett en gjentakelse. Tida var kompleks og det som skjedde var problematisk, og nye ting kunne skje.
Likevel gjentok de store mønstre seg. Det var ukjent hvor lenge den femte verden ville overleve, og det var ukjent hvor lenge Tenochtitlan ville være dominerende. Forfallet var sikkert.
Tenochtitlan hadde blitt grunnlagt omkring 1325, og var da bare noen hytter av jord og gjørme som var satt opp av noen elendige flyktninger. Hundre år senere kjempet etterkommerne seg til selvstendighet, og femti år senere dominerte de dalen og kunne begynne å erobre land utenfor dalen. Så fulgte femti år med imperiets storhet og glans. Og så kom spanjolene og erobret imperiet og ødela byen. I Tenochtitlans tidlige dager hadde byen vært et lite og egalitært samfunn, som så i løpet av få generasjoner hadde vokst til å bli et imperium som rådde over store rikdommer og stor ulikhet.
Disse ulikhetene ble dramatisert ved at det var ulike lover for adel og vanlige folk. Inga Clendinnen skriver at adelen ble straffet hardere enn vanlige folk for de samme forseelser - dette var det motsatte av i Europa. Vanlige folk måtte betale tributt i form av arbeid eller produkter. Da fattige tigget i gatene i Tenochtitlan i likhet med i Europa.
Aztekernes hovedstad var et rike for krigere, og de hadde høy status. De skulle være krigerske og beredt til kamp. Da aztekerne begynte å erobre sin verden og å motta tributt ble denne utdelt til krigere som utmerket seg ved at de fikk stillinger og titler og privilegier og gods, og dermed ble det opprettet en adel.
Inga Clendinnen skriver at aztekerne prøvde å bygge på trekk som utmerker småskalasamfunn selv etter at Tenochtitlan ble en stor by. Byen var inndelt i de småskalasamfunnene som calpulliene utgjorde, og i slike samfunn er ære og skam svært viktig. De vellykkede krigerne ble tildelt stor ære og ble feiret og belønnet av hele byen. Likevel fortsatte de å tilhøre sin calpulli og å være nært knyttet til den, og de ble feiret i den.
På denne måten knyttet de vellykkede krigerne sin calpulli til det større samfunnet ved at krigernes ære ble calpulliens ære. De vellykkede krigerne hadde framgang i det større samfunnet, og denne ble også calpulliene de kom fra til del og var dens ære. Hver calpulli hadde sin skole for krigere, og vellykkede krigere ga skolen tilgang til de tributtene som Tenochtitlan krevde inn fra andre samfunn. En calpulli hadde grunn til å feire sine lokale krigeres framgang, og gjorde det.
Innen calpullien ble dens medlemmer nøye overvåket gjennom hele livet. De deltok rutinemessig i arbeid for staten, i templet og i vedlikeholdsarbeid og i andre offentlige arbeider. Krigere ble rekruttert lokalt og kjempet under ledelse av en lokal helt.
Ingen vanlig person hadde lov til å bære klær av bomull eller å bære kapper som gikk lenger enn til knærne eller gå med sandaler i byen. Innenfor adelen og i de dekorerte lag av folket, blant de utmerkede krigerne, ble de ulike ranger utmerket med ulike drakter og smykker.
Også presteskapet ble inndelt i et hierarki, og ritualene ble utarbeidet på en slik måte at det var nødvendig med spesialister for å gjennomføre dem. Den seremonielle syklusen dominerte byens liv. Mexica hadde alltid hatt prester, og hadde mange prester i sin storhetstid. Det var eksklusive presteskoler, og templet hadde jordeiendommer som ga det inntekt. Prester fra presteskolen arbeidet også lokalt ved å lede calpullienes religionsutøvelse. Prestene deltok også i husholdningenes ritualer ved viktige begivenheter, som fødsel og død.
Inga Clendinnen skriver at det ønskede forholdet mellom sentrum og periferi ble framstilt i Den Nye Ildseremonien, som var det viktigste ritualet som feiret overgangen fra en 52 års syklus til en ny bunt år, en ny syklus. Denne overgangen ble sett på som en usikker og farlig begivenhet. All ild ble slokket. Når en syklus var over gikk yppersteprestene i en bestemt natt ut av byen og til en fjern ås ved Culhuacan, mens det ble holdt vakt fra hustakene i byen. Da Pleiadene kom fram på himmelen som tegn på at soloppgangen nærmet seg lot en utvalgt prest ildstikkene sine spille på brystet til en adelig krigsfange. Og når sola stod opp ble den nye ilden næret av hjertet og kjøttet til et offer. Den nye ilden ble båret til alle templene, og fra dem til alle prestenes boliger, og videre fra dem til alle boliger i byen. Alt dette ble ledet av prestene - fra dem gikk ilden ut til befolkninga.
Hvert hushold hadde sine egne hellige gjenstander. Noen kunne være spesielle for husholdet, og de kunne ha bilder av guder som var tilbedt i hele byen, og som ble feiret ved de store tempelseremoniene.
Inga Clendinnen skriver at det som bandt nabolagene sammen i den raskt skiftende verden som Tenochtitlan var var de rutinemessige religiøse ritene. De kunne både være byrdefulle, men også belønnende, som ved de store festene og feiringene. Der deltok nabolagene som enheter, og de mottok ære når de ga synlige bidrag til feiringene, som når de skaffet til veie offer som ble ofret på toppen av det store templet.
Inga Clendinnen skriver at dersom man bare skulle bedømme Tenochtitlan ut fra dens komplekse formalitet og strenge regler ville man mene at byen var organisert ut fra strenge regler om aktelse og underdanighet. Men dette var ikke alt. Byen var sterkt preget av utøvelse av vold. Og mye av voldsutøvelsen foregikk i offentlig regi. Den var mest dramatisk synlig i drapene på fanger og slaver under de store offerseremoniene, og i behandlingen av de døde kroppene. Også de som bodde i byene ble utsatt for trusler om vold og utøvelse av vold. Når prestene til regnguden Tlaloc kom tilbake til byen med sivet som trengtes til en stor feiring kunne de ta eiendelene til enhver som kom i veien deres. Dersom de som ble plyndret skulle gjøre motstand kunne de bli alvorlig banket til de lå sundslåtte i gata. Unge krigere og prester kunne ved spesielle anledninger rase rundt i gatene og angripe enhver de møtte.
Krigernes arroganse hadde stort spillerom i byen. Men de som forbrøt seg mot keiserens lov ble brutalt behandlet og døde gjerne offentlig. Utroskap ble straffet ved steining eller kvelning, og vanedrankere fikk hodet knust. Ulike grupper handhevet også disiplin ved korporlig straff, og høy rang ga ingen beskyttelse.
Tilfeldig vold var ikke uvanlig. (Det gamle Europa var også et svært voldspreget samfunn.) Folk er beskrevet som trettekjære. Blant årsakene til krigen mellom Tenochtitlan og Tlatelolco er mange sammenstøt og konfrontasjoner på markedsplassen. Mange mennesker samlet seg på markedet bare for å se på og delta i livet.
Bare gamle mennesker hadde lov til å drikke alkohol når de selv måtte ønske det. Likevel ble det drukket en hel del alkohol i private omgivelser. Calpulliene gjorde mye for å opprettholde disiplin. Dersom det ikke lyktes kunne saken gå til domstolene, først den lokale, og dersom ikke heller den lyktes fantes keiserens domstoler. Offentlig drukkenskap gikk direkte til keiserens domstol. For framstående personer var det dødsstraff for offentlig drukkenskap, mens vanlige folk kunne bli mildere straffet.
Inga Clendinnen skriver at det som gjorde drukkenskap til en alvorlig forbrytelse ikke bare var at den var skadelig for familiene og gjerne skapte uorden og uønskede forhold, men at den åpnet opp for en annen verden som menneskenes og samfunnets regler ikke var tilpasset, og berusede mennesker provoserte fram oppførsel som ikke var ønsket. Inga Clendinnen mener også at berusede mennesker kunne ha opplevelser som var i slekt med religiøse opplevelser, og slike opplevelser skulle ikke provoseres fram av enhver uverdig person.
Det var utviklet mange framgangsmåter for å unngå eller kontrollere uønsket kontakt med det hellige. En måte å overgi seg til det hellige på var å unngå å vaske seg. Dette var en grunn til at prestene var så skitne, spesielt at de hadde langt hår som var mettet av blod fra mennesker, noe som slo spanjolene som spesielt avskyelig. I den ordentlige verden var renhet den beste beskyttelsen mot farene som det uordentlige utgjorde. Aztekerne hadde en egen gud for søppel og skitt: Tlazolteotl. Dagliglivet var fullt av gester vendt til hellige makter. I denne forbindelsen ble mais tatt spesielt godt vare på. Mais representerte guddommelige krefter, og ble behandlet med omsorg og respekt.
De store gudene var alltid tilstede og måtte holdes i sjakk. De var alltid til stede, og de kunne være farlige. Folk som var i stand til å komme i kontakt med gudene og maktene var derfor av betydning, og blant aztekerne var det magikere og helbredere og spåmenn og spåkoner. Også keiserne benyttet seg av dem.
Inga Clendinnen skriver at yppersteprestene for de store kultene var ansvarlige for å organisere de store seremoniene, og det var store arrangement der svært mange mennesker deltok og der det ble forbrukt store ressurser. Organiseringen av arrangementene var derfor store og omfattende arbeider som forbrukte store økonomiske ressurser, og yppersteprestene måtte ha tilgang til disse ressursene og til en organisasjon som kunne forvalte dem.
De fleste prestene deltok i samfunnet og organiserte de ritualene som hørte til de ulike årstidene, og regulerte slik arbeidsåret. Prester deltok ved barns fødsel, om ikke under selve fødselen så kort tid etter, for å gi barnet en identitet og et navn og for å forutsi barnas framtid ved å ta utgangspunkt i den dagen da barnet ble født og ut fra den og hellige bøker tyde tegnene som fortalte om barnas framtid.
Inga Clendinnen skriver at dersom calpulli var den lokale sosiale enheten som det ble lagt mest vekt på, med sitt eget tempel og hus for krigere og forpliktelser overfor byen, så var det likevel andre lokale sosiale enheter som var av stor betydning og som i praksis kan ha vært høyest prioritert. For kvinner var trolig husholdet og slektsnettverket det sentrale. Det var en tendens til at folk giftet seg innenfor sin egen calpulli, og døtrene flyttet derfor ikke langt bort fra sine foreldre og sin slekt. Det ser ut til at en husholdning hadde en rad rom som gikk langs gata og en rad rom som gikk i rett vinkel på gata, slik at rommene lå som en "L", og så var det bygd en mur som lukket inne de to andre sidene slik at husholdet bodde rundt en innelukket gårdsplass. Det var nær kontakt innenfor nabolagene og mellom slektninger, og stadige besøk. Når et barn ble født ble dette feiret av både nabolaget og av slekta. Dette foregikk etter gammel skikk og bruk, og ikke etter prestens mystiske kunnskaper. Man tok med seg mat til det huset der det var født et barn. Skikk og bruk rådde overalt. Dagliglivet ble styrt av skikk og bruk.
Nabolagene feiret på spesielle tider av året. Og de spiste ofte sammen under disse feiringene. De feiret den åttende og siste måneden i årstidssyklusen, og da sendte de tamales rundt til slekt og venner, og familiene samlet seg for å spise tamales, og alle var glade. Også andre tider på året var det faste feiringer.
Det fantes også andre typer fester der man skulle vise sin evne til å spandere, og disse festene kunne ikke arrangeres av fattige folk. Dette var en type fester som bare velstående mennesker kunne arrangere. Maten var overdådig og det var mye av den. Den ble elegant servert og talene var åndfulle og elegante. Gjestene skulle bli imponerte og takknemlige. De skulle være kledd i sine beste klær.
Denne typen fester ble gitt for å imponere og for å dupere. De skulle skape avhengighet og beundring og misunnelse. Det var et sterkt element av konkurranse i disse festene, om å gi de flotteste festene. Det ble også gitt gaver under festene.
I offentlige sammenhenger skulle man uttrykke seg formelt og elegant og helst også høflig. Talekunsten var høyt utviklet blant mexica. Det var klare regler for hvordan personer skulle tiltale hverandre ut fra rang og alder og stilling og kjønn etc. Inga Clendinnen peker på at mange av den høflige talens fraser bar preg av å være laget eller tilpasset bruk ved festlige anledninger.
Det ble opprettet hierarki gjennom denne typen fester og gaver. Det ble holdt fester for overordnede og det ble holdt fester og gitt gaver til avhengige. Keiseren var modell for hvordan en herre ga gaver. Keiserens kjøkken lagde to tusen slag mat daglig, og når keiseren hadde spist ble rettene fordelt blant ambassadører og kongelige embetsmenn og adelsmenn og krigere som hadde utmerket seg og blant alle palassets folk. Keiseren delte ut gaver på fyrstelig maner og i fyrstelig skala.
Keiseren hadde tilgang til de store lagrene av tributter, og kunne derfor strø omkring seg med gaver. Tenochtitlans store rikdom kom fra tributtene byen mottok fra alle de erobrede folkene, og de som hadde tilgang til dem kunne gi rike gaver. De vellykkede krigerne mottok krigsbytte, og kunne gi gaver, og i Tenochtitlan var det mange fattige som kunne trenge gaver for å opprettholde livet. Derfor hadde de som kunne gi gaver stor makt og innflytelse. Derfor kunne det være konkurranse om å kunne gi de rikeste gavene. Derfor kunne det være konkurranse om å være venn til de som kunne gi gaver, selv om det var ydmykende.
Det var mennesker som måtte tigge for å overleve, og det var mennesker som gikk ut på åkermarkene etter innhøstingen for å finne korn som ikke var tatt inn under innhøstingen. Det var mennesker som prøvde å komme inn på fester selv om de ikke eide festklær. Og det var de som for lenge siden hadde gitt opp å bli akseptert som likemenn.
Inga Clendinnen skriver at for den fattige kunne akseptering eller forkastelse av krav om å være avhengig være et spørsmål om liv eller død. Det var fattige som samlet seg om de velståendes boliger når de hadde fester i håp om å få smake, eller bare kom for å tigge uansett anledning.
Man hadde ikke noe begrep om barmhjertighet eller om å gi til de fattige. Men ved noen få anledninger ble det gitt til de fattige i stor skala. I de to månedene som ble kalt for Herrens Lille og Store Festdag ga keiseren og adelen til de fattige. Det finnes en god beskrivelse av hvordan dette foregikk under Herrens Store Festdag. De fattige kom tidlig om morgenen til stedet der matutdelingen skulle finne sted. Der hadde store kanoer blitt fylt med maisvelling. Folk fikk ta så mye som de kunne bære med seg i det karet de hadde med seg. De som ikke hadde noe å bære vellingen i tok den i klærne. Når de hadde spist vellingen kunne de vente til middagstid da de ble stilt i rekker og det ble delt ut tamales. Hver person fikk ordinært en handfull, men de som kjente de som stod for utdelinga fikk mer.
På denne tida av året brukte det å være alvorlig hungersnød blant de fattige siden det var like før innhøsting. Det hendte at det ved noen av utdelingsstasjonene ble slutt på maten før alle som stod i kø ved denne stasjonen hadde fått mat. De som ikke hadde fått mat løp da til utdelingsstasjoner der det fortsatt var mat, men her ble de jaget av de som tidligere hadde stilt i kø. Det heter at de ulykkelige da stod og gråt for seg selv, og for sine sultne barn og over sin ulykke.
Denne utdelingen av mat foregikk over åtte dager. I disse åtte dagene kunne de fattige vente å få maisvelling og en handfull av tamales dersom de var heldige og medgjørlige og ventet tålmodig det meste av dagen. Om kvelden danset og festet krigerne og adelen.
Utdelingen ble sett på som en gest fra herrenes generøsitet. Inga Clendinnen skriver at det var en intensivering av ubalansen i det gjensidige forholdet i det urbane miljøet, der de avhengiges fattigdom ikke lenger ga grunn til reaksjon, men der tilflukt til direkte aksjon, eller "selvhjelp", ble hardt straffet, ikke bare av herrene, men også av de andre som var i nød. Det ble insistert på avstand i det de fattige bare fikk velling mens herrene spiste den mest utsøkte mat. De fattige var underdanige, men det førte ikke til at de mottok tilstrekkelig hjelp fra de nå så fjerne herrene. Og det kunne hende at man ikke fikk mat under utdelinga uansett hvor underdanig man var.
Dette sosiale systemet var nådeløst og brutalt. Inga Clendinnen skriver at det er essensielt for forståelsen av mexicas begrep om det hellige.
********************
For mexica gjelder det at der den sosiale splittelsen er dramatisk må holdningen til det hellige være delt i henhold til denne splittelsen. Det er også bred enighet om at mens noen sider ved lokale ritualer og husholdningenes ritualer ble utført med dagliglivets opplevelser og utfordringer som utgangspunkt, og med minimal innblanding fra prester, så var de seremonielle ekstravagansene i seremoniene som ble utført ved det store templet dramatiseringer av en statlig ideologi, øvelser i hegemonisk kontroll som hadde mer å gjøre med utøvelse av terror enn med gudstjeneste. De av imperiets ressurser som ble pøst inn i ritualer, spesielt de som ble satt inn i massedrap, har blitt sett på som stort sett rettet utover, men også for å møte nye politiske utfordringer i det senimperialistiske Tenochtitlan, der det gamle samholdet som var basert på en felles fortid og felles stammetilhørighet ble utsatt for press som skyldtes den sterke veksten og splittelser i samfunnet og økende ulikhet. Diskusjonen har tendert til å rette oppmerksomhet mot hvorvidt disse forsøkene på dominans og rekruttering var effektive. Noen analytikere har på grunn av den dype sosiale splittelsen i byen sett på disse seremoniene som staten opprettholdt som uttrykk for en snever klasseideologi. Andre har lagt vekt på den brede deltakelsen i seremoniene, og lagt vekt på at staten hadde evne til å skape en vill fanatisme blant vanlige folk, uten å se nærmere på hvordan dette ble oppnådd.
Det var sterk og synlig sosial splittelse i Tenochtitlan. Og den ble synliggjort gjennom påbud for påkledning som tvang vanlige folk å gå annerledes kledd enn adelen. Den herskende gruppen gjorde mye for å lage ritualer som gjorde forandringene av samfunnet forståelig og fornuftig.
Hvordan kunne disse endringene forenes med gamle tradisjoner og de eldres oppfatninger? De gamle tradisjonene fortsatte å ha høy status. Formelt mente man at de var en brukbar rettesnor for livet, og de som ikke ønsket å leve som sine forfedre ble vanæret. Inga Clendinnen spør om hvordan det er mulig å leve som sine forfedre når den verden man skal leve i har forandret seg så sterkt som aztekernes verden gjorde da Tenochtitlan erobret seg et imperium og gikk over fra å være et fattig, egalitært stammesamfunn til å bli en rik metropol som var preget av stor ulikhet? De gamle prekenene sier lite om de første og de siste ting. Idealet i prekenene er ydmykhet og beskjeden selvforsørgelse. Smertene og ergrelsene i den konkurranseorienterte verden av festing og prangende utfoldelse blir omtalt, og dens nødvendighet blir akseptert sammen med avhengigheten av de overordnede. For å få gudene til å bli gavmilde, som å gi regn, var det nødvendig å gi dem gaver.
Inge Clendinnen skriver at medfølelse er et tema som stadig går igjen i nahuatllitteratur. Men medfølelse i nauatl har lite å gjøre med den barmhjertighet som går igjen i kristendommen, og som legger vekt på menneskenes likhet for Gud, skriver Inga Clendinnen. Medfølelse ble hos indianerne forstått som en grunnleggende følelse hos menneskene, og ved å klage og uttrykke sin nød sterkt nok kunne man appellere så sterkt til andres medfølelse at man tvang dem til å gi hjelp.
Og også gudene kunne tvinges til å gi hjelp ved at man framstilte sin nød så sterkt at det virket tvingende inn på gudene. Det er en aktiv lidelse, og den legger vekt på at det tross alt er en viss gjensidighet til stede. Det kan til og med være nødvendig å påføre seg selv smerte for å oppnå svar fra gudene.
Gråtingen, fastingen og blodsutgytelsene til mexica kunne være beregnet på å fange gudenes oppmerksomhet. Man mente at gudene hadde plikt til å svare. Inga Clendinnen skriver at dette gir et glimt av hva mexica trodde at de gjorde i sine kollektive henvendelser til gudene. De priset dem ikke med å rope hosianna, men minnet dem om deres makt og deres forpliktelser.
Mexica priset gudene ved å minne dem om deres makt og de framstilte seg selv som fattige og lidende for å få hjelp fra gudene. Inga Clendinnen siterer den store bønnen til Tezcatlipoca:
Å mester, å vår herre, å mester over livets nødvendigheter, som har ynde, vellukt, rikdommer og velstand: vis medlidenhet, ha medlidenhet med ditt vanlige folk. Må du ære dem, vise dem litt av din ungdommelighet, din ømhet, din ynde, din vellukt ...... Må de gjennom din nåde kjenne fred for en liten stund ...... Dersom de kanskje skulle bli arrogante, dersom de kanskje skulle bli overmodige ........ skulle holde for seg selv din eiendom, dersom tilfeldigvis de skulle bli forvillet på grunn av det, ubetenksomme, så vil du gi det til de som i sannhet er gråtende .... de som i sannhet sørger .... de i som i sannhet er rammet av fattigdom ... de ydmyke, de som er lagt i bakken, som går triste på jorda.
Bønnen til Tlaloc som krever regn følger den samme strategien. Den nevner alle de plantene og skapningene som er berørt, og som vil dø i sin avhengighet av guden, barn som leker, og mais som ligger på jorda dekket av støv, urtene, og det ender med bønn om "vann til jorda, for jorda, de levende skapningene, urtene, stilkene som fortsetter å vente, for alle fortsetter å ha tillit."
Menneskene hadde ingen uavhengig makt. De var avhengige av at gudene ga regn og sol, oppgaven var å stimulere gudene til å gi det menneskene trengte. Først måtte man vekke deres oppmerksomhet gjennom forestillinger, og så overtale dem ved å gi gaver. Man viste tillit til at gudene ville gi ved ekstravagant sløseri. I måneden til Etzalqualiztli, når regnet hadde kommet og avlingene av maisen og bønner vokste godt, laget alle grøt av mais og bønner og delte med alle. Dette var en rik rett, og selv måneder før innhøsting hadde blitt gjort ble grøten ikke bare spist, men delt med alle i framvising av tillit til god avling, og derfor ideelt for å tvinge gudene til å gi god avling.
Det mest verdifulle som kunne ofres til gudene var mennesker. Store herrer og adelsmenn kunne ikke nøye seg med å ofre fugler til gudene, men måtte ofre krigsfanger og slaver, og de måtte gjøre mye ut av disse offerhandlingene slik at de ble husket som store gjerninger.
Det er vanskelig for oss å forstå den massive ofring av mennesker som foregikk, å forstå at den kunne bli oppfattet som på en eller annen måte verdifull, og ikke som en enorm og grotesk forbrytelse og råskap. Inga Clendinnen prøver å komme fram til en forståelse. Hun skriver at den første ordboka som oversatte mellom spansk og nahuatl var ferdig i 1571, etter at det i flere tiår hadde vært arbeidet med den. Det spanske ordet for "offer" ble brukt til å dekke tre betydninger. Den første var bokstavelig talt "alle de som skal dø framfor gudene". To andre betydninger var slått sammen. Den ene angikk utgytelse av eget blod fra egen kropp i nærvær av hellige bilder, og var konsentrert om begrep om gjeld, tributt eller forpliktelser, og kom trolig fra ordet å "skjære". Den andre ble brukt i forbindelse med festivaler, eller om å gi en gave til noen. Det hadde ingen spesiell tilknytning til ofring av mennesker.
I ofringene sine drepte mexica først og fremst mennesker. Den eneste andre skapning som også ble drept i store antall var vaktler, typisk ved at hodet raskt ble vridd av slik at det sprutet blod.
Mexica mente at alle mennesker var under det samme åket: de stod i gjeld til jordgudene siden de spiste jordens grøde. Gjelda kunne ble erkjent ved regelmessig ofring av ens eget blod, men den var først fullt ut betalt når en døde - da jorda fortærte kroppene til de døde. Inga Clendinnen skriver at det synes å være denne guddommelige hunger som ligger under den store eting av de som ble drept under massedrapene. Det sentrale bildet av det som foregikk under de store ofringene var bildet av festing, som var følelsesmessig komplekst og sosialt ladet.
Inga Clendinnen skriver at festen var den kulturelle formen som mexica brukte for å utforske og formidle sin forståelse av det grunnleggende forholdet mellom mennesker og mellom mennesker og det hellige. Festen var på den ene siden en hyggelig, gemyttlig og jovial sammenkomst, og på den andre siden en kamp om status og akseptering. Inga Clendinnen skriver at hun har foreslått at aktiviteten fikk en særegen skarphet i det urbane miljøet der belønningene var store men usikre, og der slektskapsband ble svekket med veksten av byene som imperiets sentrum. Andre sosiale band kunne være problematiske. Forholdet innen de festende gruppene ble mer bittert etter hvert som det ble mer avgjørende å oppnå adgang, uten adgang kunne man sulte i hjel ute i gatene.
Av alle gudene var det Tezcatlipoca, "Herren for her og nå", som stod nærmest menneskene. Jorda var et farlig sted siden den var i hendene på Tezcatlipoca.
Under disse forholdene kunne det være svært stressende å delta i fester og ritualer. Møtene mellom grupper kunne sette spenningene på spissen. Likevel lå essensen til fortryllelsen i spenningen og elendigheten, skriver Inga Clendinnen: de religiøse beskrivelsene og handlingene fanget opp og satte de mørkere besettelsene og engstelsene i det sosiale livet i en sammenheng slik at de kunne bli forstått og gjennomtenkt og gjennomlevd, og slik bli mulig å tolerere. Noen av innsiktene var bitre. Clendinnen skriver at vi finner den samme triste antakelsen om asymmetri, den samme desperate insistering på å stå i forbindelse, den ekstreme aktelsen sammen med insistering på svar, i gudenes festing som i menneskenes festing, og videre den samme oppmerksomhet på elegansen og raffinementet på offerstedet.
Menneskene lærte fra ritualene så vel som fra livet at ingen menneskelig handling, ingen underkastelse, kunne garantere belønning når den avgjørende sammenhengen var svekket.
Inga Clendinnen skriver at hun vil undersøke forståelsen til mexica av forholdet mellom hellig og verdslig makt ved å se på den sosiale og hellige makten til den suverene herskeren, den store talsmannen, som den framgår i de ritene som ble fulgt ved innsettelsen hans.
Når en hersker var død ble en ny hersker valgt av det indre rådet som bestod av noen av de mannlige medlemmene av kongeslekta, og den nye herskeren som skulle velges var en av dem. Det indre rådet valgte også den nye herskerens utøvende firemannsråd.
Ypperstepresten førte den utvalgte fram foran ei forsamling av ledende herrer og krigere. Der ble han avkledd og så kledd opp i botsdrakt og tatt til den store pyramiden og helligdommen til Huitzilopochtli. Der var han tilslørt som folk som fastet og gjorde bot var det, og han og de fire rådgiverne ofret røkelse og ble vist fram for forsamlinga og for gudene til mexica. Så trakk den utvalgte og hans fire rådgivere seg tilbake for å faste i fire dager, og de lot også ofte sitt eget blod renne i disse dagene. Etter denne perioden fikk den nye herskeren lov til å komme inn i palasset. Der måtte han delta i en samtale med ledende herrer og prester om herskerens oppgaver. Til sist holdt den nye herskeren en tale til de som var samlet. Etter at disse seremoniene var utført måtte han gå til krig for å ta til fange mange mennesker som kunne ofres til gudene ved den offentlige innsettelsen, som var en storslagen affære med massedrap av fanger og utveksling av gaver med fiender så vel som underordnede herskere.
Mange mennesker måtte drepes siden ofringen skulle vise makten til mexica og dets gud og den nye herskerens evne til å tjene guden. Det var et viktig budskap til alle, både i byen og utenfor byen. Herskerens tale og at han underordnet seg rådene fra de eldste etablerte ham som den fremste vismann på jord. En stor del av herredømmets retorikk gikk ut på at herskeren var far og vokter og beskytter og leder for sitt folk. På et tidspunkt i innsettelsesseremonien tilbrakte den utvalgte herskeren ei natt naken foran bildet av Tezcatlipoca. Det var guden for "her og nå", livets omskiftelighet og usikkerhet.
Tezcatlipoca var også kilden til verdslig makt. Navnet betydde "røykende speil", eller "speilets røyk". Han hadde også andre navn. Gjerningene hans ble mest tydelig sett når en vellykket mann med rikdom og mange sønner plutselig falt i ulykken og mistet det han hadde. Når Tezcatlipoca viste seg skapte han gjerne forferdelse og ulykke, livet var tilfeldigheter, og det var mest tydelig når Tezcatlipoca viste seg, og derfor kunne han også kaste uventet rikdom på noen. Om Tezcatlipoca var det sagt at han bare gjorde narr, at han var ingens venn, han var ikke trofast mot noen. Tezcatlipocas latter var et signal om ødeleggelse.
Inga Clendinnen skriver at det var dette prinsippet om undergraving og tilfeldig, antisosial makt, som spesielt var implisert i mexicas forståelse av herredømme, og som kunne være legemliggjort i aztekernes hersker. I de timene han stod naken foran bildet av Tezcatlipoca var herskerens kropp åpen for invasjon av den hellige kraft. Det meste av tida var herskeren i den verdslige verden, og der hentet han sin autoritet fra sitt medlemskap i kongeslekta og fra sine erobringer og fra å være den utvalgte hersker. Men dette var bare en menneskelig autoritet, og Tezcatlipoca kunne ta dens plass, spesielt når menn som hadde forbrutt seg mot den sosiale orden ble ført fram for å dømmes av ham.
Herskeren kunne tale på vegne av guddommen. Tezcatlipoca kunne være inne i herskeren og tale gjennom ham. Keiseren ble også kalt for "Tezcatlipocas fløyte". Derfor kunne keiserens gjerninger være tilfeldige og urettferdige. Det ble sagt om keiseren at han var "vår herre, vår bøddel og vår fiende". Etter at han var opphøyet kunne vanlige folk ikke se på ansiktet hans, og selv herrer som nærmet seg gikk uten sandaler og uten sine rike drakter, som svært ydmyke personer. Måltidene hans og hans besøk til damer ble skjult, og under offentlige seremonier ble han båret på skuldrene til herrer, og veiene ble feiet foran ham.
Herskeren til mexica hadde flere forhold til det hellige. I kamp bar han kostymet til krigsguden Huitzilopochtli. Han ble avbildet som representant for ildguden Xiutecutli under guden Izcallis fest. Når Moctezoma trådte fram som prest var han assosiert med Quetzalcoat, som var guden for prestenes visdom. Men aller nærmest ble han forbundet med Tezcatlipoca. Det var fra Tezcatlipoca at han fikk makt til å kommandere og å straffe og å belønne. Herskeren eide ikke den guddommelige makten, men den kunne bo i ham i begrensede tidsrom.
Tezcatlipoca var en stor gud hos alle folk i Sentral-Amerika. Fester og festivaler viste stadig fram det ulike forhold mellom de mektige og de svake. Det sentrale drama dreiet seg om å gi og å unnlate å gi, å anerkjenne forbindelser eller å fornekte dem.
Noen tiår etter den spanske erobringen var det fortsatt mange mennesker i Tenochtitlan som husket de store offerseremoniene der lange rekker av mennesker ble ofret, og som fortalte detaljert om dem. Menneskene ble drevet eller dratt, eller gikk, opp de lange trappene til pyramidene, og på toppen stod prestene og ventet på dem for å skjære hjertet ut av dem. Mange ulike skuespill kunne bli arrangert for å bli framført under offerseremoniene, og der ofrene spilte hovedroller. Ofrene kunne bli kledd ut som hellige, og de danset gjennom gatene og ble behandlet som hellige, fram til de ble drept. Kroppene deres kunne bli flådd og huden deres båret som en drakt av prester og krigere.
Lekfolket i Tenochtitlan deltok ikke i drapene, men de var tilskuere. De var likevel delaktige, enten ved at de gjorde tempeltjeneste eller ved at de aktivt deltok i feiringene. Det kunne være grupper som kjøpte slaver som skulle ofres, og det var krigere som tok fanger som skulle ofres, og der hele nabolaget til krigerne deltok i feiringen og etter drapet av fangene og deltok i parteringen av kroppene og spiste dem i fellesskap.
Krigsfanger som skulle ofres ble holdt innestengt i bur nær de lokale templene, og lokalbefolkninga i området tok seg av fangene. Fangene fikk mat og ble vist fram i den tida som gikk fram til festivalen der de skulle drepes. Når tida nærmet seg ble de forberedt i følge ritualene, de ble dresset opp og ført gjennom gatene, ofte til det stedet der de skulle dø. Endelig framme på drapsstedet ble hvert lem presset ned mens de lå på ryggen over offersteinen slik at brystet skjøt fram og det var lett å skjære opp brystet, og en prest tok ut det bankende hjertet og løftet det opp mot sola og lot den ødelagte kroppen falle ned. Kroppen ble så rullet nedover trappene til pyramiden. Nede ble kroppen båret bort for å bli delt opp og spist. Dette ble gjort av nabolaget til den krigeren som hadde tatt den drepte til fange.
Inga Clendinnen skriver at i det sekstende århundrets Europa dro offentlige henrettelser mange tilskuere. Disse kunne være redselsforestillinger med tortur og lemlestelse og bål. Disse begivenhetene forekom uregelmessig, og man antok at ofrene selv hadde bidratt til at det gikk så ille med dem. Ofrene i Tenochtitlan var rene offer. I Tenochtitlan foregikk ofringene rutinemessig og i stor skala - i skuespill som virker uforståelige og groteske og opprørende.
Inga Clendinnen skriver at følelsen av at dette er utrolig ikke bare er rent intellektuell, men angår forestillingen om at det finnes en felles grunnleggende menneskelighet. Hvordan trenger man inn i dette? Vi må vite noe om forestillingsverdenen til mexica for å få tak i stillingen til disse massedrapane i den. Først må vi vite hvem ofrene var og hvordan de ble ført fram til døden. Hvordan kategoriserte mexica ofrene, og hvordan ble ulike grupper offer oppfattet?
De drapsforestillingene som mest skilte mexica fra sine naboer var de store seremoniene der de feiret store øyeblikk i mexicas imperiums historie. Det kunne være innsettelsen av en ny hersker, eller store ingeniørarbeider. De ofrene som døde var fremmede, og de hadde utenlandske klær og dialekter og språk og skikker. De var krigsfanger eller levert til Tenochtitlan som tributt for å bli ofret.
Det finnes en skildring av det som hendte med huaxtecs, som var fra den nordlige Gulfkysten, etter at de hadde gjort opprør og opprøret var blitt slått ned. Hæren førte fangene til Tenochtitlan. Fangene var både menn, kvinner og barn. Prester tok mot dem da de nærmet seg Tenochtitlan og fortalte dem hvordan de skulle dø, ved innvielsen av et nytt tempel til Huitzilopochtli. Kanskje ble så mange som tjue tusen mennesker drept ved innvielsen av dette templet. Fire lange, lange rekker av mennesker gikk langsomt gjennom hele byen til templet for å bli drept.
Så omfattende massedrap var sjeldne og markerte spesielle anledninger. Men de fire sesongmessige festivalene som markerte de fire periodene for de viktigste betalingene av tributt ble også markert med menneskeofringer. Inga Clendinnen skriver at det er et mysterium hvor det ble av alle de døde kroppene. Hun skriver at vanligvis blir det sagt at hodeskallene ble satt på staker og lemmene gitt til rituell kannibalisme og kroppene gitt som for til dyrene i dyrehagen til keiseren. Men dette var ikke tilstrekkelig. Kroppene ble kanskje brent, selv om vi ikke har beretninger om dette. Innsjøene som var en verdifull vannkilde kunne ikke forurenses med så store mengder kjøtt. Opprinnelsen til ofrene er bedre kjent. De kom trolig fra tributt og fra samlingen med krigsfanger som var blitt tatt i krigssesongen som varte fra innhøstingen og til neste planting. Disse sesongmessige drapene ble omtalt som å gi mat til jordgudene og sola. Drapene angikk også mexicas dominans over andre, de var offentlige framstillinger av denne dominansen.
De ofrene som ikke var krigsoffer var merkelig medgjørlige under ofringene, og det peker på dybden av deres fjernhet fra kjente omgivelser, den uvirkeligheten de var havnet i. Selv om noen av ofrene vaklet på veien opp på pyramiden så trasket andre opp uten å nøle. Denne medgjørligheten til disse fordømte skapningene skyldtes trolig demoralisering, forvirring og frykt, og resignasjonen kunne også skyldes at de var beruset av narkotiske gifter. Det ble gitt drugs til offer som det ble krevd medgjørlighet og opptreden av.
Mexica kjente mange ulike hallusinogene planter. Den endelige forberedelsen av ofrene var prestenes oppgave. Ved hjelp av sløvende og berusende midler og suggesjon kunne de allerede forvirrede og psykisk svekkede ofrene bli ledet til å delta i forestillinger på pyramidens topp.
Drap av utvalgte krigsoffer, vanligvis etter tortur, var ikke uvanlig blant indianere. I Tenochtitlan ble framstående krigsoffer, eller de som ble tatt til fange i store felttog, presentert for bildet av Huitzilopochtli og deretter framstilt ved det kongelige palasset for Moctezoma, mens det ble holdt taler om hvordan de skulle dø. En kriger fra en annen nahuaby som hadde samme forståelse som mexica av krigen ble spesielt satt pris på. Han ble pleid i det lokale templet og fikk stadige besøk, han ble beundret av den som hadde tatt ham til fange og av hans følge av lokal ungdom. En slik krigsfange løp ideelt opp pyramiden mens han priset sin egen by. Men noen vaklet og falt på veien opp, og gråt eller besvimte. De ble dratt opp av prestene. Men de fleste kom gjennom det ved hjelp av berusende og bedøvende midler, sinne og stolthet, eller på grunn av de var blitt så nedsløvet at de ikke var bevist det som foregikk.
Mexicas kriger var kamp mann mot mann der man prøvde å ta den andre til fange. Seierherren fikk et eierforhold til sin fange og var interessert i hvordan ofringen av fangen forløp. Dersom fangen viste mot når han døde var det en heder for den krigeren som hadde tatt ham til fange.
Slike verdsatt fanger ble helst ofret ved festivalen til Tlacaxipeualiztli, "Menneskeflåingens fest", på det spanjolene tenkte på som gladiatorsteinen. Der ble de drept etter å ha vært i kamp mot utvalgte mexica krigere. Ofret ble bundet med et reip rundt midjen og det var festet til sentrum av en rund stein som var nesten en meter høy og en og en halv meter i diameter. Denne steinen stod på en plattform som var omtrent like høy som en mann. Prester utkledd som de gudene som de tjente tok plass rundt denne lille scenen. Ofret fikk drikke pulque og ble gitt våpen, fire kjepper som kunne kastes og ei krigsklubbe. Denne var ikke satt inn med blad av stein, som det var vanlig, men med fjær. Han måtte da kjempe med opp til fire ledende mexica krigere med krigsklubber innsatt med skarpe steiner. De kjempet fra plattformen, slik at fangen fikk en fordel av høyden.
Kampen med hver kriger skulle utkjempes i løpet av et bestemt tidsrom, slik at det var tidspress på krigeren fra mexica. Ofret som stod på steinen kunne slå mot hodet til krigeren. Krigeren kunne slå mot knærne til ofret og slik sette ofret ut av spill. Men krigerne var mest opptatte av å vise hvor dyktige de var til å behandle krigsklubba og til å kutte ofret til blods med de skarpe og skjærende steinen som var satt inn i klubbene til mexicakrigerne. Da ville offeret til slutt falle om på grunn av blodtapet. Og så få hjertet fjernet på vanlig måte.
Inga Clendinnen skriver at mens dette foregikk fulgte krigeren som hadde tatt ofret til fange og etterpå tatt vare på ofret med på det som foregikk. Når ofret til slutt var drept og hjertet til ofret var brent til ære for Huitzilopochtli, og hodet var fjernet for å brukes av prestene i deres dans for etterpå å settes på stake, så ble kadaveret båret til calpullien til den krigeren som tok ofret til fange. Krigeren som tok ofret fikk et gresskar som det var satt vaktelfjær på og som var fylt med blod fra ofret. Han bar det gjennom byen og smurte blod på munnene til gudestatuene i alle templene. Så gikk han til sitt eget lokale tempel for å flå og dele opp kroppen til ofret og for å dele ut lemmene til ofret på tradisjonell måte. Senere deltok han mens slekta spiste et måltid bestående av mais og litt kjøtt fra ofret, og mens dette foregikk gråt de og sørget over hvordan det skulle gå med deres egen krigere. Krigeren ble farget hvit med kritt, som ofret hadde vært, for å delta i denne melankolske festen.
Han som hadde tatt ofret til fange spiste ikke selv av kjøttet siden han sa at han kjente slektskap med ham. En surrogatonkel hadde støttet ofret gjennom hans siste kamp og klaget over hans død etter at han var død.
Det var viktig at ofret som var plassert på steinen kjempet. Ofret ble mer verdifullt dersom ofret kjempet tappert. Det kunne skje at ofret ville gi opp eller begynte å gråte, men det ser ut til at de fleste offer spilte sin rolle i forestillinga. Hvordan fikk man ofret til å kjempe når han til slutt var sjanseløs og skulle drepes?
En grunn til at ofrene kjempet kunne være at de ble hisset opp til sinne. En annen grunn var at de flere ganger før den virkelige kampen hadde gått gjennom hele rutinen og blitt ført inn i den. Ofret hadde blitt presentert for folket av krigeren som tok ham til fange ved pyramiden til Xipe Totec, "Vår Herre den Flådde". Offeret visste hvor han skulle dø. Han hadde øvd på rutinene og gjennomført kampen på narrevis, og øvd på at hjertet ble fjernet, der hjertet var laget av maiskjerner. Den siste natta han levde var han sammen med den krigeren som hadde tatt ham til fange. Ofret var ikke lenger en kriger og ville ikke kjempe kledd som kriger, men ble farget hvit av kritt som et offer. Mens han selv ventet på å bli ofret så han på mens andre kjempet på steinen og ble ofret - det var blant dem mennesker som han kjente og hadde kjent i mange år. Dersom han kjempet modig ville han bli husket for det.
Øvelsene på å gjennomføre kampen på steinen og på å bli ofret, på nytt og på nytt, kunne redusere evnen til å protestere eller motsette seg å delta i forestillingen. En liknende tilvenningsteknikk ble brukt på offer som ikke var tatt i krig. På denne måten ble ofrene trent opp til å delta og å samarbeid i ofringsseremonien. Ofrene til denne festivalen ble helst hentet i de "blomsterrike" krigene mellom trippelalliansen og alliansen som ble ledet av Tlaxcala. Disse kampene ble utkjempet for å ta offer, og de som deltok i kampene var utvalgte, dyktige krigere.
Offer som skulle ofres til ildguden ble bundet og kastet inn i ilden, men hentet ut før de var døde. De var da sterkt forbrente, og så ble hjertet skåret ut av kroppene deres.
Ofret mexica også sine egne, eller ofret de bare utlendinger? Inga Clendinnen skriver at det ikke er noe som tyder på at noen meldte seg frivillig til å bli ofret, selv om dette har blitt hevdet, selv om noen ser ut til å ha funnet seg i sin skjebne. Blant alle ofrene er det bare en gruppe som vi med sikkerhet vet kom fra mexica, og det er de barna som ble ofret til Tlaloc. Det var barn som var født under et spesielt tegn i kalenderen, og de ble kjøpt, sies det, for å bli ofret. Sahagún skriver at mødrene til de barna som ble valgt ut for å bli ofret gråt og sørget.
Prestene tok seg av disse barna i noen veker fram til de ble ofret. Så kom dagen, og da ble barna kledd i praktfulle drakter, og mens de gråt ble halsene deres kuttet av. Disse barna ble tatt fra foreldrene sine mens de var to eller tre år gamle, eller enda tidligere.
Også slaver ble ofret - de skulle framstille guder, og ble kalt ixiptlas. Det har vært vanlig å mene at disse slavene var innbyggere av Tenochtitlan som det hadde gått så dårlig med at de hadde solgt seg selv som slaver, men Inga Clendinnen skriver at hun tror at de stort sett var utlendinger.
Handelsmenn ga slaver til templet for at de skulle bli ofret. Slaver hadde ofte solgt seg selv til slaveri mot å motta livets opphold, ofte for en bestemt periode. Eller fattige familier solgte barn for å kunne overleve. Drukkenbolter og folk med gjeld som de ikke kunne betale kunne selge seg som slaver. Men Inga Clendinnen skriver at de ikke kunne være en stor del av de som ble ofret som "gudsbilder", for de ville trolig ikke kunne spille den rollen som "gudsbildet" skulle spille under ofringen. Hun tror at de ble hentet blant de eksklusive slavene som kom inn som tributt og som var høyt utdannet og kunne opptre elegant og grasiøst.
Under mange festivaler var det nødvendig at de som skulle ofres samarbeidet. Hvorfor samarbeidet de slavene som var utvalgt til å ofres som "gudsbilder" under offerseremonien?
Ypperstepresten til den guden som skulle æres med offer var ansvarlig for å forberede både ofrene og seremonien. Han skulle både samle de materialene som inngikk i feiringen og organisere den. Han skulle også velge ut ofrene og føre dem inn i rollene som "gudsbilder" som de skulle spille. De skulle trenes opp til den rollen som de skulle spille. De slavene som ble valgt ut samarbeidet i stor grad og spilte sine roller. Det kunne være slaver som allerede var trenet opp til å underholde i rike hushold, til å synge og danse kledd i praktfulle kostymer. Deres siste opptreden gikk gjennom det husholdet der de hadde levd som artister og derfra i prosesjon til pyramiden der de utførte sin siste opptreden før de ble ofret. I sine siste timer var de beruset, men det forklarer ikke at de samarbeidet så villig om sin egen henrettelse.
De som skulle ofres ble stelt godt, og de fikk ros og komplimenter. Disse slavene ble tatt vare på av modne kvinner som vasket ansiktene deres regelmessig med varmt vann og behandlet dem som kjære barn. Slaver som var badet fikk en ny identitet, forestilte man seg.
Den unge mannen som ble presentert for folket ved festivalen til Izcalli Tlami som den som skulle dø for ildguden førti dager senere fikk også en gledespike som sin faste og elskende ledsager gjennom de siste førti dagene han levde. Han fikk gaver og mye oppmerksomhet og beundrende tiltale og god mat de siste førti dagene.
Den siste natta før offerseremonien fikk ofrene en berusende og bedøvende drikk for ikke å frykte døden. De danset og sang hele natta mens de drakk denne berusende drikken. På veien til pyramiden måtte de kjempe mot krigere.
Når seremonien hadde begynt hadde den sin faste framgangsmåte. Og ofret som var trent opp til sin rolle i ritualet var i en tvangssituasjon. Gjennomføringen av ritualet krevde den energien som ofret hadde, og ofret ble for utmattet til å ha overskudd til motstand, det fulgte bare strømmen. Ofrene hadde gjerne vært gjennom hektisk og utmattende aktivitet i lang tid før selve offerseremonien. Og de var sikre på at de ikke kunne unnslippe døden på offersteinen selv om de prøvde.
Inga Clendinnen forteller om feiringen av Toxcatl som var dedisert til Tezcatlipoca og Huitzilopochtli, der ofring av en fange var en del av den langvarige seremonien. En ung fange ble valgt ut et år før ofringen skulle finne sted. Han ble valgt ut fra en gruppe som var valgt ut og trenet opp av prester på grunn av at han var spesielt vakker. Moctezoma selv ga ham en rik drakt og smykker, som var en stor ære. Den unge mannen var kledd i praktfulle klær og ble overalt eskortert, og slik gikk han omkring i gatene og spilte fløyte sammen med sitt følge av krigere. Folk kom for å hilse på ham og ga ham blomster. Tjue dager før han skulle dø ble det lange håret hans kuttet og bundet inn i drakten til en erfaren kriger som hadde tatt minst fire fanger. Så fikk ofret fire koner, og i de siste fem dagene før festivalen var ofret hersker i byen og holdt bankett på de helligste steder. Den femte dagen reiste han fra byen sammen med sitt følge til ei lita øy. Der sa konene farvel, og han gikk sammen med følget sitt til et lite tempel. Han bestemte selv når han skulle gå opp trappa til templet, og der ventet prestene på ham for å skjære hjertet ut av kroppen hans. Mens den gamle Tezcatlipoca døde begynte en ny å spille fløyte i byens gater.
Den unge mannen var blitt valgt ut etter bestemte estetiske kriterier, og ikke på slump. I vurderingen var manérer minst like viktige som utseende. Han skulle oppføre seg grasiøst og elegant og høflig. Han skulle kunne opptre som byens hersker, og velge det nøyaktige tidspunktet for sin død. Samarbeid fra ofrets side var nødvendig for at dette skuespillet skulle være vellykket.
Den utvalgte kjente intimt den kulturkretsen som mexica tilhørte og dens regler og protokoller for høflighet og opptreden. De andre som var blitt valgt til den gruppen som den endelig utvalgte ble hentet fra ble drept. Den utvalgte fikk derfor leve et år lenger enn de andre. Og slik kan det ha vært et valg å prøve å spille rollen best mulig, og å vise fram de kvalitetene som den krevde etter beste evne.
Inga Clendinnen skriver at en grunn til at denne rollen som Tezcatlipoca kan ha virket tiltrekkende kan være at han ble beundret av kvinnene - han var en vakker ung mann som skulle dø som en gud.
Ved samme tid som denne hovedpersonen ble valgt ut for å være Tezcatlipoca og dø ble en annen ung mann valgt ut til å være hans motstykke. Han fikk navnet Titlacahuan, som var et annet av Tezcatlipocas navn. Etter den store festivalens dager med dans og offer, som fulgte etter døden til Tezcatlipoca, ledet den andre unge mannen en dans med krigere. Han valgte også tidspunktet for sin død, men han døde offentlig. Han klatret opp trappene til pyramiden og fikk hjertet skåret ut av kroppen. Den knuste hodeskallen hans ble satt på stake sammen med den førstes hodeskalle.
Denne andre Tezcatlipoca opptrådte som en vill og farlig figur, og var kledd som det.
Ofrene ble sett på som fremmede og annerledes, som ikke tilhørende i byen - selv om tilskuerne gråt når barn skulle ofres.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: