Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Det som først og fremst slo ut indianerne i møtet med europeerne var de sykdommene og mikroorganismene som europeerne hadde med seg da de kom til Amerika, og som var nye og ukjente i Amerika. Dette skal det fortelles om her. Det skal også fortelles om hvordan disse ulike bestandene med mikroorganismer var blitt utviklet, og om hvordan dette møtet mellom disse ulike økologiske systemene var fatalt for indianerne og fruktbringende for europeerne.
Alan Taylor skriver i introduksjonen til boka si at i årene fra 1492 til 1776 ble den nordamerikanske befolkninga mindre siden flere innfødte ble drept av sykdommer og av hvite enn antallet hvite og svarte som kom til. Dette gjelder ganske sikkert også for resten av Amerika. På 1700-tallet var de fleste innvandrerne som kom til Nord-Amerika svarte slaver. Alan Taylor siterer historikeren John Murrin som om denne utviklinga har skrevet at det var langt flere tapere enn vinnere, og at den var en tragedie av så enorme proporsjoner at det ikke er lett å se den for seg.
Hvite, afrikanere og indianere ble ført sammen på indianernes land og blandet med dyr, planter og mikrober fra ulike miljø i en skala som verdenshistorien aldri før hadde sett. Spesielt indianerne fikk sin verden forvandlet ved denne inntrengningen av fremmede nykommere som førte med seg ukjente sykdommer, dyr og våpen. Det skapte en ny verden. I de fleste forhold hadde de hvite nykommerne en enorm økologisk, teknologisk og organisatorisk overlegenhet.
Folkene ble sortert etter rase. Men fra først av så de nye elitene på sin overlegenhet som et produkt av sin kultur og religion, og de så ikke på sine egne bønder, soldater, arbeidere og sjømenn som særlig mer verdt enn indianerne og afrikanerne, skrev Alan Taylor. Men de engelske utviklet i sterkere grad enn de franske og spanske en rasistisk solidaritet mellom de hvite rettet mot indianerne og afrikanerne, der de hvite gikk sammen om å kontrollere indianerne og afrikanerne.
Alan Taylor skriver at alle rester etter mennesker som er funnet i Amerika er nesten sikkert mindre enn femten tusen år gamle. Fossilene stammer fra mennesker som er så like at de må ha hatt få forfedre. Trolig var det bare noen få hundre mennesker som kom til Amerika og som ble forfedrene til indianerne.
Disse menneskene kom trolig fra Sibir over Beringstredet til Alaska i en periode der det var tørt land i Beringstredet. Beringstredet var tørt mellom tjuefem tusen og tolv tusen år siden så mye vann var bundet opp i is at havnivået var betydelig lavere enn i dag.
For femten tusen år siden levde innbyggerne i Sibir i små grupper som streifet vidt omkring på jakt etter mat. De levde av storvilt som mammut. De måtte stadig være på flyttefot og kunne ikke bære mye med seg, og hadde ikke mange eiendeler.
På sine vandringer passerte noen av gruppene over til Alaska. På denne tida foregikk ei langsom oppvarming av kloden og isen minsket stadig. Det ble lettere å ta seg fram sørover inn i Amerika. Da isen smeltet forsvant landbrua mellom Sibir og Alaska, og det ble vanskeligere å krysse over fra Asia til Amerika. Men det var fortsatt mulig å ta seg over med hjelp av små båter, og det kom flere innvandrere over Beringstredet for mellom åtte og ti tusen år siden. Etterkommerne etter denne innvandringsbølgen nådde ned til det amerikanske sydvest for omkring seks hundre år siden, og er kjent som Navajo og Apacheindianere. For omkring fem tusen år siden begynte en tredje bølge innvandrere å komme. Dette var forfedrene til eskimoene.
Alan Taylor skriver at forskerne kaller den første innvandringsbølgen for paloindianere. De var jegere og samlere, og levde i grupper på fra femten til femti mennesker. Det viktigste våpnet deres var et spyd med en skarp spiss av stein.
Da paloindianerne vandret inn i Amerika fant de først et stort og kjølig land som var dekket av gras. På de store grasslettene levde det store pattedyr som spiste gras. Blant disse var mammuter, mastodonter, bison, hester og kameler. Det var bevere store som bjørner. Mammuten var 12 fot høy og kunne veie ti tonn. Og paloindianerne var storviltjegere klare til å forsyne seg - de var kommet til storviltjegernes paradis.
Paloindianernes antall vokste sterkt, og de spredte seg raskt ut over hele Amerika, og for ni tusen år siden var de allerede kommet aller lengst sør i Amerika.
Trolig både på grunn av klimaendring og på grunn av for sterk jakt døde nesten alle de store dyrene ut, eller ble utryddet. Utryddelsen omfattet to tredjedeler av pattedyrartene som var mer enn femti kilo ved voksen alder, inkludert hesten og kamelen.
Samtidig som de store dyrene ble borte ble landskapet forandret. Grasslettene ble mindre og skogene dekket større områder. Miljøet ble mer variert, og mange ulike planter og dyr spredte seg. Det ga nye muligheter til å sanke mat.
Dermed kunne de nomadiske gruppene utvikle flere strategier for å livnære seg og for å utnytte det større mangfoldet av planter og dyr som mat. De kunne lære å leve av nøtter og frukt og skjell og fisk og frø og røtter og bær etc. Nye jaktredskaper, som nett til å fange fisk og dyr i, ble utviklet. For omkring ni tusen år siden ble atlatl utviklet - det er en spydkaster som gjør det mulig å drive jakt med spyd på en mer effektiv måte.
Amerikanske arkeologer kaller disse indianerne for "Arkaiske" for å skille dem fra storviltjegerne, som altså kalles paloindianere. De arkaiske indianerne utnyttet flere sorter mat enn sine forfedre storviltjegerne, og samlet sitt fikk de tilgang til en større mengde mat enn forfedrene. Dermed kunne befolkningene fortsette å vokse. Alan Taylor skriver at på et bestemt område kunne det leve omkring ti ganger så mange arkaiske indianere som det tidligere kunne leve storviltjegere. Fra å ha vært omkring 100.000 mennesker i Nord-Amerika i slutten av den paleolitiske tid vokste befolkninga til å bli omkring en million mennesker ved slutten av den arkaiske perioden.
I det tempererte klimaet begynte folk i større grad å leve i mer permanente landsbyer, siden de ikke stadig flyttet etter de store graseterne. Landsbyene lå der det var god tilgang på rent vann, ved elver eller innsjøer. Gruppene fikk også mer avgrensede områder som de levde på og der de flyttet etter faste, sesongbestemte ruter. De høstet også bestemte planter til bestemte årstider. Alan Taylor nevner som eksempel at i sørvest spredte folket seg i løpet av sommeren for å jakte på småvilt og hjortedyr. Når vinteren begynte å komme med regn og kulde samlet folk seg i større grupper i huler og skjul og høstet blant annet nøtter. Når våren kom spredte de seg igjen for å høste røtter og bær og vilt.
De arkaiske indianerne begynte å forandre sine omgivelser for å øke utbyttet av de plantene og dyrene som de gjorde seg nytte av. De satte årlig fyr på kratt og små trær for å gi bedre beiter til hjortedyrene som de jaktet på. Noen steder luket indianerne bort uspiselige planter for å gi spiselige planter bedre forhold.
Siden klimatiske forhold og plante og dyreliv varierer svært sterkt gjennom Amerika levde folk på ulike måter og av ulike ressurser. De utviklet ulike kulturer og språk og ritualer og myter og slektskapsystem.
Ved å oppdage hvilke planter som var spiselige og ved å luke bort uspiselige planter for å gi de spiselige plantene bedre plass ble det etter hvert utviklet et jordbruk. Det ble også drevet foredling eller avl på de spiselige plantene ved at frø og røtter som var spesielt store ble valgt ut for å bli plantet. Noen grupper indianerne vannet og gjødslet de plantene som de spesielt tok vare på. Vill mais ble krysset med andre ville grasarter for å få fram planter som ga mer mat.
Indianerne i det sentrale Mexico var pionerene i utvikling av de tre store planteslagene som ble utviklet i det nordamerikanske hagebruket - mais, squash og bønner. Dyrking av disse plantene førte til at befolkninga kunne vokse, og dermed vokste arealet der disse plantene ble dyrket. Og arealet der det var mulig å drive jakt ble mindre. Befolkninga ble mer fastboende, og ble boende det meste av året i landsbyer som lå i nærheten av de markene som de dyrket. Mais krevde godt stell for å gi god avling, og dermed krevde den ei fastboende befolkning. I jordbrukskulturene ble det utviklet spesialisering og sosial lagdeling.
Jordbrukskulturene ble mer sårbare for tørke og plantesykdommer siden de var avhengige av noen få plantesorter som var konsentrert på et begrenset område. De tidligere kulturene som hadde utnyttet flere typer mat spredt over et større område hadde vært mindre sårbare. De nye jordbrukskulturene krevde også et mer langvarig og anstrengende arbeid enn livet som jeger og samler hadde krevd. En jordbrukskultur som for ensidig hviler på dyrking av mais fører til feilernæring siden mais har for lite av proteiner og en del andre næringsstoffer. Og man ser av skjelett som er funnet at den gamle jordbruksbefolkninga i Mexico led av feilernæring. Dessuten fører den tette bosetninga til at mange sykdommer lettere kan spre seg og være levende i befolkninga - i indianernes Mexico var denne sykdommen tuberkulose.
Disse ulempene ved hagebrukskulturen førte til at den spredte seg sakte. Men i tidsrommet 700 - 1200 var mais, bønner og squash blitt grunnleggende i kostholdet i det amerikanske sørvest, i Midtvesten og i den sørøstlige delen av det framtidige USA, og også i den tempererte delen av nordøst.
I Mexico og i det amerikanske sørvest der dyrking av mais var mest utviklet krevde dette jordbruket at det ble bygd vanningsanlegg, og det var svært arbeidskrevende. Det måtte bygges dammer og kanaler siden området var så tørt, og de måtte vedlikeholdes. I de fuktigere områdene i det sentrale og østlige Nord-Amerika var ikke dette nødvendig, og mennene kunne fortsette med å drive jakt og fiske mens kvinnene tok seg av jordbruket.
Denne typen jordbruk ble aldri vanlig blant alle indianerne. Noen steder var det for kaldt til at mais og bønner kunne dyrkes, eller det kunne være for tørt, eller de kunne leve i områder der det var rikt på andre matsorter. Der det var for tørt eller for kaldt fortsatte indianerne å leve i små egalitære grupper.
I California og lenger nord ved Stillehavskysten ble heller ikke dyrking av mais tatt i bruk selv om det var tilstrekkelig med nedbør og varme. Det skyldes trolig at her var det plenty av andre typer mat.
Mellom år 300 og år 1100 ble spesielt to komplekse og folkerike kulturer utviklet i det amerikanske sørvest. Disse kalles for Hohokam og Anazi. De bestod av flere språksamfunn og mange politisk selvstendige landsbyer eller byer, som senere ble kalt for pueblo. De hadde ikke trekkdyr eller et skriftspråk. Men begge kulturene bygde hus av stein og ble ledet av et sosialt hierarki der lederne samtidig var høvdinger og prester.
Begge utførte årlige ritualer som hadde som oppgave å opprettholde harmonien og produktiviteten i verden. De betraktet gjennomføringen av ritualene som vesentlige for å opprettholde naturens orden og forhindre at verden falt sammen i kaos.
Både Hohokam og Anazi var tydelig påvirket av kulturene i Mexico. De handlet med Mexico, og byttet bort edle steiner og mottok kopperbjeller, papegøyer og maisfrø, og de hadde lært fra Mexico å dyrke bomull og å lage klær av bomull. De hadde også lært om den kulturen som eksisterte i Mexico, og importerte trekk fra den.
I dette tørre området var det nødvendig å bygge vanningsanlegg med dammer og grøfter for å vanne åkrene. I Gila River Valley og Salt River Valley i det sørlige Arizona bygde Hohokam mer enn 800 kilometer med kanaler for å samle opp og spre vann i de områdene der det ble dyrket mais, bønner og squash.
Vanningsanleggene krevde store felles arbeider og samordnet arbeidsinnsats. Den største puebloen til Hohokam er blitt kalt for Snaketown, og den hadde omkring tusen innbyggere. Noen av dem levde i bygninger som var to eller tre etasjer høye. Anasazi bygde enda større puebloer.
I det tolvte og trettende århundret gjennomgikk disse kulturene alvorlige kriser som begynte med at miljøet ble forringet og befolkningene større enn det var mulig å forsørge. Kulturene var blitt for avhengige av mais, og maisen utmattet jorda som den ble dyrket i, og avlingene ble mindre. Mellom 1130 og 1190 kom en langvarig tørkeperiode som forverret krisen, og det kom til indre strid.
Hohokam kom tydeligvis fram til at det ikke var verdt å fortsette slitet med å forsørge eliten og vedlikeholde vanningsanleggene, og de oppga systemet. De forlot heller byene sine og gikk over til å leve som jegere og samlere over store områder. Da spanjolene kom levde de i mange små landsbyer. Spanjolene kalte dem for Pima og Papago.
Mellom 1150 og 1250 reagerte Anasazi på den økende volden med å flytte puebloene sine til steder som var lettere å forsvare, og befestet puebloene. Ved slutten av det trettende århundret oppga de fleste anasazi det landet som de hadde dyrket og flyktet sørover og østover på jakt etter områder der jordsmonnet var mer fruktbart. De søkte etter bedre forhold. Noen slo seg ned i det vestlige New Mexico og det østlige Arizona, og bygde Acoma, Hopi og Zuni puebloer. Andre anasazi reiste enda lenger mot øst og slo seg ned ved øvre del av Rio Grande der det var vann selv i tørkeår. Spanjolene kalte dem for puebloindianere. Anasazi kulturen brøt ikke sammen, men den flyttet. De muntlige tradisjonene til Pueblo, Zuni, Hopi og Acoma er enige om at deres forfedre ble drevet bort av tørke, uår, sykdom og vold.
Ved Mississippi er klimaet fuktig og temperert. Elva drenerer et stort område. Folkene som bodde i nedbørsområdet til Mississippi trengte ikke å bygge vanningsanlegg for å drive jordbruk. I dette området var en stor mengde ulike planter og dyr. De som bodde her begynte å eksperimentere med jordbruk to tusen år før Kristus, men de fortsatte hovedsaklig å leve som jegere og samlere til år 800 etter Kristus. Da begynte de å dyrke mais, bønner og squash. Slettelandet ved Mississippi egnet seg godt til å dyrke disse plantene, og befolkninga kunne vokse sterkt. Mississippidalen ble det tettest bosatte området nord for Mexico.
Folkene i Mississippidalen bygde byer rundt sentrale plasser der det ble bygd hauger med templer av tre på toppen. I disse templene bodde høvdingene. Disse folkene hentet mange av sine skikker og trosforestillinger fra Mexico, og de mente at sola var den viktigste guden, og de drev med menneskeofring. Når en høvding døde ble kona og tjenerne hans drept og gravlagt sammen med ham.
I Mississippidalen var det mange høvdingdømmer og stadig rivalisering mellom dem, og maktforholdene var i stadig endring. Høvdingdømmene lå i stadig krig mot hverandre, og mange byer ble befestet med palisader.
Det største og rikeste sentret var et sted som nå heter Cahokia. Det ligger i nærheten av Mississippielva i Illinois like øst for St. Louis. Dette stedet er plassert på ei stor og fruktbar slette, og hadde ei befolkning på minst ti tusen innbyggere, noen anslag er på 40.000 innbyggere. Cahokia ble bygd mellom år 900 og 1100. Det var den største byen nord for Mexico. Den var omgitt av palisader.
Det var mange jordhauger med templer på toppen i byen. Den største var 110 fot høy. I templet bodde høvdingen, som også var den fremste presten.
I løpet av det tolvte århundret begynte det å gå tilbake med Cahokia, og byen ble forlatt ved midten av det trettende århundret. Det ser ut til at de lokale ressursene ble overbeskattet. Det førte til underernæring og indre strid. Skogen i nærheten av byen ble hogd ned og viltet ble overbeskattet, og befolkninga ble for avhengig av mais. Så kom det år med uvanlig tørke, og avlinga slo feil. Det kom til opprør.
Likevel fortsatte denne Mississippikulturen å være levende lenger sør. Den ble beskrevet av folk som fulgte med ekspedisjonen til Hernando de Soto i 1540-42. De så store befolkninger og store maisåkre. Byene lå så nær hverandre at de kunne se fra den ene byen til den neste.
Denne folkerike kulturen ble ødelagt av europeiske sykdommer og europeiske voldsmenn, og de fleste menneskene i Mississippidalen ble borte.
Alan Taylor skriver at både Hohokam, Anasazi og den nordlige Mississippikulturen la sine lokale omgivelser under for sterkt press, og det førte til økt vold og sammenbrudd og forflytning av de største samfunnene som tilhørte disse kulturene. Men dette var unntak, de fleste indianersamfunnene levde i større harmoni med den naturen som omgav dem. Nord for Mexico levde de fleste indianerne i mindre konsentrasjoner, i små grupper som ofte var på flyttefot, og som la mindre press på naturen og på sine nære omgivelser.
De innfødte kunne skade sine omgivelser, men, skriver Alan Taylor, de gjorde mindre skade enn de hvite som etter hvert flyttet inn. I følge alle beretninger hadde den naturen som de europeiske oppdagerne fant et større mangfold og rikdom av dyr og planter enn den naturen som eksisterte i den gamle verden. Etter å ha forringet plantelivet og dyrelivet i den gamle verden kom kolonistene til den nye verden for å gjøre det samme på nytt.
Da europeerne kom ble indianerne klar over at de ikke kunne stå mot våpnene og sykdommene til europeerne. Indianerne hadde ikke redskaper, eller våpen, av jern og stål. De hadde heller ikke hester eller andre trekkdyr, og de kunne ikke bygge skip. Bare eliten i enkelte deler av Amerika behersket en form for skrivekunst som gjorde det mulig for dem å kommunisere over store avstander. Bare aztekerne hadde kommunikasjoner som ville ha gjort det mulig for flere byer å samordne krigføring. Europeernes skriftlige kommunikasjon gjorde det mulig for dem å bygge større og mer komplekse organisasjonsformer enn indianerne hadde mulighet til.
Europeerne var i 1492 arvinger etter gamle og komplekse materielle kulturer som hadde utviklet et jordbruk basert på husdyrhold og korndyrking. Det europeiske jordbruket ga europeerne trekkdyr og tilgang på gjødsel og muskelkraft og animalske proteiner som var langt større enn det indianerne hadde. Videre hadde europeerne vært utsatt for de mikrobene som levde sammen med husdyrene i mange tusen år, og hadde dermed oppnådd en viss tilpassing til mikrobene og de sykdommene de forårsaket.
Europeerne hadde utviklet ekspansjonistiske ambisjoner og en skriftkultur og teknologi som gjorde det mulig for dem å utforske hele kloden og å gjennomføre store erobringer, og en dødelig samling mikroorganismer som ville hjelpe dem i å erobre Amerika.
Indianerne hadde religiøse forestillinger som på mange måter var ulike de europeiske. Europeerne trodde at de hadde en gudegitt plikt til å legge verden under seg og å herske over hele naturen. Indianerne trodde at de stod i et mer komplekst gjensidig avhengighetsforhold til det overnaturlige. Europeerne mente at de hadde en gudegitt plikt til å dominere naturen, mens indianerne mente at de overnaturlige kreftene krevde offer og la begrensninger på menneskene.
Indianerne i Nord-Amerika var animister. Det betyr at de mente at det fantes guder i naturen, at den var besjelet. I alle ting var det åndelig kraft. Man måtte lære å ta hensyn til disse åndelige kreftene og leve sammen med dem. Man kommuniserte med dem, og dominerte dem ikke.
Dette førte til at indianerne hadde et annet forhold til naturen enn det europeerne hadde. Indianerne trodde at deres handlinger i forhold til naturen var sosiale, at de ble foretatt i forhold til levende ånder som mer eller mindre liknet på dem selv.
Indianerne forstod at de måtte høste av naturen for å overleve, men de måtte vise måtehold for ikke å vekke åndenes fiendtlighet. De måtte tilpasse seg, og være klar over at åndene kunne bli fiendtlige. Derfor måtte man gå fram med forsiktighet overfor naturen og sine omgivelser. Verden var et usikkert og farlig sted.
De innfødte mente at de kunne lære om åndene ved hjelp av drømmer og visjoner, og få hjelp fra åndene. Sjamanene var personer som kunne oppnå visjoner. De kunne være mellommenn mellom menneskene og åndene. De kunne ha magiske krefter siden de kunne kommunisere med åndene.
Siden indianerne ikke hadde redskaper av jern eller husdyr mente europeerne at de var primitive. Indianerne derimot så seg selv som mer ressursrike enn europeerne siden de visste hvilke planter som kunne spises og kunne brukes som medisin og hvor det var best å drive jakt. De hadde en kunnskap om naturen som europeerne ikke hadde. Europeerne virket som ubehjelpelige i villmarkene.
Europeerne så på indianernes religiøse forestillinger som djevelens produkt, og sjamanene som heksedoktorer, magikere og hekser. De kristne hadde begynt å skille det guddommelige fra det naturlige, og Gud var plassert i en himmel langt fra det jordiske. Europeerne fortsatte å tro på at overnaturlige krefter kunne gripe inn i menneskelivet, men at de var noe som kom utenfra, og som ikke hørte til i naturen. Opplyste europeere mente at naturen var en sjelløs materie som fulgte mekaniske og fysiske lover. Dermed trengte ikke europeerne ha frykt for å mishage åndene når de høstet ressurser eller grep inn i naturen.
Mange av samfunnene langs de europeiske kystene var i ferd med å utvikle kapitalistiske økonomier og kulturer i løpet av det sekstende og syttende århundret. Der ble produksjonsmidlene varer som kunne kjøpes og selges. Alan Taylor skriver at kapitalistiske samfunn krever langt mer arbeid fra vanlige folk og tar ut langt mer energi og råstoff fra naturen enn de mindre ambisiøse økonomiene til innfødte som er animister. Kapitalismen krever stadig større produksjon og innovasjon i et uopphørlig jag etter fortjeneste - for å holde seg på høyden og for å unngå å gå konkurs. Dette skaper press for å høste naturen mer enn den tåler.
Jared Diamond skriver i boka "Guns, Germs, and Steel" at de viktigste matsortene som vi har ble utviklet på steder som i dag er ganske tørre og heller lite fruktbare, som Iran og Iraq, Mexico og Andesfjellene, deler av China og i Afrikas Sahel, mens det i de områdene som i dag er de rikeste og mest fruktbare i verden ikke ble utviklet viktige matressurser.
Noen få steder ble jordbruket utviklet med grunnlag i lokale viltvoksende planter og ville dyr, men de fleste steder ble kornslagene og husdyrene importert. Noen steder ble det ikke utviklet nytteplanter fordi det ikke fantes grasarter eller frukt som kunne være utgangspunkt for foredling. Flere av de viktigste matsortene våre, både korn og husdyr, ble foredlet i Midtøsten, nærmere bestemt i det området som kalles den fruktbare halvmånen. En grunn til dette, skriver Diamond, var at dette var lett å gjøre nettopp der siden de ville plantene som vokste i Midtøsten egnet seg svært godt til foredling og dyrking. De ville plantene liknet allerede så mye på de foredlede plantene som vi har i dag at de er lette å kjenne igjen - det var altså ikke nødvendig med store forandringer for at de ville plantene skulle bli nyttige kulturplanter.
Klimaet i Midtøsten la til rette for at det skulle vokse fram ville planter som egnet seg til kultur. Klimaet gir våte og milde vintre og tørre og varme somrer. Plantene må kunne overleve den tørre og varme årstida for så raskt å begynne å vokse når regnet kommer. Mange av plantene er årlige, altså ettårige, de setter frø og tørker og dør når varmen setter inn, og når regnet kommer begynner frøene å gro. Mange av disse plantene bruker energien de tar opp til å lage store frø som er spiselige framfor å lage solide og uspiselige stammer eller stilker. Vi snakker her om f.eks. hvete og bygg. I den fruktbare halvmånen i Midtøsten der disse plantene vokste vilt var det lett å oppdage dem siden det var så mange av dem og de var så konsentrert - det var mulig å leve av dem enda mens menneskene fortsatt var jegere og samlere.
Sammenlign dette med de problemene som lå i å foredle mais. Man tror at den ville planten som var utgangspunktet for foredlingsarbeidet som førte fram til mais var en vill plante som er kjent som teosinte. Den var lite egnet som mat i vill tilstand, og det var vanskelig å se at dette kunne være utgangspunktet for en viktig matplante. Frøene var små og de lå inne i et hardt skall. Det tok tusenvis av års utvikling å utvikle teosinte til dagens maisplante - frøene måtte bli langt større og det harde skallet som lå rundt frøene måtte forsvinne.
Den fruktbare halvmånen, og dens planter, ga flere fordeler til de første jordbrukerne. Denne klimasonen hadde uvanlige mange ville planter som egnet seg til kultivering og dyrking. Denne klimasonen strakte seg vestover på begge sidene av Middelhavet. Likevel var det i den fruktbare halvmånen at jordbruket ble utviklet, og ikke langs Middelhavet. Den fruktbare halvmånen hadde fordeler framfor andre områder som også har middelhavsklima, som middelhavslandene og California og det sørvestlige Australia og Chile. Den fruktbare halvmånen var den største sonen med middelhavsklima, og den hadde de største variasjonen i vær fra sesong til sesong og fra år til år. Denne variasjon begunstiget utvikling av ettårige planter, og den fruktbare halvmånen hadde det største mangfoldet i ettårige planter.
Diamond skriver at biologen Mark Blumler har skrevet at av de 56 grasartene med så store frø at de er minst ti ganger større enn gjennomsnittet for grasfrø lever praktisk talt alle av dem i sonen med middelhavsklima eller i andre områder med tørre årstider. Videre er de konsentrert i den fruktbare halvmånen eller andre deler av middelhavsområdet. Dette ga store fordeler til de først jordbrukerne i dette området, og forklarer viktige trekk ved menneskenes tidligste historie.
Det var også fordelaktig at det er så store høydeforskjeller over små avstander i den fruktbare halvmånen - dette bidro også til økt mangfold. Og det bidro til at det var flere ulike dyreslag i den fruktbare halvmånen som kunne være kandidater til å bli temmet, geit, sau, gris og ku ble temmet svært tidlig i den fruktbare halvmånen.
Jordbruket ble skapt i den fruktbare halvmånen da man der begynte å dyrke de åtte planteslagene som er blitt kalt for de grunnleggende avlingene. Det var kornslagene emmer hvete, einkorn hvete og bygg; og det var videre fire typer belgfrukter, blant dem linser og erter; og det var videre lin. Av disse åtte plantene var det bare to som levde i vill tilstand utenfor den fruktbare halvmånen, og disse er lin og bygg. Jordbruket kunne utvikles i den fruktbare halvmånen med grunnlag i lokale planter som vokste vilt.
Sammen med de dyreslagene som kunne temmes og som også levde i vill tilstand i området kunne en balansert pakke planter kombineres som grunnlag for jordbruket. I denne pakken var det tre kornslag, som viktigste kilde for karbohydrater, fire slag belgfrukter som inneholdt 20-25% protein, og fire husdyrslag, som viktig proteinkilde, og lin som kilde til fiber og olje, linfrø inneholder omkring 40% olje. Senere ble husdyrene satt til å dra plogen og andre redskaper og vogner, og de produserte melk og ull som ble brukt av menneskene. Slik hadde bøndene i den fruktbare halvmånen lagt det viktigste materielle grunnlaget for den vestlige sivilisasjonens utvikling.
Amerika var i langt mindre gunstig situasjon med færre dyr som kunne temmes og færre planter som lett kunne utvikles til viktige kilder for protein og karbohydrater og fett. I Mesoamerika var det hunder og kalkuner. De kunne ikke brukes som trekkdyr og de produserte verken ull eller melk, og de ga mindre kjøtt. Mais var vanskeligere å utvikle, og inneholdt langt mindre protein enn plantene i den fruktbare halvmånen.
Jared Diamond spør om jegere og samlere har kjennskap til hvilke av de plantene som de har rundt seg som er spiselig. Han skriver at det er blitt utviklet en hel vitenskap som arbeider med dette spørsmålet - den heter etnobiologi, og studerer folks kjennskap til de ville plantene og dyrene som finnes i deres miljø. De har spesielt konsentrert seg om de gjenlevende jeger og samler folkene og om bønder som i stor grad lever av jakt og ville vekster. Disse studiene viser vanligvis at disse folkene har svært stor kunnskap om de plantene som de har rundt seg. De kan ha inngående kunnskap om, og navn på, mer enn tusen ville planter og dyr. De vet hva disse plantene kan brukes til og hvordan de vokser og hvor de vokser. Men når folk blir mer avhengige av tamme dyr og kulturplanter forsvinner denne kunnskapen.
Lokale planter ble dyrket av indianerne i det østlige Nord-Amerika. Jared Diamond skriver at indianerne utviklet intensiv matproduksjon basert på lokale planter i elvedalene i det østlige Nord-Amerika. Dette begynte før de fikk planter som var blitt kultivert andre steder.
Det var fire planter som var grunnlaget for denne produksjonen av mat, og den begynte 2500-1500 år før Kristus. Det var en lokal variant av squash som hadde spiselige frø og som også kunne brukes som en beholder. Og det var tre slag som hadde spiselige frø: sunflower, sumpweed og goosefoot.
Men dette var ikke nok til å utvikle et jordbruk som det var mulig å leve av. Disse plantene var i to tusen år et supplement til et kosthold som bestod av mat som ble hentet i naturen, men ikke dyrket. Jordbruket kom først til å gi størstedelen av maten fra 500-200 før Kristus. Da hadde tre planter til, knotweed, maygrass og little barley, blitt tatt i kultur.
Alle disse sju plantene hadde høgt innhold av protein, 17-32%, og det er mer enn for de vanlige kornsortene. Sunflower og sumpweed hadde også et høyt innhold av olje, 45-47%.
Men det var alvorlige ulemper med dem. Goosefoot, knotweed og little barley hadde svært små frø, bare en tiendedel av hvete og byggkorn. Og sumpweed kan framkalle allergi og lukter dårlig og kan irritere huden.
Omkring Kristi fødsel begynte mexikanske planter å komme til det østlige Nord-Amerika. Mais kom 200 etter Kristus, men det var lenge en lite viktig plante. Rundt år 900 kom en sort mais som var tilpasset klimaet i det nordøstlige Amerika, og rundt år 1100 ble bønner kjent. Da ble jordbruket i det nordøstlige Amerika sterkt intensivert. I noen områder ble de lokale plantene dyrket sammen med plantene fra Mexico, mens plantene fra Mexico andre steder trengte bort de lokale plantene. Bare to av de plantene som ble kultivert av indianerne i det østlige Nord-Amerika har vært i stand til å konkurrere med planter som har blitt kultivert andre steder, og blir fortsatt dyrket. Disse to plantene er sumpweed og eastern squash. Det er ingen andre ville planter som det har vært mulig å kultivere i Nord-Amerika, så indianerne overså ingen planter.
Jared Diamond skriver at grunnen til folk i den fruktbare halvmånen kultiverte flere nyttige planter og temmet flere dyr enn tilfellet var i Amerika var at det var flere planter og dyr tilgjengelige for kultivering i den fruktbare halvmånen.
Det var husdyrene som ga den hvite mann hans mest dødelige våpen mot indianerne, sykdommene. Og de hvite hadde langt flere dødelige sykdommer enn indianerne. Jared Diamond skriver at en sykdom som kan skade store mengder mennesker, og det er det det her er snakk om, må kunne spre seg. Mikrobene må etter å ha slått rot i et menneske og gjort det sykt videre til flere mennesker. De kan hostes ut eller gå ut med avføringa eller bli overført av andre skapninger, som insekter, mygg eller fluer eller lus, eller hele system av mellomverter. Malaria, pest og tyfus blir spredt mellom menneskene av andre skapninger. Mikrobene kan også bli spredt fra sår på den syke, slik kunne kopper bli spredt.
Når mennesker blir syke reagerer kroppen. Man får feber og immunforsvaret aktiviseres, hvite blodceller prøver å drepe inntrengerne. Når inntrengeren er identifisert og et forsvar mot den er bygd opp kan menneskene få motstandskraft mot nye angrep. Noen mennesker har større medfødt motstandskraft mot bestemte sykdommer enn andre, og i et miljø som er preget av sterke angrep fra bestemte sykdommer vil de som har størst motstandskraft ha større mulighet til å overleve og til å føre slekta videre, og slik blir arten gjennom naturlig utvalg mer motstandskraftig mot bestemte sykdommer. På samme måte vil en sykdom som er for dødelige utrydde seg selv ved at den så raskt dreper sine offer at den utrydder seg selv.
En epidemi er en smittsom sykdom som angriper mange mennesker i et område i løpet av kort tid. Når epidemien er over er sykdommen borte fra dette spesielle området i et tidsrom. Influensa, pest, kopper og kolera er epidemiske sykdommer. Andre sykdommer er konstant tilstede i et område og krever stadig nye offer - malaria er et eksempel på en slik sykdom.
Jared Diamond skriver at de sykdommene som opptrer som epidemier har flere felles karaktertrekk. De sprer seg raskt fra en infisert person til andre personer, og derfor blir hele befolkninger i løpet av kort tid utsatt for disse epidemiske sykdommene. Og de er akutte, i løpet av kort tid dør man enten eller så blir man kvitt sykdommen. De som er så heldige å overleve sykdommen utvikler motstandskraft mot nye angrep fra den, de blir resistente. Og disse sykdommene angriper vanligvis bare mennesker, og mikrobene som forårsaker sykdommene lever ikke i jorda eller i andre dyr (selv om det finnes unntak, som med pest der bakteriene lever i rotter). De sykdommene som er avhengig av å leve i mennesker forsvinner fra ei befolkning når alle er blitt smittet og enten har oppnådd motstandskraft mot sykdommen eller er døde.
Dette betyr at denne typen smittsomme sykdommer ikke kunne eksistere da menneskene levde i små grupper som jegere og samlere. Alle gruppene var så små og hadde så sjelden kontakt med hverandre at sykdommen ville dø ut før den kunne spre seg. Sykdommene kunne dø ut ved at den drepte hele den gruppa som ble angrepet, men siden disse gruppene sjelden hadde kontakt med hverandre ville den ikke bli spredt videre. Slike små grupper vil derfor ikke bære på drepende epidemiske sykdommer, selv om de kan være smittet av andre sykdommer, for eksempel kroniske sykdommer, som kan være smittsomme, og bære på parasitter. Disse sistnevnte sykdommene, kroniske, langvarige sykdommer og parasitter, kan overleve i små grupper mennesker.
De epidemiske sykdommene som er avhengig av mennesker som bærere og som slår ut store befolkninger i løpet av kort tid er nye sykdommer, siden de er avhengige av store folkemasser for å overleve - de ville brenne ut og forsvinne om de oppstod da menneskene levde i små grupper som sjelden møtte hverandre, siden de ville ødelegge den gruppen de oppstod i før de ble spredt.
Med jordbruket kunne langt flere mennesker leve sammen på et begrenset område siden jordbruket produserer mer mat på et bestemt areal enn det jegere og samlere kunne høste på det samme området. Jordbruket produsere fra ti til hundre ganger mer mat per mål enn det jegere og samlere kan samle inn der. Dessuten flytter jegere og samlere oftere og forlater sitt eget infiserte avfall, mens bøndene og fastboende blir boende i det infiserte avfallet, som for eksempel kan infisere vannet de drikker.
Dersom jordbruket skapte bedre forhold for mikrobene så skapte framveksten av byer enda bedre forhold for dem. I byene ble store befolkninger ført tett sammen under elendige hygieniske forhold. Jared Diamond skriver at ikke før ved begynnelsen av det tjuende århundret ble Europas urbane befolkninger selvrekrutterende - fram til da var dødeligheten i byene så stor at bybefolkningene ville ha dødd ut dersom det ikke stadig hadde strømmet inn folk fra landsbygda. Videre skapte utviklingen av verdensomspennende handelsnettverk nye muligheter for at smittsomme sykdommer kunne spre seg raskere. Kopper nådde Roma og drepte millioner av mennesker mellom år 165 og 180. Pest nådde Europa på 500-tallet, og slo på nytt til med forferdelig kraft ved midten av 1300-tallet. Den ble da ført til Europa fra nordsida av Svartehavet av italienske handelsfartøy.
Jared Diamond skriver at disse sykdommene som bare kunne eksistere når mennesker levde tett sammen første begynte å gjøre seg gjeldende da menneskene levde tett sammen. Og han spør om hvor disse nye sykdommene kom fra.
Han skriver at det nå er mulig å identifisere de sykdomsfremkallende mikrobenes nære slektninger. Disse er også sykdomsfremkallende, men blant husdyr. Også blant dyr krever epidemiske sykdommer at dyrene lever tett sammen. Disse sykdommene er begrenset til sosiale dyr som lever sammen i store flokker. Da menneskene gjorde sosiale dyr, som griser og kyr, til husdyr bar dyrene allerede på smittsomme sykdommer som bare ventet på å bli overført til menneskene.
Det viruset som framkaller meslinger er i slekt med det viruset som framkaller rinderpest hos kveg og ville drøvtyggere, men dette viruset angriper ikke mennesker. Men den store likheten mellom meslingviruset og rinderpestviruset tyder på at disse virusene er slektninger, og at meslingviruset stammer fra rinderpestviruset. Mange bønder brukte å bo sammen med husdyrene sine, og dermed er det ikke rart at de kom til å dele virus.
I tabell 11.1 forteller Jared Diamond om hvilke dyr som ga oss noen kjente sykdommer:
| Sykdom | Dyr som har gitt oss sykdommen |
|---|---|
| Meslinger | Kveg |
| Tuberkulose | kveg |
| Kopper | Kveg eller annen budskap med koppervirus |
| Forkjølelse | Griser og ender |
Jared Diamond skisserer fire stadier i utviklingen av sykdommer som angriper mennesker og som er kommer fra dyr.
Det første stadiet består av mange sykdommer som vi nå og da får direkte fra husdyr og kjeledyr. Disse inkluderer "catscratch fever" fra katter, leptospirosis fra hunder, psittacosis fra kyllinger og papegøyer og brucellosis fra kveg. De mikrobene som forårsaker disse lidelsene kan ikke overføres direkte fra menneske til menneske, og de er ikke spesialisert på mennesker, og det er sjelden at de overføres fra dyr.
I det andre stadiet overføres sykdomsfremkallende mikrober som er utviklet hos dyr direkte fra menneske til menneske og det oppstår epidemier. Men epidemien dør ut, for eksempel når alle i området har blitt infisert og enten er døde eller motstandsdyktige. Et eksempel som Diamond nevner er en sykdom som kalles O'nyong som i 1959 infiserte flere millioner afrikanere, og som trolig ble spredt av mygg og stammet fra aper. De som ble angrepet kom seg raskt etter å ha blitt syke og var da resistente mot sykdommen.
Et tredje stadium i utviklingen av alvorlige sykdommer kommer når sykdomsfremkallende mikrober som kommer fra dyr greier å etablere seg blant menneskene. Diamond nevner som eksempler Lassafeber, som først ble oppdaget i Nigeria i 1969. Den kommer trolig fra gnagere. Mer etablert er en sykdom som kalles Lyme. Det første kjente tilfellet hos mennesker i USA er fra 1962. Den kommer opprinnelig fra en blodmidd som lever på mus og hjortedyr.
Det endelige stadiet til epidemiske sykdommer er de store og kjente epidemiske sykdommene som bare angriper mennesker.
Når en mikrobe går over fra å angripe dyr til å angripe mennesker kan det hende at den må finne en ny måte å bli overført på. Tyfus ble for eksempel opprinnelig overført mellom rotter av fluer som levde på rotter. Men så gikk tyfusmikrobene inn i lus som lever på mennesker, og infiserte mennesker, og smittet mellom mennesker. Etter hvert som det har blitt mindre lus blir tyfus spredt av småfugl.
Et menneskekropp er ulik en kukropp, og har et annet immunforsvar, og dette må mikrober fra kveg tilpasse seg for å kunne angripe mennesker.
Jared Diamond nevner den kjente studien av det som hendte da man ville utrydde kaninene i Australia ved hjelp av smittsom sykdom. Det var blitt oppdaget at myxoviruset som framkaller sykdommen myxomatosis førte til dødelige epidemier hos europeiske kaniner. I 1950 ble kaninene i Australia infisert med viruset. Det første året døde hele 99,8% av de infiserte kaninene, men dødsraten sank senere år. Neste år var den 90%, og senere falt den til 25%. Det som skjedde var at viruset ble forandret slik at det ble mindre dødelig. Infiserte kaniner levde lenger og kunne smitte flere andre kaniner, men med et mindre dødelig virus. Dette likner på utviklinga av syfilis i Europa. Da sykdommen begynte å opptre var den forferdelig og fikk de infiserte kroppene til å gå i oppløsning, og i løpet av få måneder døde de infiserte.
Da europeerne kom til Amerika var de innfødte uten motstandskraft mot de nye epidemiske sykdommene som de ble utsatt for. Indianerne hadde knapt husdyr, og hadde derfor ikke vært utsatt for alle de sykdomsfremkallende mikrobene fra husdyr som europeerne gjennom flere tusen år hadde vendt seg til. Disse sykdommene raserte de samfunnene som indianerne levde i. Diamond skriver at det hadde levd tjue millioner mennesker i Mexico da spanjolene kom dit, men hundre år etter deres ankomst levde det kanskje ikke mer enn 1,6 millioner indianere i Mexico. Diamond skriver at også i USA hadde det levd mange indianere, spesielt i Mississippidalen. Der spredte sykdommene seg og herjet før europeerne kom dit. Da Hernando de Soto marsjerte gjennom det sydøstlige USA i 1540 kom han over byer som var blitt forlatt to år tidligere fordi innbyggerne hadde dødd i epidemier. Epidemiene må ha blitt overført fra spanjoler som hadde vært ved kysten og der hadde møtt indianere.
Etter at de Soto hadde vært ved Mississippi gikk det lang tid før europeere på nytt kom til Mississippi. Da franske nybyggere kom dit sent på 1600-tallet hadde nesten alle de store byene til indianerne blitt borte. Jared Diamond skriver at da han var ung lærte amerikanske skolebarn at det bare hadde vært omkring en million indianere i det som nå er USA. Det kunne man si fordi den hvite mann syntes at han hadde kommet til et land som var nesten mennesketomt. Men arkeologiske utgravninger og det de første europeerne skrev tyder på at det kan ha levd tjue millioner mennesker i det som nå er USA da Columbus kom. For hele den nye verden kan befolkningstapet ha vært på så mye som 95%.
Det var først og fremst sykdommer som drepte indianerne, selv om de ble utsatt for stor brutalitet fra de hvite. Kopper, meslinger, influensa og tyfus var de sykdommene som drepte flest mennesker. Og også difteri, malaria, pest og tuberkulose drepte mange mennesker, sammen med mange unevnte sykdommer.
Den eneste alvorlige sykdommen som kom fra Amerika til Europa kan være syfilis. Det ser ut til at ingen alvorlige epidemiske sykdommer ble utviklet blant indianerne i Amerika. Diamond skriver at grunnen til dette er at det i Amerika var så få dyr som kunne smitte menneskene. De dyrene som kunne bære epidemiske sykdommer var sosiale dyr som levde i store flokker. De fleste store pattedyrene - 80% av dem - hadde gått til grunne ved slutten av istida. De som var igjen og som ble gjort til husdyr levde ikke i store flokker ute i naturen. Indianerne hadde bare noen få dyr, som hunder, kalkuner og ender og lama. Lamaen ble holdt i mindre bestander enn kveget i Europa ble holdt i, og det var få av dem sammenliknet med antallet kveg og griser og sauer, siden de bare ble holdt i Andesfjellene, og folk hadde ikke nær kontakt med lamaene. Lamaene levde utendørs og folk brukte ikke melka til lamaen. I den gamle verden var det langt flere dyr, og menneskene levde langt tettere inn på dyrene i den gamle verden.
Europeerne møtte ingen epidemiske sykdommer i Amerika. Men i tropisk Afrika og Asia møtte de sykdommer som var drepende. Malaria, kolera og gul feber drepte mange europeere og var den største hindringen for europeisk kolonisering i tropene. Og disse tropesykdommene ble overført til tropisk Amerika med den europeiske skipstrafikken, og i Amerika angrep tropesykdommene både indianere og hvite.
Her vil jeg bruke boka "Born to die" av Noble David Cook for å beskrive de epidemiske sykdommenes herjinger blant indianerne.
Noble David Cook skriver i innledninga til boka at man har undret seg over sammenbruddet i den indianske befolkninga. I det sekstende århundret ble det gitt først og fremst to forklaringer. Den ene gikk ut på at det var spanjolenes grusomhet som var den viktigste årsaken. Bartolomé Las Casas (1474-1566) skrev om spanjolenes grusomme mishandling og nedslakting av indianere, og la vekt på dette som den viktigste årsaken til at de indianske befolkningene brøt sammen. Den andre forklaringa var religiøs. Mange mente at indianerne døde ut på grunn av at det var Guds vilje at de skulle vike og gi plass til den hvite mann. På denne måten ønsket God å spre kristendommen. Dessuten ville han straffe indianerne.
Las Casas skrev at de indianerne som ikke ble direkte drept eller lemlestet av spanjolene ble drevet så hardt av slavearbeid, der de fikk lite mat, at de og deres samfunn rett og slett gikk til grunne på grunn av dette. Mange flere enn Las Casas skrev om conquistadorenes grusomhet. Conquistadorene var som rovdyr i en saueflokk, de herjet og plyndret og drepte vilt. Dette vil vi komme mer inn på i andre tekster, for eksempel i en egen tekst om Las Casas.
Et århundre etter at kontakten med de hvite begynte hadde de områdene som var minst berørt av kontakten mistet minst 80% av befolkninga, og de områdene som hadde kommet i nærmere kontakt med de hvite hadde mistet 90% av befolkninga. At områder som bare hadde svært liten kontakt med de hvite også ble avfolket kan ikke skyldes de hvites herjinger og drap, selv om så mange ulike personer har skrevet om conquistadorenes råskap at den er utvilsom.
Columbus kom til de vestindiske øyene i oktober 1492. Han beskrev dem som en paradisisk hage. Han fortalte om store befolkninger og betydelige ressurser. De menneskene han møtte var vennlige og fredelige mennesker som gjerne delte det de hadde med nykommerne. De var så milde og medgjørlige at Columbus mente at det ville være lett å gjøre dem til slaver og å sette dem i arbeid som slaver. Spanjolene oppdaget fastboende befolkninger som drev et produktivt jordbruk, så produktivt at det syntes å overgå jordbruket til de mest avanserte jordbrukerne i Andalucia. I tillegg til jordbruk drev de jakt og fiske. Det virket som om det ikke fantes noen nød blant dem.
Vi vet ikke hvor mange mennesker som bodde på øyene, men på de større øyene må det ha vært betydelige befolkninger. Da spanjolene første gang prøvde å telle befolkninga på Hispanola var spanjolene allerede i gang med slaveraids til andre øyer og hadde begynt å importere slaver fra Afrika. Femti år etter at spanjolene kom til Vestindia var den innfødte befolkninga som hadde vært der praktisk talt utryddet.
Den innfødte befolkninga hadde blitt utryddet i løpet av kort tid, og dette ble et mønster som ble gjentatt mange ganger andre steder. Sammenbruddet har flere årsaker. Blant dem er den militære undertrykkelsen. Spanjolene hadde overlegne våpen - indianerne hadde ikke noe som liknet på sverd av stål med skarp og skjærende egg, eller krigshester og lanser og kanoner. Krigshestene var svært effektive angrepsvåpen, det var samme var store hunder som var trent til å angripe mennesker. Den europeiske krigføring var uforståelig for de innfødte. Europeerne satset på sjokkangrep der de angrep så voldsomt de kunne og drepte så mange mennesker som mulig på så kort tid som mulig. Europeerne prøvde å skaffe seg allierte blant de innfødte. Men den kritiske faktoren i den europeiske krigføringen og erobringen var sykdommene og sammenbruddene av innfødte samfunn og sivilisasjoner.
Det fantes sykdommer i Amerika før Columbus kom dit. Cook skriver at ny forskning viser at det fantes tuberkulose og noen andre sykdommer.
De dødelige sykdommene som europeerne kom med var blant annet kopper, meslinger, pest, tyfus og kolera. Den siste kom først i det nittende århundret. Alle disse, med unntak for kolera, eksisterte i det Europa som Columbus kom fra, spesielt i store byer som Paris, Firenze, Genova, London og Sevilla. I det femtende århundret overlevde flere av disse sykdommene i endemisk form, altså ikke som akutte epidemier, men de bodde i befolkningene, og eksploderte i epidemier i krisetider når det var lite mat og befolkningene var svekket. Kriger skapte forhold som fikk epidemiene til å blomstre. Og det var kriger i Europa som Spania deltok i, for eksempel i Italia.
De første spanske bosetningene i Amerika ble bygd på øya Hispanola, og øya blitt et springbrett for de første europeerne som var på vei vestover. Da Columbus etter å ha gjennomført sin første ekspedisjon til Amerika reiste tilbake til Spania tidlig i 1493 etterlot han ei lita bosetning på Hispanola. Den ble kalt for La Navidad. I løpet av få måneder vendte Columbus tilbake med en stor ekspedisjon som bestod av sytten skip og 1.500 mann. Da var befolkninga i La Navidad borte, antakelig drept i sammenstøt med indianerne.
Det ble gjort forsøk på gruvedrift på Hispanola og det ble satt i gang dyrking av sukkerrør. I de neste tjuefem årene var Hispanola utgangspunkt for utforskning av resten av Vestindia og nærliggende kyster. Så godt som alle skip som kom til Amerika ankret opp i Santo Domingo, som var grunnlagt i 1496. Santo Domingo ble den viktigste inngangsporten til Amerika for europeerne og for deres planter og dyr og sykdommer.
David Noble Cook skriver at nesten alle de europeerne som gikk på land i Hispanola ble imponert av skjønnheten til det fredelige Tainofolket som bodde på Hispanola og av øyas rike ressurser. Columbus kom til Hispanola den 6. desember 1492, og han skrev at det måtte være mange mennesker der for han hadde sett mange kanoer. Fem dager senere skrev han at hele landet var dyrket. Litt senere sendte han en liten styrke inn i landet. Den oppdaget en landsby der det var mer enn tusen hus med over tre tusen innbyggere. Columbus skrev at landet var mer fruktbart enn det beste landet i Castilla. Den 24. desember skrev han at øya var større enn Portugal og hadde dobbelt så stor befolkning. Her må man ta med i betraktning at Columbus var ute etter å overtale flere til å komme til det landet som han hadde oppdaget, skriver Cook.
Med i den andre ekspedisjonen til Columbus var Michele de Cuneo. Han var italiener fra Savona som ligger vest for Genova. Han var godt utdannet og en skarp observatør. Han skrev den 15. oktober 1495 til vennen Hieronymo Annari at det var to hovedgrupper på de karibiske øyene. Den ene var de fredelige Taino (Aravak) som levde på de store Antiller, og den andre gruppen var lenger øst, på de små Antiller, og var de mer krigerske karibene, som spiste sine fiender. De kom trolig fra Sør-Amerika. Cuneo skrev at det bodde utallige mennesker på Antillene, og at landet kunne være på randen til å bli overbefolket.
Bartolome de Las Casas kom til Hispanola omkring ti år senere og arbeidet mange år på øya. Han var imponert over øyas fruktbarhet og over innbyggernes flittige arbeid, skriver Cook. Han skrev om markene der innbyggerne hadde plantet yucca, mais, bønner og squash og forskjellige lokale planter. I tillegg drev innbyggerne jakt og fiske. I 1517-18 rapporterte munker om de store avlingene som innbyggerne høstet. Las Casas skrev en gang at det kunne være noe mer enn en million innbyggere, og en annen gang at det kunne være tre millioner innbyggere på Hispanola. Men det er usikre anslag. Vi kan heller ikke vite hvor mange som levde i Tenochtitlan, aztekernes hovedstad, da Hernando Cortes kom dit første gang i 1519.
I dag deles Hispanola mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Øya er omtrent like stor som Portugal. Moderne anslag over Hispanolas befolkning da Columbus kom varierer fra 60.000 til minst åtte millioner. Cook skriver at man kommer trolig ikke nærmere enn det en tysk nybygger ved navn Nikolaus Federmann kom, han bodde i Santo Domingo, i 1529-30 og 1531-1532, da han skrev:
Det er håpløst å snakke om de innfødte eller innbyggerne i dette landet, siden det allerede er gått førti år siden erobringen av landet, og ..... nesten alle er borte .... av fem hundretusen indianere eller innbyggere av ulike nasjoner og språk som eksisterte på øya for førti år siden, er det færre enn tjue tusen som er i live. Et stort antall døde av en sykdom som de kaller viroles, andre har omkommet i kriger, andre i gullgruvene der kristne tvang dem til å arbeide mot deres natur, fordi de er ømtålige folk, og skrøpelige arbeidere.
David Noble Cook skriver at det vil være vanskelig å finne et mer balansert syn på skjebnen til de innfødte innbyggerne på Hispanola.
Miguel de Pasamonte rapporterte at i 1508 var det 60.000 innbyggere på øya. I 1510, bare to år senere, var det i følge Diego Columbus, 33.523 innbygger. I 1514 omkring 26.334 indianere i følge en folketellingsrapport. Og i 1542 var det bare to tusen innfødt tilbake på Hispanola. Allerede tidlig begynte de europeiske nybyggerne å importere slaver fra Afrika og indianere fra andre øyer.
Conquistadorene var grusomme, men de var ikke ute etter å utrydde indianerne. De var ute etter å plyndre dem, og deretter ville de bruke dem som gratis arbeidskraft, i det minste utvikle måter å leve av indianerne på. Og da var de avhengige av at indianerne overlevde. Siden indianerne døde ut og siden det finnes så kjente beretninger om conquistadorenes grusomhet er det som kalles for "The Black Legend" - "Den Svarte Legenden" - oppstått. Den går ut på at spanjolene ikke bare var uhørt grusomme, men langt mer grusomme enn andre europeere, og denne legenden ble av europeere fra andre land brukt for å begrunne deres angrep på det spanske imperiet. Dette har vært en grunn til at man ofte har sett bort fra at det var sykdom som drepte de fleste indianerne.
Den første kopperepidemien som rammet den nye verden rammet forferdelig hardt. Den rev bort omkring to tredjedeler av de gjenværende innfødte, skriver Cook. Kopperepidemien i 1518 forklarer ikke alt som skjedde. Man er ikke sikre på om dette var den første kopperepidemien. Noen mener at det var minst en kopperepidemi på Hispanola før 1518, selv om det uenighet om dette.
David Noble Cook skriver at det ikke var den første lille ekspedisjonen til Columbus på tre små skip som førte den gamle verdens sykdommer til Amerika. Så vidt vi vet var mannskapet på denne reisen friske og raske hele turen. Det ser heller ut til at den første reisen til Amerika førte den nye verdens sykdom til Europa, for flere besetningsmedlemmer ser ut til å ha blitt smittet med dødelig syfilis.
I denne tida var Spania stadig i krig med Frankrike, spesielt i Italia, og når det var våpenhvile var franske og spanske soldater i samme område. Spanske soldater spredte smitte i områder der det var franske soldater, og spanjolene kom til å tro at de var blitt smittet av franskmennene. Derfor kalte de syfilis for den franske sykdommen. Franskmennene mente at siden de var i Napoli var det her at sykdommen hørte til, og kalte sykdommen for den napolitanske sykdommen.
Spanjolene førte senere kopper over til Amerika. Etter at Cortes hadde måtte flykte fra Tenochtitlan brøt det ut en forferdelig kopperepidemi i byen. Den drepte en stor del av befolkninga, så mange at de levende innbyggerne ikke greide å ta seg av de syke og døde, de lå overalt i byen, også i gatene. Det ble nødvendig å rive ned husene for å dekke de døde. Det ble begynnelsen på ei ny tidsregning, forteller López de Gómara.
Bare tre skip hadde deltatt i den første ekspedisjonen til Columbus. I den andre ekspedisjonen deltok sytten skip og omkring 1.500 mann. Denne ekspedisjonen forlot Cádiz den 25. september 1493. Den kom til Kanariøyene den 2. oktober. Den hadde med seg planter og dyr fra den gamle verden. Blant disse var griser som var tatt ombord fra øya Gomera dagene 5-7 oktober.
Både dyrene og menneskene som var med på ekspedisjonen ble raskt syke. Overfarten fra Kanariøyene til Amerika gikk raskt, og den 3. november kom ekspedisjonen til den karibiske øya Dominica. Ekspedisjonen var seks dager på Guadeloupe og satte folk i land der. Den 13. november gikk folk i land på St. Croix. Den 18. november ankret skip opp ved Puerto Rico. Ekspedisjonen kom til Hispanola den 28. november i nærheten av det stedet der den første ekspedisjonen hadde forlatt Amerika.
Den sykdommen som hadde brutt ut ombord i ekspedisjonen hadde spredt seg. Den hadde brutt ut hos grisene og hadde smittet hestene, og da man gikk i land på Hispanola var så godt som alle smittet. Den smittsomme sykdommen svekket spanjolene, og den spredte seg blant de innfødte. Columbus ble selv så svekket at han ikke var i stand til å skrive i flere veker. Sønnen Hernando Colón skrev senere om farens tilstand: "Ikke bare var admiralen under så stort tidspress at han ikke hadde tid til å skrive ned begivenhetene på den vanlige måten, men han ble også syk og det ble derfor et åpenrom i dagboka fra 11. desember 1493 til 12. mars 1494."
Navidad, som var grunnlagt av den første ekspedisjonen, ble funnet å være uegnet for varig bosetning, og Columbus satte i gang arbeid med å bygge et nytt hovedkvarter lenger øst. Sykdommen og mangel på vant mat svekket arbeiderne, og mange av dem døde. De fant ikke gull, og stemninga ble dårlig. Selv om alle ble syke og mange har rapportert om sykdommen har ingen oppgitt opplysninger som gjør at sykdommen er identifisert. Columbus rapporterte at mange av de som ikke døde raskt ble friske.
Ekspedisjonen hadde med seg en lege, Diego Alvarez Chanca, som hadde ansvar for medlemmenes helse. Han rapporterte om sykdommen, og fortalte at den en tid hadde svekket ekspedisjonen så sterkt at Columbus hadde bestemt å utsette letingen etter gruver. Antonio de Torres reiste med noen skip tilbake til Spania sent i januar 1494. Da han hadde reist hadde Columbus kommet til krefter, og reiste ut for å undersøke øya. Da han kom tilbake til resten av besetningen den 29. mars 1494 hadde situasjonen blitt verre. Alle var utmattet siden få slapp å bli syke. Det ble kritisk mangel på mat, og rasjonene måtte reduseres, og flere ble syke og døde. Forsyninger som ekspedisjonen hadde fått med seg fra Andalucia hadde blitt ødelagte. Det ble mangel på folk som kunne stelle de syke, og flere døde, nå også av sult og tørst.
Da Columbus vendte tilbake til Spania etter den første ekspedisjonen til Amerika hadde han tatt med seg ti indianere som han hadde tatt til fange. Han tok dem med seg både for å lære dem spansk for å kunne bruke dem som tolker og for å vise dem fram i Spania. Alle ti overlevde overfarten til Spania. Sju av dem reiste ut på den andre ekspedisjonen, men bare to av dem overlevde overfarten til Amerika. De andre ble drept av sykdommene som herjet ombord i skipene på turen til Amerika. Dette forteller også om sykdommen som herjet ombord i den andre ekspedisjonen.
Columbus sendte 550 indianere som han hadde tatt til fange som passasjerer med de tolv skipene som Torres seilte med til Spania i slutten av januar 1494. Han ville selge dem som slaver. Det var stor dødelighet blant dem på overfarten. I nærheten av den spanske kysten døde to hundre av dem.
Disse sykdommene som den andre ekspedisjonen til Columbus var utsatt for brakte den første bølgen av den gamle verdens sykdommer til Amerika. De innfødte begynte å dø i "uendelige antall". Francisco Guerra trodde at den sykdommen det er snakk om var influensa. Medlemmer fra den andre ekspedisjonen besøkte flere av de karibiske øyene i den tida sykdommen herjet, og kan derfor ha smittet den innfødte befolkninga på flere øyer. Sommeren 1494 reiste Columbus til Jamaica, og han rapporterte om Jamaica at Jamaica var
"et lykkelig land .... hele kysten og landet var fylt med byer og utmerkede havner ...... uendelige antall indianere fulgte dem i kanoene sine ..... hele landet er overalt svært befolket."
I 1509 ble det permanent europeisk bosetning på Jamaica. Columbus besøkte også Cuba i 1494. Columbus var sterkt plaget av sykdom mens han besøkte Cuba og Jamaica. Om høsten var han innom Puerto Rico, og var også da svært utmattet og syk. Columbus var sammenhengende syk i mange måneder.
Ut på høsten ble Columbus bedre, men helt frisk ble han først i januar 1495.
Antonio de Torres vendte tilbake fra Spania med forsyninger i oktober 1494. I februar 1495 vendte han på nytt tilbake til Spania. I mars 1495 la Columbus ut på en militær ekspedisjon til Cuba og Jamaica. Mens Columbus var borte gjorde de innfødte på Hispanola opprør. Columbus bestemte seg for å straffe dem da han vendte tilbake. Han la ut på en straffeekspedisjon med 200 mann og tjue hester og like mange kamphunder. De innfødte manglet brukbare våpen, og spanjolene greide å nedkjempe dem. Etter kampene fulgte en fredelig periode. Det var da 630 spanjoler på øya. De var for det meste syke, og det var kvinner og barn blant dem.
De manglet mat, og var svekket av det, og derfor et lett bytte for sykdom. Også de innfødte manglet mat, og mange av dem døde av sult. En grunn var trolig at de innfødte var så sterkt plaget av sykdommer at de ikke var i stand til å ta seg av jordbruket. Pedro Mártir de Anglería skrev at Columbus ble fortalt at de innfødte hadde kommet fram til at den beste måten å bli kvitt inntrengerne på var å ødelegge avlingene, og de gjorde dette og rømte opp i åsene.
I Spania var man klar over den dårlige tilstanden på den andre sida av Atlanterhavet, og sendte Juan de Aguado for å undersøke forvaltningen til Columbus. Aguado reiste fra Spania i oktober 1495 med tre skip og forsyninger. Sommeren 1496 kom tre skip under Peralonso Niño, men året etter kom ingen skip fra Spania.
Den 10. mars 1406 reiste Juan de Aguado fra Hispanola på vei tilbake til Spania sammen med Columbus. Han reiste med to skip og 225 kristne og 30 indianere. De ble ute av syne fra øyene den 22. mars, men de møtte sterk motvind og kom ingen vei, og begynte å gå fri for proviant, og reiste til Guadeloupe. De plyndret indianerne og skaffet seg slik forsyninger for tjue dager. Den 20. april fortsatte de reisen mot Spania. Men Columbus tok feil kurs og seilte mot øst-nordøst, og havnet i et området uten vind. Derfor gikk det langsomt. Da de første gang så land den 8. juni var de utenfor Portugal. De led da sterkt av sult, og diskuterte om de skulle spise indianerne. Den 11. juni 1496 gikk de i land i Cadiz.
De innfødte på Hispanola hadde det langt verre i disse årene. Las Casas skrev at mer enn to tredjedeler av den innfødte befolkninga på Hispanola døde fra 1494 til 1496 som følge av den sykdom og undertrykkelse og sult som den andre ekspedisjonen til Columbus førte med seg. Det kan spesielt ha vært influensa og tyfus som spanjolene førte med seg. Tyfus herjet i Spania disse årene.
Av de 1.500 personene som Columbus hadde med seg på den andre ekspedisjonen døde mer enn halvparten før Columbus vendte tilbake til Spania. Den massedøden som Columbus brakte til Amerika etterlot mange sagn om døde mennesker som vandret rundt.
Da Christopher Columbus seilte tilbake til Spania i 1496 overlot han administrasjonen av Hispanola til broren Bartolmeo. Det er trolig at Columbus hadde med seg nye sykdommer da han vendte tilbake til Amerika på den tredje ekspedisjonen. Den tredje ekspedisjonen bestod av seks skip som forlot Spania den 30. mai 1498. Skipene gjorde et opphold på Madeira der de var i seks dager og tok inn vann og forsyninger. Den 16. juni seilte de videre til Kanariøyene. Derfra sendte Columbus tre skip i forveien med forsyninger til Hispanola. De tok inn vann, treverk og ost. Columbus fortsatte til Cape Verde der de stoppet ved spedalskekolonien. Her lastet de inn kjøtt og salt. Den 30. juni fortsatte de til Santiago, der de var i åtte dager. Der begynte mannskapet å bli syke, og de reiste derfor videre uten å ta ombord det kveget som det var planlagt at skipene skulle hente. Den 4. juli fortsatte de reisen.
Den siste dagen i juli kom skipene til Trinidad. Neste dag gikk mannskap i land for å hente vann. Det var gårder der og mange landsbyer. De rapporterte at landet var godt befolket og dyrket. Den 8. juli seilte de langs kysten av Venezuela, og der så de utallige hus og mennesker, og utallige kanoer. Det ble rapportert at befolkninga var mer sivilisert enn på Hispanola, og at de hadde pene hus. En del år senere begynte spanjolene å kidnappe folk i Venezuela og holdt dem slaver på Hispanola. Flåten seilte videre og gjorde landgang ved Santo Domingo den 31. august 1498. Columbus var ved dårlig helse på den siste delen av turen.
De europeerne som hadde blitt tilbake på Hispanola hadde ikke hatt det godt mens Columbus var borte. De forsyningene de fikk tilsendt fra Spania var ikke tilstrekkelige. De utnyttet indianerne stadig hardere, og indianerne ble mer desperate. Spanjolene bestemte seg for å bygge fort flere steder på Hispanola og å flytte nybyggere inn i disse fortene.
Columbus hadde satt Francisco Roldán til å være alcaide - guvernør - over byen Isabela, som ble en spøkelsesby. Han var misfornøyd med administrasjonen til Columbus, og samlet andre misfornøyde rundt seg. I mai 1497 begynte de et opprør som varte til sommeren 1499, da Roldán ble tatt til fange. Men misnøyen med styret til Columbus fortsatte, og de misfornøyde skrev til Spania og forsvarte sine handlinger og klaget over forholdene. De fortalte om sykdom og matmangel. Roldán fortalte at de innfødte hadde gjort opprør og drept kristne som var spredt rundt om på øya, og at de fleste kristne hadde vært for syke til at de kunne danne et effektivt forsvar.
På denne tida begynte skippere fra det sørlige Spanias Atlanterhavskyst å reise til Amerika. De førte enda flere sykdommer til Amerika. Fra 1497 til 1501 utvidet flere mindre ekspedisjoner europeernes kunnskap om de amerikanske kystene. I midten av 1499 reiste Alonso de Ojeda sammen med Amerigo Vespucci og Juan de la Cosa langs den nordlige kysten av Brasil. Flere andre ekspedisjoner ble foretatt, og den nye kunnskapen om de amerikanske kysten ble vist i det verdenskartet som Juan de la Costa lagde i år 1500. Disse sjøreisene som nådde Brasil kom før den offisielle oppdagelsen av Brasil som Cabral foretok år 1500.
Det er sannsynlig at disse sjøreisene kan ha overført sykdommer til Amerika, mener Cook, siden spanjolene på denne tida var befengt med sykdommer.
Ved århundreskiftet førte Columbus sin kaotiske administrasjon av Hispanola til at dronning Isabella oppnevnte en agent for å undersøke forholdene og rapportere om dem. Francisco de Bobadilla ble utnevnt til å foreta undersøkelsene, og han krysset Atlanterhavet sammen med seks fransiskanermunker. De forlot Spania i juni 1500 og kom til Amerika i august samme år. Diego, Bartolome og Christopher Columbus ble arrestert i oktober og plassert ombord i en båt som lå i havna. Christopher og Bartolome ble lagt i jern og sendt til Spania. Det ble laget en rapport om administrasjonen til Columbus som levnet ham lite ære. Columbus kom til Spania den 20. november 1500. Fransiskanerne som hadde kommet til Hispanola sammen med Bobadilla skrev også om forholdene der. Men den samlingen dokumenter som ble laget gikk tapt i en orkan som ødela de fleste skipene i en stor flåte som seilte mot Spania to år senere. Men brev fra fransiskanerne er bevart. De skrev at de hadde følt feber og sykdom, og at landet var stort og at befolkninga var stor.
Nicolás de Ovando ble utnevnt til guvernør, og han krysset Atlanterhavet med en stor flåte som også fraktet mange nybyggere over til Vestindia. Ovando var utnevnt til å være guvernør i to år, men han ble værende i sju år. Han skulle foreta undersøkelser av forholdene og sluttføre arbeidet til Bobadilla. Flåten han reiste med bestod av tretti skip og førte 2.500 menn og kvinner. Den seilte ut i februar 1502. Et skip gikk tapt under overfarten, og skipene mistet kontakten med hverandre. Skipene kom fram i april. Da de reiste fra Spania var det hungersnød og rasende epidemier der.
Las Casas reiste over med denne flåten. Tolv fransiskanere reiste med flåten, og mange yngre sønner av adelsmenn. De hadde for lite av forsyninger med seg, og var ikke forberedt på forholdene som møtte dem i Amerika. Da de kom over gikk mange for å lete etter gull. Etter ei veke var de som lette etter gull fri for mat og vendte tilbake til Santo Domingo. Men der var det ikke mat. De begynte å dø i så store antall at det ikke var mulig å begrave dem i takt med at de døde. Mer enn tusen av de to og et halvt tusen som hadde kommet over døde. I 1503 ble det første hospitalet grunnlagt for å ta seg av de fattige, som først og fremst var spanjoler.
Selv om dødsraten for spanjolene var høye i disse årene så var dødsraten for de innfødte langt høyere, skriver Cook. Bartolome de Las Casas var øyenvitne til katastrofen. Han skrev at under administrasjonen til Ovando gikk mer enn ni tiendedeler av de innfødte til grunne.
Columbus la ut på sin fjerde ekspedisjon til Amerika bare tre måneder etter at Ovando hadde reist fra Spania. Cook skriver at ekspedisjonen må ha overført sykdom til det amerikanske fastlandet. Den bestod av fire skip med et mannskap på 140 mann. De forlot Cádiz den 9. mai 1502, og første stopp var på kysten av Afrika. Der tilbød Columbus seg å hjelpe portugisere som var i krig, men de greide seg uten hjelp. Deretter stoppet skipene ved Kanariøyene, og fortsatte så til Martinique. Der tok de inn ved og vann. De hadde brukt 21 dager på overfarten fra Kanariøyene. Columbus kom til Santo Domingo den 29. juni. Der bad han guvernøren om tillatelse til å komme inn i havna med skipene, men dette fikk ikke Columbus. Columbus var engstelig fordi det holdt på å blåse opp til storm. Ovando var i ferd med å ruste ut en stor flåte på 28 skip som skulle tilbake til Spania. Columbus advarte om den stormen som nærmet seg, men Ovando tok ikke hensyn til advarselen, og en orkan rammet flåten. Av de tjueåtte skipene var det bare tre eller fire som ikke ble senket. Hundrevis av mennesker druknet og mye gull gikk tapt. Skipene i flåten til Columbus mistet kontakten med hverandre, men ingen forulykket. Og den 14. juli kunne de seile vestover.
Columbus kom fram til det amerikanske fastlandet ved Honduras. Der møtte han kanoer som var åtte fot brede og like lange som galleiene som trafikkerte Middelhavet. De hadde 24 padlere og fraktet handelsvarer, som skjorter av bomull, økser og bjeller av kopper, røtter og mais.
Columbus seilte langsomt sørover langs kysten. Tidlig i november seilte de inn i havna i Portobello, som var godt befolket og omgitt av mange hus. Columbus var plaget av sykdom på denne reisen langs kysten av Honduras og Panama. Blant annet led Columbus av gikt, og også mannskapene på skipene var syke.
Cook skriver at denne fjerde ekspedisjonen til Columbus kan ha ført malaria over til Amerika. Mange av sjømennene hadde Vivax Malaria i blodet, siden det var endemisk ved den spanske middelhavskysten. Fra midten av august 1502 til april året etter seilte Columbus langs kysten. Der var det tett med mygg. I mai 1503 kom de til Jamaica. Det var orm i skipene. Det ene var blitt forlatt ved fastlandet, og et annet måtte forlates under reisen. De to siste måtte seiles på land på Jamaica. Diego Mendez tilbød seg å prøve å komme seg til Hispanola ved hjelp av indianere som padlet kanoen. Der kunne han be om hjelp. Mendez lyktes i å nå fram til Hispanola, selv om det var vanskelig. Da han kom fram var han syk. Det er usikkert hvilken sykdom han led av. Det kunne være påkjenningene som merket ham, eller det kunne være malaria, skriver Cook. Flere forskere mener at Columbus hadde lidd av malaria under denne reisen.
Man vet ikke sikkert hvem som brakte malaria til Amerika. Der var det allerede tett med mygg som kunne overføre malaria. Mygg nevnes av mange som en plage. Malaria var på denne tida alminnelig utbredt langs den europeiske middelhavskysten. Diego Mendez levde enda i mange år og døde som en gammel mann, men malaria trenger ikke å drepe de som blir smittet. Ingen av de indianerne som padlet Diego Mendez til Hispanola vendte tilbake. De pådro seg så alvorlige sykdommer at de døde. Columbus og de andre skipbrudne på Jamaica måtte vente i fjorten måneder før de fikk hjelp til å komme seg bort.
Da Columbus siste gang reiste fra Amerika til Spania var han så syk at han måtte holde seg i senga under store deler av reisen. Han kom til Spania i november 1504, og den 20. mai 1506 døde han i Valladolid.
Det ble i løpet av de første tjuefem årene etter 1492 utviklet tre typer aktivitet som innebar risiko for spredning av sykdommer fra Europa til Amerika. Først var det oppdagelsesferdene langs kysten. For det andre var det ferder inn i landet, som Balbaos kryssing av Panama over til Stillehavet i 1512. Og for det tredje var det utnyttelsen av naturressurser, som fisket ved Newfoundland og perlefisket ved det sørlige fastlandet. Dessuten hendte det at sjøfarende gikk i land på mer eller mindre tilfeldige steder, for eksempel for å hente vann.
Dessuten ble det opprettet bosetninger ulike steder. I 1502 ble det etablert bosetning på nordkysten av Panama. Nombre de Dios ble etablert i 1510 og Panama City i 1519. I 1511 begynte okkupasjonen av Cuba.
Flere epidemier raste i spanske havnebyer i det første tiåret av det sekstende århundret. I 1505-6 var det tørke og hunger, og dette la til rette for at epidemier kunne flamme opp. I Barcelona var det 3.500 dødsfall i 1507, i Madrid 3.000, i Valladolid 7.000 og i Zaragoza 12.000. I Andalucia var det 100.000 offer for elendigheten, skriver Cook. Og det var havner i Andalucia som var utgangspunktet for sjøreisene til Amerika.
Bare i 1508 seilte 45 skip fra Spania til Hispanola, og mellom 1509 og 1515 seilte hele 185 skip til Vestindia. 175 returnerte fra Amerika til Spania i den samme perioden. Utforskningen av Florida begynte også tidlig. I 1513 var Juan Ponce de León der. I 1515 tok Esteban Gómez 58 indianere til fange i New England og førte dem til Spania. Samme år var Lucas Vázques de Ayllón på slavejakt i det som nå er South Carolina. Dette er bare eksempler på en mer utbredt kontakt.
David Noble Cook skriver at det er klare bevis for at det i 1514-17 ble innført sykdommer i Darien (ved Panamaeidet) av ekspedisjonen til Pedro Arias (Pedrarias) de Avila. Omkring 1.500 mann hadde blitt rekruttert i Sevilla til denne ekspedisjonen. De reiste i 1514 på sytten skip til den søramerikanske kysten, der de kom i kamp med indianere. De fortsatte til Cartagena og kom til Darien i juni 1514. Og sykdom begynte å herje. Det var allerede 450 mann fra Vasco Núñes' ekspedisjon der, og de mange mann som Perarias førte med seg la et sterkt press på forsyningene, og det ble mangel på mat. Området var myrlendt og våt, og så mange som to tredjedeler av de som var der døde.
Det er ikke nevnt at de innfødte eller de spanjolene som allerede var der hadde vært plaget av alvorlig sykdom, og det ser derfor ut til at sykdommen kom fra Europa. Sykdommen ble kalt for "modorra". Man vet ikke hvilken sykdom dette kan ha vært.
Europeerne kom tidlig til å betraktet regionen Darién-Panama som et svært usunt sted som burde bli unngått, eller som man burde passere raskt gjennom.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: