Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på boka "Germany. A New Social and Economic History" redigert av Bob Scribner.
Bare ti byer hadde mer enn 20.000 innbyggere, og atten byer hadde mellom 10.000 og 20.000 innbyggere, mens det var 386 byer som hadde mellom 500 og 1.000 innbyggere. Omkring 40% av byene hadde primærnæringene som ei hovednæring. Bare i 15% av byene var handverk ei hovednæring, selv om handverksproduksjon var viktig for langt flere byer. Tolv prosent av byene var markedsbyer i den forstand at markedsvirksomhet var blant de ledende næringene.
Hektor Ammann skilte mellom tre typer områder rundt byene. Det nærmeste området, som han kalte den minste enheten til den urbane økonomien, bestod av det området der befolkninga jevnlig besøkte byen og deltok i de ukentlige markedene. Den neste større sonen rundt byen bestod av et område der byens produkter ble solgt på de årlige markedene, og der folk søkte arbeid i byen. Det tredje området bestod av det området som stod i en fjernere handelsforbindelse med byen. Det første området kan ha en radius på 10-30 kilometer. Det andre området kan ha en radius på 50-60 kilometer. Det var forskjellig for forskjellige vareslag hvor langt folk var villige til å reise for å selge dem. Meieriprodukter ble solgt lokalt, folk reiste helst ikke mer enn få kilometer for å selge dem. Korn ble solgt over noe større avstander, og kveg kunne gå på egne føtter enda lenger til markedet. Bearbeidede produkter, som klær og tøy, kunne bli solgt over store avstander.
De viktigste ferdselsveiene innenlands var elvene. Det vi kaller for veier fantes knapt. Veiene var bare stier og tråkk. De aller fleste store byene langs nordkysten av Tyskland, og også videre østover langs Østersjøkysten, lå ved utløpet av elver, og var trafikk knutepunkter og omlastingssteder for handel på elvene og havet.
Langs Rhinen inngikk byene som knutepunkter mellom trafikken på Rhinen og trafikken som skulle videre bort fra Rhinen, eller inn på Rhinen fra bielvene til Rhinen. Freiburg var et knutepunkt for handelen på Rhinen og Schwarzwald. Ved Mainz rant Main inn i Rhinen, og Mainz og Frankfurt ble trafikk knutepunktene. Også Donau var en viktig trafikkåre som byer vokste opp langs.
Det var også viktige veier som gikk i retning øst-vest. Erfurt var et knutepunkt for flere veier, som veiene Køln-Kassel-Eisenach-Erfurt-Naumber-Leipzig-Breslau og veier fra Hannover, Hildesheim og Braunschweig. Erfurt lå også på andre veier. Dessuten hadde Erfurt sin egen betydelige eksport av plantefarger.
Byene hadde gjerne sine omland som de var avhengige av, og de var knyttet til sine nettverk, som de også var avhengige av.
Agrarkrisen som fulgte etter Svartedauden stimulerte handelen. Selv om de rike jordeieren mistet kjøpekraft fikk store grupper av befolkninga ei kjøpekraft som var rettet mot mer lokal produksjon og ga større ringvirkninger enn adelens luksusforbruk hadde gitt. Etter Svartedauden ble det utviklet et mer mangfoldig jordbruk der mange nye planter ble dyrket, som plantefarger og tekstilråstoffer som lin, og også frukt og grønnsaker etc. Da kornprisene igjen begynte å stige ble ikke denne utviklinga reversert.
De territoriale fyrstene hadde myndighet til å opprette ukentlige markeder, mens bare konger kunne opprette store messer og årlige markeder. Utenom markedstiden foregikk salg fra og gjennom vertshusene siden vertshuseierne ikke bare ga overnatting og mat og drikke, men også ofte var kommisjonærer og agenter for handelshus.
I store byer ble det også bygd store varehus der salg av tilvirkede varer foregikk. Vekt og mål som ble brukt ble gjerne kontrollert av bymyndighetene. Bymyndighetene og eventuelt fyrstene ønsket ofte å ha kontroll med handelen. Byene ønsket gjerne å styrke sine handelsmenn, men også å unngå at de opprettet monopol på for eksempel korn som kunne brukes til å strupe byen. Byen søkte å oppnå et monopol på handelen i sitt område. Samtidig søkte de å unngå at enkelte handelsmenn oppnådde et uregulert monopol på handelen av viktige varer i byen. Laugene dannet regulerte monopol i den forstand at de bare oppnådde monopol på bestemte betingelser. Byene søkte å oppnå stapelrettigheter. Det betydde at alle varer som passerte dem skulle selges i byen. Amsterdam bygde som eksempel opp sitt stapel på varer fra Østersjøen ved å forlange at alle varer ført på skip eid av redere fra Amsterdam skulle fraktes til Amsterdam og selges der. I Nederlandene var en vanlig bestemmelse at bønder som bodde innenfor en bestemt radius fra byen selv måtte til byen og selge sine varer på markedet. Bakere og andre som solgte bakevarer og korn og mel måtte kjøpe det kornet de trengte utenfor denne radiusen. Også mange tyske byer innførte en tilsvarende regel. Denne bestemmelsen skulle både sikre kornforsyninga til byen og hindre at det oppsto uregulerte monopol i matvareforsyninga.
Den største kornhandelen var den som foregikk over Østersjøen. Danzig eksporterte i 1490-92 20.000 tonn korn til Vest-Europa, og fra 1560-årene ble denne eksporten ofte femdoblet. Fjernhandelen med kveg til Vest-Europa økte også sterkt. Ved begynnelsen av 1500-tallet var den allerede på omkring 150.000 dyr, og ved slutten av århundret var den kommet opp i 350.000 dyr. Bølingene gikk 1.000 kilometer, fra Jylland til Rhinland, og fra Øst-Polen til Schlesien, Saksen og Hessen, og fra Walachia gjennom Ungarn til Wien og Regensburg og Nürnberg og Augsburg og Ulm. Der de skulle slaktes ble de først fetet opp.
Indre Østerrike og det øvre Pfalz var de viktigste leverandørene av jern til Sør-Tyskland. I 1390 var det minst 97 smier i Pegnitz, Naab og Vils. I 1387 produserte de tilsammen 4.100 tonn jernbarrer. Dette økte til nesten 8.500 tonn i 1475. I tillegg hadde de produsert 375 tonn tinn i 1387, og dette hadde økt til 1.075 tonn i 1475. De to viktigste eksportrutene for dette halvferdige produktet var vannveien til Regensburg. Derfra var det forbindelse til Donau. Den andre ruta gikk til Nürnberg. Derfra var det forbindelser vestover. Og i Nürnberg var det en avansert jernbearbeidingsindustri som produserte mange forskjellige varer av jern. Nürnberg hadde opprettet en kvalitetskontroll for jernprodukter produsert i Nürnberg og i det nærmeste omlandet. Produksjonen fra Nürnberg ble solgt over hele Sør-Tyskland gjennom årlige markeder og messer. Markedet strakte seg videre til alle områder der Hansaen drev handel.
Køln hadde også et stort nettverk for salg av jernvarer. Jernvarene ble produsert i Solingen og andre jernvareproduserende områder. Køln hadde handelsforbindelser til England og Danzig, og naturligvis i Tyskland. Jernmestre (Eisenwirte) skaffet råvarer mens forleggere (verleger) organiserte importen og ferdiggjøring av uferdige blad fra Solingen og pannebunner fra Siegen. I årene 1497-1508 ble det laget 120.000 pannebunner i Siegen hvert år.
De store produsentbyene hadde egne kvalitetskontroller som satte sitt stempel på produkter som var kontrollert og godkjent. Disse kvalitetsstemplene prøvde andre produsenter å forfalske. Dette skapte naturligvis strid.
Også andre industrigrener gjennomgikk tilsvarende utvikling der store deler av produksjonen gikk gjennom enkelte byer som ble knutepunkt for produksjon og distribusjon.
Produksjonen av mange varer var ikke lenger rettet inn mot lokale markeder, men mot regionale markeder, eller gikk inn i internasjonale nettverk. Den tyske fjernhandelen gikk gjennom Hansaen og messene i Champagne. Der var det seks årlige messer som hver varte flere veker. Disse messene var opprettet med tanke på å avvikle handelen med varer fra Middelhavet som ble byttet mot klær fra Flandern og Brabant. Men også andre varer ble omsatt på disse messene. Tidlig på 1300-tallet ble disse messene erstattet av Brabant messene i Antwerpen og Bergen-op-Zoom, og andre messer. Aksen som handelen kom til å følge gikk langs Rhinen. Dette førte til at hovedmesser ble avviklet også i Tyskland. To system ble utviklet, Wetterau messene med Frankfurt og Friedberg som de viktigste messebyene, og det sentraltyske systemet med Leipzig og Naumburg som de sentrale stedene.
Svært mange vareslag fra store deler av Europa, og andre deler av verden, ble omsatt med kjøpere og selgere fra store områder. Den siste veka av messetida ble betaling for varene gjort, og på fjortenhundretallet begynte man å bruke veksler for å gjøre opp handelen.
På 1500-tallet ble messene mindre viktige. De ble begivenheter for småhandlere. Grunnen var at den tidlige kapitalismen unngikk messene og heller opprettet sitt eget system og handlet ved hjelp av kommisjonærer og agenter.
Noen få messer for spesielle varer greide seg likevel godt. Som eksempel kan nevnes bokmessa i Frankfurt, og samme sted messene for luksusvarer som silke og juveler.
Vareproduksjonen var i større grad blitt rettet mot et internasjonalt marked der store markeder, som Antwerpen og Amsterdam ble av avgjørende betydning.
Kapitalismen ble viktig også på den tyske landsbygda i perioden 1450-1610. Den var et nytt system som ble lagt opp på den markedsøkonomien og det dagliglivet som allerede fantes.
Tyskland hadde tette handelsforbindelser med Antwerpen allerede før Antwerpen ble den Store Metropolen, sentrum for den europeiske økonomien. Antwerpens oppstigning til denne posisjonen etter 1480 skyldtes at Antwerpen var i stand til å kombinere den sjøhandelen som Brügge hadde hatt med en allerede blomstrende handel med Tyskland. Forbindelser med England, Spania og Portugal kom da handelsmenn fra disse landene oppdaget mulighetene som lå i den tyske handelen da nedgangstidene kom for Brügge. I perioden 1488-1518 var 56% av de utlendingene som holdt til i Antwerpen tyskere, for det meste fra Køln og Rhinland. Handelen mellom Antwerpen og Tyskland var så stor rundt år 1500 at den ga grunnlag til en hel transportindustri. De fleste fraktkompaniene kom fra Hessen, Thüringen og Franken.
Handelsmenn fra Køln kjøpte ull og halvferdige klær og ferdiggjorte klær overalt hvor disse varene ble solgt, og solgt de samme varene overalt der det var behov for dem. De kjøpte ullprodukter i England og Antwerpen og Tyskland, og var blant de viktigste leverandørene av ullprodukter til hansabyene på kysten.
Handelsmenn fra Køln eksporterte råkopper, delvis ferdiggjorte kopperprodukter og ferdige kopperprodukter. De importerte også kopper fra steder så langt borte som Spania. Antwerpen var det viktigste koppermarkedet i Europa. Derfra ble tyske kopper solgt til England, Frankrike, Spania og Portugal. Portugal ble et stort marked for kopper. Kopper ble der brukt til mynter, våpen, marine utrustning og produkter som ble brukt i kolonihandelen. Også mange andre produkter inngikk i fjernhandelen.
For de som drev med den tidlige fjernhandelen var det viktig å skaffe seg privilegier fra fyrster og byråd som ga handelsmennene rett til å drive handelen under trygge forhold. Disse privilegiene inkluderte både beskyttelse og helst også minst mulig beskatning, og om mulig å kunne arbeide under sine egne lover. Hansaen ønsket å kunne opprette sine egen kontorer i fremmede byer, egne samfunn der de fulgte sine egne lover. Sånne kontorer hadde de i Bergen, Brügge og London.
De handlene partene kunne både være familiefirma og forskjellige former for partnerskap. Skip ble ofte eid av mange eiere som eide parter i båten eller båtene. Handelen kunne ofte ble gjort gjennom representanter av forskjellige slag, faktorer og plenipotentater og agenter og kommisjonærer.
Ved messene ble handler gjennomført av meklere. Meklere hadde offisiell status. De hadde avlagt en ed og representerte byen.
Å prøve å vinne monopol og å danne kartell for å redusere konkurransen var vanlig.
Å oppnå ekstern finansiering var nødvendig i mange virksomheter siden de ble svært kapitalkrevende, som gruvedrift og metallproduksjon. Også i den internasjonale handelen var tilgang til ekstern finansiering nødvendig. Kombinasjonen av handel og vareproduksjon var motoren i den økonomiske veksten.
Hovedkilden for kommersiell kreditt var storkjøpmennene og andre som drev handel og industri og gruvedrift i stor stil. Disse lånte også penger til fyrstene, og kunne både vinne og tape stort på å finansiere fyrstene. Byene kunne også delta på lånemarkedet.
De første bankfirmaene i Tyskland oppstod på 1500-tallet. De var ofte familiefirma som også drev med annen virksomhet. Fuggerne er et eksempel på et av de tidlige bankfirmaene. De både lånte ut penger og tok mot innskudd, og investerte i gruvevirksomhet, skattefarming og handel etc. Fra 1504 kom de første statsbankene i Basel og Strasbourg. De tok mot innskudd og overførte penger. Nürnberg hadde tidligere fått en liknende institusjon. Om Fuggerne har jeg et eget kapittel.
Forskjellige verdipapirer og veksler ble utviklet som kredittinstrumenter. De satte betalingsdatoen inn i framtida et bestemt sted og en bestemt dato. Vekslene kunne selges.
Det fantes mange forskjellige valutaer siden svært mange av de forskjellige selvstendige politiske enhetene hadde rett til å slå mynt. Derfor var det nødvendig å være i stand til å kunne veksle de mange forskjellige valutaene.
Børsen i Antwerpen ble opprettet i 1460. Børsen var en regelmessig og standardisert samling av handelsmenn der forretninger ble gjort uten at varene samtidig ble levert eller betalt. De store handelsmessene ga også former for kreditt, som veksler.
En viktig form for kreditt var Rente, en form for annuitet. Lånegiveren ga et lån mot å motta årlige rentebetalinger, men nødvendigvis ingen nedbetaling av den lånte kapitalen. Noen annuiteter kunne nedbetales, andre kunne ikke nedbetales. I Spania ble denne kredittformen kalt for juros.
Store byer som Køln, Trier og Antwerpen skapte institusjoner for å skaffe kreditt til handverkere. Slaktere kunne der låne penger for å kjøpe kveg.
Forlagssystemet var en annen form for kreditt. Der skaffet handelsmannen råvarene til handverkeren og fikk råvarene tilbake i bearbeidet form når handverkeren leverte det ferdige produktet, og handverkeren fikk betalt for arbeidet.
Disse kredittformene var tilstrekkelig til å utvikle handel og næringsliv. Områder som ikke hadde nær forbindelse med fjernhandelsvirksomhet hadde dårlig tilgang på kreditt. I Bayern var det ingen klasse av forretningsfolk som drev forlagssystemet, og dette var en viktig grunn til at Bayern ikke fikk noen økonomisk utvikling, trolig fordi under absolutt monarki, som i Bayern, foretrakk handelsmennene å investere i jordeiendommer og i adelstitler.
Den internasjonale handelen med metall og metallprodukter og tekstiler ble finansiert fra de store handelsbyene, i likhet med produksjonen av disse varene. Kapital som ble oppsamlet i en produksjonsgren kunne settes inn i andre virksomheter. Kapitaloppsamlingen gjorde det mulig å finansiere tekniske forbedringer.
Kapitalsterke firmaer kunne gjenåpne gruver som var blitt oversvømte, i det de kunne finansiere både utvikling og anskaffelse av kostbart pumpeutstyr. Teknologi for utstyr drevet av vannhjul ble utviklet videre både for gruvedrift og metallbearbeiding. Dette utstyret krevde ofte store investeringer. Arbeidet ble mer spesialisert, for selv om forlagssystemet fortsatt var vanlig utførte ofte arbeideren bare en av de mange arbeidsoperasjonene som måtte gjøres for å få fram det ferdige produktet, de spant eller vevet eller lagde pannebunner.
Den utviklinga av ny teknologi for kopperproduksjon (Saigernprosezz) som kom på slutten av 1400-tallet førte til at kopperproduksjonen ble mer kapitalkrevende enn noen tidligere produksjon hadde vært. Trekullet brukt i denne flertrinns smelteprosessen førte til høgere kostnader. Hydraulisk energi ble brukt for å oppnå den høge temperaturen. Den nye dyphammeren var kostbar, men den gjorde at en arbeider kunne produsere ti ganger så mye som tidligere. Den banket til messingkjeler og annet som skulle kunne romme et eller annet.
De nye smelteverkene som hadde utstyr som ble drevet av vannhjul kunne være hundre meter lange. Dette var de første fabrikkene. Koppermestrene produserte også bronse og messing. De ferdige produktene ble ofte framstilt i de store byene.
Fyrstene og statene gikk inn i gruve- og metallindustrien. I 1530 kom to tredjedeler av Saksens inntekter fra sølvgruvene i Saksen. I løpet av 1500-tallet prøvde herskerne i Rhinområdet å regulere smelteverkene og metallbearbeidingsindustrien i området.
Etterhvert ble arbeidet i gruvene og smelteverkene gjort av lønnsarbeidere. Mange steder sluttet de seg til det store opprøret i 1525.
Gruvegangene ble bygd store nok til at hester kunne dra vogner på skinneganger.
I 1387 var det 150 hammerverk som bearbeidet jern i det øvre Pfalz. År 1500 hadde dette økt til 200, og 12.000 mann, eller 20% av befolkninga, arbeidet i jernindustrien i 1475. I år 1600 var det 180 hammerverk i det øvre Pfalz. I denne tida foregikk det ei betydelig teknologisk utvikling i jernproduksjonen. Det kom knusemøller som knuste malmen og høge ovner med hydrauliske drift av blåseapparat/ventilasjon og hydrauliske hammere. Drivstoffet til ovnene var den største utgiftsposten, større enn lønninger og transport. Kapitalbehovet ble så stort at gruvene tok mot investeringer fra mange parter, og det oppstod partnerskap mellom gruver og smelteverk. Hammerverkene ble ofte finansiert ved lån fra Køln, Amberg, Liege og Nürnberg.
Eierdelene i gruver og smelteverk ble splittet opp i mange små deler for lettere å kunne omsettes.
Som for annen metallproduksjon og gruvedrift gikk fyrstene og de rike forretningsmennene inn for å finansiere jernverkene. Byene og fyrstene fremmet jernproduksjonen på mange måter, gjennom privilegier, premier, monopol og kreditter.
De viktigste områdene i Tyskland for markedsorientert produksjon av ullklær var øvre Westfalen, midtre Rhinland og øvre Tyskland. Køln var en stor tekstilby med 6-8.000 arbeidere i tekstilproduksjonen. Produksjonen av ullklær ellers i Tyskland var av dårligere kvalitet. Den hadde også vanskelig for å skaffe ull fordi ulla ble kjøpt opp av kjøpere som sendte ulla til de områdene der ulltekstilene av bedre kvalitet ble produsert. Blant problemområdene var Hessen og Bayern.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tyskland, befolkning og økonomi 1450-1630
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er "Germany. A New Social and Economic History", redigert av Bob Scribner.