Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
I mars 1916 skrev stedfortredende krigsminister von Wandel at moralen på heimefronten var synkende. Folk ville ha fred og var lei av de fattigslige forholdene som de var tvunget inn i. Noe måtte gjøres for å skape entusiasme for krigføringa.
I 1917 ble det skrevet i en studie av heimefrontmoralen som var utført av det bayerske krigsministeriet:
.... når folk snakker om hat, mener de hat mot de som lever bedre enn dem, og har mer å spise, de mener ikke hat mot de engelske eller franske; oppløsningen av folket i små grupper, og til slutt i individ, som forsøker å komme seg gjennom tilværelsen på alle andres bekostning, fortsetter.
Spesielt urovekkende fortsatte rapporten er proletariseringen av folk med små eller faste inntekter. "Staten blir klandret for dette, og ingen statsmann skulle tvile på at dette at dette økonomiske fallet til millioner av mennesker automatisk må føre til politisk radikalisering i det lange løp". Bitterhet, og ikke patriotisk selvoppofrelse, var krigens frukt, og etter hvert som krigen varte ved ble bitterheten stadig større. Sinne kunne bli lest ut av de sultne ansiktene til kvinner som stirret på rike patroner som forlystet seg i komfortable restauranter. Det kunne bli hørt i sangene og slagordene til arbeidere som marsjerte gjennom gatene og krevde fred og brød.
Krigen grip dypt inn i kvinnenes liv. Hundretusenvis av kvinner gikk inn i arbeidsmarkedet og millioner av kvinnene måtte ta seg av familiene sine på egen hand. Krigen gjorde tyske kvinner mer radikale og drev dem til å protestere offentlig.
Krigen gjorde de forholdene som kvinnene skulle forsørge familiene under umulige. Kvinner og mannlige arbeidere gikk sammen i store streiker i 1917 og 1918. Det ble svært vanskelig å finne mat og klær til familiene. Når det ble slutt på varene i butikkene hendte det at kvinnene eksploderte i raseri. I juli 1917 skrev Magistraten i Frankfurt am Main at:
Folkestemninga, spesielt blant arbeiderne, var ikke så fredelig som siste måned, framfor alt fordi det var fullstendig mangel på potet, og fortsatt lite av grønnsaker og frukt, og prisene økte stadig. Det var ei deprimert stemning, men den var også irritabel. Dette var spesielt klart da det ble delt ut korn og potet til de fattige, og utallige kvinner stormet utdelingsstedet. Rundt midten av måneden var det i det hele tatt ikke grønnsaker å få, på grunn av tørken, og det var talløse utbrudd av misnøye på markedene og foran butikkene, når folk hadde ventet i kø i timevis og måtte gå bort tomhendt. De skuffede folkene kunne uttrykke sin utilfredshet på den mest kraftfulle måte, og komme med trusler ...
Krigsenkenes liv var preget av utmattelse og mangel på alt, og de ble etter hvert klar over sin felles skjebne og at de var en spesiell gruppe. De var enslige mødre som skulle forsørge små barn på egen hand i et samfunn som hadde den patriarkalske familien som et ideal, og bare dette satte dem utenfor. De fleste krigsenkene giftet seg aldri på nytt. Ved slutten av krigen var det omkring en halv million krigsenker. Omkring 200.000 - 40% - giftet seg mellom 1919 og 1924. Etter det forble antallet krigsenker som mottok pensjon temmelig stabilt. I 1924 mottok 364.950 enker krigspensjon, og i 1928 var det 359.560; i 1930 var tallet økt til 362.190 og i 1931 var det 360.930 krigsenker som mottok pensjon.
En grunn til at krigsenkene ikke giftet seg på nytt var at så mange menn var drept; det var derfor ikke menn som de kunne gifte seg med. Og dersom de giftet seg mistet de krigspensjonen. Dessuten var de blitt bundet til de andre krigsenkene og kvinnene som de hadde kjempet seg gjennom krigen sammen med. Og mange av de mennene som vendte tilbake fra fronten greide ikke å slå seg til ro og etablere seg på nytt.
Frontsoldatene hatet stabsoffiserene siden stabsoffiserene levde et bekvemt liv med god mat som frontsoldatene ikke fikk del i. I marinen hadde dette motsetningsforholdet mellom offiserer og menige vært akutt, som oppstanden i Kiel viste.
Det var også et motsetningsforhold mellom frontsoldatene og den sivile befolkninga. De levde liv som var så ulike at de ikke var i stand til å forstå hverandre.
Soldatene hatet også hæren som hadde plassert dem i en umulig situasjon. Sårede soldater delte disse følelsene mens de var rekonvalesenter.
Soldatene håpet å bli så alvorlig såret at de ble sendt heim, men uten å være invalidisert. Dette hadde offiserene kjennskap til.
Selv om det ikke var massiv ulydighet eller desertering mens krigen foregikk, var det stadig passiv motstand av ulike slag. Et stort problem var at soldater som var rekonvalesent etter skade bare gikk sin vei fra de stedene der de ble trent opp på nytt.
Hæren var desperat etter å holde mennene i tjeneste. Den prøvde å finne arbeidsoppgaver bak fronten for menn som hadde fått amputert lemmer. Men soldatene var ikke lenger glade for å være i hæren.
Da krigen gikk mot slutten var de fleste soldatene så lei den at de gikk heim uten å bli formelt dimittert, og uten å levere inn våpen, uniform og annet utstyr; de gikk heim så snart som mulig. Og de som ikke gikk rett heim nektet i det minste å ta mot ordrer fra offiserene, og valgte egne råd der de selv avgjorde hva de skulle foreta seg, og der de seg i mellom avgjorde om de skulle følge de forsøk på å gi ordrer som ble gjort av offiserene. Men da krigen var slutt var det slett ikke alltid like lett å komme heim, for det var et mye fattigere Tyskland.
Personer som hadde store skader hadde det spesielt vanskelig med å finne arbeid. De ble forbitret mot den Hjelpetjenesten som var blitt opprettet i desember 1916 etter Hilfsdienstgesetz (Hjelpetjenesteloven). Denne skulle mobilisere så store deler av befolkninga som mulig til krigsinnsats og til krigsindustrien. Også krigsinvalider kunne settes i arbeid etter denne loven. Det satte krigsinvalidene seg i mot, siden det førte både til at de mistet krigspensjonen for godt, og at de når krigen var slutt og krigsindustrien, som de skulle settes inn i, følgelig ble nedtrappet og de mistet arbeidet, ville stå på bar bakke uten krigspensjonen og med liten mulighet for å få nytt arbeid siden de var uføre. Krigsinvalidene nektet å samarbeide og ville ikke gå inn i krigsindustrien.
Da soldatene kom heim etter krigen trakk kvinnene seg ut av tungindustrien, og det ser ikke ut til at kvinnene motsatte seg at mennene overtok disse arbeidsplassene. Det kan skyldes at for gifte kvinner var det en stor fordel at mannen kom heim og fikk arbeid i tungindustrien, for siden menn fikk langt bedre betalt enn kvinner kom familien bedre ut av det på den måten. Dessuten var mye av arbeidet i tungindustrien fysisk tungt. Kvinnene ble trengt ut fra mange arbeidsplasser, og fikk gjerne bare beholde det dårligste arbeidet.
Veteranenes, og spesielt de krigsinvalides, forhold til kvinner var vanskelig. Det hadde vært vanskelig både for soldatene og for kvinnene å bli skilt under krigen. Og de som ble krigsinvalide var svært reduserte, og opplevde seg slik i forhold til kvinner. Som krøplinger mente de at de ikke lenger kunne stole på forhold til kvinner.
I 1917 var soldater på permisjon og i hospitalene aktive motstandere av krigen. I en hemmelig rapport skrev Krigsministeriet i Berlin:
Rapporter angående spredning av pamfletter fra fronten er økende. For eksempel brakte en soldat på permisjon heim en mengde pamfletter som han ville distribuere blant sivilbefolkninga. Pamflettene hadde titlene "Du stakkars Tyskland" og "Vi vil bygge et nytt Tyskland". De var signert "Komiteen". Soldaten på permisjon uttrykte den mening at slikt materiale er produsert i stort antall og regelmessig brakt heim og delt ut blant sivilistene. Rettsprosessen mot denne soldaten er påbegynt. Overkommandoen har gått til passende tiltak angående dette problemet i felthæren.
I Bayern spilte krigsinvalide veteraner en ledende rolle i protestbevegelsen mot krigen sommeren 1918. De var med på å arrangere protestmarsjer mot krigen. I juli marsjerte for eksempel en mengde på omkring 1.000 mennesker inn i rådhuset i Hof. De krevde bedre rasjoner og arbeidsforhold. I en offisiell rapport til innenriksdepartementet i München om denne hendelsen stod det:
Jeg vil ikke unngå å bruke denne anledningen til å rapportere at også i tilfellet med denne forstyrrelsen, som ellers, har soldater på permisjon og krigsinvalider vært de fremste bråkmakerne. Scenen denne morgenen kunne ha vært unngått hadde ikke en gruppe vanføre veteraner, inkludert to såkalte "skjelvere", gjentatte ganger simulert nervøse anfall, og derved hisset opp kvinnene.
Hendelser av dette slaget var altså ikke uvanlige, og krigsinvalidene hadde så stor sympati i befolkninga at politiet kunne ikke så lett gripe inn mot dem, siden det hisset befolkninga kraftig opp. Allerede i 1916 hadde krigsofrene organisert seg så langt at organisasjonene deres gjorde seg gjeldende i offentligheten. I de neste to årene vokste krigsofrenes organisasjoner og deres organiserte aktivitet.
Krigsofrene hadde en felles opplevelse og var i samme situasjon, og kunne være sterkt bundet sammen. De hadde gjennomlevde og opplevd noe som bare krigsofrene selv kunne forstå. Og de bar på skader som satte dem i samme situasjon, som var forskjellig fra de friskes situasjon. Dette fellesskapet gjorde krigsinvalidene offisielt ved å organisere seg.
Skulle krigsinvalidene organisere seg i de vanlige fagforeningene? De ble ikke helt godt tatt i mot da de prøvde det, selv om fagforeningene insisterte på at krigsinvalider som arbeidet hørte til i fagbevegelsen. Siden de var mer eller mindre uføre var det problematisk å plassere dem lønnsmessig. Krigsinvalidene krevde at det ble tatt hensyn til den situasjonen de var i. Men de kunne i mange arbeidssituasjoner ikke arbeide like raskt som helt friske arbeidere, og kunne derfor vanskelig kreve like høg betaling i arbeid der uførheten hemmet dem i arbeidssituasjonen. Men dersom de skulle arbeide for betydelig lavere betaling ville de kunne presse lønnsnivået ned, og dette gjorde krigsinvalidene kontroversielle. Det oppstod i mange tilfeller sterke motsetninger mellom krigsinvalidene og de friske arbeiderne, og dette førte til at krigsinvalidene valgte å organisere seg i egne organisasjoner.
Krigsinvalidene kunne ha organisert seg i veteranorganisasjonene. Tyskland viktigste veteranorganisasjon var Kyffhäuser Bund. Dette insisterte på at krigsinvalidene først og fremst var krigsveteraner. Men etter krigen virket Kyffhäuser Bund temmelig gammeldags, og veteranene fra Verdenskrigen ville heller ha sitt eget forbund.
De krigsinvalide soldatene var i en annen situasjon enn de soldatene som ikke hadde blitt varig skadet. De begynte derfor å danne egne grupper. De ville ikke være juniorpartnere i andres organisasjoner.
Krigsinvalidene og krigsenkene så ikke på seg selv som en spesiell politisk fraksjon. De mente at de hadde ofret mer for det felles beste enn noen andre. De ville tilbake inn i samfunnet, og de ville at de ofrene de hadde gjort skulle anerkjennes som verdifulle.
Hausten 1916 hadde Hans Adorf, som var ansatt hos Krupp i Essen, begynt å organisere uføre veteraner i Essen. Han offentliggjorde at det arbeidet han gjorde var støttet av offentlige myndigheter, men det var det ikke. Myndighetene tok avstand fra arbeidet til Hans Adorf. I det hele tatt ville de ikke at krigsinvalidene skulle danne sine egne organisasjoner.
Likevel fortsatte Hans Adorf arbeidet sitt. Adorf var konservativ, og ville danne en organisasjon som støttet krigføringa og motarbeidet sosialdemokratene og all radikalisme. Men han var ingen dyktig strateg, og han var diktatorisk og upålitelig. Derfor ble det krigsinvalideforbundet som han ville danne en fiasko.
Det alle første krigsinvalideforbundet som hadde blitt stiftet var forbundet for blinde soldater. Siden alvorlige hodeskader vanligvis var dødelige var det få blinde soldater, bare omkring 3.000. Forbundet for blinde krigere ble derfor et lite forbund.
En av grunnene til at Hans Adorf mislyktes var at han var så politisk reaksjonær og ville støtte krigen. De krigsinvalide var vanligvis sterkt kritiske til krigen, og ville derfor ikke gå inn i foreninga til Hans Adorf.
Kort etter at hans Adorf hadde stiftet sin forening ble et annet forbund for krigsinvalide stiftet. Det var langt mer kritisk overfor krigen. Det nye forbundet kom til å hete Reichsbund der Kriegsbeschädigten und ehemaligen Kriegsteilnehmer - Riksforbund for krigsinvalide og veteraner. Dette ble den fremste organisasjonen for tyske krigsoffer.
Drivkraften bak dette forbundet var den unge sosialdemokraten Erich Kuttner. Han var typisk for de intellektuelle som ble trukket til sosialdemokratiet. Han var godt utdannet og aktiv i samfunnslivet. I 1914 hadde han vært 27 år gammel, og hadde meldt seg frivillig til hæren. I 1916 ble han alvorlig skadet ved Verdun, og han ble opptatt av krigsveteranenes situasjon, og begynte å arbeide for dem. Kuttner var overbevist om at sosialdemokratene måtte stifte sin egen organisasjon for veteraner. I slutten av 1916 var Kuttner tilbake i Berlin som redaktør for Vorwärts, og han arbeidet for å overbevise kollegaer om behovet for en veteranorganisasjon.
Kuttner fikk en hel del venner som var aktive i arbeiderbevegelsen med seg. Men fagforeningslederne var motstandere av at krigsinvalidene skulle ha sin egen forening, og mente at de burde gå inn i fagforeningene. Men Kuttner stod på at krigsveteranene ikke kunne bli overlatt til de høyreekstreme veteranforeningene.
I mai 1917 arrangerte Kuttner og tretti venner av ham et offentlig møte i Berlin for å offentliggjøre stiftelsen av Bund der Kriegsbeschädigten und Kriegsteilnehmer. Forbundets første publikasjoner framholdt at forbundet var politisk og religiøst upartisk, men at det hadde radikale krav. Bedre omsorg for krigsinvalidene og krigsenkene var deres krav. Hele pensjonssystemet måtte forandres, og militærvesenet måtte ekskluderes fra systemet.
Forbundet insisterte på at krigsprofittørene måtte betale. Befolkninga var svært fiendtlig innstilt mot krigsprofittørene og svartebørshaiene. Og det var nødvendig med ei omfordeling av rikdom for å ta vare på krigsofrene.
Forbundets krav ville føre til dyptgående forandringer av det politiske systemet. Det preussiske valgsystemet med tre velgerklasser, inndelt etter rikdom, var symbol for alt som venstresida avskydde med det autoritære Keiserriket. Kuttner fordømte dette valgsystemet som en fornærmelse mot veteranene. Menn som var gode nok til å kjempe og ofre liv og helse for fedrelandet var også gode nok til å delta i politikken med full stemmerett. Forbundet forlangte en fred uten anneksjoner, og ville omdanne hæren til en folkehær.
Hausten 1917 rekrutterte Forbundet, og det vokste svært raskt. I juni hadde Forbundet hatt bare 150 medlemmer, og ved slutten av 1917 hadde det 5.000 medlemmer, og våren 1918 hadde det omkring 25.000 medlemmer organisert i 200 lokallag.
Karl Tiedt i Berlin var en av Forbundets ledende organisatorer. Han hadde lenge hørt til venstrefløyen i SPD. Han var radikalt demokratisk, og mer en bohem enn en bolsjevik. Han var i likhet med Kuttner en intellektuell som var blitt såret i krigen. Den organisasjonen som han var med på å bygge opp i Berlin ble det største og mest aktive lokallaget i Forbundet.
I sør var Erich Rossmann en av Forbundets viktigste organisatorer. Til forskjell fra Kuttner og Tiedt hadde Rossmann en proletarisk bakgrunn. Han hadde vært svært aktiv i organisasjonsarbeid i fagforeninger og sosialistiske organisasjoner, og han tilhørte hovedstrømmen i SPD. Han bodde i Stuttgart, og derfra begynte han å bygge opp Forbundet i det sørlige Tyskland.
De tyske myndighetene var motstandere av Forbundet. De overvåket det, og hæren prøvde å forhindre dets aktivitet, men uten å lykkes. Selv om Kuttner var krigsinvalid ble han innkalt til ny militærtjeneste i 1917, og sendt til Königsberg. Men det førte til store protester i Tyskland, og etter seks veker ble Kuttner skrevet ut fra det militære.
I konfliktene med myndighetene gikk Forbundet fram på ulike måter. Da det ble lagt ned forbud mot at Forbundet rekrutterte medlemmer blant soldater som var i tjeneste, forandret Forbundet sitt navn ved å legge til Ehemalige (tidligere) framfor Kriegsteilnehmer (Krigsdeltaker). Da det ble lagt strenge restriksjoner på Forbundets aktivitet, forandret Forbundet navn til Reichsbund - Riksforbund. Men de alvorligste sammenstøtene hadde ikke Riksforbundet med myndighetene, men med det konservative Fedrelandspartiet.
Det mest kjente sammenstøtet mellom Forbundet og Fedrelandspartiet var "Slaget på Alexanderplatz". Det foregikk den sjuende januar 1918. På den mandagskvelden holdt Fedrelandspartiet ei samling i Lehrervereinshaus ved Alexanderplatz i Berlin. Det er uenighet om hva som nøyaktig foregikk. Men det kom til slåsskamp mellom medlemmer fra Fedrelandspartiet og Riksforbundet for krigsinvalide og veteraner.
Ikke lenge etter arrangerte Kuttner et stort møte der veteraner kastet de militære utmerkelsene sine i en pakke som ble sendt i protest til Admiral Tirpitz, som var leder for Fedrelandspartiet. Dette tålte ikke de militære lederne, og Kuttner fikk forbud mot å drive med politisk virksomhet. Kuttner svarte at Fedrelandspartiet hadde kastet mer skam over de militære veteranene og deres utmerkelser ved å angripe dem enn veteranene hadde gjort ved å sende utmerkelsene fra seg.
Kuttner var dyktige i sammenstøt av denne typen. Det var sterke spenninger mellom soldater og de sivile gruppene som levde godt bak fronten, og Fedrelandspartiet representerte nettopp krigsprofittørene og den typen konservative grupper som levde høyt og trygt bak fronten samtidig som de skrev etter mer blod fra fattigfolk, og denne motsetningen kjente Kuttner og den kunne han spille på. Forbundet gjorde narr av "lenestolskrigerne".
Riksforbundet holdt sin største samling søndag 22. desember 1918 i Berlin. Godt og vel 10.000 mennesker var samlet i Zirkus Busch, og derfra marsjerte de til krigsministeriet. Rad etter rad med krøplinger og krigsoffer marsjerte gjennom Berlins gater.
Remarque skrev om en parade av krigsoffer i Der Weg zurück:
Sakte, en kolonne av mennesker kommer, i falmede frontuniformer ... Store hvite plakater sier: "Hvor er fedrelandets takk?" og "Krigskrøplingene sulter!"Enarmede menn bærer disse tegnene. Menn følger, ledet av førerhunder. Etter dem kommer menn med bare et øye, menn med sundrevne ansikter, uten nese, med munnen revet av og skåret sund, uten haker og kjever, med hull der munn og nese engang var, menn med et enkelt rødt arr der de en gang hadde ansiktet. Og over denne ødeleggelsen, fortsatt, spørrende, stirrer triste øyne ut. Etter dem kommer rad etter rad av menn med amputerte bein .... Så kommer "skjelverne". Rolig, denne gruppen beveger seg gjennom gatene ....
Disse stille protestene var ikke typiske i den første tida av krigsofrenes bevegelse. Krigsofrene var sinte og noen ganger voldsomme i sine krav. De mente at de ble urettferdig behandlet.
I de første månedene av 1919 dominerte Riksforbundet krigsofrenes bevegelse, og de feiret sammenbruddet av monarkiet. Men det ble stiftet organisasjoner som utfordret Riksforbundets monopol. Riksforbundet ble angrepet både fra venstre og fra høyre.
Ledere fra de katolske fagforeningene sluttet seg sammen med restene etter Hans Adorfs forening i Essen og andre mindre grupper. Og i september 1919 annonserte de stiftelsen av Zentralverband deutscher Kriegsbeschädigter und Kriegshinterbliebener - Sentralforeningen av krigsskadde og etterlevende. Stifterne av Sentralforeningen sa at Riksforbundet var et redskap for SPD, mens Sentralforeningen ikke skulle ha politisk tilknytning. Dette stemte ikke, Sentralforeningen ble snart et sentrum for nasjonalistiske, konservative veteraner som var motstandere av Riksforbundet.
To andre grupper som var enda lenger ute på høyrefløyen ble også stiftet. Kyffhäuserforbundet hadde arbeidet utrettelig for å få gjennomslag hos veteranene fra Verdenskrigen. Og det hadde etter hvert greid å rekruttere. Offiserer ville ikke tilhøre samme organisasjon som menige soldater. De sluttet seg derfor til Deutscher Offiziersbund, som ble stiftet i november 1918.
Våren 1919 var det derfor fem foreninger for krigsoffer: Det lille foreningen for blinde soldater, Bund der erblindeter Krieger; Kyffhäuser Bund og Deutscher Offiziersbund; og Sentralforeningen og Riksforbundet.
Det oppstod en venstreopposisjon innenfor Riksforbundet. Venstresiden i tysk politikk var blitt splittet, og denne splittelsen gjorde seg også gjeldende i Riksforbundet.
I januar 1919 ba Karl Tiedt Riksforbundet om å bryte med SPD. Men et møte i lokalforeninga i Berlin gikk mot dette forslaget, og Karl Tiedt og tilhengerne hans forlot møtet. En måned senere offentliggjorde Karl Tiedt at han stiftet en ny forening for krigsoffer: Internationaler Bund der Opfer des Krieges und der Arbeiter - Internasjonalt forbund for krigsoffer og arbeidere. Karl Tiedt insisterte på, i likhet med stifterne av de andre foreningene for krigsoffer, at den organisasjonen som han stiftet var partipolitisk nøytral. Men organisasjonen hans sympatiserte med kommunistpartiet.
At Karl Tiedt forlot Riksforbundet fikk Kuttner til å gå av som formann for å avpolitisere Riksforbundet. I en artikkel i Vorwärts bekreftet Erich Rossmann at Riksforbundet var upolitisk, og han angrep Karl Tiedts kommunistiske gruppering. Rossmann konkluderte med å skrive: "En ting er vi sikre på: En kamerat som går gjennom den sosiale og politiske skolen til Riksforbundet vil aldri slutte seg til en av de høyreekstreme veterangruppene, heller ikke vil han bli en reaksjonær leiesvenn."
I april 1919 ble en ny gruppe med navnet Einheitsverband - Enhetsforbundet - dannet. Offisielt var også Enhetsforbundet partipolitisk nøytralt, men også det var politisk orientert. Det var borgerlig-liberalt, og stod politisk mellom Riksforbundet og Sentralforeningen.
Og det var andre, mindre organisasjoner for krigsoffer. Men det var disse nevnte sju organisasjonene som var de dominerende organisasjonene for krigsoffer. Og de kom til å utgjøre krigsofrenes bevegelse under Weimarrepublikken.
I 1921 hadde krigsofferforeningene følgende medlemstall:
| Reichsbund | 639.856 |
| Kyffhäuser Bund | 225.385 |
| Einheitsverband | 209.194 |
| Zentralverband | 156.320 |
| Internationaler Bund | 136.883 |
| Deutscher Offizierbund | 27.435 |
| Bund erblindeter Krieger | 2.521 |
Alle disse gruppene, kanskje med unntak for de blindes forbund, var gjennomført politiske, selv om alle benektet dette. De benektet dette for å kunne appellere så bredt som mulig. Det var også typisk for den forakten for politikk som fantes i Tyskland, og typisk for det ønsket om, eller idealiseringen av, å stå samlende, som representant for det felles beste, over den politikken som eksisterte.
Den politiske orienteringen til disse gruppene viste at de politiske motsetningene som hadde eksisterte før krigen hadde overlevd den.
Krigsofrene kunne hevde at de stod over politikken siden de var ofre for en politikk som hele samfunnet og staten hadde stått bak. De var slik ikke bare en ny interessegruppe, men skapt av en handling som hele samfunnet hadde gått inn for.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tyske krigsoffer 1914-39
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: