Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Om Brünings politikk har jeg tidligere skrevet ei kort framstilling i oversiktskapitlet om tysk historie for perioden 1918-1933. Her vil jeg gå grundigere og mer detaljert inn på Brünings politikk, ved hjelp av Hans Mommsen. Hans Mommsen er en av nestorene i tysk historieskriving.
Sommeren 1928 hadde den siste parlamentariske regjering under Weimarrepublikken blitt dannet. Det var ei koalisjonsregjering med sosialdemokraten Hermann Müller som regjeringssjef. Allerede våren 1929 hadde general von Schleicher begynte å presse på for å fjerne denne regjeringa og erstatte den med ei mer høyreorientert regjering under ledelse av Ernst Scholz, Hans Luther eller aller helst Heinrich Brüning. Brüning hadde vært frontsoldat under verdenskrigen og mottatt militære æresbevisninger, og dette gjorde at både Hindenburg og General von Schleicher satte pris på ham, selv om det forhold at Brüning var katolikk gjorde Hindenburg noe nølende til å gjøre Brüning til kansler. Brüning delte Hindenburg og Schleichers synspunkt på militærvesenets betydning, og dette veide opp for katolisismen. Men Brüning ønsket ikke å overta som kansler før Youngplanen var satt i verk og de allierte hadde trukket sine militære styrker ut av Rhinland.
Hindenburg hadde ønsket at det reaksjonære partiet DNVP - Det tysknasjonale folkepartiet - som var godseiernes og junkernes parti - skulle delta i regjering, men det ble så rabiat under Hugenbergs ledelse at det bare ikke var mulig. Men Hindenburg var framfor alt junkernes mann. De var det samfunnslaget som Hindenburg var trofast mot og som han identifiserte seg med. Hugenbergs rabiate ledelse av junkernes reaksjonære parti førte til indre strid og splittelse i Det tysknasjonale folkepartiet. Det reaksjonære junkertyskland, som Hindenburg identifiserte seg stadig sterkere med, ble splittet og kunne ikke gå inn i ei regjering.
Derfor søkte Schleicher etter andre høyreorienterte regjeringsalternativ. I midten av januar 1930 forsikret Hindenburg grev Westarp, som var en av lederne i DNVP, at så snart Youngplanen ble satt i verk ville han prøve å opprette ei høyreorientert regjering. Den skulle være både antiparlamentarisk og antimarxistisk. Både Brüning og Schleicher hadde gått inn for at de offentlige finansene måtte omorganiseres etter industriherrenes ønsker, og dette støttet Hindenburg. Dette betydde store skattelettelser til storindustrien og store nedskjæringer i de sosiale ytelsen og i arbeidsledighetstrygden. Dessuten gikk Hindenburg svært sterkt inn for å komme med formidable økninger av subsidiene til godseierne.
Hindenburg hadde støttet Youngplanen, men høyresida i politikken var sterkt uenige i denne reformen. Kritikken av Youngplanen oppfattet Hindenburg som en personlig kritikk.
Hindenburg krevde at Müllers regjering satte opp et program for store subsidier til godseierne. Dette var samtidig et angrep på regjeringa siden den hadde store problem med å få satt opp et budsjett. Det var ganske klart at SPD ville motsette seg store subsidieøkninger til godseierne, og at dette ville gjøre det umulig å få et budsjett med sterkt økning av subsidiene til godseierne godkjent av Riksdagen.
Agrarkrisen som lå under kravene om store økninger av subsidiene til godseierne var en del av den internasjonale krisen. Müllers regjering hadde et program for å støtte landbruket. Hindenburg og junkerne ønsket at import av korn fra utlandet skulle bli forbudt. Så langt ville ikke Müllers regjering gå, blant annet siden det ville føre til sult i Tyskland, og av hensyn til internasjonale forpliktelser og forhold. Müllers regjering ville opprettholde den innenlandske rugprisen og gi støtte til teknologiske forbedringer og strukturelle reformer i jordbruket. Den ville også komme med tiltak for å utvikle økonomien i de områdene som var mest avhengig av jordbruket slik at disse områdene fikk flere føtter å stå på, og bygge ut kommunikasjonene i disse områdene. Regjeringa ville også dele gods som gikk konkurs opp i mange bondegårder, og dette satt godseierne seg sterkt mot. Godseierne, og Hindenburg, ønsket bare økonomisk støtte til jordbruket, og ikke andre tiltak for å utvikle jordbruksområdene. Godseierne krevde enorme subsidier, som ville utgjøre en stor del av statsbudsjettet, og Hindenburg støttet kravene.
I Müllers regjering var man enige om at de enorme subsidiene som godseierne krevde ikke kunne bli gitt til dem. Hindenburg var innstilt på at dersom Müllers regjering skaffet de subsidiene til godseierne som han krevde ville han beholde denne regjeringa og støtte den, om så ved unntaksfullmaktene som konstitusjonens paragraf 48 ga presidenten. Det var først da Müllers regjering ikke ville gi disse subsidiene til godseierne at Hindenburg fant at han ville kvitte seg med Müllers regjering. Regjeringas viktigste oppgave hadde etter Hindenburgs syn vært å forhandle fram og i verksette Youngplanen, og da dette var gjort kunne regjeringa forsåvidt gå. Hindenburg var først og fremst godseiernes mann, og dette viste seg også to år senere da Brüning måtte gå fordi han kom på kant med godseierne.
Regjeringa gikk også på grunn av indre uenighet. Disse motsetningene kom tydelig fram da Hindenburg nektet å la kansleren bruke unntaksfullmaktene. Sammenbruddet av Müllers regjering var blitt nøye planlagt. I februar 1930 hadde Ernst Scholz, Stresemanns etterfølger som formann i DVP, blitt informert om Schleichers plan om ei ny regjering som skulle styre uavhengig av Riksdagen. Regjeringa skulle ledes av Brüning. Schleicher samarbeidet i dette intrigespillet med G. R. Treviranus, som opprettholdt kontakten mellom Schleicher og det moderate høyre.
Brüning tilhørte Sentrumspartiet. Og Sentrumspartiet fikk den avgjørende rollen. Brüning møtte Hindenburg gjentatte ganger, og han hadde også kontakt med Schleicher. Høsten 1929 hadde Brüning fått riksdagsgruppa til Sentrumspartiet til å gå inn for en reform av arbeidsløshetstrygda og til å gå inn for å sette ned skattene i de kommende budsjettforhandlingene. Og i januar 1930 gjorde Brüning innvilgelse av kravene om dette til en betingelse for at Sentrumspartiet skulle anerkjenne Youngplanen.
Ved dette gikk Brüning inn for at sosialdemokratene skulle tvinges til å skjære ned på arbeidsledighetstrygda, noe sosialdemokratene og fagbevegelsen var sterkt mot. Disse kravene skapte et stort press på regjeringa og førte til at den arbeidet med store indre spenninger.
Paul Moldenhauer var på denne tida finansminister i Müllers regjering. Han hadde erstattet Rudolf Hilferding. Det budsjettet som Moldenhauer la fram prøvde å møte den vanskelige økonomiske situasjonen for arbeidsledighetstrygda ved å slå sammen flere budsjettposter, heller enn ved å øke den samlede støttet til de arbeidsledige ved høgere avgifter eller bidrag fra staten. Dette svekket prinsippet om at arbeidsledighetstrygd var en form for assuranse. Sosialdemokratene la fram et alternativt forslag der det ble krevd inn en unntaksskatt på tre prosent fra alle ansatte i full stilling for å kunne opprettholde arbeidsledighetsstøtten på det eksisterende nivået.
Moldenhauer kom til at han kunne akseptere denne tanken, men det ville ikke partiet hans (DVP). Grunnen til dette var først og fremst at industriherrene stod sterkt i DVP, og de ville tvinge gjennom en nedsettelse av arbeidsledighetstrygda. DVP stanset flere veker senere, sammen med Sentrumspartiet, effektive reformer av arbeidsledighetstrygdesystemet. Byråkratiet utarbeidet en midlertidig løsning der de trygdede mottok og bidro som tidligere, og der underskuddet i arbeidsledighetstrygdefondet skulle dekkes ved en økning av arbeidsgivernes bidrag fra tre prosent til fire prosent.
Det var med dette som bakgrunn at DVP stilte krav som ødela muligheten til å komme fram til et budsjettforlik. DVP krevde at skattereduksjoner for budsjettåret 1931 skulle bli gitt i lovs form i forbindelse med budsjettet for inneværende år. De store skattelettelsene, spesielt for høyinntektsgruppene, som Hilferding var blitt presset til å gi i 1929 i påvente av reduserte betalinger etter Youngplanen viste seg å være svært dyre og uheldige, siden det viste seg å være nødvendig med skatteskjerpelser på grunn av de vanskelige tidene. Likevel stoppet DVP alle forsøk på å øke formueskatten. SPD kritiserte at budsjettunderskuddet skulle dekkes gjennom indirekte skatter, som først og fremst rammet de fattige, mens DVP krevde enda større skattelettelser og mer fleksible kommunale skatter for å legge press på kommunene for å få dem til å redusere den sosiale omsorgen. Med dette falt DVP sine egne ministre i ryggen. DVP krevde ikke et budsjettforlik, men et sammenbrudd av regjeringskoalisjonen.
Kansleren insisterte på å introdusere regjeringas opprinnelige budsjettforslag, og eventuelt tvinge Brüning til å akseptere dette. Brüning møtte Hindenburg like før avstemminga i Riksdagen over Youngplanen og Hindenburg forsikret Brüning om at Hindenburg var villig til å bruke konstitusjonens paragraf 48 for å tvinge gjennom budsjettreform selv om Riksdagen ikke skulle akseptere dette. Dermed hadde Hindenburg gitt Brüning tillatelse til å gjøre det Brüning selv fant nødvendig for å reformere finansene. Men Brüning ville først prøve å komme fram til et kompromiss i Riksdagen. Da DVP fikk vite at Hindenburg ikke ville støtte Müllers regjering, var regjeringas dager talte.
Brünings kompromissforslag sørget for assuransepremier på 3,5 prosent, men utsatte en endelig løsning på ubestemt tid. Det var et forholdsvis akseptabelt kompromiss, selv om det ikke ga noe endelig svar på om de økte utgiftene til arbeidsløshetstrygd skulle dekkes ved skatteøkning eller ved økte premier. Men nå var sosialdemokratenes riksdagsgruppe ikke villig til å kompromisse mer, selv om DVPs gruppe aksepterte kompromisset av taktiske grunner. For arbeidsminister Rudolf Wissell representerte kompromisset det første steget på veien mot en reduksjon av arbeidsløshetsutbetalingene som fagbevegelsen ikke kunne akseptere. Dens talsmenn pekte på at den utviklinga som var begynt ville føre til flere kutt av arbeidsledighetstrygda, og de ønsket regjeringas opprinnelige forslag vedtatt. Kansleren gikk på bakgrunn av den overhengende faren for en alminnelig krise inn for Brünings kompromissforslag, men var ikke i stand til å overtale sitt eget parti.
Om kvelden den 27. mars 1930 leverte kansleren regjeringas avskjedssøknad. Bare noen få timer senere bad Hindenburg Brüning om å danne ny regjering. Neste dag, etter å ha konsultert Sentrumspartiets riksdagsgruppe, bad Brüning president Hindenburg om å få danne ei regjering som ikke var bundet av partiene ved at Hindenburg tok i bruk unntaksfullmaktene til presidenten. Det gikk Hindenburg med glede med på. Han trodde at han endelig hadde funnet mannen som kunne styre uten støtte fra sosialdemokratene, og som kunne samle den politiske høyresiden bak en nasjonal politikk. For SPD var det en befrielse å gå ut av regjeringa, for de hadde ikke vært sterke nok i regjeringa til å utforme og gjennomføre den politikken som de ønsket å føre.
Tidlig i 1930, om ikke enda tidligere, hadde Brüning bestemt seg for at når han ble kansler ville han ta initiativet til å gjennomføre en omfattende nyorientering av Tysklands politikk både innenriks og utenriks. Sentralt i programmet for innenrikspolitikken stod at han ville avvikle betalingene av krigserstatningene. Brüning mente at de var en utilbørlig og uutholdelig belastning og begrensning på Tyskland. Dette problemet kunne bare løses på grunnlag av en grundig finansreform. Tyskland trengte en solid finansiell basis for å beholde tilliten til de utenlandske kreditorene, og dette var nødvendig for å kunne revidere Youngplanen.
Brüning hadde som Sentrumspartiets ekspert på skatter og finanser pekt på at den finanspolitikken som lå bak skattereformen fra 1925 og forsøkene på å føre en motkonjunkturpolitikk for å skape nye arbeidsplasser, hadde ført til et voksende underskudd i statsfinansene. Dette kritiserte Brüning. (C. Edmund Clingan skriver at denne motkonjunkturpolitikken var vellykket siden den reduserte arbeidsledigheten, som Brüning ikke brydde seg om.) Brüning mente at spørsmålet om krigserstatningene kunne løses ved at Tyskland spillte ut de private kreditorene mot de som mottok krigserstatningene.
Da Brüning ble kansler mente han at Tyskland ikke hadde råd til å fortsette å betale krigserstatninger. Han tenkte derfor på å forsøke å få revidert Youngplanen så snart de allierte troppene hadde forlatt Rhinland den 30. juni 1930. For Brüning var forbindelsen mellom Youngplanen og finansielle reformer grunnleggende. Tyskland trengte en finanspolitikk som gjorde at problem med å betale krigserstatningene ikke kunne lastes kalkulert politikk av den tyske regjeringa. Tyskland trengte en finanspolitikk som ikke gjorde Tyskland avhengig av utenlandske lån.
Brüning så på den økonomiske krisen, som først og fremst viste seg som svært stor arbeidsledighet, som et resultat av krigserstatningene og den situasjonen som de skapte. Brüning mente, i likhet med mange av industriherrene, at krisen hadde innenlandske årsaker, og at disse først og fremst var uansvarlig finanspolitikk. Men hovedoppgaven var å få slutt på krigserstatningene, mente Brüning. Kamp mot arbeidsledigheten brydde Brüning seg ikke om. Den deflasjonspolitikken som Brüning allerede i utgangspunktet begynte med var ikke begrunnet i frykt for inflasjon, men i den politikken som han ville føre overfor krigserstatningene. Heller ikke var Brüning influert av argumenter om nødvendighet av balanserte budsjett for å overvinne en økonomisk krise. Men Brüning var en tydelig motstander av at myndighetene førte en politikk for å skape kreditt og offentlige arbeidsprosjekt for å bekjempe arbeidsledighet. Brüning mente at den motkonjunkturpolitikken som Tyskland førte i 1926 for å komme ut av stabiliseringskrisen var feil.
Disse synspunktene ble doktriner som Brüning holdt seg til, og de falt sammen med en konservativ, nasjonalistisk holdning og monarkistiske sympatier. Brüning så på Weimarkonstitusjonen og partisystemet som fremmed for Tyskland. En administrasjon som var handledyktig og opplyst var viktigere enn parlamentariske institusjoner, mente Brüning.
Brüning var en asketisk og reservert intellektuell med stor arbeidskapasitet og store kunnskaper og mange kontakter. Han gjorde et godt førsteinntrykk. Men han holdt ofte sine målsetninger for seg selv, og han gikk ofte utenom de ansvarlige ministrene og informerte ofte om de beslutningene han hadde foretatt etter at de var gjort, og uten av de som burde være involvert var konsultert. Brüning beundret de gamle preussiske tradisjonene. Dette var grunnlaget for hans forhold til Hindenburg. Brüning giftet seg aldri, men ville ofre livet på å tjene staten. Brüning var en taktikker som satte seg mål som han konsekvent fulgte, og dette ga ham både medgang, og førte også til hans fall siden han ikke var i stand til å forandre sine mål.
Den regjeringa som Brüning hadde valgt hadde mange av de medlemmene som hadde sittet i Müllers koalisjonsregjering, med unntak for sosialdemokratene. Brüning tok inn Martin Schiele fra DNVP som landbruksminister og Gottfried Treviranus som minister for de okkuperte territoriene og Victor Bredt fra Forretningspartiet som justisminister. Regjeringa var ikke basert på en formell koalisjon og hadde ikke støtte fra en majoritet i Riksdagen, men fra president Hindenburg. Likevel håpet Brüning at han ville få politikken sin gjennom i Riksdagen.
SPD møtte regjeringa til Brüning med ei mistillitserklæring, men kom til å tolerere og samarbeide med ham. Brünings første avgjørelse var å fremme Moldhauers forslag for å dekke underskuddet i budsjettet sammen med forslag om subsidier til godseierne. Dette fikk Hugenberg og DNVP til å gå mot SPDs mistillitsforslag og støtte Brünings forslag. Men depresjonen reduserte statens inntekt så sterkt at tilleggsproposisjonen snart ikke var i stand til å skaffe til veie de midlene som var nødvendige. Det ville bli nødvendig å komme med et supplerende budsjett.
For å dekke budsjettunderskuddet grep Moldenhauer ikke bare til skatteøkninger, men også til det gamle forslaget om en nødskatt i en ny form kjent som "Reichshilfe der Festbesoldeten". Det var en ekstraskatt på 2,5% på alle som hadde fast inntekt. Stegerwald, som var den nye arbeidsministeren, hadde gjort det klart at han ikke ensidig ville redusere utgiftene til arbeidsløshetstrygd uten at utgiftene på andre poster ble kuttet tilsvarende. DVP gikk mot at personer med fast inntekt fikk denne redusert av ekstraskatten, og DVP trakk Moldhauer ut av regjeringa i juni. Men Treviranus støttet denne ekstraskatten. Hermann Dietrich overtok som finansminister etter Moldenhauer. Forretningspartiet var villig til å støtte ekstraskatten mot at salgsskatten ble redusert. Hugenberg forlangte at Preussens regjering måtte omorganiseres og at DNVP måtte få komme inn i regjeringa for at han skulle støtte ekstraskatten. Dette ble for mye forlangt. DNVP var gått i opposisjon til regjeringa.
Brüning prøvde å få det Bayerske folkepartiet og høyreorienterte interesseparti med seg ved å innfri ønsker fra dem. Den nye finansministeren Hermann Dietrich prøvde å gjøre skatten på faste inntekter mer akseptabel ved å utvide den til også å gjelde for høgere inntekter og på godtgjørelser (Tantieme) for styreverv i store bedrifter. Dette innfridde krav både fra Sentrumspartiet og fra SPD om at skattebyrdene måtte fordeles bedre og at byrdene med å balansere budsjettet ikke bare måtte bæres av de lavere inntektsgruppene og de arbeidsledige. SPD foreslo at alle med månedsinntekt på over åtte tusen mark skulle få en ekstraskatt på ti prosent. Brüning prøvde å få støtte fra DVP ved å ta med et forslag om en hodeskatt (Bürgersteuer) som ble ekstremt upopulær siden den ikke differensierte etter inntekt.
Brüning ville ha støtte fra SPD siden SPD hadde så mange representanter i Riksdagen, og Brüning foreslo en spesiell lov for utgifter som innebar at forslag som medførte utgifter også måtte vise til hvordan disse utgiftene skulle dekkes inn. Denne loven reduserte Riksdagens kompetanse, og trengte derfor to tredjedels flertall for å bli vedtatt. SPD var motstander av den foreslåtte hodeskatten. Brüning avbrøt brått forhandlingene med partiene i Riksdagen.
Brünings forslag led nederlag i Riksdagen. SPD (sosialdemokratene), KPD (kommunistpartiet), DVP (Det tyske folkepartiet), DNVP (Det tysknasjonale partiet) og NSDAP (nazipartiet) gikk mot forslaget til Brüning. Det var helt umulig for SPD å gå inn for denne hodeskatten. Denne hodeskatten ble senere fordelt i noen grad etter skatteevne. Det var forslaget om denne hodeskatten som gjorde det umulig å få Brünings forslag vedtatt i Riksdagen. Hans Mommsen skriver at når alt kommer til alt var det ikke konflikt om en halv prosent økning i premie til arbeidsløshetstrygd, men motstand mot hodeskatten som førte til at det parlamentariske systemet under Weimarrepublikken brøt sammen.
Etter at Brüning ikke fikk forslagene sine vedtatt i Riksdagen grep han til unntaksfullmaktene til Hindenburg for å sette gjennom skatteprogrammet sitt, og oppløste Riksdagen den 18. juli 1930. Riksdagen motsatte seg at Brüning brukte unntaksfullmakten på en slik måte. Otto Landsberg fra SPD sa at partiet hans motsatte seg at unntaksfullmakten ble brukt på denne måten siden dette ikke var i lovens ånd. Unntaksfullmakten skulle ikke brukes for å tvinge gjennom et forslag som var nedstemt av Riksdagen, men bare brukes for å sørge for sikkerhet og orden i riket dersom Riksdagen ble lammet. Men dette brydde verken Brüning, Hindenburg, embetsverket eller domstolene seg om, og etter hvert ble det vanlig og akseptert at unntaksfullmakten ble brukt for å tvinge gjennom tiltak som det ikke var flertall for.
Selv etter at Brüning slik hadde krysset Rubicon og regjerte uten parlamentarisk grunnlag, men med Hindenburgs unntaksfullmakt som grunnlag, trodde han at han kunne overtale den nyvalgte Riksdagen til å samarbeide med seg. Hans Mommsen skriver at Brüning ikke greide å forstå at han hadde gjort seg til instrument for de kreftene som ville bruke depresjonen til å knuse det eksisterende systemet for sosiale ytelser og skjære lønningene sterkt ned. Brüning hadde gjort seg så avhengig av Hindenburg og knyttet seg så nært til ham at han ikke kunne gå sammen med sosialdemokratene. Brüning vendte seg heller til de konservative kretsene rundt Treviranus og Westarp. De hadde nettopp brutt med Hugenberg og konstituert seg som det konservative folkepartiet. Det var mange andre konservative småparti, men ingen hadde stor oppslutning eller var av betydning som annet enn splittende elementer.
Brünings regjering feiret at de siste franske troppene dro seg ut av Rhinland den 30. juni 1930. De gamle bannerne til Reichswehr ble heiset istedetfor Weimarrepublikkens svart-rødt-gull. Hindenburg truet med at han ikke ville delta i feiringa dersom forbudet mot Stahlhelm ikke ble opphevet. Stahlhelm hadde gjennomført ulovlige militære manøvrer i Preussen. Ironien i dette var at Stahlhelm var sterke motstandere av Youngplanen, og det var nettopp Youngplanen som medførte at de allierte trakk seg ut av Rhinland, og slik sett var det Youngplanen som ble feiret. Dersom Stahlhelm hadde fått viljen sin ville Rhinland fortsatt vært okkupert. Men det sa verken Hindenburg eller Brüning eller høyrepressen noe om.
Etter denne feiringen slapp høyrepressen seg løs i nasjonalistisk propaganda. Noen få veker senere holdt 14.000 medlemmer av Stahlhelm en oppmarsj ved Rhinen der de krevde at Alsace og Lorraine ble tysk. Treviranus gikk inn for at områder som Polen hadde slått under seg måtte bli tilbakeført til Tyskland. Slike utsagn fra et regjeringsmedlem styrket ikke Tysklands kreditt i utlandet, og kapitalflukten fra Tyskland var allerede i gang.
Brüning foreslo at både lønninger og priser skulle skjæres sterkt ned som svar på depresjonen og for å gjøre Tyskland mer konkurransekraftig og i stand til å ta seg av sine betalingsproblem overfor utlandet. Dette økte de sosiale spenningene i Tyskland. Våren 1930 hadde industriproduksjonen falt med en tredjedel sammenliknet med foregående år. Og arbeidsløsheten vokste sterkt. For tekstilindustriarbeiderne var arbeidsløsheten over 50% høsten 1930. Nedskjæringene i arbeidsløshetstrygd førte til at flere og flere måtte på den kommunale forsorgen eller få annen nødhjelp.
Også middelklassen ble rammet og truet av depresjonen, selv om det var industriarbeiderne som ble hardest rammet. Middelklassen ble til dels svært hardt rammet av hyperinflasjonen og stabiliseringen av pengeverdien i 1924. Bøndene ble hardt rammet av depresjonen og låge matvarepriser, og de fikk lite av de store subsidiene som ble gitt til godseierne. Bøndene protesterte mange steder voldsomt og voldelig mot nøden og spesielt mot tvangsauksjoner.
De tradisjonelle borgerlige partiene falt sammen, med unntak for Sentrumspartiet. Det budskapet de hadde korresponderte ikke med situasjonen - de hadde ikke lenger noe fornuftig å si - de forstod ingenting. Den kapitalismen og de autoritetene og prinsippene som de forsvarte hadde sviktet. Nazistenes appeller til "folkefellesskapet" hadde større kraft. At Brüning systematisk tvang det parlamentariske systemet til dets grenser, og over dem, undergravde bare enda sterkere de tradisjonelle borgerlige politiske partiene. Brüning undergravde systematisk det parlamentariske systemet og fratok det dets legitimitet. Man ble lammet eller søkte andre løsninger.
I september 1930 ble det holdt valg til Riksdagen, etter at Brüning hadde oppløst Riksdagen, og dette valget er først og fremst kjent for den sterke framgangen til nazistene. De fikk 18,3 prosent av stemmene og 107 representanter. Ved valget i 1928 hadde de bare fått 2,6 prosent av stemmene og 12 representanter.
Men Brüning syntes ikke å legge stor vekt på resultatet. Valgresultatet betydde at Brüning ikke kunne få en majoritetskoalisjon bak sin regjering. Men det ble ventet at Brüning ville prøve å oppnå bredest mulig parlamentarisk støtte for regjeringa, for eksempel ved å bygge på den store koalisjonen som også inkluderte SPD. Den kombinerte styrken til KPD, NSDAP og DNVP førte til at fullmaktsloven til president Hindenburg ikke kunne gjøre regjeringa uavhengig av Riksdagen.
Å vende tilbake til den store koalisjonen ville i stor grad ha stabilisert den politiske situasjonen, men det var ikke praktisk mulig siden Forretningspartiet i stadig økende grad sluttet opp om nazipartiet, og en parlamentarisk majoritet krevde at også Forretningspartiet støttet regjeringa. Dessuten var ikke Brüning særlig interessert i tanken om å oppnå støtte fra en fast majoritet i Riksdagen. Brüning forandret ikke sammensetninga av regjeringa.
Brüning måtte prøve å overtale Riksdagen til å gå med på planene hans om å reformere de tyske finansene. SPD og fagbevegelsen var samarbeidsvillige i forhold til Brüning selv om Brüning truet med å bryte ned regjeringa i Preussen. Den var ei koalisjonsregjering mellom SPD og Sentrumspartiet. SPD stemte i Riksdagen for å tolerere Brünings regjering som det minste ondet, siden alternativet var ei autoritær høyreregjering.
Brüning forhandlet også med nazistene. Forhandlinger med DNVP hadde ikke ført fram siden Hugenberg hadde krevd at Brüning oppløste Preussens regjering og sluttet å betale krigserstatninger for at DNVP skulle tolerere Brünings regjering. I samtale med Hitler foreslo Brüning at nazistene gikk sammen med Sentrumspartiet i koalisjonsregjeringer i de tyske delstatene, og dette fant Hitler interessant. Men nazistene ville ikke være et støtteparti for Brünings regjering. Brüning fortsatte å holde kontakt med nazistene, selv om de aldri førte fram til et samarbeid.
Brüning viste større tiltro til nazistene enn til SPD. Det var lite som skilte Brüning fra det borgerlige høyre. Der trodde man at med tid og tålmodighet ville det være mulig å innlede et samarbeid med nazistene om en borgerlig nasjonalistisk politikk. Også hæren mente at dette ville være mulig.
Men det var SPD som tillot at Brünings regjering overlevde mistillitsforslag fra KPD, NSDAP og DNVP da Riksdagen kom sammen i oktober 1930. Dette gjorde det også unødvendig for Brüning å trekke tilbake nødsforordningene fra 26. juli og 6. oktober. Brüning valgte å komme med unntakslovgivning når Riksdagen ikke var samlet, og Brüning søkte mest mulig å unngå at Riksdagen var samlet. Riksdagen måtte finne seg at den ikke ble sammenkalt når det var mulig for den å felle Brünings regjering. Brüning ville sette Riksdagen utenfor utformingen av politikken.
Brünings regjering frigjorde seg i stadig større grad fra parlamentarisk kontroll. Dette var begynnelsen på ei omlegging av styringssystemet i Tyskland i mer autoritær retning. Hans Mommsen skriver at dette var et bevisst ønske fra Brüning.
DNVP, NSDAP og midlertidig også KPD, gikk ut av Riksdagen i protest mot måten Brüning behandlet den på. Også noen mindre høyreorienterte parti fulgte dem. Dermed utgjorde SPD og KPD i en periode sammen et flertall i Riksdagen, og kunne vedta sosial lovgivning som Brüning var motstander av. Men Brüning hadde ikke til hensikt å ta mer hensyn til Riksdagen enn absolutt nødvendig, og ville heller overkjøre den og regjere med Hindenburgs unntaksfullmakter. Krefter utenfor Riksdagen fikk større innflytelse over regjeringa enn i en ordinær parlamentarisk situasjon.
De tyske høyrepartiene trodde at de kunne få Hindenburg til å gå mot Brüning. Høyrepartiene hevdet at Brüning var en nikkedukke for SPD. Det stemmer ikke, men at SPD tolererte Brünings regjering gjorde at regjeringa kunne styre uten å få Riksdagen mot seg. Siden Brüning hadde god kjennskap til Hindenburgs motvilje mot SPD kunne ikke Brüning samarbeide for nært med SPD eller følge mange av forslagene til SPD. Når det var motsetninger mellom SPD og høyrepartiene kunne ikke Brüning ta stilling til fordel for SPD uten å vekke Hindenburgs vrede.
Men sommeren 1930 var ikke Brüning særlig bekymret for å miste Hindenburgs støtte. Ved å begrense Riksdagens innflytelse hadde Brüning tatt de første skrittene mot å reformere de nasjonale finansene og eliminere krigserstatningene. Og dette ville gjøre det mulig for Brüning å vinne høyresidens støtte til å skape en mer autoritær konstitusjon. Riksdagen var alt langt på vei satt ut av spill i det Brünings regjering hadde begynt å gjennomføre alle viktige tiltak ved forordning som hvilte på unntaksfullmaktene til Hindenburg. Dette viste seg blant annet ved at Riksdagen forholdsvis sjelden kom sammen i Brünings regjeringstid.
Brüning brukte også Riksrådet mot Riksdagen for å legge ned veto mot vedtak i Riksdagen. Men dette ble han trett av, og begrenset den typen lovgivning som trengte Riksrådets godkjennelse. På denne måten satte Brüning også Riksrådet mer og mer ut av spill.
Den reduserte innflytelsen til valgte organ og demokratiske institusjoner viste seg også ved at Brüning stadig sjeldnere konsulterte partilederne. Til gjengjeld ble administrasjonens makt sterkt økt. Det sentrale byråkratiet fikk en sentral posisjon i all lovgivning, særlig siden Brüning fikk sine forordninger formulert i et abstrakt juridisk språk som krevde juridisk utdanning for å bli forstått. Dermed ble det vanskeligere å reise motstand mot forordningene. Bare administrasjonens jurister var i stand til å tyde forordningene. I denne situasjonen fikk lederne for administrasjonen mer politisk innflytelse enn mange av regjeringens ministre.
Den indre konsolidering av dette nye systemet viste seg også i at forordninger basert på unntaksfullmaktene ble brukt på nye områder, som i fastsettelse av lønnsskalaene for embetsverket og de offentlige tjenestemennene. På denne måten forbrøt forordningene seg mot delstatenes suverenitet og det administrative selvstyret til kommunene. Nødsforordningene var opprinnelig tidsbegrensede, men denne restriksjonen ble fjernet sammen med at Riksdagens enerett til å vedta budsjett ble fjernet. På denne måten utviklet Brüning gradvis en praksis som legitimerte diktaturet i Tyskland.
De rettslærde i Tyskland aksepterte denne utvikling mot diktaturet, men de politiske partiene protesterte mot den ukonstitusjonelle karakteren til presidentens regjering. NSDAP truet med å bringe Hindenburg for høyesterett for å bryte konstitusjonen, og det hadde sin virkning. I slutten av 1931 hadde Otto Meißner, som var den øverste embetsmannen ved rikspresidentens kontor og hadde vært tilhenger av arbeidet med å utvide presidentens unntaksfullmakter, begynt å uttrykke sterke reservasjoner mot denne bruken av disse unntaksfullmaktene siden han tvilte på om den praksis som ble utviklet var lovlig. Han truet til og med med at presidenten kunne legge ned veto mot den bruk av unntaksfullmaktene som Brüning hadde grepet til dersom det viste seg at denne bruken var ukonstitusjonell. Etter hvert som Brüning fjernet seg fra Riksdagen ble han stadig mer avhengig av Hindenburg og de kretsene som Hindenburg identifiserte seg med, som hæren og junkerne og andre interessegrupper langt ute på den politiske høyresiden.
Sent på høsten i 1930 ville Brüning reformere de tyske finansene på en måte som ville føre Tyskland nærmere det som var det endelige målet til Brüning: å få slutt på krigserstatningene. Unntaktsforordningen av 6. oktober 1930 var et første steg i denne retning og satte i verk en smertefull reduksjon av de sosiale tjenestene og av lønningene til offentlig ansatte og kuttet ned offentlige investeringer. Statssekretær Hans Schäfer, som var Brünings nærmeste rådgiver i budsjettspørsmål, håpet at dette sammen med et lån på $125 millioner ville få budsjettet til å holde gjennom budsjettåret som varte til april 1931. Den tyske økonomien hadde skrumpet så mye at statens inntekter var blitt betydelig redusert sammenliknet med utgiftene.
Tyskland hadde fått dette lånet på betingelse av at Tyskland holdt seg til Youngplanen og at en lov om likvidering av gjeld ble vedtatt på en parlamentarisk korrekt måte. Brüning ville redusere statens gjeld mest mulig. Og det var begrenset hvor mye penger Tyskland kunne låne utenlands, og lån fra utlandet kunne ha politiske betingelser. Brüning mente at bare ved at Tyskland greide å øke eksporten sterkt kunne landet bli et økonomisk kraftsentrum. Dessuten måtte ikke Tysklands utenlandsgjeld bli så stor at andre land fikk makt over tysk politikk.
Brüning ville gå enda lenger. Brüning ville bruke tysk gjeld som et middel til å slette krigserstatningene. Dersom han kunne vise at Tyskland ikke hadde evne til å betale både krigserstatning og annen gjeld regnet han med at krigserstatningene kunne bli slettet. Dersom statsbudsjettet ble finansiert uten lån og staten ble gjeldfri samtidig som økonomien ellers var tynget ned av gjeld trodde Brüning at dette både kunne være en situasjon der Tyskland ikke kunne betale krigserstatninger og der det var mulig å få dem slettet. Tanken var altså å sette privat gjeld opp mot krigserstatninger, altså sette opp en situasjon der Tyskland ikke samtidig kunne betale begge deler. Tyskland ville bli nødt til å øke sin eksport så mye for å skaffe til veie midler til å betale ned på utenlandsgjelda og krigserstatningene at det ville likne på dumping. Dette ville gå så mye ut over andre lands eksport at de ville bli villige til å slippe Tyskland ut av denne situasjonen, mente Brüning.
Brüning søkte å redusere den tyske statens innenlandske gjeld ved å føre en deflasjonspolitikk, altså en svært sparsommelig politikk. Dermed ville de allierte ikke kunne klage over at Tyskland ikke kunne betale gjeld på grunn av overdrevet offentlig forbruk. Dessuten ville han redusere skattene siden han mente at dette ville gjøre tysk industri mer konkurransedyktig. Brüning håpet også å kunne redusere priser og lønninger. Dette skulle følges av devaluering så snart krigserstatningene var avskaffet.
Selv under normale forhold ville en slik politikk vært svært risikabel, og i en depresjon var denne politikken ekstremt hasardiøs. Men Brüning greide til å begynne med å få med seg regjeringa og industrien. En grunn til dette var at det innenlandske økonomiske sammenbruddet og den enorme arbeidsløsheten overveldet industrilederne og stoppet alle investeringer og førte til at ingen hadde noen løsningsforslag. Derfor var man villig til å gå sammen med Brüning siden han virket målbevisst og ga inntrykk av å vite hva han gjorde og hva som burde gjøres for å komme seg gjennom krisen. Han trodde at krisen ville nå en bunn der de minst effektive bedriftene var eliminert, og så ville de mest effektive bedriftene ha forhold som de kunne vokse under. Men Brüning var ingen konsekvent deflasjonist, for det fremste målet hans var ikke å bekjempe depresjonen men å få slutt på krigserstatningene.
Ved begynnelsen av depresjonen, eller mer korrekt da krisen ble offentlig erkjent i andre halvår i 1930, tenderte det tyske næringslivet mot å forklare krisen ut fra indre årsaker, som store sosiale utgifter og store skatter. De innså ikke at krisen hadde vært i emning i 1929 ved sterk nedgang i investeringsnivået og økt sparing. Prisene hadde begynt å synke allerede før Brüning kom med tiltak for å få prisene og lønningene til å synke. Men Brünings tiltak berørte ikke kartellene umiddelbart, og tiltakene virket ikke inn på matvareprisene. Storindustrien skyldte på feilslått sosialpolitikk, og forstod ikke at den førte til at økonomien ble redusert og at reduksjon av lønningene og skattene ikke var noen løsning på dette problemet. I 1932-33 hadde industriproduksjonen blitt redusert med 43 prosent sammenliknet med situasjonen i 1927-28. På grunn av et uvanlig høgt rentenivå som fulgte av valutapolitikken til Riksbanken og dens avhengighet av det amerikanske kapitalmarkedet stoppet investeringsaktiviteten omtrent opp, mens tilbaketrekning av kapital overskred nye investeringer.
Selv om krisens internasjonale karakter snart ble tydelig, mente Brüning at han skulle holde seg til sin økonomiske politikk og si nei til forslag om internasjonalt samarbeid. Depresjonen reduserte industriens produksjonsutgifter. Både industrien og fagbevegelsen gikk med på Brünings deflasjonspolitikk. Men depresjonen reduserte statens inntekter og økte statens utgifter til de arbeidsløse. Selv om staten reduserte sine investeringer og søkte å redusere alle driftsutgifter, gikk de offentlige utgiftene ned med bare 17 prosent. Staten fant det nødvendig å øke skattene, selv om den ønsket å redusere dem. Dette, sammen med de høge rentene, begrenset muligheten for økonomisk vekst.
Den nominelle nasjonalinntekta gikk ned med 41 prosent per person mellom 1929 og 1932. Samtidig greide godseierne å tiltvinge seg store subsidier. Dette førte til at det først og fremst var arbeiderklassen og den kommersielle middelklassen som bar depresjonens byrder. Inntekter fra kapital og jordbruk sank bare med en tredjedel, noe som bare kan tilskrives beskyttelsen av jordbruket og storindustriens privilegier. Krisen førte derfor til en stor omfordeling av inntekt som rammet arbeiderklassen og lavere middelklasse, mens en annen økonomisk politikk kunne ha fordelt byrdene mer rettferdig.
Erfarne politiske observatører var i stand til å se den omfordelingen av inntekter som Brünings politikk førte til allerede høsten 1930, for den samsvarte med ønskene til godseierne og industrielle særinteresser. Likevel var ikke denne omstrukturering, som viste seg i sosialstatistikkene, et resultat av langsiktig økonomisk og finansiell planlegging. For regjeringa var krisen et avbrudd som hindret Brüning i å gjennomføre sin politikk. Statens skatteinntekter sank stadig, og derfor var forsøkene på å dekke statens utgifter et stadig kappløp. Men Brüning og riksbankens president Hans Luther så bort fra råd om at den stadige nedgangen i offentlige investeringer sammen med at prisene sank måtte akselerere den nedadgående økonomiske spiralen.
Regjeringa så på kampen mot arbeidsledigheten som et finansielt problem. Tiltak som siktet direkte mot å skape flere arbeidsplasser ble ikke tillagt vekt, men kunne bli brukt når budsjettene skulle balanseres. De var også i konflikt med Brünings mål om å redusere lønninger og priser, som Brüning mente ville stimulere eksporten, i det Brüning undervurderte de internasjonale beskyttelsestollene.
Regjeringa tok på seg å føre en lønnspolitikk og å overvåke bankene og å hjelp de østlige jordbruksområdene og å se etter utenrikshandelen. Slik tok regjeringa på seg nye oppgaver, som den ikke var i stand til å løse på tilfredsstillende vis, spesielt siden Brüning ikke var villig til å prioritere den akutte krisen framfor det langsiktige målet å avskaffe krigserstatningene. Regjeringa ble derfor nødt til å ta en mengde taktiske hensyn.
Massearbeidsledigheten passerte fire millioner tidlig i 1931 og nådde 6,1 million i februar 1932. Den reelle arbeidsledigheten var betydelig høgere, gjerne over åtte millioner arbeidsledige, og større del av befolkninga var arbeidsledig i Tyskland enn i noen annet land som det finnes statistikk for. Samtidig ble arbeidsløshetstrygd og annen støtte til de arbeidsledige systematisk redusert. Og det tidsrommet der det var mulig å få arbeidsledighetstrygd ble stadig mindre. Det kom til å føre til at arbeidsledighetstrygdefondet gikk med overskudd mens arbeidsledigheten var som størst, og de kommunale utgiftene til sosial understøttelse og nødhjelp til arbeidsledige eksploderte.
Situasjonen til de varig arbeidsledige var ubeskrivelige. Mange var på vandring og bodde i skjul rundt omkring. Rundt byene vokste det opp byer bygd av kassebord og andre avfallsmaterialer. De arbeidsledige kunne bli klandret for å være late og arbeidssky og udugelige.
For en stor del av den ungdommen som skulle ut i arbeid var det umulig å få arbeid. Mange av disse søkte seg derfor til ekstremistiske politiske organisasjoner, for de kunne i det minste by på spenning og handling. Massearbeidsledigheten demoraliserte befolkninga og arbeiderne, og la grunnlaget for Hitlers maktovertakelse.
Arbeidsløshetstrygdesystemet var ikke dimensjonert for den enorme arbeidsledigheten som kom, og ytelsene ble skåret kraftig ned gjentatte ganger på ulike måter, både ved at det tidsrommet der det ble gitt støtte ble redusert og ved at kravene for å få arbeidsløshetstrygd ble skjerpet og ved at ytelsene ble redusert, og mange arbeidsledige ble avhengige av den lokale velferden som de ble overført til, og som ble overbelastet. Staten reduserte sine ytelser til de arbeidsledige og la ansvaret for de sosiale ytelsene i stadig større grad over på kommunene.
Regjeringa tok ikke initiativ til å få utarbeidet planer om offentlige arbeider som var store nok til å ha noen innvirkning på arbeidsledigheten. Regjeringa ønsket å redusere prisene og lønningene, og industrien arbeidet hardt for å oppnå lønnsreduksjoner. Mange industriherrer ville ødelegge det avtalesystemet som fantes i arbeidslivet. regjeringa ga autorisasjon til enkelte aktører til at de kunne redusere priser og lønninger. Disse eksperimentene til regjeringa viste seg å være farlige. Med fallende priser ble det ikke foretatt nye investeringer, og derfor undergravde disse eksperimentene håpet om snarlig økonomisk oppsving.
Den britiske regjeringa bestemte seg i september 1931 for å devaluere pundet. Dette forbedret den britiske konkurranseevnen i forhold til den tyske på de internasjonale markedene. Brüning nektet å devaluere den tyske valutaen, siden han var redd for at det ville få følger for den politikken som han førte i forhold til krigserstatningene. Youngplanen inneholdt klausuler som forpliktet Tyskland å binde valutaen sin til gull.
Under disse forholdene hadde det liten hensikt å innføre flere sparetiltak for den offentlige virksomheten, siden de ville føre til at økonomien skrumpet videre inn. I mellomtida fortsatte det å bli flere som gikk inn for et statlig kredittprogram som en måte å redusere arbeidsløsheten på. Riksbankens president Hans Luther og flere regjeringsmedlemmer stilte spørsmål ved Brünings deflasjonspolitikk, men Brüning feide bort alle andre tanker og sa at tiltak for å få økonomien til å vokse kunne først komme etter at bunnen var nådd. Tiltak før denne tid ville bare ha psykologisk effekt, mente han. Brüning motsatte seg derfor krav fra fagbevegelsen og SPD om redusert arbeidstid og offentlige arbeider. Han satte seg også mot forslag fra Ernst Wagemann om at regjeringa skulle øke pengemengden ved å gjøre kreditt tilgjengelig for rekonstruksjonsformål. Brüning fordømte og forkastes Wagemanns forslag på det skarpeste, og sa at ved å ytre at det fantes andre måter å komme ut av depresjonen på enn gjennom deflasjon og innsparinger saboterte han regjeringas program for krigserstatningene. Luther sluttet seg til Brünings fordømmelse ved å si at Wagemanns initiativ satte regjeringas forsøk på å reformere den offentlige sektoren og å redusere de sosiale utgiftene i fare.
Selv beskjedne forslag om å bygge boliger i liten målestokk offentlig regi ble drevet tilbake av industrielle interesser, som heller ville oppheve husleiekontrollen for å få fart på privat boligbygging. Industrien satte seg mot alle former for offentlige arbeider som gikk inn på aktiviteter som industrien tradisjonelt tok seg av. På samme måte motsatte den tyske arbeidsgiverforeningen, VDA, seg forslag fra Hermann Dietrich om å skape insentiv for nyansettelser gjennom lønnssubsidier, siden dette ville forstyrre konkurransen. Og Brüning gjorde ingenting for å redusere arbeidsløsheten.
Sosialdemokratene og fagbevegelsen presset på for å innføre førti timers arbeidsveke. Dette ble støttet både av Preussens regjering og av arbeidsminister i Brünings regjering, Adam Stegerwald. Dette var et forslag som hadde kunnet få mange mennesker i arbeid dersom det hadde blitt fulgt opp. Spesielt små og mellomstore arbeidsgivere var svært interesserte i å beholde og beskjeftige en kjernearbeidsstyrke. Harburg oljeselskap hadde for eksempel god erfaring med en fireskiftsordning og 36 timers arbeidsveke. Også andre selskap prøvde å redusere arbeidstida for å holde på flere arbeidere. Selv det gigantiske I.G. Farben vurderte å redusere arbeidstida. Carl Bosch, styreformann for I.G. Farben, så redusert arbeidstid som helt nødvendig. Det var ikke lenger mulig å ekskludere større deler av befolkninga fra produksjonen, mente han. Og da måtte arbeidstida reduseres. Etter sterkt offentlig press gikk regjeringa med på å autorisere å redusere arbeidsveka til førti timer i den nødsforordningen som den sendte til Riksdagen i desember 1931. I praksis anbefalte bare regjeringa at bedrifter reduserte arbeidstida framfor å si opp arbeidere.
Forslaget fra Carl Borsch om å reduser arbeidstida møtte sterk motstand fra tysk tungindustri, selv om Bosch, i samforstand med fagbevegelsen, ikke foreslo at lønna skulle opprettholdes eller at den tapte arbeidstida på noen måte skulle kompenseres. Tungindustrien hevdet at kortere arbeidstid likevel ville øke produksjonskostnadene. Men i virkeligheten var industrilederne bekymret over at siden arbeiderne allerede hadde fått lønna redusert med 17% ville nye lønnsreduksjoner, som følge av redusert arbeidstid, føre arbeiderne under fattigdomsgrensen. Under disse forholdene ville redusert arbeidstid ikke gi mindre kostnader. Industriledere som Gustav Krupp og Ludwig Grauert gikk inn for at industrien kunne betale overtid under minstelønn. Med Stegerwald avslo dette.
Brüning kom med noen forslag for å øke sysselsettinga, men de var ubetydelige. Brüning var enig med Ernst von Borsig, som var formann for den tyske arbeidsgiverforeningen, og Eduard Hamm, som var formann for det tyske industri- og handelskammeret, om at forsøk på å skape arbeid ikke måtte sette framtidige forsøk på å stimulere økonomien på spill. Brüning trodde dogmatisk på økonomiens evne til å helbrede seg selv. Og han var så besatt av tanken om å avskaffe krigserstatningene at andre forslag ble av liten betydning for ham.
En politikk for å skape arbeid ved hjelp av offentlige midler ville ha sabotert de ledende industriforeningenes arbeid for å bruke krisen til å reformere den tyske sosialpolitikken og redusere lønningene (lønningene i Tyskland var allerede i utgangspunktet 30 prosent lavere enn i England). Industrien håpet først og fremst å få slutt på at staten opptrådte som mekler og voldgiftsdomstol under lønnsforhandlingene, og den ville redusere alle sosiale utgifter og ytelser og presse ned lønningene. Industrien satte seg mot forslag om å øke etterspørselen og kjøpekraften i befolkninga. Men når det kom til spørsmål om utenrikshandelen avvek industrien fra deflasjonspolitikken, og tvang myndighetene til å skape kunstig kreditt for å finansiere eksport til Sovjet.
Tungindustrien ville bare samarbeide med Brüning om den økonomiske politikken dersom de sosiale kompromissene som Weimarrepublikken var grunnlagt på ble forkastet, og den fikk reformere systemet med kollektive forhandlinger. Så tidlig som i april 1930 støttet en innflytelsesrik arbeidsgiverorganisasjon kjent som den nordvestre gruppe av foreningen for tyske jern og stål foretak at Becker stålverkene framsatte ultimatum om at den fikk kutte lønningene med 10 til 15% for ikke å legge ned stålverk. Samtidig reduserte Becker prisene. Regjeringa hadde tillatt at industrien kunne kutte lønninger dersom den samtidig kuttet prisene på det den produserte, men lønnskuttene skulle ikke bryte gjeldende avtaler. Og de lønnskuttene Becker foreslo ville bryte gjeldende lønnsavtaler. Derfor satte arbeidsminister Stegerwald seg mot forslaget fra Becker. Man kom fram til en lønnsreduksjon, etter statlig voldgift, på 7,5 prosent. Dermed hadde regjeringa tatt ansvaret for vidtgående nedslag av industrilønningene, samtidig som lønnsnedslag var bundet sammen med reduksjon av prisene.
Selv før nødsforordningen av 6. oktober 1930 hadde regjeringa vært under sterkt press fra arbeidsgivere og industriforeninger for å tillate at gjeldende lønnsavtaler ble ensidig endret og lønningene redusert. I desember ble regjeringa tvunget til å handle. Allerede før forhandlingene mellom gruvearbeidernes fagforening og gruveindustrien begynte hadde regjeringa tillatt at reduksjon av prisen på kull ble kompensert med lønnsnedslag på åtte prosent for gruvearbeiderne. Dette hadde tidligere blitt etablert for metallindustrien i Berlin. Men regjeringa oppdaget at i Ruhr risikerte den store streiker og alvorlig uro med denne framgangsmåten. Men gruveindustriens arbeidsgiverforening ventet ikke engang på at forhandlingene var ferdige før den den 15. januar 1931 kunngjorde store kutt i lønningene og massive oppsigelser, i strid med gjeldende avtaler.
Det var mulig å unngå åpen konflikt i dette tilfellet ved at regjeringa kom med en spesielt nødsforordning som ga den myndighet til å fastsette lønnsnivået. Dette satte naturligvis regjeringa under sterkt press fra industrien som ville kvitte seg med systemet med lønnsforhandlinger og mekling og voldgift. Det var klart at dersom regjeringa gikk med på industriens krav og ga arbeidsgiverne myndighet til fritt på egen hand å fastsette lønningene hadde regjeringa gått til åpen krig mot arbeiderbevegelsen. Og det hadde regjeringa knapt råd til.
Kort tid etterpå prøvde Vereinigte Stahlwerke A.G å tvinge de ansatte ved Ruhrort-Meiderichverket til å akseptere en lønnsreduksjon på tjue prosent, med trusler om at verket ellers ville bli stengt. I dette tilfellet nektet arbeiderne å bøye seg. I mai 1933 ble verket åpnet på nytt, og det var da et propagandakupp for nazistene.
Men det var slett ikke alle industrilederne som gikk så hardt fram. Da Paul Silverberg og Hans von Raumer prøvde å komme fram til enighet med fagforeningene høsten 1930 hadde de ikke støtte fra lederne i tungindustrien. Disse var bestemt på å knuse det eksisterende velferdssystemet. Fagbevegelsen var villig til å gå med på lønnsnedsettelser for å beholde det eksisterende forhandlingssystemet i industrien. Stort sett var SPD og fagbevegelsen overbevist om at den deflasjonspolitikken som Brüning førte var uunngåelig. Men de satte seg mot at hele byrden av denne politikken skulle bæres av arbeiderne og den kommersielle middelklassen. De krevde at nedbygginga av økonomien skulle foregå på en ordnet måte som inkluderte et program for offentlige investeringer.
Fagbevegelsen prøvde å oppnå samarbeid, men Ernst von Borsig, formann i VDA, den tyske arbeidsgiverforeningen, sa at tida arbeidet for industriherrene, og de trengte ikke til samarbeid med arbeidernes representanter og organisasjoner. Og arbeidsgiverforeningen hindret at et samarbeid med fagbevegelsen om den akutte situasjonen i arbeidslivet ble utviklet. Paul Silverberg prøvde å utvikle et samarbeid, men det strandet på at entreprenørene som hørte til Ruhrlade motsatte seg det. Ruhrlade var et uformelt organ for tolv storindustrier i Ruhr under ledelse av Gutehofnunghüttes Paul Reusch som koordinerte tungindustriens interesser. Sent på sommeren i 1931 begynte dette organet å presse på regjeringa for at den skulle bryte forbindelsen med SPD og omorganisere regjeringa på en mer autoritær måte.
Tungindustrien i Ruhr tok avstand fra Brünings regjering allerede under et møte i Langnamverein den 3. juni 1931. Albert Vögler tonet ned de protestresolusjonene som ble vedtatt for å unngå full konfrontasjon med regjeringa. Likevel var disse resolusjonene i stor grad et ultimatum som krevde at det ble slutt på lønnsforhandlinger med mekling og voldgift, og som krevde at Stegerwalds åpne holdning til fagbevegelsen måtte opphøre og at regjeringa ikke måtte ha representanter fra de politiske partiene.
Den tyske tungindustrien inntok denne harde holdninga da det britiske pundet ble devaluert og den tyske industrien på grunn av dette tapte konkurranseevne. Salget av kull ble sterkt redusert. Våren 1931 hadde flere og flere industriledere blitt skeptiske til Brünings evne til å handle effektivt og kraftig, og de var skuffet over at han fortsatte å være avhengig av SPD. Den 29. september 1931 offentliggjorde Tysklands ledende næringslivsorganisasjoner ei erklæring der de gikk inn for "individuelle Lohngestaltung", og dette var signal til at de ikke ville samarbeide mer med regjeringa. Arbeidsminister Stegerwald hadde vært fagforeningsmann i den katolske fagbevegelsen og hadde beholdt den nære kontakten med fagbevegelsen, og han motsatte seg på det sterkeste å behandle fagorganiserte arbeidere som lovløse, som han sa. Det var nødvendig for regjeringa å støtte det avtaleverket og de prosedyrene som var etablert for lønnsforhandlinger i arbeidslivet for at fagbevegelsen og SPD skulle tolerere regjeringa. Og det ble gjort.
Selv om de ledende næringslivsorganisasjonene sluttet seg til hovedtrekkene i Brünings deflasjonspolitikk, eksisterte det uenigheter på viktige områder. De kunne bli sett i de innledende forhandlingene om nødsforordningen av 3. desember 1930. Det krevde lønnskutt for embetsverket og kutt i arbeidsløshetstrygd, sosial støtte og offentlig boligbygging. De moderate elementene i industrien ble overbevist om at det var best å samarbeide med regjeringa, siden alternativet ville være urolige forhold som ville føre til kapitalflukt og store vanskeligheter for å oppnå lån fra utlandet. Derfor la disse moderate elementene også press på DVP for at DVP skulle være mer velvillig overfor regjeringa.
Jordbrukets interesseorganisasjoner var langt mer uforsonlige overfor Brünings regjering. Brüning gjorde sitt beste for å skaffe jordbruket tollbeskyttelse. Godseierne mottok svært mye støtte fra staten, mens de mindre bøndene fikk langt mindre støtte. Brüning hindret at den Polsk-tyske handelsavtalen ble satt iverk for å opprettholde tollbeskyttelsen av jordbruket. Brüning kansellerte også den tyske ratifisering av den internasjonale tollavtalen (Zollfriedensabkommen) da England ikke ratifiserte den. Også på andre måter arbeidet Brüning til fordel for godseierinteressene. Men landbruksminister Martin Schiele ville gå mye lenger enn Brüning for å beskytte godseierne, og reise svært høge tollmurer mot alle former for importerte matvarer. Dette protesterte tysk industri mot. Denne konflikten fortsatte også etter at Brünings regjering hadde gått av. Den utviklet seg til et spørsmål om importkvoter og eksportsubsidier for matvarer. Schiele krevde at tysk matvareeksport ble subsidiert på samme måte som eksport fra jernindustrien ble subsidiert.
Det var konflikt om det hjelpeprogrammet for godseiere som ble kalt for Osthilfe. Godseierinteressene ville selv i størst mulig utstrekning administrere dette programmet, som ble svært sterkt støttet av Hindenburg. Det var konflikt om hvem som skulle administrere programmet. Godseierinteressene ønsket å holde myndighetene i Preussen borte fra programmet, siden Preussens regjering var "rød" (en koalisjon av SPD og Sentrumspartiet). Også i regjeringa var det sterke konflikter over dette programmet. Godseierinteressene og junkerne var sterke politisk og ønsket seg ubegrensede summer - de mente at resten av samfunnet eksisterte for deres skyld - så store summer at det ville gå ut over all annen virksomhet, og det møtte naturligvis motstand.
Godseierne levde et liv i luksus i den store stil, og avsløringer av hvordan støtten til dem ofte ble sløst bort på luksus gjorde at offentligheten vendte seg mot subsidiene til godseierne.
Brüning hadde håpet at statlig hjelp til jordbruket ville lette de politiske spenningene innenlands, men det slo feil siden godseierne var umettelige. De krevde at all gjeld ble kansellert, lavere renter og større subsidier. Etter at Brüning hadde omorganisert regjeringa sent i 1931 økte han på nytt støtten til godseierne (Osthilfe programmet), og satte Hans Schlange-Schöningen til å lede det. I den fjerde nødsforordningen ble rentene på godseiernes lån redusert og nye fondsmidler ble overført til dem.
Det ble foreslått at storgods som hadde så stor gjeld at de ikke kunne reddes skulle deles opp i gårdsbruk siden det i mange kretser ble sett på som nasjonale oppgaver å skape ny bosetting i øst og å ta vare på de arbeidsløse ved å gjøre dem til bureisere og nybyggere. Men det var slett ikke så mange som ventet som var interessert i å delta i dette nyreisingsprogrammet. Og godseierne var motstandere av dette. De ville ikke at godsene skulle deles opp i gårdsbruk, og de klaget til Hindenburg over dette.
Dette programmet reduserte altså slett ikke de politiske spenningene innenlands eller skaffet Brüning større oppslutning fra høyresida i politikken. Den 11. oktober 1931 begynte høyrepartiene en offensiv mot Brüning ved å danne Harzburgfronten, der også nazistene deltok. Osthilfeprogrammet stod i motsetning til de deflatoriske prinsippene som Brüning ellers gikk inn for. Tiltak for å redusere prisene hadde liten betydning så lenge matvarer ikke ble inkludert i tiltakene. Det var vanskelig å redusere lønningene når matvareprisene var høge.
Osthilfeprogrammet ga godseierne stor og urettferdig støtte og privilegier. Det var omkring tre millioner småbruk i Tyskland som i det hele tatt ikke mottok støtte, og bare skarve to prosent av de omkring to millioner mellomstore gårdbrukene fikk støtte. Støtten gikk først og fremst til de 13.000 storgodsene. Av dem fikk 81 prosent skattefritak, beskyttelse mot konkurs og reduserte renter. Og tollbeskyttelsen som ble gitt til tysk jordbruk ble utformet for å beskytte nettopp disse storgodsenes eiere, og rammet konsumentene hardt. Den svært store støtten som ble gitt til dette lille antallet godseieren kunne ha skapt svært mange arbeidsplasser dersom den hadde vært brukt på annen måte.
Brünings økonomiske politikk undergravde seg selv, og var derfor vanskelig å gjennomføre. Den undergravde seg selv ved at den undergravde statens skattegrunnlag, og med stadig synkende skatteinngang hadde Brüning stadige problem med å få budsjettene til å gå opp. Det var også vanskelig for regjeringa å låne penger fra tyske banker. Riksbanken hadde problem med reduserte gullreserver, og det foregikk kapitalflukt fra Tyskland. Riksbanksjef Hans Luther satte derfor opp diskontorenta for å stabilisere valutaen, noe han så som sentralt. Dermed ble kreditt vanskeligere å oppnå. For å løse denne situasjonen kom regjeringa med nye budsjettkutt.
Både fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og andre foreninger oppfordret regjeringa til å avstå fra å betale krigserstatninger. Men regjeringa mente at å la være å betale krigserstatninger ville bli oppfattet som tegn på at Tyskland var konkurs, og dette ville bli fulgt av at utenlandsk kapital ble tatt ut av Tyskland, og da ville det ikke lenger være mulig for Tyskland å oppnå kreditt utenlands. Dette var ingen ubegrunnet frykt.
Brüning ville reforhandle krigserstatningene, men ikke før han mente at tida var moden. Og han trodde at det ville være tilfelle tidligst høsten 1932. Fram til da ville han betale punktlig.
Brüning trodde at han kunne skape en situasjon der kravet om kansellering av gjeld kom fra et av kreditorlandene. Da ville det bli mindre kapitalflukt fra Tyskland. Frankrike var den største kreditoren, og Brüning ønsket å isolere Frankrike internasjonalt. Da Brüning måtte besøke Paris sommeren 1931 tok han ikke med seg Hans Schäffer, siden Schäffer gikk inn for å forbedre forbindelsene til Frankrike. Noen måneder senere gikk Hans Schäffer av som øverste embetsmann i finansdepartementet, for han vurderte den politikken med fiktive budsjettreformer som Brüning drev med som meningsløs.
Brüning ville ha en altomfattende løsning på krigserstatningsproblemet. Og han ville vente med å forhandle om krigserstatningene til han mente det var mulig å få dem fullstendig fjernet. Brüning ville ikke ha noe moratorium i betalingene, men fullstendig opphør helst uten betingelser. Å be om et moratorium var å be om en pause til forholdene var blitt bedre, og når så forholdene var bedre ville det ikke være mulig å få krigserstatningene fjernet. De måtte fjernes når situasjonen ble umulig. Og situasjonen ble bare verre og verre, så Brüning så lyst på framtida. Men slik gikk det ikke, for sommeren 1931 foreslo president Hoover i USA et års moratorium for betaling av krigsgjeld og krigserstatninger. Dette undergravde Brünings strategi, men det kunne han ikke si offentlig.
Så lenge krigserstatningene måtte betales ville Brüning helst unngå konflikter med andre land for han ville være avhengig av deres gode vilje for å få fjernet krigserstatningene. Likevel lot han utenriksminister Curtis fortsette arbeidet med en Tysk-Østerriksk tollunion, selv om den var noe suspekt etter Versaillesavtalen, der en union av Tyskland og Østerrike var blitt forbudt. Men allerede da Weimarkonstitusjonen ble laget var det i den gjort rom for en union med Østerrike, og i Østerrike hadde dette også vært et ønske.
Dette kunne skade forholdet til Frankrike, men Brüning ventet ikke noe godt forhold til Frankrike, og forsøkte på ingen måte å oppnå det. Brüning inntok en aggressiv holdning overfor Frankrike. Han ønsket å revidere store deler av Versaillesavtalen, og visste at dette ville føre til konflikt med Frankrike.
Ingenting avslørte Brünings utenrikspolitiske holdning mer enn måten han forholdt seg på til et forslag fra Aristide Brian om en føderal europeisk union. Det ble avlevert til Folkeforbundet i mai 1931. Stresemann hadde alltid prøvd å ha et godt forhold til Frankrike, og holde samtalene med Frankrike gående. Men etterfølgerne til Stresemann i den tyske utenrikstjenesten trodde at de kunne isolere Frankrike internasjonalt og konfrontere Frankrike. Tyskland forkastet Aristide Brians plan uten videre. Den ble ikke en gang vurdert.
Brians forslag var et forslag for videre arbeid. Det ble også forkastet av England og Italia. Den antakelsen som lå under det var at en varig fred i Europa krevde at det ble dannet en europeisk forbundsstat. Det var et langsiktig mål. Tyskland mente at dette var en ny måte å binde Tyskland på, og den ville gjøre det umulig å revidere grensene i øst.
Planen om en tollunion mellom Tyskland og Østerrike ble utarbeidet slik at den ikke skulle støte mot forbudet mot at de to landene sluttet seg sammen. I den Geneveprotokollen som Østerrike hadde underskrevet i 1922 hadde Østerrike til gjengjeld for stor økonomisk støtte, hovedsakelig fra Frankrike, forpliktet seg til ikke å forplikte seg på en slik måte at det satte Østerrikes uavhengighet og selvstendighet på spill. Den planen om tollunion som ble utarbeidet tillot at flere land sluttet seg til tollunionen.
Initiativet til å danne en tollunion kom fra den østerrikske visekansleren og utenriksministeren Johann Schober. Den østerrikske økonomien var helt elendig, og Østerrike ønsket hjelp, og håpet at Tyskland ville hjelpe. Informasjon om arbeidet med en tollunion ble lekket til pressen den 17. mars 1931.
Den tollunionen som ble inngått under den østerrikske kansleren Otto Ender markerte en ny orientering i østerriksk utenrikspolitikk, der Østerrike prøvde å bli mindre avhengig av vestmaktene. Den avhengigheten hadde vært avgjørende for at Østerrike hadde kunnet opprettholde det demokratiske systemet til tross for intense indre politiske konflikter. I 1927 hadde det til og med vært borgerkrigstilstand i Østerrike.
Selv om Tyskland prøvde å framstille den foreslåtte tollunionen med Østerrike som et arbeid i Folkeforbundets ånd for å fjerne tollmurer i Europa, hadde den bredere mål. Brüning snakket om den som et første skritt som ville tillate økonomiske løsninger i stor skala i det sentrale Europa. Tyskland planla å supplere tollunionen med handelsavtaler med Romania, Bulgaria, Ungarn og Jugoslavia. Dette skulle inngå i en handelsoffensiv overfor sørøst Europa, og isolere Polen fra disse landene.
Det tyske initiativet kom som en ubehagelig overraskelse på Aristide Briand. Han hadde noen få veker tidligere tapt presidentvalget til den mer nasjonalistiske Paul Doumer. At Aristide Briand ble borte fra politikken i Frankrike, og at Stresemann var gått bort i Tyskland, førte til at mer konfrontasjonsorienterte utenrikspolitiske linjer ble valgt i begge landene.
Utenriksminister Curtius trodde at han kunne feie bort franske protester mot tollunionen siden England hadde svakere motforestillinger mot den. Men da Tyskland gikk fram uten å konsultere noen av vestmaktene mistet han sympati hos den engelske regjeringa. Og det viste seg snart at det var en alvorlig feilslutning å tro at Frankrike kunne utmanøvreres diplomatisk. Østerrike kunne vanskelig motstå diplomatisk press fra vestmaktene. Østerrike måtte legge planene om tollunion fram for den internasjonale domstolen i Haag for at den skulle avgjøre om den Tysk-østerrikske tollunionen var i overensstemmelse med Geneveprotokollen.
Den 5. september 1931 avgjorde Haagdomstolen at tollunionen stred mot eksisterende forpliktelser. Men på dette tidspunktet var tollunionen allerede politisk død siden Østerrike var så økonomisk ustabilt at det ikke kunne legge om sin utenrikspolitikk vesentlig. Den viktigste privatbanken i Østerrike, Österreichische Creditanstalt, hadde kollapset, og det skyldtes først og fremst at den hadde overtatt Boden-Kreditanstalt, som hadde vært på konkursens rand. Denne banken kontrollerte to tredjedeler av østerriksk industri, og denne krisen forplantet seg derfor til hele bankvesenet og økonomien i Østerrike. Utenlandske kreditorer dro ut sine lån. Frankrike presset Østerrike til å gi opp planene om en tollunion med Tyskland.
Tyskland prøvde å sette opp et program for å hjelpe Østerrike, men det var Bank of England som ga det østerrikske kredittinstituttet et lån på 150 millioner østerrikske skilling som det trengte seg for å få økonomien i Østerrike til å fungere.
En tysk-østerriksk tollunion ville ikke ha vært til nevneverdig hjelp for den tyske økonomien. Grunnen til at den tyske regjeringa tok opp dette prosjektet var at den ville gå mot den orden som var blitt opprettet etter Versaillesfreden, og møte den tyske høyresidens agitasjon mot fredsavtalen. Men at det tyske initiativet slo feil skadet prestisjen til Curtius.
Den østerrikske kredittkrisen var til stor skade for tysk økonomi. Den tilbaketrekkingen av lån fra Østerrike som fulgte krisen spredte seg og førte til at lån også ble trukket tilbake fra Tyskland da vanskelighetene til butikkjeden Karstadt ble kjent og da forsikringsselskapet Nordstern måtte innrømme store tap i mai 1931. Den bankkrisen som nå begynte i Tyskland stod i direkte forbindelse med Brünings politikk. Brüning hadde kommet med en uttalelse om krigserstatningene der han sa at det tyske folket ikke ville bli bedt om å komme med flere finansielle offer uten at det ble foretatt "bestemte steg" i spørsmålet om krigserstatningene.
Brüning kom med den tredje nødsforordningen for reform av økonomi og finanser den 5. juni 1931. Da det ble offentliggjort var nesten ingenting av forordningens innhold kjent på forhånd. Det hadde blitt skrevet i all hemmelighet, men det lille som var blitt kjent om forordningen var slik at offentligheten var svært kritisk og skeptisk innstilt overfor det. Dekretet krevde kutt i lønningene til offentlig ansatte, reduksjon i de sosiale tjenestene, økning av salgsavgiftene, nye skatter, kutt i overføringene til kommuner og delstater. De eneste om ikke ble rammet av skatteøkningene var de aller best betalte i den private sektoren. Sammen med denne forordningen ble det sendt en appell til de allierte der det ble sagt at de økonomiske tilstandene i Tyskland gjorde det til en absolutt nødvendighet å lette krigserstatningsbetalingene.
Denne appellen ble sendt ut den 6. juni 1931, og der var det også skrevet at grensen var nådd for hva Tyskland kunne legge på sitt folk. Denne appellen fikk utenlandske makter til å tro at Tyskland var på randen av konkurs. Men Brünings hensikt med appellen hadde først og fremst vært innenrikspolitisk. Han ville at folk skulle tro at han gjorde noe for å redusere krigserstatningene, men Brüning hadde ikke tenkt å gjøre noe som helst foreløpig.
Kreditorene mente at appellen var en beskjed om at Tyskland var lite villig til å fortsette å betale sin gjeld, og det var naturligvis ødeleggende for kreditten. Og kreditorene begynte å dra kapital ut av Tyskland. Riksbanken fikk vanskeligheter på grunn av den kapitalflukten fra Tyskland og fra tysk valuta som var utløst. Bare ved hjelp av kortvarige diskontolån fra Bank of England greide den tyske Riksbanken å unngå å falle under de 40% valutareserver som den var pålagt etter Youngplanen.
Den overhengende faren for sammenbrudd av det tyske kapitalmarkedet bekreftet den verste frykten til de som fordømte den utstrakte bruken av kortvarige kreditter. Tilbaketrekningen av lån viste strukturelle svakheter i det tyske banksystemet. Kredittinstitusjonene hadde forholdsvis mindre egenkapital enn før krigen og svært små likvide reserver. Den store andelen kortvarige lån ble et problem dersom det ble vanskelig å få nye lån. Valget i september 1930 hadde forandret på utlandets forhold til Tyskland. Det ble mye vanskelige å låne inn penger til Tyskland. Og de store økonomiske og finansielle vanskelighetene som Tyskland stod i påførte bankene store tap.
Kommunene fikk svært store økonomiske og finansielle problem. De hadde ofte finansiert langsiktige prosjekt med kortsiktige lån. Men de sterkt økte utgiftene til sosial hjelp som den enorme arbeidsledigheten førte til medførte at kommunene ofte ikke kunne betjene alle lånene sine. Samtidig reduserte regjeringa overføringene til kommunene sterkt.
Kommunene i Tyskland var svært viktige og til dels kreative demokratiske institusjoner. Kommunene gjorde store arbeider på alle felt, ikke bare når det gjaldt å bygge ut vann og kloakk og veier, men også for å utvikle kulturlivet og skolevesenet, og dette var til dels nybrottsarbeid. Kommunene var under Weimarrepublikken den mest vellykkede delen av demokratiet i Tyskland. Der greide de ulike politiske partiene ofte å samarbeide langt bedre enn på riksplanet.
Tidlig i juni 1931 sviktet altså finansvesenet i Tyskland, og det rammet også de kommunale sparebankene som var blant de viktige kildene for kreditt til kommunene. Dessuten hadde byene og kommunene lånt mye penger til høge renter utenlands, og også denne kreditten ble borte, samtidig som Brüning skar bort overføringer til byene og kommunene. Den krisen som oppstod, sammen med motstand mot nødsforordningen av 5. juni 1931, truet med å felle regjeringa. Bare ved å true med å oppløse regjeringa i Preussen greide Brüning å holde SPD fra å sammenkalle Riksdagens budsjettkomité. Men Tysklands kapitalmarked brøt sammen.
Den 17. juni 1931 brøt Norddeutsche Wollkämmerei i Bremen sammen. Det fikk følger for den største kreditoren, som var Darmstädter und Nationalbank. Den hadde under Jakob Goldschmidt blitt en av Tysklands viktigste industribanker. Konkursen til Norddeutsche Wollkämmerei førte til at mye kapital ble tatt ut av Riksbanken. Den hadde allerede tapt mye gull og valuta, og var nå så langt nede at den ikke lenger hadde det fastsatte minimum av gull og utenlandsk valuta for å garantere pengebeholdningen i Tyskland.
For å vanskeliggjøre kapitalflukten begynte Riksbanken å gjøre refinansiering av lån vanskelig for privatbankene og å minske volumet av lån til tross for at denne politikken måtte føre til flere konkurser og mer arbeidsløshet. Men alternativet var at regjeringa var villig til å risikere valutaen og krigserstatningspolitikken ved å sette usikrede banksedler i sirkulasjon. Og dette satte riksbanksjef Hans Luther seg mot.
Krakket i rikets finanspolitikk skyldtes først og fremst Brünings ubesindige framferd i spørsmålet om krigserstatningene. Hans erklæring om at Tyskland ikke kunne betale tributt lenger hadde ført til at den tyske kreditten omtrent hadde forsvunnet i amerikanske finansmiljø. Kreditorene reagerte med fullstendig taushet på Brünings erklæring om at i november 1931 ville ikke Tyskland lenger kunne betale krigserstatninger.
Brüning reiste til London for å spørre om hjelp i finansdepartementet der, men fikk ingen hjelp. I mens fortsatte utenlandske kreditorer å hente kapital ut av Tyskland. Da president Hoover foreslo et års moratorium på tilbakebetaling av all krigsgjeld og alle krigserstatninger var det som ei livbøye for Tyskland, og Brüning grep den, selv om den ikke inngikk i Brünings plan. Men kapitalflukten fortsatte likevel ei stund. En grunn til dette var at den franske regjeringa først satte seg mot forslaget til Hoover, og først den 7. juli gikk med på det.
Det tyske kredittsystemet var altså truet av sammenbrudd, og i denne situasjonen måtte Darmstädter und Nationalbank, som var den fjerde største banken i Tyskland, innstille utbetalingene. Dette skjedde samtidig med at Landesbank der Rheinprovinz måtte innstille forretningene, og så ble også Dresdener Bank, Tysklands nest største kredittinstitusjon, fri for penger.
Riksregjeringa garanterte for alle innskudd, men likevel tok mange tyskere pengene sine ut av bankene. Regjeringa arbeidet for å sikre bankene fonds slik at de kunne fortsette å fungere, men den måtte erklære bankferie den 14. og 15. juli mens det ble arbeidet svært hektisk for å sikre kredittsystemet. Det førte fram til nok en nødsforordning, og det ble opprettet en aksept og garantibank som gjorde at bankene hadde et felles ansvar for bankinnskudd, og dette var noe som bankene tidligere hadde satt seg i mot. Dekretet ga regjeringa bedre og mer detaljert innsikt i og styringsmulighet over kredittsystemet ved å gi regjeringa langtrekkende kontroll over private kredittransaksjoner og den ble den største aksjonæren i Deutsche Bank og i Dresdener Bank. Kommunene var de store taperne som følge av de kredittrestriksjonene som ble presentert i disse forordningene, i det kommunenes kreditt ble sterkt begrenset.
Brüning måtte få noen politiske parti til å stille opp for å støtte omorganiseringa av kredittsystemet. For å få DVP med måtte Brüning love at det etablerte systemet for lønnsforhandlinger, med kollektive forhandlinger, mekling og eventuell statlig voldgift, ble endret.
I det minste kan ansvar for kredittkrisens størrelse føres tilbake til regjeringa og Riksbanken som manglet klare målsetninger for å løse krisen. Brünings fiksering på krigserstatningene hindret ham i å ta initiativet til innenrikske tiltak for å bekjempe krisen. Og Luther var først og fremst opptatt av å stabilisere valutaen. Derfor var disse to ikke i stand til å avskaffe valutaens binding til gull og kravet om å opprettholde et minimum av konvertible reserver på en ordnet måte. Luthers restriktive kredittpolitikk førte til at bankvesenet brøt sammen og til at antallet konkurser økte sterkt. Alt dette økte Tysklands problem med budsjettet. At diskontorenten ble satt så høgt som sytten prosent forverret problemet.
Luther trodde at kapitalflukten ville avta av seg selv. Passiviteten som utenlandske observatører kritiserte Luther for stammet delvis fra Luthers ønske om ikke å gi utenlandske parter grunn til å intervenere i Tysklands finanser. Men internasjonale banker var ikke beredt til å gi utvidet kreditt til Tyskland så lenge den tyske regjeringa selv ikke gikk til effektive tiltak for å hindre kapitalflukten. Montague Normann pekte på at det meste av tilbaketrekningen av kreditt ble foretatt av tyske investorer. Følgelig måtte Luther innføre kontroll med transaksjoner av fremmed valuta, noe han tidligere hadde satt seg mot. Regjeringas nødsforordning mot kapitalflukt og skatteunndragelser innførte svært strenge bestemmelser og åpnet for fengselsstraff for å gjemme eller eksportere fremmed valuta. Men Hoovers moratorium, som ble fulgt av en enighet med Tysklands internasjonale kreditorer, og at Tyskland innførte kontroll av fremmed valuta, og avskaffet kravet om et minimum av konvertible midler (gull og fremmed valuta) for Riksbanken, satte Tyskland i en situasjon der det var mulig å lette på den rigide deflasjonspolitikken.
En annen grunn til kredittkrisen var at Brüning ville unngå å forhandle med Frankrike, selv om England ønsket det. Frankrike kunne gi Tyskland store lån mot politiske innrømmelser, som Brüning ikke ville komme med. Den politiske innrømmelsen Frankrike ønsket fra Tyskland var at Tyskland ikke skulle komme med forslag om å revidere Youngplanen de førstkommende ti årene, og formell oppgivelse av planen om en tollunion med Østerrike og kansellering av programmet for bygging av krigsskip. Tyskland betalte nå for at det ikke hadde villet samarbeide Med Aristide Brian og de moderate elementene i Frankrike.
Tidlig på sommeren i 1931 ble det klart at Brünings ønske om å isolere Frankrike diplomatisk var grunnløst. Og England og USA ville ikke gå inn på reforhandlinger av krigserstatningene uten at Frankrike var involvert. I midten av august 1931 oppnådde Brüning at det ble satt ned en komite for å granske krigserstatningene, Wiggenskomiteen. Den kom med en rapport som ble skrevet av Lord Walter Layton - Laytonrapporten. Den pekte på at Tysklands krigserstatninger mellom 1924 og 1930 hadde blitt betalt ved hjelp av opptak av kortsiktige lån, og at Tyskland ikke var i stand til å betale sin forpliktelser. Men den tok ikke opp hvordan dette kunne rettes på. Rapporten var likevel en innrømmelse overfor Tyskland om at forpliktelsene til Tyskland var så store at Tyskland ikke greide dem, og kunne derfor være grunnlag for revurdering av krigserstatningene.
Siden Tyskland ikke var i stand til å betale ble den overenskomsten med kreditorene som fulgte moratoriet fornyet flere ganger. Tyskland tillot ikke fri kapitalbevegelse over sine grenser før etter andre verdenskrig, og derfor ble utgiftene i stor grad båret av de utenlandske kreditorene. Dette kunne ikke bli forutsett i 1931, og Brüning ønsket ikke forlengelse av moratoriet, men at krigserstatningene ble fullstendig avskaffet.
Brüning insisterte på at statens budsjett skulle balanseres og at Tyskland ikke skulle foreta seg noe som kunne gi de allierte inntrykk av at Tyskland hadde noen finansiell frihet. Den overdrevne deflasjonspolitikken til Brüning, som møtte kritikk og skepsis selv i regjeringa, hadde ingen hensikt siden Tyskland hadde innført offentlig kontroll av valutabevegelsene og betalingsutsettelse.
Etter hvert som sammentrekninga av tysk økonomi begynte å skade levedyktige bedrifter og deres investeringer mistet Brünings deflatoriske trosbekjennelse det meste av sin troverdighet. Riksbankens president Hans Luther begynte også å tvile på deflasjonspolitikken, og selv Brüning så at den kunne bli ført for langt. Luther mente at det kanskje kunne være bedre å møte depresjonen med å lette på den innenlandske kreditten. Likevel stod regjeringa og Riksbanken fast på kravet fra tungindustrien om at devalueringa av det engelske pundet og andre valutaer måtte følges av devaluering av den tyske marken.
Blant de sparetiltakene som regjeringa hadde kommet med var at arbeidstrygd skulle erstattes av et alminnelig program for støtte av arbeidsledige. Men på noen områder greide regjeringa ikke å tvinge gjennom reduksjon av utgiftene. Dette gjaldt framfor alt de militære utgiftene og støtten til godseierne.
Høgdepunktet i sparsomhetsprogrammet til Brüning var Dietramzellforordningen fra 24. august 1931, som ble fulgt opp av to like strenge nødsforordninger den 6. oktober og 8. desember. Der kom det blant annet harde lønnsreduksjoner for offentlig sektor. De utgjorde tjue prosent lønnsreduksjon for offentlig ansatte, og da er ikke fjernelse av diverse goder inkludert. Pensjoner ble også redusert, og mange andre ytelser.
Lønnsnedslagene førte til sterke protester fra organisasjonene til de som ble rammet. De hevdet at lønningene deres var beskyttet av konstitusjonen. Og de fikk medhold i dette fra presidentens kontor. Men regjeringa lyktes i å øke den tjenestetida som måtte være gjennomført for at offentlige ansatte skulle komme inn under konstitusjonens beskyttelse av offentlig ansattes lønninger. Noen grupper offentlig ansatte, blant dem offiserene i hæren, politiet og dommerne i de øvre domstolene, unngikk å få lønningene sine redusert.
Sparetiltakene i offentlig sektor gjorde seg ikke bare gjeldende som lønnsreduksjoner, men også som uvilje mot å foreta nye ansettelser, og det gikk ut over undervisning og andre felt med mange ansatte.
Brüning ville også bruke den harde finansielle situasjonen til å reformere Tysklands føderale struktur. Han antok at noen av delstatsforsamlingene ikke ville gjennomføre alle de sparetiltakene som ble tvunget inn på dem. Og dette ville Brüning bruke for å undergrave eller fjerne det regionale selvstyret. Han ønsket å underordne Preussen direkte under sentralmyndighetene, og avskaffe Preussens egen delstatsforsamling og regjering. Dette ville han vente med å gjøre til Preussens økonomi brøt sammen, noe Brüning søkte å oppnå. Hans Luther støttet denne planen. Brüning var ikke fornøyd med Preussens offentlige sparetiltak.
Brüning og Luther ville strømlinjeforme administrasjonen. Men de kom ikke lenger enn til å slå sammen noen få distrikt og funksjoner. Siden arbeidsledigheten økte svært sterkt greide ikke Brüning å redusere de offentlige utgiftene vesentlig.
Brünings deflasjonspolitikk reduserte de mulighetene han hadde til å drive politikk. På den politiske høyresiden så man etter nye kanslerkandidater. Men Brüning greide enda å få Hindenburg til å akseptere den politikken som han førte.
Brünings vanskeligheter i forbindelse med bankkrisen og devalueringen av pundet sommeren 1931 førte til at kretsen rundt Hindenburg ble mer skeptisk overfor Brüning. Brüning opplevde dette slik at Hindenburg ble stadig mer influert av de aristokratiske kretsene som stod ham nærmest, og at Hindenburg ble fjernere og mindre imøtekommende overfor Brüning og Brünings tanker. Den nasjonalistiske høyresiden førte kampanjer mot Brüning i forbindelse med dens samling i Harzburg i oktober 1931. Det inngikk i denne kampanjen mot Brüning at høyresympatisører sendte brev til Hindenburg der de bad om at Brüning ble avsatt og at en mer tydelig høyrenasjonalistisk politikk ble ført. Også framstående reaksjonære personer kontaktet Hindenburg og bad om dette. De reaksjonære kretsene intrigerte mot Brüning, og han ble i økende grad isolert.
Hindenburg krevde at Brüning søkte en tilnærming til den politiske høyresiden, og brydde seg lite om Brünings argument om at et brudd med majoriteten i Riksdagen ville føre til åpne konstitusjonelle konflikter. Brüning trodde ikke at verken Hitler eller Hugenberg ville la seg innordne under Brüning eller under Brünings ledelse av regjeringa. Men Hindenburg nølte med å akseptere dette og krevde at Brüning satte regjeringas politikk på linje med høyresidas politikk da Brüning avleverte sin avskjedssøknad den 7. oktober 1931 i et forsøk på å avklare den politiske situasjonen.
Hindenburg krevde at utenriksminister Julius Curtius og Theodor von Guérard gikk av, og også at Brüning avskjediget Joseph Wirth, som Hindenburg mente stod for nært SPD. Den eneste andre representanten fra Sentrumspartiet som Brüning ville ha sammen med seg i regjeringa ville da være arbeidsminister Adam Stegerwald. Brüning bestemte seg for selv å være utenriksminister. Wilhelm Groener ble innenriksminister, samtidig som han fortsatte å være forsvarsminister.
Brüning ville komme storindustrien i møte ved å utnevne flere av dens representanter til regjeringsmedlemmer, men dette lyktes ikke. Paul Silverberg avslo å bli transportminister, og begrunnet dette med at industrilederne i det vestlige Tyskland ikke hadde tilstrekkelig tillit til ham. Til slutt greide Brüning å overtale Hermann Warmbold fra I.G. Farben til å bli økonomiminister. Men Brüning hadde ikke fått støtte fra de største industriforeningene i Tyskland. Sent i september 1931 kom de med en uttalelse som var som en krigserklæring mot Brünings økonomiske og sosiale politikk. Det viste seg at den nye økonomiministeren var en sterk tilhenger av det forslaget som Ernst Wagemann hadde satt fram om å utvide kreditten for å komme ut av krisen. Dette satte Hans Luther slett ikke pris på. Brünings utnevnelse av Hans Schlange-Schöning til rikskommisær for utvikling av de østlige provinsene greide ikke å balansere den sterke stilling som godseierne fikk i regjeringa da Martin Schiele ble utnevnt til landbruksminister.
Videre ble Brüning nødt til å opprette et nasjonalt økonomisk råd - et Reichswirtschaftsrat - som det var foreslått av tidligere kansler Wilhelm Cuno. Det skulle bestå av femten representanter fra tysk industri, rekruttert først og fremst fra tungindustrien i Rhinen-Ruhr området, og fra kjemisk og elektrisk industri og fra bankene og jordbruket. Dette var i tråd med den antiparlamentariske og autoritære stemning i overklassen og herskende kretser, der man søkte å omgå Riksdagen, for dette rådet skulle formulere en økonomisk politikk som skulle bygge på at ansvaret for økonomiske avgjørelser ble lagt i hendene på president Hindenburg og gikk utenom Riksdagen. Det var ikke lett å opprette dette rådet slik at alle parter mente at de ble representert på en måte de ville akseptere, og dette førte til at bøndenes representanter forlot rådet i protest før det hadde utformet en politikk. Rådet ble utsatt for massivt press fra storindustrien i vest. Lederne for den tyske tungindustrien krevde at regjeringa brøt med SPD og fagbevegelsen. Dette var en dårlig start for Brünings andre regjering. Den skilte seg mer ut fra den første regjeringa til Brüning ved mangel på parlamentarikere enn ved sterkere høyredreining. Men et maktskifte hadde skjedd ved at Hindenburg hadde begynt å kreve bestemte personer innsatt som regjeringsmedlemmer og en bestemt politikk fra regjeringas side uten hensyn til hva Riksdagen mente.
I lys av den offensiven som regjeringa ble utsatt for fra økonomiske interessers side, ble det viktig for regjeringas overlevelse at Hugenbergs politikk midlertidig gjorde det umulig at den nasjonalistiske høyresiden deltok i regjeringa. Schleicher og den moderate høyresiden mente at man fikk fortsette uten store endringer fram til spørsmålet om krigserstatningene hadde funnet en endelig løsning.
Med omorganiseringa av regjeringa ble Brüning fullstendig avhengig av president Hindenburg. Riksdagen hadde i mellomtida ikke annet å gjøre enn å behandle de mistillitsforslagene som høyre og venstresida kom med etter hver nødsforordning fra Brüning. Brüning søkte aldri å samarbeide med Riksdagen. Regjeringa ble sett på som et redskap i president Hindenburgs hender. Hindenburg og Brüning gikk sammen om å gjøre Riksdagen maktesløs. Dermed var Brüning i ferd med å bli en brikke i spillet til de som hadde tilgang til og kunne manipulere den alderdomssvekkede Hindenburg. Dette var ubehagelig for Brüning, og han ble stadig mer isolert, og reduserte omgangen med de andre regjeringsmedlemmene.
Høyresidas offentlige angrep på Brüning var lite effektive, blant annet siden høyresida var splittet. Hitler og Hugenberg stod ikke sammen i disse angrepene, og Brüning greide å holde tungindustrien fra å delta i Hugenbergs angrep.
Før den nasjonalistiske samlinga i Harzburg hadde Hitler møtt Hindenburg og Schleicher. Møtene hadde ikke gitt konkrete resultat. Møtene hadde blitt arrangert av Brüning, som ville isolere det tysknasjonale folkepartiet (DNVP). Hitler var sammen med Hermann Göring og Wilhelm Frick da han møtte Hindenburg. Hitler fortalte om målene til nazipartiet og om hvordan partiet ble forulempet. Dette bare økte Hindenburgs motvilje mot Hitler.
Hitler hadde ikke noe ønske om å delta i Brünings regjering. Hitler ønsket heller nyvalg for å vise den sterke veksten nazipartiet hadde under krisen. Et nytt presidentvalg nærmet seg. Brüning tok initiativ til å forhandle med Hitler om å forlenge Hindenburgs presidentperiode ved at Riksdagen vedtok et tillegg til grunnloven som kunne gjøre dette mulig. Dette krevde to tredjedels flertall. Hitler var først negativ, men ymtet så at dersom det ble holdt nyvalg ville han se den nye Riksdagen som kompetent til å gjøre dette.
Hugenberg krevde at Brüning gikk av og at den preussiske regjeringskoalisjonen ble oppløst for at han skulle støtte at Hindenburgs presidentperiode ble forlenget gjennom Riksdagen. Til slutt sluttet Hitler seg til kravene fra Hugenberg.
De mer moderate politiske partiene prøvde ikke å nominere en presidentkandidat med en identifiserbar partiprofil. Dette skyldtes at Weimarrepublikken og dens politikk i store deler av befolkninga hadde sunket i anseelse. SPD innså at dersom de stilte en egen kandidat ville han bare kunne vente støtte fra SPD, og det ble for lite til å bli valgt.
Brüning gikk sterkt inn for at Hindenburg skulle fortsette som president. Brüning argumenterte med at det var en patriotisk plikt for Hindenburg å fortsette som president for å forhindre borgerkrig, og dette gikk Hindenburg med på. Da det ble klart at det ikke var to tredjedels flertall i Riksdagen for å vedta et tillegg til grunnloven som ville tillate at Riksdagen forlenget Hindenburgs presidentperiode, men at det måtte holdes nyvalg, krevde Hindenburg at han for å stille som presidentkandidat stilte som partipolitisk uavhengig og upolitisk.
Brüning gikk med på dette kravet til Hindenburg, og det satte de politiske partiene og Riksdagen utenfor utvelgelsen av Hindenburg som presidentkandidat. Hugenberg ville ikke støtte Hindenburgs kandidatur, men presidentens kontor prøvde å vinne støtte for Hindenburgs kandidatur fra andre høyreorienterte organisasjoner. Men også Stahlhelm var reservert overfor Hindenburg. Hindenburg ville ha støtte fra i det minste en del av det nasjonalistiske høyre for å stille som presidentkandidat.
Borgermesteren i Berlin, Heinrich Sahm, dannet en komite for gjenvalg av Hindenburg som president, og begynte å samle inn underskrifter og støtteerklæringer for Hindenburg. Sahm fikk i oppgave å overtale den nølende Hindenburg til å stille til valg. Det ble samlet inn mer enn tre millioner underskrifter til støtte for Hindenburg, og Hindenburg ble kalt for et symbol for "Overvinnelse av partistridighetene". Og Hindenburgs kandidatur som presidentkandidat ble offisielt kunngjort den 16. februar 1932.
I Hindenburgkomiteen var det først og fremst konservative personer uten partitilknytning. De utmerket seg ikke ved troskap til republikken. Likevel holdt Sentrumspartiet, SPD og andre parti i det politisk sentrum arrangement til støtte for Hindenburg. SPD gikk inn for Hindenburg for å unngå Hitler.
Hindenburg drev ikke selv valgkamp. Han ble framstilt som en selvoppofrende mann som stilte opp for å tjene fedrelandet i nødens time. Hindenburg ble framstilt som en samlende figur som stod over de politiske partiene. Kampanjen for Hindenburg uttrykte ikke tillit til republikken. Den oppfordret til og med til en slutt på "partistyret".
Det var i stor grad de moderate partiene som var velvillig stemt overfor republikken, som SPD og Sentrumspartiet, som drev valgkamp for Hindenburg. Dette var politiske parti som Hindenburg tok avstand fra. Hindenburg var nasjonalistisk og konservativ, og slett ingen utpreget venn av republikken og de partiene som hadde skapt den, selv om han aksepterte den. Hindenburg satte slett ikke pris på at han kunne synes å være venstresidens kandidat, siden høyresiden stilte både Hugenberg og Hitler som kandidater. Nazistene og DNVP framstilte Hindenburg som en kandidat for partisystemet. For å motsette seg dette gikk Hindenburg inn for en høyreregjering.
Hindenburg ønsket støtte fra høyresiden siden det var der han kjente seg heime. Han ble bitter over at Stahlhelm ikke ville støtte ham, siden han ofte hadde støttet Stahlhelm. Stahlhelms ledere hadde prøvd å gjøre støtte for Hindenburg avhengig av at Brünings regjering ble mer høyrevridd, og dette lyktes ikke. Dermed falt Stahlhelm mellom to stoler. Stahlhelm endte opp med å nominere sin nestkommanderende, Theodor Duesterberg, som presidentkandidat.
Den viktigste grunnen til at høyresida ikke greide å stille med en felles kandidat var at Hitler ikke ønsket dette. Det ble forhandlet mellom partiene til høyre om en felles kandidat, og nazistene krevde da både å få presidentkandidaten og også stillingene som forsvarsminister og innenriksminister i regjeringa. Men dette ville Stahlhelm ikke gå med på. Hitler var selv nølende til å stille som presidentkandidat, både fordi han tvilte på at han kunne vinne mot Hindenburg og fordi han ikke fant presidentstillinga spesielt tiltrekkende.
Det oppstod et press i nazipartiet for at Hitler skulle stille som presidentkandidat, og dette ble etter hvert ventet i partiet. Den 22. februar 1932 kunngjorde Goebbels under et massemøte i Sport Palace i Berlin at Hitler ville stille som kandidat. DNVP og Stahlhelm nominerte Theodor Duesterberg som kandidat. Kommunistpartiet (KPD) stilte sin leder Ernst Thälmann som sin kandidat. Den 27. februar kom SPD med sitt slagord foran valget: "Slå Hitler! Velg derfor Hindenburg!"
Hitler var ikke tysk statsborger. Han ble derfor utpekt som regjeringsråd i Braunschweigs kulturdepartement og fikk ansvar for å representere Braunschweig i Berlin, og dermed fikk han også tysk statsborgerskap. Hitler krevde en slutt på presidentregimet og gikk for å opprette sitt eget partidiktatur. Med dette greide han å gå på offensiven, og tvinge forsvarerne av republikken på defensiven. Det ble klart at selv om Hindenburg vant var det ikke tilstrekkelig for å redde republikken. De demokratiske strukturene til republikken måtte også i størst mulig grad sikres.
Første runde av valget ble avviklet 13. mars 1932. Dersom Hindenburg da hadde fått absolutt majoritet ville han ha vært valgt til president. Men han fikk 49,6 prosent av stemmene, og en ny valgrunde ble nødvendig. Hitler fikk 30,1 prosent av stemmene. Duesterberg trakk kandidaturet sitt og støttet Hindenburg i andre valgomgang. Da var Hindenburgs gjenvalg sikret. Men Hindenburg fikk bare 53 prosent av stemmene i andre valgomgang, mens Hitler økte sin stemmeandel til 36,8 prosent av stemmene. Både Hindenburg og Hitler var skuffet over valgresultatet. Hindenburg hadde hatt sterkest tilbakegang i de delene av landet der han hadde flest personlige tilhengere, og der nå majoriteten sluttet opp om Hitler. Hitler fikk flere stemmer enn Hindenburg i Pommern, Merseburg, Thüringen, Chemnitz-Zwickau og Schleswig-Holstein, mens Hindenburg vant med stor margin i vest takket være stemmer fra SPD og Sentrumspartiet. Det var en svært ulikeartet gruppe som hadde stemt for Hindenburg.
Brüning opererte slik at valgene fikk liten betydning for regjeringas politikk. Valgene ble styrkedemonstrasjoner og kamper mellom partienes hærstyrker. Dette ble også tilfelle under presidentvalgkampanjen. Valgkampanjene siktet mot å framstille de personene som stilte til valg som Tysklands håp, og la ikke vekt på politikk eller på politiske saker. Hitlermyten var det som bandt nazipartiet sammen, og den ble hovedsaken i nazistenes valgkamp. Valgkampanjen for Hindenburg la tilsvarende hovedvekt på personen Hindenburg, som skulle stå over politikken. Nazistene drev en energisk valgkamp ledet av Goebbels. Hitler fløy rundt i Tyskland og var i stand til å stille opp på svært mange massemønstringer over hele Tyskland.
Valgnederlaget etter første valgrunde kom uventet på nazistene. De hadde greid å innbille seg at Hitler ville vinne. Det spredte seg en depresjon blant nazistene. Men de kom over den, og framhevet i andre valgrunde enda sterkere førerdyrkelsen og at Hitler var Tysklands redning.
Den 24. april 1932 skulle det være lokalvalg og valg til mange av delstatsforsamlingene. Goebbels greide å mobilisere nazipartiet til ny innsats. Og nazipartiet hadde stor framgang og ble det største partiet i de fleste delstatene. I Preussen gikk nazipartiet fram fra å ha bare 9 plasser til å få 162 plasser. Det var bare i Bayern at nazipartiet ikke ble det største partiet. Men nazistene greide stort sett ikke å gjøre den store valgframgangen om til politisk makt. Andre parti gikk sammen og dannet regjeringskoalisjoner som holdt nazistene bort fra regjeringsmakt i delstatene. Valget førte til en politisk polarisering siden de moderate partiene gikk tilbake mens kommunistene og nazistene gikk fram.
I Preussen hadde SPD lenge hatt regjeringsmakta. Dette var høyrepartiene sterkt mot. SPD hadde styrt med støtte fra Sentrumspartiet, og Brüning hadde brukt dette for å presse SPD til å stemme for forslag fra Brünings regjering. Brüning ønsket å legge Preussen direkte under den sentrale statsmakten. Men han nølte med å ta de avgjørende skrittene. Han var tilbøyelig til å gjøre Rikets ministre til også Preussens ministre framfor å utnevne rikskommisærer for Preussen.
På grunn av sparsomhetspolitikken til Brüning var Preussen i en svært vanskelig situasjon. Statsapparatet var blitt sterkt redusert, og også undervisningssystemet og politiet ble desimert, og kommunenes økonomi ble skamfert. Sparsomhetspolitikken ble først og fremst gjennomført ved nødsforordninger. Resultatet av nødsforordningene var at delstatenes indre selvstyre ble avskaffet.
Brüning var interessert i å undersøke om det var mulig å ta nazistene inn i regjeringa. Først ønsket han å teste dette ut i Preussen, der han ønsket ei regjering bestående av nazistene og Sentrumspartiet og DNVP.
Men det viste seg at Brüning ikke greide å kontrollere begivenhetene. Hindenburg hadde gitt sine aristokratiske kamerater løfte om at han ville innlede en offensiv mot sosialdemokratene for å prøve å sette dem utenfor utøvelsen av makt og innflytelse i Tyskland. Schleicher intrigerte mot Brüning, og den aristokratiske kretsen som omga Hindenburg arbeidet for å få et mer nasjonalistisk, konservativt styre i Tyskland. Schleicher brukte sin personlige kontakt til Hindenburgs sønn Otto for å få Hindenburg til å vende seg bort fra Brüning. Hindenburg oppholdt seg mindre i Berlin, og derfor ble det vanskeligere for Brüning å treffe ham.
Avgjørelser av den største betydning ble tatt på grunnlag av personlige sympatier og antipatier og innfall. Brüning hadde bidratt til dette ved at han hadde vært med på å opprette presidentstyret og ved at han gikk utenom Riksdagen i størst mulig utstrekning. Brüning handlet taktisk og la stor vekt på personlig kontakt og på intriger. Dette skapte en atmosfære og et miljø som intrigemakere som Schleicher kunne utnytte. Brüning skapte et miljø der han selv kom til å leve i stadig frykt for spioner og lekkasjer. I dette miljøet var det institusjonelle grunnlaget for å ta politiske beslutninger alvorlig undergravd.
Den tvetydige naturen til det politiske livet i denne avgjørende fasen reflekterte den grunnleggende uærligheten til en politisk strategi som bevisst utnyttet lojaliteten til sosialdemokratene og venstrefløyen i Sentrumspartiet for å gjennomføre en høyredreining av tysk politikk. Brüning var en tvetydig person som balanserte mellom diktaturet og demokrati.
Hitlers pøbel og terrorbander som var organisert i SA vakte så stor motvilje at Brünings regjering måtte gripe inn mot herjingene deres. Delstatsregjeringene i hele landet var bekymret over nazipøbelens herjinger, og ba om at noe måtte bli gjort for å få slutt på dette. SA hadde vokst sterkt, fra å ha 100.000 medlemmer i januar 1930 til 291.000 medlemmer et år senere og 445.000 medlemmer i august 1932. SA fikk herje ganske fritt, og bare et sterkt politi kunne være i stand til å kontrollere SA.
Etterretningsoffiserer hadde samarbeidet med det preussiske politiet for å skaffe oversikt over SA og dets virksomhet. Oppdagelsen av de såkalte Boxheim dokumentene vakte oppsikt. De var planer for maktovertakelse i tilfelle en kommunistisk oppstand. I tilfelle en slik oppstand skulle SA trekke seg ut på landsbygda og kutte matvareforsyningene til byene, og slik tvinge oppstanden i kne. Men dette var trolig en lokal plan som den nazistiske ledelsen ikke stod bak.
Ledelsen for nazipartiet og SA hadde ikke konkrete planer for hvordan de skulle gå fram for å overta makten. SA la stor vekt på kamp i gatene. Hitler ville ikke ta noen sjanser, men likevel utnytte de muligheten som etterhvert måtte dukke opp.
SA gikk aktivt inn for å ødelegge de møtene andre politiske parti hadde og for å overta samlingsstedene til andre politiske grupper. Og SA var voldelig og grep med glede til voldsbruk. Hitler støttet åpenlyst bruken av vold - vold som propaganda.
Delstatsregjeringene var ansvarlige for å opprettholde lov og orden. De ble stadig mer bekymret over den økende voldsbruken som SA stod bak. Og de forstod ikke hvorfor den nasjonale regjeringa var så passiv overfor denne voldsbruken. Brüning var innstilt på å ignorere voldsbruken til SA siden han enda hadde forhåpninger om å samarbeide med nazistene. Hæren fikk stadig bedre forhold til SA og nazipartiet.
Hæren så på paramilitære organisasjoner som mulige deler av hæren, og hæren ville derfor tillate deres aktivitet, men helst avpolitisere de paramilitære organisasjonene. Hæren ville gjøre dem til en slags milits eller et heimevern og også rekrutteringsfelt for hæren. Schleicher gikk inn for at det ble knyttet nære band mellom SA og staten. Wilhelm Groener trodde også at det ville være mulig å gjøre nazistene til lovlydige samfunnsstøtter ved å samarbeide med dem.
Denne holdningen til Groener ble rystet da han var til stede ved en konferanse som delstatenes innenriksministre avholdt tidlig i april 1932. Alle krevde umiddelbar inngripen mot SA. Groener kom til å se at dette var nødvendig, og støttet delstatenes innenriksministre i dette kravet. Groener bad delstatsministrene vente med å gå offentlig ut til etter at presidentvalgets andre runde var gjennomført. Deretter tok han selv initiativet og innførte forbud mot SA.
Hitler fant seg i at SA ble forbudt. Groener hadde i forordningen der forbudet ble offentliggjort foreslått at SA ble gjort om til en upolitisk sportsklubb. Både Preussen, Bayern og Württemberg hadde gått sterkt inn både for at forbudet mot SA skulle innføres og deretter for å handheve det. Men verken Groener eller Brüning forstod hvor viktig dette forbudet var. Og de borgerlige avisene som stod til høyre for Sentrumspartiet var motstandere av forbudet.
Brüning og Groener forstod heller ikke hvor stor motstand det var mot forbudet av SA blant generalene i Reichswehr og i de aristokratiske kretsene som Hindenburg hadde nær kontakt med. Flere armekommandanter krevde at det republikanske Reichsbanner, som samarbeidet nært med SPD, også ble forbudt. Dette siden det ville bety et brudd mellom Brüning og SPD.
I Forsvarsdepartementet ble stemningen sterkt forandret. Militæret var lydhørt over det nasjonalistiske høyre, som slett ikke ønsket noe forbud mot nazipøbelen, men tvertimot oppfattet den som et "vidunderlig menneskelig materiell". Under påvirkning fra disse kretsene ble Hindenburg skeptisk innstilt mot forbudet av SA.
Schleicher hadde først støttet forbudet av SA, men på grunn av den sterke motstanden mot dette forbudet fra den politiske høyresiden forandret Schleicher oppfatning. Han ville helle utsette forbudet og gi Hitler et ultimatum. Groener motsatte seg dette siden det ville være et nederlag for regjeringa å trekke forbudet tilbake. Fra president Hindenburgs stab ble det sendt materiale til Groener som Hindenburgs stab hadde fått fra general Kurt von Hammerstein, hærens stabssjef, og som hevdet at det var grunn til å forby Reichsbanner. Groener kom heller med et konstitusjonelt tvilsomt forbud mot kommunistiske fritenkere, en ateistisk organisasjon, for å vise Hindenburg at han også slo til mot venstresiden. Samtidig viste han at det materialet som han hadde mottatt om Reichsbanner ikke holdt mål for nærmere undersøkelse.
Det ble ført kampanjer mot Groener, og forholdet mellom Hindenburg og Groener ble dårligere. Også forholdet mellom Schleicher og Groener ble dårligere. Schleicher intrigerte mot Groener. Hæren begynte å vende seg mot Groener. Groener giftet seg med en kvinne som var under hans stand, og dette var også en grunn til at den politiske høyresiden og hæren angrep Groener. Groener mistet sin stilling i regjeringa, der han hadde vært både innenriksminister og forsvarsminister.
Som forsvarsminister skulle Groener gitt Schleicher straff siden Schleicher ikke fulgte ordre. Men Groener følte at siden Hindenburg var under Schleichers påvirkning hadde han ikke tilstrekkelig støtte til å straffe Schleicher. Groener måtte betale en pris for at han ikke hadde kjørt militærvesenet med strammere tøyler, men latt det utvikle seg uten å være under tydelig politisk kommando.
Hæren hadde utviklet nær kontakt med frikorpsene og med Stahlhelm, som var en reaksjonær veteranorganisasjon med nær kontakt til det tyske offiserskorpset. Reichswehr støtte kamporganisasjoner som dette, fra først av for å ha tilgang til større militære ressurser enn det fredsavtalen fra Versailles ga tillatelse til. De deltok i grensevaktholdet mot øst.
SA deltok i utgangspunktet ikke i vaktholdet mot øst, selv om Stahlhelm gjorde det. Men i 1931 hadde Röhm kommet til en forståelse med hærledelsen, og SA kunne delta i vaktholdet av Tysklands østgrense.
Selv om det var betydelig friksjon mellom SA og hæren så hærledelsen på SA som en viktig rekrutteringsorganisasjon for et heimevern, en militsia. Versaillesfreden hadde lagt så store begrensninger på hæren at utvikling av en militsia ble sett på som måten å omgå disse begrensningene på. Militsiaen, eller de paramilitære styrkene, som SA, kunne gi militær trening til store grupper og dermed gjøre store deler av befolkninga klare til militær tjeneste. Fra dette synspunktet var SA mer verdifull enn Stahlhelm siden SA hadde yngre medlemmer og langt sterkere vekst.
Disse paramilitære grensepatruljene skapte konflikt mellom Preussens regjering de paramilitære organisasjonene. Disse konfliktene kom av at den militære ledelsen inntok mer aggressive standpunkt under Bernhard von Bülow, som var den øverste embetsmann i Utenriksdepartementet, etter at den allierte militære kontrollen ble avskaffet med Youngplanen, og etter at Stresemann døde i 1929. Tyskland hadde fått økt mulighet til opprustning. Det tyske militærvesenet blandet seg i økende grad inn i tysk politikk med stadig sterkere bindinger til organisasjoner som SA. Dette skapte fare for at hæren kunne bli innblandet i en borgerkrigssituasjon, for den økende terroren fra SA ble møtt med at sosialdemokratene utviklet sterkere forsvarsorganisasjoner, som Jernfronten. Også kommunistene hadde sine forsvarsorganisasjoner, som stadig var i kamp med SA.
Reichswehr hadde tradisjonelt holdt seg utenfor innenriks politikk, og offiserskorpset hadde tradisjonelt hatt nasjonalistiske, konservative holdninger, og ment seg å stå over politikken. Men i løpet av 1920-årene hadde det oppstått indre spenninger i Reichswehr. Mens de fleste eldre offiserene holdt seg til de gamle tradisjonene, var de yngre offiserene mer opptatt av ny teknologi og mer åpne for nazismen.
Reichswehr ønsket å bli de kvitt de begrensningene som Versaillesavtalen la på Reichswehr med bestemmelser om demilitarisering, og kunne ruste opp. Reichswehr ønsket å oppnå dette gjennom internasjonale forhandlinger og avtaler. Stresemann hadde ført en mer forsiktig linje, men etter at Stresemann døde presset Tyskland mer på for å endre demilitariseringsbestemmelsene, og ventet at nedrustningsforhandlingene i Genève i februar 1932 ville føre til endringer. Dette førte til at Reichswehr begynte langsiktig planlegging av opprustning. Siden 1929 hadde en arme bestående av 21 divisjoner ved mobilisering vært planlagt. Etter 1931 kom et nytt opprustningsprogram som skulle gjennomføres mellom 1931 og 1938, og som skulle føre til at Tyskland kunne stille 34 divisjoner på slagmarkene. Dette programmet omfattet et økonomisk program for våpenproduksjon. Den militære ledelsen ønsket at nedrustningsforhandlingene skulle føre til at de allierte mistet oversikten over Tysklands forsvarsbudsjett og reduserte den militære tjenestetida fra tolv år slik at flere kunne få militær opplæring.
Brüning prøvde å være imøtekommende overfor de økonomiske kravene til Reichswehr, selv om bare en del av de ønskede midlene kunne skaffes til veie. Allerede under Müllers regjering hadde det blitt gjort forsøk på å skjule militære utgifter for Riksdagen. Planlegging av opprustning ble forsøkt holdt hemmelig. Men det var klart at denne planleggingen og den mobiliseringen av tysk industri for militære formål som den ville føre til ville møte motstand fra SPD. Derfor prøvde Forsvarsdepartementet å presse Brüning til å oppløse den eksisterende regjeringskoalisjonen i Preussen der SPD stod sterkt. Forsvarsdepartementet ville også ha Brüning til å bryte med SPD. Reichswehr ønsket å bygge sterke paramilitære organisasjoner, blant dem SA, så lenge Versaillesavtalen begrenset størrelsen på Reichswehr selv, for slik å ha tilgang til større mengder personell enn det hæren selv hadde lov til å beskjeftige. Slik inngikk et sterkt SA i planene til Reichswehr. Forbudet mot SA var derfor stikk i strid med planene til hæren.
Brüning selv ser ikke ut til å ha lagt større vekt på at SA ble forbudt. Men forbudet førte til at valget den 24. april kunne gjennomføres under forholdsvis fredelige forhold, siden den nazistiske voldsbruken ble avbrutt. Brünings regjering hadde ikke tilstrekkelig besluttsomhet til å ta grundig avstand fra nazistene, siden Brüning så dem som mulige samarbeidsparter på provinsnivå. Men valget førte til nederlag for de moderate partiene, og høyrepartiene gikk sterkere inn for at SA skulle slippes løs igjen.
Nå var det bare et tidsspørsmål om når Groener ville bli avsatt. Det var spørsmål om å finne et påskudd for å fjerne ham. Dette kom under et møte i Riksdagen den 10. mai 1932. Der forsvarte Groener på dyktig vis forbudet mot SA. Men representantene fra NSDAP og DNVP hylte og pep så det knapt var mulig å høre hva Groener sa. Groener visste nå at han var politisk død. Høyreavisene angrep Groener. Og Schleicher truet med at alle generalene i departementene ville gå av dersom Groener ikke ble fjernet.
Groener visste at han var ferdig, og bad derfor om å få gå av som forsvarsminister. Men han ville fortsette som innenriksminister, men dette satte Hindenburg seg mot. Brüning var lojal mot Groener i denne tida, og gjorde sitt beste for å holde ham i regjeringa. Dette førte til at hele regjeringa gikk av. Schleicher arbeidet for å få Hindenburg til å bryte med Brüning og gå inn for ei helt ny regjering.
Brüning hadde lovet Hindenburg at han ville danne ei høyreregjering etter valget i Preussen, og dette minnet Hindenburg Brüning om. Brüning bad da om at dette måtte vente til etter at forhandlingene i Lausanne var ferdige i juni. Dette oppfattet Hindenburg som et løftebrudd. General Schleicher arbeidet i mens for å få Hitler til å akseptere ei høyreregjering, og hadde møter med Hitler om dette. Hitler krevde at for at dette skulle skje måtte i det minste forbudet mot SA bli opphevet og Riksdagen måtte bli oppløst og SA måtte få full handlefrihet.
Da Brüning hørte om den avtalen som var inngått bak ryggen hans advarte han mot å la Hitler få gjennomføre en ny valgkampanje, og mot å holde ham utenfor ei høyreregjering. Hitler hadde tidligere nektet å delta i Brünings regjering. NSDAP ønsket å framstå som et klart alternativ til de andre borgerlige partiene; Hitler ville være noe helt annet enn en vanlig politiker. Schleicher kritiserte Brüning for at Brüning ikke hadde fått Hitler til å delta i regjeringa.
De fleste politiske observatørene forstod ikke hva som fikk hærens ledelse til å satse framtida si på samarbeid med Hitler. Schleicher undervurderte nazistene og overvurderte seg selv. En viktig grunn til at hærens ledere var så tiltrukket av Hitler og nazismen var at de hadde mye felles, som forakt for demokratiet og parlamentarismen. Etter en samtale med Hitler i september 1931 konkluderte general Kurt von Hammerstein at hæren og nazistene ønsket det samme. Derfor ville hæren ikke forkaste nazistene, men samarbeide med dem og oppdra dem. De trodde at de på denne måten kunne fjerne de ekstremistiske trekkene ved nazismen. Samtidig beskyldte generalene gjerne sosialdemokratene for høyforræderi.
Også Hindenburg trodde at det kunne være mulig å samarbeide med Hitler. Brüning fikk sin siste parlamentariske triumf den 11. mai 1932 da mistillitsforslag mot ham ble nedstemt i Riksdagen. Han ble samtidig autorisert til å ta opp nye lån. Brüning håpet på et avgjørende gjennombrudd i forhandlingene om krigserstatningene og om nedrustning i Lausanne tidlig i juni.
Økonomiminister Hermann Warmbold gikk demonstrativt av den 6. mai på spørsmålet om normalarbeidsdagen, og dette signaliserte at Brüning ikke hadde industriens støtte, som av utenrikspolitiske grunner vanligvis hadde støttet Brüning. Tungindustrien støtte Schleichers forsøk på å omorganisere regjeringa, og var sterkt mot at Goerdeler ble utnevnt til ny økonomiminister.
I andre halvdel av mai arbeidet Brüning energisk med en ny pakke nødsforordninger. De ville komme med nye drastiske nedskjæringer av sosiale ytelser. Regjeringa trodde at nydyrking av jord og opprettelse av nye gårdsbruk kunne redusere massearbeidsløsheten. Det var sterk konflikt omkring spørsmålet om opprettelse av nye gårdsbruk. I regjeringa gikk denne konflikten mellom Adam Stegerwald og Hans Schlange-Schöningen. Stegerwald, som var gammel fagforeningsmann fra den katolske fagbevegelsen, ville ikke bli stående som en som skar ned ytelsene til arbeidsløse arbeidere.
Disse nye gårdsbrukene skulle opprettes ved at gods som var konkurs skulle deles opp i mindre gårdsbruk, og dette skulle redusere arbeidsløsheten. Denne planen møtte motstand fra økonomiske interessegrupper, og var en grunn til at godseierne arbeidet for at Brüning skulle avsettes. De kontaktet Hindenburg, som hadde nær kontakt med godseierne, med dette formålet. Dessuten vakte det Hindenburgs uvilje at han på nytt måtte undertegne en nødsforordning for Brüning, spesielt etter som NSDAP og DNVP truet med å reise sak ved konstitusjonsdomstolen mot Hindenburg på grunn av unntakslovgivningen. Hindenburg protesterte mot at nødsforordningen reduserte pensjonene til krigsofrene enda mer og kritiserte programmet for oppdeling av gods siden det ga forkjøpsrett til oppdelingsprogrammet av gods som var konkurs. Og Hindenburg nektet å godkjenne at Groener skulle fortsette som innenriksminister, og han krevde ei sterk høyredreining av regjeringa.
Med Hindenburgs tillatelse bad Schleicher von Papen om å komme til Berlin den 26. mai 1932 som Brünings antatte etterfølger. Brüning fikk ikke møte Hindenburg før etter at Hindenburg hadde vendt tilbake fra Neudeck. Da Brüning med referanse til de kommende forhandlingene i Lausanne bad om utvidet myndighet til å komme med nødsforordning nektet Hindenburg ham dette. Brüning forstod at han ikke kunne regne med Hindenburgs støtte. Den 30. mai besluttet regjeringa enstemmig å søke avskjed.
Brüning mente at Schleichers intriger var årsak til at han mistet Hindenburgs støtte. Men disse intrigene var bare et uttrykk for at de kreftene som stod bak Hindenburg hadde bestemt seg for å løsrive den utøvende makt fra Riksdagens kontroll og å sette ikke bare kommunistene, men også SPD og fagbevegelsen utenfor all utøvelse av makt og myndighet. Til sist var den avgjørende årsak til at Brüning måtte gå at han ikke bare hadde banet vei for det tyske høyres eksklusive styre, men at han hadde bidratt til å legge det legale eller pseudolegale grunnlaget for høyrekreftenes maktovertakelse.
Schleicher presenterte Papen for Hindenburg som Brünings etterfølger. Papen var en mann som passet for Hindenburg. Papen var en reaksjonær adelsmann fra Westfalen som tilhørte høyrefløyen av Sentrumspartiet. Han hadde vært kavalerioffiser og militærattache i Washington og Mexico. Papen hadde noen få veker tidligere forsikret om at han kunne danne ei regjering som stod helt fritt i forhold til partiene. Papen var inngiftet i den industrielle eliten i Saar.
Papen hadde representert Sentrumspartiet i den preussiske delstatsforsamlinga, og der hadde han alltid gått inn for at Sentrumspartiet skulle avslutte samarbeidet med SPD. Papen var ekstremt autoritær og elitistisk. Denne elitismen siktet mot aristokratiets og industriherrenes eneveldige herredømme. Han hadde hele tiden vært en sterk motstander av at SA ble forbudt.
Papen hadde vært en outsider i Sentrumspartiet, og det ville ikke akseptere at Papen erstattet Brüning. En grunn til dette var at Papen hadde lovet partiets formann Ludwig Kaas at han ikke ville overta etter Brüning som kansler. Likevel gjorde han det da Hindenburg bad ham om det. Store deler av Sentrumspartiet opplevde dette løftebruddet som et forræderi.
Schleicher organiserte den nye regjeringa. Schleicher hadde problem med å finne nye regjeringsmedlemmer siden mange framstående personer avslo tilbud om å delta i regjeringa, og siden personer som allerede hadde en tydelig politisk profil ikke gjerne ble spurt om å delta. Regjeringa kom til å bli bestående av reaksjonære høyreekstremister. Den ble kalt for baronenes regjering, siden mange av regjeringsmedlemmene var adelsmenn.
Regjeringsmedlemmene var monarkister og fiender av Weimarrepublikken. Schleicher ble forsvarsminister. De regjeringsmedlemmene som hadde partitilhørighet forlot de partiene som de hadde vært medlemmer av. Alle de politiske partiene var negative til den nye regjeringa. Denne regjeringa kunne ikke vente å bli tolerert av Riksdagen, og måtte derfor styre som et presidentdiktatur, og et åpent brudd med Weimarkonstitusjonen. Jeg har skrevet mer om Hindenburg, Papen, Schleicher og Hitler. Brüning hadde balansert mellom demokratiet og diktaturet. Med Papen kom diktaturet, men Papen stod for svakt og var for dum til å holde seg lenge ved makta, og Hitler overtok som Tysklands diktator. Og Brüning hadde bidratt til å avvikle demokratiet. Hindenburg og Brüning var diktaturets fødselshjelpere.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Heinrich Brüning og Katastrofen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: