Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Den åttende mai kom de alliertes fredsbetingelser til Berlin med et sendebud som Brockdorff-Rantzau hadde sendt fra Versailles. Traktatutkastet ble øyeblikkelig trykket opp i mange eksemplarer. Den tiende mai var allerede flere tusen eksemplarer i omløp, og ble solgt i Berlin.
Den første offisielle vurderingen av fredsbetingelsene fant sted i den store hallen ved universitetet i Berlin, der Nasjonalforsamlinga var samlet. Den hadde reist fra Weimar for å få vite fredsbetingelsene. Møtet begynte med en tale av kansler Philipp Scheidemann. Han sa at traktaten ikke var akseptabel for regjeringa. Han krevde en fred basert på de fjorten punktene, og forsikret forsamlinga om at Tyskland ikke ville undertegne traktaten før den var blitt endret gjennom forhandlinger.
En taler fra hvert politisk parti fulgte Scheidemann. Alle uttrykte skrekk over betingelsene og bestemmelse om ikke å akseptere dem. "Denne freden er ikke annet enn en fortsettelse av krigen med andre midler", sa en sosialistisk talsmann. Hausmann fra det demokratiske partiet sa at dersom det hadde vært kjent at freden ville bli slik ville Tyskland ha fortsatt krigen.
Bare Hugo Haase fra USPD - de uavhengige sosialistene - brøt enigheten. Også han fordømte traktaten, men han refset de andre politiske partiene i forsamlinga. Haase hevdet at bare hans egne uavhengige sosialister hadde rett til å kritisere traktaten, som ikke var verre enn den som Russland hadde vært nødt til å finne seg i i Brest-Litovsk i 1917. Haase minnet om at bare USPD hadde stemt mot den avtalen. SPD hadde nøyd seg med å avstå fra å stemme, mens de andre partiene hadde støttet avtalen. Haase sa at mennesker som hadde undertegnet Brest-Litovsk avtalen ikke kunne be om nåde når de selv ble utsatt for liknende betingelser, og han foreslo derfor at forhandlingene med de allierte skulle føres av representanter fra USPD.
Men Haases argumenter fant ikke oppslutning (en urett gjør ikke en annen urett god), og man var enige om å fordømme traktaten. Også ute i gatene protesterte folk mot avtalen. Ei vekes nasjonal sørgetid ble proklamert og overholdt. I de delene av Schlesien og Vest-Preussen som skulle overgis til Polen stoppet all økonomisk aktivitet.
Tyskland skulle miste koloniene [de betydde ikke mye] og en tredjedel av kullfeltene [Saar og Schlesien], tre fjerdedeler av jernmalmforekomstene [Alsace-Lorraine] og hele handelsflåten og en betydelig del av alle lokomotiv og jernbanevogner, og betale store krigserstatninger, som enda ikke var fastsatt. Alle tyske tilgodehavender utenlands gikk tapt, og de hadde vært betydelige, og tyske bedrifter mistet alle sine patentrettigheter, og de var viktige siden Tyskland var det landet som vitenskapeliggjorde industrien og først tok forskning i bruk i stor skala for å utvikle nye produkt og produksjonsmåter.
Den tyske delegasjonen i Versailles arbeidet intenst med svaret, eller observasjonene, på traktaten. De hadde femten dager på seg. Clemenceau hadde gitt tyskerne løfte om at de ville få svar på alle merknadene som de kom med, og det kunne hende at de ville bli tatt til følge og føre til endringer av traktaten.
Brockdorff-Rantzau bestemte at tyskerne skulle argumentere ut fra de fjorten punktene. Det var det grunnlaget for fredsforhandlinger som de var blitt enige med de allierte om. Tyskerne hadde ikke kommet til Versailles som en beseiret nasjon, men som en avtalepartner for å forhandle, og dette ville de holde fast på. Dette var tyskernes strategi.
Tyskerne mistenkte at Wilson hadde tvunget Frankrike og Storbritannia til å akseptere de fjorten punktene mot deres vilje, og at disse to nå hadde prøvd å komme seg fri fra de fjorten punktene. Men tyskerne trodde at Wilson stod sterkt nok til å tvinge gjennom at de fjorten punktene skulle være bindende for traktaten, og få den endret der den avvek fra de fjorten punktene, og dette ville de satse på. Men her tok de feil, Wilson var i ferd med å miste sin autoritet, og han var ikke sterk, utholdende, kløktig og dyktig nok til å tvinge gjennom og arbeide ut i sine konsekvenser i alle saker de fjorten punktene.
Det var uheldig for tyskerne at de hadde offentliggjort traktaten. Dermed var den blitt mer bindende for de allierte, og det var ikke så lett å gå tilbake på den som det ville ha vært dersom den hadde hatt status som et uoffisielt utkast. De allierte hadde bare offentliggjort en vag oppsummering av traktaten, og de hadde ikke gjort den kjent i London eller i Washington. Derfor hadde det vært mulig å forandre den uten å tape ansikt - før den ble offentliggjort i Berlin.
En annen feil tyskerne gjorde lå i måten de utformet "observasjonene" sine på. De hadde ikke tid til å gjennomarbeide dem slik at de ble en helhet. De ble bare brokker, en mengde notater og enkeltstående observasjoner der hver observasjon tok opp et enkelt punkt i traktaten. De ble ikke gjennomarbeidet til sammenhengende og omfattende argumentasjoner. Etter planen skulle dette ha skjedd, notatene skulle ha blitt koordinert og gjennomarbeidet av Brockdorff-Rantzau eller Walter Simons, en embetsmann i Utenriksdepartementet, men det var ikke tid til å utføre dette arbeidet. Mange forskjellige grupper arbeidet med traktaten, hver med sin lille del, og lagde merknader til denne.
Denne måten å arbeide på gjorde at de ulike merknadene ikke ble prioritert i forhold til hverandre. Samlet sett kunne de virke som et kaos for en leser, eller de fikk en tilfeldig struktur, og det var ikke mulig å se hva tyskerne mente var viktig og hva som var mindre viktig, og det var ingen sammenheng mellom merknadene. Notatene var en mengde begrunnede innsigelser mot traktatens ulike paragrafer. Disse merknadene ble ikke gjennomarbeidet slik at de inngikk i eller utviklet en sammenhengende argumentasjon med de fjorten punktene som grunnlag. Merknadene ble levert enkeltvis til de allierte etter hvert som de ble skrevet, og dette medførte også at de fikk karakter av å være enkeltstående og uten sammenheng. Tyskerne presenterte også en del meningsløse protester, og dette fratok alle protestene alvor og kraft.
Tyskerne skulle ikke ha levert så mange protester. Dermed druknet de viktige protestene i alle de ubetydelige protestene.
For å svare på alle protestene og merknadene hadde de allierte organisert arbeidsgrupper og prosedyrer. De ulike allierte komitéene som hadde utarbeidet de ulike paragrafene i traktaten fikk svare på de protestene og merknadene som kom til nettopp det arbeidet som de selv hadde gjort. Det svaret som ble utformet ble sendt til de fires råd. Det hadde daglige møter.
De allierte svarene forkastet nesten alltid de tyske merknadene. Det var vanlig å skrive i disse forkastelsene at tyskerne hadde forårsaket store ødeleggelser med sin aggresjon, og dette krevde sin rettferdige straff, og videre at artikkelen det ble protestert mot bare foreskrev denne rettferdige straffen.
Arbeidet med denne noteutvekslingen mellom tyskerne og de allierte ble enda mer komplisert på grunn av at de tyske instansene som var involvert var spredt over store områder: Fredsdelegasjonen var i Versailles, den tyske regjeringa var i Weimar, den tyske våpenhvilekommisjonen var i Spa og Paxkonferansen var i Berlin. Kommunikasjonen mellom disse instansene var vanskelig siden tyskerne mistenkte at telekommunikasjonene ble avlyttet og den korte tida som var til rådighet gjorde det vanskelig å bruke kurer for å bringe meldinger og forespørsler mellom de ulike instansene. Dessuten likte Brockdorff-Rantzau ikke Matthias Erzberger, som ledet den tyske våpenhvilekommisjonen i Spa og var medlem av regjeringa, og utenriksministeren mistenkte Erzberger for selv å ønske å bli utenriksminister og for å ha hemmelig omgang med personer på alliert side.
Alt dette førte til tyskerne bad om at perioden på femten dager for å utarbeide merknader til traktatutkastet ble utvidet. Og perioden ble utvidet med sju dager, til 29. mai. Og den 29. mai leverte tyskerne sine forslag til de allierte.
Det tyske forslaget begynte med å fastslå at tyskerne hadde lagt ned våpnene på grunnlag av enighet med de allierte om at Wilsons fjorten punkter skulle være grunnlag for en fredsavtale. Nå så de allierte ut til å forkaste dette, og dermed ville de bryte en internasjonalt bindende avtale. Innledningen fortsatte med å sitere allierte ledere som hadde sagt at de førte krig mot Tysklands "monarkiske herrer", og ikke mot det tyske folket, og nå var disse monarkiske herrene fjernet.
Etter dette fortsatte det tyske forslaget med å ta avstand fra nesten alle artiklene i traktatutkastet. De forkastet nesten alle de allierte kraven og kom med alternative forslag som ville ha revidert hele traktaten. De tre punktene der de hardest angrepene fra tyskerne kom var krigserstatningene, tapene av landområder og skyldspørsmålet.
Tap av landområder er mer enn tap av materielle ressurser. Det er også tap av mennesker og slektskapsforhold og historie. Tanken på at tyskere skulle bli overført til Polen og underlagt polakkene var utålelig for tyskerne, for polakkene ble sett på som mindreverdige.
En stor del av de tyske "observasjonene" angikk grensen mot Polen. Mye av det tyske materialet kom fra næringslivet i disse grenseområdene. Den tyske delegasjonen skrev først at de var enige om at områder der befolkninga var polsk skulle overføres til Polen. Det ble antatt at områder i Posen hadde overveiende polsk befolkning, og derfor gikk Tyskland med på at disse områdene ble overført til Polen.
Men for andre områder i øst motsatte tyskerne seg at de ble overført til Polen. Tyskerne protesterte iherdig mot at Øst-Preussen ble skilt fra Tyskland av den polske korridoren, som skulle gi Polen kystlinje ved Østersjøen. Og tyskerne protesterte også mot at Øvre Schlesien skulle overføres til Polen. Tyskerne ville heller at Polen ble garantert tilgang til havet, samtidig med at Danzig og korridoren forble tysk.
For Øvre Schlesien pekte tyskerne på at det var mer enn 750 år siden området hadde forbindelse med Polen, den opphørte helt tilbake i 1163. Og ved valget i 1907 stemte flertallet av velgerne i Øvre Schlesien på tyske kandidater. De hevdet at mindre enn en fjerdedel av barn gikk på polske skoler. Øvre Schlesien var utviklet av tysk kapital og innsats under tysk ledelse, og både i næringslivet og i arbeiderbevegelsen var lederne tyskere. Og det viktigste produktet fra Øvre Schlesien var kull, og i vest tok de allierte svært mye kull fra tyskerne ved å legge Saar under Frankrike og ved å kreve store leveranser fra Ruhr. Ved å nekte tyskerne adgang til deres viktigste råstoffer, som kull, ble livsgrunnlaget til Tyskland undergravd. Derfor kunne ikke Tyskland akseptere at Øvre Schlesien ble overført til Polen.
Frankrike ønsket å svekke Tyskland, og ønsket derfor at Polen fikk overta så store deler av Tyskland som mulig. Selv ønsket Frankrike at Rhinen skulle være den franske grensen mot Tyskland. Franskmennene trodde at dette ville gi Frankrike trygghet, for Rhinen ville være lett å forsvare, en naturlig grense, mente franskmennene. Dessuten ville det gi Frankrike store områder med kull, mange av de største og viktigste kullfeltene i Tyskland ville bli franske dersom Rhinen ble Frankrikes grense mot Tyskland.
Frankrike ville ha Alsace-Lorraine tilbake. Dette området hadde vært tysk, men ble i siste del av det syttende århundret erobret fra Tyskland av Frankrike, og i 1871 tok Tyskland området tilbake, og nå ville Frankrike ha området tilbake. Og det ble oppfattet som rimelig og rettferdig at Alsace-Lorraine ble overført til Frankrike, selv om tyskerne protesterte også mot dette.
Ved at Alsace-Lorraine ble overført til Frankrike fikk Frankrike en del av Rhinen som grense. Og Frankrike fikk to millioner nye innbyggere og de største jernmalmforekomstene i Tyskland- Frankrike. Selv om befolkninga i Alsace-Lorraine snakket tysk syntes den å foretrekke å være fransk.
De franske øvrighetene mente at også resten av den tyske befolkninga som levde vest for Rhinen kunne komme til å foretrekke å være fransk dersom den bare fikk bli vant til det. Men verken i Storbritannia eller i USA mente man at dette var en god ide.
Saar er en bred dal som ligger like nord for Alsace-Lorraine. Den er ikke stor, men det bodde mer enn 650.000 mennesker i Saar i 1919. Saar var en dal av kull. I Saar var nesten en fjerdedel av de kjente tyske kullreservene, og det var mer kull enn man hadde kjennskap til i hele Frankrike.
Saar var utvilsomt tysk. Befolkninga var tysk og snakket tysk. Frankrike hadde tidligere gjort flere forsøk på å erobre Saar, under Ludvik XIV og Napoleon, men de hadde aldri greid å holde lenge på Saar. Nå ville Frankrike på nytt prøve å legge Saar under seg.
Den 28. mai ventet en spesiell fransk delegasjon på de fires råd for å presentere Frankrikes sak angående Ruhr. De hadde med seg et memorandum som fortalte hvorfor Frankrike mente at Saar burde bli underlagt Frankrike. De påstod at det i Saar fantes en sterk middelklasse som var tiltrukket av franske tradisjoner. Og i 1865 skulle den preussiske kongen ha blitt kjølig mottatt da han besøkte Saar. Siden dette var det nærmeste franskmennene kom legitime grunner til å legge Saar under seg ventet de motstand fra president Wilson.
Den første som tok ordet etter at den franske delegasjonen hadde lagt fram sin sak var Lloyd George. Han var vag og unnvikende. Han var enig i at Frankrike burde få kull fra Saar, men han så ikke at det var nødvendig å legge området og befolkninga under Frankrike.
Deretter tok Wilson ordet. Også han mente at Frankrike burde få kull fra området, men at det var klart at området var en del av Tyskland, og at befolkninga var tysk. Og befolkninga ønsket ikke å bli franske undersåtter, men å fortsette å være tyskere. Under krigen hadde Frankrike aldri satt fram krav om å legge Saar under seg, og det var heller ikke nevnt i de fjorten punktene. Å legge Saar under Frankrike ville skape svært langvarig fiendskap mellom Tyskland og Frankrike. Ei befolkning kunne bare overføres til et annet land dersom befolkninga selv gikk med på det. Og det var klart at befolkninga i Saar aldri frivillig ville gå med på å bli underlagt Frankrike, så USA ville klart motsette seg det franske forslaget. Med dette var møtet over, men Clemenceau ga uttrykk for at Frankrike ikke aksepterte avslaget som endelig.
Samme kveld møtte Clemenceau André Tardieu og Louis Loucheur. De arbeidet med en slagplan for å legge Saar under Frankrike. Først ville de be om at det meste av kullet fra Saar ble sendt til Frankrike. President Wilson og Lloyd George hadde allerede gått med på at Frankrike skulle få kull fra Saar. Når det var offisielt innrømmet ville de be om at det måtte sikres at gruvene ikke ble utsatt for sabotasje eller gå sakte aksjoner. Dette kunne bare gjøres ved at tysk suverenitet over området ble satt til side til fordel for et mandat fra Folkeforbundet, og dette skulle bli gitt til Frankrike. Dermed ville i realiteten Frankrike få suverenitet over Saar.
Intrigene omkring Saar kom samtidig med at mange andre grensespørsmål var oppe, omkring Rhinland og de polske kravene, og krigserstatningene ble drøftet, og samtidig med at disse viktige spørsmålene ble heftig debattert ble helsa til president Wilson stadig dårligere, og innflytelsen hans ble sterkt redusert.
Konflikten om Saar kom samtidig med det som mange i Frankrike oppfattet som en serie nederlag som skyldtes at Wilson satte seg mot franske krav. Møtene i de fires råd ble nå i en periode preget av uenighet. Wilson motsatte seg at tysk suverenitet over Saar skulle overføres til andre, selv om han var enig i at Frankrike skulle ha rett til å motta kull fra Saar. President Wilson ble voldsomt angrepet i franske aviser. Clemenceau brukte skjellsord om Wilson mens Wilson hørte på. Clemenceau var kjent for å kunne være brutal, og gikk voldsomt på for å få Saar, men mens Wilson motsatte seg dette hadde Lloyd George lite å bidra med, og valgte ikke side i striden selv om heller ikke han ville gi Saar til Frankrike. Wilson sa til sine rådgivere at han ikke visste om fredskonferansen ville fortsette, og kort etter kollapset han.
Da den amerikanske presidenten kom seg på beina igjen hadde mye skjedd. Det var blitt laget en plan som ga Frankrike midlertidig suverenitet over Saar. En eller annen gang senere skulle det holdes folkeavstemming om dette. Dette medførte at Wilson stod alene i dette spørsmålet, svekket av sykdom og med mange andre problem. Wilson kapitulerte. I det utkastet til avtale som ble overlevert til Tyskland stod det blant annet: "Som kompensasjon for ødeleggelsen av kullgruvene i det nordlige Frankrike og som delbetaling av krigserstatningene fra Tyskland for de skaden som fulgte av krigen overlater Tyskland til Frankrike til full og absolutt besittelse ..... de kullgruvene som ligger i Saar." Etter å ha blitt tvunget til å gi fra seg kullgruvene ble Tyskland forpliktet til å gi opp suvereniteten over Saar, "til fordel for Folkeforbundet". Etter femten år skulle det holdes en folkeavstemming for å undersøke om befolkninga i Saar ville bli en kvasi uavhengig stat, vende tilbake til Tyskland eller bli franske statsborgere. Dersom befolkninga ville tilbake til Tyskland måtte Tyskland kjøpe kullgruvene tilbake fra Frankrike med gull.
Franskmennene var ganske fornøyde med utfallet. De hadde fått gruvene i Saar, og det var klart at de var herskere over Saar. Det eneste som de ikke hadde fått var varig eierskap av Saar. Men i løpet av femten år kunne de foreta seg litt av hvert. Frankrike hadde fått rett til å la alle og enhver i Saar velge fransk statsborgerskap. Dessuten kunne Frankrike sende mange franskmenn inn i Saar for å prøve å skape et fransk flertall i Saar til folkeavstemminga skulle foregå. Og livet kunne bli gjort så surt for tyskerne i Saar at de forlot Saar. Og selv om det ikke skulle bli flertall for at Saar skulle bli fransk fastsatte avtalen at Tyskland måtte betale gruvene med gull straks. Dersom dette ikke ble gjort skulle Saar umiddelbart bli en del av Frankrike. Og Frankrike ville sikre seg at krigserstatningene ble så store at Tyskland ikke hadde gull nok til å betale den svært store summen Frankrike ville kreve for gruvene i Saar.
Den tyske fredsdelegasjonen forstod dette. Og det vakte raseri i Tyskland at Saar, som utvilsomt var tysk, skulle overføres til Frankrike. Dette var noe som ikke var nevnt tidligere.
De allierte kunne bare prøve å forsvare dette med å påstå at dette var den eneste sikre måten å skaffe Frankrike kull fra Saar på. Med dette ble alle tyske motforslag avvist. Men de allierte kom med en innrømmelse til Tyskland. Selv om Frankrike protesterte voldsomt ble det avgjort at dersom Frankrike tapte folkeavstemminga i Saar kunne Tyskland i samråd med krigserstatningskommisjonen avgjøre hvordan gruvene i Saar skulle betales. Dersom Tyskland ikke betalte innen et år kunne krigserstatningskommisjonen selge gruvene for å gjøre opp regnskap. England og USA stod faste sammen mot de franske protestene. Det var blitt klart at Frankrike ville presse på for å redusere Tyskland mest mulig, og neste gang det kom franske framstøt stod England og USA sammen for å slå dem tilbake.
Frankrike ville slå hele Rhinland under seg. Det ville både svekke Tyskland og gi Frankrike Rhinen som grense. Dessuten ville Frankrike redusere Tyskland mest mulig fra øst ved å la Polen forsyne seg av så store områder som mulig i det østlige Tyskland, og bygge allianser med østeuropeiske stater.
Woodrow Wilson og Lloyd Georg støttet ikke den franske tenkinga. Ble den satt i verk ville den bygge evig fiendskap mellom Frankrike og Tyskland. Dessuten var den i strid med alle prinsipp om folkenes selvbestemmelse. Befolkninga i Rhinland var uomtvistelig tysk. Allerede i desember 1918 hadde Lloyd George nektet å diskutere innlemmelse av Rhinland i Frankrike. Da fredskonferansen begynte nektet Wilson og Lloyd George å diskutere franske planer om å skille Rhinland fra Tyskland og gjøre Rhinland til et "uavhengig" område som skulle være i militær allianse med Frankrike.
Det meste Clemenceau kunne håpe å få var en femten år lang alliert okkupasjon av Rhinland, der opphøret av okkupasjonen var avhengig av at Tyskland betalte krigserstatningene. Den endelige avgjørelsen tvang Tyskland til varig å demilitarisere Rhinland - aldri å ha militære styrker i området eller å bygge festninger der - og også å demilitarisere østbredden av Rhinen i femti kilometers bredde. Engelskmennene og amerikanerne ble også enige om å anbefale Parlamentet og Senatet om å garantere at de ville komme Frankrike til hjelp dersom Frankrike skulle bli angrepet av Tyskland. Både Lloyd George og Wilson gikk nølende med på en femten års okkupasjon av Rhinland.
Clemenceau forstod at det ikke var mer å hente i dette spørsmålet. Men Poincaré og Foch og den franske nasjonalforsamlinga trodde at det hadde vært mulig å få mer. Og de ville ikke gi seg. Foch krevde et regjeringsmøte for å diskutere saken. Og den 25. april ble det holdt. Foch sa at regjeringa kom til å bli anklaget for forræderi dersom den ikke la Rhinland under Frankrike. Clemenceau sa at okkupasjonen av Rhinland skulle vare til Tyskland hadde betalt krigserstatningene, og han sa videre at han trodde ikke at Tyskland ville være i stand til det. Derfor ville Rhinen bli fast grense mellom Frankrike og Tyskland.
Men Foch var ikke fornøyd, og han stormet ut av møtet i raseri.
I den fransk okkuperte delen av Rhinland skyndte Fochs generaler seg for å få utført en plan som skulle tvinge fram saken. De fant en hans Adam Dorten som ble satt til å lede et kupp for å opprette et uavhengig Rhinland og erklære det for å være en uavhengig republikk, og be om fransk støtte. Og Foch arbeidet intenst for å hindre at avtalen om Rhinland ble satt i verk.
I slutten av mai fikk Clemenceau høre om hærens komplott i Rhinland, og den første juni erklærte Dorten at den uavhengige republikken Rhinland var opprettet. Dens hovedstad var Wiesbaden i den franske sektoren.
Den franske hæren telegraferte til Poincaré: "Republikken ved Rhinen ble proklamert i alle byer uten vanskelighet ..... Begivenheten som betyr slutten på plagsom usikkerhet synes å være ønskelig for majoriteten av befolkninga". Men befolkninga reagerte med sinne og protesterte, og franske troppestyrker ble satt inn mot demonstrantene.
Clemenceau ble rasende over denne ulydigheten fra generalene. Han forlangte at Dortens "regjering" ble fjernet, og det skjedde.
Tyskerne protesterte mot det som hadde skjedd, og forlangte å få klarhet over sammenhengene og at de militære myndighetene i okkupert område ble irettesatt.
Tyskland tapte landområder både i øst og vest, og også i nord mot Danmark. Her hadde grenseområdene lenge vært omstridt, og dette hadde ført til krig om Schleswig og Holstein i 1864 mellom Danmark på den ene siden og Preussen og Østerrike på den andre siden. I fredsavtalen som ble inngått i 1866 i Praha hadde Preussen forpliktet seg til å holde folkeavstemming i den nordligste delen med spørsmål om befolkninga ville tilhøre Danmark eller Tyskland. Siden befolkninga lengst nord stort sett var dansk regnet man med at befolkninga ville stemme for å høre til Danmark, og derfor ble det ikke holdt folkeavstemming. Etter forespørsel fra Danmark ble denne saken tatt opp av fredskonferansen.
Danmark hadde vært nøytral under Første Verdenskrig, og i motsetning til Tysklands andre naboer, som krevde å legge under seg store deler av Tyskland etter Første Verdenskrig, var Danmark beskjeden og ville bare at det området der befolkninga i alt overveiende grad var dansk skulle få lov til å avgjøre om det ville tilhøre Danmark.
Danmark ønsket ikke å få noen tysk befolkning innenfor sine grenser, i motsetning til Frankrike og Polen, og var nøye med å ønske at stemmekretsene ble minst mulig slik at det var minst mulig sjanse for at flertall for dansk statsborgerskap i store kretser skulle føre tyske mindretall med seg inn i Danmark. Danmark ba også om at det ikke ble holdt folkeavstemming i den sørligste tredjedelen av Schleswig-Holstein siden befolkninga her i overveiende grad var tysk, og Danmark ønsket ikke å få denne tyske befolkninga inn i Danmark.
Både Tyskland og Østerrike hadde sett fram til at disse to landene skulle slutte seg sammen (Anschluss) etter at det østerrikske keiserriket raknet i 1918 og bare tyskerne var tilbake i Østerrike, og både Weimarkonstitusjonen og den konstitusjonen Østerrike fikk etter Første Verdenskrig forberedte for dette.
Under fredskonferansen hadde man først og fremst vært opptatt av Tyskland, og Østerrike ble viet mindre oppmerksomhet. Det hadde vært planer om å opprette en Donau konføderasjon under østerriksk ledelse, men disse planene hadde blitt forlatt. Italia krevde å få den sørlige delen av Tyrol, og greide å oppnå dette. Da ble Østerrike redusert til mindre enn sju millioner mennesker. Frankrike motsatte seg at Østerrike skulle gå sammen med Tyskland. Det ble i april besluttet å kreve at Tyskland skulle "respektere strengt Østerrikes uavhengighet innenfor de grensene som ville bli fastsatt i en avtale mellom denne staten og de viktigste allierte og assosierte maktene."
Østerrike fikk vite at landet ville få en gunstig avtale dersom landet holdt seg uavhengig. Og den fjortende mai kom en delegasjon fra Østerrike til St.-Germain-en-Laye for å underskrive en egen avtale. De ble hjertelig mottatt av de allierte. Og østerrikerne uttrykte takknemlighet. De fikk forhandle ansikt til ansikt om de avtalen de skulle inngå, i motsetning til tyskerne.
Østerrikerne så at tyskerne fikk en brutal behandling, og for å unngå å bli utsatt for det samme avbrøt de forhandlingene med Tyskland om sammenslåing av de to landene.
I tillegg til tapene av landområder var det krigserstatningene som plaget tyskerne mest. Wilson hadde i den talen han holdt 11. februar 1918 sagt at krigen ikke skulle føre til anneksjoner eller straff. Denne talen hadde tyskerne referert til gjentatte ganger i utvekslingen av noter med amerikanerne før våpenhvilen.
Disse løftene fra Wilson hadde ikke blitt tatt godt mot av de andre allierte. Det var gammel tradisjon at etter en krig som endte med at en seirende part stod igjen kunne denne seierherren kreve erstatninger fra den tapende part. Etter at den fransk-tyske krigen var slutt i 1871 måtte Frankrike betale svært store beløp til Tyskland. Napoleon hadde forsynt seg så grovt i de områdene han la under seg at det kan kalles plyndring, og etter Napoleonskrigene måtte Frankrike betale erstatninger. Under Første Verdenskrig hadde de tyske lederne lovet at motstanderne skulle betale det krigen hadde kostet. Den tyske Riksbanken hadde riktignok i et brev til kansleren i 1918 skrevet at uansett hvordan det gikk med krigen måtte tyskerne regne med selv å måtte betale det meste av det den tyske krigføring hadde kostet, uansett hvem som vant krigen. Men freden i Brest-Litovsk viste at de tyske krigsherrene forsynte seg med så mye de som de var i stand til.
Regjeringene i Storbritannia og Frankrike hadde også gitt sine velgere løfter om at tyskerne skulle få betale det krigen hadde kostet. Franskmennene hadde blitt fortalt at Tyskland skulle betale så mye at Tyskland ville være fattig i mange generasjoner framover.
Likevel hadde den britiske og den franske regjeringa forpliktet seg overfor den samme posisjonen som president Wilson hadde gitt uttrykk for, og som hadde vært det grunnlaget som Tyskland hadde inngått våpenhvile på. Mens noteutvekslingen mellom Wilson og tyskerne foregikk før våpenhvileavtale var inngått hadde Lloyd George og Clemenceau insistert på at Wilson gikk med på at Tyskland skulle betale for alle skader som var gjort mot sivilbefolkninga til de allierte.
Dette ville den britiske og den franske delegasjonen ved fredsforhandlingene bruke til å tiltvinge seg størst mulige krigserstatninger. De måtte greie å kreve erstatninger for større tap enn de som direkte var påført den sivile befolkninga og sivile eiendom, og samtidig huske at de hadde gått med på å unngå straffetiltak eller erstatninger som var straffetiltak. Et smutthull var at det var enighet om at tyskerne skulle betale for all sivil skade.
Amerikanerne forsvarte sin posisjon i krigserstatningskommisjonen. Der var Vance McCormick, Berhard Baruch, Norman Davis, Thomas Lamont og John Foster Dulles blant de amerikanske deltakerne. Men britene viste seg i den første tida å være grådige, og ute etter å komme seg bort fra det de hadde forpliktet seg til. Det britiske imperiet ville ha erstatning for alle sine krigsutgifter. De sa at ellers måtte den sivile befolkninga betale, og dette ville være skade på den sivile befolkninga. Dette motsatte amerikanerne seg. Da sa britene at tyskerne i det minste måtte betale rentene på den innenlandske britiske krigsgjelda. Prisen på alle allierte handelsfartøy som var senket under krigen ble lagt til regninga. Og også utgiftene til pensjoner til krigsinvalide soldater og til enker og andre etterlatte etter falne soldater ble lagt til.
Frankrike kom med sin egen regning. Tyskland skulle betale for alle de materielle skadene i det nordlige Frankrike der det hadde foregått kamphandlinger. Dette hadde tyskerne også vært innstilte på. Men i tillegg kom de med krav for "indirekte skader". Disse inkluderte finansielle tap for lønnsmottakere, tapte lønnsinntekter for arbeidstakere som hadde vært soldater etc. Kravene var så store at det ble ikke ventet at Tyskland ville kunne betale erstatningene med en gang, men kanskje over hundre år.
De beløpene som ble krevd av de allierte ble etter hvert enorme og utrolige. Men det franske parlamentet krevde stadig mer, og det britiske parlamentet fulgte opp med svære krav.
Men det var grense for hvor mye Tyskland var i stand til å betale. Den tyske produksjonskapasiteten var begrenset, og etter krigen var den nedslitt. Ingen visste hvilken evne Tyskland hadde til å betale. Det ble regnet på dette, og noen britiske finanseksperter kom med anslag som gikk fra åtte milliarder dollar til 120 milliarder dollar - en sum som oversteg den tyske nasjonalformuen. Den ble anslått å være omkring 75 milliarder dollar. Frankrike brydde seg ikke om den tyske evnen til å betale, og ville at Tyskland måtte betale, og ble summen svært stor måtte den nedbetales over svært lang tid.
Den amerikanske delegasjonen pekte på at Tyskland verken ville ha evne eller mulighet til å betale alt det Frankrike, Italia og Storbritannia krevde. For samtidig som erstatningene ble diskutert i en komité ble store tyske eiendommer lagt under de allierte av andre komitéer, og dette reduserte også produksjonskapasiteten til Tyskland. I tillegg måtte tyskerne betale den allierte okkupasjonen av Rhinland. Hvordan kunne Tyskland betale når store deler av den tyske produksjonskapasiteten og produksjonen og produksjonsutstyret ble overtatt av de allierte? Amerikanerne sammen med John Maynard Keynes pekte på at den eneste måten Tyskland kunne betale på var ved å dumpe store mengder varer på verdensmarkedet til priser som ville være ruinerende. Det kunne vare til Tyskland var ruinert. Var dette det de europeiske allierte ønsket? Etter at Tyskland hadde brutt sammen risikerte de å gå samme veien.
Da dette begynte å gå opp for de allierte begynte de å komme til sans og samling. Lloyd George sa i private diskusjoner med de amerikanske delegatene at problemet hans var å komme fram til en fredsslutning som han kunne forsvare i England, der man ventet at Tyskland skulle betale de engelske krigsutgiftene. Lloyd George sa til House at han innså at Tyskland ikke kunne betale krigserstatninger som nærmet seg det som Parlamentet ventet. Lloyd George mente at han ville bli avsatt øyeblikkelig dersom han reiste til London og sa dette. Lloyd George kunne ikke komme heim med en liten pengesum, men han kunne komme heim og si at en eller annen gang i framtida ville Tyskland betale enorme summer, som først måtte regnes ut og fastsettes. Han kunne fortelle at krigserstatningsspørsmålet var så uoversiktlig at det ville ta tid å regne ut krigserstatningene og fordele dem mellom de allierte. Dermed ville man få en utsettelse, og offentligheten ville litt etter litt komme til ro og få mindre forventninger.
Slik ble det gjort. Avtaleutkastet påla Tyskland å betale fem milliarder i gull til de allierte innen 1. mai 1921, sammen med store leveranser av kull, kjemikalier, elvebåter og den tyske handelsflåten. Og en alliert krigserstatningskommisjon ble satt ned. Den skulle regne ut de samlede krigserstatningene og i mai 1921 møte tyske representanter for å arrangere betalingene, som ville foregå i løpet av en tretti års periode.
Amerikanerne var ikke fornøyde med kompromisset. De mente at det beste ville være å fastsette en overkommelig sum med en gang. Den løsninga man kom fram til lot tysk økonomi sveve i det uvisse. En fast overkommelig sum ville derimot ha satt opp et klart mål.
Franskmennene aksepterte ikke den amerikanske tenkemåten. De så gjerne at Tyskland sank ned i gjeld så stor at den var umulig å betale, og med en fransk okkupasjonshær i Rhinland som skulle tvinge gjennom betaling av gjelda.
Da avtaleutkastet ble presentert for tyskerne var de tvunget til å skrive ut en blank sjekk til de allierte. De ble tvunget til å akseptere hva som helst som krigserstatningskommisjonen måtte komme fram til. Tyskerne protesterte og sa at det de hadde blitt enige om var at Tyskland skulle være ansvarlig for skader påført sivile, og ikke indirekte skader. Som motforslag tilbød Tyskland å gjenoppbygge de delene av Frankrike og Belgia som var påført skader og i tillegg å betale en kontant sum som var spredt ut over et antall år.
Den siste av de tre bestemmelsene og den som sjokkerte tyskerne mest var den som omhandlet spørsmålet om skyld for krigen. Som forord til kapitlet om krigserstatninger hadde de allierte skrevet en paragraf, paragraf 231, der det stod: "De allierte og assosierte regjeringer bekrefter og Tyskland aksepterer ansvaret til Tyskland og dets allierte for alle de tap som de allierte og assosierte regjeringene og deres landsmenn har blitt utsatt for som følge av den krigen som ble tvunget på dem av aggresjonen til Tyskland og dets allierte."
De allierte hadde ikke sett på denne paragrafen som viktig, men som en passende innledning til paragrafene om krigserstatningene. Paragrafen var foreslått av franskmennene for å klargjøre moralske ansvarsforhold og rettferdigheten i kravet om krigserstatninger. De allierte ble forbauset over at denne paragrafen vakte mest oppsikt og bestyrtelse blant tyskerne.
I note etter note protesterte tyskerne mot krigsskyldklausulen og hevdet at den var opprørende. Paragrafene 227-230, som kom rett foran krigsskyldklausulen, omhandlet straffetiltak mot Tyskland. Der ble det blant annet foreslått at keiseren skulle bringes for retten. Det ble det ingenting av siden Nederland nektet å utlevere keiseren. Det var spesielt Lloyd George som ønsket denne rettssaken, selv om de andre allierte mente at det kunne være uklokt.
Tyskerne protesterte mot paragrafene som omhandlet straffetiltak, og spesielt protesterte de mot paragraf 231. Denne paragrafen virket som en fortsettelse av paragrafene om straffetiltak og slik en begrunnelse for straffetiltak mot hele Tyskland. Tyskerne var overbeviste om at krigen var framprovosert av Russland, og at den tyske invasjonen av Frankrike kom mens Frankrike var i ferd med å begynne forberedelser av en fransk invasjon av Tyskland. Ingen tyskere mente at Tyskland hadde større skyld for krigen enn de andre krigsdeltakerne.
Den tiende mai ga den tyske delegasjonen i Versailles en note til de allierte der den uttrykte at Tyskland verken betraktet seg som den eneste å klandre for krigen eller som den som var mest å klandre for krigen. Tyskerne skrev også at de hadde fått vite at de allierte hadde satt opp en kommisjon om ansvaret til opphavsmennene til krigen og om gjennomføring av straffetiltak, og de ba om en kopi av rapporten til kommisjonen. Dette ville de allierte unngå. De mente at tyskerne var ansvarlige for krigen, i hvert fall skulle tyskerne få bære ansvaret. Tyskerne svarte at dette ville de ikke akseptere, og krevde at det ble satt ned en nøytral undersøkelseskommisjon for å utforske saken og komme med en uhildet rapport om Tysklands skyld for krigen.
Dette ville ikke de allierte gjøre. Tyskland skulle bære ansvaret for krigen, og det trengtes ingen utredning eller undersøkelser for å fastslå det. Det gikk opp for de allierte at denne saken var viktig. De hadde snakket så mye om sin rettferdige sak, og at de kjempet for en rettferdig sak, at de kunne ikke trekke tilbake disse påstandene, men de ville heller ikke ha gehalten i påstandene om sin rettferdighet undersøkt, for så objektive var ikke påstandene. Helst ville de allierte fjernet hele krigsskyldklausulen, men det kunne de ikke gjøre uten å innrømme at den ikke var holdbar.
De allierte nektet å diskutere saken videre, og påstod at krigen "var den største forbrytelsen som noen gang bevisst var utført mot menneskeheten og folkenes frihet av en nasjon som kaller seg selv for sivilisert".
I nesten tre veker ventet de tyske delegatene på at de allierte skulle svare på det motforslaget som tyskerne hadde levert. Alle de motforslag som tyskerne fram til nå hadde levert hadde blitt forkastet av de allierte. Og tyskerne ventet at dette ville skje også denne gangen.
Men de tyske motforslagene hadde hatt sin virkning på Lloyd George. Jan Smuts fra Sør-Afrika var blitt overbevist om at fredsavtalen var for hard. Smuts hadde god vurderingsevne, og han hadde vært i London det meste av krigen, og var blitt kjent for sin gode vurderingsevne. Derfor hadde hans vurderinger betydning. Den 22. mai skrev Smuts et omfattende brev til Lloyd George.
Smuts skrev at okkupasjonen av Rhinland ville skape ufred i framtida. Siden Tyskland var nødt til å betale for disse okkupasjonsstyrkene ville Frankrike kunne finne på å sende hele hæren sin inn i Rhinland, for slik å tvinge Tyskland til å betale det meste av det franske forsvarsbudsjettet. Og begrensningen på femten år var en illusjon, for okkupasjonen av Rhinland skulle bare opphøre dersom Tyskland innen femten år hadde betalt krigserstatningene, og det var umulig. Krigserstatningene var latterlig store. Til og med de kortsiktige betalingene av kull, skip, kontanter, kjemikalier og diverse utstyr var for store. De allierte ville "drepe gåsa som skulle legge gullegg." Smuts fortsatte med å peke på at etter at Tyskland hadde mistet kullgruvene i Øvre Schlesien til Polen og kullet i Saar til Frankrike og blitt tvunget til å betale svære krigserstatninger fra kullfeltene i Westfalen var det tvilsomt at Tyskland hadde nok kull igjen til å forsyne den tyske industrien. Dette var ikke rettferdig, advarte Smuts om, det var heller ikke intelligent planlegging. Framtidige betalinger av krigserstatninger kunne ikke bli tatt ut av en tysk økonomi som var sulteforet og ikke kunne forsyne seg selv.
Om den tyske østgrensen refset Smuts utvidelsen av Polen, som var blitt større enn noen hadde forestilt seg før krigen. Polen var "et hus av sand", og de grensene som Polen nå fikk var en grunnleggende feil som historien ville ta hevn for. Polen hadde underlagt seg mange ulike folk. De delene av avtalen som omhandlet straffetiltak mot Tyskland var ubehjelpelige, skrev Smuts. Det var absurd å vente at tyskerne ville overlevere noen som helst til allierte som de allierte ønsket å straffe. Og ved å redusere den tyske hæren til 100.000 mann ble hæren ute av stand til å forsvare landet og bidra til å opprettholde orden.
Til slutt kritiserte Smuts at det var blitt opprettet en mengde allierte styrer for innenrikske tyske affærer, som styrer for å regulere elvetrafikken på tyske elver. I disse styrene var det knapt tyskere, og disse styrene burde fjernes, skrev Smuts.
Smuts skrev at traktaten burde revideres, eller så ville de allierte komme til å angre på at de hadde tvunget tyskerne til å gå med på noe slikt.
Ei veke senere fulgte Smuts opp med et brev til president Wilson. Der skrev Smuts at Wilson ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på de fjorten punktene. Han bad om at traktaten ble forandret. Smuts konkluderte med å skrive at traktaten stod i motsetning til ånden og ordlyden til Wilsons fjorten punkter.
Dette var president Wilson klar over. Og Lloyd George var også blitt klar over det.
Søndag den første juni kalte Lloyd George nesten hele den britiske regjeringa til Paris. Sammen med representantene fra de britiske dominions lukket de seg inne i konferanserommet i residensen til Lloyd George i to dager.
Lloyd George begynte med å gå gjennom de tyske merknadene og svarene fra de allierte. Smuts grep så ordet og fordømte traktatutkastet. Det ble klart at Smuts advarsler og de tyske innsigelsene hadde gjort dypt inntrykk på Lloyd George. Han innså at de allierte hadde makt til å tvinge Tyskland til å undertegne traktaten. Men det kunne hende at den tyske regjeringa nektet å undertegne og heller gikk av, og så ble erstattet av ei regjering som enten var utsett til å være offerlam eller bare var prinsippløse opportunister, og som ville ha en verdiløs signatur. Denne regjeringa ville være ute av stand til å føre en effektiv politikk. Det ville bli endeløse kriser fordi Frankrike stadig ville prøve å tvinge Tyskland til å betale, og Frankrike ville dra Storbritannia inn i disse krisene siden Storbritannia også var ansvarlig for at avtalen ble gjennomført. Storbritannia ville bli nødt til å holde en stor stående hær, som Storbritannia ikke ønsket, for å undertvinge Tyskland.
Og hva ville skje dersom ingen tysk regjering ville undertegne avtalen? De allierte ville erklære at våpentilstanden var over, og invadere Tyskland. Og hva så? Det visste ingen.
I januar hadde britiske avdelinger i Calais gjort opprør og i nesten to dager kontrollert byen. To divisjoner var blitt sendt fra Rhinen for å omringe Calais og få kontroll over byen. Den åttende februar hadde tre tusen soldater som ventet ved Victoriastasjonen i London for å bli transportert til Tyskland gjort opprør og marsjert til Whitehall. Det var bare så vidt at det hadde vært mulig å sende dem til Tyskland. Tanken om å sende slike tropper, som nå begynte å bli vanskelige å kontrollere, til Tyskland for å okkupere et land som var ute av kontroll og der det var nød og oppstand var urovekkende. Hva som helst kunne skje.
Lord Sumner og Cunliffe, som hadde insistert på at Tyskland skulle betale enorme summer i krigserstatninger gjennom generasjoner, satt stille mens man ellers kom fram til at de allierte burde nøye seg med å kreve en overkommelig sum penger.
Man kom fram til okkupasjonen av Rhinland burde vare mindre enn femten år. To år ville være nok. Og om den tyske østgrensen var man enige om at Polen hadde vært for grådig, "hadde oppført seg temmelig avskyelig og hadde ikke styrt sine affærer på en tilfredsstillende måte." Man ble enige om at det måtte komme en folkeavstemming i Øvre Schlesien, faktisk burde den polske vestgrensen flyttes østover i mange områder uten folkeavstemming. Og Storbritannia ville la Tyskland bli medlem av Folkeforbundet tidligere enn det var fastsatt. Det var til og med stemning for å innlede forhandlinger ansikt til ansikt med Tyskland.
Da møtet ble avsluttet etter to dager ble Lloyd George pålagt å gå inn for å revidere traktaten. Dersom de andre allierte ikke gikk med på dette skulle den britiske statsministeren gå så langt som å nekte den britiske hæren å gå inn i Tyskland og oppheve den britiske deltakelsen i marineblokaden av Tyskland.
Det britiske ultimatumet var drastisk. Det var nødvendig å få enten USA eller Frankrike til å gå sammen med Storbritannia for at det skulle føre til endringer. Og det var klart at Clemenceau ikke ville gå med på store forandringer.
Clemenceau angrep det reviderte britiske standpunktet. Han pekte på at det britiske forslaget ikke gikk ut over de ytelsene som Storbritannia skulle motta. De ville ikke redusere antallet tyske skip som skulle utleveres eller antallet tyske kolonier som Tyskland skulle avstå. Det var Frankrike som skulle avstå fra ytelser fra Tyskland.
Frankrike arbeidet for å hindre at USA forandret standpunkt sammen med Storbritannia. At Frankrike ikke ville forandre standpunkt var ingen overraskelse. Men den britiske delegasjonen trodde at den amerikanske delegasjonen kunne slutte seg til det reviderte standpunktet. Innflytelsesrike medlemmer av den amerikanske delegasjonen, som Herbert Hoover og Vance McCormick, hadde hatt møter med Smuts og John Maynard Keynes om den nye strategien. Og det var flere andre medlemmer av den amerikanske delegasjonen som var kjente motstandere av traktaten, som statsråd Lansing. Og president Wilson burde gå med på en revisjon som førte traktaten nærmere de fjorten punktene.
Men de tok feil. President Wilson var ikke villig til å reforhandle traktaten. Han var snart ferdig med sin prøvelse. Det hadde vært slitsomt, og han ville ikke gjennomgå nye forhandlinger og konflikter og rivninger med Clemenceau. Han håpet at i framtida ville Folkeforbundet utjevne motsetningene og fjerne de verste feilgrepene i traktaten.
Wilson trodde heller ikke at Lloyd George var villig til å utkjempe kampen mot Clemenceau. Da Herbert Hoover bad Wilson om å støtte det reviderte britiske standpunktet svarte Wilson at Lloyd George ikke ville stå opp mot Clemenceau.
I et møte den tredje juni ble det britiske forslaget om revisjon av traktaten offisielt forkastet av president Wilson. Han sa at traktaten burde ha blitt utformet på en annen måte allerede i utgangspunktet, men da hadde britene insistert på å lage den slik at de nå ville forandre den, og da hadde de vært motstandere av vurderingene til Wilson. Men nå var han trett, og ville ikke være med på flere forandringer, men bare bli ferdig. Britene burde ha vært fornuftige til å begynne med, da ville de ikke trengt å være redde nå. Vel, må Gud være med oss, sa Wilson.
Dermed fikk ikke Lloyd George gjennomført de endringene som han ønsket å gjennomføre. Det ble bare gjort noen mindre forandringer. Det ble besluttet at det skulle holdes folkeavstemming i Øvre Schlesien med spørsmål om området skulle høre til Polen eller Tyskland.
Om Rhinland ble det bestemt at de årlige okkupasjonsutgiftene som Tyskland skulle betale ikke skulle være større enn seksti millioner dollar. Det ble også skrevet at de allierte kunne bli enige om å forkorte okkupasjonen av Rhinland dersom Tyskland viste seg å være vennligsinnet og samarbeidsvillig og anstrengte seg for å oppfylle avtalen. Andre betydelige endringer i avtalen var det ikke.
Den 16. juni gjorde de allierte ferdig svaret på de tyske motforslagene av 29. mai. De tyske forslagene ble forkastet og de allierte benektet at traktaten var urettferdig eller at den ikke var i overensstemmelse med overenskomsten som førte fram til våpenhvile.
De allierte skrev at dette svaret var deres siste ord, og de krevde å få svar fra tyskerne på om de ville undertegne avtalen som den nå framsto. Dersom tyskerne ikke undertegnet ville våpenhvilen være over og det ville på nytt være krigstilstand mellom de allierte og Tyskland.
Meddelelsen fra de allierte til tyskerne ble overlevert på en formell måte. Tyskerne ble bedt om å komme å motta en henvendelse fra de allierte seierherrene. Tyske representanter ble eskortert til fots ut fra Hotel des Reservoirs og rundt piggtrådsperringene, og så tilbake til hotellet, der generalsekretæren for fredskonferansen, M. Dutesta, ventet på dem. Dutesta ga tyskerne en kopi av traktaten og de alliertes svar.
Da de tyske representantene kom tilbake gikk Brockdorff-Rantzau gjennom avtalen sammen med de andre. Brockdorff-Rantzau kom fram til at delegasjonen hans skulle forlate Versailles og reise til Weimar. Bare en liten stab skulle bli igjen i Versailles for å kunne holde forbindelse med de allierte. Det var den tyske regjering som måtte avgjøre om avtalen skulle bli akseptert eller forkastet.
Den tyske delegasjonen reiste den natta. Det var ikke mange nok biler tilstede til at de kunne reise med en gang de var klare. Mens bilene ble samlet samlet folk seg utenfor hotellet, og da delegasjonen reiste ble det kastet stein på bilene, og bilruter ble knust og flere av delegasjonsmedlemmene ble oppskåret.
Sju dager senere, mandag den 23. juni, var siste frist til å svare på om avtalen ble akseptert.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Freden i Versailles
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: