Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Fram til August Bebel døde i 1913 kom det sosialdemokratiske partiet til å oppleve både forfølgelse og en svært sterk vekst. Spesielt årene fra 1878 til 1890, da det sosialdemokratiske partiet var forbudt gjennom Sosialistlovene, var den heroiske tida til det sosialdemokratiske partiet.
Fra 1871 og til 1914 var den økonomiske veksten enormt sterkt i Tyskland. Nye industrier, som kjemisk industri og elektrisk industri, ble skapt og utviklet i Tyskland. Og industribyene vokste svært sterkt. I 1865 hadde det arbeidet 209.000 mennesker i gruvene, og i 1913 arbeidet 863.000 mennesker i gruvene. Mens 530.000 hadde arbeidet i bygg og anleggsbransjen i 1875 arbeidet 1,6 million mennesker i bygg og anleggsbransjen i 1913.
Sosialdemokratiet henvendte seg først og fremst til industriarbeidere og gruvearbeidere og handverkere etc, og begynte etter hvert også å få oppslutning i middelklassen, men hadde ingenting å tilby bøndene, som fortsatt utgjorde en betydelig del av befolkninga.
I tysk økonomi fikk store bedrifter lov til å danne monopol, kartell, av ulike slag, som gjorde dem i stand til å unngå konkurranse og til å utestenge mindre bedrifter fra viktige råvarer. Disse store bedriftene var svært fiendtlige overfor fagforeninger, og prøvde å kontrollere det livet som de ansatte levde også utenfor arbeidstida. I mindre og mellomstore bedrifter ble fagbevegelsen anerkjent i langt større grad.
Selv om industrien vokste sterkt overlevde de gamle handverkene og deres tradisjoner. Handverkerne var også i stand til å organisere seg slik at de kunne hevde sine økonomiske og politiske interesser. Laugene ble akseptert som offentlige institusjoner i 1881, og en lov fra 1897 bestemte til og med at et flertall av handverkerne i et område kunne gjøre laugsmedlemsskap obligatorisk for handverkerne i bestemte områder. I 1884 fikk handverkerne eksklusiv rett til å organisere opplæring av handverkere. Disse privilegiene bandt handverkerne til keiserriket og fjernet dem fra sosialdemokratiet. Og blant fagarbeidere i fabrikkene levde verdisett fra det gamle handverket videre.
Ruhr var blitt det største industriområdet i Europa omkring århundreskiftet, og Saksen var også en svært viktig industriregion. Berlin, Hamburg, Frankfurt am Main og Stuttgart ble industrielle sentra, i likhet med mange byer i Ruhr og Saksen. Dette ble også sosialdemokratiets bastioner. I 1871 bodde bare 4,8% av den tyske befolkninga i byer med mer enn 100.000 innbyggere, og i 1910 hadde dette økt til 21,3%. Den tyske befolkninga vokste fra 42,5 millioner mennesker til 67 millioner i 1913. Mellom 1880 og 1893 reiste 1,8 millioner mennesker fra Tyskland, spesielt til Amerika. Mange mennesker flyttet fra Polen til Tyskland, blant annet til Ruhr, der de ble så mange at de dannet egne miljø med egne organisasjoner.
Arbeidsforholdene ble bedre. I 1871 hadde den gjennomsnittlige arbeidsveka vært 72 timer, og i 1913 var den blitt redusert til 55,5 timer. Reallønna hadde også økt i denne perioden.
Det var store forskjeller mellom ulike grupper arbeider, både med hensyn til inntekt og status og kultur og vurderinger og utdannelse. Leveforholdene og boforholdene varierte også svært sterkt. Det var store forskjeller mellom fattig og rik, og også store inntektsforskjeller mellom ulike grupper arbeidere.
Sosialdemokratene var bærere av mange av de gamle verdiene om å leve et respektabelt og rettskaffent liv, i likhet med verdier som likhet, frihet og brorskap. De prøvde derfor å lære også de arbeiderne som levde i slum opp til et arbeidsomt og flittig og rettskaffent liv. Og mange slumområder ble bastioner for sosialdemokratiet.
Kvinner tjente langt mindre enn menn, vanligvis mindre enn halvparten. Kvinner hadde små muligheter til å skaffe seg utdanning, og de fikk derfor underordnet og monotont arbeid som gjerne også var helsefarlig. Arbeidet var gjerne også usikkert med stor fare for å bli oppsagt i vanskelige tider. Kvinner var sjelden medlemmer av fagforeninger. I 1892 utgjorde de bare 1,8% av medlemmene av de fagforeningene som var knyttet til sosialdemokratiet, selv om de var 20% av alle industriarbeidere.
Det sosialdemokratiske partiet gikk langt sterkere enn andre parti inn for likestilling mellom kvinner og menn. Sosialdemokratene krevde at også kvinner skulle få stemmerett og fulle borgerretter, og at all diskriminering mot kvinner måtte opphøre. Likevel bestod det gamle kjønnsrollemønstret også innenfor sosialdemokratiets familier.
I mange arbeidskamper og hungersopptøyer spilte kvinnene en avgjørende rolle. Under hungersopptøyer var ofte kvinner drivkreftene, naturlig nok kan man si, siden det var kvinnene som mest ble pint av situasjoner der det ikke fantes mat til ungene. Og man vet at hungersopptøyer ikke ble drevet fram av enslige, men av familier, som under første verdenskrig. Også under streik var kvinner viktige for streikende menn.
De var de som var født proletarer, altså barn av arbeidere, som i 1880-årene begynte å utgjøre ryggraden i den sosialdemokratiske bevegelsen. De utviklet en arbeideridentitet som gikk ut over tradisjonelle yrkesgrenser, og et begrep om en arbeideridentitet som stod i motsetning til andre sosiale klasser og til statsapparatet. Sammen med identiteten som arbeider eksisterte også andre og mer tradisjonelle identiteter, som kjønn og regionale identiteter. Sosialdemokratene var ofte lutheranere som vendte seg bort fra kirka, eller omvendt: kirka vendte seg bort fra sosialdemokratiet. Katolske arbeidere holdt seg i større grad til sin religionsform, og gikk inn i katolske fagforeninger og stemte på det katolske Sentrumspartiet. Der katolisismen stod sterkt slo ikke sosialdemokratiet gjennom. Arbeiderklassekatolisismen kom til å stå sterkt i katolske industriområder, men for hele Tyskland hadde de sosialdemokratiske fagforeningene åtte ganger så mange medlemmer som de katolske fagforeningene. Protestantismen var mer fiendtlig overfor arbeiderbevegelsen enn katolisismen. I protestantiske områder ble sosialdemokratiet de tyske arbeidernes politiske uttrykk, og det helt dominerende partiet for arbeidere.
Sosialdemokratiet var den største arbeiderbevegelsen i Tyskland. Det sosialdemokratiske partiet (SPD) ble før første verdenskrig det største politiske partiet i Tyskland, etter langvarig sammenhengende vekst. SPD hadde et nært forhold til fagbevegelsen og den kooperative bevegelsen og mange andre organisasjoner innenfor arbeiderbevegelsen. SPD var det førende partiet i den internasjonale sosialismen, og sosialister i hele Europa lærte av SPD og tok den tyske sosialismen som eksemplet man lærte av. Den tyske overklassen og middelklassen var skremt av det stadig voksende sosialdemokratiet. På riksplan ble sosialdemokratiet til dels forfulgt, og sosialdemokrater ble for eksempel ikke ansatt ved tyske universitet, som var bastioner for konservatisme og antisemittisme. Men på lokalplanet kunne sosialdemokratiske politikere ofte ha et godt samarbeid med borgerlige politikere om praktiske oppgaver, som byutvikling og sosiale reformer.
Frykten for sosialdemokratene ble utnyttet av Bismarck. I 1878 vedtok Riksdagen sosialistlovene (som også blir kalt for antisosialistlovene) som forbød det sosialdemokratiske partiet og sosialdemokratiske fagforeninger. Etter Bismarcks fall ble disse lovene opphevet i 1890. Individuelle sosialdemokrater fikk lov til å stille til valg, men partiet ble forbudt og sosialistiske aviser ble forbudt, og mange sosialister ble tvunget til å forlate Tyskland. Sosialdemokrater fikk ikke lov til å bo i Tyskland, og dette var bokstavelig, sosialdemokrater ble kastet ut av sine boliger. Men likevel fortsatte den sosialdemokratiske bevegelsen å vokse, men nå som en undergrunnsorganisasjon. Sosialdemokratiske aviser ble etablert utenlands og avisene ble smuglet inn i Tyskland. Undertrykkelse av arbeiderbevegelsen skjedde i alle land der den fantes på denne tida. Soldater ble satt inn mot arbeidere både i Frankrike og i England og i alle andre land, så det var slett ikke enestående for Tyskland. Selv i det liberale England ble fagforeningsfolk deportert.
Bismarck introduserte sosiale reformer for å vinne arbeiderne over til det sittende regimet. Slik ble keiserriket et foregangsland for utvikling av velferdsstaten. Begynnelsen til syketrygd, ulykkestrygd og alderstrygd ble innført av Bismarck i løpet av 1880-årene. Denne lovgivninga ble ført videre etter Bismarcks fall, ved at ny arbeidervernlovgivning kom i 1891. Den satte blant annet den maksimale arbeidsdagen til elleve timer, og inneholdt mange andre bestemmelser. Tyskland fikk etterhvert et effektivt arbeidstilsyn, noe som førte til at lovgivninga kunne handheves.
Men SPD fortsatte å vokse, fra å få 7,5% av stemmene ved valget i 1878 til å få 19,7% av stemmene i 1890, og i 1912 fikk SPD 34,8% av stemmene.
I perioden 1878-90, mens det sosialdemokratiske partiet var forbudt, ble mange av dets tilknyttede foreninger organisert som sosiale klubber. Betrodde menn tok seg av kommunikasjonen til den sentrale ledelse som satt i Riksdagen. Disse betrodde mennene risikerte å bli utvist fra Tyskland dersom det ble avslørt at de drev det illegale partiet. Det sies at når August Bebel, som satt i Riksdagen som sosialdemokrat, og stadig var overvåket av politiet, skulle møte andre sosialdemokrater, måtte han springe fra politiet i Berlins gater. Og det var ingen vanskelig oppgave for Bebel siden han var veltrent. Når Bebel begynte å springe oppdaget han snart andre menn som sprang etter ham i gatene - det var politimennene som skygget ham - men Bebel fortsatte å springe, og han sprang så raskt så lenge at snart var det ingen som skygget ham. Sosialdemokratenes avis "Sozial-Demokrat" ble først trykt i Sveits, og senere i London, og smuglet inn i Tyskland ved hjelp av et sofistikert hemmelig system, og distribuert i Tyskland gjennom en egen hemmelig sosialdemokratisk posttjeneste. Årene som undergrunnsorganisasjon styrket sosialdemokratiet.
Sosialistlovene skapte større avstand mellom sosialdemokratene og arbeiderne på den ene siden og det offisielle Tyskland på den andre siden. Spesielt på riksplan ble det stor avstand mellom sosialdemokratene og de andre partiene. Men i noen byer, som i München, Frankfurt am Main og Dresden, var det godt samarbeid i bystyrene mellom sosialdemokratene og liberale bystyrerepresentanter.
Etter at sosialistlovene ble opphevet i 1890 bygde sosialdemokratene opp imponerende organisasjoner. I 1914 hadde partiet godt og vel en million medlemmer. Partiet utviklet sin egen kultur og mange ulike organisasjoner med mange forskjellige aktiviteter, som idrettslag, utdanningsforbund, fritidsorganisasjoner av alle mulige slag, i det hele tatt organisasjoner som var opptatt av alle mulige aktiviteter og interesser, og organisasjoner for alle faser av livsløpet, for barn, ungdom, voksne og gamle.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av teksten om Sosialismen i Tyskland
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net
Kilder:
Kilder for dette kapitlet er: