Befolkning og økonomi 1630-1800.

Fjerde del

Handel.

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.

Innholdsoversikt.

  1. Handel.


Handel.

Jeg allerede skrevet kapitlet "Jordbrukskonjunkturer 15-1800" om handelen med jordbruksprodukter.

Bare en liten del av det bøndene produserte ble solgt. Bøndene produserte først og fremst til eget forbruk og for å betale skatter og avgifter. Et salgsjordbruk kunne bare utvikles dersom bøndene spesialiserte seg, og sluttet å produsere handverksprodukter og annet til eget behov. Dessuten måtte den urbane sektoren vokse så mye at den både kunne være et marked for en stor del av jordbruksproduksjonen, og forsyne jordbruket med tilvirkede varer. Først i det attende århundret begynte kommersialisering å bli en mulighet for en stor del av bøndene.

Flere ulike hindringer stod i veien for utvikling av handel i Tyskland. En var at Tyskland, med et mulig unntak for Hamburg, ikke deltok i den oversjøiske ekspansjonen, og da sentrum for europeisk handel ble flyttet fra Antwerpen til Amsterdam kom Tyskland til å bli liggende utenfor de viktigste handelsrutene. Et annet forhold var at de økonomiske, eller kommersielle, enheten i Tyskland var små på grunn av alle tollhindringene mellom de mangfoldige tyske statene.

Transportruter og kommunikasjonsnettverk.

Som tidligere nevnt stod det ikke godt til med veiene, som fulgte terrenget. Lenge var det sett på som en oppgave for de bygdene og byene som lå langs veiene å bygge og vedlikeholde veiene, men disse gjorde lite, og først da statene selv tok et direkte ansvar for å bygge veier ble det bygd bedre veier. I Bayern ble veier dekket med pukkstein bygd under Maximilian III Josef (1745-77). Og rundt 1770 regnet man med at 60%-80% av hovedveiene i Bayern hadde pukksteinsdekke. Preussen fulgte ikke med i denne utviklinga. Først i slutten av 1780-årene begynte Preussen å bygge pukksteinsdekkede hovedveier. Ved slutten av århundret var de beste veiene i sør og i vest.

Men kanalene var viktigere enn veiene. Vannveien ga langt billigere transport av store volum. Derfor ble mange mindre elver rensket slik at de ble seilbare, og kanaler ble bygd. Rundt Berlin ble det bygd et svært godt nettverk av kanaler. Men mange kanalprosjekter måtte oppgis. På begynnelsen av 1840-tallet begynte man å bygge jernbaner i Tyskland, og da ble kanalene mindre viktige.

Den vekta som kunne fraktes i ei vogn økte betydelig i løpet av det attende århundret. For de øvre samfunnslags persontrafikk ble vogner vanlige i løpet av dette århundret. For sjøgående trafikk ble det nederlandske "fluitschip" mest vanlig og populært. Det ble etterliknet av skipsbyggerne i hansabyene. Men ellers var svært mange forskjellige farkoster i bruk, kanskje spesielt på elvene. Til lands var en stor del av fraktemennene bønder som eide trekkdyr, og som hadde transport som et biyrke.

Transportutgiftene fra Hamburg til Pirna, som også ligger ved Elben like sør for Dresden, i årene 1671-4 økte prisen til kundene med fra 4% for tobakk til 273% for møllesteiner. Lin økte i pris med 11%, hirse med 22%. Mer enn 60% av disse fraktomkostningene var avgifter som måtte betales på omkring 35 bomstasjoner mellom Pirna og Hamburg. Fraktomkostningene sank ikke i løpet av det attende århundret.

Kommunikasjonsnettverket ble tettere. En viktig grunn til dette var utbygging av postsystemet. Imperiets postverk, operert av familien Thurn und Taxis, gikk over fra å være et transportsystem som opererte fra punkt til punkt, til å dekke store områder. Etter Trettiårskrigen møtte det konkurranse fra postverk i territoriestatene, og dette førte til at postsystemet ble bygd tettere ut. Postgangen gikk også hyppigere. I det attende århundret kom det også ut aviser for handel og næringsliv.

Handelssamkvem, markeder og handelsmenn.

Den tradisjonelle måten handel hadde foregått på var gjennom markeder og messer. Disse foregikk på bestemte steder til bestemte tider. Ukentlige markeder ble avholdt en eller to ganger hver veke i byene, og noen ganger også i landsbyer. I 1794 var det 37 bymarkeder og 90 markedssentra i Bayern. Det blir et markedssentrum for hver 7.300 innbyggere. Ukentlige markeder skaffet til veie mat til byene. Store byer hadde mange forskjellige markeder der mange forskjellige varer ble solgt, og hvert vareslag hadde sin markedsplass.

De årlige markedene, eller messene, fant sted en eller to ganger om året. De kunne vare mange dager. Der møttes også grossister. På disse markedene var vareutvalget større enn på de ukentlige markedene, med unntak for de ukentlige markedene i de store byene. Messene var mindre strengt regulert enn de ukentlige markedene. Under messene kunne også handverkere fra utlandet selge sine varer. Det er antatt at under det årlige dyremarkedet i Køln ble 6-7.000 okser solgt på slutten av det syttende århundret.

Messene hadde vanligvis utviklet seg fra å være årlige markeder, og det var ingen tydelig forskjell mellom de årlige markedene og messene. På messene handlet handelsmenn med handelsmenn. De to ledende messebyene i Tyskland var Leipzig og Frankfurt am Main. Frankfurt var til å begynne med langt viktigere enn Leipzig, men fra begynnelsen av det attende århundret ble Leipzig som knutepunkt for handelen mellom øst og vest like viktig, og viktigere, enn Frankfurt am Main.

Spesialiserte markeder skaffet råvarer til industrien, som lin og ull. Handelen og markedene var gjerne regulert. Mest uttrykt var dette i lager og varehus forpliktelsene. Ved hjelp av dem søkte mange byer å skaffe seg monopol over handel og trafikk. De ville sikre seg forsyninger av mat og råvarer og konsentrere handelen til byen, og stenge alle utlendinger ute. Dette var forordninger som hadde vært effektive tilbake på fjortenhundretallet, men i tidlig moderne tid var det forsvarsanstaltninger fra byer som var truet av tilbakegang. Både Køln og Lübeck kom med den slags foranstaltninger da handelen deres ikke lenger var dominerende. De avgiftene som ble betalt i forbindelse med varelagrene i Køln var byens viktigste inntektskilde. Lübeck insisterte fra 1605-6 på at utenbys handelsmenn som førte varer til Lübeck skulle selge dem gjennom byens egne kjøpmenn. Dette førte til langvarig konflikt mellom Lübeck og Hamburg. Amsterdam hadde riktignok i sin tid ved hjelp av blant annet den slags foranstaltninger greid å vokse til Europas økonomiske sentrum. (Amsterdam hadde, mens Amsterdam enda bare var en småby, krevd at alle skip heimehørende i Amsterdam skulle føre varene de førte til Amsterdam. Ingen amsterdamske skip fikk seile forbi Amsterdam, og Amsterdam ble verdens stapelplass.)

Markedene fikk konkurrenter fra handelsmenn, fastboende detaljhandlere og skreppehandlere som reiste på landsbygda. Handverkere var blant de første som opprettet egne utsalg, eller butikker. Butikkene gikk et skritt videre og ble faste mellommenn mellom produsenter og konsumenter, men solgt fra først av bare utenlandske varer. Fra det syttende århundret av vokste detaljhandelen raskt.

I Bayern var det i 1771 nesten like mange butikker som det var bakere. I Schlesien og andre østlige områder ble vertshusholderen også handelsmann. I 1787 var det 3,8 kombinerte handelsmenn og vertshusholdere for hver tusen innbyggere. Men tettheten av handelsmenn var langt mindre enn i England på samme tid. I store byer begynte handelsmennene å avertere for varene sine i lokale aviser. Og de begynte å oppsøke mulige kunder.

Skreppehandlerne var ikke mindre dynamiske. Forbudene mot dem virket ikke. De solgte mindre gjenstander av jern og glass og klokker og tekstiler og ting som var importert fra oversjøiske land. Skreppehandlere distribuerte klokker fra Schwarzwald over hele Europa. Hele landsbyer, som Recke, Mettingen, Schapen og Hopsten som alle ligger nord for Münster, spesialiserte seg på skreppehandel over hele Tyskland. Både utlendinger og jøder drev som skreppehandlere. De skapte marked for mange nye varer.

Endringer i gross handelen er ikke fullt så lett å se. Messene og markedene fortsatte å fungere og å være viktige. Det er mulig at de store lagerhusene ble viktigere som permanente utsalgssteder for varepartier. De store lagerhusene kunne selge varer som tilhørte flere handelsmenn.

En del restriksjoner på handelen ble fjernet. Det oppstod en gruppe mellommenn mellom de små produsentene og de store handelskompaniene og deres gross handel. De store handelskompaniene kom i tilbakegang etter hvert som handelen ble mer åpen og kommisjonshandelen økte.

I Tyskland fantes det mange forskjellige autoriteter som ga ut penger, og altså mange ulike valutaer. Det var så mange ulike valutaer at pengesystemet var uoversiktlig.

Lån og kreditt var viktig for å finansiere handelen. Detaljhandleren måtte kunne gi kreditt for å få salg. I handelen mellom handelsmenn ble vekselen det viktigste betalingsmidlet. Disse vekslene kunne selges videre.

I 1619 hadde "Hamburgische Bank" blitt opprettet. To år senere, i 1621, ble "Nuremberger Banco Publico" opprettet. På messene ble det betalt ved at kreditt og debet ble satt opp mot hverandre, uten direkte bruk av penger. Etter at private banker begynte å vokse fram i slutten av det syttende århundret ble bruk av penger mer vanlig. I det attende århundret ble banker, som "Bankhaus Gebrüder Bethmann" i Frankfurt, sentrale for å organisere betaling mellom ulike regioner. Denne nevnte banken hadde kunder i Nederlandene, Sveits og Frankrike i tillegg til i Tyskland.

Handel, produksjon og handelssentra.

Det er ikke mulig å gi anslag for den interne handelen i det tyske territoriene. Men det er mulig å si at handelen med jordbruksvarer var større enn handelen med andre vareslag, selv om bare en liten del av jordbruksproduksjonen ble solgt. I følge Johann Heinrich von Thünens modell (som også er brukt i kapitlet om jordbrukskonjunkturene) lå det rundt byene flere konsentriske sirkler, organisert etter prinsippet om minkende handelsintensitet med økende avstand til sentrum. I den første sirkelen med fri økonomi foregår hagebruk for salg. I den andre sirkelen arborikultur, i den tredje sirkelen åkerdyrking med avlingsrotasjon, i den fjerde husdyrhold på inngjerdede beitemarker, i den femte åkerbruk etter tre felts systemet, og i den sjette husdyrhold på frie beitemarker. I det syttende og attende århundret finner man unntak fra denne modellen, men vanligvis gir den et brukbart bilde av forholdene. I Køln ble det dyrket grønnsaker langs bymurene, og kornet kom fra slettene ved nedre Rhinen. I kriseår ble det kjøpt mat fra fjernere steder. Til midten av det syttende århundret ble okser drevet til Kølnmarkedet fra Friesland og markene ved Weser. Senere ble kjøttet kjøpt inn sørfra. Ikke bare store byer som Nürnberg, Frankfurt og Augsburg var avhengige av å kjøpe forsyninger fra naboregionene, men hele regioner kunne være avhengige av å kjøpe mat fra andre regioner. Eksempler på dette er det tettbefolkede Bergisch Land ved Køln og den tettbefolkede bakkesonen i Schlesien.

Bare i et tilfelle strekker en Thünen sone seg ut over de tyske landene. Det gjelder avl av okser. Okser ble drevet fra Danmark og Schleswig til Tyskland, og også fra Ukraina og Ungarn. Mens salget av okser fra Danmark og Ungarn gikk tilbake fra det syttende århundret, økte salget fra Ukraina fram til Polens første deling, fra 40.000 dyr i andre halvdel av det sekstende århundret til mellom 80.000 og 90.000 dyr i det attende århundret. Denne oksehandelen var i noen grad en transitthandel, siden en del av oksene gikk til Nederland. Tyskland var eksportør av korn, og importerte bare korn i uår. Korneksporten kom først og fremst fra områdene, og godsene, øst for Elben. Det blitt anslått at det i årene mellom 1560 og 1620 ble eksportert mellom 10.000 og 15.000 tonn korn i gode år fra Mark Brandenburg. Fra det syttende århundret ble sentret for korneksporten flyttet østover. Königsberg eksporterte i følge Sundtollen gjennomsnittlig 10.400 tonn rug og hvete til vest Europa mellom 1562 og 1619, og økte eksporten til 54.400 tonn korn årlig i årene 1784-95. Ved siden av Nederland utviklet England seg til å bli det viktigste markedet for korn i slutten av det syttende århundret. Samtidig solgte Bayern betydelige mengder korn til Østerrike. Sveits kjøpte også korn fra Tyskland.

Industriprodukter utgjorde en mindre del av handelen, men var likevel blitt viktige i slutten av det syttende århundret. De fleste industriproduktene ble solgt i produksjonslandet. I Tyskland var det mange viktige industrisentra. Det var gruvedistriktene i øvre Pfalz, Harz og Erzgebirge, Nürnberg, Grafschaft Mark og Bergisches Land, og tekstilsentrene i Augsburg og øvre Schwaben, Køln, det østre sentrale Tyskland og Schlesien. Nesten alle disse ble hardt skadd under Trettiårskrigen. I andre halvdel av det syttende århundret begynte en langvarig rekonstruksjon av industrien som førte til ny velstand. De gamle industribyene, med noen få unntak, greide ikke å bygge opp industrien på nytt. Landsbygda overtok produksjonen. På landsbygda og i noen mindre byer oppstod tette industrielle områder. Industriproduksjonen økte sterkt, spesielt fra midten av det attende århundret. Da handelen ble deregulert oppstod nye salgskanaler, og rask vekst av nye industrielle områder.

Noen industrier eksporterte store deler av produksjonen. Det gjelder spesielt for linindustrien. I Schlesien i 1791-2 ble 75,5% av linproduksjonen eksporter. Det samme må ha vært tilfelle for andre områder med linindustri. Det viktigste markedet for linindustrien var det atlantiske området. Tidligere hadde Sør Europa vært det viktigste markedet, og Sør-Europa var fortsatt et viktig marked. Det viktigste markedet for ullindustrien var Øst-Europa.

De viktigste industriregionene lå i vest. I øst var bare Schlesien en viktig industriregion. I Bayern var det også lite industri. For Preussen var industrieksporten 70,5% av den totale eksporten i 1795-6, og 51,2% av importen. I Bayern utgjorde industriproduktene bare omkring sju prosent av eksporten.

Industrieksporten fra Preussen bestod først og fremst av tekstiler (70,2% av totalen), spesielt lin. Schlesien produserte nesten halvparten av industrivareeksporten fra Preussen. Lineksporten var svært konkurranseutsatt.

I 1795-6 eksporterte Preussen industrivarer for 8,9 millioner Thaler mer enn Preussen importerte, men Preussen importerte råvarer for 4,1 millioner Thaler mer enn det eksporterte. Tilsvarende nøyaktige tall for hele Tyskland finnes ikke.

Importen av kolonivarer, i tillegg til krydder, som sukker, tobakk, te, kaffe og kakao, var betydelig. I andre halvdel av det attende århundret utgjorde kolonivareimporten 18% av den totale importen, og i Preussen i 1795-6 utgjorde kolonivarene omtrent 15% av den totale importen.

I det sekstende århundret hadde Augsburg og Nürnberg vært de store handelssentraene i sør. Handelsvarene for disse byene var først og fremst metallvarer og tekstiler. Oppgjørene for Nürnbergs handel foregikk i Venezia, Hamburg og Amsterdam. Etter Trettiårskrigen greide Augsburg og Nürnberg på nytt å bli betydelige handelsbyer, men de gjenvant aldri den dominerende posisjonen de hadde hatt får krigen. Augsburg ble det nest viktigste sentret i Sør-Tyskland for penger og veksling, etter Frankfurt. Augsburg hadde også en betydelig handel. Nürnberg fortsatte å være et viktig sentrum for handel mellom øst og vest, nord og sør. Køln ble et viktigere handelssentrum etter at Amsterdam overtok som sentrum for Verdenshandelen. Men etterhvert ble likevel Køln delvis utkonkurrert av nederlenderne. Køln måtte nøye seg med transportvirksomhet og kommisjonshandel.

Frankfurt ble en viktig industriby siden svært mange mennesker kom dit fra Nederlandene etter 1560. I løpet av få år gjorde de Frankfurt til en blomstrende industriby. Og også til Sentral-Europas viktigste messeby og også det viktigste handelssentret og den viktigste pengebyen. Etter Trettiårskrigen ble messene i Leipzig den fremste konkurrenten til messene i Frankfurt. Og i løpet av første del av det attende århundret ble messene i Leipzig større enn messene i Frankfurt, selv om den totale handelen til Frankfurt fortsatte å være større enn handelen til Leipzig. Leipzig trakk en betydelig del av handelen mellom Øst-Europa og Vest- og Sentral-Europa til messene sine. Tilvirkede varer fra Saksen så vel som fra Frankrike og England ble i Leipzig byttet mot røkte varer og andre råvarer fra øst. De største gruppene på messene i Leipzig var utenom folk fra Saksen selv polakker og folk fra Litauen, deretter folk fra Hamburg. Hamburg ble kalt for havna til Leipzig.

Ved begynnelsen av det syttende århundret var Lübeck, leder for Hansabyene, fortsatt den viktigste sjøfartsbyen i Tyskland. I 1595 hadde Lübeck en flåte på 253 skip med fraktkapasitet 9.000 laster (Ei last var 1,94 tonn). Fra 1490 til 1580 hadde Lübeck mer enn tredoblet handelen sin. Likevel var Hansaen i tilbakegang siden Nederland, og spesielt Holland, og der spesielt Amsterdam, vokste fram til å bli sentrum for og dominerende i den europeiske handelen. Og Østersjøhandelen var den viktigste handelen for Amsterdam.

Hamburg kom til å overta etter Lübeck som den viktigste sjøfartsbyen i Tyskland. En viktig grunn til dette er naturligvis geografisk. Men Hamburg var også dyktig til å dra handel til seg. Hamburg tillot handelsmenn fra andre byer og andre land å drive handel over Hamburg. År 1600 var handelsflåten til Hamburg mindre enn handelsflåten til Lübeck, men i 1674 hadde den vokst til 309 skip med en fraktkapasitet på 23.822 laster. I mellomtida hadde det ikke vært noen vekst i handelsflåten til Lübeck. Handelen til Hamburg hadde også økt svært sterkt. Hamburg ble i løpet av det attende århundret en viktigere handelsby enn Amsterdam for mange vareslags vedkommende.

Bremen vokste fram som den nest viktigste handelsbyen i Tyskland. I 1594-5 hadde Bremens handelsflåte bestått av 88 havgående skip med en fraktkapasitet på 2.466 laster. I 1702 hadde dette økt til 71 havgående skip med en fraktkapasitet på 4.675 laster. I 1786 hadde dette videre vokst til 158 skip med en fraktkapasitet på 16.350 laster. På 1780-tallet ble det opprettet direkte trafikk mellom Bremen og Nord-Amerika og Vestindia.

Det er anslått av Pierre Jeannin at i andre halvdel av det attende århundret hadde Hamburg mellom 67% og 71% av den totale handelen til de tre byene Hamburg, Bremen og Lübeck. Bremen hadde mellom 21% og 27% av handelen, og Lübeck hadde sju prosent av handelen. Atlanterhavshandelen var blitt viktigere enn handelen mellom øst og vest for disse tre byene. Hamburg og Bremen var blitt viktige havnebyer for sentraleuropa.

Trender og fluktuasjoner; oppfinnelsen av statens autoriteter.

Vanligvis følger handelen den økonomiske utviklinga opp og ned. Likevel er det uenighet om når oppsvinget i det "lange" sekstende århundret tok slutt - omkring 1600, i 1619-22 eller så sent som ved midten av århundret. Trettiårskrigen førte til nedgang for økonomien. Handelsvolumet ble redusert i det syttende århundret. Alene den store reduksjonen av befolkninga kan redegjøre for dette. Men det er ikke mange tall som gir klar beskjed, og for få til at man kan ha noen klar og nøyaktig forestilling om utviklinga for handel og økonomi. Volumet av kornhandelen på markedet i Køln gikk tilbake allerede i det sekstende århundret, spesielt etter 1580. Og hundre år senere begynte kornhandelen i Køln å øke igjen. Den internasjonale handelen med jordbruksvarer gikk tilbake. I perioden 1600-49 ble det årlig eksportert 68.500 laster korn fra Østersjøområdet, og i 1650-99 var det årlige gjennomsnittet redusert til 55.800 laster, og eksporten ble videre redusert til et årlig gjennomsnitt på 31.800 laster i årene 1700-49. Disse lastene var på omkring 2,19 tonn. Først i den andre halvdelen av det attende århundret begynte korneksporten å øke. Handelen med okser hadde også gått betydelig tilbake. Handelen til Hamburg og Bremen greide seg bra, men Lübecks handel og trafikk hadde vanskeligheter.

På syttenhundretallet begynte ei ny oppgangstid. Oppgangen akselererte i andre halvdel av århundret, og nå økte også handelen. Befolkninga vokste, og industriproduksjonen vokste, og jordbruksproduksjonen vokste, og dermed vokste markedene for alle typer råvarer og for alle vareslag. Antallet handelsmenn som var til stede under messene i Leipzig økte fra 6.296 i 1750 til 11.738 i 1800. (Denne veksten har jeg omtalt i flere andre kapitler.) Det var naturligvis nedgangsår og enkelte kriser i løpet av alle disse årene.

Krisen i det syttende århundret og Trettiårskrigen ble utgangspunkt for statlige forsøk på å utvikle en politikk for å regulere og å utvikle økonomien. I Tyskland kom denne politikken til uttrykk gjennom kameralismen.


Tweet

Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: