Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
De tyske hærstyrkene ble evakuert fra Frankrike, Belgia, Luxembourg og Rhinland i løpet av trettien dager, og det foregikk på en svært ordnet og disiplinert og godt planlagt måte. To millioner soldater og forsyningene deres ble marsjert tilbake fra en front som var nesten 600 kilometer lang.
Den 11. november hadde den tyske våpenhvilekommisjonen akseptert de allierte kravene.
Et av dem var at de tyske styrkene skulle trekke seg tilbake i løpet av en måned, og at tyske styrker som ble funnet vest for Rhinen etter mer enn en måned ville bli tatt som krigsfanger. Hindenburg trodde knapt at det var mulig å trekke så store styrker tilbake på en ordnet og koordinert måte på så kort tid, og ville derfor ha to måneder å gjøre det på. For hver eneste militær enhet måtte dagsmarsjer og overnattingssted planlegges, og planene måtte følges. Det var uendelig mange muligheter for forsinkelse med påfølgende kaos, der troppene ville komme i veien for hverandre og forsinke hverandre. Men det skjedde ikke, planene ble i løpet av svært kort tid lagt, og de ble fulgt, og alt fungerte perfekt. Selv om Tyskland var i kaos. Soldatene ville heim! Og bare få timer etter at våpenhvilen var undertegnet var de på vei heim. Alle veien var fulle av troppestyrker og kjøretøy i bevegelse, uten at veiene ble korket igjen.
Overnattingsstedene ble brukt døgnet rundt, mens noen sov om natta var andre i bevegelse om natta og sov om dagen. Dette var detaljert planlagt, og det fungerte. Soldatene marsjerte i god orden og var under kommando fram til de krysset Rhinen, og de gikk syngende. Og været var godt. Den amerikanske representanten i våpenhvilekommisjonen, som iakttok tilbaketrekkinga, syntes ikke at den liknet på at det var en slagen hær som trakk seg tilbake. Overkommandoen flyttet fra Spa til Kassel.
Kvelden den 10. november hadde sju soldater kommet til hovedkvarteret i Spa og presentert seg som "Eksekutivkomiteen" til Soldatrådet ved Overkommandoens hovedkvarter. De ønsket å delta eller følge med i Overkommandoens arbeid og i planleggingen av tilbaketrekningen av de tyske styrkene. Og de ville ha rett til å kontrasignere de ordrene som gikk ut fra Overkommandoen og se til at de troppestyrkene som trakk seg tilbake ikke ble satt inn for kontrarevolusjonære formål.
De sju soldatene ble høflig mottatt av oberstløytnant Wilhelm von Faupel, som på forhånd var litt informert. Han opptrådte som en soldatkamerat. Han sa at hæren ikke ville motsette seg den nye regjeringa. Og han viste soldatene rundt og fortalte om planlegginga av tilbaketrekkinga, og viste soldatene kartene som ble brukt. På svært store kart var alle kommunikasjonslinjer inntegnet med depoter og overnattingssteder etc.
Faupel fortalte om detaljene og den store kompleksiteten, og sa at Overkommandoen ikke hadde noen innvendinger mot at soldatenes råd fulgte med i det som foregikk. Tilbaketrekkinga måtte skje raskt. Utsettelser ville føre til at soldatene som trakk seg tilbake ble oppholdt og det ville korke til veiene og forsinke hele operasjonen. Derfor ville det være uheldig om ordrer måtte utsettes på grunn av at kontrasignaturer måtte innhentes. Var det klokt?
De sju soldatene gikk med på å la marsjen tilbake gå etter den planen som allerede var lagt, uten at de ville blande seg inn i den praktiske gjennomføringa. De gikk med på å utstede et manifest som oppfordret til disiplin og lydighet, og dette ble trykt og delt ut til hele felthæren.
I løpet av november marsjerte felthæren tilbake til Tyskland i perfekt orden. Den fungerte som en godt disiplinert hær. Offiserene syntes at de kommanderte en lydig og disiplinert og effektiv hær. De la derfor mindre vekt på rykter fra Tyskland om at de menige soldatene der hadde overtatt kommandoen mange steder og revet de militære distinksjonene av uniformene til offiserene. Offiserene inne i Tyskland kommanderte ikke lenger soldatene. Avgjørelser ble tatt av soldatrådene.
Offiserene i felthæren mente at de med den kamptrente hæren som de kommanderte ville opprette orden i de tyske byene i løpet av få dager.
Den 25. november var første fase av tilbaketrekkinga over. Soldatrådene ved Overkommandoens hovedkvarter hadde vært så medgjørlige at Groener bestemte seg for å avholde en "Kongress for soldatrådene i Felthæren" den første desember. Han ønsket at denne kongressen skulle vedta at alle soldatråd og arbeiderråd skulle undertrykkes og alle bevæpnede styrker utenom hæren skulle oppløses og at offiserskorpsets autoritet skulle bekreftes.
Men dette var en feilberegning. Kongressen var ikke villig til å vedta det som Groener ønsket at den skulle vedta. Ebert advarte Groener om dette. De to snakket sammen i telefonen nesten hver natt.
Soldatrådenes kongress ble holdt i Ems, og til å begynne med syntes tingene å gå slik Groener ønsket. Den resolusjonen som Groener hadde fått skrevet ble presentert. Men så dukket Emil Barth opp. Han var leder for de revolusjonære tillitsmennene i Berlin. Og han fikk tale. Han sa at i Berlin var ikke den uorden som offiserene fortalte om. Soldatene kunne selv sende en delegasjon for å se. Bath fortalte at offiserene prøvde å narre soldatene. De prøvde å gjøre felthæren til et instrument for å gjeninnsette monarkiet.
Groeners resolusjon ble ikke vedtatt.
Generalene måtte gå med på at soldatene fikk lov til å heise det røde flagget og de aksepterte at soldatrådene var de umiddelbare representantene for folkets vilje og det utøvende organ for politisk makt.
Den femte desember var tilbaketrekkinga av felthæren nesten gjennomført. Ni infanteridivisjoner var kommet til utkanten av Berlin. De var valgt ut blant de beste hærstyrkene til felthæren og var blitt sent med tog fra Rhinen til Berlin. Nå var de i forlegninger sør, øst og vest for Berlin. I tillegg var det konsentrert tropper som var spesielt trent i gatekamper. Offiserene mente at de kunne kontrollere situasjonen med disse troppestyrkene. Felthæren skulle paradere gjennom Berlin, og deretter avvæpne sivilbefolkninga og arrestere alle opprørske elementer i de væpnede styrkene.
Men Ebert gikk ikke med på denne planen. Regjeringa hans hadde ikke tillit til hærens overkommando. Og regjeringa ville ikke sette Berlin under militært styre. Ebert forlangte for første gang at hæren skulle lystre de sivile myndighetene, og la ned forbud mot at hæren marsjerte inn i Berlin. Bare de styrkene som hørte til i Berlin og var rekruttert fra Berlin og hadde sine depot der fikk komme inn i byen og paradere gjennom byen. Og de skulle ikke bære ammunisjon. De bevæpnede organisasjonene i Berlin skulle bli avvæpnet, men av de sivile myndighetene.
Hæren ville ikke akseptere ordrene fra Ebert. Hærens overkommando tok i bruk trumfkortet sitt. Hindenburg ble vekket opp fra den dvalen han hadde gått inn i da keiseren flyktet for å undertegne et brev til Ebert. Der var det skrevet at hæren måtte redde folket fra sammenbrudd. Alle soldatråd og arbeiderråd måtte oppløses, og hæren måtte få opprette ro og orden.
Ebert innså at dette var et forsøk fra hærens side på å dominere regjeringa, og det ville han ikke akseptere.
Man kom fram til et kompromiss. De sivile myndighetene skulle overvåke at befolkninga ble avvæpnet. Til gjengjeld skulle de fleste av de ni divisjonene få komme inn i Berlin. De skulle få ha ammunisjon med seg, men ikke maskingevær og tanks. Overkommandoen holdt seg i Kassel men ga hemmelig ordre til general Lequis, som kommanderte hæren mens den gikk inn i Berlin, om at straks hæren var inne i Berlin skulle han handle uavhengig, selv i forhold til ordrer fra regjeringa og andre autoriteter, som krigsministeren.
Tidlig den 11. desember begynte hæren å marsjere inn i Berlin. Det lå et tungt skydekke over byen. Det var ikke mange tilskuere til innmarsjen. Innmarsjen ble ledet av Lequis og hans nærmeste offiserer, som red fremst blant troppene. Ved Brandenburger Tor ble troppene tatt mot av Ebert. Han hilste dem med en setning som han skulle angre dypt på: "Etter som dere vender ubeseiret tilbake fra slagmarka ..."
Gjennom tre dager marsjerte divisjonene til Lequis inn i Berlin. De ble ikke tatt godt mot av befolkninga. Og så gikk plutselig den store hæren i oppløsning og forsvant. De soldatene som marsjerte inn i Berlin og inn i andre byer gikk til sine forlegninger. Derfra gikk de fleste rett og slett uten videre heim uten å bli demobilisert eller dimittert. Og resten ga også blaffen i offiserene. Offiserene trodde ikke det de opplevde. Den lydige og disiplinerte hæren som de hadde kommandert over var bare ikke der lenger. De soldatene som i det hele tatt var tilbake sluttet opp om soldatrådene, og ville selv avgjøre om de i det hele tatt skulle lystre ordrer. Offiserene hadde ingen å kommandere over, og Overkommandoen hadde ingen hær lenger.
En hver tanke på å bruke hæren for å avvæpne befolkninga ble borte, siden det ikke lenger fantes en hær. Tvertimot overtok sivilistene våpnene til hæren. Soldatene ga bort våpnene sine. Soldatene rev distinksjonene av uniformene til offiserene.
Ved Overkommandoens hovedkvarter i Kassel var det panikk. De eneste militære styrkene som var igjen var de som beskyttet grensen i øst, og også fra dem forsvant soldatene i store antall.
De sivile myndighetene stod også overfor store problem. Tyskland sultet, og fredsavtalen skulle forhandles fram, trodde regjeringa. Det så ut som om Bayern kunne rive seg løs fra resten av Tyskland, og det kunne bli borgerkrigstilstander. Og Liebknecht og spartakistene hadde fått en sentral posisjon på venstresida. De hadde gått i allianse med venstrefløyen av USPD. Folkets marinedivisjon var alliert med Liebknecht. Den bestod av opprørske sjøfolk som hadde kommet fra havnebyene. De holdt til i Schloss Berlin og i Marstall, de store stallene bygd av stein som hørte til Schloss Berlin og lå ved slottet. Ebert var ikke i stand til å få dem ut av Berlin, og de sa at de var der for å forsvare revolusjonen. Det var snart mer enn tre tusen av dem, og det var den største militære styrken i Berlin.
Emil Eichhorn hadde ikke gitt fra seg stillinga som politipresident i Berlin som han hadde tatt den niende november. Det var ingen som kunne få ham til å gjøre det. Og dette var det store problemet til Eberts regjering. Den manglet autoritet. Han kunne ikke fortsette som keiserrikets kansler i en republikk. Han var ikke blitt valgt. Formelt manglet Tyskland politisk autoriteter på høgste nivå.
Ebert bestemte seg for å prøve å samarbeide med USPD. Det tryggeste var å få noen representanter for USPD inn i regjeringa. Den niende november ble Scheidemann sendt for å undersøke betingelsene USPD ville stille for å gå med i regjeringa. Han fikk seks krav, blant dem at Tyskland skulle bli en "sosial republikk," at medlemmer av borgerskapet ikke skulle delta i regjeringa og at all regjeringsautoritet måtte bygge på soldatrådene og arbeiderrådene. Dette var for mye for Ebert, spesielt at rådene skulle ha den øverste myndighet. Det var et krav om proletariatets diktatur som ikke gikk overens med de demokratiske prinsippene som sosialdemokratene stod for.
Scheidemann ble sendt tilbake til hovedkvarteret til USPD for å undersøke om det var mulig med et kompromiss. Der førte Liebknecht ordet på vegne av USPD. Det overrasket Scheidemann.
Men etter lange forhandlinger kom Scheidemann og USPD fram til en avtale. Et seks manns "Råd av folkets kommissærer" ("Volksbeauftragte") skulle erstatte regjeringa. Disse kommissærene skulle lede de ulike statlige sekretariatene som igjen ledet departementene. Alle kommissærene og sekretærene skulle være sosialister. De eneste unntakene kunne være der spesielle tekniske ferdigheter trengtes, og der skulle to sosialister kontrasignere ordrene, hvorav den ene var fra USPD. Det skulle være tre kommissærer fra USPD (Haase, Dittmann og Barth) og tre fra flertallssosialdemokratene (Ebert, Landsberg og Scheidemann). Liebknecht forlangte at USPD skulle få alle kommissærene, og han ville selv ikke være med i en koalisjonsregjering. Det ble enighet om at regjeringa skulle bygge sin autoritet på rådene, og fram til rådsforsamlingene for hele Tyskland kunne bli representert skulle rådene i Berlin være basis for regjeringa.
Tidlig om morgenen søndag den tiende november ble det sendt ut melding om at arbeiderne og soldatene i Berlin skulle samle seg i fabrikkene og brakkene for å velge representanter, en representant for hver tusen arbeidere, og en for hver bataljon soldater. Klokka fem om ettermiddagen var tre tusen delegater samlet i Zirkus Busch. Møtet begynte med at det ble vedtatt å sende hilsener til de revolusjonære i Russland, og krav om at industrien i Tyskland umiddelbart måtte sosialiseres. Deretter ble avtalen som Scheidemann hadde forhandlet fram med USPD om ny regjering bestående av seks folkets kommissærer, hvorav tre fra USPD, vedtatt. Både Liebknecht og Ebert og Haase var til stede og talte. Eberts formaning om sosialistisk enhet ble bedre mottatt enn Liebknechts angrep på Ebert. Liebknecht og de andre spartakistene framsto som teoretiske flisespikkere, mens Ebert var den som hadde det praktiske grepet.
Til slutt valgte delegatene i Zirkus Busch et utøvende råd ("Vollzugsrat") med 28 medlemmer fra arbeiderrådene og soldatrådene i Berlin. Rådet bestod av like mange representanter fra soldatrådene som fra arbeiderrådene, og omtrent like mange fra USPD som fra flertallssosialdemokratene. Rådet erklærte seg å være suverene representanter for det tyske folket. Verken Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg eller andre spartakister ble valgt inn i det utøvende rådet, men Emil Barth, som stod nært til spartakistene, ble valgt inn.
Selv om makta nå i navnet lå hos dette utøvende rådet erkjente det at resten av Tyskland måtte være representert. Og det begynte å forberede innkallelse av en Nasjonal Kongress av Arbeiderråd og Soldatråd. Det utøvende rådet anerkjente også Eberts nye regjering av seks kommissærer. Den hadde Ebert som formann og Hugo Haase fra USPD som nestformann. Dette var i praksis Tysklands regjering.
Den politiske situasjonen var kompleks og uoversiktlig, og det var mange svært vanskelige og påtrengende oppgaver å ta seg av, som forsyningssituasjonen, fredsforhandlingene og opprørene som pågikk rundt om i Tyskland. Ebert gikk til å begynne med forsiktig fram. I USPD var det mange som ville fremme verdensrevolusjonen, og Ebert unngikk å angripe denne forestillinga offentlig, selv om den virkelig skremte ham. Ebert mente at første omgang av arbeidet var gjort når Tyskland var demokratisert, og at alt allerede lå til rette for gjennomføring av et virkelig politisk demokrati. Ei grunnlovsgivende forsamling måtte velges, og den måtte gi Tyskland en virkelig demokratisk konstitusjon. Neste omgang ville da være å bygge opp de demokratiske institusjonene som hørte til, og en velferdsstat. Arbeiderne ville bli dominerende i det demokratiske Tyskland, mente Ebert, fordi de var så mange at i valg med lik stemmerett ville de være den største gruppa velgere. Men Ebert så ikke sosialisering av tysk industri som raskt forestående. Det viktigste var å få industrien i gang igjen med produksjon til fredsformål.
Flertallssosialdemokratene forkastet fullstendig Lenins doktriner om "demokratisk sentralisme" og "proletariatets diktatur." De så på den russiske bolsjevismen med all dens terror og undertrykkelse som forkastelig og en katastrofe.
Sovjet og Lenin ville arbeide for å gjøre sitt for å skape et sovjetregime i Tyskland. Det ble sendt radiomeldinger fra Sovjet der det ble oppfordret til videreføring av revolusjonen i Tyskland. Og den sovjetiske ambassaden i Berlin prøvde å fremme revolusjon i Tyskland. Sovjet sendte en delegasjon på fem, Yoffe, Bukharin, Rakovsky, Ignatov og Radek, som inviterte seg selv til å delta i Nasjonalkongressen til arbeidernes og soldatenes råd. Men det utøvende rådet sendte beskjed om at denne delegasjonen burde avblåse turen siden den ikke kunne vente å være velkommen. Likevel reiste delegasjonen. Men da den kom til den tyske grensen ble den tvunget til å snu. Radek nektet å akseptere at han ikke var velkommen i Tyskland, og snek seg inn forkledd som tysk krigsfange som vendte tilbake fra Russland.
Ebert opplevde seg slett ikke som situasjonens herre. Han var skremt og engstelig. Ebert var ingen spiller, men en mann som stor ansvarsfølelse, og han hadde ansvar for Tyskland der Tyskland var i en svært vanskelig situasjon.
I løpet av de første dagene etter niende november vedtok de seks kommissærene nye lover som bare noen få måneder tidligere hadde virket utopiske. De lovfestet åtte timers arbeidsdag og garanterte full organisasjonsfrihet for arbeidere, de økte trygdene og avskaffet sensuren og løslot politiske fanger fra fengslene. Men så strakk ikke fantasien deres lenger. Og det var svært mye annet arbeid å gjøre i den ekstremt vanskelige situasjonen. Den nye regjeringa så på seg selv som et mellomspill mens de ventet på at den grunnlovgivende forsamlinga skulle bli valgt. De ville ikke gi Tyskland tilbake til monarkistene, og de ville heller ikke gi det til spartakistene.
Spartakistene mente at den sanne tyske revolusjonen enda ikke hadde funnet sted. Mange av spartakistene var leninister, selv om Rosa Luxemburg ikke var leninist i det hun benektet at en liten gruppe konspiratorer hadde rett til å gjøre kupp og kalle det for en revolusjon. Hun mente at massene måtte utdannes dit hen at et flertall av arbeiderne overtok makta i samfunnet. Hun støttet ikke bolsjevikenes diktatur i Russland.
Men Liebknecht og mange andre spartakister ville overta makta i Tyskland snarest mulig. De mente at situasjonen i Tyskland liknet på situasjonen under Kerenski i Russland. Først hadde tsarens regime falt og blitt etterfulgt av Kerenskis liberale regime, og dette var blitt utsatt for Lenins kupp, og Liebknecht og andre mente at Tyskland nå befant seg i "Kerenski-fasen", med et liberal-demokratisk styre som måtte kuppes.
Spartakistene visste at dersom det ble holdt et snarlig valg til grunnlovsgivende forsamling ville Ebert og flertallssosialdemokratene trolig få flertall, eller i det minste bli dominerende, i forsamlinga, mens spartakistene bare ville bli en liten minoritet dersom de i det hele tatt ble representert. Men bolsjevikene hadde også bare vært en liten minoritet i Russland, og hadde likevel vært i stand til å gripe makta. Så spartakistene studerte den russiske revolusjonen for å lære av den.
Tyskland befant seg i en krisesituasjon. Krisen måtte (1) bli verre fram til alle autoritetsstrukturer mistet legitimitet og raste sammen. Da ville (2) den som kunne stå opp med et tilforlatelig program kunne overta styret. Derfor prøvde spartakistene å sette krisen på spissen, for å vise at Eberts regjering ikke kunne styre og for å vise at det kapitalistiske systemet hadde kommet til veis ende. Spartakistene oppfordret til streiker og organiserte demonstrasjoner. Arbeiderne måtte bevæpnes. Maktsentraene i samfunnet måtte erobres.
Mellom flertallssosialdemokratene og spartakistene stod USPD, som hadde skilt lag med SPD under krigen. De var ingen sammensveiset gruppe. Det som hadde holdt dem sammen var felles motstand mot den tyske krigføring under Verdenskrigen. Nå som krigen var slutt var det mange blant dem som ville vende tilbake til SPD, og andre stod nærmere spartakistene, mens de fleste var ubestemte. Deler av USPD var representert i regjeringa, og andre deler arbeidet for å undergrave regjeringa.
Omtrent alle de politiske partiene til høyre for SPD brøt sammen siden alt de hadde stått for var borte. De politiske programmene deres var rett og slett verken aktuelle eller mulige i den foreliggende situasjonen. De store industriherrene, og også de små, gjorde alt de kunne for å tilfredsstille arbeiderne. De aksepterte åtte timers dagen og alle krav som ble fremmet.
Keiserens abdikasjon hadde vært et forferdelig slag for de tyske høyrepartiene. Med dette forsvant grunnlaget for politikken deres. Den hadde vært autoritær, og støttet en autoritær samfunnsstruktur der keiseren var den høgste autoritet, og nå var denne krumtappen i politikken deres borte. Flukten til Holland hadde ødelagt ryktet hans. Etter dette framsto han som feig. Dagene før han flyktet var han blitt oppfordret til å reise til fronten og kjempe som frontsoldat for å søke en heltedød, men dette hadde han nektet å gjøre, og det ble alminnelig kjent, og det ble sett på som en skam og som feighet.
De gamle høyrepartiene var limet fast til denne bombastiske, forfengelige "feigtassen", som politikken deres hadde dreiet seg om. Noen av de mer sentrumsorienterte politikerne, som Gustav Stresemann og Matthias Erzberger, prøvde å gjøre nytte for seg ved å samarbeide med de nye styresmaktene. De andre var på leting etter nye partinavn og partiidentiteter. De konservative omdøpte seg til det Tysk nasjonale folkepartiet (DNVP), og Sentrumspartiet tok ei tid navnet "Kristelig Folkeparti".
Det daglige styret av Tyskland lå i hendene på de seks sosialistiske kommissærene i regjeringa. Men regjeringa var ikke effektiv. Det var store motsetninger i regjeringa, og den var delt på midten. Derfor var den ofte ikke i stand til å treffe beslutninger. Den greide å bli enig om en del ny lovgivning, men ellers var det mye krangel og liten tillit mellom de to fraksjonene. De spionerte på hverandre, og SPD mistenkte at USPD ville overlate landet til spartakistene, og USPD mistenkte at SPD ville gi hæren en sentral og dominerende plass i styret.
Denne handlingslammelsen ble utnyttet av spartakistene. Liebknecht prøvde å fyre opp under uroen og misnøyen i befolkninga. Han dannet bevæpnede grupper som tjente spartakistene.
Den 21. november sa Liebknecht i en tale at regjeringa arresterte spartakister og satte dem i fengsel. I spissen for en menneskemengde marsjerte han til Berlin hovedpolitistasjon, der Liebknechts støttespiller Emil Eichhorn var politipresident. Marsjen ble stoppet av en tropp soldater som var sendt ut av Otto Wels, som var flertallssosialdemokratenes militærguvernør i Berlin. Det ble skyting og noen få mennesker ble drept på hver side.
Det var Liebknecht som stod bak den aktivistiske politikken til spartakistene. Rosa Luxemburg var opptatt av arbeidet med å redigere og skrive "Røde Fane", og med teoretiske problemstillinger. Liebknecht var stadig på farten for å holde taler eller å delta i møter eller få i gang aksjoner. Liebknecht var utrettelig og alltid på farten. Liebknecht var ingen organisator og han brydde seg lite om rutiner, men han kunne være en flammende taler. Han rev misfornøyde folkemengder med seg, men kunne ofte miste kontrollen over dem, og det kunne da oppstå tumulter. Dette bekymret Rosa Luxemburg.
Embetsmennene fra keiserrikets tid var stort sett konservative. De likte ikke det som skjedde. Og de likte spesielt ikke at USPD deltok i regjeringa. Om kvelden den sjette desember tok tre av disse embetsmennene som arbeidet i Utenriksdepartementet, en grev Matuschka og to av hans underordnede, en von Rheinbaden og en von Stumm, å forsøkte å gjøre statskupp til fordel for Ebert og for å bli kvitt de tre USPD representantene i regjeringa. De samlet sammen flere hundre soldater og marsjerte til plassen utenfor Kansleriet, og proklamerte overfor den forbløffede Ebert at han var blitt Tysklands president - i virkeligheten diktator. Ebert visste ikke hva han skulle gjøre, og bad om en pause mens han bad venner om råd. Litt tidligere hadde en gruppe på omkring tretti soldater invadert den preussiske landdagsbygninga og satt det utøvende rådet - Vollzugsrat - under arrest. Samtidig hadde også kontorene til Die rote Fahne blitt okkupert av soldater, og andre skjøt på en demonstrasjon som spartakistene holdt nord i Berlin, og der 16 mennesker ble drept og 12 ble skadet av skuddene.
Dette kuppforsøket fikk USPD til å nærme seg spartakistene. Og det ga Liebknecht og de som fulgte ham unnskyldning for og grunn til å bevæpne seg. Ebert prøvde å ta avstand fra kuppforsøket. Han gjenåpnet kontorene til "Røde Fane" og løslot det utøvende rådet, og kuppmakerne flyktet fra landet. Men det festet seg et inntrykk av at Ebert hadde vært delaktig i et kuppforsøk.
Liebknecht sammenkalte til et protestmøte som skulle holdes i Siegesalle den sjuende desember. Og oppmøtet ble enormt. Liebknecht krevde at Ebert, Scheidemann og Otto Wels ble utstøtt. Neste dag, en søndag, kom Liebknecht med et stort følge til plassen foran Kansleriet. Mange av spartakistene var bevæpnet. Liebknecht holdt en tale der han brukte drapene på de seksten personer under skytinga den sjette desember til å skape et raseri i folkemengden. Inne i bygninga stod de seks kommissærene og så at Liebknecht pekte på bygninga og ropte at der inne satt forræderne - Scheidemänner.
De neste dagene begynte venstrefløyen til USPD å gå over til spartakistene.
Det var på dette tidspunktet at den tyske felthæren kom tilbake til Tyskland og Overkommandoen forlangte å få sende divisjoner inn i Berlin.
Regjeringa kontrollerte verken Berlin eller andre tyske byer. Folkets marinedivisjon i Marstall hadde satt seg i mot å bli oppløst eller å få redusert styrkene sine. Kort etter våpenhvilen hadde politiet praktisk talt desertert og hæren hadde praktisk talt forsvunnet, og da hadde regjeringa prøvd å danne en fjorten bataljoners "Republikanske soldaters hær" ("Republikanische Soldatenwehr"). Ikke så mange hadde meldt seg, og Otto Wels måtte ta de som kom. Det var på ingen måte noen imponerende styrke. Den holdt vakt ved offentlige bygninger og patruljerte gatene, og gikk med røde band rundt armen. Denne styrken var verken effektiv eller pålitelig. For å styrke den hadde den tre tusen mann sterke "Folkets marinedivisjon" kunngjort at den var en femtende bataljon i denne styrken.
"Folkets marinedivisjon" fulgte ikke ordrer. Den bad heller ikke om forsyninger, men reiste ut fra Marstall og tok det de fant der de fant det. Men for å ha et godt forhold til dem, og fordi regjeringa ikke hadde makt til annet, tok den dem tilsynelatende i tjeneste. Men regjeringa kunne ikke stole på dem.
Emil Eichhorn, den radikale politipresidenten, hadde opprettet sin egen militære styrke. Den ble kalt for "Sicherheitswehr" - Sikkerhetsstyrke. Og den rekrutterte så å si bare spartakister og folk fra USPD. For å møte dette prøvde en gruppe flertallssosialdemokrater å sette sammen sin egen hær - "Republikanische Schutztruppe" - som hadde røde og svarte armband.
Den Nasjonale Kongressen av Arbeiderråd og Soldatråd
Den 16. desember begynte den Nasjonale kongressen av arbeiderråd og soldatråd. Den skulle overføre suvereniteten over Tyskland til en annen nasjonal gruppe enn den samlingen av representanter for arbeidernes og soldatenes råd som hadde holdt møte i Zirkus Busch den 10. november.
De fleste utsendingene, nesten tre hundre av 488, var flertallssosialdemokrater. Med dette flertallet kunne de få vedtatt at det 19. januar skulle holdes alminnelige valg til grunnlovgivende forsamling.
For Ebert og hans menn var arbeidet fram mot å få valgt denne grunnlovgivende forsamlinga den viktigste oppgaven. Dersom de greide å overleve i regjering til den grunnlovgivende forsamlinga hadde gitt Tyskland en konstitusjon ville situasjonen være reddet. Det ville være dannet en legitim republikk med en lovlig valgt regjering. For spartakistene ble det viktig å hindre at dette skjedde. De forstod at dersom dette ble gjennomført ville Ebert sitte trygt, og han ville ha opprettet et nytt Tyskland.
Spartakistene prøvde å bryte opp den Nasjonale kongressen av arbeiderråd og soldatråd, som de sa ikke representerte arbeiderne og soldatene. I de fem dagene som kongressen varte (desember 16-20) gjorde Liebknecht og følget hans den til et lurveleven. Godt og vel sju tusen spartakister samlet seg utenfor bygninga der kongressen foregikk og holdt et leven som hørtes godt inne. Fra tid til annen brøt de seg inn i møtelokalene og ropte slagord. På et tidspunkt brøt bevæpnede menn fra "Folkets marinedivisjon", som hadde smurt ansiktene sine inn med gjørme, seg inn i bygninga og fektet med våpen og forlangte at planen om valg til grunnlovgivende forsamling ble oppgitt, og at systemet med arbeiderråd og soldatråd ble forlenget.
Spartakistene greide å få gjennom noen få av sine saker. En resolusjon om hæren ble vedtatt. Den var foreslått av en utsending fra Hamburg. Den foreslo at all rangordning i hæren ble opphevet, at alle offiserer skulle velges av soldatene, at disiplinærsaker skulle bli avgjort av soldatrådene, og at den gamle hæren ble erstattet av en ny "Folkehær" - Volkswehr. Dette satte Ebert i en vanskelig posisjon. Han turde ikke gå mot vedtaket etter at det var gjort, men han visste hvordan Groener og Hindenburg ville se på det - og han trengte fortsatt deres støtte. Selv om hæren omtrent var forsvunnet, kunne likevel støtte fra Hindenburg og Groener være akkurat det som trengtes for å kunne stå mot det kuppforsøket som spartakistene ville gjøre. Men dersom denne resolusjonen ble satt ut i livet ville den gjøre slutt på offiserskorpset.
Ebert snakket med Groener i telefonen, og prøvde å forsikre Groener om at dette vedtaket ikke ville bli satt ut i livet. Men Overkommandoen var uforsonlig, og var helt avvisende overfor vedtaket.
Den 20. desember reiste Groener til Berlin for å sette saken på spissen overfor de seks kommissærene i regjeringa. I følge med Groener var Overkommandoens politiske ekspert, major Kurt von Schleicher. De to offiserene kom til Berlin i full uniform og med medaljer. De fortalte at de punktene om den militære ordningen som var blitt vedtatt av den Nasjonale kongressen av arbeiderråd og soldatråd var helt umulig å akseptere for hærens overkommando.
Ebert forsøkte å blidgjøre Groener. Han sa at dette vedtaket ikke kunne gjelde for felthæren. Dette motsatte kommissærene fra USPD seg. Barth ville på flekken arrestere Groener og Schleicher. Men Ebert lyktes i å få saken bort ved å gjenta at vedtaket ikke gjaldt for felthæren. Og det betydde at vedtaket ikke ville bli fulgt opp.
Representantene fra USPD var rasende på grunn av dette. Barth sa at "Kongressen kom fram til en svært definitiv avgjørelse i går, og nå planlegger du å kaste den overbord!" Wilhelm Dittmann advarte Ebert: "Dersom Sentralkomiteen (Nasjonalkongressen av arbeiderråd og soldatråd hadde nedsatt en sentralkomite - Zentralrat - for å erstatte det tidligere Vollzugsrat i dets plikt til å overvåke regjeringa. USPD besluttet ikke å delta i Sentralkomiteen) slutter seg til general Groeners forslag vil den underskrive sin egen dødsdom, og det vil også regjeringa. Arbeiderrådene og soldatrådene vil ikke tolerere at Sentralkomiteen går tilbake på den viktigste beslutninga." De to for ut og reiste rundt til de ulike arbeiderrådene og soldatrådene i Berlin for å fortelle at Ebert hadde forrådt revolusjonen til offiserskorpset.
I løpet av førtiåtte timer bevæpnet Berlin seg. Den 23. desember marsjerte "Folkets marinedivisjon" mot regjeringa.
Den 13. desember hadde regjeringa gitt en bestikkelse på 125.000 mark til sjøfolkene som betaling for at de passet på Schloss Berlin. Til gjengjeld for dette ble man enige om at Folkets marinedivisjon skulle flytte ut av slottet og inn i Marstall, og at de to som kommanderte styrken, to sjømenn med navn Dorrenbach og Radtke, skulle redusere styrken til 600 mann.
Den 20. desember fikk regjeringa beskjed om at sjøfolkene hadde brukt pengene og at de ville ha 80.000 mark til som "Julebonus". De hadde ikke flyttet ut av slottet, og styrken var heller ikke blitt redusert til 600 mann. Regjeringa gikk med på å betale denne "bonusen", men pengene ville ikke bli utbetalt før slottet var evakuert og nøklene gitt til Otto Wels.
Morgenen den 23. desember kom en delegasjon av sjømenn til Kansleriet med nøklene. De fortalte Hugo Haase at de ville treffe Otto Wels. Haase, som var på vei ut, sa at det sikkert ville være greit dersom de ga nøklene til hvem som helst av kommissærene. Han foreslo Emil Barth. Barth var i et møte, men sendte en beskjed om at nøklene kunne bli gitt til Ebert, men Ebert var ikke inne.
På dette tidspunktet kom en annen gruppe sjømenn til Otto Wels og ville ha de 80.000 markene. Wels nektet å gi fra seg pengene dersom han ikke fikk nøklene. Sjømennene bad ham ringe Barth, som sa at han hadde ikke nøklene, men at han var sikker på at de var et eller annet sted i Kansleriet. Dette var ikke godt nok for Wels, og de rasende sjømennene raserte kontoret hans og tok ham og to av hans underordnede med som fanger til slottet. Det viste seg at de ikke hadde evakuert slottet. De banket opp Wels og stengte ham inne i en kullkjeller. Der skulle han være fange til pengene ble betalt. Samtidig marsjerte sjømenn til Kansleriet og omringet det og tok over telefonsentralen og stengte portene og forbød folk å komme inn eller ut.
Ebert hadde vendt tilbake til Kansleriet og der forhandlet han med de sjøfolkene som hadde okkupert det om løslatelse av Otto Wels og hans underordnede. Men de ville ikke løslate Wels. Dorrenbach telefonerte til Ebert og sa at Wels ville bli skutt om ikke pengene kom med en gang.
Ebert svarte at regjeringa ville forhandle med sjøfolkene. De måtte vente til regjeringa kom sammen.
I mellomtida snakket Ebert med Schleicher over den hemmelige telefonlinja som gikk utenom sentralbordet og direkte til hærens overkommando. Ebert fortalte at regjeringa var tatt til fange, og nå var tida inne for at hæren kom regjeringa til hjelp.
Fra Overkommandoens hovedkvarter i Kassel svarte Schleicher at dette ville bli satt i gang med en gang - general von Lequis ville med sine tropper, som var i Potsdam, marsjere inn i Berlin.
I løpet av kvelden den 23. desember ble sjøfolkene overtalt til å forlate Kansleriet ved at Ebert ga løfte om at de ville få de 80.000 mark som de krevde.
Samtidig var omkring 800 mann i den keiserlige hestegarden og de eneste pålitelige styrkene som var igjen av felthæren, tusen mann under kommando av Lequis, på vei mot Berlin. Resten av hæren hadde enten vært så lei av krig og militærvesen at de hadde gått heim, det gjaldt de fleste, eller de hadde dannet soldatråd og tok ikke lenger uten videre mot kommando fra offiserene. Da Folkets marinedivisjon fikk vite at tropper var på vei inn i Berlin krevde den at Ebert skulle kreve at disse styrkene trakk seg ut av Berlin. De var da på vei mot Slottet og Marstall.
Ebert så for seg begynnelsen av en borgerkrig. Han telefonerte Groener og sa at krisen var over og at hæren kunne dra seg tilbake. Men Overkommandoen var ikke enig. Groener sa at aksjonen ville fortsette. Nå var hæren i ferd med å plassere maskingevær på plassen foran slottet.
Folkets marinedivisjon var langt større enn de militære styrkene som var sendt inn. Likevel var den skrekkslagen. Hestegarden var berømt som elitesoldater. Sjøfolkene prøvde å få i gang forhandlinger. Ebert kom til stede og ville forhandle med sjøfolkene. Men ingen ville forhandle med Ebert. Klokka fem om morgenen kom Georg Ledebour og fikk sjøfolkene til å sette Otto Wels og hans to assistenter fri.
Tidlig om morgenen den 24. desember gikk en offiser som tilhørte hestegarden, Rittmester Waldemar Pabst, over plassen foran Slottet. Han forlangte at sjøfolkene overga seg innen ti minutter. Det kom ikke noe svar fra Folkets marinedivisjon. Lederne for denne hadde ringt til Østersjøhavnene og fått løfte om at et tusen sjømenn øyeblikkelig ville gå på toget og komme til Berlin for å hjelpe - det var bare timer til disse forsterkningene ville være framme.
Klokka sju begynte hestegarden å skyte. Det var liten ildgivning tilbake fra Slottet. Kort etter tok noen få hundre soldater fra hestegarden seg inn i Slottet. Det var nesten tomt. Sjøfolkene hadde flyktet til stallene gjennom en underjordisk gang. Nå vendte hestegarden seg mot stallene.
Noen få timer senere ble et hvitt flagg heiset foran stallene. Noen sjøfolk kom og bad om et halvtimes pause for å klargjøre overgivelse. Sjøfolkene hadde ikke mer ammunisjon igjen og kunne ikke fortsette kampen. Stallene var fulle av sårede sjøfolk og nesten tretti sjømenn var døde. Og det ville ikke komme hjelp fra havnene. Noske hadde overtalt dem til å holde seg nøytrale.
Men i løpet av den halve timens våpenhvile fikk spartakistene ført en stor folkemengde som de hadde samlet fram på plassen foran Slottet. Det vrimlet av folk der, og soldatene kunne ikke gjøre noe med det. De kunne ikke fortsette kampene uten å risikere å skyte på sivile, og det ville de ikke. Sjøfolkene gikk tilbake til stallene og fjernet det hvite flagget og begynte å skyte på offiserene til soldatene.
Dermed trakk soldatene seg tilbake, og hestegarden gikk i oppløsning. Dette ble sett på som et nederlag for hæren. Juledagen bestod hærens garnison i Berlin av bare 150 soldater pluss deres offiserer.
Dette nederlaget førte nesten til at Eberts regjering gikk av. I Berlin var det anarki. Hæren var borte, og en av regjeringas fiender hersket over politiet. Både USPD og spartakistene angrep Ebert for å ha forsøkt et kontrarevolusjonært kupp. På juledagen samlet en folkemengde seg foran kontorene til Vorwärts og hørte på spartakistene, og så okkuperte de bygninga og avisen.
Den 29. desember trakk representantene fra USPD seg ut av regjeringa. Dette begrunnet de med at de ikke kunne sanksjonere "blodbadet" på julekvelden. Samme dag holdt spartakistene en konferanse der 87 utsendinger og 16 gjester var tilstede. Karl Radek var til stede som Lenins spesielle gjest.
Karl Radek var i likhet med Rosa Luxemburg en polsk jøde, men de to var blitt svært uenige. Radek var leninist og stod Lenin nær. Han hadde fulgt Lenin i det forseglede toget gjennom Tyskland fra Sveits i 1917.
Radek dro mange tilhørere når han fortalte om bolsjevikenes revolusjon, og han ble et stort trekkplaster for spartakistene. Rosa Luxemburg satte ikke pris på at Radek var kommet. Hun avskydde Radek, og hun hadde avskydd ham i mange år, og hun betraktet ham som fullstendig upålitelig.
Da Radek kom til Berlin den 20. desember gikk han rett til kontorene til Die rote Fahne. Både Liebknecht, Luxemburg og Jogiches var der. Radek opptrådte som en profet som var kommet for å forkynne sannheten. De gikk for å spise sammen, og Rosa Luxemburg gjorde det klart at de tyske spartakistene ikke ville anse bolsjevikene som sine ledere i den sosialistiske internasjonalen. Hun fordømte Lenins undertrykkelse av andre parti og angrep bolsjevikenes bruk av terror.
Radek sa at hun ikke visste hva hun snakket om eller hvor isolerte bolsjevikene var. De var nødt til å bruke terror for å fullføre verdensrevolusjonen. Men Rosa Luxemburg aksepterte ikke dette. Hun kunne ikke engang forstå at Lenin kunne finne så mange mennesker som var villige til å utøve terror. Hun hadde kjent Dzerzhinsky, som da var leder for Tsjekaen, og han hadde vært en snill mann. "Hvordan kan han være så grusom?" spurte Rosa Luxemburg.
Forholdet mellom Radek og Rosa Luxemburg ble ikke bedre i de følgende dagene. Men Radek ble en innflytelsesrik taler, og ble slik rangert nest etter Liebknecht og Luxemburg blant spartakistene, og han fikk sine tilhengere.
Radek fikk konferansen til å gå inn for å boikotte de kommende valgene, selv om Rosa Luxemburg mente at spartakistene burde delta i dem. Hun kalte valgene og den nasjonalforsamlinga som skulle velges for "en kontrarevolusjonær festning som skulle settes opp mot det revolusjonære proletariatet. Det er vår oppgave å storme denne festningen og rive den ned til grunnen." Dette kunne ikke gjøres ved at man holdt seg ute. Vi må utnytte valget og Forsamlingen for å mobilisere massene mot Forsamlingen, sa Rosa Luxemburg.
Konferansen diskuterte også om de skulle prøve å få de revolusjonære tillitsmennene inn blant spartakistene, men de revolusjonære tillitsmennene var mistenksomme overfor spartakistene og hadde ikke tillit til dømmekraften til Liebknecht, og ville derfor ikke slutte seg til spartakistene.
Konferansen ble avsluttet den første januar. Den forandret navn på spartakistforbundet til "Kommunistische Partei Deutschlands" - KPD - Det tyske kommunistpartiet.
På denne tiden hadde flertallssosialdemokratenes regjering nesten brutt sammen. Den var ensom og isolert og uten beskyttelse. Ebert fant ut at den eneste måten å unngå et kommunistisk kupp på var at regjeringa forlot Berlin. Dette fortalte han Groener over telefonen. Men Groener syntes ikke at det var en god ide. Han mente det var bedre å hente Noske tilbake fra Kiel til Berlin, for Noske hadde vist seg å ha et praktisk grep på tingene og å kunne handtere menneskemengder og revolusjonære situasjoner. Ebert fulgte med en gang dette rådet.
Noske kom til Berlin og til Kansleriet og fant en mengde soldater utenfor det, og de ropte på våpen. I Eberts kontor foregikk et støyende møte. Det ble diskutert hvem som skulle bli forsvarsminister. Den som fikk den stillinga ville måtte få frie hender til å gjøre det vedkommende fant nødvendig for å mestre situasjonen. Stillinga som forsvarsminister ville bli vanskelig og svært krevende, den ville kreve voldsomme handlinger. Oberst Wather Reinhardt var på nippen til å få stillinga. Han var fra Württemberg. Et skriv der han ble utnevnt var allerede blitt skrevet, men Reinhardt protesterte. Siden han verken var general eller fra Preussen var det mulig at offiserskorpset ikke ville akseptere ham.
Noske ble spurt om han ville ta stillinga, og han aksepterte den med en gang. "Naturligvis. Noen må bli blodhunden. Jeg vil ikke vike fra ansvaret!"
Reinhardt grep utnevnelsesskrivet og streket over sitt eget navn og skrev "Gustav Noske" og ga det til den nye forsvarsministeren.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Den tyske revolusjonen 1918-1919
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: