De tyske middelalderkommunene.

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet bygger på Peter Blickle bok: "Obedient Germans? A Rebuttal.."

Tweet

Innholdsoversikt.

  1. Innledning.
  2. Utviklinga av landsbyen og kommunene.
  3. Forandringer i den sosiale organisasjonen.
  4. Den historiske utviklinga av landsbykommunen.
  5. Frigjøring fra den føydale orden.
  6. Folkelig opprør og politisk integrasjon.
  7. Kommunalismens historiske forløp.
  8. Luther og kommunalismen.


Innledning.

Ved overgangen fra Høgmiddelalderen til Senmiddelalderen, omkring år 1300, foregikk en avgjørende sosial og politisk forandring i sentraleuropa. Det var dannelsen av kommunene, sammenslutninger som både krevde og tok på seg å utføre oppgaver av politisk karakter.

I Høgmiddelalderen var den dominerende sosiale og politiske orden vertikale hierarki. De minste horisontale fellesskapene, som fellesskapet av de som var underordnet godset (Fronhofsgenossenschaft), forstod seg selv i forhold til sin herre. De tidligere fellesskapene var basert på forholdet dominert-dominerende, mens sammenslutningene som oppstod i Senmiddelalderen var basert på nabolag. Disse sammenslutningene kunne være av forskjellige slag, landsbykommuner, distrikts- og bykommuner. Tidligere hadde de selvstyrte byene blitt utviklet i Italia, og også utenfor sentraleuropa var det sterke og selvstyrte landsbyer, som i Spania.

Utviklinga av landsbyen og kommunen.

Rundt år 1300 oppstod landsbyen og kommunen som gjensidig avhengige institusjoner. Arkeologene bekrefter at den sentraleuropeiske landsbyen ikke kan følges tilbake til tider mye tidligere enn dette. Oppkomsten av landsbyen går sammen med viktige forandringer i samfunnets økonomi, teknologi og organisasjon.

Først i Høgmiddelalderen ble bosetningene i sentraleuropa stabile, både i områdene med enkelt gårder spredt rundt om i landskapet, og i områder med mer landsbypreget bosetning. Tidligere var bosetningene mer midlertidige. Studier gjort i det nordlige og vestlige Tyskland viser at landsbyer (Haufendorf) først oppstod fra det tiende til og med det tolvte århundre. Arkeologer har fastslått at mindre bebyggelser var det vanlige i Imperiets søndre deler tidligere enn dette. I og med at bebyggelsen ble mer permanent ble også husene bygd mer solide.

Denne tida ble også mange kirker og kapell bygd. De sosiale fellesskap av fastboende bønder ble også religiøse fellesskap.

Befolkningsøking og dermed økende befolkningstetthet førte til at landsbyenes jord begynte å grense mot hverandre. Dette førte til at mer intens utnytting av jorda ble nødvendig. Rundt landsbyene var den jorda som landsbyen brukte delt inn i tre sirkler, med landsbyen i sentrum.

  1. Den innerste sirkelen bestod av landsbyen med gårdsplass, hager og uthus (Siedlung).
  2. Neste sirkel var åkerlandet (behaute Flur). Åkerlandet ble til dels utnyttet individuelt, og til dels i fellesskap. I tida mellom såtid og innhøsting ble det utnyttet individuelt, mens det ellers ble brukt som fellesbeite.
  3. Utenfor det var beitemarkene og skogene som ble eiet av fellesskapet (Allmemde). Denne oppdelinga krevde et samarbeid om administrasjonen av jorda, og det forklarer hvorfor landsbyen kunne utvikle funksjoner som kan kalles for statlige (staatlich).

Denne strukturen utviklet seg fra sammensmelting av tre prosesser: Overgangen fra kvegdrift til korndyrking (Vergetreidung). Overgangen til treskiftbruket (Verzelgung), og oppløsning av godsdrifta (Vilikation).

Den viktigste grunnen til intensiveringa av korndyrkinga var økende befolkning, siden et bestemt område kan skaffe mat til mange flere mennesker som åker enn som beitemark. For å få mer mat ut av åkerlandet ble åkrene tidvis lagt brakk eller andre avlinger ble plantet, ofte i form av treskift, årlig rotasjon mellom sommeravlinger, vinteravlinger og brakklegging (Dreizelgenwirtschaft). Dette systemet kunne ikke gjennomføres av den individuelle jordbrukeren siden det meste landsbyens jord var felles. Det kunne bare gjøres i fellesskap etter drøftelser og oppnådd enighet. Et felles dyrkingssystem (Flurzwang) måtte opprettes og vedlikeholdes.

Ei viktig forutsetning for dannelsen av landsbyen var oppløsning av det gamle godssystemet. Det hadde hvilt på at store områder (demesne eller Salland) ble direkte dyrket av godseieren ved hjelp av pliktarbeid utført av bøndene. Ved oppløsning av dette systemet ble også arbeidsplikten mer eller mindre borte, og jorda ble parsellert og leid ut til jordbrukerne. Denne store og viktige forandringa skjedde ved overgangen fra Høgmiddelalderen til Seinmiddelalderen.

Forandringer i den sosiale organisasjonen.

Den ovenfor beskrevne landsbytypen ble utviklet samtidig med den beskrevne omlegginga i jordbruket. Under det gamle systemet hadde godsherren og hans oppsynsmenn kommandert over bøndene. I det nye systemet betalte bøndene for bruken av jorda. Gårder hadde også eksistert under det gamle systemet, med der hadde leiekontraktene gjerne vært av begrenset varighet. Og når de gikk ut gikk jorda tilbake til godsherren. Dette systemet ga godsherren et nærmest ubegrenset krav på den ufrie leilendingens arbeidskraft og arbeidsprodukter. Men med det nye systemet ble det vanlig med både livsvarige og arvelige leiekontrakter. Dermed ble bonden i langt større grad sin egen herre.

At godsherren trakk seg tilbake fra den direkte drifta av godset på denne måten førte til at bøndene selv måtte bygge opp og bemanne den nye organisasjonen. Landsbyene måtte kunne utøve lovgivende myndighet (Gebots- und Verbotsgewalt). Og det ble nødvendig med organ som kunne forvalte denne lovgivninga og lovgivingsmyndigheten, som tillitsvalgte, borgermestre og landsbydomstoler. I noen grad var disse funksjonene en fortsettelse av gamle ordninger, som godsdomstolene.

Det sentrale organet i landsbyen ble allmannamøtet (Gemeindeversammlung). Der samlet alle fulle medlemmer av landsbyen seg minste en gang i året. Møtet gjennomgikk kommunens finanser og kom fram til enighet om bruken av åkerlandet og gjennomgikk landsbyens lover og valgte tillitsmenn. De viktigste tillitsmennene var "de fire", noen ganger "de tre", "de fem" eller "de tolv", eller "Rådet". De kunne representere hele landsbyen og overvåket arbeidet som skulle gjøres og regler som skulle følges. De hadde overoppsyn med grenser, rett mål og vekt, møller, vertshus etc. Var landsbyen stor nok ble tjenestemenn ansatt eller utnevnt, som for eksempel brannvakter og andre vektere og gjetere og skogvoktere og budbringere.

I landsbyen var det også en mann som representerte godsherren. Han kunne være kalt Schultheiss eller Schulze. Han var et landsbymedlem. Han var enten utnevnt av godsherren, eller i det minste godkjent av ham. Han kunne også være fyrstens lokale representant. Landsbydomstolens dommere kunne være valgt av landsbyen eller utpekt av godsherren eller fyrsten. Oppgaven til landsbydomstolen var i stor grad administrative, som å føre diverse registre. Den hadde domsmyndighet over forskjellige mindre forbrytelser.

Innbyggerne på den tyske landsbygda administrerte seg selv og sine forhold og sitt arbeid i stor utstrekning. I løpet av 1400-tallet fikk de også ansvaret for å opprettholde lov og orden. For å ta seg av disse oppgavene ble det dannet institusjoner med lovgivende myndighet og utøvende organ. Det kunne variere hvor langt landsbykommunene ble utviklet. De selvstyrte landsbyene tilhørte den normale konstitusjonelle strukturen i Tyskland langt opp mot vår tid.

Når landsbykommunen var etablert var dens befolkning fullt integrert i den politiske orden. Kommunen var landsbyens politiske organisasjonsform, men ikke alle kommunene var basert på landsbyen. Det var landsbygdkommuner og fjellkommuner og dalkommuner uten noe tettbefolket senter. Disse fungerte på samme måte som landsbykommunene.

Den historiske utviklinga av landsbygdkommunene.

Jordbruksproduksjonen var det endelige skattegrunnlaget for alle herrene og fyrstene i Middelalderen. Men i Senmiddelalderen skjedde det ingen stor teknologisk utvikling innen jordbruket. Likevel økte presset for å drive inn skatter siden fyrstenes utgifter var økende.

I løpet av 1400- og 1500-tallet økte de territorielle fyrstenes makt, uten at dette fjernet de organisasjonsformene som allerede fantes i samfunnet (med unntak for den katolske kirka i områder som ble protestantiske). Etter Trettiårskrigen ble absolutismen utviklet i de tyske statene. I denne perioden ble enkelte representative organ, som stenderforsamlinger, noen steder i praksis avskaffet, og kommunene fikk sin makt båndlagt sånn at de vanskelig kunne motsette seg fyrsten. Denne perioden varte fram til moderne tid.

Fyrstene og godsherrene ønsket å øke sine inntekter. Derfor invaderte de landsbyene i løpet av fjorten og femtenhundretallet, først der det var lettest og der de legale barrierene var svakest. Det var i utmarka, skogene og beitemarkene som ble brukt i fellesskap av landsbyenes beboere. Tømmer hadde med den befolkningsveksten som fant sted begynt å bli mangelvare enkelte steder, og derfor mer verdifullt. Også beitemarkene ble mer verdifulle siden ull ble stadig viktigere som råstoff. Fyrstene og godsherrene la begrensninger på bøndenes bruk av utmarksressursene, og enkelte steder begynte de å kreve avgifter for bruk av utmarka, eller de prøvde å hevde monopol på bruken av den.

Samtidig med at fyrstene trengte inn i landsbyfellesskapet anvendte de sin egen lov på forhold som angikk landsbyene, og satte slik til side de lokale lovene som var utviklet i landsbyene. Dermed ble det etterhvert innført mer enhetlige territorielle lover. Dette svekket i noen grad det lokale selvstyret i det det undergravde kommunens lovgivingsmyndighet.

Hvor langt kommunenes selvstyre ble undergravd varierer fra område til område. Noen steder ble de redusert til hovedsakelig å være administrative enheter som hadde som hovedoppgave å administrere fyrstens lover og bestemmelser. I Mark Brandenburg hadde kommunene allerede før år 1500 mistet alle sine politiske funksjoner. Et spesielt forhold her hadde vært at på trettenhundretallet hadde det eksistert ei borgermesterstilling der stillinga var arvelig og borgermesteren var innsatt av Brandenburgs fyrste. Dette begynte å forandre seg da den lokale landadelen, junkerne, begynte å øke sin makt. Som belønning for å inngå samarbeid med fyrsten og utføre oppgaver for ham fikk de økt sin makt over lokalbefolkninga. Og junkerne overtok også kontrollen over denne borgermesterstillinga. Etterhvert kunne de selv gå inn i den, eller innsette hvem de måtte ønske. Junkerne fikk også kontroll over landsbydomstolene. Dermed ble de i stand til å utøve så stor kontroll over kommunene at kommunene mistet sin politiske funksjon. Kommunene ble i det minste ute av stand til å gå på tvers av eller mot junkerne.

I de vestlige delene av Tyskland kom fyrstenes kontroll over kommunene senere, rundt 1750, og ble ofte mindre fullstendig. I vest var statene og fyrstene ofte mindre og svakere og kommunene sterkere. Derfor kunne det kommunale selvstyret og den lokale juridiksjonen, inkludert lokal lovgivingsmyndighet, forsvares lengre. I vest var ofte grunnen til at det lokale fellesskapet gikk i oppløsning at den ressursforvaltninga som hadde vært fellesskapets oppgave og grunnlag forsvant. Det var ei utilsiktet virkning av at godsherrene eller fyrsten noen steder bestemte at gårdene skulle være udelelige. I øst ble det autonome fellesskapet undergravd av at landadelen ble for mektig i det den innførte tvangsarbeid på godsene sine med innføringa av direkte adelig godsdrift (Gutsherrschaften).

Statene i tidlig moderne tid hadde ikke administrativ kapasitet til å administrere det lokale nivået. I vest ble det i stor grad administrert gjennom kommunene. I øst i større grad gjennom den lokale adelen.
Likevel er det mulig, som vi senere skal se, at store deler av Tyskland beholdt et sterkere lokalt selvstyre enn knapt noen annen del av Europa.

I vest mistet adelen sin makt under agrardepresjonen etter svartedauden. Da sank prisene på jordbruksvarene som adelen solgte. Og prisen på varer som adelen kjøpte steg. Adelsmenn ble enten så sterkt forgjeldet at de måtte avhende mye land til de frie byene, eller bli røvere. De frie byene tjente mest på agrardepresjonen, i det maten de kjøpte ble billigere og produktene som de solgte ble bedre betalt, og de kunne utvide sine områder. Også landsbyfellesskapene tjente siden svekkelsen av adelen skapte tomrom og oppgaver som landsbyfellesskapet overtok. I øst derimot kunne adelen overleve uten å svekkes siden byen var for få og små til å overta adelens områder og det var lettere for adelen å sette tæring etter næring siden presset for å opprettholde statusforbruk var mindre siden det var færre å vise forbruket til.

Likhet mellom by- og landkommuner.

Studier av den nære forbindelsen mellom bykommunene og landkommunene begynte med Georg Ludwig Maurer (1790-1872). Men det har vært vanlig blant historikere å enten studere byene eller landsbygda, og dermed ikke foreta sammenlikninger mellom dem eller studere inngående forbindelsen mellom by og land. Men noen unntak er det, som Georg von Below og Barthel Huppertz, og nylig Karl Siegfried Badel. Badel skriver at de aller fleste byene var små. De større landsbyene og de minste byene var av samme størrelse. Det var et sammenhengende kontinuum mellom landsbyene og byene, og ikke noe brudd. Det kan vises at i det nordlige og sentrale Tyskland ble den typiske byen bare gradvis mer mangfoldig enn landsbyen. Franz Steinbach (1895-1964) har demonstrert at i Rhinland og ved nedre og midtre Rhinen foreskriver lovene om kommunenes konstitusjon ingen forskjell mellom bykommunene og landkommunene. Tidligere har det vært ansett at byenes murer skilte byene fra landsbyene, men i dag vet man at mange byer bare var omgitt av plankegjerder, mens det fantes landsbyer som var omgitt av solide steinmurer.

Likhetene mellom byene og landsbyene er mer slående enn forskjellene. Boligområdene både i byene og i landsbyene var i spesielt avsatte områder. Utenfor dem var det ikke tillatt å føre opp byggverk. Bare den som eide et bosted kunne bruke fellesskapets eiendommer. Bostedsområdet var et spesielt beskyttet område, og for byenes vedkommende underlagt spesiell jurisdiksjon. Noe som ofte kunne være tilfelle også for landsbyene.

Byenes og landsbyenes organisasjon hadde en parallell utvikling fra først til sist: allmannamøter og kommunale forsamlinger, lovgivende myndighet og juridisk makt er bare to av de myndigheter og kompetanser som ble utviklet både i landsbyene og byene. Opplevde borgerne seg å stå nærmere bøndene enn fyrstene, eller er det bare tilfeldig at renessansebygninger i byene var smykket med motiv fra bøndenes liv, men ikke med motiv fra fyrstenes liv?

Det sies at "byluft gjør fri". Men byenes forbud mot livegenskap skapte etterhvert ingen stor forskjell. Da den gamle godsdrifta opphørte ga landsbyene i vest i en periode stor frihet og betydelig beskyttelse til innbyggerne. De frie byenes storhetstid var også landsbyenes storhetstid, og samtidig med at landsbyenes frihet forfalt forfalt også byenes frihet.

Truet Kommunen den Føydale Orden?

I 1407 dannet biskopene i Augsburg og Constance sammen med hertugen av Teck, sju grever og åttiseks andre adelsmenn en allianse for å sikre at " vi alle, individuelt og hver for oss, er sikret hjelp og råd på den beste og raskeste måte mot bøndene i Appenzell og alle som allierer seg med dem". Denne alliansen var opphavet til "St. Georgs skjolds samfunn", som igjen var forløper for den Schwabiske liga (stiftet 1488), ble stiftet for å møte den trusel som bøndene i Appenzell, som var underlagt klostret i St Gall, utgjorde mot alle adelige og den føydale orden i området rundt Constancesjøen. Bøndenes allianse ble kalt for "Innsjøens liga". Den strakte seg inn i Sveits, og var modellert etter den sveitsiske konføderasjon og basert på kommunene. Adelen og presteskapet var ekskludert fra å delta i alliansen.

Etter at sveitserne beseiret habsburgerne i nærheten av Morgarten i 1315 hadde den østerrikske og schwabiske adelen utviklet en patologisk redsel for sveitserne. De fryktet at det skulle oppstå "et nytt Sveits". Dette bildet demoniserte ethvert alternativ til føydalismen.

Prinsippet om ulikhet og hierarki lå til grunn for den føydale orden. Dette framgår for eksempel av de store lovbøkene fra tolvhundretallet, Sachsenspiegel og Schwabenspiegel. De gir det føydale militære hierarkiet ei streng inndeling og rangordning. De forskjellige gruppene var underlagt ulike lover og hadde ulike rettigheter. Derimot var prinsippet om likhet for alle fulle medlemmer av kommunene et grunnleggende prinsipp. Alle som eide et bosted i kommunene var medlem av den. Hvert hushold hadde vanligvis en stemme. Sånn sett var det ikke et fullkomment demokrati.

Frigjøring fra den føydale orden.

Det kommunale prinsipps trusel mot den føydale orden kan man lettest se i utviklinga av de frie riksbyene. Noen av dem var opprinnelig geistlige, og andre var opprinnelig fyrstelige. De geistlige byenes konstitusjon hentet sin autoritet fra biskopen som byens herre, fra kongen eller hans vikar, og fra bykommunen. Bykommunenes utviklinga mot autonomi begynte når bykommunen og dens kongelige beskytter drev tilbake biskopens makt, noe som ble symbolisert ved at biskopens bosted ble flyttet ut av byen, fra Augsburg til Dillingen, fra Strasbourg til Saverne, fra Constance til Meersburg. Neste fase bestod av at kommunen overtok biskopens myndighet. I kongelige byer ser man denne fasen i at bykommunen påtar seg å utnevne borgermestre (Ammann), noe som tidligere hadde påligget fyrsten. Dette var avgjørende skritt på veien mot å frigjøre seg fra lokale og territorielle fyrster og bli direkte underlagt keiser. Byenes autonomi ble utvidet skritt for skritt: De utviklet sin egen lovgivingsmyndighet og byens borgere ble bare underlagt byens egne domstoler, og livegenskap ble forbudt. Til slutt nådde byene samme politiske og juridiske status som de fyrstelige territoriene. Dette gjelder bare for Riksbyene, og det var omkring 85 av dem tidlig på femtenhundretallet. I sin storhetstid var Riksbyene i stand til å frigjøre seg fra de føydale forhold. Senere tvang riktignok keiseren dem til å leve under styrende fåmannsvelder.

Også landsbygdkommuner greide å frigjøre seg fra den føydale orden. Det store eksemplet er Sveits. Den sveitsiske konføderasjonen var i utgangspunktet basert på autonome landsbygdkommuner som var en del av Imperiet. Det fantes også et mindre antall riksumiddelbare landsbyer i Tyskland og autonome landsbygdområder, som i Ditmarsch på Nordsjøkysten. Også i det framtidige Nederland, som var en del av Imperiet, greide autonome byer og områder å kjempe seg løs fra sin herre. (Keiseren hadde også krevd overhøyhet over de frie byene i Nord-Italia, uten å lykkes.)

Der landsbyene ikke var sterke nok til å oppnå riksumiddelbar status, eller bryte ut av Imperiet, kunne de søke å bli politiske subjekt innenfor den eksisterende statsliknende strukturen. Dette kunne oppnås ved å bli integrert i den eksisterende parlamentariske korporasjonen (stenderforsamlinga), eller ved å danne en slik korporasjon.

Folkelig representasjon.

I Senmiddelalderen ble representative forsamlinger opprettet over hele Europa. Vanligvis var adelen, geistligheten og byene representert i disse forsamlingene. Som en historiker uttrykker det: "Fyrsten og territoriet stod ved siden av hverandre, hver med sine rettigheter, og fra denne doble kilde strømmet statens makt. Administrativ, juridisk og finansiell praksis ble utviklet under oppsyn av og i samarbeid mellom fyrsten og stenderne".

I Tyskland utfoldet dette parlamentariske prinsippet seg på to nivå: På riksnivå i samvirket mellom keiseren og Riksdagen, og på territorienivå mellom den territoriale fyrsten og territoriets stenderforsamlinga. På riksnivået var det kommunale prinsippet bare representert av de frie riksbyene.

Michael Mitterauer skriver at for Europa gjelder at det som definerer en stand er "uavhengige herredømmerettigheter". Disse kunne være både personlige, som for fyrster og biskoper, eller kollektive, som for autonome byer og kommuner. Forenklet til en modell, skriver Mitterauer, representertes i de middelalderlige stenderforsamlingene adelige og geistlige hushold på den ene siden, og by og landkommuner på den andre siden.

Opprinnelsen til de parlamentariske stenderne i Imperiet.

Opprinnelsen til parlamentarisk representasjon i de tyske territoriene går ikke lenger tilbake enn til andre halvdel av tolvhundretallet i Brandenburg og Bayern, og i noen stater finner man det ikke før tidlig på femtenhundretallet. Det kom tidligere i de store territoriene enn i de små, og generelt ble parlamentarisk representasjon dannet i Middelalderen.

En grunn til dannelsen av parlamentarisk representasjon i de tyske territoriene var at de utover i Middelalderen ble viktigere som politiske enheter, siden keiserdømmets makt ble svekket og mer makt ble overført til territoriene.

Samtidig med at Imperiet kom i oppløsning ble den tradisjonelle agrarorden med godsherrenes direkte godsdrift avviklet og erstattet av landsbyenes vekst og utvikling til selvadministrerende enheter. Handverkerne ble også i større grad konsentrert i byene.

Dette skapte et behov for samordning og rådslagning om felles problem for de mange enheter som foretok beslutninger og ble berørt av de endringene som foregikk. Samtidig legal tenkning mente at det som angikk alle måtte bedømmes av alle. (Quod omnes tangit ab omnibus approbari debet.)

Landsbygdbefolkningas representasjon.

Lenge assosierte historikerne de territorielle stenderforsamlingene med de herskende stenders representasjon. Vanlige folk som bønder var ikke medregnet blant de herskende stender. Men noen eksempler vil vise at dette ikke holder mål.

Representasjon i Tyrol.

Tyrols parlament utviklet seg rundt år 1300 med utgangspunkt i fyrstens råd og domstol, som ofte møttes sammen i Meran. Først var adelen og noen byer representert i disse møtene. Flere og flere byer og markedsplasser deltok, og i slutten av århundret ble også landdistriktene invitert til å delta. Også geistligheten kom med.

Registret fra 1468 regner opp 53 landdistrikter som var representert. Landdistriktene i Tyrol var korporasjoner som i stor grad fungerte som landsbykommunene. Landdistriktene omfattet de bøndene som stod direkte under fyrstens jurisdiksjon. Leilendinger under verdslige eller geistlige herrer ble regnet som representert av disse herrene.

Et vesentlig krav for å være representert var at en hadde et direkte forhold til fyrsten, og altså ikke var underlagt noen annen herre som stod mellom en selv og territoriets fyrste.

I landdistriktene var det enten kommunen eller ei forsamling oppnevnt av kommunene som valgte ut den personen som skulle representere landdistriktet. De ga ham også avgrenset beslutningsmyndighet og som oppgave å framføre bestemte saker. Omfattende vedtak måtte returneres til kommunene for ratifisering for å bli gyldige vedtak. Alle viktige vedtak skulle baseres på bred enighet. Kommunene satte mye inn på å være representert i forsamlinger på høyere politisk nivå. Det tyrolske parlamentet bestod av fire kammer som var likestilte. Disse fire kamrene var adelen, geistligheten, byene og landdistriktene. Disse var igjen representert i forskjellige parlamentariske komiteer.

I det tyske området var det bare i Tyrol at bønder ble akseptert som fyrstens rådgivere. I 1440 sendte parlamentet seks adelsmenn, seks borgere og seks bønder som rådgivere til fyrsten. Enda i 1487 hadde fyrsten to bønder og to borgere som rådgivere. Dette var den tida da parlamentet ga vanlige folk den sterkeste representasjonen. Ut på syttenhundretallet var landdistriktenes representasjon kommet til å bestå av jurister.

Nærmere granskinger av hvordan representantene forholdt seg i forskjellige saker viser at vanligvis stod adelen og geistligheten sammen, mens landdistriktenes og byenes representanter brukte å stå sammen. Dette går tydelig fram i de forordningene som ble gitt i 1404, 1420, 1474 og 1489. Disse forordningene omhandler først og fremst landbruk, handel og administrasjonen og ble utarbeidet etter felles initiativ av bøndene og byenes representanter i parlamentet. Det synes som om fyrstenes dårlig utviklede administrasjon var ute av stand til å oppdage problemene, og enda mindre til å foreslå reguleringer eller tiltak for å regulere problemsituasjonene.

Tyrols konstitusjon av 1526 er en følge av det store bondeopprøret i 1525. Den ble modifisert i 1532 og revidert og utvidet i 1573, da den mottok den form som den beholdt til ut på attenhundretallet. Konstitusjonen fra 1526 er en oversettelse av kravene fra bondeopprøret til lovs form. Selv om fyrsten, erkehertug Ferdinand, var i stand til å stoppe noen revolusjonære bestemmelser, greide han ikke å stoppe flertallet av reformer som ble forlangt av representantene fra landdistriktene og byene. En av disse var at dommere ikke lenger skulle betales i forhold til hvor store bøter de var i stand til å drive inn, men ha fast lønn. Adelens tjenestemenn var ikke lenger fritatt for straff for forbrytelser mot bylovene. Alle godsherrene måtte leie ut jord på arvelige kontrakter. Avgifter som ble krevd ved overføring av en eiendom til en ny eier måtte ikke overstige ti prosent av eiendommens verdi.

Parlamentet måtte gi samtykke til utgifter som skulle brukes til militære formål, og dermed også til spørsmål om krig og fred. Parlamentet var delaktig i opprettelsen av en effektiv militia som var godt nok trent til å drive profesjonelle soldater ut av Tyrol.

Det var uvanlig at adelen og geistligheten betalte skatt, men i Tyrol var det tilfelle. Loven av 1511 krevde at adelen og geistligheten betalte 36% av sine totale inntekter i skatt. Adelen og geistligheten hadde blitt skattepliktig i 1406. I 1468 hadde adelen og klostrene måttet betale ti prosent av sin inntekt i skatt.

I det geistlige fyrstedømmet Salzburg var landdistriktenes parlamentariske representasjon et resultat av opprøret i 1462. Likevel var vanligvis ikke opprør utgangspunktet for parlamentarisk representasjon. Men der den ble oppnådd, og det var i mange fyrstedømmer, ble vanlige folk mer respektert og tatt hensyn til av myndighetene enn der de ikke var representert. Der den vanlige mann var representert i det parlamentariske systemet ble ikke hele skattebyrden lagt på ham, men adelen måtte også betale skatt.

Politisk representasjon fulgte av overgangen fra Høgmiddelalderen til Senmiddelalderens politiske system og oppløsninga av det direkte herreveldet der kommunene i stedet for godsherrene kom til å legge rammene for dagliglivet. Denne politiske oppløsninga førte til at godsherrene ikke lenger representerte landsbygdbefolkninga, men mange kom til å bli representert overfor den territorielle fyrsten eller keiseren gjennom kommunen. Og dette var grunnlaget for den parlamentariske representasjonen.

I Høgmiddelalderen hadde bøndene vært underlagt godsherrenes lover og domsmyndighet. Den territorielle loven gjaldt bare for den føydale eliten. Fra Senmiddelalderen av ble godsherrenes jurisdiksjon undergravd både av den territorielle fyrsten og av kommunen, som begge utviklet og utvidet sin jurisdiksjon. Disse to sistnevnte jurisdiksjoner kom til å bli integrerte og dermed ble den vanlige mann integrert i det større samfunnet.

Klosterkirka i Kempten.

Abbediet Kempten var et lite geistlig fyrstedømme. I 1491 begynte viktige begivenheter som abbeden beskriver sånn:

"Hans nåde sier at i 1491 rundt St. Martins dag (11. november) samlet seksti menn seg i hemmelighet ved Wischberg, og sverget en ed om fellesskap sammen. De sverget at de skulle beskytte hverandre, og at det som angikk en av dem også skulle angå de andre. De satte opp en påle, og alle som ville slutte seg til fellesskapet måtte gå under pålen.

Deretter gikk de sammensvorne til et naboprestegjeld for å se om det var flere som ville slutte seg til dem. De gikk fra sted til sted i min nådige herres land. Hvert sted ringte de med kirkeklokkene og tvang mange til å slutte seg til dem. De utnevnte sine egne ledere, og samlet seg ved Lubass i et stort antall. Der svor de som sluttet seg til forsamlinga en ed og gikk under pålen. De tok også opp våpen som herrer både i min nådige herres øvre og nedre distrikt. De slo leir ved Durrach og holdt seg der i flere dager."

Bøndene i Kempten organiserte seg i en paramilitær organisasjon i 1491. Det førte til at den Schwabiske liga grep inn og bøtela bøndene. Grunnen til at bøndene organiserte seg var at abbeden som var fyrste over Kempten prøvde å redusere hele befolkninga i Kempten til livegne. Folk ble nektet å gifte seg med den de ønsket og å flytte dersom de ønsket å gjøre det. Abbeden nektet giftemål mellom bønder av forskjellig status og mellom bønder som var underlagt ulike herrer. Dersom sånne giftemål mellom parter av ulik status forekom ble partene straffet og gjort til livegne.

Konflikten ble langvarig. I 1523 nektet befolkninga i Kempten å sverge troskap til abbeden, og bare etter at han lovte å gjøre noe med deres klager sverget de troskap. I 1525 krevde bøndene at klagene skulle behandles av en meklingskommisjon, men dette tiltaket strandet siden abbeden nektet å forhandle kollektivt med bøndene og bare ville se på enkeltsaker.

Bøndene fra Kempten sluttet mannjevnt opp om opprøret i 1525. Selv etter at opprøret var slått ned fortsatte motstanden i Kempten. En ny meklingsprosess ble satt i gang med meklere fra den Schwabiske liga. Resultatet var at parlamentet (Landschaft)i Kempten ble opprettet. Meklingskommisjonene anerkjente parlamentet som juridisk subjekt. Avtalen fastsatte bøndenes status og regulerte forhold vedrørende livegenskap, arveregler, herredømmeforhold, retten til å gifte seg, skattlegging og bevegelsesfrihet. Disse reguleringene ble fastsatt i følge bøndenes krav.

I de følgende århundrene måtte parlamentet gjentatt ganger gripe inn for å hindre at avtalen som var inngått ikke ble undergravd av abbeden. Og vanligvis lyktes parlamentet i å forsvare de vunnene rettighetene. De forandringene som ble gjort var med parlamentets godkjennelse.

Etter Trettiårskrigen måtte parlamentet påta seg mye av gjelda til abbediet og ble nødt til å låne penger. Dette betydde at parlamentet måtte få skattleggingsmyndighet. Dette ga parlamentet mye større ansvar og makt enn opprinnelig planlagt, og parlamentet kom etterhvert til å ta seg av mange av de oppgavene som regnes som offentlige oppgaver. Parlamentet begynte også å gi lån til befolkninga i Kempten.

Representantene til parlamentet var valgt av befolkninga, og når abbeden prøvde å ekskludere representanter fra parlamentet mislyktes abbeden alltid.

De fleste parlamentene av denne typen oppstod i den flytende situasjonen mellom 1450 og 1525. Dette var tidsrommet da territoriestatene ble dannet. De gamle autoritetsforholdene var oppløst, og de territorielle fyrstene intensiverte sine inngrep overfor befolkninga og søkte å oppnå større kontroll over den. Befolkninga motsatte seg dette, og mange steder ble resultatet at det ble opprettet representative forsamlinger der spørsmålene ble diskutert mellom fyrsten og representantene og deretter avgjort. Lover og skatter var de viktigste spørsmålene.

Den vanlige manns politiske representasjon.

Kronologisk foregikk dannelsen og utviklinga av stenderforsamlingene mellom 1350 og 1650. Deretter fram til 1800 ble de stadig svekket og til dels oppløst. Begge fasene var resultat av den territoriale statens krav om større kontroll over samfunnets ressurser. I første omgang kunne dette bare oppnås gjennom fyrstenes samarbeid med de som direkte skapte, eller i det minste eide, ressursene. Deretter søkte fyrstene å bygge en administrasjon som kunne greie å tilvende seg ressursene uten konsultasjon med befolkninga. I Brandenburg møttes parlamentet for siste gang i 1653. Adelen ble i stadig større grad det ledende skikt i samfunnet.

Men der det fantes bondeparlamenter ble de mer effektive i løpet av syttenhundretallet. Det var stort sett i de minste fyrstedømmene i vest. Dette skyldtes at fyrstene i de små fyrstedømmene var svake og at keiseren gjerne støtte bondeparlamentene. Befolkninga opprettholdt sin politiske representasjon der kommunene hadde blitt utviklet til å utøve politiske funksjoner.

Peter Blickle skriver at den store politiske teoretikeren Johannes Althusius (1557-1638) utviklet en politisk teori om parlamentarisk suverenitet basert på det kommunale prinsippet som det ble utviklet i Tyskland. Dette planlegger jeg et kapittel om.

Folkelige opprør og politisk integrasjon.

Vanlige folk var interessert i å delta i styret av de territorielle statene fordi lovgivninga og skattlegginga grep inn i deres liv. I Imperiet var opprør et svar på en defekt i befolkningas integrasjon i det politiske systemet og de styrendes uvilje mot å la vanlige folk delta i styret av staten.

Det var mange opprør i Imperiet, og vanligvis var det bøndene og byborgerne som gjorde opprør. Adelen gjorde sjelden opprør. Peter Blickle regner med 250 opprør i byene og 130 opprør på bygdene, hvorav bare større opprør som omfattet mange landsbyer er regnet med. Det er flere enn i andre europeiske land.

Hva bestod et opprør i? De fleste opprørene foregikk i de sørlige delene av imperiet, og færrest var det i nord. De fleste opprørene er karakterisert av ei lang opptrapping av konflikten. Opptrappinga kan framstilles i en fem trinns modell:

  1. På det første trinnet ble klager over herskerens krav framført. Dersom herskeren nektet å ta hensyn til klagene kunne undersåttene nekte å sverge troskapseden (Huldingungsverweigerung). Denne eden var grunnlaget for legitimt herredømme.
  2. På det neste trinnet i opptrappinga av konflikten nektet undersåttene å betale avgifter og å utføre pliktarbeid.
  3. På det tredje trinnet ble en mekler som var akseptert av partene i konflikten brakt inn. Dette trinnet likner på det første trinnet siden klagene presenteres, nå til mekleren. Men nå kommer ikke bare enkelte klager inn i bildet, men hele forholdet mellom undersåttene og deres herre.
  4. Dersom man ikke fant fram til ei løsning på det tredje trinnet i konfliktprosessen, vil det komme til kamp på det fjerde trinnet.
  5. Og på det femte trinnet oppstår det militære seire og nederlag, eller kompromiss.

Konfliktens utvikling viser bøndenes faste vilje til å akseptere fare og motet til landsbygda i dens forsøk på å bedre sin situasjon. Winfried Schulze skriver at bøndene hadde "en legal bevissthet orientert mot framtida (....) der den nåværende generasjonen aksepterte store byrder til fordel for framtidige generasjoner."

Skjematisk kan man snakke om to typer opprør: Opprør mot skatter og opprør mot herrer. Selv om denne inndelinga er noe overfladisk, kan den gi en del innsikt. Først i en undersøkelse etter denne inndelinga gjennomgår man bøndenes klager og finner bøndenes uttrykte ønsker og dermed formålet med opprøret. Dette settes til slutt i forbindelse med bøndenes situasjon som den uttrykkes gjennom klagene.

Opprør mot herrene.

I Senmiddelalderen forekom denne typen opprør hyppigst i sør og vest, men i tidlig moderne tid forekom de oftere i øst. I Senmiddelalderens sørvest forsvarte bøndene seg mot å bli gjort til livegne ved å gjøre opprør. Bøndene klaget over at herrene tilegnet seg hele dødsboet etter avdøde bønder og nektet bøndene å flytte fra godsherrens eiendom. I Senmiddelalderen, etter svartedauen, sank kornprisene og dermed godsherrenes inntekter. Samtidig økte inntektene i byene, og bøndene flyttet til byene. Som reaksjon på dette innførte godsherrene livegenskapen som skulle binde bøndene til jorda.

Opprørene i tidlig moderne tid i øst var først og fremst rettet mot økt arbeidsplikt. Noen steder ble arbeidsplikten på syttenhundretallet drevet opp til så mye som seks dager i veka.

Mange steder ble opprørene avsluttet ved at det ble forhandlet fram en avtale som ga bøndene rettigheter. Bøndene gjorde ofte bruk av Imperiets domstoler i sin kamp mot herrenes stadig økende krav.

Opprør mot skattlegging.

Denne typen opprør begynte senere enn den første typen opprør. Det første kjente skatteopprøret var rettet mot erkebiskopen i Salzburg i 1462. Deretter økte de sakte i hyppighet. Dette skyldtes at framveksten av den moderne stat med dens vidstrakte aktiviteter økte statens/fyrstens utgifter og dermed også behovet for skatteinntekter sterkt. Skatteopprør kunne bare forekomme i en utviklet stat av tidlig moderne type. Når de forekom innenfor et lokalt fyrstedømme var det enten fordi fyrstedømmet var i ferd med å bli en territoriestat, eller fordi fyrstedømmet var i ferd med å bli innordnet i en territoriestat.

Opprørerne prøvde gjentatte ganger å bli representert i de organer som skrev ut skatter, og noen ganger lyktes de, som vi har sett. I de statene der bøndene var representert i de organ som skrev ut skatter, altså i parlamentene, forekom det ikke skatteopprør.

Bøndenes motstand.

Opprøret var den mest effektive form for politisk og konstitusjonelt motstand fra bøndenes side i Imperiet. Det var andre former for motstand, som flukt eller nektelse av å betale skatter eller utføre pliktarbeid.

Opprøret var rettet mot den autoritetsstruktur som skapte størst bekymring for bøndene. Det kunne være den lokale godsherren, som i Senmiddelalderen i sørvest eller i tidlig moderne tid i øst. Der godsherrens autoritet var svak var det den territorielle fyrsten som representerte den autoriteten som opprøret ble rettet mot.

Opprørene var også uttrykk for avvikende verdisystem mellom bøndenes samfunn og fyrstenes samfunn. Opprørene var rettet mot et samfunnssystem som var hierarkisk og basert på underdanighet og kommando ovenfra. Bøndene ville opprettholde sitt eget system med den egalitære kommunen. En del av grunnlaget for skatteopprørene var kravet om at autoriteten i samfunnet må hvile på bredere konsensus.

Tre hovedkategorier, kommunen, parlamentet og opprøret er nært bundet sammen.

Urbane opprør

Opprør i byene hadde et ganske ensartet forløp. Borgere som var ekskludert fra å delta i byens styre samlet seg og stilte krav til bystyret. Det kom til forhandlinger som enten førte til at forandringer i byens konstitusjon eller til at opprøret ble slått ned. Det var vanlig at borgerne ville vinne tilbake rettigheter til deltakelse som de hadde blitt fratatt.

Kommunalismens historiske forløp.

Man kan oversiktmessig skille mellom tre faser av den tyske kommunalismens utvikling:

  1. Fra 1300 til 1550: Utviklingen av den kommunalt-assosiative modellen for styre.
  2. Fra 1550 til 1650: Denne modellen utfordres av de tyske fyrstene og av deres erobring av reformasjonen.
  3. Fra 1650 til 1800: Absolutismen erobrer kommunene.

Den første av de ovenfor nevnte fasene så gjentatte forsøk på å etablere staten på den kommunale modellen. Peter Blickle regner den for et tredje alternativ til Imperiet og de territorielle fyrstene, som hver stod for andre alternativ.

Den Sveitsiske Konføderasjonen stod for den mest kjente virkeliggjørelsen av den kommunalt-assosiative modellen. I 1291 fornyet de tre skogskantonene Uri, Schwyz og Unterwalden en gammel liga. Skogskantonene var organisert i bondekommuner som hadde politiske funksjoner. I 1291 forpliktet de seg til å yte hjelp til hverandre mot voldshandlinger rettet mot dem. I 1315 utvidet de forbundet til å gjelde felles utenrikspolitikk, og at ingen av dem ville akseptere en herre som ikke også de andre aksepterte. Hovedoppgaven var i fellesskap å forsvare deres svorne forbund (Eidgenossenschaft) mot ytre trusler.

Funksjoner som ellers ble utøvd av fyrstene ble her overtatt av kommunene. Noen tiår senere ble forbundet utvidet med flere medlemmer. Det førte ikke til konstitusjonelle endringer, men ga forbundet større slagkraft.

I Ditmarsch i Frisland ved Nordsjøen oppstod det i 1283 også helt selvstendige kommuner. Disse ble i 1430 invitert av keiseren til å delta i Riksdagen. I 1447 hadde Ditmarsch etablert egen territoriell lov (Landrecht) og egne domstoler og eget parlament. Ditmarsch beholdt sin selvstendighet til i 1550, da Ditmarsch ble erobret av hertugen av Holstein. Da hadde Ditmarsch bestått av selvstendige kommuner i nærmere 300 år.

Ligaen over Innsjøen ble dannet i 1405 Rhindalen sør for Constancesjøen av en allianse som bestod av Appenzell med byen St. Gall, etter at appenzellerne hadde gjort opprør mot abbeden i St. Gall. I 1403 og 1405 prøvde de Schwabiske byene og erkehertugen av Østerrike å overvinne denne ligaen, men tapte slagene. Nye områder sluttet seg til ligaen. Ligaen førte en anti-føydal politikk og ødela alle adelige borger. Adelen i store områder sluttet seg sammen til krig mot ligaen, og i slaget ved Bregenz i 1408 ble ligaen slått.

Det store bondeopprøret i 1525 bygde på kommunens prinsipper. Programmene som ble laget viser at valg skulle være grunnlaget for å oppnå stillinger som ga utøvelse av politisk basert makt. (Les om dette i andre kapitler.)

Luther og kommunalismen.

Martin Luther (1483-1546) og de andre protestantiske teologene ga i utgangspunktet kommunalismen anerkjennelse og støtte. Sentralt for Luther var rettferdiggjørelse gjennom tro, en privat handling mellom den troende og Gud. Det ga tre viktige støttepunkter til kommunalismen: Først, siden alle kristne var like for Gud var føydalsamfunnets hierarki avskaffet i det religiøse livet. For det andre, kirka ble fratatt stillingen som formidler mellom Gud og menneske. Dermed ble geistligheten overflødig, og dette representerte en trusel mot standssamfunnet. For det tredje kunne de oppgaver som kirka tok seg av like godt bli utført av kommunen.

Disse ideene presenterte Luther i en traktat i 1523, der han skrev at ei kristen forsamling har rett til å kalle og å avsette sine predikanter og til å avgjøre hvilke doktriner den vil følge. Med dette prøvde Luther å feie bort tusen års tradisjoner, i det han overlot til den lokale menigheten å avgjøre hvordan den ville forstå kristendommen og utforme sin gudstjeneste. Dette var en støtte for det kommunale prinsippet.

Luther kommenterte i 1523 Paulus' brev til Tessalonikerne slik: "Ingen doktrine eller læresetning er sunn før den er testet av det samfunnet som den er preket til". 32 år senere vedtok Riksdagen i Augsburg at fyrstens religion også skulle være religionen til det samfunnet som fyrsten rådde over. Fyrstene greide å forandre Luthers opprinnelige lære om at samfunnet av kristne avgjorde forståelsen av religionen til at fyrsten avgjorde samfunnets forståelse av religionen.

Hvordan kunne en så avgjørende forskjellig forståelse av Luther utvikles? To ideer skaper Luthers forståelse av forholdet mellom hersker og undersått. På den ene siden framhever Luther likheten mellom medlemmene i de døptes samfunn. Dette prinsippet setter seg gjennom i menighetens rett til å ansette og avsette prester og avgjøre i trosspørsmål. Videre oppvurderte Luther arbeidet som en tjeneste for sine medmennesker og fullførelse av Guds skapelsesverk. Dermed ga Luther de arbeidende klasser høgere verdi enn Imperiets fritidsklasser.

Luther og autoriteten.

På den andre side hevdet Luther at de som hadde makt hadde fått makt fra Gud, og man hadde ikke i noe tilfelle lov til å sette seg mot deres maktutøvelse. Maktutøvelse var nødvendig på grunn av verdens syndighet. Den forsvarte verden mot kaos og ødeleggelse. Den politisk naive Luther trodde at herskerens samvittighet skulle begrense maktmisbruk. Enhver skulle være fornøyd med sitt lodd i livet.

Det var denne autoritetstro siden ved Luthers lære som ble avgjørende og kom til å prege fortolkinga og forståelsen av Luthers lære. Under press fra opprøret i 1525 krevde Luther at kirkeordningen skulle utformes i samarbeid med fyrstene, og fyrstene skulle sette kirkeordninga ut i livet. En reformasjon basert på den frigjorte kommunene eller menigheta ble ikke lenger nevnt. Prestene ble innsatt ovenfra og ble fyrstens tjenere. Det rene evangeliet, nestekjærlighet og lydighet mot øvrigheta ble begrep som hengte sammen. På denne måten overtok fyrstene reformasjonen, og kirka forkynte fyrstens absolutte og gudegitte makt. Lutherdommen ble først og fremst religionsformen til de mest undertrykkende fyrstene i øst. Fyrstene stod ikke til ansvar overfor sine undersåtter på noen måte siden fyrstene var innsatt av Gud.

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: