Populærfilosofenes angrep på Kant.

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Frederick C. Beiser: "The Fate of Reason."

Innholdsfortegnelse.

  1. Innledning.
  2. Populærfilosofene.
  3. Glimt fra Locketilhengernes kampanje mot Kant.
  4. Garve affæren.
  5. To tidlige kritikere: C. G. Selle og D. Tiedemann.
  6. Locketilhengernes leder: J. G. Feder.
  7. Feders tilhengere: A. G. Tittel og A. Weishaupt.
  8. Den gode pastor Pistorius.


Innledning.

I dette kapitlet behandler jeg mottakelsen av Kants filosofi og den kritikken av Kants filosofi som kom fra de empiristiske filosofene i løpet av 1780-tallet. Kants første kritikk, "Kritikk der reinen Vernuft" kom ut i 1781, og den første moralfilosofiske avhandlinga, "Grundlegung zur Metaphysik der Sitten", kom ut i 1785. Jeg har i to andre kapitler foretatt en gjennomgang av disse verkene. (Det vil naturligvis være en fordel å ha kjennskap til disse verkene før man her leser om kritikken av dem.) Det meste av dette kapitlet omhandler mottakelsen av Kants første Kritikk. Fra og med avsnittene om Tittel og Weishaupt kommer også mottakelsen av Kants moralfilosofi inn i dette kapitlet. Det vil gi dypere innsikt i Kants filosofi å sette seg inn i kritikken av den.

Kants kritiske filosofi fikk en trang fødsel, og måtte utstå mange angrep og fant liten oppslutning gjennom de første seks årene etter at Kant hadde begynt å publisere den. Det skyldtes at den var noe helt nytt som brøt med de etablerte retningene.


Populærfilosofene.

Etter midten av det attende århundret hadde nye filosofiske strømninger blitt populære, spesielt i Berlin og ved universitetet i Göttingen. Dette var den tyske opplysningstidas populære filosofi. Den ble kalt for Popularphilosophie. Blant de ledende forfekterne av denne retninga var J. A. Biester, J. A. Eberhard, J. Engel, F. E. Feder, C. Garve, F. Nicolai, E. Platner og A. Weishaupt. De var alle berømte i sin tid. De var den tyske parallellen til de franske opplysningsfilosofene, og de var like viktige i Tyskland som Voltaire, Diderot og D'Alembert var i Frankrike.

Populærfilosofenes mål var å spre opplysning og gi utdannelse til allmennheten, og befri den fra overtro, uvitenhet og underdanighet, og å utvikle dens smak og fornuft. Populærfilosofien var derfor både en filosofisk og en politisk bevegelse, som hadde et praktisk formål: å bryte ned barrierene mellom filosofien og livet, spekulasjon og handling, slik at filosofiens prinsipp kunne bli virkeliggjort.

Populærfilosofien hadde både tyske, engelske og franske røtter. Den var både inspirert av Leibniz, og Wolff, og av Locke og Newton. Populærfilosofene populariserte de nevnte tenkernes tanker og spredte dem i offentligheten. Selv om mange av populærfilosofene var lojale mot Leibniz og Wolff, reagerte de mot utviklinga mot skolastikk og forsteining av tenkinga blant de ivrigste tilhengerne til Leibniz og Wolff. Den wolffske metodologien, med sine pedantiske definisjoner, sine strikte bevis og sin nøyaktige systembygging gjorde filosofien til en livsfjern lære for en elite. Denne utviklinga av Leibniz' og Wolffs filosofi vendte populærfilosofene seg mot.

Populærfilosofene skrev bøker og artikler, og var aktive i offentligheten. De ga også ut vellykkede tidsskrifter, som Nicolais "Allgemeine deutsche Bibliothek", Biesters "Berliner Monatsschrift", Wielands "Teutsche Merkur" og Heynes "Göttinger gehlerte Anzeige". Takket være disse tidsskriftene holdt den litterære kritikken i Tyskland en høg standard, og mange filosofiske verk fant et stort publikum. Populærfilosofene introduserte også franske og engelske filosofer i Tyskland. De oversatte Locke, Hume, Beattie, og Reid, og også Rousseau, Condillac, Voltaire og Diderot.

Populærfilosofene var ikke elever til noen spesiell filosof. De var selvbevisste og selvlærte. De satte sammen tanker fra de mest ulike tenkere, også kilder som var ganske motsatte. De kunne blande sammen tanker fra Leibniz' metafysikk og Lockes empirisme. Populærfilosofene ville utvikle sin egen selvstendige tenkning, og ikke tilhøre noen sekt. Det rasjonelle mennesket bedømte hver tanke, og aksepterte de gode tankene og idéene uansett hvor de kom fra.

Populærfilosofene var liberale reformister. De var ikke revolusjonære. De gikk inn for tankefrihet, religiøs toleranse og utdanningsreformer, men de var ikke tilhengere av demokratiet. De gikk inn for likhet for loven, men de satte ikke spørsmålstegn ved elitens styre. De ville opplyse offentligheten, men de satte ikke spørsmålstegn ved staten.


Selv om populærfilosofene gikk inn for fornuftens autoritet, og holdt den for å være det mest effektive våpen mot overtro og uvitenhet, var de vanligvis Kants innbitte motstandere. Gjennom mer enn tjue år angrep de Kants filosofi i tallrike artikler og trykksaker. Det fantes til og med egne tidsskrifter utelukkende med det formål å angripe Kants filosofi, Feders "Philosophische Bibliothek" og Eberhards "Philosophisches Magazin". Hva var grunnen til denne fiendtligheten mot Kant? Populæfilosofene mente at Kants intensjoner var like edle som hans filosofi var farlig. Selv om Kant ønsket å forsvare fornuftens autoritet, mente populærfilosofene at han undergravde fornuftens autoritet. Det generelle temaet for populærfilosofenes kampanje mot Kant var at hans filosofi førte til Humes skepsis. Denne ville føre til at kunnskap om alt annet enn våre sanseinntrykk ble fornektet. Populærfilosofene insisterte på et teoretisk forsvar for troen, for bare det kunne sikre troen på eksistensen av Gud, udødeligheten og forsynet. Som kjent hevdet Kant at dette var størrelser som lå utenfor våre sansers erfaringer, og som derfor verken kunne avvises eller bevises ved hjelp av fornuften.

I 1780- og 1790-årene gikk populærfilosofene sammen med Glaubensphilosophen til stadige angrep på Kants filosofi, der begge parter hevdet at Kants filosofi førte til solipisme og nihilisme. "Glaubensphilosophen" hevdet i tillegg at Kants filosofi var at eksempel på hvor farlig fornuften og rasjonell forskning var, siden disse undergravde troen. Populærfilosofene nøyde seg med å hevde at Kants filosofi misrepresenterte fornuftens natur.

Populærfilosofens ville, i likhet med Kant, forsvare opplysningstidas tanker. Men de bidro mer til deres undergang enn til at de overlevde. For å forsvare sine standpunkter måtte de gi fornuftens autoritet et nytt grunnlag i en ny teori som både viste at Kant tok feil og samtidig overbeviste om fornuftens autoritet og ga et holdbart forsvar for Guds eksistens, udødeligheten og forsynet. Det var i sannhet en stor oppgave. De hadde vanligvis ikke annet å framføre enn den utslitte filosofien til Leibniz og Wolff. Og den var sårbare overfor kritikk fra Humes og Kants filosofi. Eller de kunne appellere til sunn fornuft, men heller ikke den hadde noe forsvar mot kritikk fra Hume.

Populærfilosofene var ikke i stand til å komme fram med et nytt forsvar for fornuften. Den oppgaven som de hadde tatt på seg hadde også vært mer begrenset, i det den var å utbre bruken av fornuften. Deres spørsmål hadde vært: Hvordan handler vi i følge fornuften? De nye spørsmålene som var kommet opp var: Skal vi handle i følge fornuften? Hvor gyldig er fornuften? Hva består denne gyldigheten i? Og disse spørsmålene var de ikke i stand til å svare på. Med ved å angripe Kants filosofi ville de fjerne spørsmålene.

Likevel var populærfilosofenes angrep på Kant et bidrag til utviklinga av filosofien. Mange av de spørsmålene de reiste var relevante i ei vurdering av Kants filosofi. Noen av spørsmålene førte også til Kant måtte tenke gjennom sine standpunkt og formulere dem på nytt. Populærfilosofene utgjorde den store majoriteten av hans tidlige opponenter, og det meste av Kants tidlige polemikk var rettet mot dem. Debatten var svært rikholdig og hadde et stort volum. Populærfilosofene var ingen organisert gruppe. Noen av dem var rasjonalister og holdt seg først og fremst til tradisjonen fra Leibniz og Wolff, mens andre var empirister og holdt seg til tradisjonen fra Locke. I den siste gruppa (empiristene) var J. G. Feder, C. Garve, J. F. Lossius, C. Meiners, F. Nicolai, H. A. Pistorius, C. G. Selle, D. Tiedemann, G. Tittel og A Weishaupt. I den førstnevnte gruppa (Leibniz-Wolff tilhengerne) var J. A. Eberhardt, J. F. Flatt, J. G. E. Maass, E. Platner, J. G. Schwab og J. A. Ulrich. Empiristene eller Lockeanerne benektet muligheten for a priori idéer, men rasjonalistene eller Wolffianerne bekreftet muligheten.

Begge gruppene oppfattet raskt Kants forsøk på å syntetisere empirisme og rasjonalisme. Og ingen av gruppene syntes at han gjorde det på en akseptabel måte. Empiristene mente at Kant var for rasjonalistisk når han opprettet a priori begrepene og det noumenale riket som lå hinsides erfaringen, mens rasjonalistene mente at han overga for mye til empiristene når han krevde at idéer måtte kunne verifiseres gjennom erfaring og benektet at det er mulig å komme fram til kunnskap utelukkende ved hjelp av forstanden.

Glimt fra Lockes tilhengeres kampanje mot Kant.

Mange av Locke tilhengerne hadde vært beundrere av den førkritiske Kant. Men "Kritik der reinen Vernuft" skuffet dem. Kritikken angrep nesten alt de stod for. Kants idealisme var en utfordring til deres sunne fornuft, hans kritikk av metafysikken var et trusel mot deres naturlige religion, hans a priori kunne ikke passes inn i Lockes kunnskapslære, og terminologien og metoden smakte av skolastikk. Kant ble øyeblikkelig empiristenes og Locketilhengerne mest formidable fiende. Men de kunne knapt forstå Kant, og de så ham både som en farlig skeptiker og en dogmatisk metafysiker.

Selv om Locke tilhengerne var skarpt kritiske overfor Kants første Kritikk var de de første som innså dens storhet og betydning. Deres kampanje mot Kants filosofi begynte i 1782 med Garves gjennomgang av Kritikken. Denne anmeldelsen provoserte fram et fiendtlig svar fra Kant i hans Prolegomena - et svar så effektive at det skremte bort alle angrep i de nærmeste årene. Først i 1784 kom det nye angrep på Kants Kritikk fra Locke tilhengerne. Denne gang fra Dietrich Tiedemann i en gjennomgang av Kritikken holdt i en forsiktig og oppriktig tone. Den ble samme år fulgt opp av et essay av C. G. Selle og en anmeldelse av "Prolegomena" av H. A. Pistorius. I 1786 spredte Locke tilhengernes offensiv seg ut på en bred front. Årene 1787-88 var høgdepunktet for denne kampanjen. Locke tilhengerne offentliggjorde mer enn ti bøker som utelukkende kritiserte Kant. Denne kampanjen mot Kant fortsatte inn i 1790-årene, og enda videre inn i det neste århundret.

Noen av de temaene som gikk igjen i Locke tilhengernes kampanje mot Kant var:

  1. Muligheten for a priori kunnskap. Alle empiristene framholdt at all syntetisk kunnskap er a posteriori, hentet fra og bekreftet gjennom erfaring.

  2. En annen grunnleggende konflikt gikk på den rette epistemologiske metoden. Locke tilhengerne gikk inn for en ren naturalistisk kunnskapslære. Bare naturlover kunne forklare opprinnelsen og betingelsene for kunnskap. Prototypen var den rene historiske metode fra Lockes Essay eller prinsippene for observasjon og eksperiment fra Humes Treatise. Locke tilhengerne avviste derfor Kants a priori metode. De betraktet den som metafysisk og uvitenskapelig.

  3. En annen kontrovers gikk på Kants skarpe dualisme mellom forstand og sanser, hans skarpe skille mellom homo noumenon og homo phenomenon. Locke tilhengerne betraktet dette skillet som tilfeldig og kunstig, som en tingliggjøring av et rent intellektuelt (analytisk) skille. Forstand og sansning var for dem forenet og umulig å skille, uten noen kvalitativ forskjell. Wolffianerne angrep også dette skillet, men wolffianerne så sanseligheten som en forvirret form for forståelse, mens Locke tilhengerne så forståelsen som en avledet form for sansning.

    Locke tilhengerne motsatte seg Kants dualisme siden den er antinaturalistisk. Den postulerer et platonsk rike, noumenas verden, som ikke kan forklares med naturlover. Kants noumenale verden gjør opprinnelsen til våre idéer og intensjoner utilgjengelige for oss, og gjør samspillet mellom fornuft og sanselighet uforståelig. Locke tilhengerne anklaget Kant for mystisisme og obskurantisme eller overtro.

  4. Det mest kontroversielle stridsspørsmålet mellom Kant og Locke tilhengerne var spørsmålet om det var noen grunnleggende forskjell på Kants og Berkeleys idealisme. Feder var den første som benektet at det var noen slik forskjell. Og de fleste tilhengerne av Locke sluttet opp om Feder i denne påstanden. De fleste tilhengerne av Wolff sluttet også opp om denne påstanden. Påstanden om berkeleysk idealisme var det samme som en anklage om solipisme, som ble sett på som å ville redusere den kantianske filosofien til det absurde.

  5. Locke tilhengerne var skarpe kritikere av Estetikken, og spesielt teorien om tid og rom. De hevdet at tid og rom ikke var a priori intuisjoner, men a posteriori begrep, oppstått gjennom erfaring av rom og tid. Nesten alle deres tidlige undersøkelser av Kritikken konsentrerte seg om Estetikken, siden den ble sett på som testen av Kants idealisme og teorien om det syntetiske a priori. Både Locke tilhengerne og wolffianerne ignorerte Analytikken.

  6. Locke tilhengerne kritiserte måten Kant kategoriserte forståelsens begrep på som tilfeldig og kunstig. Wolffianerne kom med liknende innsigelser mot Kant. Locke tilhengerne så enhver klassifikasjon som prinsipielt feilaktig. De framholdt at alle begrep er abstrahert fra erfaringen, og benektet at det kunne være mulig å sette opp noen fullstendig liste over alle mulige forstandsbegrep.

  7. Locke tilhengerne var de første som hevdet at det kategoriske imperativ er tomt, og at å gjøre plikten for pliktens egen skyld er i konflikt med menneskenaturen. De hevdet et eudaemonisme (lykkemoral) er den eneste moralfilosofi som kan gi et tilstrekkelig kriterium for moral og også være i harmoni med menneskelige behov.

Garve affæren.

"Kritik der reinen Vernuft" ble født inn i en likegyldig verden. De første sju månedene etter at verket hadde kommet ut møtte det ingen reaksjon. Selv om verket kom ut i mai 1781 ble det ikke omtalt offentlig i det hele tatt dette året. Og Kant visste at han kunne ikke vente å høre fra noen som var kvalifisert til å bedømme verket. Lambert, som Kant sa ville ha vært hans beste kritiker, var død. Mendelsohn, som Kant alltid respekterte og så opp til, var for gammel og skrøpelig. Marcus Herz, Kants mest trofaste student, var sen til å svare. Det eneste Kant fikk høre var klager over at verket hans var uforståelig. Johann Schultz, den første som skrev om verket, skrev at det var forseglet for allmennheten og bare bestod av hieroglyfer. Det var under disse deprimerende omstendighetene at Kant sa at verket ble belønnet med taushet.

I begynnelsen av 1782 ble stillheten brutt. 19. januar kom det en anonym omtale i "Zugaben zu den Göttinger gehlerte Anzeigen". Dette obskure tidsskriftet publiserte en viktig artikkel. Det var den første gjennomgangen av Kritikken. Ingen annen anmeldelse gjorde Kant så indignert. Den fikk ham til å forandre formuleringer og til å omformulere sin posisjon i "Prolegomena", der han omdefinerte sin transcendentale idealisme, som i sin omdefinerte form ble gjentatt i andre utgave av Kritikken. Denne første gjennomgangen av Kritikken vakte mye oppmerksomhet, og det var tross alt ingen dårlig start.

Denne første anmeldelsen av Kritikken hevdet at det ikke var noen forskjell på Berkeleys idealisme og Kants idealisme. Dette kom empiristene til å gjenta i deres kritikk av Kants filosofi.

I det attende århundret tok ingen Berkeleys idealisme alvorlig, og dersom Kant ble satt i samme bås som Berkeley var erkjennelsesteorien hans død. Kant var nødt til å klargjøre idealismen sin bedre og gå opp grensen mot Berkeley.

Göttingen anmeldelsen hevdet at Kants Kritikk var "et system av høyere eller transcendental idealisme". Dette defineres som en idealisme som reduserer ikke bare materien, men også ånden til rene forestillinger. Hovedprinsippet til Kant blir sagt å være det samme som hos Berkeley og Hume, at sansningene bare er forestillinger, som bare er "modifikasjoner av oss selv". Det hevdes at Kant har forvirret sansningens objekt med selve sansningen, eller den sansende handlingen.

Kants idealisme blir påstått å redusere erfaring til en drøm eller en illusjon, i likhet med Berkeley. Kant gir ikke tilstrekkelige kriterium for å skille mellom virkelighet og illusjon. Kant tror at virkelighetens kriterium er samsvar med forståelsens regler, men dette holder ikke for å skille virkelighet fra illusjon, siden en drøm også kan ha den orden og regularitet som finnes i virkeligheten. Virkelighetens kriterium kan ikke finnes i reglene for forståelsen, men på en eller annen måte i sansningen selv. Anmeldelsen avslutter med å si at Kant ikke lykkes i å finne en middelvei mellom skeptisisme og dogmatisme. Denne middelveien er definert som den sunne fornuft. Kant er beskyldt for å underminere denne middelveien og for å lene seg mot skeptisisme på en måte som ødelegger vår tro på den ytre verdens virkelighet.


Kant reagerte mot denne gjennomgangen med sinne. Kant mente at anmelderen hadde vært forutinntatt og med vilje hadde gitt ei feilaktig framstilling av verket hans. I "Prolegomena" brukte Kant et helt appendix til å gjendrive denne gjennomgangen av verket hans. Kant anklaget forfatteren av anmeldelsen for å ha bedømt Kritikken etter standardene i forfatterens egen metafysikk, og det holder ikke når Kritikkens oppgave er å utforske mulighetene for en metafysikk. Heller enn upartisk å undersøke Kritikkens prinsipp har anmelderen reagert mot dens konsekvenser og forkastet dem som absurde uten begrunnelse. Verst av alt er at anmeldelsen verken har forstått eller nevnt hovedproblemet som var tatt opp i Kritikken: muligheten for syntetisk a priori bedømmelse. Den transcendentale idealismen er ikke utgangspunktet for Kants verk, men en konsekvens av verkets løsning på problemet om syntetisk a priori kunnskap.

Hovedpoenget i Kants svar på anmeldelsen er Kants distinksjon mellom sin og Berkeleys idealisme. I appendikset til Prolegomena og i to forklarende seksjoner av Prolegomena understreker Kant at det er to grunnleggende forskjeller mellom hans idealisme og Berkeleys.

  1. Berkeleys idealisme benekter eksistensen av ting-i-seg-selv, men Kants transcendentale idealisme bekrefter denne eksistensen. Alternativt holder Berkeleys idealisme at erfaringen bare består i oppfattelse av idéer, mens den transcendentale idealismen hevder at den består av tilsynekomster av ting i seg selv.

  2. Den transcendentale idealismen er i en posisjon der den kan hevde at erfaring er virkelig, i motsetning til Berkeleys idealisme. Dette er en konsekvens av et Kant hevder at det finnes syntetiske a priori prinsipp, mens Berkeley benekter dette. Gitt Kants argument om at syntetiske a priori prinsipp er en nødvendig betingelse for objektiv erfaring, så følger det at Berkeley er skyldig i å gjøre erfaring til en illusjon. Berkeleys empirisme tvinger ham til å benekte en av de nødvendige betingelsene for erfaringens objektivitet, det syntetiske a priori. Selv om Kant skriver at det er et prinsipp i Berkeleys idealisme at erfaring er en illusjon, så kunne han ha argumentert med at det er en konsekvens av Berkeleys empirisme. Forskjellen mellom transcendental og berkeleyansk idealisme er derfor forskjellen mellom rasjonalistisk og empirisk idealisme.

Disse forskjellene mellom Berkeleys idealisme var ikke synlige i den første utgaven av Kants Kritikk. Men etter Göttingen anmeldelsen ble forskjellene utarbeidet. Det er også mulig å oppdage en ny formulering av den transcendentale idealismen i Prolegomena. Mens første utgave av Kritikken definerte den transcendentale idealismen som påstanden om at objektene som de sanses bare er tilsynekomster og ikke tingene-i-seg-selv, identifiserer Prolegomena det med påstanden om at sansenes objekt er tilsynekomster av tingene i seg selv.


Forfatteren av Göttingen anmeldelsen var anonym. Kant krevde at han gjorde seg kjent. I juli 1783 mottok Kant et brev fra anmelderen der han fortalte hvem han var. Brevet var fra Christian Garve (1742-1798). Han var en av de fremste populærfilosofene, og en av sin tids mest anerkjente filosofer. Han var sammen med Mendelsohn regnet som den tyske opplysningstidens fremste filosof. Han var mer enn noen annen kjent for å introdusere britisk tenkning i Tyskland. Garve hadde oversatt flere klassikere til tysk, som Adam Smiths "Wealth of Nations", Burkes "Observations of the Sublime and Beautiful" og Fergusons "Principles of Moral Philosophy." Selv Kant hadde stor respekt for Garve.

Garve skrev til Kant at han hadde skrevet det originale manuskriptet, men han hadde tillatt redaktørene for tidsskriftet å redigere manuskriptet som han ønsket. Garve skrev videre at den publiserte versjonen av manuskriptet ville han ikke stå ved. Redaktøren hadde fjernet store deler av det opprinnelige manuskriptet og forkortet andre deler, og selv skrevet nye deler. Garve skrev at det opprinnelige manuskriptet var blitt så svært sterkt forandret av redaktøren at "bare noen setninger" av det opprinnelige manuskriptet var i behold i den trykte artikkelen. Redaktøren var J. G. Feder. Det opprinnelige manuskriptet er fortsatt i behold, og det er svært forskjellig fra den trykte versjonen. Garve ga opprinnelig en objektiv beskrivelse av Kants verk, og ga anerkjennelse til det som et stort og originalt verk. Den trykte versjonen inneholdt ingenting av dette. Dessuten framsatte Garve en interessant kritikk av Kants verk, som også helt var borte fra det angrepet på Kant som ble trykket.

Likevel stammet en stor del av kritikken mot Kants verk fra Garve. Den problematiske distinksjonen mellom transcendental og empirisk idealisme, utilstrekkeligheten til Kants sannhetskriterium, og påstanden om at Kant setter likhetstegn mellom sansningens objekt og en modifikasjon av oss selv - denne kritikken finnes i Garves original. Men Feder hadde gjort denne kritikken mer polemisk.

Det er flere forskjeller mellom originalen og den trykte versjonen. Begge finner Kants distinksjon mellom transcendental og empiriske idealisme tvilsom, men det var Feder som identifiserte empiriske idealisme med Berkeleys idealisme. Slik stammet den mest provoserende tesen, om likheten mellom Kants idealisme og Berkeleys idealisme, i Göttingen anmeldelsen fra Feder og ikke fra Garve. Garve refererte i det hele tatt ikke til Berkeley.

Det som får Feders tilføyelser til å skape en alvorlig feilframstilling av Garves original, er at verken Garves "empiriske idealisme" eller hans "transcendentale idealisme" likner på Berkeleys idealisme. Hans "transcendentale idealisme" understreker at sinnet er like umulig å kjenne som materien, og hans "empiriske idealisme" holder at alle objekt som framkaller følelser er usikre. Begge disse posisjonene ligger fjernt fra Berkeleys idealisme. Det Garve mener med "empirisk idealisme" er i virkeligheten det Kants kaller "problematisk idealisme", altså skeptisk tvil om eksistensen av ytre objekt. Det Feder mener med "empirisk idealisme" er det Kant kaller "dogmatisk idealisme", benektelse av eksistensen av ytre objekt. Det er derfor fundamental forskjell mellom Garves og Feders argumentasjon om identiteten av transcendental og empirisk idealisme. Mens Garve hevder at transcendentale idealisme gjør eksistensen av ytre objekt usikker, hevder Feder at den gjør dem umulig.

To tidlige kritikere: C.G Selle og D. Tiedemann.

Etter Garve affæren ble det stille omkring det store verket til Kant. Det var knapt noen omtale av det i 1782, og ingen som helst omtale av det i 1783. Det så ut som om ingen hadde tid eller energi til å lese det. Kant ble pessimistisk. I et brev til Johann Schulz klaget han over at ingen forstod ham, og han uttrykte frykt for at arbeidet hadde vært forgjeves.

I 1784 ble det igjen interesse for "Kritik der reinen Vernuft". "Prolegomena" ble møtt med større interesse og sympati enn den første Kritikken, og ble godt mottatt av "Allgemeine deutsche Bibliothek", som var det mest innflytelsesrike tidsskriftet i Tyskland.

I 1784 trykte "Hessische Beyträge zur Gehlersamkeit und Kunst" den første grundige gjennomgang og anmeldelse av Kritikken. Forfatter av denne anmeldelsen var Dietrich Tiedemann (1748-1803). Han var sin tids fremste filosofihistoriker. Tiedemann hadde vært professor i klassiske språk i Kassel siden 1776, og i 1786 ble han professor i filosofi i Marburg. I likhet med Garve og Feder var Tiedemann empirist, selv om han også hadde en viss sympati for Leibniz og Wolff. Han var nært knyttet til Göttingen empiristene.

Selv om Tiedemanns anmeldelse var full av feil, var den et ærlig og grundig arbeid, og han fant noen interessante punkt å sette fingeren på. Tiedemann angrep muligheten for et syntetisk a priori og forsvarte muligheten for metafysikk. Tiedemann var den første som tvilte på syntetiske a priori i matematikken. De er alle analytiske, skrev Tiedemann. Tiedemann reiste også et vanskelig spørsmål om rommets a priori natur: Hvordan skiller vi et sted fra et annet? Siden alle deler av rommet er identiske, er det nødvendig å skille mellom ulike steder ved å referere til de tingene som finnes i rommet. Og det krever a posteriori kunnskap. Til forsvar for metafysikken rettet Tiedemann oppmerksomheten mot Kants påstand i "Antinomiene" om at han kan diskreditere ethvert metafysisk bevis med en like gyldig antitese. Kants bevis er selv underlagt metafysisk disputt, og derfor kan ikke antinomiene konstrueres som udiskutable bevis for metafysikkens sammenbrudd. Kant satte ikke pris på denne anmeldelsen.

Kort tid etter Tiedemanns anmeldelse kom en ny anmeldelse, denne skrevet av Christian Gottlieb Selle (1748-1800). I likhet med Tiedemann og Feder var Selle knyttet til Göttingen, og han var tilhenger av John Locke. Han var, i likhet med Locke, lege, og personlig lege for Friedrich II, og høyt respektert for sine medisinske avhandlinger. Han var venn til Nicolai og Mendelsohn og hadde omgang med opplysningsmennene i Berlin.

I likhet med Feder og Garve hadde Selle beundret Kant før han utga den første Kritikken, og i likhet med dem fordømte han Kants Kritikk. Den var en stor skuffelse for ham. Selle syntes at Kant forrådte det han tidligere hadde stått for. "Jeg ble helt ut av meg da jeg hørte at du mente at det fantes en filosofi uavhengig av erfaringen", skrev Selle til Kant 29. desember 1789. Selle mente at Kants Kritikk var et fall ned i rasjonalisme og skolastikk. Derfor innledet Selle i 1784 en polemisk kampanje mot Kant.

Selle har ikke hatt noen dyp forståelse for Kant. Men de polemiske skriftene hans fikk stor oppmerksomhet. I 1787 var et av tidens spørsmål blitt om man skulle akseptere Selles empirisme eller Kants purisme. Selle fikk både motstander og tilhengere. En av tilhengerne var H. A. Pistorius. Kant tok seg ikke tid til å svare på Selles angrep, siden Kant var svært opptatt med å utvikle sin filosofi videre.

Selles kampanje hadde som formål å diskreditere muligheten for et syntetisk a priori, og å underbygge muligheten for en metafysikk. Selle argumenterte mot muligheten for enhver mulig a priori kunnskap. Selle mente at all kunnskap har sitt grunnlag i sansninger, og blir bekreftet, eller avkreftet, av sansene. Selv analytiske setninger henter sin sannhet fra erfaringen, siden de bygger på loven om motsetninger, som har sitt grunnlag i sanseerfaringer. I et tidlig essay rettet mot Kant søkte Selle å forsvare sin radikale empirisme med et bevis for at all kunnskap stammer fra erfaring. Kant pekte på at et slikt bevis ikke nådde fram siden det var som å bevise ved hjelp av forstanden at den ikke eksisterte.

Selles to viktigste argumenter mot syntetisk a priori kunnskap var at syntetisk a priori kunnskap kan bli analytisk dersom vi analyserer subjekt termen. Og det grunnleggende premisset bak syntetisk a priori - at det er dommer som er universelle og nødvendige - rett og slett er feil. Selle innrømmet at om det er universalitet og nødvendighet så har Kant rett til å slutte seg til eksistensen av det syntetiske a priori. Men Selle stod på at all syntetisk kunnskap er basert på erfaring, og derfor mangler den universalitet og nødvendighet.

Selv om Selle var empirist var han likevel opptatt av å forsvare muligheten for metafysikk. Han så metafysikken som grunnlaget for den naturlige moral og for religionen, og ville derfor ikke oppgi metafysikken. Selle var enig med Kant i at alle krav om kunnskap må rettferdiggjøres gjennom erfaring, men han trodde at dette var mulig for metafysikken. Selle mente at det ikke var noen klar grense mellom det empiriske og det metafysiske, siden erfaring består av mer enn sanseerfaringer.

Locketilhengernes leder: J. G. Feder.

Populærfilosofenes leder var J. G. Feder (1740-1821). Og han var som nevnt redaktør av et tidsskrift i Göttingen. I sin samtid var Feder en berømthet. Han var en ledende personlighet i den tyske opplysningstiden og kjent som en framstående filosof og professor i filosofi ved universitetet i Göttingen, som var det mest progressive og prestisjetunge universitetet i Tyskland. Feder hadde mange innflytelsesrike forbindelser. De bøkene som han skrev ble svært populære og ble trykt i mange opplag.

Feder måtte komme i konflikt med Kant. Etter Kants angrep på, eller forsvar mot, Garves artikkel, som Feder hadde mye av ansvaret for, var det bare et tidsspørsmål før Feder ville angripe Kant. Feder begynte å skrive en polemikk mot Kant i 1788, "Über Raum und Causalität: Zur Prüfung der kantischen Philosophie". Og sammen med vennen Christian Meiners begynte han å utgi et nytt tidsskrift, "Philosophische Bibliothek", som hadde som formål å angripe Kant. Men Feders kampanje mot Kant ble en miserabel affære. Og tidsskriftet "Philosophische Bibliothek" måtte gå inn etter få nummer på grunn av sviktende salg. I 1788 var Kants renommé i stadig bedring, og den nye filosofien hans hadde endelig begynt å få tilhengere. Feders studenter forsvant, og han måtte slutte å undervise i filosofi i Göttingen.

Feders "Raum und Causalität" er en klassiker i de empiristiske populærfilosofenes kampanjen mot Kant. Forordet til dette arbeidet gir ei god oppsummering av empiristenes holdning til Kant. Feders viktigste klage er over den "dogmatiske metoden" til Kant. Feder mente at den var ren metafysikk. Kants alvorligste feil var hans forakt for empirismen.

Feders angrep på Kants "Aesthetik" konsentrerte seg om Kants argument for den a prioriske statusen til rom og tid. Feder hadde tre innvendinger mot Kants teori om den a prioriske naturen til rommet:

  1. Kants argument om at rommet er a priori fordi det er en nødvendig betingelse for å oppfatte ting utenfor oss forvirrer dømmekraften og oppfatningen. Det er nødvendig å ha forestillingen om rom før vi bedømmer størrelse, form og posisjon; men det er ikke nødvendig å ha den før vi ser noe. Ta i betraktning et barns erfaring, som ikke kan bedømme avstander og ikke engang skille mellom seg selv og ytre objekter. Dette eksemplet tyder på at forestillingen om rommet kommer fra erfaring, før vi har lært å bedømme størrelser, form og posisjoner.

  2. Det som ikke kan tenkes, eller som er nødvendig for våre forestillinger, er ikke nødvendigvis a priori. Ord er et eksempel. De er nødvendige for tankevirksomhet, men de er lærte og ikke medfødte.

  3. Kants påstand om at rommet må være a priori for at geometrien skal være universell og nødvendig bygger på et uriktig premiss: at alle empiriske setninger bare er sannsynlige og tilfeldige. Dersom vi aksepterer dette premisset er det nødvendig å akseptere a priori status for rommet for å sikre geometriens sikkerhet. Vi må likevel forkaste det siden det i noen tilfeller er mulig å dra universelle og nødvendige setninger fra erfaringen. Dette er tilfelle når jeg føler at noe ikke kan være annerledes, og alle andre har den samme følelsen under de samme forholdene.

Den tredje av disse innvendingene mot Kants erkjennelsesteori er svak siden den hviler på et lite plausibelt forsøk på å dra universelle og nødvendige konklusjoner fra empiriske premisser. Den andre innvendingen treffer ikke målet siden den er rettet mot en antakelse som Kant ikke har: at rommet er en a priori forestilling eller medfødt idé. Det er viktig å forstå at Kant ikke mener at rommet er en forestilling eller en idé, som om det var en forestilling på linje med andre forestillinger. Kant bruker uttrykket "forestillingens form" for å skille det fra sansninger eller intuisjoner, og en slike "forestillingens form" er ikke en forestilling, men "evnen til å relatere forestillinger til hverandre". Hadde Feder innsett dette ville han ikke ha kranglet med Kant siden Feder innrømmet at rommet er medfødt i den forstand at det er en evne til å motta forestillinger.

"Raum und Causalität" er ikke bare et angrep på Kant, men også et forsvar for anmeldelsen i Göttingen tidsskriftet som Feder redigerte. Feder forsøkte å forsvare påstanden om at Kants idealisme og Berkeleys idealisme er like. Selv om Kant prøver å redde objektenes objektive eksistens utenfor oss, så går han ikke klar av beskyldningen om idealisme. Det Kant mener med at objektene eksisterer utenfor oss er at de eksisterer i rommet, men, insisterer Feder på, ingen idealist ville motsi dette. I følge Kant selv kan å eksistere utenfor oss ikke bety å eksistere uavhengig av bevisstheten, siden Kant sier at rommet bare er en form for bevissthet. Dermed har Kant ikke greid å skille sin form for idealisme fra Berkeleys.

Selv om dette er en kritikk som kan rettes mot Kant, tar den ikke hensyn til Kants svar i Prolegomena. Kant har lagt vekt på at hans teori bekrefter eksistensen av tingen i seg selv, i motsetning til Berkeleys idealisme. Likevel er Feder enig med Kant i at vi kan bare ha kjennskap til tilsynekomster av ting i seg selv. Feder synes til slutt å akseptere Kants filosofi, og klager til slutt på at Kant har uttrykt seg uforsiktig og uklart. "Kant skulle ikke si at tilsynekomster ikke er annet enn forestillinger "i oss" dersom han mener at de er tilsynekomster av ting i seg selv." Noe som er et brukbart poeng, men det rammer ikke Kants posisjon, bare hans framstillingsform.

Feders anklage om idealisme står seg ikke mot Kants svar i Prolegomena. Men det var flere empirister som ville fortsette striden med Kant. Og de hadde sterkere argumenter.

Feders tilhengere: A. G. Tittel og A. Weishaupt.

Feders sterkeste allierte i striden med Kant var Gottlob August Tittel (1739-1816). Han var professor i filosofi i Karlsruhe og senere i teologi i Jena. Tittels store helt var Locke. Selv om Tittel ikke var en original tenker, var han en skarp kritiker. Hans to polemiker mot Kant, Ueber Herrn Kants Moralreform fra 1786 og Kantische Denkformen oder Kategorien fra 1787 er blant de beste av de tidlige skriftene om Kant. Kant var så bekymret over den første av disse polemikkene at han tenkte å skrive et svar i Berliner Monatsschrift, men på grunn av stort arbeidspress og framskreden alder skrev ikke Kant noe svar. Tittel var blant de første til å formulere noe av den klassiske kritikken mot Kant: at oppstillinga av kategoriene er kunstig og at det kategoriske imperativet er tomt, og at kategoriene er uanvendelige på erfaringen.

Den første polemikken var rettet mot det første verket i framstillinga av Kants etikk fra 1785: "Grundlegung zur Metaphysik der Sitten". Tittel ville forsvare lykkemoralen mot "die kantische Mystik", som er anklaget for å ofre prinsippet om lykke for et "mystisk" ideal om ren plikt. Tittels tese er at Kants begrep om plikt for pliktens egen skyld ikke bare er tomt, men også står i motsetning til menneskenaturen. Den krever sanselige motiv for sine handlinger. Dette er et tema som kom til å gå igjen i kritikken av Kant.

Det viktigste målet for Tittels kritikk av Kant er delinga av mennesket i noumen og fenomen. Tittel, i likhet med Hamann og Herder, forkaster denne dualismen som en tingliggjøring av rent intellektuelle distinksjoner. Men han finner den også uholdbar av andre interessante grunner. Denne dualismen er kilde til Kants "mystisisme", skriver Tittel. Den tvinger ham til å sette fornuften i et mystisk og uforklarlig rike over og hinsides erfaringen. Kant ødelegger muligheten for vitenskapelig forklaring av utviklingen av vår rasjonalitet.

Tittels forsvar for lykkemoralen består først og fremst i at det kategoriske imperativ er tomt. Det kategoriske imperativ bestemmer moraliteten til en maksime, hevdet Tittel, ved i det skjulte å introdusere nyttebetraktninger. Prinsippet om å ville bare den maksimen som også kan bli en universell lov forutsetter en vurdering av konsekvensene som vil følge dersom alle handler i henhold til maksimen. Kant er derfor bare en skjult regel-utilitarianer. For å bevise poenget sitt gikk Tittel gjennom alle de eksemplene som Kant hadde gitt, og avsluttet gjennomgangen med å skrive at moraliteten til en maksime er bestemt av verdien av dens konsekvenser. For eksempel "Jeg bør låne penger under falske forutsetninger om å betale tilbake" kan ikke bli en generell moralsk maksime etter Kants kriterium, siden dersom den ble universalisert ville den hindre at penger ble lånt. Det kategoriske imperativ er bare formalisme, en formalisering av allerede anerkjent nyttemoral om å handle slik at det er til alles fordel.

Denne anklagen om formalisme irriterte Kant og provoserte ham til å svare til Tittel i forordet til Den Andre Kritikken. Men Kant traff ikke Tittels kritikk, som er at det kategoriske imperativ ikke kan rettferdiggjøre moralprinsippet.

Den andre polemikken til Tittel, fra 1787, angrep Kants første Kritikk, erkjennelsesteorien. Hovedmålene her var to vanskelige og kontroversielle deler av den første Kritikken: den metafysiske og den transcendentale deduksjonen.

Tittel forkastet kort og raskt den metafysiske deduksjonen, utledningen av kategoriene fra bedømmingens former. Han fant Kants organisering av kategoriene, og oppbygginga i det hele tatt, helt tilfeldig og kunstig. Selv om Kants hevdet at han hadde utledet kategoriene systematisk fra bedømmingens former, er metoden hans likevel "rapsodisk" siden organiseringa av bedømmingens former er tilfeldig. Mens Kant later som om han finner fornuftens objektive orden i klassifiseringa av kategoriene, gjenoppdager han i virkeligheten bare den orden som han selv har stilt dem opp i. Tittel protesterer spesielt mot Kants påstand om at hans liste over kategoriene inneholder alle mulige tankeformer. Vi kan ikke sette opp en fullstendig liste over tankeformer, skrev Tittel, siden et begrep bare er en abstraksjon av erfaring, og vi vet ikke hvilke erfaringer framtida vil bringe.

Tittel setter fram to kritiske bemerkninger mot den transcendentale deduksjonen, som begge er verdt å ta alvorlig:

  1. Først skriver han at kategoriene er så generelle at det er vanskelig å se hvordan de skal anvendes på erfaring. Det er ingenting i kategoriene selv som forteller hvordan de anvendes på enkelt erfaringer, og heller ingenting i erfaringen som forteller hvilke kategorier som kan anvendes på bestemte tilfeller, siden sansningene bare åpenbarer en konstant flyt av hendelser. Så hvordan kan vi vite at kategoriene er nødvendige betingelser for vår erfaring. Hvordan konstituerer de erfaringen?

  2. For det andre ser Tittel en mangel på konsistens som han ikke vet hvordan han skal løse. Kant understreker at a priori begrep bare skal anvendes på mulige erfaringer, men han sier at ingenting i våre sansninger avslører universaliteten og nødvendigheten av et a priori begrep. Det reiser spørsmålet: hvordan får disse begrepene deres betydning for erfaringen om det er slik en diskrepans mellom dem og sansningene? Skeptikeren ville konkludere med at de ikke har noen betydning i det hele tatt.


Adam Weishaupt.
En annen berømthet i Feders sirkel var Adam Weishaupt (1748-1830). Weishaupt er best kjent som stifter av illuminati, et hemmelig samfunn som arbeidet for politisk reform og opplysning, men han var også en innflytelsesrik empirist blant populærfilosofene.

Da Garveaffæren kom og Feder erklærte krig mot Kant, sluttet Weishaupt seg til Feder. I 1788 publiserte Weishaupt tre polemikker mot Kant. Weishaupts polemikker tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet, og uroet Kant. Men Kant hadde besluttet at han ikke ville delta i polemikkene og diskusjonene omkring verket sitt. Det ville ha krevd all hans tid, for det var så mange angrep, og han hadde mye annet å gjøre.

Weishaupt søkte å forsvare påstanden om Kants idealisme fra Göttingen anmeldelsen. Weishaupts sentrale tese var at Kants filosofi ender i total subjektivisme, fornektelse av all virkelighet som er uavhengig av våre skiftende bevissthetstilstander. Denne subjektivismen er, i følge Weishaupt, grunnfeilen i Kants filosofi.

Dette er grunnene til denne påstanden:

  1. Kant understreker at vi kjenner ikke til annet enn tilsynekomster, og disse tilsynekomstene er bare forestillinger som vi har.

  2. Kants tro på ting i seg selv er ikke i samsvar med hans kritiske prinsipper, så for å forbli trofast mot disse prinsippene må han omfavne en total idealisme.

  3. Kant tror at objektivitet bare består i samsvar mellom en forestilling og en regel, men selv når denne betingelsen er oppfylt er det mulig at forestillingen ikke korresponderer med virkeligheten.

  4. Kant holder på at prinsippet om kausalitet bare er en subjektiv regel for forståelsen som ikke kan anvendes på tingene i seg selv, men dette impliserer at vi ikke kan komme utenfor forestillingene våre og få kjennskap til deres grunner eller opprinnelse.

La oss gå ut fra at alle disse anklagepunktene holder mål - hva betyr så det? Hva er galt med subjektivisme? Weishaupt peker på religiøse og moralske konsekvenser av subjektivisme, og føyer til at subjektivisme er selvmotsigende. En radikal subjektivist som holder at sann kunnskap bare gjelder tilsynekomster, vil måtte si dette også om sin egen teori.

Weishaupts kampanje var et framskritt sammenliknet med Garves og Feders. Garve holdt seg til enkelte bemerkninger, og Feder til uforsiktig polemikk. Weishaupt derimot ga en systematisk gjennomgang og grundig granskning av Kants verk. Og Weishaupts kritikker var i det hele tatt det grundigste forsøket som er gjort for å bevise at Kants filosofi er idealisme.

Men det er svakheter med Weishaupts kritikk av Kants verk. Han insisterer gjentatte ganger på at kunnskap krever samsvar med tingen i seg selv. Men han overser Kants begrunnelse for at det ikke er mulig. Weishaupt har sagt seg trofast mot empirismen, men anklager Kant for at han ikke tillater slutninger som går ut over erfaringen. Og Weishaupt tok ikke alvorlig opp Kants svar på anklagene om idealisme i Prolegomena og i andre utgave av Kritikken.

Den gode pastor Pistorius.

Den av Kants empiristiske kritikere som Kant selv hadde størst respekt for var Herman Andreas Pistorius (1730-1795). Han var pastor i Pöserwitz på øya Rügen. I følge Kant selv kom Pistorius med noen av de viktigste innvendingene mot Kants første Kritikk.

Pistorius var fast anmelder i Nicolais "Allgemeine deutsche Bibliothek". Fra 1784 til 1794 anmeldte Pistorius nesten alle Kants verker for dette tidsskriftet, og også mange andre skrifter. Anmeldelsene var anonyme, og derfor ble Pistorius ikke lagt så mye merke til som han fortjente.

Pistorius første reaksjon på Kants første Kritikk var ikke ulik reaksjonen til de andre empiristene. Pistorius angrep Kants verk og anklaget Kant for idealisme og for å oppløse virkeligheten i en drøm, et spill av forestillinger. I følge Pistorius var det ingenting annet enn tilsynekomster i Kants system - men de er ikke tilsynekomster av noe virkelig eller for noen virkelig. De er ikke virkelige siden å anta at de representerer tingen i seg selv ville være å gå ut over Kants lære om kunnskapens grenser. Og de er ikke tilsynekomster for noen virkelig siden det kantianske transcendentale "Jeg" viser til en ikke-eksisterende substans, men en formell forestillings enhet. Alt som Kant lar stå igjen er forestillinger - forestillinger uten et subjekt som oppfatter forestillingene eller objekt som er forestilte.

Pistorius finner det paradoksalt at indre sansning er likestilt med ytre sansning i å gi oss kunnskap bare om tilsynekomster. Han skrev at dersom vi ikke kjenner oss selv som ting-i-oss-selv, kjenner vi bare våre forestillinger som tilsynekomster, men siden disse forestillingene i sin tur bare er tilsynekomster av tingene-i-seg-selv, er alt vi kjenner tilsynekomster av tilsynekomster.

Pistorius forsvarte sin anklage om idealisme mot Kants gjendrivning av anklagene om idealisme i den andre utgaven av Kritikken. Pistorius skrev at Kants "Wiederlegung des Idealismus" er inkonsistent med de sentrale doktrinene i Kritikken. Hva mener Kant med virkeligheten til objekt i rommet? Dersom Kant bare mener at de eksisterer i rommet, at de er utenfor oss og ikke inne i oss, så har han ikke drevet tilbake anklagen om idealisme, for idealistene motsetter seg ikke eksistensen av objekt i rommet. Men dersom Kant mener at objekt eksisterer i rommet uavhengig av våre bevissthet, har han derimot motsagt Kritikken, skrev Pistorius. For Kritikken forbyr kjennskap til tingene-i-seg-selv, altså utenom vår oppfatning av dem, og rommet er også bare en forestillingsform. Pistorius hevdet at "Wiederlegung" motsa Estetikken. Mens "Wiederlegung" sier at vår bevissthet om oss selv har et objektivt grunnlag i tingene utenfor oss, sier Estetikken at alle forestillinger i tiden er subjektive og uten grunnlag i virkeligheten.

Pistorius kritikk av moralfilosofien.
Selv om Pistorius var en skarp kritiker av erkjennelsesteorien, er han først og fremst husket for sin kritikk av Kants moralfilosofi. Det var spesielt hans anmeldelse av Grundlegung som hadde en slående virkning på Kant. Pistorius hadde spesielt fire innvendinger:

  1. Pistorius stilte spørsmålstegn ved om et rent formelt kriterium for moralitet var tilstrekkelig (muligheten for å gjøre handlingens maksime universell). Vi må først spesifisere hva som er godt, viljens objekt (handlingens formål), skrev Pistorius, før vi kan vite om viljen er god. Å handle for pliktens egen skyld er ikke tilstrekkelig til å kunne kalle viljen for moralsk god.

    I forordet til den Andre Kritikken tok Kant opp denne innvendingen, og brukte mye plass til svaret. Kant greier å forsvare seg slik: Dersom han begynte sin undersøkelse med en analyse av det godes begrep og utledet sitt kriterium for moralitet fra det, så ville han allerede ha overgitt seg til lykkemoralen. For å bestemme hva som er godt eller ondt før moralloven er etablert er bare å finne ut hva som er behagelig og hva som er smertefullt, og det er nyttebetraktninger. Men Kants mål er, skriver han, å oppdage muligheten for et rent formelt kriterium for moralitet. Og det ville være mot alle den filosofiske metodens regler å foregripe det som skal bestemmes.

    Men Kants svar til Pistorius treffer ikke innvendingen. Pistorius tvilte ikke på at å begynne med et begrep om det gode innførte nyttebetraktninger, men han mente at det var nødvendig med slike betraktninger siden et formelt kriterium ikke er tilstrekkelig. Men Kant mener at den moralske loven kan fastsettes uten nyttebetraktninger.

  2. Pistorius' andre innvending reiser det vanskelige spørsmålet om fornuften alene kan gi grunn til handlinger. Han insisterer på at vi må ha grunn, motiv og insentiv, til å handle, men dette gir ikke fornuften oss. Pistorius mente at et utelukkende fornuftig vesen, uten sanselige begjær eller interesser, ville ikke handle i det hele tatt.

    Kants svar på denne innvendingen er hans teori om moralske insentiv. Den moralske loven gir sine egne intensiv for handling, siden den er opphav til sine egne moralske følelser. Respekten for loven er ikke avledet fra sanseligheten, men fra den moralske loven selv.

  3. Pistorius' tredje innvending var at Kants kategoriske imperativ, til forskjell fra lykkeprinsippet, verken er forståelig eller anvendelig for alle. Det kan bare forståes og anvendes av filosofer og en intellektuell elite. Lykkeprinsippet unngår dette, alle forstår det og kan handle etter det.

    Denne bekymringen uroet Kant, som var like opptatt av å lukke gapet mellom teori og praksis som populærfilosofene. Dersom Pistorius' innvending var riktig ville moralprinsippet være ubrukelig som opplysning, altså som en veiviser til fornuftig handling for allmennheten. Kants svar til Pistorius er at om en maksime er mulig å universalisere eller ikke er en enkel sak å avgjøre uten instruksjon med en helt alminnelige forstand. Det er lykkeprinsippet som er uforståelig og uanvendbart, skrev Kant, siden folks ønsker og begjær er så ulike, og handlingers ulike konsekvenser under ulike forhold gjør det umulig å utvikle et universelt imperativ med det som grunnlag.

  4. Det var Pistorius' fjerde innvending som forstyrret Kant mest. Pistorius hevdet at Kants moralteori krevde kjennskap til tingene-i-seg-selv. Og det var umulig å oppnå i følge Kants første Kritikk. Det er på to måter at Kant forutsetter slik kunnskap:
    Først antar han at mennesket er en noumenal agent, som har evne til å handle etter lover som ikke hører til fenomenenes verden. Men dersom alt vi kjenner er fenomenene, hvordan kan vi da vite at mennesket eksisterer som noumenon? All vår kunnskap om oss selv er om oss som tilsynekomster.
    Og for det andre bestemmer Kant frihet som evnen til å begynne en kausal serie uten å være bestemt av en forutgående årsak. Men en slik bestemmelse overskrider den kantianske grensen for kunnskap. Begrepet om en evne er et kausalt begrep, og begrepet om en begynnelse er et temporalt begrep. Når så definisjonen krever anvendelse av kausalitetskategorien på noumena og på den indre sansnings form, tid, - men dette er klart forbudt i den første Kritikken.

    Kant bruker en seksjon i den andre Kritikken til å svare på denne innvendingen. Den praktiske fornufts rett til å utvide kategoriene utenfor erfaringens rike blir kalt for "kritikkens gåte". Kant insisterer på at inkonsistensen er tydelig. Selv om Kritikken fjerner muligheten for å kjenne noumena i henhold til kategoriene forbyr den ikke muligheten for å tenke eller oppfatte dem i henhold til kategoriene. Når den praktiske fornuft utvider kategoriene hinsides erfaringen, later den ikke som om den gir oss kjennskap om noumena, det fører oss bare til å tenke eller oppfatte dem.

    Anta at vi har rett til å tenke muligheten av frihet, hvordan etablerer vi den i virkeligheten? Pistorius vil si at det ikke er praktisk mulig siden det bryter med den første Kritikkens begrensning av kunnskapen. Men Kant har et svar til dette. I følge Kant kjenner vi frihetens virkelighet gjennom at vi er oppmerksomme på den moralske loven, og ikke ved å anvende kategoriene på intuisjonen. Den moralske loven gjør oss bevisste om oss selv som vesen som tilhører en annen orden enn fenomenenes orden og naturens orden. Mens kategoriene bare gir oss kunnskap om hva som er tilfelle gir moralloven oss kunnskap om det som bør være tilfelle. Og det faktum at vi bør gjøre noe viser at vår evne til å handle ikke er begrenset av naturens orden.


Tweet

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er: