Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Frederick C. Beisers bok "The Fate of Reason."
Kants kritiske filosofi ble innledet med "Kritik der reinen Vernuft" i 1781. Men de følgende seks årene ble Kants filosofi møtt vekselvis med perioder med taushet eller angrep. Angrepene toppet seg i 1787-88, men da var også Kants filosofi endelig i ferd med å bli anerkjent. De første årene hadde empiristene stått for angrepene på Kants filosofi. Da det viste seg at Kants filosofi begynte å få tilhengere mot 1787, sluttet også tilhengerne av Leibniz og Wolff seg til angrepene på Kants filosofi, men det var for sent for dem. Kants filosofi var allerede framtida!
I dette kapitlet skal vi møte to av de første filosofene som var ute og skaffet Kant anerkjennelse, men som også var kritiske mot deler av Kants filosofi, og derfor ønsket både å rette på den og å utvikle den videre. Senere kom filosofer som i dag er mer kjente enn de to vi møter i dette kapitlet, som også med utgangspunkt i Kants filosofi ville skape en ny filosofi. Mest kjent av disse er Hegel.
Det var Karl Leonhard Reinhold (1758-1823), som var 22 eller 23 år gammel da Kants første Kritikk ble publisert, og da ingen etablert person, som aktualiserte og populariserte Kants filosofi slik at den vant forståelse og anerkjennelse. Reinhold kom også med viktige bidrag til videreutviklinga av filosofien, basert på problemstillinger som Kants filosofi reiste. Man kan si at så snart Kants filosofi hadde fått anerkjennelse og tilhengere begynte tilhengerne å utvikle den videre, eller de søkte å utvikle sin egen filosofi med grunnlag i problemstillinger som ble skapt av Kants filosofi. Det viser den store fruktbarheten til Kants filosofi. Den kom til å bli utgangspunktet for den videre utviklinga av filosofien. Kants tilhengere var ikke opptatt av å forsvare Kants filosofi, men av å ombygge den eller rasere den for å bygge sitt eget med utgangspunkt i de problem Kants filosofi skapte. Reinhold er det første eksemplet på dette. Maimon kan i noen grad også sies å være et eksempel på dette. De var begge gode elever som ikke ble stående ved det som læreren lærte dem!
Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.
Reinholds første møte med Kant var ikke vennskapelig. I februar 1785 skrev Reinhold en anonym artikkel i "Teutsche Merkur" der han forsvarte Herders "Idéen" mot en lite velvillig anmeldelse fra Kant. Reinhold mente at Kant hadde behandlet Herder urettferdig ved å bruke standarder fra tradisjonell metafysikk i bedømmelsen av Herders verk. Disse kan ikke brukes på den historievitenskapen som Herder var i ferd med å utvikle, skrev Reinhold. Historie består av mengder av tilfeldige hendelser og fakta, og er ingen geometri med definisjoner og strenge bevis.
Da Reinhold skrev den ovenfornevnte artikkelen, som Kant for øvrig svarte på, hadde Reinhold enda ikke lest Kants kritiske filosofi. Men i løpet av høsten 1785 begynte Reinhold å studere Kants filosofi. Og Reinhold ble en tilhenger av Kants filosofi, og kom med den som grunnlag til å gi viktige bidrag til den videre utviklinga av filosofien. Reinhold ble interessert i Kants filosofi etter å ha lest et utdrag av "Kritik der reinen Vernuft" i "Allgemeine Literatur Zeitung". Reinhold fant at han ville gjøre noe for å gjøre Kants filosofi bedre kjent på en tilgjengelig måte. Derfor begynte han å skrive "Briefe über die kantische Philosophie", som begynte å utkomme i "Teutsche Merkur" fra august 1786.
Målet for Reinhold var å "invitere, oppmuntre og forberede leseren til å studere den kritiske filosofien for seg selv". Det Reinhold ville med brevene sine var ikke å gi en fullstendig framstilling eller gjennomgang av Kants filosofi, men å vise den kantianske filosofiens relevans for problem og spørsmål som var oppe i tidens debatt. Dette var også en typisk framgangsmåte for populærfilosofene, men de hadde ikke Kants filosofi som grunnlag.
Reinholds "Briefe" var i betydelig grad selvbiografiske i det de tok utgangspunkt i problem og spørsmål som Reinhold selv hadde arbeidet og stridd med. Reinhold hadde vært gjennom en religiøs krise, og ved hjelp av Kants filosofi hadde han vært i stand til å arbeide seg gjennom den og gå opp grensen mellom fornuft og tro. Dette var utgangspunktet for brevene hans. Og dette var et tema som hadde vært mye diskutert i Tyskland gjennom flere tiår. Rasjonalistene hevdet at Guds eksistens kunne bevises ved hjelp av fornuften, og at åpenbaringen og skriftene bare var myter. Pietistene derimot hevdet at man måtte tro, bare åpenbaringen og skriftene fortalte om Gud, og fornuften var ikke til hjelp i trosspørsmål. I 1785 foregikk panteisme kontroversen, der dette spørsmålet var satt på spissen. Reinhold skrev i sine "Briefe" om hvordan dette spørsmålet ble løst i Kants filosofi. Kant var da en nesten bortglemt professor i Königsberg.
Reinhold skrev at bare en kritikk av den rene fornuft kunne løse konflikten mellom rasjonalistene og pietistene. Konfliktene hadde pågått lenge, og man stod på stedet hvil. Hver stod på sine argumenter. Spørsmålet er, skrev Reinhold, hva er fornuftens grenser? For å svare på dette må man undersøke fornuften selv. Og dette er allerede gjort, skrev Reinhold til leserne. Og resultatet ble publisert i ei bok for fem år siden. Men denne boka er ikke blitt lagt særlig mye merke til. Denne boka - "den filosofiske ånd største mesterverk" - heter "Kritik der reinen Vernuft".
Reinhold hevdet at Kant hadde funnet den eneste mulige løsning på konflikten mellom rasjonalister og pietister. Det nye som Kant har å bibringe kommer fram når vi spør om hvilken rolle fornuften spiller for troen på Gud. Dette spørsmålet kan deles inn i to spørsmål:
Først, er det mulig å kjenne Guds eksistens ved hjelp av fornuften?
For det andre: Om det ikke er mulig å ha sikker kunnskap om Guds eksistens, kan man ha tro på Gud selv om den ikke er rettferdiggjort gjennom fornuften?
Rasjonalistene svarer bekreftende på det første spørsmålet, og pietistene på det andre spørsmålet. Den kritiske filosofien svarer benektende på begge spørsmålene, skrev Reinhold. Man kan ikke ved hjelp av fornuften få kjennskap til Gud, og tro alene tillater ikke gudstro. Det er bare den praktiske fornuft som forteller om Gud, skrev Reinhold. Løsninga river ned de grunnløse pretensjonene til begge parter. Rasjonalistene må oppgi gudsbevisene, og pietistene må oppgi troens sprang ut i det ukjente. Men løsninga gjør rett og skjel til begge parter. Rasjonalisten får rett i at tro på Gud er rasjonelt, og pietistene har rett i at troen ikke kan bevises metafysisk. Begge parter feiler i det de ikke ser at grunnlaget for troen ligger i den praktiske fornuft, skrev Reinhold.
Takket være Reinholds livlige og elegante skrivemåte, og hans bruk av aktuelle tema, ble brevene en suksess. Og Reinhold oppnådde det han var ute etter: Den kritiske filosofien ble anerkjent av offentligheten. Brevene skaffet Reinhold selv et professorat ved universitetet i Jena. Takket være Reinholds rykte begynte universitetet i Jena å bli sentret for kantianismen i Tyskland.
Reinhold tok kontakt med Kant, og Kant uttrykte stor begeistring for Reinholds brev. Kant ga også offentlig sin velsignelse til brevene.
Reinhold var en selvstendig tenker, og arbeidet videre med Kants filosofi. Den voldsomme kritikken av Kants filosofi gjorde Reinhold oppmerksom på kunnskapsproblemene i filosofien. Reinhold er i større grad enn noen tidligere filosof i moderne filosofi klar over at den epistemologiske (epistemologi = kunnskapsteori) tradisjonen er problematisk. Reinhold reiste spørsmålet om hvorfor epistemologien til Kant, Descartes, Locke og Hume hadde mislyktes i å bli den ubestridt anerkjente filosofien. Hvorfor hadde hele den epistemologiske tradisjonen mislyktes i å gjøre filosofien til en vitenskap? Reinhold mente at filosofene måtte lastes. De hadde tatt muligheten for en epistemologi for gitt, og ikke vært oppmerksomme på epistemologien som et problem og som en oppgave. Derfor hadde epistemologien blitt blandet sammen med psykologi og metafysikk.
Reinholds svar på krisen for epistemologien var å skrive sin Elementarphilosophie. I den ville han gjenoppbygge epistemologien. Reinhold mente at det var nødvendig for å sikre tilliten til fornuften. Reinhold var blitt klar over at oppgaven ikke var å bruke fornuften prinsipp, men å finne fornuftens prinsipp. Først da kunne fornuften være et sikkert grunnlag for moral og religion. Og disse prinsippene kunne bare finnes gjennom epistemologien. Men den gamle epistemologien hadde vist at den ikke dugde.
Reinholds viktigste steg videre enn Kant var hans insistering på at den kritiske filosofien måtte reetableres på et metakritisk grunnlag. Reinhold mente at Kant ikke hadde vært tilstrekkelig selvreflektiv og selvkritisk. Kant hadde ikke undersøkt de prosedyrene og prinsippene som lå bak hans oppbygging av den transcendentale kunnskapen. Kants filosofi måtte derfor bygges på et nytt grunnlag, mente Reinhold. Og det ville kreve en generell metakritisk teori om betingelsene og begrensningene til den transcendentale kunnskapen.
Reinholds påstand om behovet for et nytt metakritiske fundament hadde avgjørende betydning for den videre utviklinga av filosofien etter Kant. Det skapte en ny problematikk. For kantianerne tidlig på 1790-tallet var den viktigste oppgaven ikke å forsvare Kants filosofi mot dens motstandere, men å bygge den kritiske filosofien opp på nytt og på et nytt grunnlag. Dette kravet til Reinhold var utgangspunktet for Fichte, Schelling og Hegel.
Reinholds metakritiske metodologi - hans idéer om den rette metoden til den transcendentale filosofien - fikk stor innflytelse og ble kanonisk for den etterkantianske generasjonen. Spesielt tre av Reinholds idéer ble tatt opp av Fichte, Schelling og Hegel:
I årene 1789-1793 var Reinhold den fremste talsmann for den kantianske filosofien, og det var Reinhold som gjorde den kritiske filosofien populær. Tidlig på 1790-tallet var det akseptert at det var Reinholds elementærfilosofi som var den endelige formen for kritisk filosofi. Reinhold, og ikke Kant, var i noen korte år den kritiske filosofiens store stjerne. Reinhold mottak alle tegn på suksess. I disse årene ble forelesningene hans alltid mottatt av smekkfulle forelesningssaler, og det ble publisert svært mange skrifter som behandlet og søkte å videreutvikle filosofien til Reinhold. Det kom ut egne tidsskrift for Reinholds filosofi, og alt Reinhold skrev fikk god mottakelse, men naturligvis også hard kritikk fra de gamle antikantianerne. Men i motsetning til i hine hårde dager for Kant hadde Reinhold mange støttespillere. Men i 1794 snudde lykken for Reinhold. Det viste seg at han ikke greidde å utvikle elementærfilosofien slik han ønsket, han greide ikke å gi den et holdbart fundament. Og Fichte ble den nye store stjernen. Likevel hadde Reinhold allerede gjort et viktig og vellykket arbeid, som vi skal se nærmere på.
Høsten 1787 erklærte Reinhold at han forstod den kritiske filosofien bedre enn Kant selv. Reinhold var blitt overbevist om at den kritiske filosofien måtte bygges på et nytt grunnlag, et grunnlag som Kant ikke hadde forestilt seg.
Etter at Reinhold var blitt professor i Jena gikk han gjennom det som var skrevet om Kants filosofi, men han fant ingen enighet om hva mange av de viktigste idéene i Kants filosofi gikk ut på. Det var ingen enighet om hva Kants filosofi gikk ut på, verken blant tilhengerne eller blant motstanderne. Dette var en krise for Kants filosofi, som Reinhold mente noe måtte gjøres med. Grunnen til denne krisen lå i filosofien selv, mente Reinhold, og ikke i manglende fatteevne hos det skrivende publikum. Riktignok var deler av Kants filosofi vanskelig å forstå, men verre var det mange av dens prinsipp var uklare og at grunnleggende begrep ikke var klart definert.
Det var spesielt et begrep Reinhold fant skapte mye forvirring. Det var begrepet "forestilling" (Vorstellung). Kant hadde ikke definert dette begrepet, leseren måtte forstå det ut fra vanlig språkbruk og ut fra den måten Kant brukte det på. Begrepet "forestilling" var av grunnleggende betydning. For det første ble det brukt om former for forståelsens begrep, om fornuftens idéer og sansenes intuisjoner. For det var Kritikkens mål å undersøke betingelsene og grensene for kunnskap, men kunnskapsbegrepet avhenger av begrepet om forestillingen. Mange uenigheter om betingelsene og grensene for kunnskap kunne bare løses dersom man var helt klare over betydningen av dette begrepet.
Derfor begynte Reinhold høste 1787 å utvikle en ny teori om forestillingsevnen. Oppgaven var å analysere begrepet om forestilling. Reinhold mente at en teori om forestillinger måtte gå forut for en kunnskapsteori, og at den kunne være grunnlaget for en kunnskapsteori.
Dette arbeidet førte til at Reinhold skrev "Versuch einer neuen Theorie des menschlichen Vorstellungsvermögen". I 1790 skrev Reinhold "Beyträge zur Berichtigung der bisherigen Missverständnisse der Philosophien", og året etter "Über das Fundament des philosophischen Wissens". I 1792 kom det andre bindet av brevene, og i 1794 andre bind av "Beyträge."
Reinholds kritikk av Kant gikk ut på at Kant ikke hadde gitt den kritiske filosofien et fundament som var godt nok. Den ga ikke det den prøvde å gi. Reinhold evaluerte Kants filosofi i forhold til det Kant hadde prøvd å gjennomføre. I følge den første kritikken er vitenskap et komplett system organisert rundt og utledet fra en enkelt idé.
I følge Reinholds "Beyträge" og "Fundament" greier ikke Kants kritiske filosofi å realisere det ovenfor nevnte idealet. Den er ikke systematisk og metoden er ikke "syntetisk", den begynner ikke med helheten for så å bestemme delenes nødvendige orden gjennom en streng a priori deduksjon. Metoden er heller analytisk, den begynner med delene og kommer fram til helheten gjennom en tilfeldig induksjon.
Reinhold mente at den mest alvorlige uutforskede forutsetning til den kritiske filosofien var Kants begrep om erfaring. Dette begrepet har som forutsetning at begivenheter styres av lover, eller at det er en nødvendig forbindelse mellom sansningene. I følge Reinholds forståelse av Kant forutsetter den transcendentale deduksjon dette begrepet, men den verken klargjør det eller beviser at det eksisterer en slik erfaring. Skeptikerne tviler på dette begrepet siden de ikke trenger å tro på nødvendige forbindelser mellom sansningene.
En annen grunnleggende forutsetning for den kritiske filosofien er dens dualisme mellom forståelse og sansninger. Reinhold klager over at Kant ikke har gitt overbevisende grunner for at man skal akseptere denne dualismen. Wolff-tilhengerne mener at det bare er snakk om gradsforskjeller mellom forståelse og sansning, at de er av samme slag, og den kritiske filosofien gir ikke bevis som kan tilbakevise Wolffianernes oppfatning.
En annen ubevist forutsetning for den kritiske filosofien er doktrinen om at fornuften ikke kan kjenne tingen i seg selv. En wolffianer som hevder at det er mulig å kjenne tingen i seg kan ikke motbevises ut fra et generelt argument i den kritiske filosofien.
Reinhold ønsket å komme ut av disse vanskeligheten. Det var oppgaven til "Elementærfilosofien". Den ser bort fra alle forutsetninger og begynner med et eneste selvinnlysende prinsipp. Derfra vil den utlede nødvendigheten av de tolv kategoriene etc. Det som er premissene i Kritikken skal bli konklusjonene i "Elementærfilosofien".
Det er fire betingelser for det første selvinnlysende prinsippet:
Selv om vi skulle greie å finne dette første prinsippet vil det fortsatt være et vanskelig problem å vite hvordan vi skal utlede alle de andre setningene i filosofien. Men det er et enkelt logisk poeng, som var av avgjørende betydning for Kant i striden med rasjonalistene, at fra et universelt og ubestemt premiss kan man ikke utlede spesifikke og bestemte konklusjoner. Man kan ikke utlede det spesielle og konkrete fra det universelle og abstrakte. Reinhold innså dette problemet.
Elementærfilosofien var også en bevissthetens fenomenologi. Den begynte som "en ny teori om forestillingen". Dens oppgave var å beskrive og å analysere "bevisstheten i sin alminnelighet" eller "forestillinger som sådanne". Denne nye teorien om forestillinger var en fenomenologi i streng betydning. Den ga avkall på alle metafysiske og psykologiske spekulasjoner om opprinnelsen til bevisstheten og begrenset seg til å beskrive selve bevissthetens fenomen. I 1790 innlemmet Reinhold fenomenologien i Elementærfilosofien. I følge Beyträge er det første prinsippet i filosofien ikke en definisjon eller et begrep, men et bevissthetsfaktum. Elementærfilosofien må begynne med en forutsetningsløs beskrivelse av det som er i bevisstheten.
Reinhold ser bevisstheten som startpunktet for filosofien. Han sier at de enste fakta som er immune mot skeptisk tvil er de som jeg har i bevisstheten. Skeptikeren kan tvile på at forestillingene hans tilhører et enkelt selvidentisk subjekt, og naturligvis på at de samsvarer med noe ytre objekt, men han kan ikke tvile på at han har forestillinger, for denne tvilen selv vil være en forestilling.
Reinhold mente at filosofien framfor å begrense seg til å undersøke betingelsene og grensene for kunnskap, skulle begynne med en undersøkelse av betingelsene og grensene for bevisstheten i sin alminnelighet. I steden for å begynne med kunnskapen bør filosofien begynne med forestillingene, siden det ligger til grunn for kunnskapen. Kunnskapen er forestillinger, men ikke omvendt, forestillinger er ikke kunnskap. Elementærfilosofien er først og fremst en filosofi om forestillinger. Det er derfor den er en fenomenologi, og ikke en kunnskapsteori.
En feil ved den tradisjonelle epistemologien er at den ikke undersøker bevisstheten, i følge Reinhold. En annen feil er at den overgir seg til metafysikk, selv om den hevder å unngå metafysikk. Den begynner med metafysiske teorier om subjekt og objekt - for eksempel om de er mentale eller fysiske - framfor å begynne med å undersøke forestillingsevnen, for så å avgjøre om muligheten for metafysisk kunnskap om subjekt og objekt. Tradisjonell epistemologi havner i en ond sirkel der den forutsetter det den skal undersøke.
Reinhold skriver at tradisjonell epistemologis forhastede forpliktelse til metafysikken skyldes at den ikke makter å skille mellom to ulike spørsmål. Det første "Hva er kunnskapens forutsetninger?" er et strengt logisk spørsmål om sannhetsbetingelsene til våre avgjørelser, skrev Reinhold. Det er ikke om betingelsene for at noe eksisterer, men om betingelsene for kunnskap om objektet. Det andre spørsmålet "Hva er kunnskapens subjekt?" er et metafysisk spørsmål om naturen til subjektet som har kunnskap. Det er ikke om lovene som styrer kunnskapen om virkeligheten, men om de som styrer noe i virkeligheten. Å blande sammen disse to spørsmålene har ført til alvorlige feil, hypostasering av kunnskapens lover og tingliggjøring av dommers sannhetsbetingelser.
En annen grunnleggende feil til tradisjonell epistemologi, i følge Reinhold, er at den ikke definerer sine termer nøyaktig, slike som "fornuft", "forståelse", "kunnskap" og "forestilling". Den holder seg til tilvant betydning av termene, og uenigheter oppstår fordi ulike personer bruker termene ulikt.
Reinhold begynte sin andre bok om "Versuch" med å definere nøyaktig hva han ville undersøke. Han ville spesifisere presist bevissthetens rene fenomen, for å holde det borte fra alle psykologiske og metafysiske spekulasjoner.
Reinhold begynner med å definere sitt område som "forestillingsevnen" (Vorstellungsvermögen). En bevissthetsfenomenologi er en undersøkelse i forestillingsevnen forstått som den alminnelige bevissthetsevnen. Hva menes med forestillingsevnen? Først foretar Reinhold to distinksjoner om begrepet forestilling. Den første distinksjonen er mellom de indre og de ytre betingelsene for forestillinger. De indre betingelsene viser seg i forestillingene og kan ikke skilles fra forestillingene. De ytre betingelsene viser seg ikke i forestillingene og kan skilles fra dem. Den andre distinksjonen er mellom det trange og den brede slaget av forestillinger. Det trange slaget er bare det alminnelige begrepet om forestillinger, det alle forestillinger har felles, unntatt alle forskjellene mellom de forskjellige klassene forestillinger. Det brede slaget er det alminnelige begrepet om forestillinger inkludert alle forskjellene mellom de forskjellige klassene forestillinger.
Reinhold skiller så mellom tre forskjellige betydninger av termen "forestillingsevne". Først er det forestillingsevnen i vid betydning, dette omfatter de indre og de ytre betingelsene for forestillinger i bred forstand, begge betingelsene for alle typer forestillinger. Dette har vært den vanlige bruken av termen. den andre er "forestillingsevnen" i trang betydning. Den omfatter bare de indre betingelsene til forestillingen i vid betydning, det som viser seg med nødvendighet i det spesielle slaget forestillinger. Tredje og sist er "forestillingsevnen" i den trangeste betydning. Den dekker bare de indre betingelsene til forestillingene i den trangeste betydning, og refererer til det som viser seg med nødvendighet i forestillingene rent generelt, abstrahert fra alle spesielle forestillinger.
Reinhold understreker at hans fenomenologi undersøker forestillingsevnen i den trangeste betydningen. Med andre ord, den undersøker de indre betingelsene til forestillinger som sådanne. Reinholds undersøkelse bryr seg ikke med de ytre betingelsene for forestillinger eller med noen spesiell form for forestilling. Den undersøker bare de nødvendige betingelsene for det som er til stede i bevisstheten, ikke spesielle former for bevissthet, men bevissthet i sin alminnelighet.
Reinhold ville utelukke metafysiske spørsmål om naturen til subjektet og objektet fra sin undersøkelse. Subjektet og objektet er bare ytre betingelser for forestillingen, for en forestilling kan oppstå selv om den ikke har noe eksisterende objekt, og selv om den tilhører et annet subjekt. En teori om forestillinger vil gå overstyr dersom den forsøker å bestemme forestillingenes natur ut fra subjektet og objektet. Vi kjenner subjektet og objektet bare fra de forestillingene som vi har om dem, så å trekke slutninger om forestillingenes natur fra naturen til subjekt og objekt er å sette det formidlede og mindre sikre istedenfor sikker og umiddelbar kjennskap.
Reinhold framholdt ofte at det han undersøkte er forestillingenes begrep, og det har ingenting å gjøre med metafysisk eller psykologiske undersøkelser eller med undersøkelser om hvordan forestillingene oppsto eller var forårsaket.
Reinholds nøyaktige og detaljerte definisjoner spiller en ekstremt viktig rolle i den transcendentale filosofien i sin alminnelighet, skriver Frederick Beiser. Reinholds fenomenologiske program, som det presist er lagt fram i Versuch, skulle bli sett på som løsninga på et alvorlig metodologisk problem i Kants transcendentale filosofi. Det er problemet om hvordan en transcendental filosofi undersøker betingelsene og grensene til mulige erfaringer uten å overskride dem. En transcendental filosofi står alltid i fare for å havne i metafysikken, siden grensen mellom det transcendentale (en undersøkelse av de nødvendige betingelsene for mulig erfaring) og det transcendente (metafysiske spekulasjoner som ikke kan bekreftes gjennom noen som helst mulig erfaring) er hårfin.
Strategien for Reinholds "Elementærfilosofi" var å bygge et fenomenologisk grunnlag for den kritiske filosofien. Reinhold ville dedusere og systematisere alle den kritiske filosofiens resultat og forutsetninger ved å begynne med den logiske analysen av det som kommer fram i bevisstheten. Den kritiske filosofien ville finne et sikkert grunnlag bare i den utstrekning dens resultat viste seg å være nødvendige betingelser for bevisstheten i sin alminnelighet, eller forestillinger som sådanne.
Men Reinhold kjørte seg fast i sitt videre arbeid. Han kom ikke videre. Derfor forlater vi ham her.
* * * * * * * * * * * * * * * *
Samtidig med at Reinhold arbeidet med Kants filosofi og gjorde den kjent, arbeidet også Maimon med utgangspunkt i Kants filosofi. Maimon var en polsk-russisk jøde, engang rabbi. Han var fra fattige kår, og levde et utrygt liv i Berlin. Utdanninga hans var Talmud. Morsmålet hans var ei blanding av hebraisk, jiddisch, litauisk og polsk. Han hadde hatt et vanskelig liv i fattigdom. Han var skilt og var blitt utstøtt fra det samfunnet som han hadde tilhørt fordi han var uortodoks. I mange år hadde han vært en vandrende tigger. Han var ingen elegant person, men rå, naiv og enkel. Han drakk ofte opp de pengene som han hadde. Men han ble den mannen som Kant kom til å betrakte som sin beste kritiker. Navnet hans var Salomon ben Joshua, men han likte å kalle seg selv for Salomon Maimon.
7. april 1789 sendte Marcus Herz, en tidligere student og venn av Kant en pakke til Kant. Pakken inneholdt et manuskript. Det var en kritisk kommentar til den første Kritikken. Det fulgte med et brev til Kant fra Herz der Herz bad Kant om å lese manuskriptet. Kant var 66 år gammel og helsa hadde begynt å svikte og han hadde fortsatt mye arbeid å gjøre, så han hadde mest lyst til å returnere pakken, men han så på manuskriptet. Han så snart at forfatteren av manuskriptet hadde forstått filosofien hans bedre enn noen annen kritiker. Forfatteren av manuskriptet var Maimon.
Tittel på manuskriptet var "Versuch über die Transcendentalphilosophie". Beiser skriver at å studere Fichte, Schelling eller Hegel uten å ha lest Maimons Versuch er som å studere Kant uten å ha lest Humes Treatise. Fichte, Schelling og Hegel ble utfordret av Maimons skeptisisme, og av Maimons angrep på den transcendentale deduksjonen. I følge Maimon kan ikke det sentrale spørsmålet bak den transcendentale deduksjonen - Hvordan brukes syntetiske a priori begrep på forstanden? - løses på Kants premisser. Kant hadde med sin dualisme skapt en så uoverstigelig kløft mellom sansning og fornuft at det var umulig å krysse den, det ble umulig for syntetiske a priori begrep å korrespondere med erfaringen. Dette skapte en stor oppgave for Fichte, Schelling og Hegel: å finne en mer plausibel løsning på deduksjonen. I likhet med Kant ville de forsvare muligheten for syntetisk a priori kunnskap, men de måtte akseptere Maimons poeng om at slik kunnskap ikke er mulig på grunn av Kants dualisme.
Maimon reiste ikke bare et av de fundamentale problemene for den postkantianske idealismen, han foreslo også løsninga på problemet. I følge Maimons Versuch er det nødvendig å inkorporere litt metafysikk i systemet. Dersom syntetiske a priori begrep skal kunne anvendes må man postulere Leibniz' og Malebranches idé om en uendelig forståelse som er til stede innen vår begrensede forståelse og som skaper ikke bare formen, men også inneholdet i erfaringen. Bare en slik idé løser deduksjonens problem, fordi den overvinner Kants problematiske dualisme.
Både Fichte, Schelling og Hegel aksepterte dette prinsippet. Takket være Maimon fikk Kants transcendentale ego en ny og metafysisk status. Det ble et eneste universelt subjekt som er til stede innenfor hvert eneste individs bevissthet, og forener det begrensede subjektet og objektet. Maimons uendelige forståelse er altså forløper for Fichtes Ich og Hegels Geist.
Maimon forsvar for den metafysiske tradisjonen begynte et nytt kapittel i historia til postkantiansk filosofi. Den markerer dens overgang fra kritisk til spekulativ idealisme. Det Kant forbød som en overtredelse av grensene for menneskelige kunnskap, så Fichte, Schelling og Hegel som en nødvendighet for den kritiske filosofien selv. Maimon var den avgjørende figuren bak denne forandringa.
Selv om Maimons historiske betydning er anerkjent, er man ikke enige om forståelsen av filosofien hans. Den er obskur. Maimon forandret også mening noen ganger, og det gjør det vanskelig å legge en definitiv mening til ham. Dessuten er filosofien hans sammensatt av ulike tankeretninger, og derfor lite helhetlig og sammenhengende.
Maimon skrev i et brev angående Reinholds krav om et første prinsipp at selv var han ikke opptatt av å finne et første prinsipp som kan systematisere all vår kunnskap, men av å undersøke om disse prinsippene var sanne.
Den sentrale tesen i Maimons skeptisisme er at det ikke kan være syntetisk a priori erfaringskunnskap. Maimon reiser spørsmålet om det er klart at Kants syntetiske a priori prinsipp kan brukes på sanseintuisjoner. Maimon sier "nei". Alt det som sansene viser oss er, som Hume viste oss, skriver Maimon, en konstant forbindelse mellom hendelser, men aldri noen universell eller nødvendig sammenheng.
Hovedmålet for Maimons skeptisisme er Kants transcendentale deduksjon. I følge Maimons forståelse prøver deduksjonen å vise at syntetiske a priori prinsipp er en nødvendig betingelse for mulig erfaring, der "erfaring" forståes som universelle og nødvendige forbindelse mellom distinkte forestillinger, og ikke bare som den tilfeldige konstante forbindelsen mellom dem. Selv om Maimon er villig til å gå med på deduksjonens argument, at mulig erfaring krever anvendelse av kategoriene, stiller han fortsatt spørsmål ved premisset, at erfaring er mulig. Maimon tilbakeviser ikke at syntetiske a priori prinsipp kan anvendes på erfaringen, han stiller bare spørsmål ved det.
Et annet av Maimons argument var at det er umulig å anvende syntetiske a priori prinsipp på erfaringen. For Kant har ikke noe kriterium for å avgjøre når hans syntetiske a priori begrep kan anvendes på a posteriori intuisjoner. Det er ingen måte å skille mellom tilfeller der begrepene kan brukes og tilfeller der de ikke kan brukes.
Maimon har flere argumenter for at sansningene i seg selv ikke forteller hvilke kategorier som skal anvendes på dem for å gjøre dem til meningsfulle erfaringer.
Kanskje det viktigste argumentet til Maimon mot den transcendentale deduksjonen, og mot at a priori begrep kan brukes på erfaringen, er Kants radikale dualisme mellom forståelse og sansninger. Kant deler forståelsen og sansningene i to helt forskjellige og uavhengige evner. Forståelsen skaper a priori begrep som ikke er utledet fra sansningene, og sansningen mottar inntrykk som ikke kommer fra forståelsen. De er også forskjelligartede siden forståelsen er helt intellektuell, aktiv og hinsides tid og rom, mens sansningen er rent empirisk, passiv og foregår i tid og rom. I følge Maimon er Kants forståelse-sansning dualisme analog med Descartes kropp-ånd dualisme. Og disse to formene for dualisme står overfor samme problem med å opprette forbindelse og samvirke mellom de to sidene dualismen består av.
Dersom forståelse og sansing ikke kan samhandle, er det knapt mulig at forståelsens a priori begrep kan brukes på a posteriori intuisjonene til sansningene. I følge Kant selv brukes bare a priori begrepene på erfaringen dersom det er den mest intime kontakt og interaksjon mellom forståelse og sansninger. ("Intuisjoner uten begrep er blinde", og "begrep uten intuisjoner er tomme.") Hvordan kan sansningene og forståelsen samhandle så intimt dersom de er uavhengige og helt forskjelligartede? Det er ikke mulig, skriver Maimon.
Maimon hevdet at elementer fra den metafysiske tradisjonen er nødvendige for den kritiske teorien.
Hele problemet med deduksjonen skyldes Kants dualisme mellom sansning og forståelse, skrev Maimon. Dersom vi benekter denne dualismen forsvinner problemet, siden det da ikke vil være nødvendig å postulere noen mystisk preetablert harmoni mellom helt forskjelligartede evner. Dersom vi benekter denne dualismen har vi to alternativ. Vi kan enten, med Lockes empirisme, sensualisere intellektet eller, med Leibniz' rasjonalisme, intellektualisere sansningen. Siden den første muligheten ikke kan redegjøre for syntetiske a priori prinsipp, som ikke kan reduseres til empiriske generaliseringer, må den andre muligheten velges. I følge Leibniz og Wolff er forståelsen aktiv, og er kilde til både form og innehold i erfaringen. Dette betyr at sansningen ikke er en uavhengig kilde til kunnskap, som Kant mente, men bare en forvirret form for forståelse, som Wolff trodde. Siden forståelsen både skaper sansning og erfaring er det ikke lenger noen dualisme.
Maimon går videre og introduserer en spekulativ idé, at den uendelige forståelsen skaper objektene i det den blir kjent med dem. Den uendelige forståelsen er til stede i vår begrensede forståelse, for det er den uendelige forståelsen som har makt til å skape alt den kjenner til. Vi kjenner tingene som de er gitt til vår erfaring. Det er ikke vi som kjenner tingene gjennom sanseerfaringene, men Gud som kjenner tingene gjennom oss.
Denne ekstreme rasjonalismen, at alt er skapt av en uendelig intelligens i henhold til fornuftige lover, betyr at alt er på sin rette plass og styrt av nødvendighet.
Dersom alle ting i utgangspunktet og på forhånd er helt rasjonelle og samordnede, vil alle dommer være analytiske, så sant vi har fullstendig innsikt i tingene. Dermed forsvinner syntetiske a priori dommer. Dermed skulle problemet med syntetiske a priori være løst.
Om denne forestillingen for Maimon bare er en regulativ idé eller "hard virkelighet", har konstitutiv status, er ikke klart. Det ser ut til at Maimon vaklet i dette spørsmålet.
Maimons påstand om at det transcendentale ego skaper alt det kjenner, synes å være feil. Den ytre verden som vi erfarer synes på alle måter å være gitt og objektiv. Hva gjør Maimon med dette?
Maimon var klar over problemet. Han svarer på det med sin teori om differensialer. Det er en vanskelig og obskur del av filosofien hans. Maimon begynner med Kants diskusjon av sanseinntrykks varierende intensitet. Alle sanseinntrykk har en eller annen intensitet. Intensiteten er sanseinntrykkets påvirkningskraft, som er et a posteriori element. Intensiteten kan måles på en sammenhengende skala som går fra null til uendelig. Null er ren a priori form, og uendelig er materie uten form. Intensiteten må sanses atskilt fra all materiell utstrekning som er bundet til tid og rom. Ekstensiv størrelse utledes fra intuisjonens a priori former, tid og rom, og kan ikke anvendes på sansningens rent a posteriori element. Et rent tilfelle av intensitet består av et punkt uten utstrekning.
Maimon foreslår at sanseinntrykkene ikke er enkle, men sammensatte, og altså mulig å dele opp i mindre enheter. Disse enhetene består av sansningens minst mulige intensitet, som er bevissthetens grunnleggende element. Disse enhetene kan adderes og subtraheres, med følgende økende eller avtakende intensitet, og økende eller avtakende bevissthet. Disse enhetene er uendelig små, så små at vi sanser aldri de enkelte enhetene. Derfor kaller Maimon dem for grensebegrep ("Gränzbegriffe").
Selv om vi ikke kan sanse disse enhetene kan vi forstå dem, siden vi kan sette dem nøyaktig i forhold til hverandre. De kan til og med beregnes, og regnes med, ved hjelp av matematikk. Sansekvalitetene skiller seg fra hverandre på grunn av deres forskjellige utvikling og opprinnelse, og dermed også ulike sammensetning. Å forstå noe er å forstå hvordan det er blitt til. Kants regel om syntese blir her hos Maimon en regel om produksjon av en intuisjon.
Maimon bruker "differensial" på to forskjellige måter. Det er den minste sanseenheten, og også forholdet mellom sanseenhetene, regelen for hvordan de kombineres. Disse reglene kan oppfattes av forstanden og forståes, skriver Maimon. "Forståelsen har evne til ikke bare å tenke det alminnelige forholdet mellom bestemte intuisjonsobjekt, men også til å bestemme (komme fram til/avgjøre) objekt gjennom (deres) forhold". Her går Maimon videre enn Kant. Forståelsen blir ikke bare en evne til å bruke begrep, men også en evne til intuisjon og oppfattelse.
Dette bruker Maimon til å forklare noumena og fenomen. Objektenes differensialer er noumena: "Forståelsen bringer fram forholdene mellom de forskjellige differensialer og forholdet mellom de sansbare objektene som utledes fra dem. Disse objektenes differensialer er de såkalte noumena, og objektene som utledes fra dem er fenomenene." Her får begrepet om differensial samme rolle som tingen-i-seg-selv. Differensialene er årsak til sansemangfoldet. Maimon omfortolker samtidig Kants distinksjon mellom det noumenale og det fenomenale. Noumena er ikke lenger ukjente enheter bak fenomenene, men de lovene som styrer (eller konstituerer) dem.
Sanseerfaringen er altså noe som forståelsen automatisk og ubevisst konstruerer. Dette ville Maimon forklare uten å innføre Kants dualisme. Den gitte og tilfeldige sanseerfaringen er forståelsens forvirrete forestilling. Dersom filosofen analyserer erfaringen vil han finne at de øyensynlig gitte og klare sansekvalitetene forsvinner, og tilbake blir forståelsens klare og tydelige idéer.
Teorien om differensialer gjør forståelsen både til en forestillingsevne og en idéenes evne. De strever etter en mest mulig komplett analyse av forestillingene, og begynner med sanseinntrykkene. Maimon kaller differensialene for forstandsidéer, og de må skilles fra fornuftsidéene. Fornuftsidéene arbeider med syntese av forestillingene.
Teorien om differensialene stiller opp en forståelig struktur bak sansedataene. Men den fjerner ikke fullstendig gapet mellom forståelse og sansninger. Maimon trenger også en teori om rom og tid som forsvarer:
Maimons teori om tid og rom er en syntese av Kants transcendentale idealisme og Leibniz' rasjonalisme. Den aksepterer Kants tese om at tid og rom ikke er egenskaper ved tingene-i-seg-selv, men a priori bevissthetsformer, transcendentale erfaringsbetingelser. Men den aksepterer også Leibniz' tese om at rom og tid i prinsippet kan analyseres og reduseres til en samling forhold, avstander og intervall mellom ting.
Fram til nå har det vært mulig å få inntrykk av at Maimons hovedhensikt var å angripe Kant. Det var det ikke. Maimon arbeidet med utgangspunkt i Kants filosofi for å forandre denne filosofien innenfra. Maimon ville i sin senere filosofi fjerne alle transcendente elementer (for eksempel tingen-i-seg-selv) og deres avtrykk fra Kants filosofi. Der gjør han alle metafysiske elementer om til regulative idéer.
I sin Wörterbuch fra 1791 skisserer Maimon opp sin løsning for dilemmaet: dogmatisme eller skeptisisme. Det er den kritiske middelveien. Maimon ser begrepet om uendelig framgang for forskningen, som Kant tidligere hadde formulert, som løsning på "tenkningens universelle antinomi." I følge denne antinomien er det to krav til den menneskelige tanke som er nødvendige, men i konflikt. På den ene sida må tanken ha noe som er gitt, materie i kontrast med formen, siden tenkning vesentlig er anvendelse av form, forstandsregler. På den andre sida, for at tanken skal bli perfekt kreves det at ingenting er gitt og materielt, at alt er skapt og ren form. Med andre ord, vi må innse at vår forstand er begrenset og at noe må være gitt den, men vi er også forpliktet til å perfeksjonere forstanden slik at den skaper alt den kjenner i likhet med den uendelige forstand. Dette er en nødvendig konflikt siden begge kravene er uunngåelige, og løsninga er stadig å søke perfeksjon av tanken. Fornuften kommanderer "framgang mot det uendelige", skriver Maimon, der det gitte blir stadig mindre etter hvert som tanken stadig øker. Her blir idéen om den uendelige forståelse et mål for undersøkelsene og utforskinga. Idéen får en regulativ status.
Dersom vi gransker dette nærmere finner vi at den ene standpunktet her er dogmatisme, mens det andre er skeptisisme. Løsninga, begrepet om granskningens uendelige framgang, er det kritiske standpunktet.
Maimon la vekt på at filosofien må holde seg til sine egne kunnskapsstandarder og holde seg innenfor grensene for mulig erfaring. Den må holde seg borte fra metafysiske spekulasjoner. Tingen-i-seg-selv skapte et stort problem for dette kravet. Det var nødvendig å bekrefte den for å forklare erfaringens opphav, og det var nødvendig å benekte den for å holde seg innenfor grensene for mulig erfaring.
Maimon mente at tingen-i-seg-selv ikke gikk overens med Kants kritiske prinsipp. Og han mente også at den ikke har noen forklaringsverdi. Den var derfor unyttig.
Hvordan ble situasjonen for den kritiske filosofien dersom tingen i seg selv ble fjernet? Hva skulle den si for å forklare opprinnelsen til erfaring? Maimon svarte at den ikke skulle prøve å forklare erfaringen i det hele tatt. Den kritiske filosofien skulle nøye seg med å si at erfaringen er gitt, og ingenting mer. Å spekulere over opprinnelsen til erfaringen ville være å bruke forstandens kategorier utenfor erfaringens område, og det er illegitimt.
Maimons eliminering av tingen i seg selv tvinger ham til omfortolke subjekt-objekt dualismen. Det er to slag forestillinger. Det er forestillinger som er nødvendige og universelle og som alle har. Og det er private og tilfeldige forestillinger, som er forskjellige fra person til person. Oppgaven er å forklare denne dualismen uten å ty til tingen i seg selv som forklaring på de universelle og nødvendige forestillingene. Dersom vi holder oss strengt til kritiske prinsipp, hevdet Maimon, så er det nødvendig å forklare denne dualismen innenfor bevisstheten selv. Heller enn å sette subjekt-objekt dualismen mellom forskjellige slag enheter - forestillinga og tingen-i-seg-selv - er det nødvendig å sette dualismen innenfor bevisstheten selv, slik at den blir mellom distinkte forestillingstyper.
Maimon medgikk at det finnes legitim bruk av begrepet om tingen i seg selv. I den kritiske og legitime bruk tjener tingen i seg selv som et regulativt prinsipp som foreskriver en uendelig oppgave for forstanden. Denne oppgaven er den fullstendige forklaring av erfaringa, eller organiseringa av alle spesielle naturlover til et komplett system. Målet for vår forståelse er å få all erfaring til å samsvare med sin aktivitet slik at ingenting er tilfeldig og gitt, og slik at alt er konformt med sin lov. I følge Maimon er kunnskap om tingen i seg selv ikke kunnskap om noen mystisk enhet, men komplett kjennskap til tilsynekomsten.
Maimon skrev at når Kant skriver om at tingen i seg selv er umulig å kjenne skyldes det at det er umulig å få fullstendig kjennskap til enhver tilsynekomst. Maimon konstruerer tingen i seg selv som et regulativt prinsipp. Han mener at det er en illusjon å tro at den står for en ting, den er heller en grense for kunnskap og erkjennelse, en grense som stadig er i bevegelse.
Maimon arbeidet mye med logikk. Han var misfornøyd med den tradisjonelle logikken, som han mente var tilfeldig oppbygd. Han ønsket en transcendental logikk, som hadde metafysisk bevissthet, som er klar over sine metafysiske forutsetninger. Det arbeidet han gjorde innen logikk og de meningene han hadde påvirket senere filosofers holdning og oppfatning av logikk, som Fichte, Schelling og Hegel.
Siden Maimon la mye vekt på logikken, og siden han hadde bestemte meninger om hvordan den måtte reformeres og bygges opp, blant annet skulle den ha et enkelt fundamentalt prinsipp som grunnlag, så ville han prøve å finne fram til dette prinsippet. Først når dette prinsippet var funnet ville transcendental filosofi bli i stand til å organisere alle former for dommer og syllogismer i et komplett system, og kunne bygges på sikker grunn.
I sine sene skrifter hevdet Maimon at han hadde funnet et slikt prinsipp. Det var det såkalte prinsippet om bestembarhet (Satz der Bestimmbarkeit). Maimon kaller det for det første prinsippet i filosofien. Det er nøkkel til å utlede kategoriene, og har også andre viktige oppgaver.
Prinsippet om bestembarhet måtte som det første prinsippet i den transcendentale logikken kunne gi kriterier for å bestemme om dommer er sanne eller falske. Prinsippet måtte både kunne skaffe kriterier for å avgjøre om et utsagn er sant eller falskt, og også for å avgjøre om det i det hele tatt kunne være sant eller falskt.
Formålet med prinsippet er å formulere et kriterium for å skille mellom "virkelig tanke", "formell tanke" og "tilfeldig tanke. "Virkelig tanke" kan være sann eller falsk, eller kan fortelle om noe er sant eller falskt, i begge tilfeller i den virkelige verden. "Formell tanke" er logikkens lover etc. "Tilfeldig tanke" er i virkeligheten tilfeldige ordsammensetninger som ikke har noen spesiell mening.
Det grunnleggende prinsippet i logikken, prinsippet om ikkemotsetning, bestemmer bare om et utsagn er selvmotsigende. Men ikke alle formelt mulige utsagn er også materielt mulige. Derfor må det også være et kriterium for å bestemme den materielle muligheten av et utsagn. Å formulere et slikt kriterium er en oppgave for prinsippet om bestembarhet.
Det er to mulige måter å forstå det Maimon skriver om prinsippet om bestembarhet. Den ene kalles veik og den andre måten å forstå dette prinsippet på kalles for sterk. I følge den veike måten er formålet for prinsippet om bestembarhet å skaffe til veie et kriterium for å skille materielt betydningsfulle utsagn, som er sanne eller falske, fra utsagn som er materielt uten betydning. I følge den sterke betydninga er prinsippets oppgave å skaffe til veie et kriterium for objektiv kunnskap i kontrast til subjektive persepsjoner eller assosiasjon av idéer.
Maimon hadde en disputt med Reinhold. Som vi husker lette Reinhold etter en filosofiens første setning, eller første prinsipp. Maimon mente at det ikke var mulig å finne et første prinsipp. Bevissthetens setninger kan ikke være første prinsipp. En forestilling er del av en syntetisk enhet, og ikke en original og grunnleggende bevissthetshandling. Den mest grunnleggende bevissthetshandling er syntesen, siden den kommer før en bevisst tilstand kan representere noe som helst.
Maimon hadde også en disputt med Schulz, som var en av de mest framstående kritikerne av Kant, selv om Schulz ikke tidligere er nevnt her. I debatten med Schulz gjorde Maimon det klart at Kants filosofi ikke er en form for psykologi, eller handler om psykologi, som enkelte kritikere feilfortolket den som. Maimon gjorde det klart at mye av kritikken mot Kant ikke traff målet siden Kants filosofi ikke undersøker årsaksbetingelser for erfaring, men sannhetsbetingelser for dommer som felles. Den er ikke om ting, men om vår syntetiske a priori kunnskap om ting.
Som nevnt satte Kants filosofi i gang en storartet tankevirksomhet i svært mange glupe og kreative mennesker. Og den ble utgangspunkt for svært mye av den senere filosofien. Kants filosofi var slik særdeles fruktbar. Den greide ikke å etablere seg som den aksepterte sannheten. (Det måtte isåfall være med ny-kantianerne i andre halvdel av det nittende århundret, hundre år etter at Kant levde.) Den fikk en bedre skjebne. Vi skal se mer på dette!
Til oversikten over alle tekstene
Kilde for dette kapitlet er: