Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Denne teksten er et referat av det kapitlet som Jeremy Noakes har kalt for "Moral". Det framstiller hvordan den tyske sivilbefolkninga opplevde noen sider av Den Andre Verdenskrig og reagerte på noen av dens påkjenninger. Derfor har jeg valgt å kalle denne teksten for "Sivilbefolkninga og krigen 1939-45". Også andre kapitler i verket til Jeremy Noakes tar opp befolkningas forhold under krigen og dens reaksjoner på krigen.
Opptakten til den Andre Verdenskrig har jeg allerede skrevet om, som jeg også har skrevet flere kapitler om denne krigen. Da krigen begynte var det slett ingen begeistring for dette i den tyske befolkninga. Jeremy Noakes skriver at stemninga i befolkninga er blitt oppsummert som "nølende lojalitet". Nazistenes aggressive handlinger overfor andre land lyktes til å begynne med i å nå sine mål uten at det ble krig; man kan nevne overfor Østerrike og Tsjekkoslovakia. Det tyskerne satte pris på ved disse aksjonene var at de ikke førte til krig. Det tyske angrepet mot Polen var bare delvis vellykket; det var vellykket i den forstand at Polen raskt ble erobret, men det tyske angrepet førte til at Tyskland kom i krig med Storbritannia og Frankrike, og bare svært få tyskere ønsket dette. Selv om tyskerne ikke ønsket krig var de fleste av dem likevel lojale overfor regimet. Hitler hadde i 1939 ført en ganske vellykket politikk gjennom årene fra 1933 målt etter de mål han hadde satt seg, og dette hadde bygd opp tillit til ham i store deler av befolkninga. Det skulle store nederlag til for at denne tilliten ble revet ned.
Under Første Verdenskrig hadde det oppstått hungersnød i Tyskland. Nazistene var oppsatt på at dette ville de unngå. Derfor hadde de forberedt et rasjoneringssystem som skulle sørge for at befolkninga hadde livets nødvendigheter. Den tyske produksjonen av mat var ikke tilstrekkelig til befolkninga, spesielt var produksjonen av fett og protein utilfredsstillende. Den 27. august 1939 kom en serie forordninger som opprettet rasjoneringssystemet, og dagen etter trådte dette i kraft. Rosa identitetskort som skulle brukes sammen med rasjoneringskortene var allerede blitt trykt opp i 1937, og var lagret lokalt. De ble delt ut den 27. august. De viktigste matvarene ble rasjonert fra august 1939 med unntak for poteter og frukt og grønnsaker. Poteter ble rasjonert våren 1942, og frukt og grønnsaker en del tidligere. Rasjoneringskortene var gyldige i 28 dager.
I slutten av 1942 utgjorde matvarer som ikke var rasjonert bare 0,3% av matvareforsyningen til en gjennomsnittlig arbeiderklassefamilie, sammenliknet med 18,4% i 1939/40 og 20,6% i 1940/41. Det var kronisk mangel på frukt og grønnsaker, inkludert poteter.
Rasjoneringssystem fordelte mat etter blant annet alder og hvor tungt folk arbeidet. I utgangspunktet var det tre kategorier for arbeidet: en normal konsument fikk 2.400 kalorier per dag, en som arbeidet tungt fikk 3.600 kalorier daglig, og en som arbeidet svært tungt 4.300 kalorier daglig. Det ble vanskelig å plassere de ulike yrkesgruppene i dette systemet. Selv om det i noen tilfeller var lett, som å si at gruvearbeidere arbeidet svært tungt og kontorarbeid var normalt tungt, så var det arbeidere som arbeidet svært lange dager og ikke passet inn i systemet. For å ta hensyn til dette ble en fjerde kategori åpnet, for arbeidere som arbeidet lange skift, minst ti timer (for kvinner og ungdom minst ni timer), og for nattarbeid. Omkring 40% av de tyske arbeidstakerne tilhørte gruppa som arbeidet normalt tungt. Personalet i Wehrmacht fikk tre ganger så mange kalorier som "normalkonsumenten.
Dessuten fikk gravide kvinner og kvinner som ammet ekstra melk. Jøder fikk reduserte rasjoner, og ble etter hvert tvunget til å overleve på poteter.
Befolkninga var svært opptatt av matvaretildelingene. Flere ganger i løpet av krigen ble matvareforsyningene redusert, og ved juletider kom det betydelige ekstra utdelinger. Det alvorligste kuttet i matvareforsyningen kom den 6. april 1942. Den hemmelige tjenesten (SD) laget en rapport om virkningen av kuttene i matvareforsyningene i april 1942:
I følge enstemmige rapporter fra alle deler av Riket har kunngjøringen om at matvareforsyningene skal reduseres skapt stor skuffelse og, spesielt blant arbeidsfolk, betydelig engstelse.Atskillige rapporter sier at kunngjøringen om de "dype kuttene" i matforsyningen har hatt en virkelig ødeleggende virkning i store deler av befolkninga i den grad at det ikke kan sammenliknes med noen annen hendelse under krigen. Selv om folk i alminnelighet er klar over at for å oppnå endelig seier må det tyske folket tilpasse seg denne nye situasjonen, er det forholdsvis få personer som har vært forberedt på å vise den nødvendige forståelse for de nye nedskjæringene i matrasjonene. Spesielt arbeiderne i de store byene og i industriområdene, som ofte betraktet den tidligere forsyninga som ganske begrenset, antar tilsynelatende en holdning som ikke viser noen som helst forståelse for dette nye tiltaket. Stemningen i disse delene av befolkninga har nådd det laveste punktet noen gang i løpet av krigen. Tallrike landsmenn har uttrykt sin misnøye med ironiske bemerkninger om den påstått sikre tyske forsyningssituasjonen og kommet med rettframme hints om en framtidig forverrelse av deres arbeidsinnsats. De nye restriksjonene blir følt spesielt påtrengende av husmødre som finner det umulig å skaffe tilstrekkelig mat til familiene sine........
I sammenheng med kunngjøringen om nedskjæringer av matrasjonene er befolkninga på nytt blitt stadig mer opptatt av rettferdigheten i fordelingen av mat og andre varer som det er lite av. Folk, spesielt arbeidere, nevner med stor bitterhet det faktum at en stor del av de bedrestilte kretser kan få tak i ting som det er lite av i tillegg til sine matrasjoner gjennom sine sosiale forbindelser og større pengebøker. Det er en utstrakt bekymring for at etter gjennomføring av de nye matfordelingene vil tuskhandelen på svartebørsen vil enda mer utstrakt enn hittil.
Kilde: Dokument 1266.
Nedskjæringene ble delvis opphevet høsten 1942, og det forbedret moralen. Og til jul ble det gitt ekstra tildeling av mat, sprit, kaffe sjokolade og søtsaker. Men også kvaliteten på matvarene ble dårligere. For eksempel ble det blandet inn 10-20 prosent byggmel i brødet, og det ga brødet en bitter smak. Det oppstod transportproblem som hindret at folk fikk sine fulle rasjoner, og de måtte ta til takke med erstatninger.
Likevel var matvareforsyninga og fordelinga av den langt bedre enn under Første Verdenskrig. Det framgår av tabellene nedfor. De er dokument 1267:
| År | Brød | Kjøtt | Fett | Poteter | Sukker |
|---|---|---|---|---|---|
| 1916 | 108,5 | 18,2 | 6,8 | 180,0 | - |
| 1917 | 107,3 | 18,6 | 3,3 | 127,5 | 12,8 |
| 1918 | 98,3 | 12,8 | 3,2 | 195,0 | 17,7 |
| 1919 | 120,2 | 11,5 | 6,1 | 187,8 | 11,4 |
| År | Brød | Kjøtt | Fett | Poteter | sukker |
|---|---|---|---|---|---|
| 1940 | 124,2 | 26,2 | 14,0 | ingen rasjonering | 17,3 |
| 1941 | 117,0 | 23,0 | 14,0 | tall mangler | 18,1 |
| 1942 | 111,8 | 18,5 | 11,6 | 130,5 | 16,9 |
| 1943 | 131,2 | 18,8 | 11,6 | 168,0 | 16,6 |
| 1944 | 139,6 | 18,9 | 11,1 | 124,0 | 17,6 |
| 1945 | 113,5 | 8,1 | 5,6 | 99,6 | 9,5 |
| 1946 | 109,3 | 7,1 | 4,1 | 60,0 | 9,1 |
| 1947 | 123,3 | 5,2 | 2,2 | 37,0 | 7,3 |
En grunn til at matvareforsyningene var bedre under Andre Verdenskrig enn under Første Verdenskrig er at det ble produsert mer mat i Tyskland under den Andre enn under den Første Verdenskrigen. En annen viktig grunn er at under Andre Verdenskrig utnyttet Tyskland det imperiet som det erobret og overførte både mat og andre ressurser fra de erobrede landene til Tyskland. Det følgende gir oversikt over import av noen viktige matvarer:
| - | Brødkorn | Forkorn | Kjøtt og fett |
|---|---|---|---|
| 1938/39 | 1,2 | 1,7 | 1,1 |
| 1939/40 | 1,5 | 0,9 | 0,9 |
| 1940/41 | 1,4 | 2,1 | 0,9 |
| 1941/42 | 3,0 | 1,3 | 0,9 |
| 1942/43 | 3,6 | 2,8 | 1,1 |
| 1943/44 | 3,5 | 1,9 | 0,9 |
Kostholdet var jevnt over bedre i Tyskland under krigen enn i de landene som ble okkupert av Tyskland på grunn av disse store overføringene av matvarer.
Det ble ikke utarbeidet et detaljert rasjoneringssystem for klær. I utgangspunktet måtte konsumentene søke om å få kjøpe klær. Men det viste seg at det store byråkratiet som var nødvendig for å behandle alle søknadene ikke fantes, og det ble det levert ut kort for klær - Reichskleiderkarte. Hvert kort ga innehaveren et visst antall poeng, og det ble fastsatt at det krevdes et bestemt antall poeng for å kjøpe bestemte plagg. For hver gang en person kjøpte et plagg ble et antall poeng fjernet fra kortet.
Da de store bombeangrepene mot de tyske byene begynte å komme fikk de som ble rammet spesielle tillatelser for å skaffe seg nødvendige klær.
Sko kunne bare kjøpes med spesiell tillatelse. Konsumentene hadde bare krav på å eie to par sko, og det var mangel på sko i Tyskland gjennom krigen. Det var også lite av såpe og vaskepulver. Til å begynne med hadde hver person fått kjøpe et såpestykke på 80 eller 75 gram og 250 gram vaskepulver per måned. I årene 1943-45 var det stor mangel på såpe og vaskepulver.
Matvareprisene skulle overvåkes av en priskommissær, og politiet skulle sørge for at de fastsatte prisene ble holdt. For luksusbetonte varer økte prisene, og det gjaldt også for klær og kjøkkenutstyr. Men sammenliknet med situasjonen under Første Verdenskrig ble svartebørsaktiviteten holdt nede og inflasjonen var under kontroll.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: