Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Ved slutten av juli 1941 begynte det å gå opp for tyskerne hva de hadde lagt ut på. Den store framgangen de hadde hatt hadde ført de fremste delene av hæren så langt øst at forsyningslinjene dens hadde store vanskeligheter med å skaffe troppene forsyninger. Og den 30. juli erklærte OKH at framrykkinga til armegruppe Sentrum skulle stoppe opp for at den kunne hvile og få forsyninger. Hitler mente at krigen i øst var i ferd med å bli vunnet, og ville ikke sende nye tanks til hæren i øst, men nedprioriterte forsyningene til hæren i øst.
Wehrmacht ble spredd stadig tynnere ut over et svært stort område der det stadig foregikk kamper, og der det ble stadig vanskeligere å bringe fram forsyninger. Selv om den tyske ledelsen mente at den nå burde ha vunnet krigen, så ville Den Røde Arme ikke innse at den hadde tapt og legge seg ned og være død og borte, men den fortsatte å kjempe. Og dette uroet enkelte av de fremste tyske offiserene og også Hitler.
Hitler var stadig opptatt av å erobre nye mål som kunne bli tatt før vinteren kom. Spesielt var han opptatt av å erobre industri og gode jordbruksområder. Hitler mente derfor at det var mindre viktig å erobre Moskva enn det var å erobre Ukraina og industrien i Leningrad. I juli og august hadde de tyske styrkene hatt stor framgang i Ukraina, etter først å ha møtt sterk motstand. Tysker omringet det meste av tre armeer nær Uman, de beleiret Odessa, og de nådde utkantene av Kiev og søndre Dnepr den 30. august.
I Førerdirektiv 33 fra 19. juli hadde Hitler beordret at hovedtyngden av styrkene til Armegruppe Sentrum i krigens neste fase skulle delta i angrep i nord og sør. Denne beslutningen førte til uenighet i den tyske kommandoen.
Diskusjonen om denne beslutningen raste i august, mens Armegruppe Sentrum var involvert i harde kamper på sitt frontavsnitt der Den Røde Arme satte inn harde motangrep.
I et Førerdirektiv fra 21. august skrev Hitler at målet for det inneværende året ikke var Moskva, men kontroll over Donetskbassenget, Krim og området rundt Leningrad.
Siden Armegruppe Sentrum hadde trengt lenger øst enn Armegruppe Sør hadde greid i Ukraina stod Ukraina som et stykke Sovjet som stakk langt vestover inn i den tyskokkuperte delen av Sovjet, forankret av det innbitte og dyktige forsvaret som var utført av Potapovs femte arme sørfor Pripiatmyrene. Dersom Guderian snudde den andre pansergruppe som han kommanderte ved Smolensk sørover kunne den angripe russerne i flanken og gå gjennom den og oppnå kontakt med første pansergruppe under Ewald von Kleist, som angrep nordover fra Kremenshug ved Dnepr, og dermed ville Kievregionen bli omringet. Den femte august pekte Zhukov på faren for at dette kunne skje, og foreslo at de sovjetiske styrkene skulle trekke seg tilbake fra området ved Kiev. Zhukov ble da erstattet av Shaposhnikov som leder for generalstaben og sendt til Leningrad. Stalin var overbevist om at tyskerne ville konsentrere seg om angrepet mot Moskva og Leningrad.
Den 11. september var sperringen rundt den sørvestlige fronten i ferd med å lukke seg fra både nord og sør. Marsjal Budenny og Krutsjov fortalte Stalin at Kiev måtte evakueres. Men det ble avslått og Budenny ble erstattet av Timoshenko. Den 14. september prøvde stabssjefen ved den Sørvestlige fronten, Tupikov, forgjeves å overbevise Shaposhnikov om faren for å bli omringet. Høstregnet gjorde veiene i Russland og Ukraina til gjørmekanaler. Likevel fortsatte de tyske styrkene å ta seg fram, og den 16. september møttes andre og første pansergruppe nær Lokhvitsa. Da det skjedde fikk den Sørvestlige fronten tillatelse fra Timoshenko og Krutsjov til å dra seg tilbake, men frontkommandant Kirponos var nølende uten tillatelse fra Moskva, noe som kom dagen etter.
Omringningen var ikke helt tett, og betydelige sovjetiske styrker angrep den og rømte ut av den, blant andre Timoshenko, Krutsjov og Budenny. Kirponos og Tupikov ble drept under forsøk på å bryte ut av omringningen. Tyskernes offisielle tall over krigsfanger tatt ved Kiev var 665.000. Fire sovjetiske feltarmeer, den femte, den trettisjuende, den tjuesjette og den tjueførste, var utslettet. De hadde bestått av 43 divisjoner og 452.720 mann og hadde hatt 3.867 kanoner og bombekastere.
Etter den tyske seieren ved Kiev trakk den andre pansergruppe seg tilbake nordover for å gjøre seg klar til å fortsette marsjen mot Moskva. Armegruppe Sør utnyttet seieren til å utvide det området den behersket i Ukraina. I slutten av september trengte tyske styrker inn i industriområdene i Donbas, og den 17. oktober var området okkupert. Første pansergruppe raste mot Don. Den 21. november gikk SS panzerdivisjon Leibstandarte Adolf Hitler inn i Rostov ved Don, men den dro seg tilbake ei veke senere. Odessa ble erobret den 16. oktober etter hard kamp, og det meste av Krim ble erobret - sovjetiske styrker fortsatte bare å holde Sevastopol.
Armegruppe Nord gikk også raskt fram, men den erobret ikke Leningrad. Det var ikke ventet noe angrep mot Leningrad fra sørvest, og det var ikke bygd festningsverk for å møte det. Så mange som 500.000 mennesker ble satt i arbeid for å bygge festningsverk rundt Leningrad. Leningrad ble praktisk talt omringet, men ikke helt avstengt. Hitler var fornøyd med å sulte ut byen.
Nå fortsatte de hardeste kampene på aksen mot Moskva. Hovedkvarteret og de fleste divisjonene til fjerde pansergruppe ble overflyttet fra armegruppe Nord til armegruppe Sentrum sent i september. Dette konsentrerte de fleste gjenværende tyske mekaniske styrkene på en 400 kilometer bred front, med tredje pansergruppe i nord, fjerde i sentrum og andre i sør. Feltmarskalk Fedor von Bocks opprinnelige plan var å la tredje og fjerde panserkorps, underlagt respektivt den tyske niende og fjerde arme, gå sammen om å omringe de sovjetiske styrkene rundt Viazma (Vjasma), og derved rive hull i den sovjetiske Vestlige fronten for å kunne rykke fram gjennom denne åpningen mot Moskva. Andre pansergruppe skulle angripe mot nordøst gjennom området ved Briansk mot Tula.
Sovjetiske kilder anslår disse pansergruppene, som bestod av 13 panserdivisjoner og 7 motoriserte divisjoner, til 1.700 tanks. Dette synes å være for mye etter tre måneder med kamper og hardt slit, men to panserdivisjoner som tidligere ikke hadde vært utsatt for kamp ble satt inn, og hver pansergruppe fikk kjøretøy til erstatning av utslitte kjøretøy. Antakelig var den virkelige tyske styrken omkring tusen tanks, skriver David Glantz.
Konev, som hadde utmerket seg i forsvaret av Smolensk, fikk kommandoen over den vestlige fronten den 13. september, og Timoshenko fikk kommandoen over den Sørvestlige fronten. Det kom en serie nye utnevnelser, som skapte forvirring. Den Vestlige fronten bestod av 22., 29., 30., 19., 16., og 20. arme. Kommandostrukturen ble komplisert av at Budennys reservefront var tilstede og hadde to feltarmeer langs frontlinja langs elva Desna sør for Konevs styrker, og fire armeer i andre linje nær Viazma (Vjasma) omkring 35 kilometer øst for byen. Alle hovedkvarterene manglet utdannede stabsoffiserer og radiosamband med lang rekkevidde. Kommunikasjonene brøt ofte sammen så snart kampene begynte.
Konev meldte den 20. september fra om tyske forberedelser til en offensiv, men Stavka beordret først alarmtilstand den 27. september. Selv om Konev gjorde sitt beste for å bygge forskansninger var de seks feltarmeene hans ikke i stand til å forsvare den 340 kilometer lange fronten i dybde. Hver arme hadde fem eller seks divisjoner på linje og bare en divisjon i reserve. Alle divisjonene var en blanding av rester av nedkjempede styrker og nye rekrutter. Bare 45 av de 479 tanksene var av ny modell, og troppene manglet våpen og kjøretøy og utdannede offiserer, og de var mindre mobile enn de tyske styrkene de stod overfor.
Den andre oktober begynte Operasjon Tyfon. Tyskerne ga et kort artilleribombardement og fulgte dette opp med å røyklegge frontlinja. Luftwaffe angrep hovedkvarterene til den Vestlige fronten og satte dem midlertidig ut av spill. Selv om de sovjetiske styrkene de fleste stedene greide å holde sine framskutte forsvarsstillinger var fjerde pansergruppe i stand til å rykke fram langs den svakt forsvarte grensen mellom reservefronten og Brianskfronten og angripe den sørlige flanken til 43. arme fra flere sider. Tredje pansergruppe trengte inn mellom den 19. og den 30. arme nordvest for Viazma (Vjasma). De to pansrede spydspissene presset framover og gikk sammen ved Viazma (Vjasma) den 8. oktober.
Konevs nestkommanderende hadde ansvar for motangrepet den 3-4 oktober. Det ble utført med tre divisjoner og to tankbrigader som angrep flankene til det tredje panserkorpset og forsøkte å dekke tilbaketrekningen til de andre styrkene på den vestlige fronten den 6. oktober. Stavka hadde autorisert tilbaketrekningen da det ble klart at tyskerne greide å bryte gjennom. Kommunikasjonene mellom mange av de sovjetiske avdelingene brøt sammen. I den følgende kaotiske og desperate kampen ble det meste av nittende, tjuende, tjuefjerde og trettiandre arme omringet vest for Viazma (Vjasma). Resten av den Vestlige fronten og Reservefronten dro seg tilbake til den neste planlagte forsvarslinjen nær Mozhaisk og Kaluga. General Lukin, sjef for den nittende arme, fikk kommando over styrkene som var omringet. De prøvde å bryte ut, og den tyske niende og fjerde arme hadde store problem med å holde de omringede innesperret. Natt mellom 12. og 13. oktober brøt minst to divisjoner ut mot øst. Deretter beordret Lukin at det meste av det tunge utstyret skulle ødelegges, og en stor del av de omringede styrkene tok seg ut i små grupper.
I sør hadde i mens den andre pansergruppe den 30. september satt seg i bevegelse og angrepet Brianskfrontens 13. arme og trengte den 2. oktober gjennom linjene dens og gikk mot Orel (Orjol) den følgende dag. Det tyske gjennombruddet kom så plutselig at trikkene gikk enda i Orel (Orjol) da den fjerde panserdivisjonen gikk inn i byen. Den sovjetiske 13. og den 50 arme hadde blitt omringet sammen med hovedkvarteret for Brianskfronten.
Det tyske gjennombruddet ble til slutt stoppet av dårlig vær og russisk motstand. Den første snøen kom i armegruppe Sentrums område natt mellom 6. og 7. oktober. Den smeltet, men ble fulgt av regn som gjorde veiene uframkommelige. Hærstyrkene mistet sin mobilitet fram til frosten kom og veiene frøs harde.
Men enda før det dårlige været kom hadde sovjetiske motangrep langs hele fronten bidratt til å stabilisere situasjonen. Det mest effektive falt på Guderians fjerde panserdivisjon da den nærmet seg Mtsensk den 6. oktober. Her samarbeidet to sovjetiske offiserer om et bakholdsangrep på de tyske styrkene. Leliushenko første garderiflekorps hadde skyndet seg for å hindre frammarsjen til den andre pansergruppe. Blant Leliushenkos tropper var 4. og 11. tankbrigade. Den fjerde tankbrigaden, under oberst Katukov, var utstyrt med T-34 tanks, og viste taktiske evner som tyskerne tidligere ikke hadde møtt hos sovjetiske styrker. Katukov skjulte styrkene sine i en skog mens de tyske styrkene passerte. Leliushenkos styrker blokkerte den fjerde panserdivisjonens vei til fronten, og Katukovs styrker angrep den i flankene. Da dagen var over var de fleste tanksene til fjerde panserdivisjon ødelagte.
Stalin sendte Zhukov fra Leningrad til den Vestlige fronten den 10. oktober som kommandant over fronten. Zhukov måtte bønnfalle Stalin om at Konev skulle få være nestkommanderende. Zhukov fant nesten ingen troppestyrker i forsvarslinjene mot Moskva. Lukins kraftige kamp ved Viazma (Vjasma) og Leliushenkos motangrep hadde vunnet tid til at et forsvar kunne bygges opp langs veien til Moskva.
I Moskva søkte man etter syndebukker. Stalin fikk nesten panikk. Den 13. oktober ga han ordre om at Stavka og store deler av den sivile administrasjonen skulle evakueres fra Moskva til Kuibyshev. Dette skapte nesten panikk i Moskva den 16. og 17. oktober.
I slutten av oktober var også de tyske styrkene temmelig utslitte. Stalin samlet de tilgjengelige styrkene for å forsvare Moskva. Styrker ble også satt inn for å hindre at Leningrad ble helt isolert. Hovedveiene og jernbanelinjene til Leningrad var kuttet, men det var mulig å få forsyninger inn til Leningrad over isen på innsjøen Ladoga.
Utstyret til de tyske styrkene var temmelig utslitt. Bare en tredjedel av kjøretøyene deres var i kjørbar stand, og divisjonenes styrke var redusert til mellom en tredjedel og halvparten av det den i utgangspunktet hadde vært, og forsyningssituasjonen var vanskelig. Flere tyske kommandanter ønsket at styrkene deres skulle gå over til å forberede forsvarsstillinger for vinteren. Den 13. november møttes de ledende stabsoffiserene til OKH og stabssjefene fra de tre Armegruppene i Orsha for å diskutere hvor langt hæren skulle gå. General Halder kom fram til at hæren ikke var sterk nok til å gjøre avgjørende erobringer før vinteren. Selv Hitler forstod dette.
Tredje og fjerde pansergruppe fortsatte sin framrykking for å kunne omringe Moskva fra nord, mens andre panserarme rykket fram fra sørvest mot Tula for å møte de to pansergruppene øst for Moskva.
Tidlig i november meldte etterretningen til den Vestlige fronten fra om forberedelser til å omringe Moskva. Zhukov fikk Stalin til å godkjenne en serie angrep som skulle forstyrre de tyske troppebevegelsene mens forsvarsstillinger foran Moskva ble bygd og bemannet. Et av disse angrepene mot Guderians høyre flanke fanget den tyske 112. infanteridivisjonen uten våpen som var effektive mot T-34. Resultatet var en panikkartet tilbaketrekning den 17. november.
Etter hvert frøs grunnen til og panserstyrker kunne på nytt bevege seg, og armegruppe Sentrum gjenopptok offensiven den 15. november. Den sovjetiske Vestlige frontens styrker var 240.000 mann med 1.254 kanoner og bombekastere og 502 tanks og mellom 600 og 700 kampfly. Zhukovs front strakte seg til Kalinin (Tver) i nord og til Tula i sør.
I nord oppstod hard kamp om kontroll av hovedveien fra Kalinin (Tver) gjennom Klin til Moskva. Det tyske angrepet skilte Rokossovskys 16. arme fra 30. arme, som nå ble kommandert av Leliushenko. Zhukov satte Rokossovskys nestkommanderende F. D. Zakharov til å dekke åpningen ved Klin med to rifledivisjoner og to riflebrigader. De tyske panserstyrkene kjempet seg langsomt fram mot hard motstand. Seint i november hadde både de tyske og de sovjetiske regimentene blitt redusert til størrelsen med kompanier, med bare 150-200 mann. Den tyske tredje panserarme tok Klin den 24. november. Den 28. november erobret den sjuende panserdivisjonen fra denne armeen et bruhode over Moskva-Volgakanalen og stod mindre enn 35 kilometer fra Kreml. Rett nordvest for Moskva var den andre panserdivisjonen fra fjerde pansergruppe enda nærmere, litt mer enn tjue kilometer fra Moskva.
Rokossovskys 16. arme hadde blitt tvunget tilbake steg for steg. Stavka frigjorde styrker fra reserven for å holde Mokva-Volgakanalen og stoppe den tyske frammarsjen inn i Moskva. Mange av disse reservestyrkene var godt trenet, men de ble satt inn i motangrep så snart de gikk ut av toget. I slutten av november var Zhukovs styrker nedslitte.
I sør fortsatte den andre panserarme sin offensiv den 18. november. Seint i oktober hadde Guderian konsentrert de fleste gjenværende tanksene sine i en brigade. Ved midten av november hadde denne brigaden bare femti tanks igjen, men den var spydspissen til det XXIV panserkorpset, og i virkeligheten til hele armeen. Brigaden ble kommandert av oberst Eberbach fra den fjerde divisjonen. Eberbach førte brigaden langsomt fram for å omringe Tula fra øst. Boldins femtiende arme forsvarte Tula og gikk til fornyede motangrep mot fronten og flanken til Guderians styrker. Temperaturene var kommet under frysepunktet og troppene ble fri for ammunisjon og drivstoff, og troppebevegelsene opphørte. Guderian ba gjentatte ganger om at offensiven skulle erklæres for innstilt, men ingen i OKH kunne ta en slik avgjørelse utenom Hitler.
Innbitt sovjetisk motstand gjorde like mye for å stoppe den tyske frammarsjen som det dårlige været og mangelfulle forsyninger. Det var fortsatt stort sett bare uerfarne troppestyrker som stod for forsvaret av Moskva, men forsvarsposisjonene deres var bedre enn før, og forsvaret hadde dybde med en annen linje med reserver. Arbeidere fra Moskva hadde gravd to linjer med skyttergraver. Som følge av dette hadde en typisk riflearme et smalt frontavsnitt å forsvare og kunne opprette en serie forsvarsstillinger i en dybde av opptil femti kilometer. Antitankstyrker, infanteri, ingeniørtropper og artilleri var konsentrert langs de viktigste atkomstrutene som de tyske styrkene måtte bruke for å komme til Moskva. Fra Zhukov og til divisjonskommandantene var kommandantene av den Vestlige fronten langt mer erfarne i krigsledelse enn et halvt år tidligere.
To eksempler på disse økende ferdighetene til de sovjetiske offiserene viste den utvikling som foregikk av Den Røde Arme. Seint i november var Tula nesten omringet og den andre panserarmeen presset seg fortsatt sakte nordover. Zhukov sendte P. A. Belov, kommandør for det andre kavalerikorps, for å "gjenopprette situasjonen uansett hva det ville koste". Belov fikk en halv tankdivisjon, to tankbataljoner og en del luftvernartilleri, ingeniørtropper og et av de nye katusjka batteriene, som også ble kalt for "Stalin-orgel", rakettbatteri montert på lastebiler, og studenter og inspektører fra ulike militære skoler. Den 26. november ble denne styrken omdøpt til første gardekavalerikorps, og beordret til å angripe Guderians spydspiss, den 17. panserdivisjonen, nær Kashira. Dette kan bli sett på som et forsøk på å gjenopplive doktrinen om en "kavaleri-mekanisert gruppe" for dyp inntrenging, skriver David Glantz. Den 27. november gikk Belovs styrker til angrep og drev den 17. panserdivisjonen tilbake og frigjorde Tula. Dette var begynnelsen til det første gardekavalerikorpset, som stadig ville angripe dype tyske stillinger de neste fem månedene.
Det andre eksemplet på sovjetisk effektivitet kom da den fjerde tyske arme angrep rett øst langs hovedveien fra Minsk til Moskva den 1. desember. Dette angrepet hadde begrenset panserstøtte og gikk rett inn i godt planlagte antitank forsvarsstillinger. Det systematiske forsvaret som ble gjennomført av første garde motoriserte rifledivisjon ved Naro-Fominsk ble legendarisk. Samtidig ble det satt inn lokale motangrep mot det tyske framstøtets flanker, og dette gjorde effektivt slutt på den tyske offensiven den 5. desember.
I november hadde det vært forholdsvis mildt og bra vær. Men i desember kom vinteren for fullt. Og den tyske offensiven stoppet opp siden det ble vanskelig å bevege seg i snøen. Stavka besluttet at det var på tide å gå over på offensiven.
Den Røde Arme hadde ikke store styrker. Sovjetiske historikere har hevdet at 1. desember stod 1.100.000 sovjetiske soldater med 7.652 kanoner og 774 tanks overfor 1.708.000 tyske soldater i Armegruppe Sentrum med 13.500 kanoner og 1.170 tanks. Disse tallene overdriver den tyske styrken, men de anslår den sovjetiske styrken korrekt. Mange sovjetiske enheter var nesten utraderte; den 108. tankdivisjonen hadde for eksempel bare 15 tanks igjen av 217 autoriserte tanks, og mange rifledivisjoner hadde mindre enn 3.000 mann.
Men de tyske styrkene var dårlig kledd og dårlig utstyrt til vinteren og i dårlige forsvarsposisjoner, mens de sovjetiske styrkene var i bedre posisjoner og midlertidig konsentrert på avgjørende steder. På enkelte punkter var det flere russiske soldater enn tyske, selv om tyskerne fortsatt hadde flere panservåpen enn Den Røde Arme. Og tysk etterretning anslo at Sovjet ikke hadde reserver å sette inn. Derfor kom den sovjetiske motoffensiven som et sjokk.
Den sovjetiske vinterkampanjen begynte den femte desember 1941. Stavka prøvde først å drive tilbake de tyske panserstyrkene som prøvde å omringe Moskva. Da de første motangrepene utført av 1. sjokkarme og andre hærer var vellykkede vokste ambisjonene til Stavka. I løpet av få veker ble de første begrensede målene om begrensede motangrep for å drive fiendtlige styrker bort fra Moskva erstattet av planer om en avgjørende motoffensiv langs hele fronten fra Svartehavet til Leningrad. Tidlig i januar var målet å knuse de tyske styrkene som stod inne i Sovjet. Dette lyktes ikke, selv om de tyske styrkene ble drevet tilbake.
I nord begynte motangrepet klokka tre om morgenen fredag den femte desember i mer enn en meter snø. Den 29. og den 31. arme fra Konevs nye Kalininfront angrep fra nord. Neste dag angrep den 30. og 1. sjokkarme fra posisjoner nord og sør for Dmitrov ved Volga-Moskovkanalen. Den 7. desember gikk de fremste sovjetiske styrkene inn i hovedkvarteret til LVI panserkorps utenfor Klin. Deretter sendte Zhukov tre armeer til inn i angrepet ved Klin og forsøkte å omringe hele tredje panserarme og XXXXVI panserkorps fra fjerde pansergruppe. I femte arme konsentrerte Govorov en sjokkgruppe av tre rifledivisjoner og flere tankbrigader for å angripe den 14. desember på en smal front mot Russa. Inn i åpningen som oppstod angrep andre gardekavalerikorps, og rett etter dette kom en tankgruppe. Dette angrepet og liknende sjokkangrep slo ut de tyske forsvarslinjene lange strekninger langs fronten.
I sør prøvde russerne å omringe Guderians andre panserarme. Belovs kavaleri-mekaniserte gruppe kuttet av fortroppene mens et angrep av Boldins 50. arme ved Tula isolerte en bataljon av Grossdeutschland regimentet. Fra motangrepets første dag begynte Guderian å dra styrkene sine tilbake til elva Don sørøst for Tula, og de styrkene til Guderian som ble dratt tilbake greide å unngå å bli omringet. Den eneste store seieren som Den Røde Arme vant var omringningen og ødeleggelsen av det tyske XXXIV armekorps nær Elets på Guderians sørlige flanke.
Disse krisene for de tyske styrkene førte til sterke konflikter i den tyske ledelsen. Allerede den 29. november måtte SS divisjonen Leibstandarte Adolf Hitler dra seg ut av Rostov under sovjetisk press. Da Hitler prøvde å stoppe dette hadde de framskutte avdelingene til første panserarme begynt ei alminnelig tilbaketrekning til linjer som var lettere å forsvare langs elva Mius. Kommandanten for Armegruppe Sør, Gerd von Rundstedt, insisterte på at tilbaketrekningen var nødvendig og at han ville søke avskjed om den ble nektet foretatt. Hitler avskjediget Rundstedt, men neste dag ble likevel Hitler nødt til å godkjenne den tilbaketrekningen som Rundstedt hadde krevd.
Den 16. desember hadde den sovjetiske motoffensiven ved Moskva tvunget kommandanten for Armegruppe Sentrum, von Bock, til å be om tillatelse til å trekke styrker tilbake om nødvendig. Seint om natta forklarte feltmarskalk Walther von Brauschitsch, sjef for OKH, og generalstabssjef Halder situasjonen for Hitler. Hitler insisterte på at en alminnelig tilbaketrekning ikke kom på tale. Den 18. desember overga von Bock kommandoen sin til feltmarsjall von Kluge. Hitler forbød flere store tilbaketrekninger og beordret Armegruppe Sentrum til "fanatisk motstand" for å holde ut til det kom forsterkninger. Neste dag tok Hitler mot og aksepterte oppsigelsen til Brauchitsch, og Hitler overtok selv personlig kommandoen over hæren. Hitler forbød at bakre forsvarsposisjoner ble forberedt med henblikk på eventuelle sovjetiske gjennombrudd.
Heinz Guderian var overbevist om at det sentrale hovedkvarteret ikke forstod det som foregikk ved fronten. Guderian brukte alle de kanalene han hadde tilgang til for å formidle sitt syn på situasjonen til Hitler. Den 14. desember var en av de siste handlingene til Brauchitsch som armekommandant å tillate at Guderian dro styrkene sine tilbake så lenge han holdt Orel (Orjol). Med ordre om å stå fast fløy Guderian til Rastenburg den 20. desember for å forklare sin desperate situasjon for Hitler. Guderian insisterte på sine argumenter, og ble fratatt sin stilling.
Glantz nevner knapt soldatene fra Sibir. Soldatene fra Sibir nevnes ofte som en nøkkel til at offensiven i desember ved Moskva ble vellykket. Sovjet hadde hærstyrker stående i det Fjerne Østen i tilfelle Japan skulle angripe Sovjet. Disse styrkene var bedre utstyrt og trenet og ledet enn det som var vanlig for de sovjetiske styrkene i vest i 1941 siden styrkene i det Fjerne Østen ikke hadde blitt rammet av utrenskningene og siden de hadde kamperfaring. Ut på høsten 1941 ble Stalin overbevist om at det var usannsynlig at Japan ville angripe. Han fikk meldinger om at Japan ville angripe sørover. Derfor flyttet han en del av styrkene fra Sibir og holdt dem som en reserve ved Moskva. Denne reserven fra Sibir ble satt inn i offensiven ved Moskva, og var viktig for å gi Den Røde Arme den midlertidige og lokale overlegenhet den hadde ved Moskva og som førte til at offensiven ble vellykket. De sovjetiske styrkene i det Fjerne Østen ble bygd opp igjen.
Den første januar 1942 hadde sovjetiske styrker tatt tilbake Kalinin i nord og Kaluga i sør og holdt en serie tyske støttepunkter beleiret. Da kom Hitler med sin berømte ordre om å stå fast. At denne ordren lyktes fikk Hitler gjennom resten av krigen til å stå på at erobret land ikke skulle bli oppgitt. Det Hitler aldri ble klar over var at den sovjetiske motoffensiven kunne ha ødelagt armegruppe Sentrum dersom Stalin ikke hadde prøvde å gape over for mye ved å spre offensiven.
I januar 1942 var Stalin svært overambisiøs og optimistisk. Framgangen i desember fikk ham til å ville prøve å utvide motangrepene til en alminnelig motoffensiv langs hele fronten for å omringe hele Armegruppe Sentrum og store deler av Armegruppe Nord. Den sjuende januar ga Stalin ordre om en alminnelig offensiv langs hele fronten. Zhukov og andre kommandanter satte seg mot dette siden det ville spre de tilgjengelige styrkene så mye at de ikke ville kunne oppnå mye. Den første framgangen hadde vært avhengig av et mindre antall brigader, kavaleridivisjoner og skibataljoner som raskt ble utradert i harde kamper. Ved å gape over for mye greide de sovjetiske styrkene ikke å nedkjempe de tyske styrkene som ble omringet foran Moskva, og ellers hadde de bare begrenset framgang.
I nord kom forsøkene på å fjerne den tyske attende arme fra Leningrad aldri skikkelig i gang. Sør for Leningrad fikk Stalin Meretskov til å sette i gang et angrep som ikke var tilstrekkelig forberedt med tropper som hadde mangelfulle forsyninger og dårlig utstyr. Selv om 52. arme trengte gjennom den tyske fronten og andre sjokkarme greide å ta seg 70 kilometer inn i det tyske bakrommet ble den snart omringet. I mars ble Vlasov sendt fra Moskva for å bli Merskovs nestkommanderende etter at Vlasov hadde gjort en strålende innsats under motoffensiven ved Moskva, og Vlasov ble sendt til de omringede styrkene for å kommandere dem. Trass i at andre sjokkarme kjempet tappert greide den ikke å bryte ut, og i juni ble den nødt til å overgi seg. Vlasov tok som krigsfange hos tyskerne på seg å lede en hær av krigsfanger som skulle kjempe mot Stalins regime, og etter krigen ble han henrettet som forræder.
Ved Moskva beordret Stalin Kalininfronten og den Vestlige fronten til å omringe tyske styrker ved å angripe Viazma (Vjasma) fra nord, øst og sør. Kalininfrontens styrker ble kommandert av Konev, og de skulle gå gjennom Rzhev (Rsjev) og Sychevka til området ved Viazma (Vjasma), mens den venstre vingen av Zhukovs Vestlige front ødela tyske styrker og avanserte fra sørvest for å sikre Viazma (Vjasma) og gå sammen med Kalininfrontens spydspisser. I mens skulle den Vestlige frontens høyre fløy trenge gjennom de tyske linjene ved Volokolamsk og Gzhatsk, og 5. og 33. arme skulle slå direkte gjennom Mozhaisk til Viazma (Vjasma). Belov og Sokolovs kavaleristyrker skulle spille kritiske roller ved å lede inntrengningen inn i de tyske bakre linjene og sammensveisingen av sovjetiske styrker ved Viazma (Vjasma). Zhukovs mål var å ødelegge fire hærer til Armegruppe Sentrum - niende, fjerde og tredje og fjerde panserarme. De tyske styrkene stod overfor en virkelig trussel, og det var et stort hull i de tyske linjene sør for Kaluga. Og inn i denne åpningen raste Belovs kavaleri mot Viazma (Vjasma).
For å styrke disse offensive anstrengelsene ble tredje og fjerde sjokkarme beordret til å angripe fra skogen nær Ostashkov mot Toropets og Smolensk, mens den Brianske fronten angrep mot Orel (Orjol) og Briansk. Men Den Røde Arme var enda ikke tilstrekkelig oppbygd til en gjennomføre denne store operasjonen på en vellykket måte.
Terrenget var av stor betydning i dette slaget. Det var bare to hovedveier med fast dekke i dette området. Den ene gikk fra Smolensk gjennom Viazma (Vjasma) til Moskva, og den andre gikk diagonalt sørvestover fra Moskva gjennom Iukhnov. De sovjetiske styrkene som trengte gjennom de tyske linjene kunne overleve der fram til sommeren fordi terrenget ble gjort ufremkommelig av først snøen og deretter av vårløsninga, og dette hindret tyske troppebevegelser fram til sommeren tørket terrenget og gjorde grunnen fast.
Kalininfronten og den Vestlige fronten begynte offensiven med en serie angrep fra 7. til 9. januar. I nord trengte den 39. arme gjennom de tyske linjene og gikk inn i de bakre linjene til tyskerne med sin mobile gruppe, Sokolovs 11. kavalerikorps. Dette kavalerikorpset tok seg nesten fram til hovedveien mellom Smolensk og Moskva seint i januar, men et angrep fra den tyske niende arme stengte åpninga bak det 11. kavalerikorpset og den 39. arme, og omringet også den 29. arme som hadde fulgt etter. Det 11. kavalerikorpset var alene for svakt til å kutte de tyske kommunikasjonslinjene.
I sentrum tok de sovjetiske styrkene Mozhaisk og Medyn, men deretter førte dårlig vær og for svake styrker til at frammarsjen mot Gzhatsk foregikk svært sakte. Bare Efremovs 33. arme nådde fram til utkanten av Viazma (Vjasma) der halvparten av styrken dens ble avskåret og isolert av et tysk motangrep.
I nord knuste den nordvestlige fronten de tyske stillingene i Valdaiåsene og ved Seligersjøen og gikk sørvestover langs to akser til utkantene av Staraia Russa og Demidov og etterlot seg omringede tyske styrker ved Demidov, Kholm og Belyi. I sør angrep Brianskfronten forgjeves gjennom flere måneder tyske styrker foran Orel (Orjol).
Sør for Kharkov angrep styrkene til den Sørvestlige og den Sørlige fronten den 18. januar forbindelsen mellom Armegruppe Sørs sjette og sjuende arme i et forsøk på å krysse den nordlige Donets og gå rundt Kharkov fra sør. De greide å trenge 100 kilometer inn i de tyske linjene, men den 31. januar hadde von Bocks armegruppe greid å stoppe offensiven rundt det som ble kjent som Barvenkovo bruhodet.
Den 30. desember hadde styrker fra Svartehavsflåten og de to armeene som var i Kaukasus begynt en amfibieoperasjon for å skaffe seg et fotfeste på Kerchhalvøya på Krim. Målet var å frigjøre de sovjetiske styrkene i Sevastopol som ble beleiret av Mansteins 11. arme og av romanske styrker. De sovjetiske styrkene greide å nedkjempe de romanske styrkene og sikret både Kerch og Feodosiia. Von Manstein reagerte raskt og hindret at de sovjetiske styrkene frigjorde Sevastopol. Etter at Sevastopol hadde vært under beleiring i mer enn åtte måneder erobret tyskerne festningene der den 4. juli 1942.
Det var kamper langs fronten i en strekning på mer enn 800 kilometer, men styrkene var for lite konsentrert til at avgjørende gjennombrudd kunne bli foretatt. Tyskerne holdt gjerne til i byene og ved hovedveiene mens de sovjetiske styrkene holdt landsbygda. Da sommeren kom fikk de mer mobile tyske styrkene et overtak på grunn av sin fortsatte materielle overlegenhet og bedre trening og opplæring.
Stalin kastet alle de styrkene som han hadde tilgang til inn i kampene, også fallskjermstyrkene. Disse begynte Stalin å sette inn tidlig i januar. Disse skulle hjelpe andre styrker med å trenge gjennom de tyske linjene og assistere styrker som allerede hadde trengt gjennom de tyske linjene og bryte tyske kommunikasjonslinjer og forsyningslinjer, og til sist ble deres oppgave å hjelpe sovjetiske styrker som var omringet.
Operasjonene med fallskjermstyrker ble ikke vellykkede siden disse styrkene manglet tunge våpen og siden det viste seg å være svært vanskelig å plassere dem raskt på ønsket sted til ønsket tid. Det tok gjerne lenger tid enn beregnet å slippe dem ut både på grunn av mangel på fly og på grunn av dårlig vær og på grunn av angrep mens dette foregikk, og de landet gjerne over så store områder at det tok lang tid for dem å samle seg, og i denne tiden var de svært sårbare for angrep.
Både Stalin og Hitler dro feilaktige konklusjoner fra slaget om Moskva. Stalin trodde at de tyske styrkene var på sammenbruddets rand, og Hitler trodde at de tyske styrkene hadde greidd seg på grunn av at de hadde stått fast. Luftwaffe hadde greid å forsyne tyske styrker som var omringet ved Kholm, Demiansk og sør for Viazma (Vjasma), og dette ga Hitler en overdrevet tillit til Luftwaffes evne til å forsyne omringede tyske styrker. De tyske styrkene var ikke på sammenbruddets rand, og grunnen til at de tyske styrkene hadde greid seg var ikke at de hadde stått fast, men at angrepene hadde vært for lite konsentrerte. Mens de sovjetiske angrepene foregikk var fortsatt de tyske styrkene materielt overlegne, men utmattede.
Vinterkampanjen ble formelt avsluttet den 20. april, og sovjetiske tropper var da bak de tyske linjene i Viazma (Vjasma) og andre områder fram til i juni. Mens sovjetiske tropper forsøkte å ødelegge de tyske troppene som de hadde omringet ved Demiansk og ved Kholm forsøkte tyske tropper å ødelegge de sovjetiske troppene som var blitt omringet bak de tyske linjene ved Viazma (Vjasma). Men allerede tidlig i mars var det slutt på mulighetene for at sovjetiske offensiver kunne oppnå de ambisiøse målene som Stalin hadde satt.
Tøværet og vårflommen satte inn i Ukraina tidlig i mars og i Moskva to veker senere, og derved ble troppebevegelser gjort umulige.
Den sjuende desember 1941 angrep Japan Pearl Harbour. Fire dager senere erklærte Hitler krig mot USA. Selv om både USA og England fra da av stod på samme side som Sovjet i krigen mot Tyskland hadde USA og England lite å bidra med, og Sovjet måtte lenge kjempe alene. Men etter hvert skulle det komme betydelig hjelp.
I desember 1941 ga Zhukov ordre om at det skulle opprettes sjokktropper blant styrkene til den Vestlige fronten for at tilgjengelige troppestyrker skulle konsentreres for å angripe punkter der det var mulig å bryte gjennom. Denne teknikken sammen med friske tropper fra Sibir førte til at den sovjetiske motoffensiven til å begynne med var vellykket. Men i januar var angriperne spredt ut over langs den lange frontlinjen og manglet mobilitet til å bevege seg raskt nok til å kunne utnytte gjennombrudd.
Selv om Stalin aldri innrømmet sine feil ble Zhukovs ordre om å konsentrere styrker for å oppnå lokal overlegenhet der angrepene skulle bli foretatt slått fast i Stavkadirektiv nummer 03 fra 10. januar 1942. Alle frontkommandanter og armekommandanter ble pålagt å bruke sjokktropper i offensive aksjoner og fokusere dem på smale fronter for å oppnå overveldende overlegenhet mot en eneste tysk enhet.
I det samme dokumentet la Stavka vekt på bruken av artilleri. Alle framtidige angrep skulle bli forberedt av artilleri. Mange kanoner skulle konsentreres mot det frontavsnittet som skulle angripes. Først skulle alle kanonene brukes til å bombardere de forsvarsverkene som fienden hadde langs fronten. For det andre skulle artilleriet så snart infanteriet og panserstyrkene begynte å bevege seg fram i angrep konsentrere seg om de gjenværende sentra for fiendtlig motstand. Og til slutt skulle artilleriet gå over til å beskyte mål som lå dypere etter at gjennombruddet var oppnådd. Det samme direktivet fastsatte også at flyvåpenet skulle gi støtte til troppene.
Å bruke artilleri på denne måten var ikke annet enn sunn fornuft, men mange kommandanter var så uvitende at det var nødvendig å fortelle dem dette. Derfor førte disse bestemmelsene om bruken av artilleri til betydelige forbedringer av bruken av artilleri. I 1941 hadde en gjennomsnittlig kilometer frontlinje, selv under en offensiv, hatt støtte av fra sju til tolv kanoner og bombekastere. Sommeren 1942 hadde dette økt til mellom 45 og 65 per kilometer. Og senere i krigen ble tettheten langt større.
Videre kom sovjetiske kommandører til å forstå betydningen av forsvar i dybden og av å kombinere ulike våpen i forsvaret.
Framgangen ved og etter slaget om Moskva fikk Stalin til å tro at det kunne være mulig å nedkjempe de tyske styrkene ganske snart, eller i løpet av sommeren 1942 dersom Sovjet kunne stille med tilstrekkelig store mekaniserte styrker. Dette krevde nytt utstyr i store mengder. Selv om store deler av sovjetisk industri hadde vært på flyttefot i 1941, eller hadde gått tapt, var Sovjet i ferd med å produsere flere våpen enn Tyskland. Sovjet produserte 4.500 tanks, 3.000 fly, 14.000 kanoner og mer enn 50.000 bombekastere før krigshandlingene ble gjenopptatt i mai 1942. Tabell 1 i Richard Overys bok "Russia's War" gir en oversikt over våpenproduksjonen og industriproduksjonen i Tyskland og Sovjet fra 1941 til 1945. Det framgår at selv om den sovjetiske produksjonen av kull, stål og aluminium var langt mindre, bare en liten brøkdel, av den tyske, ble den sovjetiske produksjonen av våpen større enn den tyske, og bare i 1944 greide Tyskland å produsere omtrent like mange fly og tanks som Sovjet, men det var for sent for da var allerede krigen tapt.
General Fedorenko var fast medlem av Stavka og sjef for administrasjonen av panserstyrkene, som fordelt tanks. Under de desperate kampene i 1941 hadde Sovjet knapt hatt panserstyrker annet enn som støttetropper for infanteriet. Men i den roligere perioden i første del av 1942 søkte Fedorenko å vende tilbake til de konseptene om organisasjon som Den Røde Arme hadde hatt før krigen. For å kunne møte de tyske panserstyrkene prøvde Fedorenko å gjenoppvekke tankene om mekaniserte hæravdelinger. I mars begynte Fedorenko å bygge opp tankkorps og senere mekaniserte korps, som var likeverdige med tyske divisjoner. De første fire slike tankkorps bestod av to tankbrigader, en riflebrigade på lastebiler, og lite annet, med tilsammen 5.603 mann og 100 tanks (20 KV, 40 T-34 og 40 T-60). Men ganske raskt føyde Fedorenko til en tredje tankbrigade og forskjellige støtteelementer. I juli 1942 inkluderte et typisk tankkorps tre tankbrigader på 53 tanks hver (32 mellomstore og 21 lette), en motorisert riflebrigade, en motorsykkel rekognoseringsbataljon, en bombekasterbataljon, en katusjkabataljon, en luftvernbataljon, et minerydderkompani og, noe senere, et transportkompani og to mobile reparasjonsstasjoner. Den totale autoriserte styrken var 7.800 mann, 98 T-34 tanks og 70 lette tanks. I 1942 ble 28 slike tankkorps opprettet.
I september 1942 arbeidet Fedorenko med tanken om å opprette større mekaniserte korps. Resultatet ble enheter på 13.559 mann med 100 T-34 tanks og 104 lette tanks. Et 1942-type mekanisert korps var fullt likeverdig med en panserdivisjon, men var ulikt de mye større mekaniserte korpsene fra 1940-41. Bare åtte slike korps ble opprettet i 1942.
Både tankkorpsene og de mekaniserte korpsene var godt egnet til å være den mobile gruppen til en riflearme for å foreta mindre begrensede inntrengninger og omringninger opp til 100 kilometer i dybde. Men Den Røde Arme trengte større enheter for å foreta avgjørende angrep og inntrengninger.
Slike større enheter var ikke bare en etterlikning av tyske panserkorps, men enda mer en tilbakevending til tankene fra før krigen om dype operasjoner. Den 25. mai 1942 gikk Kommissariatet inn for at noen av de nye tankkorpsene skulle gå sammen for å danne to tankarmeer. I juli 1942 ble enda to tankarmeer opprettet. De ble kastet inn i kampene ved Stalingrad før de var ferdig oppsatt og fikk store ødeleggelser, og ble deretter omgjort til riflearmeer. Strukturen til disse tankarmeene kom til å variere sterkt siden de var eksperimentelle enheter, og siden det var stor mangel på utstyr. Dette førte til at infanteridivisjonene ble kombinert med mobile tankkorps. En tankarme inkluderte i 1942 to eller tre tankkorps, et kavalerikorps og to til seks rifledivisjoner med noen støtteenheter. Den gjennomsnittlige styrken var 35.000 mann, 350 til 500 tanks og 150 til 200 store haubitser som ble tauet.
I mai 1942 greide disse nye tankkorpsene seg svært dårlig, men etter hvert lærte Den Røde Arme å bruke dem. I løpet av 1943 arbeidet Fedorenko med å utforme strukturen til de mekaniserte styrkene og utformet nye tankarmeer med enhetlig organisasjon som ble spydspisser i sovjetiske offensiver i resten av krigen.
Våren 1942 brukte Den Røde Arme sine tilgjengelige ressurser til å ombygge sine mobile styrker og noen få privilegerte gardedivisjoner. De vanlige rifledivisjonene fikk bare noen flere kanoner.
Invasjonen av Sovjet hadde vært nesten like ødeleggende for den tyske hæren som for den sovjetiske hæren. Armegruppe Sentrum hadde hatt størst tap. I januar 1942 tenderte de tynnkledde og sjokkskadde tyske soldatene til å få panikk bare de hørte sovjetiske tanks. De var utsatt for frost, underernæring og harde påkjenninger og skader av alle slag og tap som ikke ble erstattet. Da de tyske styrkene trakk seg tilbake fra Moskva etterlot de seg store mengder utstyr.
Tyskland hadde ikke befolkning som var stor nok til å erstatte alle de soldatene som ble drept i krigen på Østfronten gjennom lang tid, og den tyske krigsindustrien produserte ikke så mange våpen høsten 1941 at tapene av våpen ble erstattet. I desember 1941 ble 282.300 nye rekrutter skrevet inn i Tyskland, men de måtte trenes, og mange av dem hadde arbeidet i rustningsindustrien, som altså mistet mange arbeidere.
Mangel på arbeidskraft sammen med mangel på drivstoff og råmaterialer som krigen mot Sovjet medførte samt konkurranse mellom våpengrenene om produksjonskapasitet fikk nesten den tyske rustningsindustrien til å stoppe opp fra desember 1941 til januar 1942. Den tiende januar 1942 kom Hitler med et nytt sett prioriteringer for krigsproduksjonen der utstyr for å gjenoppruste felthæren ble prioritert høyere enn tidligere. Og den 21. mars ble hele økonomien offisielt underordnet krigens behov.
Dr. Fritz Todt var minister for rustninger og ammunisjon. Han døde i en flyulykke den 8. februar. Han ble etterfulgt av Albert Speer. Speer greide å øke produksjonen av våpen betydelig. Speer dannet en mengde koordinerende komiteer der industrilederne samarbeidet om å øke produksjonen og utnytte råstoff og forsyninger bedre. Utstyr og råmaterialer ble resirkulert for å bøte på mangel på råvarer.
Disse reformene tok tid, og Wehrmacht ble aldri fullt ut utstyrt etter slaget om Moskva. Armegruppe Sør skulle utføre offensiven i 1942 og fikk det meste av nytt utstyr, mens armegruppe Sentrum og Nord måtte overføre utstyr og våpen til armegruppe Sør.
Tyske eliteenheter ble forsynt med nok utstyr og soldater til at de fikk tilbake sin opprinnelige styrke. Waffen SS vokste og fikk mer panser. De gjennomsnittlige panserdivisjonene fikk tilbake noe av sin styrke, mens infanteridivisjonene forfalt stadig mer.
De tyske soldatene på Østfronten forstod at krigen ikke lenger var en kortvarig seiersmarsj, men ville bli mer langvarig, forferdelig og bitter enn de hadde forestilt seg. For å holde dette ut ble mange soldater innbitte nazister som mente at de kjempet en kamp som det var riktig å kjempe fordi de mente at fiendene var barbariske undermennesker.
Begge sidene hadde planer for sommerens kampanjer. Tyskland ville gjenoppta offensiven. Stalin mente at den tyske offensiven ville være rettet inn mot å erobre Moskva. Delvis skyldtes dette at tyskerne gjennomførte en operasjon for å villede Den Røde Arme. Stalin holdt derfor det meste av de strategiske reservene i Moskvaområdet.
Men Hitler ville slå til i sør for å skaffe seg kontroll over oljen i Baku og Kaukasus og de økonomiske ressursene i området ved Volga. I utgangspunktet var industribyen Stalingrad bare et blant flere mål som det kunne bli harde kamper om. Men etter hvert ble Stalingrad et symbol for begge sider som de satset svært mye for å kontrollere.
Stalin ville gjennomføre en serie angrep i løpet av våren for å ta kraften ut av den tyske offensiven. Zhukov og andre kommandanter motsatte seg dette siden de mente at dette ville svekke egne styrker uten at de oppnådde betydelige resultat. Men Stalin var her en ubøyelig optimist og undervurderte de tyske troppestyrkene.
I midten av mars foreslo marsjal Timoshenko og staben til den sørvestlige aksen to offensiver mot den tyske Armegruppe Sør for å spolere forberedelsene av den ventede tyske offensiven mot Moskva. I den ene offensiven skulle den sørvestlige frontens styrker brukes og i den andre skulle styrker fra Krim brukes. I den første offensiven skulle Den Røde Arme utføre en knipetangsbevegelse mot tyske stillinger rundt Kharkov der den sørvestlige frontens høyre fløy skulle angripe fra bruhoder over nordre Donetsk nordøst for Kharkov og frontens venstre fløy skulle angripe Kharkov fra det større Barvenkovo bruhodet på den andre siden av Nordre Donetsk. Den Sørlige fronten ville støtte offensiven. Denne knipetangbevegelsen ville omringe det meste av den tyske fjerde panserarme og sjette arme og så støte vestover til elva Dnepr.
Stalin vurderte først å bruke Brianskfronten for å styrke offensiven, men bestemte seg for å holde den tilbake for å ta mot den forventede offensiven mot Moskva. Som følge av dette begrenset Stavka knipetangsbevegelsen til et enkelt framstøt utført av den Sørvestlige og den Sørlige fronten. Brianskfronten forberedte i mellomtiden en lokal offensiv lenger nord uten sammenheng med dette framstøtet mot Kharkov. Dette førte også til kamp om Kharkov.
Stalin planla også et annet støt mot tyske styrker på Krim for å frigjøre de beleirede sovjetiske styrkene på Krim (Sebastopol). Denne offensiven skulle gå ut fra Kerch.
I nord ble det utført to lokale motangrep for å beskytte jernbanen til Murmansk. Og sørvest for Murmansk angrep den sovjetiske 26. arme det tyske XIX fjellkorpset den 28. april 1942. Angrepet kom både over sjø og land, men det var dårlig koordinert og de angripende styrkene led store tap. Også flere angrep ble utført uten å lykkes.
Lenker:
Til neste del
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: