Trettiårskrigen og Krigskunsten.

Første del

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML


Her vil jeg se på:

  1. Trettiårskrigens (1618-48) ødeleggelse av Tyskland.
  2. Krigskunstens utvikling i tidlig moderne tid.
  3. Trettiårskrigens gang.

De bøkene som jeg vil bruke som kilder for dette kapitlet er:

Etter at jeg skrev dette kapitlet er Peter H. Wilsons store bok om Trettiårskrigen kommet: "Europe's Tragedy: A New History of the Thirty Years War".


Tweet

Trettiårskrigens ødeleggelse av Tyskland.

Det har vært ulike meninger om hvor mange mennesker som ble drept under Trettiårskrigen. Den mest omfattende oversikten over Trettiårskrigens demografiske konsekvenser er utarbeidet av G. Franz. I følge denne ble befolkninga på den tyske landsbygda redusert med mer enn 40% og byenes befolkning ble redusert med en tredjedel. Imperiets befolkning ble redusert fra 15-16 millioner mennesker før krigen til 10 millioner mennesker ved krigens slutt. Befolkningstapet var ujevnt fordelt. En sone fra sørvest til nordøst ble hardest rammet. Nordvest-Tyskland og de habsburgske land ble mindre hardt rammet. Hardest rammet ble Württemberg, Pfalz, Thüringen, Saksen, Mecklenburg og Pommern. Etter det svenske nederlaget i slaget ved Nördlingen (1634) ødela krigen Württemberg, og i 1640 var bare en fjerdedel av befolkninga tilbake. For eksempel ble befolkninga i Bietigheim ved Neckar og Stuttgart redusert fra 1.800 mennesker i 1634 til bare 240 i 1638. Kaiserslautern i Pfalz hadde vært okkupert av svenske tropper, men ble i 1634 inntatt av keiserens hær under den "kroatiske stormen" i 1635, og under denne stormen og i den etterfølgende okkupasjonen ble befolkninga redusert fra 3.000 innbyggere til bare 200.

De fleste av disse menneskene ble ikke drept direkte av krigshandlinger, men av sult og sykdommer som fulgte de herjende troppestyrkene. Hærene skulle leve av landet, og det betydde ofte at de levde av å plyndre. Soldatene kunne forsyne seg med alt som var, alle husdyr, alt korn, alle verdigjenstander og redskaper. For befolkninga som ble plyndret var alternativene å sulte i hjel eller å selv bli soldater og gi seg ut på plyndringstog. I følge med hærene kom pesten, som også drepte svært mange mennesker. Plyndringa og ødeleggelse ble også foretatt av strategiske hensyn, for å hindre fienden tilgang til matvarer og trekkdyr.

Det tok lang tid før Tysklands befolkning nådde samme størrelse som den hadde hatt før krigen. Noen steder skjedde det tidlig i det neste århundret, men andre steder gikk det mer enn 150 år før befolkninga var større enn ved krigens utbrudd. En grunn til det er at nye kriger fulgte som herjet de delene av Tyskland som ble rammet hardt. I Pfalz tronfølgekrig (1688-97) la franske hærstyrker Baden øde og herjet Pfalz ved Rhinen så grusomt at 30% av befolkninga ble utryddet. Byen Pforzheim i Baden mistet det meste av befolkninga. Den tidligere nevnte Bietigheim ble denne gangen redusert fra 1.700 innbyggere til omkring 750 innbyggere.

To Nordiske kriger ble utkjempet i Tyskland, i 1655-60 og 1700-21, og den svensk-brandenburgske krig 1675-79, og den østerrikske arvefølgekrig 1740-8 og sjuårskrigen 1756-63, blant andre kriger. Saksen hadde en overdødelighet på 120.00 mennesker og 20.000 færre fødsler enn normalt under sjuårskrigen. Brandenburg-Preussen mistet 200.000 mennesker under denne krigen.

Likevel, vanligvis kom det ofte sterk befolkningsvekst etter store ødeleggelser, siden mange barn ble født og det kunne være betydelig tilflytting, også fra utlandet. Under krigen ble de fattigste hardest rammet på alle måter, også av den svært harde skattlegginga. Men når freden kom gagnet den de fattige mer enn de rike. Arbeidslønningene økte og kornprisene sank, og jord var ledig til de fattige som før krigen ikke hadde hatt egen jord å dyrke. For de rike ble det etter krigen dyrere å leie inn arbeidskraft og de fikk mindre betalt for kornet.

Krigføringas utvikling.

Fram til begynnelsen av 1300-tallet hadde kavaleriet, hestemenn i rustning, vært det overlegne våpnet på de europeiske slagmarkene. Men i løpet av 1300-tallet kom lanseknektene fram fra de sveitsiske dalene og beseiret hestemennene. Lanseknektene var infanterister som stod tett sammen, mange i dybden, gjerne i kilometerlange ubrutte linjer. Våpnet deres var lansen, den seks meter lange langspisse, plantet fast i bakken med den lange metallspissen pekende mot fienden. Sveitserne utviklet seint på 1400-tallet de offensive mulighetene som lå i denne formasjonen. I Tyskland, Spania og Italia ble denne sveitsiske krigsformasjonen kopiert, selv om man der brukte en kortere lanse, og i begynnelsen av 1500-tallet var lanseknektene slagmarkens herrer.

Ildvåpen.

Også i løpet av 1500-tallet ble ildvåpnene så langt utviklet at de ble avgjørende våpen på slagmarka. Den vanligste typen var den fire fot lange arkebusen som veide seks kilo. Fra 1560-årene av kom en større og tyngre arkebus som ble kalt for muskett. Den var seks fot lang og veide ti kilo. Den krevde en metallstøtte under bruk. Antenningsmekanismen ble utviklet videre gjennom lang tid, og mange forskjellige system forsøkt. I 1690-årene tok de nederlandske, danske, svenske og franske hærene i bruk våpen der kruttet ble antent med flintstein. I det tyske riket ble dette vanlig omkring 1710. Formene på ildvåpnene ble forandret slik at de kunne legges mot skuldra, og de ble derved både bedre å sikte med og det ble lettere å absorbere rekylen. Ladetida ble redusert ved at kruttet kom i poser der det var pakket i høvelig mengde på forhand. Rundt år 1600 var blykuler med gode bruksegenskaper for skytteren tatt i bruk. Men skuddtakta var lav. På femtenhundretallet tok det flere minutter å lade våpnet. Og treffsikkerheten var dårlig. En pistol traff på tre skritts avstand, og en arkebus på opptil seksti skritts avstand. Det var ikke bedre enn det en langbueskytter greide, og en langbueskytter hadde langt høgere skuddtakt. Men en langbueskytter krevde langt mer trening for å bli dyktig enn en arkebusskytter krevde. Rundt 1550 hadde arkebusen blitt det viktigste skytevåpenet i alle kontinentale armeer, bare ikke i England, som fortsatt holdt fast på langbuen.

I slagene ved Marignano (1515), La Bicocca (1522), og Pavia (1525) viste lanseknektene seg å være sårbare stilt overfor ildvåpen. Ildvåpnene ble nødvendige i hærene både for å beskytte egne lanseknekter og for å true fiendens lanseknekter. Men ildvåpnenes muligheter ble først ved slutten av femtenhundretallet utviklet dit at de ble det avgjørende våpnet på slagmarka.

Maurice av Nassau og den Nye Drill og Slagorden.

Maurice av Nassau (1567-1625) var sønn av Wilhelm av Orange. Maurice er kjent for å utviklet en ny slagorden og drill for infanteriet. Dette gjorde han som øverstkommanderende for de nederlandske styrkene i Flandern og Brabant under frigjøringskrigen mot Spania rundt år 1600. Maurice var en studert mann, og han leste de romerske klassikerne om krigføring for å lære om krigføring. Men han kopierte dem ikke. Han la vekt på tre ting som i hans tid ikke lenger var vanlig.

Maurice delta hæren inn i mindre enheter enn det som hadde vært vanlig, bataljoner på 550 mann, delt inn i kompanier som igjen var delt inn i tropper eller lag. Dette ble mer høvelige enheter for drill, og mindre, varige enheter tjente også til at personlige band mellom soldatene kunne utvikles, noe som gjorde at det var mindre sjanse for at de sviktet på slagmarka. Hæren ble bedre i stand til å reagere på utviklinga på slagmarka, og til å utnytte muligheter som oppstod for gjennombrudd. Troppestyrker trenet etter Maurice sin oppskrift ble overlegne på slagmarka. Individuelt mot betydde mindre. Man gjorde automatisk det man var drillet til å gjøre.

Den nye hæren som Maurice opprettet ble lettere å kontrollere i leir og på slagmarka. Tidligere hadde lang tids inaktivitet, som det er mye av i militæret, lett ført til at hæren ble uregjerlig. Men med Maurice sin reform var hæren stadig under kommando og i aktivitet. Den stadige felles aktiviteten og inndelinga av hæren i små enheter og det forhold at soldater som overlevde og beholdt helsa ofte ble værende i den samme enheten førte til at de minste enhetene, troppene, lagene og kompaniene, ble de primære samfunnene til sine medlemmer, der det ble utviklet sterke bånd og samarbeid på mange plan mellom medlemmene. Dette styrket hærene og skapte korpsånd.

Denne nye Leviatan kunne bare beseires av en tilsvarende Leviatan. Blant de første til å trene opp hærer etter den nederlandske modellen var Gustav Adolf i Sverige, og den svenske hæren som seierrik begynte sin kampanje i Trettiårskrigen var trent etter denne nye modellen. De eneste hærene som kjempet i Europa og som ikke introduserte den nye drillen var tyrkernes hærer. Tyrkerne nektet å godta at de vantro kunne produsere noe av verdi. Og den tyrkiske krigføringa i Europa kom etterhvert til å bli en lang serie nederlag for tyrkerne.

Lanser og bajonetter.

Det ble vanlig at hærene på slagmarka ble stilt opp i lange rekker, ganske fåtallige i dybden, med noen få rekker i reserve. Ved den spanske arvefølgekrigen omkring 1700 hadde de best trente hærene rekker med bare tre mann i dybden. Lanseknektene ble stadig mindre viktige. Deres oppgave ble etterhvert å beskytte skytterne mot kavaleriangrep. Da bajonetten ble introdusert i 1690 var behovet for lanseknektene også borte, og fra 1705 deltok de knapt på slagmarkene.

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: