Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Generalguvernementet var den delen av Polen som Tyskland erobret i 1939 og som ikke ble innlemmet i Tyskland. Generalguvernementets areal var 37% av mellomkrigstidas Polen.
Noen få veker etter at Polen var erobret satte de okkuperende myndighetene opp en spesialavdeling som skulle styre og samordne folkeforflytningspolitikken. Denne spesialavdelinga ble fram til september ledet av Fritz Artl, som da ble overført til Øvre Schlesien. Hans Frank, som var guvernør i Generalguvernementet, hadde bedt Artl ta denne stillinga. Artl ble ansvarlig for å organisere "velferdsanordninger" av alle slag for 12 millioner mennesker.
En viktig del av det arbeidet som ble ledet av Artl var å samle inn og å bearbeide data om befolkninga. Artl og staben hans prøvde å kombinere rasepolitikk, sosialpolitikk og befolkningspolitikk i den administrative praksisen. Artl fulgte Himmlers prinsipp om å bryte opp befolkninga i svært mange små biter i en hersk og splitt politikk, som skulle fremme strid og splid mellom gruppene.
Artl innførte rasistiske kriterier i det praktiske velferdsarbeidet. Dette inkluderte et gradert system av velferdsytelser og utelukkelse, fra matrasjoner til forflyttede etniske tyskere til utsulting, ekspropriasjon og tvangsarbeid for jøder. Artl anga overbefolkning som årsak til denne politikken. Artl gikk både inn for reduksjon av befolkningas størrelse og for å øke næringskapasiteten ved å forbedre kvaliteten på lanbruksarealene.
Artl deltok i å forverre overbefolkninga ved, sammen med RKF, å gi hjelp til å ta mot deportasjoner som kom inn i Generalguvernementet av hundretusenvis av mennesker fra de annekterte delene av Polen. Dette var mennesker som var blitt fratatt all eiendom, og som derfor ikke kunne forsørge seg selv. I september 1940 foreslo Artl at jødene skulle bli forvist fra Generalguvernementet. De utgjorde omkring 1.500.000 mennesker. Artls avdeling hadde siden juni 1940 presset på for at jødene skulle bli konsentrert innenfor et eget område.
Deportasjonsplanene i 1939-40 konsentrerte seg først om "Lublin jødereservat", og så om Madagaskarplanen. Høsten 1940 var begge disse planene blitt oppgitt. Det førte først til at Artls prosjekt om å redusere befolkningstettheten i Generalguvernementet fikk et tilbakeslag.
Så ble Artl overflyttet til Øvre Schlesien, og der begynte han å planlegge å deportere mennesker til det Generalguvernementet som han tidligere hadde vært opptatt av å redusere folketallet i på grunn av overbefolkning.
I Generalguvernementet overtok Lothar Weirauch den stillinga som Artl forlot. Han samarbeidet nært med SD. Avdelinga hans var direkte involvert i de administrative forberedelsene av massemord på jøder. I mars 1942 samarbeidet avdelinga med SS om massedeportasjon av jøder fra Lublin til den nylig ferdige utryddelsesleiren ved Belzec.
I januar 1940 begynte ekspertene å utvikle et program for økonomisk utvikling av Generalguvernementet. Det skulle også omstrukturer rasesammensetninga av befolkninga. Den 13. juni 1940 utnevnte Hans Frank Walter Emmerich til ny direktør for sentralavdelinga for økonomiske saker.
Målene for arbeidet til Walter Emmerich var å tilpasse Generalguvernementet til tysk økonomi slik at Generalguvernementet forble et område med låge lønninger som kunne utnyttes av Tyskland og som kunne eksportere mat og andre råvarer til Tyskland og importere industriprodukter. Selv om lønningene i Generalguvernementet var låge var likevel ikke arbeidskraft billig, siden arbeidsproduktiviteten var liten. En hovedoppgave til Emmerich ble å sikre at arbeidskraft ble billig, men arbeidsproduktiviteten måtte økes gjennom utvikling av økonomien.
Noen få dager etter at Emmerich var ansatt forklarte han til Hans Frank prinsippene i den økonomiske politikken som han foreslo: Forutsetning for økonomisk trivsel var en grunnleggende forandring i hele strukturen til økonomien. Først måtte den jødiske sektoren rasjonaliseres. Mangfoldighetene av små forretninger måtte erstattes med mer levedyktige mellomstore bedrifter. Ved å presse sammen den jødiske sektoren ville det bli skapt muligheter for den polske sektoren. Dette måtte planlegges grundig. Det var en politikk for systematisk plyndring og diskriminering av jødene som ble foreslått. Men ikke bare det, det var også en aktiv politikk for å utvikle en økonomi, der små bedrifter skulle bli slått sammen til større og antatt mer levedyktige bedrifter.
Dette ville være en grunnleggende forandring av den økonomiske politikken i Generalguvernementet. I september 1939 hadde Hans Frank fått ordre fra Hitler om "å utnytte territoriet hensynsløst som en krigssone og mål for plyndring (...) for å gjøre det om til en haug småstein". Dette ble forandret av Fireårsplanens myndigheter. Hans Frank kom til en forståelse med Göring, som i januar 1940 ble uttrykt slik:
"Dette synet har blitt fullstendig forandret som resultat av våre anstrengelser for å informere og opplyse i de siste månedene (...) Prinsippet om total ødeleggelse har veket for begrepet om aktivt å fremme og assistere regionen så langt som den kan tjene riket i sin nåværende situasjon. En viktig følge av dette nye begrepet er introduksjonen av Fireårsplanen i regionen, som slik vil bli satt inn for å tjene Tysklands overordnede mål".
Hans Frank utnevnte den høgt kvalifiserte økonomen Emmerich til økonomiminister i sin regjering i Krakow. Dette viser at økonomisk ekspertise ble plassert over partitilhørighet i utviklinga av Generalguvernementet. Emmerich hadde blitt medlem av NSDAP i 1937, men hadde ikke et nær forhold til partiet og han hadde aldri vært aktiv i det. Han gjorde det som minister klart at økonomien skulle styres av ekspertene. Men Emmerich ville anvende den nazistiske rasepolitikken så langt den kunne tilpasses den økonomiske og sosiale politikken som han ville føre.
Seks veker etter at Emmerich ble minister snakket han om evakuering av jødene. I likhet med Fritz Artl håpet han at jødene kunne sendes til Madagaskar.
Emmerich opprettet en eiendomsforvaltningsadministrasjon som konfiskerte eiendom som jøder, den polske staten og "statsfiender" eide for å selge dem med fortjeneste. Den 30. oktober 1940 rapporterte denne eiendomsforvaltningsadministrasjonen at arbeidet med utelukkelsen av jødene fra det økonomiske livet stadig pågikk, men langt fra var ferdig. På dette tidspunktet var det blitt klart at det ikke var mulig å evakuere jødene til Madagaskar. Denne evakueringsplanen hadde blitt brukt som en forutsetning for konfiskasjonen av jødisk eiendom. Nå gikk man over fra å snakke om evakueringen til Madagaskar til bare å snakke om evakueringen av jødene.
Emmerich arbeidet videre med sine planer for utvikling av økonomien i Generalguvernementet. Planene hans hadde lite felles med den politiske linja som dominerte i Hitlers innerste sirkler. Der ville man fortsatt at Generalguvernementet skulle være en dumpeplass for uønskede og et reservoar for arbeidskraft, og at det skulle bli hensynsløst utnyttet uten utviklingsbestrebelser. Men Hans Frank gikk inn for planene til Emmerich, som også Göring gjorde. Og Hitler var villig til å komme med innrømmelser til Hans Frank, og stoppet flere ganger deportasjonene til Generalguvernementet. Men Hitler ville ikke støtte planer om økonomisk utvikling av Polen. I et møte mellom Hitler og Hans Frank 2. oktober 1940 prøvde Hans Frank å overtale Hitler til å støtte planene for å utvikle polsk økonomi, men Hitler motsatte seg alle tiltak og planer for Generalguvernementet. "Generalguvernementet var vårt reservoar for ukvalifisert arbeid (...) en stor polsk arbeidsleir."
Møtet ble holdt for å drøfte uenighet om videre deportasjon av jøder til Generalguvernementet, spesielt fra Wien der 60.000 jøder var klare for deportasjon. Hitler unngikk typisk nok en avgjørelse, og ville ha en rapport fra Baldur von Schirach som var guvernør i Wien. Han skrev at jødene som nå alle var arbeidsløse og eiendomsløse måtte deporteres snarest på grunn av husmangel. Men myndighetene i Generalguvernementet ville ikke ta mot flere deportasjoner. De fleste jødene i Wien ble værende i Østerrike til gasskamrene var ferdige i 1942.
I Polen arbeidet den okkuperende administrasjonen videre med sine økonomiske planer for å gjøre Generalguvernementet til en velordnet tysk satelittøkonomi. Man var i gang med å bygge en infrastruktur: Dammer ble bygd, det ble arbeidet for å regulere elver etc. Det ble utviklet en utviklingspolitikk som diskriminerte minoriteter, gjorde dem eiendomsløse og forflyttet dem for å omskape hele den sosiale og økonomiske sammensetninga av samfunnet.
Emmerich var fra Hamburg, og hadde forbindelser der. Han tillot firma fra Hamburg å overta jødiske forretninger som ble konfiskert i Generalguvernementet, og med disse som utgangspunkt begynte firmaene i Hamburg å drive forretninger i Polen. De delte områder mellom seg gjennom overenskomster og la under seg jødiske firma. Det de drev med var i stor grad plyndring, men de kjøpte også gods av alle slag, spesielt matvarer, som bøndene ble pålagt plikt til å levere.
"Entjudung" var uttrykket som ble brukt om ekspropriasjonen av jødenes eiendom og om utestenginga av jødene fra det økonomiske livet. Denne politikken ble gjennomført overalt der nazistene oppnådde kontroll.
De økonomene som arbeidet med å planlegge den økonomiske utviklinga i Generalguvernementet regnet med at det var sterkt overbefolket. Helmut Meinhold anslo overbefolkninga til å være på mellom 2,56 millioner mennesker og 3,75 millioner mennesker. Rudolf Gater hadde i desember 1940 advart mot uten videre å fjerne jødene fra økonomien, siden polakkene ikke kunne erstatte dem uten forutgående skolering. Derfor burde jødene fjernes gradvis fra økonomien, skrev han, i et tempo som stod i forhold til hvor raskt polakker ble opplært til å erstatte jødene. Og det ble satt i gang diverse opplæringsprogram for å sette polakker i stand til å overta virksomheter som hadde vært drevet av jøder. Tyskerne mislyktes likevel i å skape en middelklasse som erstattet jødene, blant annet på grunn av polsk motstand mot å delta i denne politikken. Men polakker overtok forretninger som hadde vært eid og drevet av jøder, selv om de største forretningene ble overtatt av tyskere.
Dr Karl Kuchenbächer utviklet modeller for rasjonalisering av landbruket i Generalguvernementet, der han var en ledende funksjonær. Han var utdannet som agronom, og stod høgt i SS, og beveget seg mellom SS og de ulike planavdelingene i Generalguvernementet. Han mente at hovedproblemet i Generalguvernementet var overbefolkning, og grunnen til denne var igjen feilaktig jordbruksstruktur. For å rette den opp måtte titusenvis av bondefamilier - så mange som mulig - årlig "frigjøres" fra jordbruket.
Men dette ville i seg selv bare gjøre befolkningspresset enda større, dersom det ikke ble skapt svært mange nye arbeidsplasser utenfor jordbruket, noe som ikke var mulig. Det var konflikt mellom ønsket om å rasjonalisere økonomien og om å redusere befolkningspresset. I slutten av 1940 var 340.000 blitt sendt fra Generalguvernementet til Tyskland for å arbeide i økonomien der, men så mye som to millioner måtte sendes skulle befolkningspresset bli betydelig lettet, anslo Gater.
I desember 1940 var Gater overbevist om at jødene måtte deporteres fra generalguvernementet, som myndigheter utenfor Generalguvernementet så som dumpingplass for jøder. Både Hitler og Himmler insisterte på flere og flere deportasjoner til Generalguvernementet, selv om de fra vinteren 1940-41 betraktet dette som midlertidig, siden jødene skulle sendes videre østover etter at Sovjet var blitt beseiret.
I midten av juli 1941 ble det østlige Galicia innlemmet i Generalguvernementet. I Galicia var det oljeforekomster, men Galicia ble sett på om svært tilbakestående og overbefolket, og derfor ble den antatte overbefolkningssituasjonen i Generalguvernementet forverret ved dette.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: