Heimbyene, laugene og staten.

Andre del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Mack Walkers bok: "German Home Towns. Community, State and General Estate 1648-1871."

Tweet

Innholdsfortegnelse.

  1. Det sivile samfunnet og laugene.
  2. Laugene.
  3. Murer, nettverk og borgere - laugsbyene i den større verden.
  4. Kameralismen og samfunnet - laugene og staten.


Det sivile samfunnet.

Heimbyenes konstitusjoner var ulike, men den politikken som de forskjellige heimbyene førte var ganske lik. Heimbyene var opptatte av sin særmerkethet. Den gjorde dem mer ugjennomtrengelige for utenforstående, men for de innfødte som kjente byene var deres særmerkethet ikke noe problem.

I heimbyene var grensene for den juridiske myndighet byens grenser. Byenes ledelse var uavhengig av utenforstående myndigheter, men avhengige av byens borgere, som ledelsen var en del av.

Konstitusjonene.

Konstitusjonene er de dokumentene og den aksepterte praksis som fastsetter byenes indre selvstyre og de formene som det foregår i. De tre hovedelementene i konstitusjonene var sedvane, privilegier og skrevne lover. Sedvanen var en praksis som var så sterkt inngravd at den framstod som naturlig, og som var akseptert som riktig og rettferdig. Sedvanene ble sett på som kjernen i heimbyenes konstitusjon. Mesteparten av virksomheten i heimbyene foregikk etter uskrevne regler. Kilden til sedvanen og dens anerkjennelse var hele samfunnet, ikke de styrende eller deres praksis. Sedvanene var viktigere for de territorielle byene enn for riksbyene, for riksbyenes ledere kunne støtte seg på Imperiet i sitt krav på autoritet og i hevdelsen av byens uavhengighet, men lederne for de territorielle byene kunne bare støtte seg til bysamfunnets borgere og deres støtte.

Willkür var en betegnelse på en lokal konstitusjon som hvilte på sedvane. Den kunne bli anerkjent av fyrsten. Willkür bricht Landrecht var et slagord for at byens egne lover stod over fyrstens landskapslover. Det var en variant av det mer allmenne "Stadtrecht bricht Landrecht" - byloven brekker statens lov. De rettighetene som byloven ga gjaldt bare for de som hadde fullt borgerskap i byen, for de andre gjaldt landskapslovene.

Nördlingens konstitusjon.

Som eksempel på en riksbys konstitusjon kan her Nördlingens konstitusjon refereres. Nördlingens konstitusjon av 1650 bestod av fem hoveddeler.

Den begynte med religiøse og moralske spørsmål. På denne tida fikk de større oppmerksomhet enn hundre år senere. Loven opplistet de forbannelsene og blasfemiene som var forbudt, og regnet opp de straffene som ville bli idømt ved overtredelser. Den beordret tilstedeværelse i kirka, spesielt i påska, og regnet opp straff for utroskap. Overstadig drikking og spill ble forbudt. Den forbydde å forstyrre nattefreden.

Neste del av loven beskrev betingelsene og forutsetningene for å få borgerskap i byen, som blant annet var at søkeren hadde vist seg verdig etter fem års observasjon av bystyret. Den regulerte forretningsforbindelser mellom innbyggerne, og forbød salg av fast eiendom til personer som ikke tilhørte byen uten spesiell tillatelse fra byens myndigheter.

Lovens tredje del omhandlet ekteskap og familieforhold. Man ville miste borgerskapet i byen dersom man giftet seg med noen som var utenbysfra uten samtykke fra byens myndigheter.

Lovens fjerde del organiserte tilsynet med foreldreløse. En kommisjon av tre personer, to bystyremedlemmer og en person valgt av byens borgere, hadde ansvar for de foreldreløse, og lovens femte del la fram en del politivedtekter: En domstol for å behandle gatebråk og slagsmål, og en annen domstol for å behandle byggesøknader, brannvern og den slags.

Loven avsluttet med å forby byens borgere å appellere avgjørelser truffet av byens myndigheter til Imperiets domstoler. Bystyret var øverste appellinstans.

De tyske statene respekterte stort sett byenes indre selvstyre, og for eksempel både Bayern, Baden og Württemberg nøyde seg i sine lover, der de omhandlet byene, med å anbefale at gammel praksis ble fulgt.

Konstitusjonenes indre struktur.

Den viktigste politiske institusjonen i heimbyene var det indre råd. Det bestod av fra seks til et dusin medlemmer. Det kunne bli kalt det lille rådet eller Magistraten eller Schöffenstuhl eller Vogtei, eller noe annet. Det kunne også ganske enkelt bli kalt de seks eller de ni. Denne forsamlinga var byens utøvende myndighet. De som var medlemmer her var det vanligvis i realiteten på livstid. Forsamlinga var kollegial, men hvert medlem hadde et spesielt ansvarsområde. Et av medlemmene kunne administrere de av byens eiendommer som lå utenfor bygrensen. Et annet medlem kunne ta seg av legater og eiendommer hvis avkastning gikk til fattigstellet, hospitalene og skolene. Dette var ofte store ressurser som ga den som administrerte dem stor makt og myndighet. Et tredje medlem kunne være ansvarlig for skatter og avgifter. Et fjerde medlem kunne ta seg av byens sikkerhet, både politi og matvareforsyning til byen og økonomiske reguleringer og annet som hadde betydning for å opprettholde byen.

Å vurdere søknader om borgerskap i byen var en oppgave for hele rådet. Her hadde også laugene en viktig del av avgjørelsesmyndigheten. Hvert rådsmedlem hadde myndighet i forhold til bestemte laug.

Borgermesteren var leder for det indre rådet. Han kunne ha forskjellige titler i forskjellige byer, og ofte var det flere personer/posisjoner som ble betegnet som borgermester. Borgermesteren fungerte gjerne på livstid, eller stillinga roterte mellom et lite antall personer.

I tillegg til det indre råd fantes det også et ytre råd. Dette kunne ha mange ulike navn. Fra dette ble ofte medlemmene av det indre rådet valgt, og det ytre rådet foretok eller i det minste deltok i valget av nye medlemmer til det indre rådet. Det ytre rådet var større enn det indre rådet, og hadde gjerne fra 25 til 50 medlemmer, og kunne noen ganger være betydelig større, med mer enn hundre medlemmer. Det ytre rådet representerte i større grad byens borgere, og hadde rett til å undersøke byens finanser.

For å gi et eksempel på hvordan de politiske prosessene foregikk i heimbyene vender vi oss til Rottweil, som er grundig undersøkt:

Rottweils politiske liv.

I Rottweil på 1700-tallet bestod det ytre rådet av 26 magistrater pluss en byskriver (syndikus) uten stemmerett. Den konstitusjonelle makta i byen var samlet i dette rådet. Det ytre rådet bestod av åtte medlemmer av imperiets domstol og atten laugsmestere. Det var to mestere fra hvert av byen ni laug, som først ble valgt av laugene og deretter gransket og eventuelt akseptert som medlemmer av det ytre rådet. I det ytre rådet valgte laugsmesterene to talsmenn som sine ledere. Den imperiets domstol det her var tale om var restene av en tidligere keiserlig domstol som hadde holdt til i området. Byen hadde fått kontroll over domstolen, og den hadde mistet all betydning.

Valg til domstolen var av livslang varighet, med unntak for en funksjon. Ei gruppe på sju personer ble hvert år valgt for å ta seg av nye utnevnelser til domstolen for å erstatte personer som måtte dø. Nye medlemmer til domstolen ble valgt blant det ytre rådets medlemmer.

Første steg på den politiske karriereveien i Rottweil var å bli valgt til laugsmester, deretter til det ytre rådet, fra hvilket medlemmene kunne bli valgt til domstolen, og blant domstolens medlemmer ble borgermesteren valgt.

Magistraten var inndelt i flere grupper:

  1. Det viktigste utøvende organet i byen var det spesielle rådet, Engere Rat. Det bestod av borgermesteren, lederen for domstolen, tre andre domstolmedlemmer og de to talsmennene for laugene i det ytre rådet, samt skriveren.
  2. Byens domstol med sin formann og som medlemmer medlemmene av imperiets domstol og en laugsmester fra det ytre rådet. Denne domstolen tok seg gjeldsforhold og ubetalte regninger.
  3. Borgermesterens kontor hadde borgermesteren som leder, men domstolens leder og en laugsmester og en skriver deltok i kontorets arbeid. Det tjente også som en forhørsrett, og kunne avsi dom i enkle saker.
  4. Domstolens leder, Schultheiss, og et av medlemmene fra domstolen og en av de to talsmennene for laugsmesterene i det ytre rådet hadde den øverste politimyndighet og hadde tilsyn med byens finanser.
  5. Flere landsbyer som var underlagt Rottweils jurisdiksjon ble overvåket av Obervogteyamt. Obervogteyamt utgjordes av et av domstolmedlemmene og en av laugsmesterene i det ytre rådet.
  6. Jagtoppsynskontoret overvåket et annet landsbygdsområde som var underlagt Rottweil. Dette kontoret var bemannet av personer med tilsvarende stillinger som Obervogteyamt.
  7. Broderskapskontoret Bruderschaftsamt kontrollerte mange veldedige stiftelser og styrte fire landsbyer. Leieinntektene fra dem gikk til sosialt arbeid. Dette kontoret hadde samme type bemanning som de to nærmest ovenforstående, samt en heltids skriver.
  8. Spitaloberpflegamt administrerte byens hospital og en landsby som var underlagt hospitalet. Det hadde samme type bemanning som broderskapskontoret.

Hvert av disse kontorene hadde et av domstolmedlemmene fra imperiets domstol som leder. En valgt laugsmester var også med og styrte kontoret. Det indre rådet i Rottweil var delt i domstolen og det spesielle rådet, Engere Rat.

Rottweil styrte over et uvanlig stort område med mange landsbyer utenfor bymurene. Det ga stor makt til rådsmedlemmene. I selve Rottweil bodde det fire tusen mennesker, og nesten alle husholdsoverhodene var borgere av byen.
I de 25 landsbyene som Rottweil styrte bodde det nesten ni tusen mennesker, og ingen av disse hadde byborgerskap. Deres interesser ble ivaretatt av utenforstående embetsmenn, i 1783 av et medlem av det private rådet i fyrstedømmet Fürstenberg, som var en av de største nabostatene, med hovedsete i Donaueschingen.

I tillegg til disse åtte viktigste kontorene var det noen finansdepartement, skattkammeret som byens skatter gikk gjennom, departementet for offentlige bygninger og skoger og flere andre som tok seg av eiendommer og mange forskjellige avgifter. Og det var en mengde stående komiteer. Den viktigste av dem var inspeksjonskomiteèn, en slags riksrevisjon som gikk gjennom alle bøker og regnskap og avga offentlig rapport om det de fant. Det fantes også en økonomikomite som måtte godkjenne alle større utgifter. Det fantes også en veikomite og en skolekomite og en komite for foreldreløse barn og en komite for kveg og enger, og andre komiteer.

I 1783 hadde Rottweil 132 tjenestemenn som mottok lønn. Omkring en tredjedel av disse stillingene var holdt av de politikerne som er nevnt ovenfor. Rottweils institusjoner var langt mer komplekse enn det framgår av denne forenklede framstillinga.

Konstitusjoner: Regjering og borgerskap.

Rottweils konstitusjon var ikke hierarkisk. Den la til rette for og var tilpasset et komplekst samfunn, selv om Rottweil var et lite samfunn. De ti viktige organisasjonene i Rottweil var de ni laugene og Herrestua, Herrenstube. Herrestua ble søkt av og hadde som medlemmer personer som hadde et yrke som det ikke fantes noe laug for, som bykommunens ansatte. Også laugsmedlemmer som hadde verv i bykommunen kunne være medlemmer av Herrestua. Reglene for Herrestua liknet mye på reglene for laugene. Herrestua hadde, i motsetning til de ni laugene, ingen plass i Rottweils konstitusjon.

De ni laugene (Zünfte) som hadde en plass i konstitusjonen var den viktigste forbindelsen mellom byens myndigheter og byens borgere. Alle borgerne var medlemmer av et laug eller av Herrestua, og laugene var representert i byens styrende organer.

De ni laugene var:

  1. Smedlauget, som hadde som medlemmer alle som arbeidet med metaller.
  2. Baker- og møllerlauget.
  3. Tøyprodusentlauget, der også de som laget vogner hørte til.
  4. Slakterlauget.
  5. Detaljhandlerlauget, der også frisører, bokbindere, parykkmakere og andre som produserte mindre artikler hørte til.
  6. Skredderlauget.
  7. Skomaker- og salmakerlauget.
  8. Garverlauget.
  9. Vever- og reipslagerlauget.
Alle disse laugene tok også opp som medlemmer personer som arbeidet med virksomhet som på en eller annen måte lå nær opp til hovedlauget, sånn at alle yrker fant ei laugstilknytning.

I hvert laug var det en domstol med tretten medlemmer. Den oppnevnte en nominasjonskomite med fem medlemmer, de fem, som foreslo nye medlemmer til laugets representative organ og utnevnte hvert laugs to medlemmer i det ytre rådet. Når ei stilling ble ledig i laugets styrende organ foreslo nominasjonskomiteen tre kandidater til denne ledige stillinga, og så deltok alle medlemmene av lauget i valget av dette nye medlemmet.

Dersom det oppstod en konflikt mellom det indre og det ytre rådet som lammet bymyndighetenes arbeid, var det de fem fra alle byens ni laug som hadde som oppgave å mekle. Lyktes mekling ikke, samlet alle byens borgere seg fordelt etter laugstilhørighet og stemte over det spørsmålet som forårsaket konflikten. Dersom dette heller ikke førte fram hadde byens institusjoner brutt sammen, og det var nødvendig med intervensjon utenfra, for eksempel fra Imperiets domstoler.

Imperiet måtte gripe inn i Rottweil i 1579, 1688, 1713, 1752 og 1782 fordi det oppstod konflikter i byen som byen selv ikke var i stand til å løse. Prosedyren for å løse konflikter som er beskrevet ovenfor stammer fra dokumentene som ble produsert under Imperiets mekling i 1782. En grunn til at dette dokumentet kunne utarbeides var at Rottweil var en riksby. Frie territoriebyer ville helst ikke gi utenforstående tilgang til en skriftlig beskrivelse av byens interne rutiner og prosedyrer, siden en beskrivelse av dette slaget kunne var et "handtak" for inngrep i byen utenfra.

Disse konfliktene ble altså helst ikke løst ved at de ble sendt til en utenforstående domstol, men ved at de ble gjort til gjenstand for diskusjon i stadig større deler av byens befolkning, som gjennom diskusjon gjorde seg opp en mening og stemte over konfliktspørsmålet. Det var en måte å unngå at ei mindre, utskilt gruppe ble stående som tapere i konflikten.

Regimene i heimbyene var regimer av onkler, ikke av oligarker. Byborgerskapet var utgangspunktet og inngangsporten til deltakelse i byens styre. Byene var så små og så stor del av befolkninga var involvert i styre og stell at alle hadde bekjente som deltok i byenes styre, og dermed mulighet til å påvirke byens myndigheter gjennom direkte ansikt-til-ansikt kontakt.

Rottweils bymyndigheter var ikke regelmessig på valg der alle byborgere deltok i valget. Likevel kan det sies at bystyret var ganske demokratisk siden en svært stor del av befolkninga deltok i byens styre, og nesten alle byborgere var medlem av institusjonelle organ, som laugene, som hadde stor innflytelse i byens styre. I store deler av Westfalen ble heimbyenes politiske ledelse på 1700-tallet valgt årlig i valg der alle byenes borgere deltok i valget av den valgkomiteen som til slutt valgt det indre rådet.

Framgangsmåten for valg av nye medlemmer til heimbyenes styrende organ varierte fra by til by. I riksbyen Reutlingen, som regnes som den mest demokratiske av riksbyene, forlot alle valgte tillitsmenn byens kontorer flere dager før det årlige valget ble holdt, og så deltok alle byborgerne på lik basis i valg av nye bymyndigheter. Mer ofte deltok byenes borgere i valget av det ytre rådet, som igjen på en eller annen måte valgte det indre rådet, som direkte styrte byene.

Uroligheter og løsninger.

En slikt styresett i så små byer som det her er tale om kunne bare fungere godt så lenge byenes myndigheter hadde nær kontakt med befolkninga. Derfor betydde det bråk når et patrisiat begynte å utvikle seg i heimbyene. Et patrisiat var karakterisert både ved å være privilegert og ofte også ved å være eksklusivt og utilnærmelig. En stor by som Hamburg kunne styres av byens patrisiat, siden byen i alle fall var så stor at folk ikke kjente hverandre. Patrisiatet var man enten født inn i, eller så tilhørte man det ikke.

Dersom et patrisiat utviklet seg, og utestengte grupper fikk sterkt fotfeste i et eller flere av laugene, og dermed gjerne også i det ytre rådet, oppstod det åpen konflikt. Konflikten kunne bli voldelig. Konflikter i territoriebyer ga fyrstene mulighet til, og noen ganger også plikt til, å intervenere i byens styre.

Denne intervensjonen førte til at mange dokumenter ble produsert, og alle disse dokumentene har gitt historikere det feilaktige inntrykk at heimbyenes styre var preget av patrisiatet og av konflikter med det, og av inngrep i byenes styre fra fyrstenes side. Dette inntrykket er forståelig siden de fleste lett tilgjengelige dokumenter om heimbyenes styre nettopp ble produsert som følge av indre konflikter som førte til inngrep i heimbyene utenfra. Men vanligvis utfoldet byenes politiske liv seg på en fredelig og fordragelig måte, der konflikter ble løst gjennom diskusjoner som førte fram til enighet.

Fyrstenes og statenes intervensjoner i interne konflikter i byene falt vanligvis ut til borgernes fordel og gikk mot patrisiatet. En grunn til dette var at borgerne alltid krevde at alle byens bøker og regnskaper skulle være offentlig tilgjengelige, mens et fåmannsvelde av patrisiere ønsket å skjule dette. Siden statens skattlegging av byene var avhengig av byenes egne regnskaper var statene/fyrstene og borgerne her på parti. Dette var forskjellig fra situasjonen på 1500-tallet da fyrstene og keiseren vanligvis støttet det konservative patrisiatet i interne strider i byene.

Det har vært vanskelig å forstå hvordan byenes indre selvstyre kunne overleve fyrstenes strev for å innføre et absolutistisk styresett. Utenom Preussen førte vanligvis fyrstenes inngrep i heimbyene til at mer demokratiske styresett ble innført.

Mack Walker mener at en viktig grunn til at fyrstene ikke gikk mer aktivt inn for å styre byene var at fyrstene hadde små administrative ressurser. De hadde knapt kapasitet til å overta styret av byene. De foretrakk derfor ofte at byene styrte seg selv på en måte som ikke trakk på fyrstens ressurser, og den beste måten var ved et indre selvstyre som ga så høg deltakelse fra befolkninga at styresettet ble akseptert som legitimt.

Mack Walker finner dette mønstret:

  1. En periode med indre uro og forvirring tar til. Politisk og sosial usikkerhet kan skyldes krig, finansielle problem eller store forandringer av andre slag.
  2. For å oppnå orden og indre stabilitet må et godt samarbeidsforhold og tillitsforhold utvikles innen byen.
  3. Når stabilitet og autonomi er utviklet utvikler etter et ei tid et patrisiat seg, og dermed svekkes det indre samholdet og korrupsjon brer seg innen de styrendes rekker.
  4. Organisert fiendtlighet organiseres blant og av byborgerne mot den herskende klikken og dens korrupsjon. Byenes evne til å motstå inngrep utenfra svekkes sterkt.
  5. Den isolerte herskende klikken åpner seg for nye medlemmer fra byens borgerskap under statlig press, eller for å kunne motstå statlig press. Alliansen mellom fyrsten og byborgerskapet står ved lag til stabile og tillitsfulle forhold er opprettet i byen.
Man kan se at de tre hovedelementene, bystyrene, byborgerne og statene/fyrstene balanserte hverandre på en sånn måte at de opprettholdt status quo.

Den bayerske forordningen av 1748 foreskrev likevekt. Den aksepterte hver bys egenartede konstitusjon og privilegier, og foreskrev nesten ingen politiske former eller prosedyrer. Den oppfordret byene til å spre politiske verv vidt blant byenes befolkning, og for å oppnå dette å dele opp politiske verv og kontorer og å la vervene rotere blant borgerne. Byene burde velge sine ledere hvert år. Statens rett til å godkjenne nye bystyrer burde brukes som en vetomyndighet om det ble valgt personer inn i ledende verv i byene der det var klart at mistillit og store konflikter rådde, og der valget var fikset ved å begrense de stemmeberettigede, eller ved å bare la medlemmer fra en bestemt klikk stille opp som kandidater.

Riksbyenes situasjon var en annen. De var direkte underlagt keiseren, og keiserens kontakt med riksbyene gikk til byenes magistrat, altså byenes ledelse. Og keiseren var opptatt av å holde magistraten ved makten. I riksbyene hadde derfor byenes styre mindre behov for støtte fra byborgerne enn i de territorielle byene. Videre stod keiseren fjernere fra riksbyene enn fyrstene stod fra de territorielle byene som de hadde i sitt eget fyrstedømme. Keiseren så det som viktigere å opprettholde riksbyenes uavhengighet enn å støtte opp om et demokratisk styresett. Allianseforholdet omkring riksbyene ble gjerne derfor en allianse mellom keiseren og byens ledelse rettet mot byens egne borgere og rettet mot territoriets fyrster.


Laugene.

For å illustrere hvordan laugene grep inn i sine medlemmers privatliv og søkte å regulere dem forteller Walker om blikksmeden Flegel, borger av Hildesheim, og hans besværligheter. Han var forelsket og ville gifte seg. Flegel var forelsket i datter til en annen byborger av Hildesheim som het Helmsen. Da Flegel ville registrere ekteskapet sitt hos lauget sitt fikk han ikke gjøre det. Han fikk vite at ekteskapet ville være uanstendig siden far til den vordende brud, Helmsen, var født utenfor ekteskap. Senere var Helmsen riktignok blitt "legitimisert", enten ved at foreldrene hans hadde giftet seg eller ved spesielt dekret fra myndighetene. Men likevel, i lokalsamfunnets øyne var Helmsen fortsatt uekte, og det var festet skam til både ham og barna hans. Og dersom Flegel giftet seg med Helmsens datter ville denne skammen bli festet også til det lauget som Flegel var medlem av.

Laugets konstitusjon krevde også at både mestere som var medlemmer av laget og deres ektefeller skulle kunne vise til fire uangripelige besteforeldre.

Flegel hadde forlovet seg i 1742. I 1731 hadde et keiserlig edikt gjort det klart at personer som ble erklært som legitime av myndighetene skulle aksepteres som legitime også av laugene. Derfor appellerte Flegel til bystyret i Hildesheim for å få det til å gripe inn og få omgjort bestemmelsen til lauget om å nekte Flegel å gifte seg. Men laugene var sterkt inne i bystyret i Hildesheim, og det sendte appellen over til kontoret for handverkersaker, og der ble den liggende. Ingen beslutning ble truffet. Etter å ha ventet på en avgjørelse i et år uten at noe skjedde giftet Flegel seg likevel med datter til Helmsen. Da de andre medlemmene av lauget hørte det ble de rasende. De sa at aldri før hadde noen giftet seg mot laugets vilje. Dersom dette ble akseptert ville det ikke bare være ei skam for lauget, men for hele Hildesheim. Flegel ble ekskludert fra lauget, og han ble både sosialt og økonomisk boikottet.

I de neste tre årene tok Flegel gjentatte ganger kontakt med bystyret og krevde at det keiserlige dekretet skulle settes i kraft i Hildesheim. Hver gang ble det avslått. I 1745 appellerte han til biskopen. Biskopen forlangte først at bystyret tok saken opp til grundig behandling. Til nå hadde byens myndigheter avviste å ha noe med saken å gjøre. Bystyret på sin side var fanget mellom laugene på den ene sida og keiseren og Imperiet og staten på den andre sida. Bystyret skaffet seg betenkningstid ved å be det juridiske fakultetet ved universitetet i Halle om en uttalelse i denne saken. Det uttalte seg til fordel for Flegel og mot laugene. Bystyret offentliggjorde uttalelsen for laugene. Lauget reagerte med å hevde at i Hildesheim stod Hildesheims egen lover og sedvaner over alle andre lover. Flegel ble ikke tatt inn i lauget igjen, og kona hans ble ikke anerkjent som legitim.

I 1747 ba Flegel på nytt bystyret om hjelp. Bystyret beordret da at Flegel skulle bli tatt inn i lauget igjen. Men ingenting skjedde. Bystyret ba da alle om å vise godvilje, men fortsatt hendte ingenting. Biskopen grep da inn og krevde at Flegel innen to veker ble tatt inn i lauget. Bystyret innkalte til et møte mellom lauget og Flegel, siden bystyret begynte å frykte militær intervensjon for å få Flegel tatt opp i lauget igjen. Men ingen representanter fra lauget møtte opp. Bystyret ga da lauget ordre om å ta Flegel inn eller så ville Hildesheim bli okkupert av fremmede soldater og miste sin selvstendighet og sine privilegier. De tillitsvalgte i blikkenslagerlauget reagerte med å fratre sine verv.

Flegel ble til slutt tatt opp i lauget igjen og kona hans ble anerkjent av lauget som legitim, og ekteskapet hans ble registrert også hos lauget. Men saken var ikke slutt med det. Saken fortsatte i domstolene resten av livet til Flegel, og Flegel fant ikke noe fredelig liv i Hildesheim. Dette var ikke første gang at laugene i Hildesheim nektet laugsmedlemmer å gifte seg.

Laugene gjorde seg gjeldende i bysamfunnet gjennom å ha myndighet til å foreta økonomiske reguleringer, gjennom politisk organisasjon og representasjon og ved å være voktere av sosiale og huslige standarder. Laugene overvåket rekrutteringa, sosialiseringa og fordelinga av nye medlemmer til bysamfunnets økonomi, og stod for den grunnleggende politiske organiseringa av befolkninga.


Laugsøkonomien.

Handverkerne i heimbyene solgte vanligvis produktene sine fra det samme stedet som de produserte produktene, eller de utførte tjenester innenfor klart definerte grenser. Lover og skikk og bruk for laugene var ganske lik for de forskjellige laugene, selv om betegnelser kunne være forskjellige. Laugenes regler var vanligvis nedskrevet og godkjent av en ytre autoritet, som bystyrene, som med godkjennelsen hadde påtatt seg plikt til å delta i handhevelsen av det godkjente regelverket til laugene.

Laugenes formelle autoritet hvilte på bekreftelsen av dets lover og regler, som skisserte opp laugets opplæringsprogram, dets handverkspraksis og handelspraksis, dets rett til å begrense medlemsskap i lauget og laugets lokale økonomiske monopol og det området monopolet gjaldt innenfor.

Et laugs affærer ble administrert av et kollegialt utvalg bestående av to til fire overmestere eller laugsmestere som ble valgt gjennom en prosess som tok hensyn til både medlemmene av lauget og byens myndigheter. Det kunne skje på forskjellige måter, og det var ulikt fra sted til sted hvor tungt laugsmedlemmenes ønsker veide ved valget. Disse overmesterene tok avgjørelser i indre konflikter og trakk opp regler og bøtela medlemmer som forbrøt seg. De administrerte også laugets eiendommer og hadde oppsyn med laugets finanser og godkjente eller underkjente mesterverk som måtte fullføres for at svenner kunne aksepteres som nye medlemmer av lauget. Overmesterene representerte lauget og inngikk i en domstol som var dominert av dem og som hadde myndighet til å ekskludere laugsmedlemmer. Medlemmer kunne bli ekskludert for forseelser som ikke hadde noe å gjøre med deres yrkespraksis. Lauget krevde en så plettfri vandel at det var helt trangviksk!

Walker gir ei liste over karakteristiske inntekter som et laug kunne ha:

  1. Regelmessig betalte kontingenter til lauget fra medlemmene.
  2. Avkastning fra investerte midler.
  3. Meistergeld, den regulære inngangsavgifta som ble betalt av nye medlemmer.
  4. Registreringsavgift fra nye svenner og lærlinger.
  5. Einkaufgeld fra en akseptert mester fra et annet sted som fikk tillatelse til å etablere seg i byen, eller på annen måte ble tillatt å etablere seg som handverksmester og nytt laugsmedlem.
  6. Betaling etter vandrerår.
  7. Bøter som medlemmer betalte.
Viktige utgifter som et laug kunne ha var:
  1. Renteutgifter.
  2. Lønn og godtgjørelse til laugets tillitsvalgte.
  3. Mat og drikke under møtene.
  4. Hjelp til reisende svenner som oppholdt seg i byen.
  5. Utgifter til rettssaker.
  6. Støtte til fattige medlemmer ved sykdom og død.
  7. Støtte til fattige eller avdøde medlemmers familie.

Lærlinger og svenner.

De forskjellige sidene ved laugslivet møttes i mesterens hushold, som borger, husholdsoverhode og uavhengig handverker. Prosessen som førte fram til denne stillinga begynte med lærlingetida. Aktive handverksmestere ble forventet å påta seg opplæring av sønner av andre lokale handverksmestere. Etter ei prøvetid på noen få veker ble en søknad sendt til overmesteren om formell registrering av lærlingen som lærling i lauget. Dersom lærlingens avstamming var god og ellers alt var i orden ble han akseptert mot å betale ei registreringsavgift til lauget og treningsavgift til mesteren som tok ham som lærling. Lærlingen måtte tjene den mesteren som tok ham i lære i tre til fire år. I denne tida skulle lærlingen ha virkelig opplæring, og ikke bare være en tjenestegutt.

Sønner av lokale mestere slapp ofte å betale de vanlige avgiftene. Det hendte også at de slapp læretida og kunne bli handverkssvenner direkte. Denne favorittismen ble ikke akseptert av de statlige myndighetene eller av Imperiet.

Når læretida var over måtte det igjen betales avgifter, og så var lærlingen blitt handverkssvenn. Svennen måtte ha si reisetid og reise ut i verden og arbeide for mestere i andre byer for å lære. Han fikk med seg papirer på at han hadde gjennomført lærlingetida og hadde plettfri vandel.

Når en svenn kom til en ny by gikk han til et spesielt herberge som var sponset av laugene der i byen nettopp for omreisende svenner. Livet i herbergene var ofte organisert med laugslivet som modell. Verten der fortalte omreisende svenner om det var handverksmestere i byen som trengte handverkssvenner. Hvis ikke kunne han få sove ut, og så reise videre. Han kunne få hjelp til å komme seg videre fra det lokale lauget. Dersom han ble værende i byen uten arbeid ble han betraktet som og behandlet som en omstreifer.

Dersom svennen fikk arbeid i byen bodde han i herberget. Papirene hans ble deponert hos overmesteren. Bare en mester eller en mesters enke kunne ansette ham dersom svennen selv engang skulle oppnå å bli mester. Etter ei tid kunne svennen reise videre. Det var vanlig at svennene var ute på reise i minst to år.

Det beste stedet å søke om å ble handverksmester var tilbake i heimbyen, for der var sjansen til å bli akseptert størst. Søknaden gikk først til overmesterene, og med søknaden måtte det følge papirer som viste at svennen hadde gjennomført lærlingetida og ellers hadde en plettfri vandel og var av god avstamming. Papirene ble gjennomgått og søknaden vurdert av hele lauget og kanskje også av byens myndigheter. Dersom svennen av en eller annen grunn skulle være uønsket var det ikke vanskelig å finne en eller annen grunn til å avvise ham. Det var vanlig at en svenn måtte utføre et mesterverk for selv å bli akseptert som mester. Det var lauget som bestemte hva dette mesterverket skulle bestå i. Dersom svennen var uønsket kunne mesterverket som ble krevet være så vanskelig eller kostbart å utføre at det var en umulig oppgave. En svenn kunne også ble nektet å ble mester fordi det kunne være knapt med arbeid til de mesterene som allerede var i byen. Kandidaten måtte også bevise at han hadde økonomi til å etablere seg med verksted og familie. Laugene nektet ofte ungkarer å bli mester. Det var vanlig å gifte seg samtidig med at en ble mester. Innfødte kandidater ble alltid behandlet bedre og hadde lettere for å bli akseptert som mestere enn kandidater utenfra.


Laugsmonopolets historiske situasjon.

Laugsmonopolet skulle sikre at bysamfunnet var selvforsynt med handverksprodukter av god kvalitet og at de som produserte dem hadde et rimelig utkomme. Handverksmesterene innen et laug skulle bare lage de produktene som lauget hadde tillatelse til å produsere. Lauget var også rettet mot utenbys personer som var i stand til å produsere den typen varer som laugets medlemmer laget. Innen et laug ble en mester som tok kunder fra en annen mester straffet. Det samme skjedde for handverkere som gikk fra dør til dør og solgte sine varer, eller som innledet priskonkurranse eller avvek fra gjeldende standarder for kvalitet eller råvarer eller framstillingsmåte. Handverkere som var lisensiert av adelsmenn eller staten og som våget seg inn på heimbyenes enemerker måtte regne med å bli utsatt for vold.

Handverksmesterene hadde vanligvis bare en lærling og en eller to svenner i arbeid, selv om dette varierte fra sted til sted og fra tid til tid.

Enker arvet retten til å drive den avdøde handverksmesterens verksted videre, og arvet hans posisjon som laugsmedlem. Dersom enka giftet seg med en svenn ble denne øyeblikkelig mester. Enka deltok ikke i laugets møter og hadde ikke stemmerett i lauget og kunne ikke ta opp lærlinger, men hun var fritatt for å betale kontingenter og avgifter til lauget. Dersom hun hadde en sønn sammen med den avdøde mesteren hadde denne sønnen rett til å overta sin fars virksomhet og bli handverksmester. Døtrer hadde mye av den samme retten, men den ble overført til den personen som de giftet seg med. Dersom barna ble foreldreløse arvet de denne retten.

Laugene var ikke egnet til å oppnå økonomisk vekst, tvertimot. Men de kunne være med på å skape stabilitet og trygghet. Den karakteren ved laugene som her er beskrevet ble skapt en eller annen gang omkring det syttende århundret. Middelalderlauget hadde mindre makt over medlemmene sine og i bysamfunnet enn laugene i de tyske heimbyene i perioden 1650-1850. Middelalderens laug ser ikke ut til å ha tatt på seg de moralske oppgavene som heimbyenes laug tok på seg, og middelalderlaugene var heller ikke så eksklusive. Middelalderbyene var mer livlige enn heimbyene. Det kan være at det var den stagnasjonen og isolasjonen som heimbyene var presset inn i som ga laugene der deres sterke defensive posisjon. Også den relativt stabile situasjonen i Riket etter Westfalerfreden gjorde det mulig for laugene på nytt å overta styret i mange byer etter 1650. Etter Svartedauden hadde laugene oppnådd en svært sterk posisjon i mange tyske byer. Denne sterke posisjonen hadde laugene tapt i mange byer utover på 1500-tallet, men etter 1650 ser det ut til at laugene i mange byer gjenvant denne sterke posisjonen.

Imperiets handelsbestemmelser fra 1731.

Imperiets patent fra 1731 for å bøte på misbruk blant laugene hadde to formål. Det første var å forhindre at laugene dannet organisasjoner som var landsomfattende, og også å forhindre samarbeid og kommunikasjon mellom laugene over store områder. Og det andre var å oppnå at laugene ble ansvarlige overfor de lokale myndighetene. Der de lokale myndighetene var statens tjenestemenn, som i Preussen, oppnådde bestemmelsene sin hensikt. Men i heimbyene der de lokale myndighetene og laugene til dels bestod av de samme personene, tjente disse bestemmelsene laugenes interesse, dersom bestemmelsene i det hele tatt ble tatt hensyn til. Og, til sist, der laugene eksisterte uavhengig av de lokale myndighetene tjente bestemmelsene til å dra laugene nærmere inn i lokalsamfunnet, og reduserte laugenes kontakter utad. Etter bestemmelsene skulle fortsatt laugenes lover og regler utformes av laugene selv, og deretter godkjennes av de lokale myndighetene. Det disse bestemmelsene oppnådde var å bekrefte heimbyenes isolerte stilling, og laugenes situasjon i heimbyene.

Initiativet til å utferdige disse bestemmelsene var tatt av noen regjeringer som ville fremme utvikling av sine territoriers økonomier. De ville ha ei lovgivning som ga dem friere hender til å arbeide med sine territoriers økonomi. To slag praksis var de spesielt oppsatt på å avskaffe. Den ene var laugenes utstøtelse og ostrakisme for å straffe praksis som regjeringene mente var god og utviklende økonomisk politikk og virksomhet. Dersom for eksempel et prøyssisk laug aksepterte uverdige medlemmer, etter statlig press, som sønner av gjetere eller av statsansatte eller personer født utenfor ekteskap, eller franske innvandrere, ville andre laug kalle det prøyssiske lauget og den byene som det hørte til i for uverdig og skammelig. Og svenner som arbeidet der ville vanskelig kunne få arbeid andre steder. På denne måten ble laug som ble tvunget til å innføre en mer liberal praksis isolert sammen med sine medlemmer og alle som hadde kontakt med dem. Spørsmål av dette slaget førte til mange streiker blant svennene i Tyskland på den tida da disse bestemmelsene kom, siden svennene var redde for aldri selv å bli mestere dersom de arbeidet for mestere som tilhørte laug som var blitt tvunget til å liberalisere sine strenge og rigide bestemmelser.

Det var spesielt Brandenburg-Preussen som hadde gått inn for å få denne lovgivninga av 1731 om laugene, og Brandenburg-Preussen fulgte den opp med egne bestemmelser. Laugene ble opprettholdt, og det samme ble deres lokale monopol, men laugenes autonomi var redusert og statens kontroll over laugene styrket.

Svakheten ved bestemmelsene fra 1731 var at de bare så på laugene som økonomiske organisasjoner og yrkesorganisasjoner, og ikke også som politiske organisasjoner. Derfor tok ikke bestemmelsene høyde for den styrken som laugene hadde i mange av de institusjonene som skulle handheve bestemmelsene, og for den evnen som laugene hadde til å bøye bestemmelsene til sin fordel. I svært mange byer ble bestemmelsene i stor grad brukt til å sementere den bestående situasjonen, dersom de i det hele tatt ble tatt hensyn til.

Laugene og heimbyene.

Midlene som fantes for å utøve økonomisk regulering i det meste av Imperiet var heimbyenes instrumenter, som utstøtelse av uønskede personer og virksomheter. Det førte til at nye næringsveier og virksomheter som ikke lett kunne organiseres av laug og som laug ble utviklet utenfor heimbyene.

Laugene fikk sin innflytelse og sin karakter fra sin rolle som organisatorer av heimbyenes økonomi. Handverkere på landsbygda hadde normalt ikke lov til å ta inn lærlinger, og de hadde ingen organisasjon. De fikk heller ikke lov til å selge sine produkter i heimbyens områder. Ingen forslag om endret økonomisk politikk noe sted i Imperiet før Napoleons tid foreslo å avskaffe laugene. De ble sett på som nødvendige. Selv Preussen prøvde bare å gjøre dem mindre rigide og mindre autonome.

Laugene la ekstremt stor vekt på ærbarhet, Ehrbarkeit. Det betydde huslig, sivil og økonomisk orden, og denne orden ble undergravd av promiskuitet og uansvarlighet, som en uekte fødsel ble sett som tegn på. Laugene ville leve i en ordnet verden som de selv var med på å styre. De ville ikke ha ukjente personer eller virksomheter presset inn på seg. De ville ha rett til å godkjenne, eller jage, enhver ny person som kom til byen, og rett til å jage enhver person som ikke fulgte skikk og bruk bort fra byen.

Mange yrker ble sett på som suspekte, og det som verre var. Gjetere og bødler kunne man ikke ha omgang med. Heller ikke ble det sett på som riktig for anstendige og ærbare mennesker å ha samkvem personer som flådde dyr. Siden garverne hadde så nær omgang med de produktene som flåerne produserte ble også garverne sett på som suspekte. Også barna til de personene som var betraktet som suspekte eller det som verre var, kunne ikke ha omgang med ærbare og anstendige mennesker, og det kunne sitte i i flere generasjoner. Også statsansatte ble sett på som suspekte siden de ikke riktig hørte til i heimbyen. Det førte også vanære med seg å ha vært bonde eller å ha arbeidet for en adelsmann eller i en fabrikk.

Laugsmoralen, som så mye annen moral, så på all annerledeshet som både umoralsk og vanærende. Dette var den gjengse heimbymoralen. Denne laugsmoralismen ser ut til å ha blitt utviklet på 1600- og 1700-tallet.


Murer, nettverk og borgere.

Ei vanlig å dele befolkninga i det gamle Tyskland inn på var i adelsmenn, borgere og bønder. I siste del av 1700-tallet fanget denne inndelinga ikke inn den sosiale virkeligheten. Adelsmennene kan deles inn i godseiere og administratorer. Godseierne hørte sammen med bøndene til i landsbygdas verden, mens administratorene hørte til i statsapparatet. Å kalle alle som ikke var enten bønder eller adelige for "borgere" gjør borgerne til ei så uensartet gruppe at det ikke gir mening. Det var flere ulike verdener i Tyskland, og ikke alle var hierarkiske, og disse verdenene var ikke plassert i et hierarki. Heimbybefolkninga levde i en verden, landsbygda med bønder og adel var en annen verden, og enda en tredje verden utgjorde de som Walker kaller for "movers and doers". Dette var tre forskjellige verdener som vanligvis ikke var i direkte kontakt med hverandre.

Landsbygdfolket.

Heimbyene skaffet seg det meste av sine inntekter fra handel med den omliggende landsbygda. Handelen foregikk på byens marked dit bøndene fra bygda kom for å selge sine ting, og i byen kjøpte bøndene mye av det som de trengte og som de ikke produserte selv. Selv om det på denne måten var nær kontakt mellom bøndene og heimbyborgerne, levde de likevel i to forskjellige verdener. Og det var ofte konflikt mellom dem. For eksempel, hvor ofte skulle bøndene få lov til å selge sine produkter på byens marked, og slik omgå mellommennene i byen? Og hva skulle bøndene få lov til å produsere og å selge? Byfolket hevdet at ølbrygging var et bymonopol. Byborgerne voktet stadig på bøndene for å kunne gripe dem dersom de laget ting som de ikke hadde lov til å lage.

Adelen og heimbyene hadde lite med hverandre å gjøre. De hadde riktignok forakten for bøndene felles, men dette fellesskapet skapte ingen sympati mellom dem. Adelen holdt ikke til i heimbyene. De adelsmennene som ikke holdt til på landsbygda tok veien til de større byene og hovedstedene og til fyrstehoffene i de tyske statene. Adelsmennene som levde på landsbygda holdt seg med egne handverkere på godsene sine.


"Movers and doers".

Det tredje hovedelementet i det tyske samfunnet var også det minste. Det bestod av folk som beveget seg både geografisk og sosialt, og som drev på med ting og initiativ som lå utenfor horisonten til landsbygdfolket og heimbybefolkninga. Folkene som hørte til denne gruppa var svært ulike, og ble slett ikke sett på som noen enhetlig gruppe. Det var byråkrater, skreppehandlere og større handelsmenn, rømte bønder og lønnsarbeidere, professorer og lærere. Heimbyfolket så på alle disse som fremmede som de ville holde på avstand. Forstyrrere, Störer, var det heimbyfolket kalte dem. Det havet av landsbygdfolk som omgav heimbyene bestod også av fremmede, men det var noe annet, for det havet holdt seg på plass og prøvde ikke å overta heimbyene. Tvertimot var heimbyene i stand til å dominere landsbygdfolket. Det var noe annet med "movers and doers". De hørte ikke til på landsbygda, og de prøvde å overta heimbyene. Heimbyfolkenes identitet var knyttet til deres plass og posisjon og sosiale relasjoner i heimbyen, landsbygdfolkets identitet var festet til deres eiendom, og "movers and doers" sin identitet var festet til det de gjorde, skriver Walker.

Handel og industri.

Store handelsmenn og skreppehandlere ble satt i samme gruppe av heimbyfolket. Selv om den ene holdt seg i byen det meste av tida og den andre strøk rundt om på landsbygda så førte de begge fremmede varer. Skreppehandlerne førte ut det som de store handelsmennene samlet sammen, og begge søkte å gå utenom laugssystemet og den sosiale kontrakten det hvilte på: at handverksmesteren produserte de produktene som samfunnet trengte i tilstrekkelige mengder mot å få et trygt levebrød og ei god og trygg sosial og økonomisk stilling.

I heimbyene var det ikke noe stort skille mellom å lage varer og å selge varer. Handverkerne lagde produkter med bestemte personer som brukere av produktene for øye. I den store verden utenfor heimbyene var det som skilte handverket fra manufakturen først og fremst skalaen som produksjonen foregikk i. Produktene kunne bli framstilt på samme måte med samme type verktøy. Men manufakturen produserte for et anonymt marked, for ukjente og i værste fall ikkeeksisterende brukere. I manufakturen hadde laugene ingen plass. Produksjonen var organisert på en annen måte i manufakturen enn i handverket.

Når en ambisiøs handverksmester begynte å produsere for et større marked enn det lokale gikk han over fra å være handverker til å bli entreprenør og handelsmann. Han organiserte produksjonen og salget, og la deler av produksjonen til landsbygda der det ikke fantes laug, og satte ut produksjon til enhver som kunne og ville gjøre arbeidet til den pris han betalte.

Eksemplet Aachen.

I Aachen var et sentralt tema i politikken gjennom hele syttenhundretallet konflikten mellom laugene og entreprenørene. Aachen var en blanding av en heimby og en "movers and doers" by. Det bodde 12-15.000 mennesker i Aachen. Aachen var en riksby, men kurfyrsten av Pfalz, som også var hertug av Jülich, prøvde å dominere byen. Aachen hadde en laugskonstitusjon, men også en uavhengig domstol som ofte kom i konflikt med bystyret. Flere av handverksvirksomhetene i Aachen hadde utviklet eksportmarkeder, og derfor var det et trykk for å sette i gang produksjon i stor skala i Aachen. Tekstil og nålemakerlaugene hadde begge delt seg i to laug. Et for grovframstilling av nåler og et for grovframstilling av klær, og laug for den siste tilvirkinga fram til de ferdige produktene. Laugsmesterene som tok seg av dette siste trinnet kom til å bli kalt for handelsmenn, og ville ha fjernet alle restriksjoner på produksjon og salg. Allerede i 1695 hadde de fått tillatelse til å sette ufaglærte folk fra landsbygda, eller hvor som helst fra, til å lage emnene til nålene, som så i Aachen fikk den siste finpussen, og dermed gikk de utenom laugsmonopolet i Aachen.

Etter dette fulgte krig i Aachen, med stadige intriger og bestikkelser av de styrende i byens politiske organer, inkludert laugenes tillitsmenn. Mange mennesker fikk arbeid hos entreprenørene og ville derfor ha deres virksomhet tillatt i byen.

Fra 1725 til 1755 ble Aachen styrt av de tradisjonelle laugene. Det hemmet entreprenørene. Import til byen av halvferdige nåler ble forbudt. I 1755 gikk entreprenørene i en allianse med hertugen av Jülich. Det kom til opptøyer i Aachen, og de urolige stormet rådhuset og overtok det, og entreprenørene overtok styret i Aachen. Men snart kom det nye styret i vanskeligheter. Det nye regimet satte ved valgene inn soldater mot befolkninga for å tvinge folk til å stemme på seg. Laugene appellerte til Imperiets domstol i Wetzlar. Motstanden mot det nye styret økte, og i 1763 fikk laugene på nytt kontroll over bystyret. Men den interne striden var ikke over med det, og kurfyrsten av Pfalz sendte hærstyrker til Aachen. Dette klaget laugene inn for Imperiet, som avgjorde at kurfyrstens soldater skulle dra seg ut, noe de også gjorde.
Men i 1786 sendte kurfyrsten på nytt soldater inn i Aachen for å avsette det lovlige bystyret, og igjen grep Imperiet inn og tvang kurfyrsten til gjeninnsette det lovlige bystyret.

Denne striden fortsatte helt til Aachen ble okkupert av franske soldater i 1792, og da ble det politiske systemet i Aachen knust.

Statens embetsmenn.

Den andre store gruppa "movers and doers" var statens embetsmenn. Av finansielle grunner ønsket de større økonomisk drift, siden dette skaffet mer penger inn i statskassen. Og større virksomheter kunne produsere for eksport, noe heimbyene ikke gjorde. Men embetsmennene hadde liten kontakt med heimbyene og de virksomhetene embetsmennene sammen med entreprenører prøvde å få i gang konkurrerte ikke med heimbyenes laug. Embetsmennene hadde sin oppmerksomhet og virksomhet vendt mot de større byene og mot landsbygda. De prøvde ikke på noen måte å ta kontroll over heimbyene, men støttet heller opp om deres tradisjonelle system. Embetsmenn som bodde i heimbyer fikk ikke borgerskap der, og de var heller ikke underlagt heimbyenes jurisdiksjon. De var ofte på flyttefot.

På lavere og midlere nivå var embetsmennenes karriere mindre bestemt av familieforbindelser enn av egen innsats, ambisjon og aggressivitet. Embetsmennene hadde forskjellig opphav. Oftest var de trolig sønner av embetsmenn.

Embetsmennene hadde universitetsutdanning. I heimbyene foregikk ikke tingene som de ble lært på universitetene. Heimbyene var verdener der det meste ofte foregikk etter uskrevne regler. Embetsmennene hadde så omfattende ansvarsområder at det ble for tidkrevende å sette seg inn i hvordan ting foregikk i heimbyene, så de ble overlatt til seg selv, og det var de fornøyde med.

Intellektuelle og frie yrker.

Walker skiller mellom tre kaster som han kaller landsbygdfolk, heimbyfolk og "movers and doers", og skriver at det var lite bevegelse fra den ene til de andre gruppene, med unntak for at en del adelsmenn arbeidet for fyrstene, og da kunne komme inn i gruppa "movers and doers". Men innen "movers and doers" gruppa var det betydelig bevegelse mellom handelsmenn, embetsmenn og intellektuelle. Og universitetene var møtestedet for "movers and doers". Universitetene, sammen med de største byene og fyrstehoffene, var møtestedene der det frieste sosiale og intellektuelle livet i Tyskland foregikk. Sammenliknet med andre miljø i Tyskland på slutten av 1700-tallet var universitetsmiljøene forholdsvis sammensatte sosialt sett. Universitetene ga den beste og for mange den eneste muligheten for sosialt avansement i Tyskland. Og for mange var de nødvendige for å opprettholde den posisjonen i samfunnet som de var født til, som for embetsmannssønner.

Universitetene hadde selvstyre, og dette sammen med at studentene sluttet seg sammen i grupper og korps som skilte studentene ut fra resten av befolkninga i universitetsbyene, gjorde at studentene ikke var underlagt den vanlige jurisdiksjon i samfunnet. Studentene betraktet seg selv som å være av et annet slag enn resten av befolkninga.

Bakgrunnen til professorene var ganske mangfoldig. Selv om mange kom fra embetsmannsstanden var det også en del som kom fra trange kår.

Etter fullført universitetsutdanning var det mulig å få arbeid i statstjenesten eller som prest. Mange ble også privatlærere hos adelige eller rike familier, det gjelder for eksempel filosofene Kant og Hegel og Fichte. Mange tyske intellektuelle skrev bøker og i tidsskrifter. Ved slutten av århundret var en handfull intellektuelle i stand til å leve av å skrive. Men ofte skyldtes dette støtte fra rike velyndere.


Stabilitet, likhet og demokrati.

Personlige ambisjoner skadet heimbyenes stabile liv, og ble derfor undertrykket. Heimbyene foretrakk at dens borgere var like. Heimbyene presset folk inn i ganske trange standarder. I heimbyen, og bare der, var han en borger. Utenfor den var han ingenting.

Borgerens rettigheter.

Bürgerrecht var garantert av heimbyen, altså av naboene, slekt og kjente, og ikke av fyrsten eller staten. Lokal kontroll over borgerrettene og over hvem som kunne bli opptatt i heimbyene som borger og få nyte godt av de rettighetene som fulgte med, var sentralt for heimbyenes selvstyre. Borgerskapet forenet de tre sidene ved borgerens offentlige liv: borger, arbeidsmann og nabo. I heimbyene var alle disse tre sidene ved borgerens person aktive i alle situasjoner. Han arbeidet og levde i byen der han kjente de fleste. Det betydde at gikk det dårlig med ham på et felt så fulgte det ham også på de andre. Livet var ikke delt opp på en sånn måte at han kunne lykkes på et av disse tre områdene og feile på et annet. Borgeren i heimbyene utgjorde en helhet på en annen måte enn det er vanlig i dag. En dårlig handverker hadde ingen venner og ingen innflytelse, på samme måte som en dårlig nabo heller ikke fikk kunder, eller en person som ikke tok sine offentlige plikter og holdninger alvorlig nok på en konform måte heller ikke ble tatt alvorlig som handverker eller nabo.

I Rottweil mottok borgernes sønner borgerskap gratis når de var tjuefem år gamle, og han måtte betale en forholdsvis liten avgift for å bli medlem av det samme lauget som faren var medlem av. En utenforstående måtte betale langt mer for å bli laugsmedlem, der det i det hele tatt var mulig, og måtte også betale for borgerskap i heimbyen, så sant det i det hele tatt var oppnåelig. Dersom en borger giftet seg med en person som ikke tilhørte heimbyen måtte borgeren frasi seg sitt borgerskap så sant ektemaken ikke var i stand til å få borgerskap. Dersom den utenforstående ektemaken var en mann ville han normalt ikke få borgerskap dersom ikke bruden hadde arvet retten til et mesterbrev, som så kunne overføres til ektemaken. Normalt mistet man borgerskapet dersom man giftet seg med en utenforstående som heimbyen ikke aksepterte som ny borger. Man mistet også borgerskapet dersom man tok opp et yrke som ikke var ei borgerlig næring, for eksempel ved å gå i en fyrstes tjeneste. Og uten borgerskap hadde man ikke rett til å gifte seg eller etablere en heim. Man hadde heller ikke stemmerett og kunne ikke velges til noe tillitsverv eller offentlig ombud.

Heimbyene var fellesskap av borgere, ikke fellesskap av innbyggere. Man fikk ikke borgerskap eller andre rettigheter bare ved å leve i byen. Ofte hadde utenforstående forbud mot å eie fast eiendom i byen. Dersom man var blitt borger av byen, var det vanskelig å si opp dette borgerskapet. Dersom en borger ville flytte måtte han betale en del av formuen sin til byen for å få lov til å selge sin eiendom og flytte. Dette var blant grunnene til at befolkninga i heimbyene var mer bofaste enn befolkninga både på landsbygda og i de store byene.

Det var altså stor forskjell på statsborgerskap og byborgerskap. Heimbyene hadde rett til selv å velge sine borgere. Dette opplevde for eksempel Preussen som et problem, som Preussen løste på sin måte, som de fleste andre statene ikke kunne følge.


Kameralismen og samfunnet.

Kameralismen var en vitenskap eller lære om statsstyret. Kameralismen aksepterte den mangfoldige virkeligheten som Tyskland var. Den gikk ut fra at dersom alt det som var i Tyskland fikk utvikle seg etter sin natur ville man få et harmonisk samfunn. Det var en grunn til at vekst og utvikling ble sett på som noe godt. En annen grunn til at kameralismen la vekt på vekst og utvikling var at det ville øke statens inntekter. Heimbyene var ikke viktige for statenes inntekter. Det var bøndene og landsbygda som først og fremst betalte skatt. Kameralismen ble på 1700-tallet den aksepterte vitenskapen om hvordan statene skulle styres, og det ble undervist i kameralisme ved universitetene. Personer som siktet mot arbeid i statsadministrasjonen burde studere kameralisme.

Harmoni, forskjelligartethet og motsetninger i kameralismen.

Tysk tenkning, som hadde Leibnitz som sin fremste representant, gikk ut fra at det var grunnleggende harmoni mellom alt som fantes. Det var et mål for vitenskapen og lærdommen å nå langt nok til å se og forstå denne grunnleggende harmonien mellom alle deler av virkeligheten. Dette målet og synet gikk igjen i universitetenes pensum. Oppgaven var ikke å skape harmoni, men å oppdage og å forstå den allerede eksisterende harmoniske helhet som alle de enkelte enheter utgjorde. Arbeidet i statsadministrasjonen var derfor ikke å gjennomføre reformer, men å fjerne hindringer og misbruk, og på den måten å legge til rette for vekst og utvikling, som ville komme dersom alt fikk utvikle seg i følge sin natur. Overfor heimbyene førte dette synet til at den politikken som ble ført styrket heimbyenes tradisjonelle styresett, siden dette ble sett på som heimbyenes essens.

Fram til siste del av 1700-tallet var kameralistene og statstjenestene overveiende positivt innstillet overfor heimbyenes tradisjoner og styresett. Johann Joachim Becher (1635-1682) skrev ei bok om grunnene til at byer, land og republikker vokste og gikk under. Denne boka ble første gang publisert i 1660, og kom siden ut i mange opplag, også i det følgende århundret. Han skrev at "sant samfunn" finner man blant mennesker som ordner sine affærer slik at de lever fra hverandre av borgerlig næring. Autoriteten var samfunnets tjener, og dens oppgave var å opprettholde de sosiale reglene etter hvilke mennesker lever sammen med hverandre, for samfunnet er ikke for autoritetenes skyld, men autoritetene for samfunnets skyld.
Grådighet kan ødelegge samfunnet, og i heimbyene var laugene det rette redskap for å holde grådigheten i sjakk. Å avskaffe laugene ville bare tjene fabrikantene og de store handelsmennene, og være til handverkernes ruin og gjøre samfunnet sårbart for svingninger i utenlandske økonomier.

En fundamental feil i kameralistenes tenking var at i følge den var alle ting naturlige, og at alt naturlig passer sammen. Kameralismen var en statens vitenskap. Det var også en altomfattende vitenskap, siden den forsøkte å sette alt inn i sin rette sammenheng. Det var statens oppgave å forstå alt i sin rette sammenheng. Dette var en svært stor oppgave for staten, selv om staten ikke direkte hadde som oppgave å sette alt i sin rette sammenheng. Den praktiske oppgaven var å øke produksjonen i samfunnet og dermed grunnlaget for statens inntekter. For å øke samfunnets produksjon måtte man forstå hvordan samfunnet fungerte, og hvordan en vekstprosess kunne skapes og opprettholdes. Kameralismen var lenge en abstrakt vitenskap. Da den ble satt til å arbeide med konkrete oppgaver havnet den i store problemer.

Praktisk unngåelse av logiske konsekvenser.

Det var spesielt to måter kameralistene gikk fram på for å unngå de praktiske vanskelighetene som var logiske konsekvenser av deres vitenskap. Den ene måten var rett og slett å unngå vanskeligheter og kompliserte saker. Dette ble gjort med heimbyene, som ble overlatt til seg selv og sitt tradisjonelle styresett. Den andre måten var formelt å overta styringa over avvikende elementer i samfunnet, uten å forandre dem grunnleggende, som det ble gjort i Preussen.

De lokale økonomiene til heimbyene var ikke av stor betydning for statene, og kunne lett overlates til seg selv mens statene konsentrerte seg om landsbygda, der mesteparten av befolkninga bodde og der det meste av produksjonen foregikk og der også det meste av statens inntekter ble hentet. Statene intervenerte bare i heimbyene når det var uro i dem.

I Preussen gikk man ikke ut fra at harmoni ville oppstå av seg selv dersom man neglisjerte eller nøyde seg med å bekrefte styresettet i heimbyene. Men man prøvde heller ikke å utrydde de lokale særegenhetene. I Preussen prøvde man å styre samfunnets deler uten å utrydde delenes særegenheter og individualitet. Myndighetene prøvde ikke å forandre samfunnet, men å få kontroll og kommando over det. De rev ikke ned samfunnets sosiale institusjoner, men infiltrerte dem eller gikk rundt dem.

I Preussen prøvde myndighetene fra Trettiårskrigen av og fram til omkring år 1800 å gjøre laugene om til statlige institusjoner. Spesielt var det konflikt med laugene om innvandring av handverkere til de brandenburgske og prøyssiske byene omkring 1680. Da fikk statens representant i Brandenburgs byer, Steuerräte, myndighet til å gi innvandrede handverkere borgerskap selv om, eller fordi, byens myndigheter tidligere hadde motsatt seg dette.
Senere brukte myndighetene i Preussen de tidligere nevnte bestemmelsene som Imperiet kom med i 1731 om laugene til å øke sin kontroll over laugene. Laugene mistet enda mer av sin makt til å stenge personer de ikke likte ute og til å favorisere medlemmenes barn.

De lovene som Preussen fikk mot slutten av århundret skilte ikke mellom personer fra forskjellige lokalsamfunn, men fortsatt mellom personer av ulike stender og med ulik sosial bakgrunn. Rettighetene og kvalitetene til disse forskjellige kategoriene mennesker ble beskrevet. Det var ulike regler for ulike kategorier mennesker, men det var generelle statlige regler, og ikke lokale regler.

Loven skilte mellom tre forskjellige ulike typer bymennesker. Det var "de fritatte" - "eximirte", høyborgerlige og rike patrisiere, statsborgere som ikke var underlagt lokale regler og lokal jurisdiksjon, i likhet med adelen. Og så var det de egentlige borgerne, handverkere og småhandlere med byborgerskap, og underlagt byenes jurisdiksjon, og til slutt de tolererte innbyggerne i byene, personer som bodde i byene uten å ha byborgerskap. Den første og den siste av disse tre gruppene var direkte underlagt staten.

Heimbyborgeren fikk altså sin plass i loven, her blant de egentlige borgerne, direkte underlagt den lokale jurisdiksjonen, som altså ble anerkjent. Loven var ikke et forsøk på å forandre samfunnet, men mer på å beskrive det.


Johann Justi og politimakta.

Mack Walker trekker fram to teoretikere som så motsetningene i kameralismen, og skrev bøker der motsetningene ble tatt opp. Den ene er Johann Justi (1705-1771) og den andre er Justus Möser (1720-1794). De reagerte på ulike måter. De reagerte på det som kalles for en "politivitenskap" som ble utviklet etter midten av det attende århundret, og dens absorpsjon av den eldre kameralismen.

Hovedkomponentene ved det attende århundrets regjeringsstyre var Cameralia, som først og fremst hadde å gjøre med statens finanser, og Oeconomia som hadde å gjøre med utnyttelse av statens og fyrstens egne eiendommer. Og Polizeisachen, som hadde å gjøre med det økonomiske livet i territoriet, og som i byene ble styrt lokalt. Kameralistiske teoretikere og embetsmenn hadde før midten av 1700-tallet vært mest opptatt av de to første komponentene. Da også den tredje komponenten ble oppfattet som en viktig oppgave for staten ble embetsmennene stilt overfor en større detaljrikdom og kompleksitet enn tidligere. Og den tredje komponenten kom til å bli den dominerende. Administrativ vitenskap ble vitenskap om staten, en politisk vitenskap som arvet kameralismens forestillinger. Tidligere hadde kameralismens forestillinger om den grunnleggene harmoniske helhet vært metafysiske forestillinger uten mye direkte praktisk betydning siden embetsmennene på mange måter stod over samfunnet. Men med den nye politivitenskapen lå det opp til at embetsmennene skulle påta seg langt flere saker og gå mer detaljert inn i samfunnets virksomhet.

Johann Justi skrev om forholdet mellom politivitenskapen og kameralismen:

"Politivitenskapen er grunnlaget for sann kameralisme. Og politi autoriteten må så der kameralisten skal høste. ... politivitenskapen er opptatt av å opprettholde den samlede rikdom og substansen til statens indre struktur, og å øke den. Men kameralisten er opptatt med å dra ut fra denne totale rikdom den mest tilgjengelige delen, uten ulempe for noen, for å dekke regjeringas nødvendige utgifter."

Johan Jakob Moser, som levde samtidig med Justi, sa at:

politi, som dette ordet er brukt og forstått, mener de tingene som er brukt for å etablere og å opprettholde sikkerhet, god moral og orden, og som behandler fattigdom og rikdom, og det sivile livets verdier i sin alminnelighet - eller, hva folk tror kan gjøre det.
Moser var skeptisk overfor et så generelt begrep. Men siden det ikke var noen andre enn staten som kunne ta på seg så omfattende oppgaver, måtte politioppgavene være statens oppgaver. Embetsmennene hadde ikke noe mot de vide fullmaktene de medførte, heller ikke fyrstene, som tok dem på seg og ble opplyste despoter.

I siste del av det attende århundret vokste embetsmennenes og de intellektuelles interesse for den økonomiske virksomheten i byene, selv i de mindre byene. Justis arbeid om politi passet godt inn i denne økte interessen. Han brakte byens økonomiske liv inn i vitenskapen om staten.

Han arbeidet ved det Theresiske akademiet for sivil administrasjon i Wien. Senere arbeidet han i flere tyske stater, blant dem Preussen, og i Danmark. I 1750-årene ville han systematisere kameralismen og politivitenskapen, som begge var i sterk vekst, men som begge var usammenhengende byggverk. De skulle utformes slik at de ble nyttige for statens tjenestemenn, og bli gode universitetsstudier for kommende embetsmenn der de fikk et helhetsoverblikk over samfunnet og statens oppgaver. Det skulle også bli et praktisk studium. "Dersom noen ikke har et oversiktlig og sammenhengende grep på alle statens oppgaver, vil han skade mange når han prøver å tjene det felles beste."

Sammenheng - Zusammenhang - var favorittordet og temaet i hans administrative teori. En definisjon av politivitenskapen som Justi ofte ga var at: "Politivitenskapen er den vitenskapen som har som formål å opprettholde hver families velferd i et harmonisk forhold til helhetens beste." Velferden bestod i "å perfeksjonere våre moralske forhold." Og nødvendig for å oppnå det var "en god struktur og disposisjon av staten slik at hvert menneske kan nyte en fornuftig frihet og være i posisjon til skaffe seg, ved egen anstrengelse, de moralske og materielle goder som han etter sin stand trenger for å leve et godt liv." Individuell frihet, sammenheng og helhetens beste hørte sammen; en arbeidsom og initiativrik befolkning er av avgjørende betydning for samfunnet. To grunnleggende drivfjærer for menneskelig handling skaper dette: ambisjoner om å gjøre det stadig bedre, og ønsket om materiell komfort. Alle statens lover skulle oppmuntre disse driftene. Men siden disse driftene er naturlig nedlagt i menneskene vil de utvikle seg best dersom de ikke blir hindret. Derfor bør tyranni og despotisme avskaffes. Justi brakte dette prinsippet til økonomien, og han så på det hele økonomisk. Økonomisk politikk bør ha som mål produksjon av store mengder gods. Det oppnås ved god sammenheng mellom de produktive delene av samfunnet, og mangel på sammenheng fører til stagnasjon og fattigdom. Derfor hadde myndighetene plikt til å fjerne alle hindringer for de menneskelige ambisjoner som kan bringe individuell produktivitet og velstand.

Justi kunne beskrive byene slik: "En by er en sammenhengende organisme av samfunn, familier, og individuelle personer, på et beskyttet sted, under observasjon og ledelse av et politikollegium kallet bystyre, eller andre offentlige personer tildelt den offentlige administrasjonen, som lever sammen for å utføre mer vellykket og effektivt og sammenhengende de yrker og forretninger som er direkte nødvendige for samfunnets velstand, og for å binde sammen landets økonomi." Et merke på at et sted er en by er at det er beskyttet av murer eller politiforordninger. Landsbyene var ulike dette, for folk på landsbygda produserer bare noen få forskjellige slag varer. "I byene finnes hele samfunn som kalles for laug som produserer varer og driver forretninger, men på landsbygda er det bare individuelle familier." Justi skilte mellom byer basert på lokale økonomier og byer basert på eksport.

Byene ble "naturlig" styrt av et valgt senat eller byråd som opprettholdt tilliten mellom borgerne og byens myndigheter. Borgerne kjente kandidatene til stillinger og verv bedre enn staten. Viktige avgjørelser i byene burde legges fram for borgerne, og staten burde bevare de politiske rettighetene til borgerne. Den viktigste plikten til bystyret var administrasjonen av politiet, og den oppgaven burde alltid tilligge bystyret.

Når Justi gikk over fra på konvensjonell måte å beskrive byene som enheter til å beskrive staten som en enhet kom en annen dimensjon til syne, siden staten hadde som oppgave å opprettholde den sammenhengen som får individ og samfunn til å fungere sammen. Nå ser Justi byene som underordnet staten, siden staten har et videre og større ansvar for å binde samfunnet sammen. De periodiske valgene av bystyrer kaller han for dumme og absurde, for det gir myndighet og verv til menn som har små evner og liten forståelse, og som forstyrres av andre hensyn, følelser og personlige interesser. Dette gjelder spesielt for mindre byer.

Justis grunnleggende forestilling om sammenhengen mellom individenes velferd og den totale velferden til hele samfunnet og staten, gjorde at i det store bildet ble nære samfunn, lokalsamfunn og heimbyene borte og ikke tatt hensyn til. Han fornektet heimbyene og de lokale samfunnene ved å ignorere deres betydning og funksjon. Han anerkjente likevel forskjelligartethet, og mente at hver by skulle styres i henhold sin egenart. Men han mente at for å ta hensyn til de videre samfunnsinteressene måtte det i bystyrene være like mange lærde menn som det var lokalt valgte representanter. Og han ga staten som oppgave å se til de universelle interessene ble tatt hensyn til. På samme måten behandler han laugene. Han tvilte på dem, men han så ingen måte utenom dem å sørge for at de individuelle interessene og de universelle interessene ble forent på. Reguleringene måtte frigjøre de individuelle aspirasjonen til individene. "Kanskje vil det bli for mange mestere av det, men det vil være fordelaktig for samfunnet som helhet." Laugene måtte bli forbudt i manufakturene.

Justi behandlet byene som formidlere mellom individene og staten. Deres oppgave var å skape harmoni i dette forholdet, mellom individene og det felles beste. Heimbyene og laugene ble sett på som noe som skilte individene fra staten og det felles beste. Han gikk ikke ut fra at "naturlig sammenheng" ville oppstå av seg selv. Det var en oppgave for staten å sørge for at denne frigjørende naturlige sammenheng ble utviklet. "Å regulere hvert yrke og hver forretningsgren som de selv ville ha regulert seg dersom de hadde hatt tilstrekkelig innsikt." Problemet var manglende innsikt over helheten. For å oppnå den ønskede friheten var muligheten for total kontroll nødvendig.

Lovbrudd skyldes ikke lovbryterne, men at regjeringene ikke har gitt god nok veiledning om det beste, skrev Justi. For å unngå lovbrudd burde statens administrasjon av samfunnet og av individenes liv intensiveres.

Justi gikk altså ut fra at individuell interesse og det felles beste og statens interesse gikk ut på det samme. En grunn til at han kunne ta denne vendinga var at Tyskland var et svært oppdelt samfunn, på mange måter, ikke bare geografisk i mange politiske og juridiske enheter, men også i stender og i store kulturforskjeller. Den eneste kraft som søkte å binde alt dette sammen var staten, og mange av statene søkte samtidig å fremme utvikling både i kultur, med å sponse universiteter etc, og næringsutvikling.


Det felles beste, samfunnet og Justus Möser.

Johann Justis' forsøk på å skape en vitenskap for staten frambrakte ikke en oversikt over virkeligheten, men en aspirasjon og et handlingsprogram. Den politiske læren om det felles beste var en vitenskap for embetsmenn og akademikere, som det ble undervist i ved universitetene. "The movers and doers" i tysk intellektuelt liv fant i læren om det felles beste et slagord som passet dem. Det passet godt med målet om å utvide statens økonomiske grunnlag og å fremme egen karriere. Disse målene om å øke produksjonen og å fjerne konfliktene mellom by og land og å la individuelle ambisjoner få fritt løp, kolliderte alle med heimbyenes prinsipper. De sto i motsetning til heimbyenes eksklusivitet og til deres snevre moralisme og den grusomhet som de forsvarte sin innskrenkethet med.

Kameralismens forbindelsen mellom lærdom, statskunst og moralsk menneskelighet er ikke tilfeldig. Den har sin rot både i den tyske humanismen og i arbeidet for å forene menneskelige forhåpninger om å arbeide for det felles beste gjennom utvikling av legale instrumenter for å forene og koordinere ulike interesser med statens effektivitetskrav.

Heimbyenes styre gikk ut på å tilfredsstille gruppeinteresser. Hvert laugs interesser gikk framfor helhetens interesser. Det var ingen som målbar de sistnevnte i heimbyene. Embetsmennene hevdet å representere fellesskapets beste. Men i heimbyene var styresmaktene identiske med de samfunn som de representerte. Og de kunne derfor med minst like stor rett også hevde at de stod for sine samfunns beste. Derfor var embetsmennene og heimbyenes myndigheter konkurrenter. Kameralistene snakket ikke mye om å reformere samfunnet, men mer om lover og administrasjon, selv om det er klart at mange av dem ønsket et styresett som ville gripe inn i heimbyene.

Johann Jakob Moser.
Johann Jakob Moser var opptatt av faktiske forhold, og viste for mye til å snakke om harmoni. I årene 1737-1754 skrev han et enormt verk på 53 bind om tysk statsrett, som i årene 1766-1775 ble supplementert med 22 nye bind. Han ville systematisk og utførlig studere tysk konstitusjonell lov. Han gjorde dette arbeidet på en annen måte enn Justi. Økt administrativ effektivitet var ingen grunn til å undergrave lokale rettigheter. En fyrste kunne gjerne omorganisere administrasjonen sin, men dersom distrikter begynnte å tape på dette kunne han ikke gjøre dette.

Justus Möser
Justus Möser fra Osnabrück var den politiske teoretiker som var den mest lidenskapelige forsvarer av heimbyenes rettigheter. Hans forsvar av heimbyene ble avgjørende for oppfatninga av heimbyene og deres styre, og for tyskernes oppfatning av seg selv og av Tyskland.

Justus Möser hadde et begrep om eiendom som var med på å definere hva heimbyene var. I heimbyene var mye felles, og borgerskap ga bruksrett til mye. Borgerskap i heimbyen ga personlige kvaliteter som førte til bruksrett til deler av samfunnet og dets eiendom.

Osnabrück ligger i Hannover. Det bodde ni tusen mennesker i byen i Mösers tid. Byen Osnabrück var bispesete i bispedømmet Osnabrück, der det bodde 120.000 mennesker. En merkverdighet var at for balansens skyld alternerte bispeverdigheten mellom katolske og protestantiske biskoper. Konstitusjonen til Osnabrück liknet på konstitusjonen til Rottweil, som tidligere er referert. Osnabrück hadde et komplisert styresett basert på laugene. I bispedømmet Osnabrück fantes det velstående landsbyer som liknet mer på heimbyer enn på landsbyer.

I 1747 ble Möser talsmann for myndigheten i Osnabrück i forholdet til utenforstående myndigheter og også i forhold til indre myndigheter, som ridderne og andre byer i bispedømmet. En del senere ble Möser den dominerende politikeren i Osnabrück.

Möser trodde på heimbyene. Han trodde at sosial familiaritet, vane og uformelle fleksible begrensninger og belønninger som fulgte med livet i heimbyenes fellesskap var bedre garantister for fred og skikkelighet enn lover og straff. Forsamlinger av store mengder fremmede ble fulgt av kriminalitet, hjul og galge. Hvert samfunn burde ha sin egen konstitusjon, men den trengte ikke å være skrevet. Tvertimot var skrevne lover et tegn på sammenbrudd av fellesskapet, på at de rette bandene mellom folk ikke var til stede. Skreven lov var påtvunget maktbruk, ikke deltakelse.

Statlige lover ville ødelegge fellesskapet siden de ville forsøke å overstyre de enkelte samfunns særegenheter ved ikke å ta hensyn til dem og de enkelte samfunns skikk og bruk. "Å redusere alt til enkle prinsipper .... å la staten bli styrt av akademiske teoretikere og en generalplan .... å gjøre regjeringskunsten lettere for seg selv og å gjøre seg selv til krumtappene i statsmaskineriet." De nye statsteoriene førte til at "vi avviker fra naturens sanne plan, som er full av rikdom av mangfold, og vi bygger veien til despotismen, som prøver å tvinge alt til å passe et fåtall regler."

Det som naturlig belønnet menneskene var det lokalsamfunnene kunne tilby, som ære, erfaring og sosial eiendom. Disse tre hører sammen i det tradisjonelle samfunnet. Men slipper man omstreifere og fremmede inn i samfunnet vil disse begrepene ødelegges, og alt vil styres av penger. Like ille kunne det være å la barn født av gjetere og andre æreløse mennesker få adgang til laugene. Æreløse mennesker ville ødelegge æren til mennesker som hadde ære.

Manufakturen og forlagssystemet var også blant Möseres fiender, siden de kunne true med å undergrave laugene. Mösers økonomiske program gikk ut på å sikre respekten for handverkerens ære, sikre deres politiske innflytelse og økonomisk trygghet. Det var det heimbyenes laug tok seg av. For å greie dette også i framtida måtte de eiendomsløse og æreløse ikke få adgang til laugene. Laugene måtte selv få bestemme hvem som skulle være medlemmer.

Möser nærmet seg ofte stoffet sitt fra en historisk vinkel. Han ville både vise at heimbyene var opprinnelige formasjoner og at mange av de dårlige sidene ved dem skyldes skader de var påført i de mange stridene de hadde utkjempet mot fyrstene.

Avslutning.

Her slutter jeg, selv om boka til Mack Walker om heimbyene går helt fram til 1871. Heimbyene ble utsatt for ei hard påkjenning under Napoleon, men deres konstitusjoner og indre selvstyre ble gjenopprettet. Heimbyene og deres selvstendige konstitusjon ble sett på som man så på de tyske skogene, som en naturlig og opprinnelig del av Tyskland, som man ikke kunne fjerne. Og de bevarte sin autonomi fram til industrialiseringa av Tyskland begynte. Til da stod heimbyene fram som trygge og relativt velstående øyer på den tyske landsbygda. Men etterhvert som industrialiseringa skred fram ble de mer og mer redusert til isolerte ravnekroker, og det ble naturlig og en fordel at de skulle innlemmes i det mer dynamiske samfunnet som vokste opp i Tyskland.


Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er Mack Walkers bok: "German Home Towns. Community, State and General Estate 1648-1871."