Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Fram mot utbruddet av første verdenskrig var Rosa Luxemburg svært aktiv både i tysk og russisk sosialistisk politikk. Sommeren 1913 hadde sosialdemokratene i Riksdagen stemt for en skatt på eiendom som skulle brukes til opprustning. Grunnen til at de stemte for denne skatten var ikke at den skulle gå til opprustning. De stemte for til tross for at den gikk til opprustning, og på grunn av at rikets inntekter hadde brukt å komme fra omsetningsavgifter, som er sosialt urettferdige, og beskatning av eiendom er mer rettferdig siden den både står i forhold til hvor store deler av samfunnets rikdommer skatteyterne har mottatt og i forhold til deres skatteevne. Rosa Luxemburg reagerte hardt mot denne stemmegivninga og angrep den i en serie artikler.
Rosa hadde i september 1913 holdt en tale i nærheten av Frankfurt am Main der hun oppfordret tyske arbeidere om at de ikke skulle bruke våpen mot arbeidere fra andre land. Den 20. februar 1914 ble det på grunn av dette ført straffesak mot Rosa Luxemburg. Hun var anklaget for å ha oppfordret til offentlig ulydighet, og hun ble dømt til et års fengsel, men hun appellerte dommen. Hun gjorde domstolen om til en scene for framføring av sitt politiske budskap. Talen hennes ble publisert under tittelen "militarisme, krig og arbeiderklassen". I talen sa hun at revolusjoner og massestreiker ikke kan iscenesettes. De er ledd i klassekampen og kommer når tida er moden. Men det er sosialdemokratenes oppgave å opplyse arbeiderklassen om dette og gjøre den forberedt. Hun fortsatte med å si at kriger i dag bare kunne føres dersom arbeidende folk ser på dem som rettferdige og nødvendige, eller i det minste passivt aksepterer dem. Men dersom majoriteten av arbeiderklassen finner at en krig er barbarisk vil den ikke kunne føres. Og det er sosialdemokratiets oppgave å gjøre arbeiderklassen oppmerksom på dette.
Talen fikk stor oppmerksomhet. Rosa Luxemburg ble stadig mer kjent utenfor partiet, men mindre populær hos ledelsen av partiet.
Mens appellen etter den førstnevnte rettssaken ventet holdt Rosa Luxemburg en offentlig tale i Freiburg i mars 1914 der hun anklaget det tyske militærvesenet for å mishandle soldatene både psykisk og fysisk. Krigsminister general von Falkenhayn anklaget henne for fornærme offiserskorpset, og det ble rettssak. Så mange som 1.013 soldater var villige til å stå opp som vitner til fordel for Rosa Luxemburg og fortelle om mishandling som de var blitt utsatt for. Rettssaken begynte den 29. juni 1914 i Berlin. Den ble en av de største seirene til Rosa Luxemburg. Saken ble utsatt etter to dager siden tre redaktører, som hadde offentliggjort en historie om korrupsjon som høytstående offiserer hadde deltatt i, ble tatt for retten, og myndighetene ville ikke ha for mange rettssaker gående samtidig som ville avsløre uheldige forhold i militærvesenet.
Den 3. juli ble saken mot Rosa Luxemburg tatt opp igjen. Men da det ble klart at Rosa Luxemburg hadde fått tilgang til så overveldende store mengder materiale om militært misbruk at det var klart både at saken ville bli svært pinlig for militærvesenet og også klart vise at det Rosa Luxemburg hadde sagt var holdbart, ble den henlagt - og Rosa Luxemburg stod igjen som seierherre.
Rosa Luxemburg kjempet mot krig og opprustning mens krigen nærmet seg. På kongressen til Internasjonalen som var blitt avholdt i Stuttgart i 1907 hadde det blitt vedtatt en resolusjon som Rosa Luxemburg og Lenin sammen hadde foreslått der det ble sagt at i tilfelle krig var arbeiderklassen forpliktet til å gå til opprør. Og Rosa Luxemburg trodde at dette ville forhindre, eller stoppe, krigen. August Bebel og Karl Kautsky mente derimot at dersom arbeiderklassen var for svak til å hindre en politikk som førte til krig, ville den også være for svak til å stoppe krigen dersom den brøt ut.
Da krigen brøt ut ville Rosa Luxemburg ta avstand fra den politikken som riksdagsdelegasjonen til SPD stod for. Rosa Luxemburg diskuterte om det var, og hvordan det kunne være mulig, å forhindre at de sosialdemokratiske representantene stemte for krigskredittene.
Den 18. februar 1915 ble Rosa Luxemburg hentet til kvinnefengslet i Berlin for å sone dommen for talen hun hadde holdt ved Frankfurt.
Fengselsopphold
I løpet av krigen var Rosa Luxemburg tre år og fire måneder i fengsel. Hun var dømt til ett års fengsel, og etterpå ble hun satt i varetektsfengsel. Rosa Luxemburg skrev og fikk mange brev mens hun var i fengsel. Hun stod opp klokka 5.40 hver morgen og la seg klokka 21.00, som fengselsreglementet krevde. Hun leste og skrev mye, og hun hadde en liten hage utenfor cella som hun stelte. Rosa Luxemburg fikk lov til å arbeide og hun fikk ha bøkene sine i fengslet, og det var en stor lettelse for henne. Hun fikk også ta mot besøkende.
I april 1915 hadde Rosa Luxemburg skrevet ferdig det skarpeste angrepet sitt mot krigen. Det er kjent som Junius Pamfletten, vel fordi det er undertegnet "Junius". Den var et kraftig angrep på det sosialdemokratiske partiet. Rosa Luxemburg mente at det hadde sviktet sin oppgave. Men hun mente likevel at det var det eneste håpet som fantes, og hun ønsket ingen splittelse av partiet, selv hun mente at det måtte reises en opposisjon innen partiet mot partiledelsen.
Her gir jeg et referat fra "Juniuspamfletten. Den er å finne i boka som er redigert av Paul Le Blanc:
Den 4. august 1914 abdiserte det tyske sosialdemokratiet politisk, og samtidig kollapset den sosialistiske Internasjonalen.
Sammenbruddet er uten sidestykke i alle tider - Sosialisme eller Imperialisme, dette hadde vært alternativene som de sosialistiske partiene hadde satt opp i det siste tiåret.
Da sosialdemokratiet stod overfor alternativene i virkelighetens verden trakk det seg tilbake og overlot seieren til imperialismen. Det har aldri før skjedd at et så mektig parti så fullstendig har abdisert politisk uten kamp. Det var det best organiserte og mektigste sosialistiske partiet i verden, og Internasjonalens fortropp, og dets kollaps demonstrerer sosialismens kollaps.
Kautsky, som representant for det såkalte "marxistiske sentrum", har i mange år degradert teorien til hushjelp for den offisielle praksisen til partibyråkratene og slik gitt sitt oppriktige bidrag til det nåværende sammenbruddet. I følge ham er sosialdemokratiet et redskap for fred, men ikke et middel for å bekjempe krig. Denne teorien til en frivillig antatt evnukkrolle, som sier at sosialismens dyd bare kan bli opprettholdt dersom den i avgjørende øyeblikk er eliminert som politisk faktor i verdenshistorien, lider av den grunnleggende feiltakelsen til alle beretninger av politisk betydning: den overser den mest vitale faktoren.
Alternativene var å komme ut for eller mot krigen. Da sosialdemokratiet oppga motstanden mot krigen var det nødt til å gå inn for krigen av all kraft.
Den fjerde august tok sosialdemokratiet rollen som skjoldbærer til imperialismen. Napoleon sa en gang at to faktorer avgjorde resultatet av et slag: den jordiske faktoren, som bestod av terreng, våpenkvalitet, værforhold etc., og den guddommelige faktoren, som er den moralske konstitusjonen til hæren, som er moral og tiltro til egen sak. Den jordiske faktoren tar Krupp seg av, og den guddommelige faktoren tar framfor alt sosialdemokratiet seg av, ved å bidra til å organisere arbeiderne til krigsanstrengelsene og opprustningen, og ved å bygge opp krigsmoral i befolkninga.
I følge den historiske materialismen er all historie historien om klassekamp, men nå har Kautsky revidert dette og tilføyd: "unntatt i krigstid". Men verken klassekampen eller krigen faller ned fra himmelen for så å kunne forsvinne plutselig. De har sine varige årsaker som ikke forsvinner av seg selv. Rosa Luxemburg kritiserte sterk at patriotisme ble satt over klassekampen.
Man må velge mellom klassekampen eller "nasjonale interesser", og valget gjelder både i krigstid og i fredstid.
Fram til nå har to posisjoner i fredsspørsmålet vært synlige i partiet. Den første er framført av et medlem av partiledelsen, Scheidemann, og atskillige riksdagsrepresentanter og partiaviser, og gjentar regjeringas oppfordring om å holde ut, og motsetter seg en fredsbevegelse. Dette standpunktet vil sikre at krigen varer til en sier er vunnet, en seier som kan gi resultat som nærmer seg den imperialistiske erobring som Rohrbach, Dix og andre profeter for tysk verdensdominans går inn for. Krigen har sin egen logikk, og slagordet om å holde ut overlater krigen til de som vil føre den til en seier er vunnet. De virkelige sponsorene til krigen er de kapitalistisk-agrare elementene som rår i Tyskland i dag.
Den eneste virkelige sikkerhet for fred er å få gjennom at proletariatet holder seg trofast til sin klassepolitikk og dens internasjonale solidaritet gjennom alle imperialismens stormer. Det er ikke tilstrekkelig med ønsker om fred, selv om disse uttrykkes høyt. Det er også nødvendig med handling. Første skritt mot fred er å fornekte sosialimperialismen. (Sosialimperialismen var en politikk der regjeringa skapte internasjonale kriser for å oppnå oppslutning innenlands, for å dempe indre kriser eller motsetninger.) Videre må sosialdemokratene gå mot bevilgninger til krigen, ikke flere krigskreditter. Når det blir stemt for krigskreditter blir samtidig tømmene gitt over til krigshisserne: initiativet blir overlatt til dem. Alternativene er krig eller fred, ikke ulike krigsmål, som Kautsky synes å mene med sine hykleriske krav om en fred uten anneksjoner - etter å ha gjennomført krigen.
Rosa Luxemburg brukte et fargerikt og uttrykksfullt og blomstrende språk som i dette korte referatet i det hele tatt ikke slipper til ordet. Men realistisk sett så kunne sosialdemokratiet verken hindret eller stoppe krigen.
Den politiske linja som Rosa Luxemburg fulgte etter krigen ble lagt fram under krigen i artikler som hun skrev i "Spartakusbriefe" - Spartakusbrevene" - i 1916-1918, og i "Teser angående oppgavene til det internasjonale sosialdemokratiet". Sistnevnte ble smuglet ut av fengslet i desember i 1915. Der skrev hun blant annet at den pågående krigen ville føre til nederlag for sosialisme og demokrati, uansett hvem som vant. Hun spådde at den ville føre til intensivering av militarismen og av internasjonale motsetninger, og av økonomisk rivalisering. Dagens verdenskrig utvikler slik alle betingelsene for nye kriger. Rosa Luxemburg så på krig som et barbari som ikke under noen omstendigheter kunne aksepteres.
Den radikale opposisjonen, som i 1916 ble kjent som "Spartakusbund", trengte en publikasjon. Den 27. januar kom et "politisk brev" undertegnet "Spartakus" i noen få hundre eksemplarer. Dette var nødt til å være en undergrunnspublikasjon. Rosa Luxemburgs tidligere elsker, Jogiches, som hun hadde brutt med i 1907, tok på seg å organisere "Spartakusbriefe". I september kom publikasjonen ut i atskillige tusen eksemplarer, og senere utgivelser kan ha kommet i opplag på 30.000 eksemplarer. Spartakusbrevene ble et godt politisk organ og et sentrum for venstresidas opposisjon mot krigen. Jogiches bygde et utstrakt hemmelig distribusjonsnettverk og et imponerende nettverk for "Spartakusbrevene".
Den 18. februar 1916 ble Rosa Luxemburg satt fri fra fengselet, men den 10. juli ble hun arrestert på nytt. Fra hun ble satt fri i februar til hun ble satt inn på nytt i juli levde hun et normalt liv. Den dagen hun slapp ut av fengslet stod en stor folkemengde utenfor fengslet for å ønske henne velkommen ut i friheten, men hun gikk ut bakveien. Men menneskemengden ble oppmerksom på dette, og fulgte henne heim.
I Berlin var hun mye sammen med Jogiches og Karl Liebknecht, sønn av Wilhelm Liebknecht som sammen med August Bebel er kjent som stiftere av et av de partiene som ble til det sosialdemokratiske partiet. Spartakistene la mye arbeid ned i forberedelse av første mai feiringa i 1916. Rosa Luxemburg skrev pamfletter som ble distribuert, og 10.000 mennesker samlet seg på Potsdam plass for å demonstrere mot krigen. Liebknecht i soldatuniform ledet demonstrasjonen og ropte "Ned med Krigen! Ned med regjeringa!" Luxemburg marsjerte sammen med ham. De ble arrestert, og Liebknecht ble dømt til fire år og en måned i fengsel, og Luxemburg ble senere politiovervåket.
Den 9. juli kom to sivilkledde menn til Rosa Luxemburgs bolig for å hente henne. Hun var ikke inne, men dagen etter fikk de tak i henne. Hun ble holdt i varetekt, og der kunne hun motta bøker, mat, blomster og venner. I slutten av oktober 1916 ble hun overført til Wronki nær Poznan. Der fikk hun to rom å bo på i et eget hus. Hun fikk lov til å gå ut i en vakker natur, og hun fikk motta gjester og pakker, og hun fikk tilsendt bøkene sine. Fengselsledelsen var vennlig overfor Rosa Luxemburg. Men hun visste ikke hvor lenge hun ville bli holdt i varetekt, og usikkerheten var tung og slitsom. Rosa Luxemburg var en flittig brevskriver mens hun var i fengsel.
I 1917 ble Rosa Luxemburg overført fra fengslet i Wronki til et annet fengsel i Breslau (Wroclaw). Rosa Luxemburg fikk beskjed om overflytningen i juli, og hun satte ikke pris på den. I løpet av de åtte månedene hun hadde vært i Wronki hadde hun fylt rommene sine med bøker og andre eiendeler, og hun satte pris på den hagen som hun tok seg av.
Rosa Luxemburg hadde en sekretær ved navn Mathilde Jacob som bodde i Wronki for å være nær Rosa Luxemburg og ta seg av henne og hennes saker. Mathilde Jacob organiserte pakking av tingene til Rosa Luxemburg, og den 22. juli 1917 ble Rosa Luxemburg sendt til det nye fengslet. Jacob fulgte etter Rosa Luxemburg. Rosa Luxemburg ble værende i fengslet i Breslau i et år og fire måneder. Jacob fant ei kone som ville være kokk for Rosa Luxemburg. Rosa Luxemburg fikk to rom å bo på. Det var i utgangspunktet ingen dør mellom disse to rommene, slik at Rosa Luxemburg måtte ut på gangen for å komme fra det ene rommet til det andre, men det ble ordnet slik at veggen mellom rommene ble revet. Rosa Luxemburg fikk tingene sine inn, og hun fikk motta gjester i boligen, og hun fikk gå ute i gården så mye hun ville. Hun fikk også bruke universitetsbiblioteket i Breslau, slik at hun fikk gode arbeidsmuligheter. Rosa Luxemburg arbeidet med å oversette Vladimir Korolenkos selvbiografi til tysk.
Rosa Luxemburg fulgte med i revolusjonene i Russland. Da bolsjevikene overtok makta ved oktoberrevolusjonen trodde hun ikke at de kunne holde seg lenge ved makta. Mathilde Jacob besøkte ofte Rosa Luxemburg i fengslet, og dermed kunne Rosa brevveksle med andre uten at brevene måtte gå gjennom fengselssensuren. Hun var derfor i stand til å delta i usensurert brevveksling om politiske tema. Hun at de måtte holde kritisk avstand til bolsjevikenes revolusjon.
Sommeren 1918 skrev Rosa Luxemburg en artikkel om den russiske revolusjonen. Venner av henne fikk henne til å la være å offentliggjøre den. Men det ble argumentert med at å kritisere de bolsjevikiske myndighetene var å støtte deres motstandere. Rosa Luxemburg mente at bolsjevikenes undertrykkelsen av demokrati var en katastrofe. Hun var skeptisk overfor mange andre tiltak fra bolsjevikenes side. Hun forutså hvor den utviklinga som foregikk under det bolsjevikiske diktaturet ville føre hen, og skrev:
Sosialismen kan etter sin natur ikke bli diktert, innført ved kommando. .... Lenin tar fullstendig feil med de midlene som han bruker; dekreter, den diktatoriske makten til en fabrikkledelse, drakoniske straffer, styre gjennom terror ....... Uten alminnelige valg, uten frihet uten restriksjoner på presse og forsamlingsfrihet, uten fri meningsutveksling, dør livet ut i hver offentlig institusjon og bare byråkratiet forblir aktivt .... Sakte sovner det offentlige livet inn, og noen få dusin partiledere ... kommanderer og hersker .... I virkeligheten blir makta utøvd av et dusin framstående hoder mens arbeiderklassens elite nå og da er invitert til møter for å applaudere talene til lederne og slutte seg enstemmig til foreslåtte resolusjoner. I virkeligheten er det da en klikk - et diktatur, ikke proletariatets diktatur, men diktaturet til en handfull politikere.
Rosa Luxemburg skrev videre at frihet bare for de som støttet makthaverne ikke var noen frihet. Frihet er alltid frihet for de som tenker annerledes.
Men Rosa Luxemburg ble overtalt av Paul Levi til ikke å publisere denne kritikken av begivenhetene i Russland. Etter at Rosa Luxemburg døde ble hennes kritikk av bolsjevikene offentliggjort. Hausten 1921 kom Clara Zetkin fra Moskva med en anbefaling fra Lenin om å utgi Rosa Luxemburgs samlede verker, og å brenne det Rosa Luxemburg hadde skrevet om den russiske revolusjonen. Zetkin skrev til Paul Levi og sa at han ikke måtte offentliggjøre Rosa Luxemburgs kritikk av bolsjevikene. Levi svarte at han ikke var interessert i det de sa i Moskva om dette, og at han tvilte på at det hadde vært rett å være taus så lenge. Han skrev videre at Rosa Luxemburg hadde kritisert Lenin gjennom tjue år, og kritikken av bolsjevikenes diktatur var en fortsettelse av den kritikken som hun alltid framført mot Lenin. Det ville være uhederlig og også urettferdig mot Rosa Luxemburg å sensurere henne etter hennes død. Zetkin prøvde å skjule at Rosa Luxemburg på noen måte hadde vært en motstander av Lenins politikk, mens Paul Levi offentliggjorde Rosas kritikk av bolsjevikene. Paul Levi klargjorde "Den russiske revolusjon" for offentliggjøring etter Kronstadtopprøret i 1921. Da var det klart at det var en liten klikks diktatur som ble bygd i Russland.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Rosa Luxemburg
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: