Bitre Sår: Tyske krigsoffer 1914-39.

Andre del

Sår, Sykdom og Galskap:

Soldatenes Krig

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt
  1. Sår, sykdom og Galskap: Soldatenes krig


Tweet

Sår, Sykdom og Galskap:

Soldatenes Krig

I desember 1914 besøkte en gruppe soldater sammen med en pleierske et av de bedre teatrene i Berlin. Soldatene var i ferd med å komme seg etter å ha blitt såret i kamp. En mann hadde fått amputert en fot. Såret var ikke helt grodd, og han hadde fått blod på buksa. Etter forestillinga samlet pleiersken soldatene. To fasjonabelt kledde damer stod og glante på soldatene. Den ene dama som hadde glant på soldaten med amputert fot hvisket til den andre: "Gud, er det ikke avskyelig! De skulle ha latt ham bli tilbake!"

Denne historien illustrerer den spenningen som plaget sårede soldater. Spenning mellom soldater og sivile, mellom menn og kvinner, mellom de syke og de friske, mellom de som led og de som hadde det komfortabelt, slo sprekker i soldatenes liv. Heltene ble redusert til syke barn som trengte pleie.

Soldatenes skader

Soldatene ble først og fremst skadet fordi de ble truffet av prosjektiler av forskjellige slag. Et prosjektil, som ei kule, dreper og skader i henhold til loven om bevegelsesenergi, der effekten er lik massen multiplisert med det halve av farten opphøyd i andre potens: F=m1/2v². Derfor kan et lite objekt som beveger seg med stor fart forårsake stor skade.

Den britiske Lee-Enfield Mark III rifla var trolig det mest dødelige geværet som ble brukt under krigen. Men de franske og tyske geværene var nesten like dødelige. Geværet avfyrte et prosjektil som var omkring 9 mm i diameter og 150 grain (75 gram?). Kula hadde når den ble skutt ut en fart på omkring 2500 fot i sekundet. Dersom den treffer en kropp kan den gå gjennom 20 cm kjøtt og bein på 0,00033 sekund, og den gir en energi på 1330 fotpund fra seg. Denne plutselige tilførselen av energi er den mest destruktive delen av kulas virkning på det legemet som den treffer. Den er mer ødeleggende enn selv inntrengingen i legemet. Å motta 1330 fotpund i løpet av på 0.00033 sekunder er å bli utsatt for en kraft på 7200 hestekrefter. Resultatet av dette store innbruddet av energi i kroppen er så voldsomt at kroppsdelen som utsettes for det bokstavelig talt eksploderer.

Derfor var hodeskader vanligvis dødelige. Muskler ble revet sund om de ble truffet, og bein ble fragmentert, mens mykere vev, som hjernen, ble sprengt. Da krigen begynte ble legene overrasket over denne sprengningseffekten. I de første månedene av krigene var legene overbeviste om at britene brukte kuler som var eksplosive eller dum-dum kuler. Og de som ble truffet ble vanligvis truffet av mer enn et prosjektil, siden ilden var så intens.

Men det var artilleriet som var den store dreperen. Mer enn halvparten av de som ble drept ble drept av artilleriild.

Når en granat eksploderer skaper den en voldsom trykkbølge. Remarque skrev i "Intet nytt fra Vestfronten":

På forskjellige plasser var det store krater.
"Forbannet, noe traff den", sa jeg til Kat.
"Bombekastere", svarte han, og pekte opp på et av treene.
I grenene hengte døde menn. En naken soldat hengte krumbøyd mellom greinene av et tre. Han hadde fortsatt hjelmen på seg, men ellers var han helt naken. Det er bare halvparten av ham som henger der; den nederste halvparten manglet.
"Hva er det?" spurte jeg.
"Han er blåst ut av klærne," mumlet Tjadin.
"Det er pussigt", sa Kat. "Vi har sett det flere ganger nå. Om en bombekaster tar deg blåser den deg rent ut av klærne dine. Det er sjokkbølgen som gjør det."

Men sjokkbølgen var ikke den værste med artilleriilden. Granatene var laget for å skape en dusj av prosjektiler. Shrapnels, altså granatkardesker, var laget for å sende ut en mengde små prosjektiler siden de var hule skall fylt av småpartikler som ble sprøytet ut når de eksploderte. Når en granat eksploderte fløy metallbiter i alle størrelser gjennom lufta med dødelig hastighet og virkning. Og om de ikke drepte øyeblikkelig når de traff så rev de opp fryktelige sår.

En kirurg skrev til krigsdepartementet om virkningen av granatfragmentene når de traff:

Kraften til disse bitene er spesielt voldsom. Selv de minste fragmentene gjennomtrenger raskt kroppen og forårsaker de mest uforutsigelige skader; de større fragmentene fører til den mest forferdelige ødeleggelse av bein og vev. Å hele disse uregelmessige og opprevne sårene er vanskeliggjort av at de ofte er skitne, og enda mer av at de fleste er gjennomtrengningssår, som betyr at et stort område mangler blod og derfor lett får koldbrann.

Treff i hodet var den vanligste dødsårsaken (47% av dødsfallene). Deretter fulgte treff i brystet. De fleste likene hadde vært utsatt for mange treff.

Selv om den sårede ikke døde øyeblikkelig var skadene som prosjektil påførte mennesker likevel ofte dødelige. De førte til stort blodtap og ofte også til infeksjoner. Sjokkskadene var spesielt dødelige. Når en soldat ble truffet av et prosjektil ble hele kroppen påvirket og begynte å arbeide uregelmessig. Store mengder hydrogen kunne måles i blodet, og pusten gikk uregelmessig. Huden ble blek, leppene ble blå og kroppstemperaturen falt. Oppkast og besvimelse kunne også forekomme.

De emosjonelle reaksjonene varierte. Noen mennesker ble apatiske, andre ble paniske. Mest vanlig var sterk overraskelse.

Soldatene kunne noen ganger føle seg usårlige. De var overbeviste om at selv om andre kunne bli drept så ville det ikke skje med dem. De kunne føle at kroppene deres var skilt fra deres "virkelige selv". Siden de var så overbeviste om at de selv ikke ville bli skadet ble de så voldsomt overrasket når dette likevel skjedde.

Etter overraskelsen fulgte frykt. Skrikene til de sårede skyldtes ofte mer skrekk enn smerte.

For første gang i krigens historie tok skader påført soldatene i kamp flere liv enn smittsomme sykdommer gjorde. Tyske leger var stolte over å ha fått kontroll over smittsomme sykdommer.

Sykdommer var likevel fortsatt et stort problem. Hærens leger behandlet mer enn 19 millioner tilfeller i løpet av krigen. De vanligste skyldtes sår påført soldatene i kamp, 4.807.568 tilfeller av slike, og dette var 24,7 prosent av alle sykdomstilfellene som ble behandlet av lege. Deretter fulgte 4.138.384 tilfeller av magelidelser. Det var 1.785.718 tilfeller av smittsomme sykdommer som trengte legebehandling, og dette var bare 9,2 prosent av alle tilfeller som ble behandlet av lege. Bare 1,5% av sykdomstilfellene var kjønnssykdommer. Kjønnssykdommene var mindre hyppige enn i det sivile. De alvorlig sårede soldatene ble sendt videre til sykehusene for å bli pleid og helbredet.

De sårede Soldatene i sykehusenes verden

Sykehuset ble den sårede soldatens nye verden. Det var ikke helt lett å komme dit. Reisen til sykehuset var farlig. Sanitetssoldater tok de sårede til førstehjelpstasjonene. Sanitetssoldatene trengte både stor kroppsstyrke for å bære den sårede i sikkerhet og mot for å gå inn i ildsonen for å bringe den sårede i sikkerhet. Sanitetssoldatene var merket med røde kors og skulle ikke skytes på, og dette ble vanligvis respektert, men artilleriet så ikke sine mål.

Det viste seg at bårer ikke kunne brukes i den labyrinten av graver og grøfter og hull som slagmarka ble forvandlet til. Fra førstehjelpstasjonen og til sykehuset ble den sårede fraktet med bil. Bilene var uten fjæringer og hadde harde dekk, og de skaket så kraftig at det var farlig for sårede soldater.

Den sårede ble først ført til bataljonens førstehjelpstasjon. Den lå så langt fra frontlinja at den var trygg mot maskingeværild. Der ble soldatene delt inn i de som bare trengte førstehjelp og de som hadde større skader og måtte på sykehus. De som var døende ble ikke sendt lenger, men fikk dø på førstehjelpsstasjonen. Alle sårede som ble sendt til sykehus fikk et merke på brystet som fortalte om deres tilstand.

Feltsykehus hørte til divisjonene. Men sykehus over hele Tyskland ble brukt av hæren. Og mange sykehus var spesialsykehus for spesielle skader. Den sårede ble sendt som en pakke, og hvor han skulle og hva som skulle gjøres med ham ble bestemt av andre.

Det gikk daglig hele togtransporter med syke og sårede tilbake inn i Tyskland.

Noen av de sårede ble friske. Og noen måtte slite hardt for å bli det, mens mange aldri ble helt friske, men ble krøplinger. Noen av dem måtte lære å gå med krykker. Det var slitsomt å gjøre det, og slitsomt å lære å gjøre det. Det var mange som mistet ei arm eller et bein, eller flere lemmer, og de måtte lære å greie seg på nytt, og det krevde mye arbeid. Svært mange av de som ble invalide led av sammensatte skader. Eller de kunne ha brutt sammen på en slik måte at de bare ikke fungerte, uten at de hadde forferdelige sår og skader.

De invalide soldatene ble særlinger som var mer eller mindre utenfor samfunnet.


Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tyske krigsoffer 1914-39
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er: