Sosialismen i Tyskland.

Sjette del

Weimarrepublikken

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innhold

  1. Weimarrepublikken


Weimarrepublikken

Sider ved SPDs forhold til resten av samfunnet

Spesielt i de første årene til Weimarrepublikken prøvde SPD å vinne nye velgergrupper. SPD fikk økt oppslutning blant jordbruksarbeidere øst for Elben og blant funksjonærgrupper. Før første verdenskrig hadde SPD blitt sett på som et parti som gikk inn for lave matvarepriser, og dermed lave gårdverdier, og det var da ikke i stand til å tiltrekke seg bønder. Men etter krigen ble flere jordbruksarbeidere fagorganiserte, og da økte også SPDs oppslutning på bygdene, uten at SPD fikk noe stort gjennomslag.

Den økte oppslutning SPD fikk i middelklassen førte til at arbeidernes kom til å utgjøre en mindre del av medlemsmassen. Før første verdenskrig hadde de utgjort 90% av medlemsmassen, men i 1926 utgjorde arbeiderne 73% og i 1930 bare 60% av medlemmene. Dersom SPD skulle oppnå å få over 50% oppslutning ved valg trengte partiet oppslutning fra flere grupper enn industriarbeiderne. Men selv om SPD gjorde forsøk på å bli et folkeparti lyktes det ikke godt nok.

I 1921 vedtok SPD (MSPD) i Görlitz et program som ikke refererte til marxismen, men heller var pragmatisk og orientert mot en reformisme gjennomført gjennom staten. Men etter at USPD hadde blitt forent med SPD (MSPD) i 1922 ble det i Heidelberg i 1925 vedtatt et nytt program som igjen refererte til marxismen, og som vendte tilbake til den forståelsesrammen som var lagt fram i Erfurtprogrammet i 1891. Medlemmene av SPD opplevde daglig et klassesamfunn med en undertrykkelse og utbytting som gjorde marxismen til en fornuftig forståelse, og som beskrev en erfaring som de personlig kjente seg igjen i, skriver Stefan Berger.

Og industriarbeidernes forhold var slik at mange grupper ikke støttet deres krav. Kravet om for eksempel åtte timers arbeidsdag fikk ikke oppslutning fra selvstendige handverkere eller fra butikkeiere og bønder, og det samme gjelder for mange andre krav fra industriarbeiderhold som ble reist gjennom SPD. Sosialdemokratiske kooperativer av ulike slag ble sett på som en fare av deler av middelklasse. Det var i det hele tatt så mye som skilte arbeiderklassen fra resten av samfunnet at SPD ikke kunne greie å bli et stort folkeparti, selv om det var et stort parti. Det var stor avstand mellom ulike grupper i Weimarrepublikken, og det var vanskelig å oppnå kompromisser mellom krav fra de ulike miljøene. Det var dette forholdet, og ikke at SPD bekjente seg til marxismen, som gjorde det så vanskelig for SPD å vinne betydelig oppslutning i nye grupper.

Sosialdemokratiet og kvinnespørsmålet

Sosialdemokratiet var i stor grad mannsdominert (politikken var i det hele tatt mannsdominert, som alt offentlig liv.). Mellom 1920 og 1932 utgjorde kvinner mellom 40% og 45% av SPDs velgere, mens 35% og 40% av velgerne til KPD var kvinner. Mange kvinner var blitt politisert under første verdenskrig gjennom deltakelse i streiker og i hungersopptøyer og andre aksjoner på grunn av matmangel. Kvinner utgjorde 16% av medlemmene til SPD i 1914 og 20% i 1919 og 23% i 1930. Tyskland var blant de land der kvinner fikk stemmerett aller tidligst. Samtidig fikk kvinner rett til å stå som kandidater ved valg. SPD hadde også den største gruppen av kvinnelige representanter i Riksdagen, mellom 11% og 14% av representantene til SPD var kvinner. SPD gikk klart inn for likestilling, selv om kvinnene i praksis i lokalorganisasjonene gjerne bare tok seg av det som ble sett på som typiske kvinnelige oppgaver.

Organisering og makt i økonomien

SPD var sterkere forpliktet overfor Weimardemokratiet enn noe annet politisk parti. Spesielt i Preussen kom SPD til å stå sterkt, også i statsapparatet og politiet. Rudolf Hilferdings teori om "organisert kapitalisme" beskrev staten som et nøytralt instrument som kunne brukes til forandring uansett hvem som hadde den politiske makten. Også i den framtidige sosialistiske staten ville staten ble et nødvendig redskap for å forbedre forholdene for arbeiderne, skrev Hilferding. SPD gikk inn for velferdsstaten, en aktiv stat og en større stat med flere oppgaver. Og velferdsstaten ble utbygd, trygdesystemet ble utbygd med arbeidsløshetstrygd i 1927 og med andre ytelser.

I Tyskland foregikk det ei utvikling der bedrifter og konsern samarbeidet stadig tettere, og det ble opprettet stadig flere kartell. I 1927 hevdet Hilferding at konkurransekapitalismen ble erstattet av organisert kapitalisme, som var et skritt på veien til en sosialistisk økonomi. Dersom kapitalismen utviklet seg til sosialisme på egen hand burde sosialdemokratene samarbeide med denne utviklingen, i den korporativistiske omstruktureringen av økonomien. Og fagbevegelsen, spesielt i Skandinavia, samarbeidet med bedriftene. I Tyskland ble dette samarbeidet etter hvert umulig siden bedriftene innleder offensiver mot arbeiderne og fagbevegelsen for å fjerne åtte timers dagen og ellers også alle goder arbeiderne hadde.

Samlebandet ble tatt i bruk i økende grad, og med det større kontroll av arbeidsprosessen og større press på arbeiderne. "Scientific management" teknikker la vekt på økt kontroll over og måling av hvordan arbeidet ble utført og over arbeiderens arbeid for å øke produktiviteten. I Tyskland aksepterte de sosialdemokratiske fagforeningene denne utviklinga, i det de trodde at enhver form for vitenskapeliggjøring innebar framskritt, og at dette ville føre til større konsentrasjon og organisasjon av kapitalismen, som var ei skritt på veien mot sosialisering.

Arbeiderne som var utsatt for dette opplevde det derimot slett ikke som noe framskritt. Innføring av ny teknologi og rasjonalisering i ei nedgangstid førte til økt arbeidsledighet selv før den store depresjonen begynte. Maskiner erstattet fagarbeidere og førte til ei viss dekvalifisering av arbeidskrafta. I 1933 hadde Tyskland bare halvparten så mange fagarbeidere som i 1925. Arbeiderne satte pris på ny teknologi der den reduserte slitet, men de avskydde den usikkerheten for arbeidsplassene som den medførte og det økte presset den kunne medføre. Det var derfor sterk motstand mot tidsstudier og rasjonalisering.

Arbeidsgiverne begynte å bygge opp sikkerhetsstyrker ("Werkschutz") for å sikre disiplin og hindre politisering av arbeidsstyrken. Sikkerhetstjenestene ble satt inn for å bryte opp streiker. Sosialdemokratene var viktige for å begrense protester mot økonomisk rasjonalisering. Sosialdemokratiet var fascinert av vitenskap og teknologi, og mente at det var umulig å stå i veiene for teknisk og økonomisk framgang. Den sosialdemokratiske fagbevegelsen ville ikke akseptere at det kunne være negative sider for arbeiderne ved rasjonalisering, og dette førte til utbredt sinne mot fagforeningene og gjorde det vanskelig for dem å oppnå økt oppslutning.

SPD sa at folket burde ha mer kontroll over hvordan bedriftene ble drevet, men den sterke statlige orienteringen til SPD betydde at denne "folkelige" kontrollen ble forstått som en statlig kontroll. Den sosialdemokratiske fagbevegelsen motsatte seg på samme måte at de lokale arbeiderrådene fikk reell makt i bedriftene siden fagbevegelsen fryktet at dette kunne komme på bekostning av fagbevegelsens sentrale makt. Og arbeidsgiverne var sterkt mot at arbeiderne skulle ha innflytelse i bedriftene.

Den sosialdemokratiske fagbevegelsen hadde stor innflytelse i SPD. Anerkjennelsen av de sosialdemokratiske fagforeningen rett etter krigen, og deres store innflytelse på dette tidspunktet, førte til at antallet medlemmer økte sterkt. I 1920 hadde de 8,49 millioner medlemmer, men dette sank raskt etter 1922, og i 1924 var bare fem millioner medlemmer tilbake. Mange arbeider var misfornøyde med fagbevegelsen, og med at åtte timers dagen ble avskaffet gjennom arbeidsgivernes offensiv. I 1932 hadde den sosialdemokratiske fagbevegelsen bare 3,9 millioner medlemmer tilbake.

Da depresjonen satte inn var ikke SPD og fagbevegelsen enig om hvordan den skulle møtes. Fagbevegelsen gikk inn for underskuddsbudsjettering og økte statlige bevilgninger og offentlige arbeidsprogram for å få fart i økonomien. Dette motsatte SPD seg, og ville holde seg til en tradisjonell økonomisk politikk. I 1932-33 ble det derfor vurdert i fagbevegelsen å kutte båndene til SPD, også fordi SPD knapt hadde noen politikk å møte krisen med, men var temmelig passiv.

Velferdsstaten og dens skjebne

Sosialdemokratene greide i samarbeid med Sentrumspartiet å bygge en av de mest avanserte velferdsstatene i verden. Sosialdemokratene ville at de trengende skulle ha rettigheter, og ikke bare motta barmhjertighet eller veldedighet, men de fattige skulle også ha plikter og bli disiplinert og utdannet. Sosialdemokratene ville at arbeidere skulle hjelpe arbeidere, og derfor bemannet sosialdemokrater mange velferdskontor i viktige byer som Hamburg, der de ønsket å reformere de fattige.

Økonomien under Weimarrepublikken var ikke god, selv om Tyskland var verdens nest største økonomi. Den offentlige gjelda var stor, og da krisen kom og Brüning begynte å gi store skattelettelser og subsidier til de rike og til bedriftene, og å kutte sterkt ned på alle offentlige budsjett, samtidig med at arbeidsledigheten og fattigdommen økte, begynte velferdsstaten å bryte sammen. Dette var bevisst politikk fra Brüning, for ikke bare var motivet hans å skape en økonomisk situasjon der Tyskland ikke kunne fortsette å betale krigserstatningene, men også å innføre et mer autoritært styre ved å rive ned alle demokratiske institusjoner, og velferdsinstitusjonene var en del av den demokratiske Weimarrepublikken. Dette skapte desperate tilstander, og svekket oppslutninga om demokratiet, siden dets institusjoner ble hindret i å fungere.

Tiåret 1914-24 hadde vært preget av inflasjon, som til slutt løp fullstendig løpsk. De fire årene 1914-28 hadde gitt mer stabile økonomiske forhold. Men den store depresjonen som begynte i 1929 rammet Tyskland forferdelig. I 1932 var arbeidsledigheten offisielt på 29,9% av arbeidsstyrken, men i virkeligheten trolig langt over 30%. Bare en liten del av disse mottok arbeidsledighetstrygd etter at velferdssystemene i stor grad var blitt ødelagt av konservative regjeringer. (Jeg håper å komme med et eget kapittel om dette.) Også store deler av middelklassen og bøndene ble svært hardt rammet.

Sosialdemokratene hadde forpliktet seg til å opprettholde velferdsstaten. Etter hvert som de konservative partiene og forretningsinteressene gikk til angrep på velferdsstaten, ble SPD stående ganske alene og isolert som forsvarer av den. SPD kunne ikke være med på denne politikken. Først i 1928 kom de gjennomsnittlige arbeidslønningene over førkrigsnivået. Derfor var den debatten som foregikk i Tyskland om at høge lønninger undergravde den tyske konkurranseevnen absurd.

Det var utbredt utilfredshet med Weimarrepublikken, og millioner av arbeidere gikk til KPD. I 1932 var 80% av medlemmene av KPD arbeidsløse menn. KPD framhevet kroppsarbeiderne som helter, og greide ikke å få nevneverdig oppslutning blant kvinner, selv om KPD hadde en politikk som la vekt på kvinnefrigjøring og likestilling. KPD var for lik lønn for likt arbeid for kvinner og men og motstander av forbud mot abort.

Etter 1920 fikk KPD mellom 10% og 15% av stemmene, og partiet ble overvåket og kommunistaviser jevnlig forbudt eller sensurert. Kommunistene hadde også sine kamporganisasjoner som deltok i gatekamper mot SA og støtte husleiestreiker etc.

Sosialdemokratiet og Nazipartiets vekst

Den siste regjeringa i Weimarrepublikken som var støttet av en majoritet i Riksdagen falt i 1930. Etterpå regjerte regjeringer som var utnevnt av president Hindenburg i følge presidentens fullmakter, men uten støtte av et flertall i Riksdagen. Den første av disse regjeringene ble ledet av Brüning. Weimarkonstitusjonen tillot at presidenten utnevnte regjeringer som ikke hadde støtte av et flertall i Riksdagen i krisetider. Men dette ble permanent i årene 1930-33. I september 1930 var det nyvalg der SPD gikk tilbake med 5% og nazipartiet gikk fram med 15%, og ble nesten like stort som SPD. SPD var motstander av sparetiltakene til Brüning, siden de ødela velferdsstaten, og sparetiltakene ble fulgt av store skattelettelser og subsidier til de aller rikeste. Men når SPD stemte mot Brünings framlegg led Brüning nederlag, og Hindenburg oppløste da Riksdagen og skrev ut nytt valg, noe som ga nazistene anledning til å framføre sine store propagandashow. Derfor begynte SPD å tolerere Brüning. Dette pasifiserte SPD, og det var svært vanskelig for SPD å forklare hvorfor det aksepterte lovgivning som ensidig rammet arbeiderne. Men SPD trodde at det fantes en lovmessighet som nødvendigvis ville føre samfunnet fram til sosialismen, og med denne troen kunne de vente og være passive.

Det var politikere i SPD som ønsket en mer aktiv politikk og mer aktiv kamp mot nazistene og mot Brünings politikk, og det ble utviklet alternative politiske forslag til en aktiv økonomisk politikk, som WTB-planen, men SPD ville ikke gå inn for denne planen. Dessuten var Brüning tross alt en Sentrumspartipolitiker, og Sentrumspartiet hadde lenge vært SPDs nærmeste, og ofte eneste, samarbeidspartner i Riksdagen. Og de to partiene hadde et nært samarbeid i Preussen, selv om Brüning oppfordret til at Sentrumspartiet skulle gå i koalisjon med nazistene i delstatene. For Brüning var en monarkist som ønsket å undergrave demokratiet.

Etter Brüning kom den enda verre Papen som regjeringssjef - kansler. Han avsatte i juli 1932 i strid med konstitusjonen den demokratisk valgte regjeringa i Preussen og innsatte en rikskommisær som var direkte underlagt kansler Papen. Preussen hadde vært en demokratisk og sosialdemokratisk bastion. Hele tida siden 1920 hadde SPD sammen med Sentrumspartiet regjert i Preussen. Elleve dager etter Papens kupp i Preussen ble det holdt nyvalg der Nazipartiet ble Tysklands største parti, og SPD gikk tilbake med tre prosent.

I november ble det på nytt holdt valg, og da gikk nazipartiet tilbake med fire prosent. SPD hadde et optimistisk historiesyn - at deres sak vil vinne til slutt uansett hva som skjedde i mellomtida - derfor holdt de seg strengt til loven, selv om den var forvaltet av personer som var fiender av demokratiet. SPD svarte på kuppet i Preussen med å gå til domstolene med det. Og det var svært passivt og legalistisk, spesielt siden SPD hadde en svær organisasjon og hundretusenvis av medlemmer, blant annet organisert i Jernfronten, som var villige til å kjempe, om så med våpen, for demokratiet, og som bare ventet på å bli mobilisert. Men SPDs ledelse var handlingslammet.

Ledelsen i sosialdemokratiet var redd for borgerkrig, og med 40% av de fagorganiserte arbeidsledig ville en generalstreik ha vanskelig for å lykkes. Men likevel, åpen kamp i 1932 kunne ha vært bedre for arbeiderklassen enn å ble ødelagt av nazistene. Men de kunne ikke vite at Hitler ville overta makta, og de kunne ikke vite hvor vanvittig han var.

Arbeiderklassen viste seg å være motstandsdyktig mot nazismen der sosialdemokratene stod sterkt. De arbeiderne som sluttet seg til nazipartiet kom helst fra miljø der verken sosialdemokratene eller kommunistene var til stede. Organiserte arbeidere var mer motstandsdyktige mot nazismen enn noen annen gruppe i Tyskland, selv om nazistene satset ganske mye for å få oppslutning blant arbeiderne.

Om ødeleggelsen av demokratiet skriver Hans Mommsen i "The Rise and Fall of Weimar Democracy":

Så lenge som de grunnleggende interessene til det tyske samfunnet var i det minste delvis formidlet av Weimar partisystemet, hadde republikken liten vanskelighet med å overleve den intellektuelle protestbevegelsen som hentet sin energi fra den kulturelle og sosiale krisen i de sene 1920-årene. De giftige angrepene som nykonservative lærde fra Arthur Moeller van den Bruck til Ernst Jünger og Edgar Jung kastet ut mot det parlamentariske demokratiet hadde liten virkning på beslutningsprosessen med unntak for rettslære og kultur. Det var bare da mektige økonomiske interessegrupper - men særskilt sektorer av tungindustrien og godseier jordbruket - begynte å bruke den nykonservative bevegelsen som rambukk for å ødelegge det politiske systemet at dette begynte å forandre seg. I 1929 begynte ideene til den nykonservative bevegelsen å bli brukt for å legitimere en politikk hvis primære mål var å ekskludere den organiserte arbeiderbevegelsen fra en meningsfull rolle i å bestemme Tysklands politiske skjebne og å fjerne det som fortsatt fantes av Tysklands svært desimerte parlamentariske system.
(sidene 313-314)

Og disse underjordiske kreftene lyktes både i å ødelegge demokratiet og den organiserte arbeiderbevegelsen! De foretrakk Hitler framfor arbeiderbevegelsen og demokratiet! Demokratiet og den demokratiske arbeiderbevegelsen var i Tyskland to sider av samme sak.

Jernfronten

Dette underkapitlet bygger på en artikkel av Donna Harsch som heter "The Iron Front - Weimar Social Democracy between Tradition and Modernity" fra boka "Between Reform and Revolution" redigert av Davis E. Barclay og Eric D. Weitz.

Den 16. desember 1931 kunngjorde Otto Wels, formann for SPD at en "Jernfront av alle republikanere" var blitt opprettet. Den omfattet det sosialdemokratiske partiet (SPD), den paramilitære organisasjonen "Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold", to fagforbund (ADGB og AfA-bund) og arbeidernes idrettsorganisasjon. Denne superorganisasjonen skulle samordne den sosialdemokratiske kampen for å forsvare Weimarrepublikken mot dens fiender til høyre, spesielt nazistene. Jernfronten ("Eiserne Front") ble skapt i ei krisetid, både for økonomien og for demokratiet. Jernfronten hadde mange svært dyktige medlemmer, men den falt sammen da den ikke ble mobilisert til å forsvare demokratiet mot von Papens kupp i Preussen den 20. juli 1932.

Jernfronten skulle bære fram sosialdemokratiets verdier på en ny måte, en ny form og en ny taktikk. Den oppstod ut fra en allianse mellom på den ene siden en marxistisk aktivistisk venstrefløy i sosialdemokratiet og på den andre siden en reformistisk, praktisk orientert høyreside i sosialdemokratiet og ledere i Reichsbanner. Disse sistnevnte mente at veien framover gikk gjennom reformer og praktisk handling, men ikke revolusjon. Begge ville aktivisere den store medlemsmassen som de sosialdemokratiske organisasjonene hadde for å konfrontere nazistene også i gatene.

Venstresiden i SPD og høyresiden i Reichsbanner samarbeidet for å overbevise ledelsen til SPD om at den måtte danne Jernfronten. Ledelsen for partiet stod for en gammel og abstrakt marxisme, og var i det daglige mest opptatt av den parlamentariske politikken.

Tidlig i 1932 oppfordret den intellektuelle Reichsbanneraktivisten Carlo Mierendorff om å skape en "ny reformisme" som ville smelte den gamle venstrefløyen og den nye høyrefløyen i sosialdemokratiet sammen mot den byråkratiserte og formalistiske politikken til ledelsen i SPD. Mierendorff gikk deretter sammen med den revolusjonære marxisten Sergei Chakhotin for å utvikle en strategisk design basert på moderne psykologi om masseovertalelse. Deres design møtte først motstand fra ledelsen i SPD, men fikk tilslutning fra Reichsbanner og fra mange av distriktsorganisasjonene til SPD. Ledelsen i SPD ble overtalt til å opprette Jernfronten.

Jernfronten stod for en ny stil som skulle fenge, aktivisere og mobilisere folk. Da denne nye stilen ble utformet kom den mer høyreorienterte ledelsen i den sosialdemokratiske fagbevegelsen - ADGB - fram med et reformistisk og moderne program om offentlige arbeider som siktet mot å skape arbeidsplasser og få fart på økonomien. Strategene for den nye stilen avviste dette nye programmet til tross for dets brede appell.

Reichsbanner og opprinnelsen til Jernfronten

Ved valget i september 1930 hadde både nazistene og kommunistene hatt stor framgang, og dette sjokkerte sosialdemokratene. Partilederne grep til en defensiv parlamentarisk strategi for å hindre oppstigninga til de to andre partiene, men mange sosialdemokrater ønsket en mer offensiv strategi, i det minste som et tillegg til riksdagsdelegasjonens toleranse av Heinrich Brüning, som kuttet så sterkt i velferdsytelsene til de arbeidsløse at det skapte desperasjon blant dem og drev dem over til ekstremistene.

Venstrefløyen i SPD ønsket en klassekamppolitikk som liknet mer på den som kommunistene drev der de gikk ut på gatene og viste seg fram og sloss mot SA. Reichsbanner og ADGB ønsket å ta fengende symbol i bruk og være kraftfullt tilstede i gatebildet og prøve å fange inn nazistenes velgergrunnlag, også ved å bruke nasjonalistisk orienterte slagord. De ville bruke nazistenes midler mot nazistene. Aktivistene motsatte seg byråkratiseringen av den sosialdemokratiske politikken.

Reichsbanner var den eneste store sosialdemokratiske organisasjonen der mange av lederne identifiserte seg med modernisering, der fantes det utradisjonelle sosialdemokratiet. Reichsbanner var mindre byråkratisk enn SPD og fagforbundene, og mer inkluderende og fenget et større spekter av befolkninga.

Formelt var Reichsbanner et forsvarsforbund for å forsvare demokratiet - Weimarrepublikken - og Reichsbanner var åpent for alle, det skulle ikke bare henvende seg til arbeiderklassen. Men i 1930 stemte 80%-90% av de tre millioner medlemmene til Reichsbanner sosialdemokratisk.

Reichsbanner hadde høgt utdannede aktive medlemmer som Mierendorff, Theodor Haubach, Kurt Schumacher og Julius Leber. De var motstandere av byråkratisering av den sosialdemokratiske politikken og av svekkelsen av forbindelsen mellom ledelsen og medlemsmassen i SPD. De ønsket at sosialdemokratiet skulle oppnå sterkere og mer livlig kontakt med folket. De ønsket en ikke-sjåvinistisk nasjonalisme og så på marxismen som i stor grad foreldet. De ville at SPD også skulle prøve å appellere direkte til middelklassen. Og de hevdet at menneskene ikke bare ble motivert ut fra økonomiske interesser, men også av følelser og symbol og identitet. Den manglende forståelsen av dette, mente de, fikk SPD til å legge for stor vekt på partiprogrammet og for liten vekt på lederskap og på hvordan politikken ble presentert. De forstod nazistenes appell, men var overbeviste demokrater og sosialister. Etter september 1930 arbeidet de intenst for å skape en militant republikansk, aktivistisk ånd.

Moderate venstreorienterte begynte å slutte seg til Reichsbanner siden Reichsbanner konfronterte nazistene i gatene. De var motstandere av Reichsbanners formann Otto Hörsing, som var personlig motstander av venstresida i SPD. Han ble erstattet av nestformannen Karl Höltermann, som ikke var noen radikal paramilitarist, men likevel forstod at det var nødvendig å kunne hevde seg og vise nærvær ute i gatene.

Jernfronten ble dannet kort tid etter at Höltermann ble leder av Reichsbanner. SPDs ledelse hadde lenge ignorert kravene fra Reichsbanner og partifunksjonærer om en forsvarsorganisasjon. Hörsing samlet støtte for dette kravet, og etter hvert støtte ADGB og flere medlemmer av ledelsen i SPD Höltermann, og Otto Wels, formann for SPD, gikk med på å opprette Jernfronten.

Medlemmene av Reichsbanner som gikk inn for dannelsen av Jernfronten hadde framhevet faren for et nazistisk kupp og angrepet Brüningregimet for å ta på nazistenes voldsbruk med silkehansker mens de slo kommunistenes uroligheter ned med en jernneve. De uttrykte mange sosialdemokraters sinne over en republikk som var skapt av sosialdemokratiet, men som ikke gjorde noe for dem, men undertrykte arbeiderne og behandlet dem som fiender. De appellerte ikke bare til arbeiderne, men også til "folket", og oppfordret til opprettelse av en folkefront til forsvar av demokratiet.

SPD i Berlin gikk også inn for opprettelse av Jernfronten. I lokallagene presset de på for en mer radikal og aktivistisk politikk, og kunne tenke seg en forent front med kommunistene. Forsamlinger applauderte for krav om generalstreik, og det ble fremmet ønske om en mer slående og fengende retorikk, der man blant burde prøve å etablere lederskikkelser som kunne konkurrere med Hitler. Og det ble uttrykt stort sinne mot den politikken som Brüning - Hungerkansleren - førte, og mot at SPD tolererte denne politikken.

Forsamlingene ønsket en mer klar og bestemt og offensiv fremtreden fra SPD, man var klare til kamp. Og proklamasjonen om dannelsen av Jernfronten vakte derfor begeistring blant mange medlemmer av SPD og av Reichsbanner. Reichsbanners ledere gikk for en "folkefront" mot nazismen og for republikken og demokratiet, og de favnet derfor videre enn SPD tradisjonelt gjorde i det SPD helst henvendte seg til proletariatet.

Jernfronten ble en egen organisasjon. Den skapte interesse og begeistring, og fikk personer som hadde blitt politisk passive til å vende tilbake til politisk aktivitet. Jernfronten brøt ikke med noe av det sosialdemokratiet hadde stått for, selv om den framførte dette på en ny måte, med militant retorikk og fargerike prosesjoner og en ny symbolikk. Sosialdemokratiske arbeidere meldte seg inn i Jernfronten i titusenvis. Den nye ånden som spredte seg ble lagt merke til av konservative aviser og de andre partiene.

Fornyelse av Fronten

I mars 1932 var det valg av president der Hindenburg stod mot Hitler. Sosialdemokratene støttet det minste ondet, altså Hindenburg, som også vant. Det var merkelige allianser, den konservative Hindenburg støttet av sosialdemokratiet mot Hitler som var støttet av de politiske kreftene som Hindenburg ofte stod sammen med. Det smakte ikke godt verken for Hindenburg eller for sosialdemokratene. Sosialdemokratene drev Hindenburgs valgkamp fordi de var mer mot Hitler enn de var mot Hindenburg.

Innenfor Jernfronten var det uenigheter om hvordan valgkampanjer skulle føres i Bayern, Preussen og i andre delstater. Våren 1932 ble denne uenigheten intensivert. I Preussen ble valgkampen dominert av SPD-politikere i sentrum, og Jernfronten holdt seg bak dem. Preussens ministerpresident Otto Braun la vekt på det SPD hadde utrettet, men hadde ikke noe program for å bøte på den enorme arbeidsløsheten. Valget 24. april ga stor framgang for nazistene, fram fra 8 til 167 plasser, og stor tilbakegang for SPD, fra 137 til 94 plasser.

Samtidig foregikk det en kamp om den politikken som skulle føres mellom fagforeningslederne i ADGB på den ene siden og ledelsen i SPD og venstresida på den andre siden. For å styrke fagbevegelsen og Jernfronten ville fagbevegelsen at en kraftfull og aktiv økonomisk politikk skulle bli vedtatt. Fagforeningslederne gikk inn for Woytinsky-Tarnow-Baade planen (WTB) for å overvinne krisen. Denne planen var et forslag om massive offentlige prosjekt finansiert av offentlig kreditt. De skulle både få folk i arbeid og få fart på det private næringslivet ved å øke etterspørselen.

WTB var skapt av Wladimir Woytinsky, leder for fagbevegelsen ADGBs statistiske kontor. Planen hans var et brudd med den sosialdemokratiske forklaringa av krisen som en overproduksjonskrise. WTB framførte et moderne økonomisk perspektiv basert på ideer framført av Keynes. De hadde overbevist Woytinsky om at deflasjonen, og ikke inflasjonen, var det som måtte fryktes, og at en borgerlig stat kunne manipulere pengepolitikken for å temme en kapitalistisk krise. WTB-planen møtte hardnakket motstand fra ledende kretser i SPD siden grunnlaget for den ikke var marxistisk. Og også siden den angrep Brünings politikk som sosialdemokratene hadde akseptert, og stod nærmere det ytterste høyres tanker om "frie penger".

En annen strømning i SPD ville ikke gjøre noe for å redde kapitalismen ut av den krisen som den befant seg i. I følge Marx skulle kapitalismen ble knust av økonomiske kriser som den skapte, og slik skulle proletariatet overta makten, og da måtte man ikke redde kapitalismen. De som stod for denne politikken ønsket heller en aktiv politikk for å gjøre ende på kapitalismen, og det programmet som de ønsket var et program for sosialisering, ikke et program for å få folk i arbeid og for å få fart på det kapitalistiske næringslivet. WTB-planen ble derfor ikke akseptert som et aktuelt valgkamptema.

Et tredje alternativ ble utviklet i mars-april 1932. I følge dette skulle Jernfronten mobilisere med fengende og kraftfull retorikk og prosesjoner. Man trodde at nazistenes store oppslutning skyldtes deres fengende og kraftfulle framtreden og rike symboler. Man ville slå dem på hjemmebane.

Spesielt Carlo Mierendorff gikk inn for å omforme Jernfronten til en aktivistbevegelse som kunne revitalisere SPD. Han ville bygge en bred allianse som også kunne bringe kommunister og andre radikale elementer til sosialdemokratiet. Mierendorff trodde at SPDs lammelse skyldtes frykt for å støte borgerlige parti bort. Dette hensynet hadde man ikke råd til å ta. Makt kom ikke fra regjeringsposter, men fra stor oppslutning i folket, og hensynet til regjeringdeltakelse for SPD undergravde den folkelige støtten til SPD. Hovedoppgaven måtte være å vinne fram i offentligheten utenfor parlamentet.

Også Carlo Mierendorff forkastet WTB planen, selv om han bad SPD om å gå inn for et program for offentlige arbeider. Mierendorff hadde mistro til WTB planen siden det var fagbevegelsen som først og fremst fremmet den, og han ville ikke at fagbevegelsen skulle dominere SPDs politikk.

Mierendorff ønsket et "nytt venstre" ledet av en "ny revisjonisme" for å provosere tradisjonalister både på høyre og venstre fløy. Mierendorff mente at det var nødvendig å stå fram offensivt, djervt og med kampvilje, uten å vende tilbake til klassekamppolitikk. I dette måtte fengende symbol og fargerik framtreden inngå. Dette kunne være med på å skape identifikasjon. Mierendorff la mer og mer vekt på at SPD måtte orientere seg mot utenomparlamentarisk aktivitet og legge vekt på iscenesettelse av sin politikk og dens symbolikk framfor å argumentere i det uendelige om politikk og terminologi, og bli et militant parti for å kunne bekjempe det nazistiske "militære partiet".

Våren 1932 traff Mierendorff Sergei Chakhotin, en fantasirik russer som tenkte i liknende tankebaner som Mierendorff. Han hadde erfaring med revolusjonær propaganda, og hadde utviklet en massepolitikkens psykologi. Han hevdet at kommunistisk og nazipropaganda bygde (ubevisst) på Pavlov psykologi om betingede reflekser. Denne typen propaganda poengterer den egne bevegelsens styrke, ikke fiendens styrke som SPDs propaganda gjerne gjorde. Den framhever noen få fengslende symbol; talere og posters bruker korte, rytmiske utsagn - publikum roper rytmiske fraser. Budskapet er enkelt og ensformig, media er utarbeidet og varierte - postere, banner, grafitti, forestillinger og dialoger mellom taler og mengde.

Mierendorff hevdet at det var en feil bare å se økonomiske spørsmål som vesentlige i politikken, og dette forklarte Hitlers popularitet, for han kom med selvmotsigende løfter. Hemmeligheten med Hitlers politikk var ikke hva han sa, men hvordan han framførte sin politikk. Sosialdemokratene måtte lære av den måten.

Chakhotins ideer liknet på tankene til Mierendorff, men Chakhotin hadde stor evne til å sette dem ut i praksis. Chakhotin bodde i Heidelberg, og der var veggene fulle av hakekors. Chakhotin så at noen hadde satt et strek over et hakekors, og Chakhotin fikk ideen om å tegne ei pil som pekte ned over hakekorset. Han overtalte en del medlemmer av Reichsbanner til å tegne ei pil som pekte nedover over hvert hakekors i Heidelberg. Det hadde en slående effekt. Nazistene ble sjokkerte. Så tegnet Chakhotin tre piler og sa at de stod for enhet, aktivitet og disiplin så vel som parti, fagforbund og Reichsbanner, pilarene til Jernfronten. Chakhotin foreslo at medlemmene av Jernfronten hilste hverandre med en hevet neve og hilsenen "Frihet!" Dette så ut til å irritere nazistene mer enn noe annet sosialdemokratene hadde gjort på flere måneder.

Chakhotins signalsystem var umiddelbart meningsfullt for sosialdemokratene. De tre pilene vekket assosiasjoner om Kandinsky og frihetshilsenen var en militant hilsen som minnet om det de kjempet for og som vekket minner om store revolusjoner.

Chakhotins system tok Heidelberg med storm, men møtte motstand på sentralt hold i SPD. Men Mierendorff fikk Chakhotin utnevnt til leder for Reichsbanners propaganda. Lokalavdelingene ble bedt om å bruke systemet, men rikskommandoen til Jernfronten, som var dominert av SPD, motsatte seg at Jernfronten skulle bruke disse symbolene, siden den sosialistiske bevegelsen allerede hadde mange symbol, og disse nye liknet for mye på nazistenes symbol.

Chakhotin og Mierendorff gikk svært grundig til verks for å overbevise ledende sosialdemokrater om symbolens fortreffelighet, og ga dem og bruken av dem et vitenskapelig grunnlag, og viste til Pavlovs og Freuds psykologi og til arbeiderbevegelsens tradisjoner og til historiske erfaringer med bruk av med symboler.

De viste også til framgang ved valgene i valgkretser der de nye symbolene var brukt. Chakhotin og Mierendorff gjorde valget til Landdag i Hessen den 19. juni til en test av symbolbruk. Mierendorff orkestrerte sosialdemokratenes valgkampanje, og fikk sosialdemokratene til å bruke symbolene og fikk mer flammende talere som også appellerte til følelser tatt i bruk. SPD hadde en framgang ved valget fra 21,4% til 23,1%. I Darmstadt gjorde SPD det spesielt godt, selv om NSDAP ble det største partiet i Hessen. Mierendorff mente at framgangen skyldtes at hans propagandametoder ble tatt i bruk. Propagandaen rettet seg mot arbeiderne og prøvde å skremme middelklassen bort fra nazipartiet (NSDAP).

I krisen beveget SPD seg mot venstre og konsentrerte seg om å appellere sterkt til arbeidere og om å framstå som et arbeiderparti. Den sterkere tonen i propagandaen kan ha vært en grunn til at ledelsen til SPD og fagbevegelsen aksepterte at Jernfronten brukte de nye symbolene, de tre pilene og frihetshilsenen, og 14. juni, dagen før riksdagsvalgkampanjen begynte, ble symbolene akseptert. Chakhotin utformet en plan for valgkampanjen. Hovedslagordet var "Jernfronten mot Hitlerbaronene". Det gjorde det klart hvem som var sosialdemokratenes hovedmotstander, og bandt Hitler til den avskydde regjeringa av reaksjonære aristokrater. Hver veke av den månedslange kampanjen var det et slagord i tillegg.

Det ble gjort forsøk på å nå ut til større velgergrupper enn bare arbeidere, slik var det en kampanje rettet mot bøndene. Talere, flygeblad og kor og kunst ble tatt i bruk, i tillegg til tradisjonelle sanger og røde faner. Selv om det ble gjort forsøk på å nå flere velgergrupper var den politiske radikalismen klassisk sosialistisk. Valgkamparbeiderne tok mot det nye og mer intense valgkampopplegget med entusiasme.

Papens kupp mot Otto Braun regjering i Preussen slo inn i valgkampen og stoppet dens bevegelse. Den 20. juli 1932 gjorde von Papens regjering et ulovlig kupp og avsatte Preussens valgte regjering. Det ble erklært unntakstilstand i Berlin og Brandenburg. Heller enn å gå til oppstand mot statskuppet valgte SPD å gå til rettsvesenet med det. Men domstolene var stort sett bastioner for reaksjonær politikk. Tusenvis av sosialdemokrater var bittert skuffet over at det ikke ble tatt opp mer direkte kamp mot statskuppet. I valgkampens siste dager begynte sosialdemokrater å oppsøke og delta i kommunistenes arrangementer.

Ved valget 31. juli 1932 tapte SPD ti plasser og ble for første gang på tjue år ikke det største partiet i Riksdagen. Kommunistene vant 12 plasser, men nazipartiet ble det største partiet. Donna Harsch skriver at SPD kunne ha styrket sin stilling dersom partiet hadde gjort WTB-planen til sin hovedsak, siden arbeidsløshet og fattigdom var den forbannelsen som hvilte over store deler av befolkninga. Nazistene gjorde et program om offentlige arbeider til en hovedsak i sin kampanje.

Valgresultatet gjorde ledelsen til SPD og Reichsbanner desillusjonert, og luften gikk ut av Jernfronten. Det gikk et halvt år til Hitler ble valgt til kansler, og i denne tida gjorde passiviteten til ledelsen av SPD at den mistet tillit, og den sosialdemokratiske bevegelsen var i praksis uten noen samlende ledelse.


Sosialdemokratiet forfulgt av nazismen

Den 23. mars 1933 var det helvete utenfor Riksdagsbygninga i Berlin. SA regjerte, hylte og truet de 94 riksdagsrepresentantene fra SPD som hadde kommet for å stemme mot at Hitler fikk fullmakt til å styre som han ville. De var de eneste som stemte mot fullmaktslovene, kommunistene var enten fengslet, drept eller hadde flyktet, og alle de borgerlige politikerne stemte for at Hitler skulle få fullmaktslovene. Selv det katolske Sentrumspartiet, som så ofte hadde samarbeidet med SPD, sluttet seg til Hitler mot løfte om at katolske organisasjoner skulle bli tolerert under nazistisk styre. Inne i Riksdagsbygninga ble de sosialdemokratiske representantene omringet av bevæpnede SS-menn. Sosialdemokratene var de eneste som var igjen til å stå fram mot Hitler.

Otto Wels, formann for SPD, holdt tale på vegne av SPD der han gikk mot å gi Hitler fullmaktslovene. Der sa han at sosialdemokratene fortsatt var forpliktet overfor republikken og demokratiet, og ikke ville stemme for å gi Hitler de fullmaktene som Hitler ønsket seg. Han sa at han trodde at framtida, tross alt, kom til å tilhøre sosialdemokratene, og at sosialdemokratene ville overleve de forfølgelsen som de ville bli utsatt for og stå fram enda sterkere, som det hadde vært tilfelle da Bismarcks sosialistlover ble opphevet i 1890.

Motstand mot nazismen

Også i mange andre europeiske land overtok autoritære og fascistiske regimer makta i mellomkrigstida, i Ungarn i 1920, Italia i 1922, Spania i 1923, Polen og Litauen i 1926, Portugal og Jugoslavia i 1928 og Romania i 1930. Så fulgte altså Tyskland i 1933, deretter Østerrike i 1934, og Spania på nytt i 1939.

Etter at Hitler hadde blitt kansler 30. januar 1933 var ledelsen i SPD revet mellom ønsket om å bevare organisasjonen og forkastelsen av det nazistiske diktaturet. Det var de som mente at SPD heile tida måtte gå fram på heilt lovlige måter, siden det var usikkert om Hitlers tid som kansler ville vare særlig lenge. Andre ønsket at partiet skulle lede masseaksjoner mot Hitler-styret og forberede seg til å overleve i dekning og utenfor loven. Hendingene de første seks månedene bekreftet den værste frykten til pessimistene blant sosialdemokratene. Den 2. mai 1933 ble fagbevegelsen forbudt og mange av tillitsmennene ble arrestert av SA og SS. Det Sosialdemokratiske partiet selv ble forbudt den 22. juni 1933. SA gikk til angrep på arbeiderbydeler og angrep alle der, også kvinner og barn ble overfalt og slått av SA. Mange ble tatt med til de tallrike torturkamrene til nazistene.

Tjue tusen sosialdemokrater gikk sammen i lokale motstandsgrupper. De var spesielt tallrike i Berlin, Thüringen, Saksen, Ruhr og i Rhinen-Main-Neckar området (Køln, Frankfurt, Stuttgart og Nürnberg). De drev sabotasje, malte anti-nazistiske slagord på vegger og delte ut flygeblad. De understøttet også familier som hadde vært utsatt for nazistisk terror og tok seg av personer som måtte flykte fra nazistene og holdt kontakt med personer som hadde flyktet utenlands, og under krigen hadde de også kontakt med allierte myndigheter. "Sozialistische Aktion" var den mest leste illegale avisen til sosialdemokratene - det er anslått at mellom 200.000 og 300.000 mennesker leste den. Det fantes også tallrike kommunistiske undergrunnsceller, og anarkosyndikalistiske og selvstendige sosialistiske motstandsgrupper. Motstand mot nazistene forekom først og fremst i arbeiderbevegelsen. Slik var det også betydelig motstandsaktivitet i fagbevegelsen.

Etter 1933 foregikk arbeiderklassens motstand mot naziregimet ut fra det urbane arbeiderklassemiljøet, spesielt der det hadde vært sterke nettverk av sosialistiske, kommunistiske eller katolske arbeiderklasseforeninger før 1933. Den sosialistiske bastionen i Leipzig fikk rykte som "Reichs-Nein-Stadt". Men nazistene fant det lettere å skaffe seg fotfeste i steder som Berlin-Neukölln der miljøet hadde vært sterkt splittet mellom kommunister og sosialdemokrater. Den kommunistiske motstanden var kvantitativt den største, og tapene av menneskeliv i motstandsbevegelsen var størst blant kommunistene. I 1935 var bare 13 av 422 kommunistledere ikke blitt oppdaget av nazistene. Gestapo hadde greid å infiltrere og ødelegge de fleste motstandsgruppene i 1935-36. Titusenvis av tyske sosialister og kommunister mistet livet i kampen mot nazismen, og langt mer enn hundretusen ble fengslet eller satt i konsentrasjonsleir.

Mange tidligere sosialdemokrater som ikke flyktet eller sluttet seg til undergrunnsbevegelsen dro seg ut av politisk virksomhet. Mange hadde uformell kontakt med partikameratene. Begravelse av kjente sosialdemokrater kunne bli demonstrasjoner av sosialdemokratisk solidaritet, der tusenvis av sosialdemokrater deltok. Selv om mange var redde for å miste arbeidet og livet i det som kunne synes som en meningsløs kamp, var det få sosialdemokrater som ble aktive nazister. Sosialismen hadde vært en effektiv motgift mot nazismen, faktisk den mest effektive motgiften. Men for de fleste sosialdemokratene gikk ikke motstanden lenger enn at de nektet å delta i nazistiske aktiviteter, de nektet å gi Hitler-hilsnen ("Heil Hitler") og å heise hakekorsflagget og de hørte på utenlandsk radio etc.

Julius Leber, representant for SPD i Riksdagen fra 1924 til 1933 og partiets talsmann i militære saker, deltok i et attentatforsøk mot Hitler i juli 1944. Han var en personlig venn av kuppets leder oberst von Stauffenberg og var utsett til å bli innenriksminister i en motstandsregjering. Etter at attentatet slo feil ble Leber drept av nazistene. Kommunistene aktiverte sin motstand på nytt da Sovjet ble angrepet. Flere kommunistgrupper hadde mange hundre medlemmer. En gruppe ledet av Harro Schulze-Boysen, førsteløytnant i Luftforsvarsdepartementet, og Arvid Harnack, embetsmann i økonomidepartementet, spionerte på vegne av Sovjet. Gestapo ødela denne gruppen i 1942, og fram til sommeren 1944 var de fleste gruppene blitt infiltrert og medlemmene blitt drept. Mot slutten av krigen oppstod grupper av arbeiderklasseungdom, som Edelweisspiratene i Køln og Mobs i Dresden, Blasen i Bayern og de proletære enhetene i Halle, som organiserte protester og sabotasje og til dels drev åpen krig mot nazistene, der det var rene slag og tunge våpen ble tatt i bruk.

Arbeiderne og nazistaten

Rapportene fra det Sosialdemokratiske partiet i eksil (SOPADE) fra 1934 legger vekt på at en tredjedel av tyske arbeidere hadde utviklet en positiv holdning til nazistene. Nazistene prøvde å vinne tilslutning fra tyske arbeidere. På midten av trettitallet var arbeidsløsheten sterkt redusert, selv om også lønningene hadde blitt sterkt redusert. I rustningsindustrien kom lønningene i 1938-39 til å bli høgere enn før nazistene overtok makta, men ellers var nazismen et økonomisk tilbakeslag for tyske arbeidere. Men for de mange arbeidsledige var det økonomisk framgang. Nazistene økte lønnsforskjellene mellom arbeiderne ved mer akkordarbeid og ved å lønne fagarbeidere og dyktige arbeidere forholdsvis bedre enn ikke faglærte arbeidere. De la også opp til større sosial mobilitet blant arbeidere. Nazistene tok i en viss grad hensyn til protester og klager, for de var opptatt av ikke å bli for upopulære - nazismen var jo i stor grad et slags show.

Nazistene prøvde å organisere arbeiderne i "Deutsche Arbeitsfront" - DAF, og denne organisasjonen satte i verk mange tiltak for å forbedre arbeidernes muligheter og for å gjøre den nazistiske staten mer populær. DAF erstattet de frie fagforbundene, og medlemsskap i DAF var obligatorisk for alle ansatte. DAF var ikke en tradisjonell fagforening, men en autoritær organisasjon som ville innføre "førerprinsippet" i alle forhold. I mai 1933 ble alle kollektive forhandlinger og uavhengig mekling avskaffet. Det ble erstattet av tretten såkalte tillitsmenn som ble oppnevnt av arbeidsdepartementet. De skulle sette opp retningslinjer for lønninger og for arbeidsforhold. I bedriftene var bedriftsledelsen enerådende. Bedriftslederen var "Fører" i bedriften, og hans beslutninger var absolutte. Den nazistiske fagbevegelsen bli fratatt sin innflytelse og den delen av nazipartiet som hadde vært samlet rundt Gregor Strasser, og som hadde søkt oppslutning blant arbeiderne ved å tale deres sak, ble fratatt sine posisjoner. Den nazistiske fagbevegelsen hadde i desember 1932 sammen med kommunistene deltatt i å organisere en streik blant transportarbeiderne i Berlin. Men i juni 1934 ble den nazistiske fagorganisasjonen nektet å gjøre seg gjeldende på arbeidsplassene.

DAF konsentrerte seg ikke om tradisjonelle fagforeningsoppgaver, som forhandlinger om lønn og rettigheter og arbeidsforhold og innflytelse, men brydde seg heller om velferdstiltak og indoktrinering. Velferdstiltakene nådde fram til mange personer, og var derfor av betydning. Blant de mest kjente er alle reisene og turene som ble arrangert av DAF. "Kraft durch Freude" - "Kraft gjennom glede" - var en av de største organisasjonene under DAF. Den hadde som oppgave å organisere fritidstiltak og ferier, som var populære. I 1938 deltok 10,3 millioner mennesker på reiser som var organisert av KfD. En annen organisasjon var "Schönheit der Arbeit" - "Arbeidets skjønnhet" - som var opptatt av å pynte opp på arbeidsplassene og gjøre dem bedre, som ved å forbedre dusjer og oppholdsrom og bygge parker. DAF presset også på for å øke antallet fridager og betalte feriedager. Et av de mest oppsiktsvekkende tiltakene til DAF var finansiering av Volkswagen i 1937. Folkevogna skulle bli en bil som var økonomisk tilgjengelig for alle.

DAF var først og fremst en propagandaorganisasjon. Nazistene tok mange av arbeiderklassens symbol og tradisjoner, og gjorde for eksempel første mai til offentlig fridag og "Det nasjonale arbeidets dag" og kalte partikonferansen i 1937 for "Parteitag der Arbeit". Slik fridde nazistene til arbeiderne. Og nazistene lovte et massekonsumsamfunn og sosial mobilitet til arbeiderne. Men DAF fikk ikke betydelig innflytelse over regimets sosialpolitikk. Arbeidere fikk aldri noen medbestemmelse gjennom DAF, naturligvis, og det var en oppgave til DAF å hindre arbeiderne i å oppnå dette.

I 1944 var 40% av industriarbeiderne soldater som ble plassert i frontlinjen der de var de første som ble drept. De boligstrøkene som ble hardest rammet av alliert bombing var arbeiderklassekvarterene. Også slik rammet krigen arbeiderklassen hardest.

Eksilpolitikk

Fra 1933 til var ledelsen til SPD i Praha. Hovedoppgaven var å samle inn og bearbeide og offentliggjøre informasjon om Tyskland. Dette ble blant annet gjort gjennom kontakt med motstandsgrupper inne i Tyskland. Eksilledelsen - SOPADE - offentliggjorde også aviser og andre trykksaker som ble spredt illegalt i Tyskland. Tidsskriftet "Zeitschrift für Sozialismus" ble også publisert av SOPADE. Det ble redigert av Rudolf Hilferding.

I 1938 flyttet eksilledelsen til Paris, og i 1939 flyttet den videre til London. Sosialdemokratiske flyktninger i England og Amerika arbeidet mye med hjelpeoperasjoner og redningsoperasjoner.

I 1941 gikk SOPADE sammen med en del mindre sosialistiske eksilgrupper og dannet Unionen av tyske sosialistiske organisasjoner i Storbritannia. Det var viktig at den sosialistiske fagbevegelsens gruppe i London allerede hadde tatt disse mindre sosialistiske gruppene inn i sin organisasjon i mars 1940. Unionen samarbeidet med alliert etterretningstjeneste. Og den deltok i en bred diskusjon om framtida til Tyskland som førte til at mange forskjellige sosialistiske grupper ble enige om målsetninger, og økt avstand til kommunistene. Ut fra denne unionen oppstod i 1945 et sosialdemokratisk parti som ikke bare omfattet SPD, men også de mindre gruppene. Unionen gikk inn for å omforme Tyskland til en radikalt demokratisk republikk. Et parlamentarisk system og en ikke-kapitalistisk økonomi som produserte full sysselsetting og alminnelig velstand var pilarene som Tyskland skulle bygges på.

Til slutt kan jeg nevne at Stefan Berger i boka si anbefaler "WWW Virtual Library - Labour History" som et godt nettsted for tysk arbeiderhistorie.

Tweet

Lenker:
Første del av denne teksten om Sosialismen i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder: