Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Evans skriver i introduksjonen til boka at den måten samfunnet behandler avvik på er blitt svært og tydelig forandret gjennom de siste århundrene. I Middelalderen og tidlig moderne tid ble kriminelle og andre avvikere behandlet på en grusom måte, ved lemlestelse og pisking etc. En stor forandring har foregått fram til det moderne Europa, en forandring av den sosiale organisasjonen av samfunnet og av følsomheten, og det har foregått svært raskt.
Hvordan forklares dette? I det nittende århundret ble dette av historikere som Henry Charles Lea forklart med at straffepraksisen i tidligere tider var preget av overtro og irrasjonalitet. Og det betydde at den gamle praksisen forsvant siden man gikk mot en mer rettferdig og human verden. I dette gjentok de det opplysningstidas kritikere hadde skrevet om sin tids straffepraksis. Mange forfattere framstilte avskaffelsen av den fysiske grusomheten som en historie om framskritt der modige tenkere og reformatorer fra Opplysningstida av hadde overtalt lovgiverne i Europa om at de måtte garantere rettferdig behandling til overgripere, og erstatte den grusomme hevnen med rasjonell og human behandling som siktet inn mot rehabilitering.
Evans skriver at det lenge har vært synlig at dette selvgratulerende aspektet er uhistorisk. I det tjuende århundret har mange regimer utført de mest barbariske handlinger i langt større målestokk enn det som foregikk i følge de gamle lovene i det tidlig moderne Europa.
Straff i det sekstende og syttende århundret var langt fra spontane voldshandlinger; tvert i mot var det svært rituelle og formelle handlinger.
Norbert Elias og Spierenburg ser siviliseringen av samfunnet som bundet sammen med en utvikling der menneskene utviklet stadig sterkere selvkontroll og samvittighet og identifikasjon med andre og empati, siden dette i stadig større grad ble krevd for å fungere i et bedre organisert samfunn - man måtte lære seg manérer.
Både Foucault og Elias så straffens historie som en del av statens historie. Det går også an å sette den inn i en annen sammenheng, i samband med mentalitetens historie - utviklingen av holdninger til lidelse, død, sunnhet og galskap. Disse holdningene utvikles ut fra dagliglivets erfaringer, og i middelalderen var dagliglivet fullt av farer. Phillippe Aries har skrevet om dødens historie. Han skrev at døden var temmet av ritualer i Middelalderen. Men ritualene forsvant gradvis. Døden ble privatisert og forsvant fra den offentlige scenen. Døden ble fryktet og unngått.
Evans skriver at Foucault, Elias og Aries utviklet de tre teoriene som er rammeverket for studien hans. De korresponderer med de tre nivåene som historien til dødsstraffen behandles på: Det ene er discoursens nivå, altså hva sa og skrev folk om dødsstraff. Ved begynnelsen av vår periode foregikk den først og fremst i byråkratiet og rettsvesenet. Men allerede i det attende århundret kom diskusjonen også til å foregå innenfor opplysningstidas offentlighet. Det andre nivået er kulturens nivå. Evans skriver at i hans studie er det nyttig å tenke på kultur som måten menneskene i samfunnet konstruerer sine relasjoner med hverandre i dagliglivet på, og forsøker å forstå og komme overens med livet rundt seg. Dette foregikk gjennom fortellinger og sanger og ritualer og festivaler etc. Det tredje nivået er erfaringens nivå.
Jeg har skrevet så mange tekster om Tyskland under nazismen at jeg unnlater å referere det Evans skriver om dødsstraff under nazismen, og viser til de mange tekstene om nazismen som er å finne her på nettstedet www.europas-historie.net.
I august 1616 skrev John Taylor om en henrettelse i Hamburg. Den som skulle henrettes hadde fått vin og øl å drikke for ikke å være så redd. Dette var vanlig skrev Taylor. Stakkaren skulle brekkes med hjulet. Stakkaren skrek da beina ble knust.
Da stakkaren var død ble han bundet til hjulet og hjulet ble satt på toppen av en stake. Der skulle kroppen til stakkaren ligge til den var råtnet bort eller spist av fugler. Det var tjue slike hjul rundt henrettelsesplassen. Hodene til de henrettede var spikret fast til toppen av stakene.
Andre straffemåter var å senke mennesker langsomt ned i kokende olje, eller brenne dem på bål. De drepte ble hengende til bare beinene var igjen av dem.
Det var dødsstraff for mange forbrytelser, som mord, falskmynteri, brannstiftelse, blasfemi, hekseri, åndemaning, voldtekt, abort, utroskap, falskneri, unaturlig sex, landeveisrøveri og tredje gangs tyveri.
Det sekstende århundret hadde vært ei urolig tid med feider og bondeopprør. Men fyrstene arbeidet for å få temmet urolighetene. Men de hadde knapt politistyrker. Tyskland er delt inn i to tusen politiske enheter, inkludert mer enn tusen selvstendige riksridderes eiendommer. Myndighetene hadde ikke midler til å spore opp forbrytere. Evans skriver at forbrytere ble vanligvis grepet fordi lokalsamfunnene anga dem. Og lokalsamfunnene hadde betydelig innflytelse på straffen, skriver Evans.
I det sekstende århundret vant romerretten fram med sin inkvisisjonsprosess. Der ble dommerne utnevnt av fyrstene eller bystyrene, uten at befolkninga deltok. Det var ingen kamp i rettssalen mellom forvarer og anklager, og ingen krysseksaminering av vitner og ingen jury. Utspørringen av den tiltalte bestemte skyldspørsmålet. Hensikten med denne var å få fram en tilståelse, og tortur ble brukt.
Det var regler for bruken av tortur.
I Würzburg ble 157 person brent som hekser mellom 1627 og 1629, og i løpet av ni år fra 1587 til 1593 ble 368 personer fra 27 landsbyer brent levende i bispedømmet Trier.
Hekseprosessen kom sammen med forfølgelse for seksuelle forbrytelser - myndighetene viste større interesse for livsførselen til befolkninga. Moralsk og sosialt avvik ble forfulgt av rettsvesenet. Både protestantiske og katolske myndigheter var opptatt av dette. Straff i det tidlig moderne Tyskland foregikk som et religiøst ritual.
Både Elias og Foucault har ment at forfølgelsene foregikk i samarbeid mellom myndigheter og befolkning. Evans deler dette synet.
Siden det var to tusen ulike myndigheter som kunne dømme dødsstraff vet man ikke hvor mange mennesker som ble henrettet. Men det ser ut til at omkring 1600 ble henrettelser utført i stor skala. Men i løpet av det syttende århundret begynte situasjonen å bli forandret. I Frankfurt am Main for eksempel ble antallet personer som ble henrettet redusert fra 248 i det sekstende århundret til 140 i det syttende århundret. Det var 106 henrettelser i 1581-1600, 78 henrettelser i 1601-1620, 28 henrettelser i 1621-1640 og 12 henrettelser i 1641-1660. I Augsburg var det 167 henrettelser i årene 1545-1596 og 34 henrettelser i 1654-1699. Omkring år 1700 var det derfor trolig ikke flere henrettelser i Tyskland enn i Frankrike der det på denne tida var omkring tre hundre henrettelser per år.
I andre halvdel av det syttende århundret var det slutt på de store hekseprosessene. Det ble også mindre forfølgelse av moralske forbrytelser. De voldsomme forfølgelsene vek for andre kontrolltiltak, som hyppige visitasjoner og nærmere kontakt mellom øvrighet og befolkning. Det ble langt færre drapssaker, men langt flere selvmord.
Den langvarige nedgangen i antall voldsforbrytere som ble henrettet ført til at andelen kvinner som ble henrettet økte. I Nürnberg utgjorde kvinner 10% av de som ble henrettet i perioden 1533-1582, 12% i 1583-1632, så 38% i perioden 1633-1672, og 34% i 1673-1722.
Antallet kvinner som ble henrettet for spebarnsdrap økte. Fram til midten av det sekstende århundret hadde det vært forholdsvis få tilfeller av dette. Men ved midten av det syttende århundret var det like mange slike saker som heksesaker.
I siste del av det syttende århundret var det langt færre henrettelser enn tidligere. Over hele Europa ble det mindre vold i mellommenneskelige forhold. De mest brutale straffene ble sjeldnere idømt, som knekking med hjul. I Frankfurt ble ingen utsatt for hjulet etter 1640.
Hjulet, galgen og sverdet var de vanligste henrettelsesredskapene. Etter hvert ble sverdet enerådende. Det hadde en gang vært adelens privilegium å bli henrettet med sverd, men i det sene syttende århundret ble det brukt på alle dødsdømte. Det ble slutt på adelige opprør, og dermed også slutt på at adel ble henrettet.
Henrettelsene kom til å foregå på en stadig mer rituelt og seremonielt utarbeidet måte. Ritualene var fullt utformet med prosesjoner og ritualer i det sene syttende og attende århundret. I det fjortende og femtende århundret hadde henrettelser i følge bilder vært tilfeldige affærer uten seremonier og med få tilskuere. I det sene syttende og det attende århundret kom derimot henrettelsene til å foregå med pomp og prakt.
I middelalderen og tidlig ny tid var statusforskjeller basert på rang svært viktige, og de ble kunngjort gjennom klesdrakt og våpen, og lover om dette. De ble fulgt av æresbegrep - standsære. Og stendene hadde sine privilegier og rettigheter, som også var nedfelt i lov, som også omhandlet hvordan de skulle behandles dersom de forbrøt seg mot loven. Bare de ærverdige kunne utøve makt, i byene var også handverkere ærverdige.
Mange av straffene medførte at den som ble straffet ble merket som vanæret. Dette trengte ikke å bli en varig vanære så sant merket ikke var varig. Å sitte i gapestokken var ikke varig, men å bli brennmerket ga et varig merke.
Henrettelse med sverd var en verdig henrettelse, mens henrettelse som medførte at den som ble henrettet var bundet var uverdig, vanærende.
Det mest vanærende var å bli berørt av bøddelen. Bøddelen var en paria. Den som hadde blitt rørt av bøddelen var uren og måtte holdes skilt fra alle andre. Barna til bødler fikk vanskeligheter på grunn av farens yrke.
Bødlene fikk mange andre oppgaver som ble sett på som vanærende, som å flå dyr og å rense kloakkene og å drepe hester og løshunder.
Henrettelsen begynte med at dommen ble forkynt for den dømte. Tilstede ved denne anledningen i Dillingen, for eksempel, skulle to dommere og fem ærverdige borgere og den dømte være, som alle skulle signere dommen. Etter at dommen var falt fikk den dømte besøk av en prest. Mens de dømte ventet på å bli henrettet fikk de noen dager på seg der de fikk ta farvel, og de fikk svært god mat. I Bayern bad også bøddelen den dødsdømte om tilgivelse og drakk sammen med ham.
Det siste måltidet før henrettelsen var "bøddelens måltid", som var overdådig og der også dommerne deltok. Den dømte var allerede kledd i begravelsesklærne sine.
Da dødsdommen formelt ble kunngjort begynte ei klokke å kime, og den kimte til dødsdommen ble utført. Mange mennesker møtte opp for å overvære henrettelsen. Den dømte deltok i en prosesjon på vei til skafottet. Vanligvis ble den dømte beroliget med drikke. Skolene var stengt og elevene tilstede både for å synge eller deltok i prosesjonen og for å bivåne henrettelsen. Prester deltok også.
I noen store byer lå skafottet sentralt inne i byen, men vanligvis var det utenfor byen. Det var kjent som "ravnesteinen" siden det var åtselfugler i området. Ravnesteinen lå helst godt synlig like utenfor byporten. Ritualene fram mot henrettelsen var sterkt religiøst preget, med anger og syndsbekjennelse og forsoning. Dersom den dømte hevdet at han var uskyldige ble han på nytt torturert fram til han tilstod. Henrettelsesritualet skulle gi den dømte evig liv, og dette ble også sagt av presten under henrettelsen.
Etter at hodet var skilt fra kroppen skulle hodet vises fram for mengden, i det minste i Bayern. Det hendte også at den henrettede ble partert eller at en stake ble slått gjennom kroppen til vedkommende.
Man trodde at blodet til henrettede personer hadde helbredende virkninger. Også andre deler av henrettede ble betraktet som relikvier.
Begravelsesritualer og henrettelsesritualer liknet på hverandre. Det var først i det syttende århundret at de ble svært forseggjorte.
I England i motsetning til i Tyskland ble de religiøse sidene ved henrettelsene mindre markert etter år 1700. I England og Frankrike ble folk dømt til døden for langt flere forbrytelser enn i Tyskland. I England ble folk dødsdømt for å stjele småmynter, det var ikke tilfelle i Tyskland, der førte bare alvorlige forbrytelser til dødsdom, og derfor var folks holdning til dødsdommen annerledes i Tyskland enn i England. Det var mer uro blant tilskuerne i England og Frankrike siden det var større grunn til å misbillige straffen. I England var offentlige henrettelser ofte kaotiske affærer med liten iscenesettelse. Mange engelske forbrytere protesterte mot henrettelsen og holdt taler. I Tyskland var derimot henrettelsene høytidelige seremonier og ritualer som markerte overgangen fra liv til død.
I England hadde mengden både større grunn til å motsette seg henrettelsen og større mulighet til å gjøre det. Øvrigheta deltok massivt i opptogene som førte fram til retterstedet i Tyskland i motsetning til i England.
Mengden i Tyskland var ikke hatsk overfor den dømte, men heller medfølende. Men mot slutten av det attende århundret begynte situasjonen å forandre seg i det elitens stilling ble endret, avstanden mellom elitens kultur og befolkningas ble større. Mengden ble mindre villig til å samarbeide.
Tortur ble brukt under forhør av mistenkte personer. På 1700-tallet ble bruken av tortur sterkt angrepet. Tortur hadde fått fram tilståelser om hekseri og heksesabatter der djevelen deltok. Man hadde begynt å tvile på at tilståelsene som ble tvunget fram under tortur var korrekte. I løpet av det attende århundret ble det slutt på bruk av tortur i de fleste tyske statene. Allerede i andre halvdel av det syttende århundret ble tortur stadig sjeldnere brukt. I München ble tortur brukt under etterforskning av 44% av kriminalsakene i 1650, men bare i 16% av sakene førti år senere. I Preussen ble tortur forbudt i 1754. I Württemberg ble tortur brukt siste gang i 1778, og formelt avskaffet i 1809. Også i mange andre stater ble tortur brukt siste gang i denne tida. Det store vendepunktet kom i 1770, da gikk tortur i praksis ut av bruk, selv om det tok en del år før tortur formelt var blitt forbudt i alle tysker stater.
Samtidig med at tortur opphørte ble tilståelsen mindre viktig i oppklaring av kriminalsaker. Tiltalte kunne dømmes på indisier, og straffene ble mer differensierte, dødsstraffen ble mindre dominerende. Det ble opprettet tvangsarbeidshus for tiggere og omstreifere i en hel del byer på 1600-tallet.
I siste del av 1600-tallet ble det på nytt opprettet mange fengsler. Dette fortsatte i det attende århundret. Tidlig i det attende århundret ble det vanlig å holde tiggere innesperret, og anstaltene begynte å bli brukt som fengsler. De kunne nå erstatte fysisk avstraffing.
Alle grunnleggelsene av fengsler i slutten av det syttende og begynnelsen av det attende århundret var ledd i omfattende tiltak mot kriminalitet og avvikende atferd. Blant tiltakene var omfattende bruk av dødsstraff. Friedrich I av Preussen ga ordre om at alle sigøynere som ble funnet i landet hans skulle kveles og sodomitter skulle brennes.
De voldsomme tiltakene mot kriminalitet ble kortvarige. De tyske statene ble så stabile at tiltakene var helt unødvendige, og samtidig ble det bygd fengsler, og man ble mer humane. Sent i det syttende århundret begynt en langvarig trend med nedgang i kriminalitet som gikk hand i hand med økende statlig kontroll over innbyggerne.
Den gamle volden var slett ikke så spontan som Norbert Elias og andre har hevdet. Volden skyldtes at folk trengte å hevde sin status mot nedsettende behandling og fornærmelser.
Den langsiktige utviklinga av rettsvesenet, staten og samfunnet skapte de mildere straffeformene som begynte å komme fra omkring midten av det attende århundret, selv om makta lå hos fyrstene, og det var de som gjennomførte reformene og avskaffet torturen. Preussen var foregangslandet under Friedrich I og Friedrich II.
Friedrich II ville reformere rettsvesenet og loven. Han utnevnte flere ledende jurister til å hjelpe seg, som Samuel Cocceji (1679-1755), og Carl Svarez (1746-1798). Tankene deres om lovene var formet av franske opplysningstenkere. I 1740 gjennomførte de et omfattende juridisk reformprogram og avskaffet tortur.
I 1743 ble dødsstraffen for tyveri fjernet av Friedrich II. Han oppmuntret til å redusere antallet dødsdommer og erstatte dem med fengselsstraff. Tanken var at fengslene skulle utdanne fangene til å bli nyttige mennesker. Fangene skulle lære å arbeide. Henrettelsene skulle bli færre og virke avskrekkende uten å være unødig pinefulle for den som ble henrettet.
Friedrich II så på befolkninga som rå og brutal. Myndighetene begynte å kritisere de religiøse ritualene som omgav henrettelsene.
Det ble kritisert at prester fulgte den dømte til skafottet og at henrettelsene hadde preg av å være et religiøst ritual. Den dømte trådte fram på skafottet som forkastet av den verdslige øvrigheten men frelst av kirka.
I siste fjerdedel av det attende århundret begynte antallet henrettelser å synke i Bayern. Det var først og fremst i Preussen at opplysningstidas prinsipper hadde slått tidlig gjennom i rettsvesenet. I Bayern ble tyver henrettet i et betydelig antall, og tortur ble fortsatt brukt. Men det kom mange klager over dette fra bayerske jurister. Disse klagene over det bayerske rettsvesenet førte til reformer, og i 1813 var et nytt lovverk for Bayern ferdig.
Friedrich II var forut for sin tid med reformer. Straffepolitikken skulle være menneskelig, og kroppslige avstraffelse skulle ikke drives ut over det som effektivt. For harde straffer kunne virke mot sin hensikt og vekke motvilje og avsky mot myndighetene og sympati og medlidenhet overfor forbryterne. Ved å prøve å gjøre straffepolitikken til en form for oppdragelse ble dødsstraff en anomali.
I 1764 kom Cesare Beccaria med boka si om forbrytelse og straff. Han mente at straffen burde være rasjonell og stå i forhold til forbrytelsen. Forbryterens status og hans motiv skulle ikke ha betydning for straffen, og alvorlige forbrytelser skulle straffes hardere enn mindre forbrytelser. Uskyldige skulle ikke straffes, og derfor skulle tortur ikke brukes under forhør. Forbrytere skulle ikke unnslippe straff.
Beccaria mente at dødsstraff ble benyttet for ofte. Dødsstraffen var ikke rasjonell, mente Beccaria. Langvarig tvangsarbeid ville være en mer effektiv straff for grove forbrytelser.
Beccarias bok ble oversatt til mange språk. I 1788 avskaffet Østerrike dødsstraffen. To år tidligere hadde den blitt avskaffet i Toskana. I 1790 fikk Beccaria i oppdrag å utforme lovverket for Lombardia.
Beccarias bok hadde allerede kommet ut i tre oversettelser til tysk ved slutten av 1767. Friedrich II leste boka og skrev til Voltaire at den var det endelige ord om straffepolitikken. Friedrich II ville ha de nyeste tankene fra opplysningstida med i Den Alminnelige Landsloven som han ville få laget. Den ferdige loven ble en serie kompromisser, og innførte ikke full likhet for loven, og beholdt dødsstraffen.
Den Alminnelige Landsloven fra 1794 kom til å bli stående i mange tiår. Den prøvde å innføre et rasjonelt forhold mellom forbrytelse og straff. Men kongen og dommerne fikk rett til å fastsette straffen etter skjønn der de vurderte hvilken trussel forbryteren utgjorde i framtida.
Mange typer korporlig straff ble erstattet av fengselsstraff. Det var mange andre autoriteter som hadde rett til å utdele straff og sanksjoner, foreldre over sine barn, godseiere over sine livegne, lærere over elever etc. Da de livegne ble frigjort skulle junkerne miste domsmyndigheten over de livegne, og statens straffesystem innføres, og dette protesterte junkerne mot.
Korporlig straff ble avløst av fengselsstraff, og det ble en oppgave å bygge fengsel som ikke var for dårlige og helsefarlige. Fengslene ble overoppfylte.
Æresbegrepet ble forandret og standsære mindre viktig. Utdannelse og dyktighet ble viktigere for å oppnå stillinger. Preussen gikk fra å være et standssamfunn til å bli et klassesamfunn.
Trenden mot fengselsstraff ble styrket av store forandringer i følsomheten og utvikling av en ny kjønnsspesifikk teori om følelsene. Mest tydelig var denne forandringa i behandlingen av spebarnsdrap. Allerede ved midten av det attende århundret hadde utenomekteskapelig sex begynt å bli avkriminalisert. Allerede i 1740-årene var antallet henrettelser på grunn av spebarnsdrap på vei ned, og i 1770- og 1780-årene tok denne utviklinga fart.
I 1770-årene og 1780-årene ble spørsmålet vidt debattert, og ble behandlet i litteraturen. De unge mødrene ble framstilt på en sympatisk måte, som unge og uskyldige kvinner som var blitt forført av kyniske og lystne aristokrater. Opinionen var på de ugifte mødrenes side. Løsningen ble sett å være å hjelpe kvinnene med å oppfostre barn ved å bygge pleiehjem og daghjem etc.
Et nytt syn på ekteskapet begynte å oppstå. Det ble ikke lenger bare sett på som en praktisk foranstaltning for å få barn og drive et hushold, men som et forhold basert på kjærlighet og forelskelse.
Evans skriver at i de siste årene har noen historikere sett på opplysningstidas reformer i straffeutmålingen som noe negativt. Mens det før var sett på som framskritt har det i det siste vært mange som så på det som noe autoritært. Opplysningstidas tenkere så angivelig ofte på de barbariske og grusomme straffene som lite effektive. Når opplysningstida gikk inn for mildere straff, skrev Foucault, ønsket den ikke å straffe mindre, men å straffe mer effektivt. Opplysningstida ønsket slik mer total kontroll over menneskene.
Slik var den en forløper for totalitære regimer. Et symbol på dette var giljotinen. I 1791 erstattet den de mange grusomme henrettelsesmetodene. Giljotinen ble sett på som rask og smertefri. Og den innførte likhet for loven ved at den innførte samme type dødsstraff for alle.
Med innføringa av giljotinen ble samtidig langt færre forbrytelser straffet med dødsstraff.
Henrettelsene kunne foregå raskere og mer mekanisk og uten deltakelse eller selvkontroll fra den dømtes side. Fra mars 1793 til august 1794 ble det avsagt 14.000 dødsdommer i Paris. Så mange henrettelser krevde at de foregikk så og si etter samlebandsprinsipp.
Disse henrettelsene foregikk offentlig, og det er ingen direkte forbindelse fra henrettelsene i Paris og til Auschwitz.
I løpet av det attende århundret dro elitene seg tilbake fra deltakelse i den folkelige kulturen, og begynte å betrakte ritualer, som henrettelsene, som barbariske. Opplysningstidas monarker kom til å se de religiøse ritualene som uheldige og kontraproduktive. De lidende dømte omgitt av religiøse ritualer liknet for mye på martyrer og på Jesus selv. De ble betraktet som hellige, og restene etter dem ble samlet og tatt vare på som relikvier som kunne helbrede sykdommer.
Opplysningstidas tanker førte i Tyskland til et mer rasjonelt straffesystem der fengsel i stor grad erstattet fysisk avstraffelse.
Evans spør om hvor plausibelt det er at dette skyldtes en prosess med samvittighetsdannelse og empati og samfølelse mellom mennesker som følge av det mer stabile samfunn som oppstod i opplysningstida? Evans skriver at det materialet som han har gått gjennom i liten grad støtter tanken om at det var dette som skjedde. De menneskene som overvar henrettelser i tidlig moderne tid var verken åpent emosjonelle eller uten sympati og medfølelse for den dømte. Tvert i mot mente opplysningstidas myndigheter at tilskuerne viste for stor sympati for den dømte. Det var en grunn til at brutaliteten ved henrettelsen ble redusert. Det er ingenting som tyder på at folk i skrekk og vemmelse kom til å holde seg borte fra henrettelsene i det nittende århundret. Tilskuermassene bare vokste helt fram til det ble slutt på de offentlige henrettelsene. Evans skriver at det ikke er noe som tyder på at det var direkte folkelig press for en mer human henrettelse som fikk myndighetene til å reformere henrettelsesmetodene og til slutt avskaffe de offentlige henrettelsene.
Men humanisme var et av de argumentene som ble brukt for å reformere henrettelsene. En annen grunn til at de grusomme metodene ble avskaffet var at de ble ansett for å være lite effektive. Men heller ikke Foucaults forklaring holder stikk. Foucaults beskrivelse av henrettelsene som karnevalske stemmer ikke. Og de sammenstøtene mellom myndigheter og folkemengder som han skildrer var ikke vanlige. Heller ikke ble overvåkningen av befolkninga så mye mer effektiv.
De tyske myndighetene var i opplysningstida opptatt av å bryte ned standssamfunnet med dets barrierer av rang og standsære som frøs samfunnet til og hindret utvikling, skriver Evans. Offentlige henrettelser hadde spilt en rolle for standssamfunnet siden de vanæret den som ble henrettet eller utsatt for annen fysisk avstraffelse. Men standsæren ble mindre viktig da samfunnet gikk over fra å være et standssamfunn til å bli et klassesamfunn. Samtidig ble eliten skilt fra folkekulturen og elitens kultur ble sekularisert. Den offentlige sfæren ble omdefinert, og myndighetene prøvde å ha et grep om den. Evans skriver at verken Elias eller Foucault får tak i at i stor utstrekning ble endringene i straffepolitikken i det sene attende og det tidlige nittende århundret skapt av brede sosiale forandringer, og av motstanden til folkekulturen mot de forklaringene på kriminalitet som ble forsøkt presset inn på den ovenfra.
Evans begynner med å skrive om en Friedrich Nicolai som besøkte München i 1781 og ble forskrekket og opprørt over publikasjoner som ble spredt om en henrettelse som skulle finne sted. Der var det lange beskrivelser av den torturen som den dømte skulle gjennomgå, og Nicolai mente at dette var smakløst og lite egnet til å oppdra folk. Barn spøkte til og med grusomhetene. Grusomhetene på skafottet tjente til å vekke medynk i befolkninga for den kriminelle.
Ved begravelser var det vanlig at man trykte avdødes livshistorie og hans gode gjerninger og en oversikt over begravelsesseremonien, og det samme gjorde man ved henrettelser, og tok med personens illgjerninger. Det ble skrevet minnesanger om henrettelser, og disse ble trykt opp og solgt på gatene. Selgerne lagde forestillinger der de mimet henrettelsene.
I det sekstende og syttende århundret var hovedproduktet til disse gatesangerne nyhetsblad med to eller tre historier, det kunne også være fortellinger om katastrofer og mirakler. De ble solgt på gatene, og omhandlet også kjente personer, som kriminelle. Tekstene var stereotype og formulariske og den ene historia liknet derfor på den andre. Det var ofte avskjedssanger til kriminelle.
Versene understreket det syttende århundrets forståelse av at henrettelsesseremonien var en religiøs handling der den angrende synderen gikk til evigheten. Alle synes på denne tida å ha vært enige om dette. Men ved begynnelsen av det attende århundret forandret situasjonen seg. Den utdannede eliten begynte å vende seg bort fra disse seremoniene og andre deler av folkekulturen. Sensuren ble mer årvåken i forhold til gatepublikasjonene.
Ved begynnelsen av det attende århundret ble disse gatepublikasjonene mindre utbredte, og det var da blitt vanlig å trykke ei beretning om livet og forbrytelsene til den dømte på forsida til publikasjonen. Det foregikk et samarbeid mellom myndighetene og de som trykte publikasjonene om publikasjonene. Publisistene fikk detaljer fra myndighetene mot at myndighetene fikk en viss kontroll over det som ble trykt, forbryteren ble ikke framstilt som en martyr. Man la heller vekt på den moralske lærdommen som kunne trekkes. Dette var nytt: Omkring 1730 begynte det i disse publikasjonene å bli lagt vekt på oppdragelse, det som kunne læres om livsførsel, de erfaringer henrettelsene ga, og forbrytelsene fikk større plass mens djevelens innvirking ble redusert. Men beretningene endte fortsatt med forbryterens anger og soning og forløsning.
Ved midten av det attende århundret var myndighetenes medvirkning i skrivingen av slike dokumenter blitt enda tydeligere. De vanlige religiøse frasene var blitt borte og hadde blitt erstattet av lange verdslige beretninger om moral. De religiøse sidene ved beretningene var konsentrert om soning og forløsning. Det ble lagt større vekt på den fysiske lidelsen til den dømte, og lagt vekt på at myndighetene betraktet dommen som en avskrekkelse og ikke som et religiøst ritual.
I 1770-årene så myndighetene både på de religiøse elementene i disse versene som fullstendig upassende, og også tanken på å invitere tilskuere til å identifisere seg med ugjerningsmennene i avskjedssangen ble sett på som mistenkelig. Avskjedssangene begynte å bli erstattet av moralprekener. Moralprekenene ble holdt i tredje person, i motsetning til avskjedssangene som ble holdt i første person som om ugjerningsmannen talte direkte til tilhørerne.
Røverne ble framstilt som ville rovdyr. Lediggang og umoral førte dem ut i fordervelsen. Men angre og soning kunne redde dem. Skafottet ventet på røverne.
Det ble lagt vekt på at foreldrene måtte skaffe barna sine en oppdragelse slik at barna ikke måtte legges på strekkbenken eller komme under andre former for tortur.
Moralprekenene sto langt fra tilhørernes forståelse. Det ble stadig større avstand mellom den folkelige kulturen og elitekulturen. Derfor solgte disse tekstene dårlige, og derfor begynte forfatterne av slike småstykker å skrive i en mer folkelig stil. Det var sanger som ikke fortalte om den konkrete henrettelsen. Sangen var heller om kriminalitet og forbrytelser. De var holdt i tredje person, og fortalte ikke om straffen, og var ikke moralprekener.
Disse tekstene var ganske forskjellige fra de offisielt sponsede pamflettene.
Det kom sanger om unge og uskyldige kvinner som ble forført og som drepte spedbarnet sitt, og der kvinnene ble framstilt som hjelpeløse og uskyldige offer, som angret det de hadde gjort og sonet sin synd og ble frelst.
Gatesangene prøvde å balansere mellom folkekulturen og myndighetenes krav om sensur. Folkevisene stod friere.
De framstilte unge mødre som drepte spedbarn fordi de var ute av stand til å ta vare på barna på en sympatisk måte. De kunne inneholde kritikk av barnefaren som ikke ville ta ansvar for barnet.
Banditter, som Schinderhannes, kunne bli framstilt som helter, eller personer som kunne beundres, som røvet fra de rike og delte med de fattige.
Personer som drepte for å få hevn eller av kjærlighet ble også framstilt med sympati i folkesanger.
Den folkelige kulturen viste stor avsky for drap av mange personer. En fattig ung kvinne kunne få sympati dersom hun ble bedratt og født et barn som hun drepte, men dersom dette skjedde flere ganger var det ingen sympati.
En mann som dreper kona si møtte ikke sympati.
Det som betydde noe i folkekulturens syn var Guds ufeilbarlige dom, og ikke lovens dom. Når døden var nær og den dødsdømte begynte å gå mot skafottet var forbrytelsen glemt og samfunnet begynte en kollektiv fromhetsakt i håp om at forbryterens sjel ville bli frelst.
Normalt gråt ikke mengden for forbryteren, henrettelsesseremonien var heller en feiring der sjela til den fordømte steg til Himmelen.
Evans skriver først om en henrettelse i Berlin i året 1800 som førte til opptøyer. Det var blitt færre henrettelser. Mange kommentatorer skrev at hyppige henrettelser bare gjorde befolkninga ufølsom, og at tilskuerne syntes å beundre den som ble henrettet. Og det var slett ikke hensikten med offentlige henrettelser.
Kant var tilhenger av dødsstraff som en gjengjeldelse. Avskaffelse av dødsstraffen ble ikke seriøst vurdert tidlig på 1800-tallet. Siden rettssaken foregikk bak låste dører ble det sett som nødvendig å ha en offentlig bekreftelse av dommen, og den kom med den offentlige henrettelsen. Men byråkratene kom til å mene at tilskuermassen ble for stor og interessen for den dødsdømte ble for stor. Henrettelsen fikk i for stor grad karakter av å være en festival. Man mente at seremoniene og den religiøse karakteren deres bidro til å skape sympati for den dødsdømte. Og det ble sett på som uheldig og problematisk.
Man mente at henrettelsens funksjon var avskrekking, og at for å oppnå dette måtte henrettelsen føre til avsky for forbryteren og hans onde gjerning blant tilskuerne.
Domstolene i Berlin bestemte derfor at så snart dommen var falt skulle den dømte føres til ei bestemt celle og alle besøk utenom de offisielle skulle være forbudt. For det andre skulle distribuering av verdslig litteratur i forbindelse med henrettelsen være forbudt. For det tredje skulle man være forsiktige med å offentliggjøre når henrettelsen skulle finne sted, det skulle ikke skje med store oppslag. For det fjerde skulle henrettelsen foregå svært tidlig om morgenen for å forhindre at for mange tilskuere møtte opp. For det femte skulle seremonien med offentlig kunngjøring av dommen avskaffes. Og videre skulle den dømte ikke lenger være kledd i hvitt, men bære sine egne klær, og de dårligste han hadde. Det skulle heller ikke være en prosesjon fram til retterstedet, men den dømte skulle kjøres i ei vogn fulgt av ei avdeling kavaleri. Og transporten skulle foregå raskt. Skafottet skulle på forhånd være bevoktet av infanteri. Bøddelen skulle foreta henrettelsen så raskt som mulig. Og det skulle utferdiges ei kunngjøring der alle forbrytelsene til den dømte ble detaljert beskrevet og det ble bekreftet at henrettelsen hadde funnet sted.
Disse anbefalingene ble straks satt i verk i Berlin gjennom ei forskrift fra 1805, og også gjort gjeldende for hele Preussen.
Liknende tiltak kom i andre tyske stater. I Bayern kom det også reformer. I Bayern var frykt for tilskuerskaren en grunn til reformarbeidet. Alle seremonielle prosesjoner som fulgte den dømte til retterstedet ble forbudt. Henrettelsen skulle skje under militær bevoktning, og den skulle skje raskt.
Også i andre deler av Tyskland kom liknende reformer.
Offentlige henrettelser hadde til nå vært langt mer enn uttrykk for statens makt. De involverte hele befolkninga i en rituell prosess som hadde sterke religiøse uttrykk.
Uroen tidlig på 1800-tallet tydet på at henrettelsene skapte problem for myndighetene. Henrettelser foregikk med militær beskyttelse. Myndighetenes motvilje mot de religiøse aspektene ved henrettelsesseremoniene økte. Myndighetene mente at befolkninga trengte bedre oppdragelse, og at henrettelsene burde foregå på en annen måte. Ved å fjerne de seremonielle trekkene ved henrettelsene fjernet også myndighetene den orden og organisering av tilskuerne til henrettelsene som tidligere hadde eksistert.
Reformviljen reflekterte de store kulturelle forandringene som hadde begynt i det attende århundret.
Tidlig på 1800-tallet ble det slutt på at brannstiftere selv ble brent. I den siste av henrettelsene, i Berlin i 1812, var de dødsdømte ikke helt villige til å spille den rollen de var tildelt i henrettelsen. Og det ble flere og flere dødsdømte som ikke ville spille med i det gamle ritualet. I 1824 måtte derfor hertugen av Saxe-Weimar kunngjøre at den presten som fulgte den dømte måtte ha beskyttelse for ikke å bli utsatt for ubehageligheter fra den dødsdømte.
Da fleste gamle grusomme straffemetodene gikk ut av bruk tidlig på 1800-tallet. Bare sverdet, øksa og hjulet gjenstod i det meste av Tyskland.
Snart ble også sverdet angrepet. Man visste at den vanligste grunnen til at det oppstod uro blant tilskuerne var at sverdet traff feil. I tidlig moderne tid hadde hver by hatt sin bøddel, og det hadde også vært mange bødler på landsbygda. Og det hadde vært så mange henrettelser og så mange som skulle tortureres at de hadde hatt nok å gjøre. Men i andre halvdel av det attende århundret begynte dette å forandre seg. Det ble færre henrettelser og mindre bruk av fysisk avstraffelse. Og det ble helt slutt på tortur. Og byenes renholdsarbeid ble omorganisert slik at bødlene ikke deltok. Det ble lite å gjøre for bødlene.
Fram til det attende århundret hadde arbeidet som bøddel blitt utført av hesteslakteren, som også tok seg av sjøldaue dyr, og det hadde fungert tilfredsstillende. Kombinasjonen hesteslakter og bøddel var vanlig til godt inn i det nittende århundret.
Tidlig i det nittende århundret bemerket embetsmenn i Bayern at bødlene levde svært fattigslig. De bayerske myndighetene fant i 1816 at det var så mange som 146 bødler i Bayern. Antallet bødler ble redusert til ni. Men i 1840-årene ble det sagt at bare fem av de ni var i regulært arbeid som bødler.
Det ble vanskelig for bødlene å få nødvendig trening i arbeidet. I Baden ble det utført 23 henrettelser mellom 1812 og 1847, og det var 43 offisielle bødler der. Bare 16 av dem hadde noen gang utført en henrettelse.
Derfor var det mange bødler som ikke kunne bruke sverdet, og som ikke traff riktig, men trengte å slå mange slag. Dette skapte stor uro blant tilskuerne. Derfor erstattet myndighetene i Preussen sverdet med øksa. Øksa var lettere å bruke.
Giljotinen ble høyt vurdert som henrettelsesredskap siden den virket rask og sikker og smertefri. Men siden den minnet om den franske revolusjonen hadde den vanskelig for å bli akseptert. I Rhinland fortsatte giljotinen å bli brukt. Dessuten ble giljotinen vurdert som nedverdigende for den dømte siden han ble bundet under henrettelsen.
I de mest konservative statene, som Bayern og Hannover, fortsatte sverdet å være i bruk fram til 1848.
Det ble samtidig gjennomført andre reformer. Rettslige myndigheter over hele Tyskland sørget for at de henrettedes kropper ikke lenger ble utstilt hengende i galger. Politisjefen i Landshut skrev i 1808 til sine overordnede at disse utstillingene var bilder på terror, og de var ikke nødvendige for å avskrekke folk fra forbrytelser. Utdanning og skolevesen var mer effektive midler for å holde folk borte fra forbryterbanen. Politisjefen minnet om at han hadde bedt myndighetene to år tidligere om å få fjerne galgene siden de ikke gikk overens med den humaniteten som nå var antatt. Og snart kom det ordre om at galgene skulle rives ned. I 1811 ga kongen av Württemberg ordre om at de permanente galgene og ravnesteinene skulle rives og at de henrettedes kropper ikke lenger skulle stilles ut. Henrettelser skulle utføres på midlertidige skafott.
I Preussen ble det også i 1811 bestemt at de henrettede ikke lenger skulle henges opp til utstilling i galger. I 1810 krevde de arbeiderne som skulle reparere skafottet i Berlin at de stolpene og hjulene som var i nærheten ble fjernet sammen med kroppene som var utstilt på dem slik at de slapp å se disse frastøtende tingene. Politipresidenten i Breslau sa at det var urettferdig å utsette de som bodde i nærheten av skafottet for stanken fra og synet av de råtnende kroppene som ble stilt ut etter henrettelsene. Dessuten forstyrret alle tilskuerne freden i nabolaget. Disse klagene overbeviste justisministeren om at utstillingen av døde kropper måtte opphøre av helsemessige årsaker. Dette ble raskt gjennomført i Preussen, og senere fulgt opp i andre stater, så sant det ikke allerede var gjennomført. Mange av skafottene i tyske byer ble revet tidlig i det nittende århundret.
Evans skriver at dette reflekterer den store forandring av følsomheten som foregikk i denne tida. Allerede i det attende århundret hadde mange byer sluttet å begrave døde inne i byen og laget nye gravplasser utenfor bymurene. Dette skyldtes at det luktet fra gravplassene. Folk begynte å erfare lukter på en annen måte. Dårlig lukt var "miasmas", og man trodde at den var sykdomsfremkallende. Den ble forbundet med de uvaskede massene. Kroppsfunksjonene ble unevnelige, og utstillingen av døde kropper ble frastøtende.
Administrasjonen av dødsstraffen ble sterkt forandret fram til 1840-årene. De offentlige henrettelsene hadde mistet sitt seremoniell og den folkelige deltakelsen hadde blitt sterkt redusert. Men det var enda ingen motstand mot dødsstraff, eller mot at den ble gjennomført offentlig. Mange av reformene hadde blitt begrunnet med humanitære motiv. Men antallet henrettelser falt stadig i de første tiårene etter 1815. Antallet dødsdommer og henrettelser i Preussen var lavt sammenliknet med andre europeiske land. I årene 1818-1822 var det årlig 21 dødsdommer og 7 henrettelser. Dette hadde falt til 4 henrettelser og 22 dødsdommer årlig i 1833-1837.
England og Wales hadde omtrent like stor befolkning som Preussen. Fra 1816 til 1820 ble det dømt 5.853 dødsdommer i England og Wales, og 518 av dem ble utført. I årene 1821-1825 var det 5.220 dødsdommer og 364 henrettelser, og i årene 1826-1830 6.679 dødsdommer og 308 henrettelser. Det ble årlig felt mer enn tusen dødsdommer i England og Wales mellom 1815 og 1830, og bare tjueen i Preussen. Selv om man tar hensyn til at de fleste ble benådet ble likevel seksti ganger flere mennesker henrettet i England og Wales enn i Preussen. De fleste som ble hengt i England hadde forbrutt seg mot andres eiendom. Etter 1840 sank antallet henrettelse i England og Wales sterkt.
Forskjellen mellom antallet dødsdommer og henrettelser i Preussen viser hvor viktig kongens benådninger var i straffesystemet. Fengselsstraff var i mange tilfeller blitt et alternativ til dødsstraff. I Tyskland ble avgjørelsene om benådning tatt av statsoverhodene. I Preussen ble de fleste som ble dømt til døden benådet i denne perioden, av de som fikk dødsdom i 1818-1822 ble 54% benådet, i 1823-1827 ble 65% benådet, i 1828-1832 ble 82% benådet, og 86% ble benådet i 1833-1837, det vil si de fikk dødsdommen omgjort til fengselsstraff. Evans skriver at dette reflekterte ei utvikling som var vesentlig politisk: beslutningen til de ledende menn i staten om å hevde enten statens autoritet, som i 1820-årene, eller dens liberalitet, som i 1830-årene, og i mindre grad i 1840-årene.
I andre deler av Tyskland var ratene sammenliknbare. I Østerrike var det gjennomsnittlig ti henrettelser årlig i perioden 1816 til 1848, og 28 dødsdommer.
Ut gjennom det nittende århundret og videre framover avspeilte antallet henrettelser med forbausende nøyaktighet suksessive bølger av liberalisme og mer autoritært styresett i tysk historie.
I en mer øyeblikkelig forstand reflekterte operasjonen av benådninger ikke den tilfeldige operasjonen til bønn om benådning og patronasje, men en ganske systematisk anvendelse av gjeldende vurdering til den regjerende eliten av den trusselen som ulike typer forbrytelser som ble idømt dødsstraff utgjorde. Ingen av de 96 kvinnene som ble dømt til døden for spebarnsdrap i Preussen mellom 1818 og 1847 ble henrettet. Og bare to av 81 personer som ble dømt for brannstiftelse ble henrettet, hovedsakelig fordi det var forsøk på mordbrann. Ingen som var blitt dømt til døden for ran, falskmynteri eller duellering ble henrettet i denne perioden. Men 113 av de 247 som var dømt til døden for mord ble henrettet. Rovmord var den forbrytelsen som med størst sikkerhet førte til døden, mer enn 70% av de dømte for denne forbrytelsen ble henrettet. Kvinner ble i større utstrekning enn menn benådet. Tolv prosent av de dødsdømte kvinnene ble henrettet mens trettiseks prosent av mennene ble henrettet i perioden 1818 til 1847.
Avgjørelsen om benådning var avhengig både av forbrytelsens art og av hvordan forbryterens karakter ble oppfattet, og også av offerets karakter og av forholdet mellom forbryter og offer.
De juridiske embetsmennene i denne tida vurderte ikke bare om det skulle idømmes dødsstraff, men også om hvilken type dødsstraff som skulle idømmes, øks, hjul etc. I alminnelighet mente de at de mest barbariske straffemetodene vakte sympati for den dømte hos tilskuerne. Og derfor ble de mest grusomme straffemetodene helst ikke brukt. Men de mest grusomme straffene ble brukt ved de alvorligste forbrytelsene der det ikke var formildende omstendigheter. De fleste som ble henrettet i Preussen i 1821 ble henrettet med hjul. Fram til midten av 1830-årene var hjulet den vanligste henrettelsesmåten. Grunnen til dette var at de som etter loven skulle ha blitt henrettet på en mindre grusom måte ble benådet til fengselsstraff.
Ved midten av 1830-tallet begynte de som var dømt til å henrettes med hjul å bli benådet til halshogging med øks.
Evans skrev at de forandringene som fant sted i administrasjonen av dødsstraff i Preussen og andre deler av Tyskland i de første tiårene av det nittende århundret skapte nesten like mange problem som de løste. Det offisielle angrepet på rollen til folkekulturen, religionen og ritualene i de offentlige henrettelsene fant sted mot en bakgrunn av tilbakegang for laugene og livegenskapet og andre sider ved det hierarkiske samfunnet, og knuste syntesen av lokale og statlige formål som de uttrykte, og gjorde disse anledningene til akkurat den typen konfrontasjoner mellom ordenens krefter og uorganiserte tilskuere, "mobben", som myndighetene fryktet. Det er ingenting som tyder på at tilskuerne betraktet forbryteren på skafottet med mer avsky i 1840-årene enn det hadde vært tilfelle et halvt århundre tidligere. Fyrstenes benådningspraksis politiserte dødsstraffen og identifiserte den med prinsippet om monarkisk styre. Men konkurrerende prinsipp som la suvereniteten til folket hadde oppstått, og de som støttet dette konkurrerende prinsippet så dødsstraffen som det ytterste utrykket for den irrasjonelle naturen til den fyrstelige nyabsoluttismen. Det ble stilt spørsmål ved legitimiteten til dødsstraffen i 1840-årene.
Etter at Den Alminnelige Landsloven kom i 1794 ble det i Preussen vanlig å idømme fengselsstraff for de fleste forbrytelser. Men det ble ikke bygd fengsler i takt med denne utviklinga. Fengslene ble overoppfylte. Justisdepartementet ville reformere fengselsvesenet for å reformere fangene og slik få ned tilbakefallsraten. Men andre departement betraktet dette som for kostbart. I 1805 kom det regler om at fanger kunne prøveløslates mot at de ble fulgt opp utenfor fengslet. Denne ordningen utviklet seg til ei overvåkningsordning for fanger som hadde sonet. Men dette var ikke tilstrekkelig, og embetsmenn kom fram til at hele straffeloven måtte revideres.
I første halvdel av det nittende århundret kom det nye straffelover i mange tyske stater. Den første kom i Bayern i 1813. Loven var skrevet av Paul Anselm von Feuerbach, og var preget av opplysningstida. Loven la vekt på avskrekking, og ikke på å reformere og oppdra fangene. Kongedømmet Saksen fikk ny straffelov i 1839, Hannover i 1840, Hessen i 1841 og Baden i 1845, for å ha nevnt bare noen av de statene som fikk ny straffelov i denne tida. Alle de nye lovene begrenset bruken av dødsstraff. Under Napoleon hadde hans lov blitt innført i Rhinland, og den fortsatte å være i kraft etter at Rhinland ble lagt inn under Preussen i 1815. Denne loven innførte likhet for loven og et appellsystem og tolvmanns jury og åpen rett der vitnene kunne krysseksamineres. Dette var viktige prinsipp for de liberale reformatorene av rettsvesenet i det nittende århundret, og dette var enda ikke innført i de gamle delene av Preussen.
Men etter at Stein og Hardenberg var borte var reformaktiviteten i Preussen uten kraft. I 1820-årene var embetsmennene konservative.
Juridiske embetsmenn i Preussen mente at Landsloven fra 1794 var gammeldags, og det kom nye lovforslag i 1826, 1833 og 1836, men de fikk ikke tilstrekkelig støtte, og de prøvde heller ikke å innføre store reformer. Det kom klager over uro i samfunnet.
I Preussen var det først med det fjerde lovutkastet som var ferdig i 1843 at mer radikale reformer ble foreslått. Det nye lovutkastet bygde blant annet på ei stor høring om hva årsakene til økt kriminalitet kunne være. Embetsmenn kom fram til at det var nødvendig med store endringer. Mange av dem var oppmerksomme på svakhetene ved dødsstraffen. Det hadde i mange år foregått debatt om dødsstraffen, og ulike synspunkt hadde kommet til uttrykk, men bare et mindretall av embetsmennene ville avskaffe dødsstraffen.
Flertallet i kommisjonen mente at avskrekking, og ikke reformering eller forbedring av de dømte, var straffens viktigste funksjon. De mente at framgangen til kulturen og sivilisasjonen fjernet behovet for grusomme straffemetoder. Og dette kunne føre til at selve dødsstraffen ble avskaffet. Men det ble møtt med Kants påstand om gjengjeldelse. Dødsstraffen var sanksjonert av Guds lov. Man var enige om at det virkelige grunnlaget for dødsstraffen var en manifestasjon av lovens hellighet.
Flertallet mente at gradert dødsstraff, for eksempel med hjul for de verste forbrytelsene og med øks for de nestverste, ikke var riktig. Døden var tilstrekkelig straff, og å påføre smerte utover den var ikke bra. Lidelse ut over selve dødsstraffen skapte bare sympati for den dødsdømte, ble det hevdet.
I 1830-årene var det store meningsforskjeller innenfor den regjerende eliten i Preussen i spørsmålet om dødsstraff. Dersom dødsstraff skulle beholdes mente flertallet at den burde forenkles og rasjonaliseres, og at det bare måtte være en måte å utføre henrettelser på.
Loven av 1843 ville bruke dødsstraff ved få forbrytelser og sjeldent, sa Friedrich Karl von Savigny, og i framtida kunne det være mulig at dødsstraff ville bli helt avskaffet. Det ble stadig flere motstandere av dødsstraff.
Evans skriver at bekymringer over den voksende kriminalitetsraten og behovet for en ny utdanningspolitikk og forbedringer i forhold til overtredere for å bekjempe kriminalitet, og troen på at en offentlig skrekkforestilling på skafottet ville oppildne lidenskapene til tilskuerne og gjør dem uimottakelige for finere følelser, brutalisere dem og gjøre det mer sannsynlig at de selv begikk forbrytelser, førte til at prinsippet om dødsstraff ble svekket blant liberale tyske jurister og forfattere og politikere i 1840-årene. Mange var skeptiske overfor forestillingen om at dødsstraff virket avskrekkende. Liberale kom i økende grad til å mene at dødsstraff var et symbol på tyranni. Fra 1830-årene kom flere jurister til å mene at det viktigste formålet til straffen var å forandre personligheten til forbryterne og gjøre dem til nyttige samfunnsmedlemmer, framfor å straffe dem for å gjøre dem til eksempler for andre. Dette ble reflektert i nye tanker om kriminalitet som en sykdom som ble framført av Philippe Pinel og Jean Esquirol som hevdet at sykdommen var en forstyrrelse av viljen, og ikke av intellektet, som ga seg utslag i monomani, som pyromani eller kleptomani. Allerede den gamle Carolina fra 1500-tallet hadde slått fast at personer som var gale ikke kunne straffes. Og i Opplysningstida da begrepet om den frie viljen kom ble det mulig å argumentere for at en person som ikke hadde fri vilje på grunn av galskap heller ikke hadde straffeansvar.
Gale mennesker kunne settes inn i galehus, og den medisinske profesjonen fikk økende makt. Psykiatrien vokste, og fylte en del av gapet som prestene hadde etterlatt da de ble fjernet fra henrettelsene. I 1830-årene begynte mange å mene at galskap var en formildende omstendighet, og ikke det motsatte, men tanken ble ikke alminnelig akseptert hos myndighetene. Da gale ble i økende utstrekning satt i galehus.
Den nye vektlegging på individuell psykologi og på å forbedre forbryterne i fengslet hadde store konsekvenser for dødsstraffen. Liberale og radikale ble opptatt av at de fleste som ble henrettet var fattige folk. Ved begynnelsen av århundret hadde juristene ikke lagt vekt på dette, eller lagt merke til det. Da var forbrytelse et resultat av ondskap, men i 1830- og 1840-årene begynte man å se at forbrytelsene ofte var resultat av fattigdom og utbytting. I 1840-årene var det stor fattigdom i Tyskland, og embetsmenn ble oppmerksomme på sammenhengen mellom fattigdom og kriminalitet. Statistiske undersøkelser satte kriminalitetsrate og brødpriser sammen. Dødsstraff ble derfor i stadig større grad sett på som en drakonisk sanksjon for å opprettholde en sosial orden som var urettferdig.
I 1840-årene hadde prinsippet om å forbedre fangene trengt inn i rettsvesenet i Preussen. Det ble akseptert at dersom en dødsdømt viste tegn på moralsk samvittighet skulle han benådes. I 1848 hevdet en offisiell rapport som var skrevet av en liberal jurist at benådningsprosedyren var tvilsom og tilfeldig.
Det var stor forskjell mellom hvordan prinsippet om benådning ble anvendt i Rhinprovinsen og i resten av Preussen, og dette skapte problem for dødsstraffens stilling i den planlagte nye straffelovgivningen. I perioden 1826 til 1843 ble seks av 189 dødsdommer utført i Rhinprovinsen, altså bare tre prosent. Og i resten av Preussen ble 94 av 237 dødsdommer utført, altså førti prosent. Enda større var forskjellen mellom Rhinprovinsen og de østligste provinsene, som Schlesien, Posen og Øst- og Vest-Preussen.
Den viktigste grunnen til denne store forskjellen var at i Rhinprovinsen foregikk rettssakene på en annen måte enn i de gamle provinsene. Det ble lagt mindre vekt på å få fram en tilståelse i Rhinprovinsen, og siden tiltalte ble dømt uten å ha tilstått ble skylden betraktet som så usikker at den dømte ble benådet. Dødsstraffen hadde praktisk talt opphørt å eksistere i Rhinprovinsen.
Det var sannsynlig at rettssak i åpen rett med vitneførsel og krysseksaminering av vitner og vurdering av bevismateriale ville bli innført i hele Preussen. Hva ville det føre til?
Jusprofessoren Carl Joseph Anton Mittermaier fra Heidelberg studerte dødsstraffen statistisk og sammenliknet den med drapsratene. Han viste at reduksjon i antallet henrettelser ikke førte til flere drap eller andre forbrytelser som det var dødsstraff for. Han viste også at dødsstraff førte til mange frifinnelser der det ikke syntes å være helt sikkert at tiltalte hadde gjort forbrytelsen vedkommende var tiltalt for. Mittermaier kom til å lede bevegelsen for å avskaffe dødsstraff. Mittermaier fikk stor innflytelse. Man la merke til at dødsstraffen nesten utelukkende ble brukt mot arbeidere. Men avskrekking var ikke måten å løse det sosiale problemet på: utdanning og sivilisasjon var nødvendig. I slutten av 1840-årene kom det ut mange publikasjoner som angrep dødsstraffen.
I 1840-årene ble det stiftet mange foreninger for mange ulike formål, og avskaffelse av dødsstraffen ble en av de sentrale sakene for liberalismen både i byråkratiet og utenfor det. Da landdagen i Württemberg hadde diskutert dødsstraff i 1824 var det bare en valgt representant som hadde stemt mot dødsstraff. Men i 1838 hadde 29 representanter stemt mot dødsstraff, og for å avskaffe dødsstraff, 53 representanter stemte for å beholde dødsstraffen.
Rettsvesenet motsatte seg avskaffelse av dødsstraffen. Men det var også bekymret for at de offentlige henrettelsene skulle forstyrre ro og orden. Men ingen ville fjerne henrettelsene fra offentligheten så lenge rettssakene foregikk bak låste dører. Og åpne rettssaker kunne bare komme med en ny lov. Tilskuerskarene ved henrettelser ble svært store.
Forbryterne kunne opptre med mot og ro på skafottet, og ikke som angrende syndere, og dette skapte beundring blant tilskuerne. Og dette mislikte øvrigheten. Men mange forbrytere var livredde når de skulle henrettes. Og da virket henrettelsen bare som en grusomhet. Altså uansett hvordan den dømte oppførte seg på skafottet så ble ikke den ønskede virkningen produsert. Tilskuerne avskydde bøddelen, men forbryteren ble beundret dersom han opptrådte rolig og kald, og var han tydelig redd fikk han sympati fra tilskuerne. Myndighetene arbeidet med å arrangere henrettelsene slik at tilskuerne fikk avsky og redsel for forbrytelsen. Men i 1847 skjedde noe som fikk myndighetene til å se etter andre løsninger.
I andre halvdel av 1840-årene ble det stadig flere forbrytelser siden dette var svært fattige tider. Denne økninga gjaldt riktignok først og fremst tyverier, og ikke forbrytelser som det ble idømt dødsdom for. Det kom til hungersopptøyer og annen uro i tyske byer.
I 1847 ble endelig utkastet til ny straffelov for Preussen skrevet ferdig. Antallet forbrytelser som det var dødsstraff for ble færre. Lovutkastet foreslo også at henrettelsene ikke lenger skulle foregå utendørs. Dermed kunne antallet tilskuere lett begrenses. Men henrettelsene skulle slett ikke holdes hemmelige. Ministrene insisterte på at rettssakene måtte bli åpne samtidig som henrettelsene ble flyttet innendørs.
Evans skriver at det virker som om offentlige henrettelser ikke ble avskaffet i Preussen fordi elitene mente at de var inhumane, eller fordi folkelig identifikasjon med overtrederen hadde ført til protester eller likegyldighet overfor dem, men fordi en serie forandringer i naturen til de offentlige henrettelsene, som hovedsakelig skyldtes embetsmenns forsøk på å utforme dem slik at de virket avskrekkende og skapte avsky for kriminalitet, kombinert med sosiale og politiske forandringer og regjeringas nervøsitet for folkelig revolt gjorde dem til et ordensproblem. Som følge av dette ble en storstilt forandring i naturen til det juridiske systemet og straffesystemet foretatt, framfor alt med innføring av offentlige rettssaker. Disse reformene var utvilsomt en innrømmelse overfor liberalt press. Men de var også forsøk på å gjenvinne legitimitet til et rettslig system. I denne prosessen viste staten seg villig til å gi betydelige nye rettigheter til de borgerne som ble anklaget for alvorlige forbrytelser. Avgjørelsen om å flytte henrettelsene til fengslene kan ikke bli redusert til bare et ønske om å straffe bedre. Det betydde heller at strafferettspolitikken i Preussen var fanget i et nett av strukturelle motsetninger som det var vanskelig å unnslippe uten store forandringer i retning av liberalisering og økte alminnelige individuelle rettigheter. Offentlig orden måtte gjenopprettes og kriminaliteten holdes i sjakk, ikke minst ved å gjøre rettsvesenet lettere tilgjengelig for vanlige borgere. Dette var langtrekkende reformer selv om de ble fulgt av nye tiltak for å opprettholde offentlig orden. Men begivenhetene gikk raskere enn myndighetene forutså. Arbeidet med loven ble avbrutt av voldsomme folkelige forstyrrelser i Berlin, som tvang kongen og ministrene hans ut av byen i mars 1848. Revolusjonen hadde kommet, og den hadde stor og langvarig innflytelse på dødsstraffen.
I april 1848 var hele Tyskland i opprør. På landsbygda gjorde bøndene spontant opprør mot livegenskapet der det fantes, og de siste restene av føydalismen. I de store byene og hovedstedene, som i Berlin, Wien og München, angrep folkemasser de eksisterende regimene. Nye liberale ministre ble tvunget inn i regjeringene for å formilde folkemassene. I sørvest truet opprøret med å avsette fyrstene. Ministeriene ble tvunget til å gi etter for press for å velge en nasjonalforsamling med representanter fra den tyske konføderasjonen, og den 18. mai møtte den i St. Paulskirka i Frankfurt am Main. Den ble valgt i valg der det var vid stemmerett. Representantene kom fra mange ulike yrkesbakgrunner. Representantene var borgerlige, eiendomsbesitter, og utdannede. De var minst like redde for "mobben" som for fyrstene. Forsamlinga skulle forberede en konstitusjon for hele Tyskland. Den 24. mai begynte en komite som skulle utforme et forslag om grunnleggende rettigheter å diskutere ei liste over grunnleggende rettigheter for det tyske folket. Det kom forslag om å sette avskaffelse av dødsstraffen opp blant rettighetene. Men forslaget møtte motstand siden noen representanter ville beholde dødsstraffen for høyforræderi. Et forslag om å ha dødsstraff i tider med krig og unntakstilstand ble vedtatt.
Noen representanter ville avskaffe dødsstraffen fullstendig, andre ville at den bare skulle kunne idømmes i spesielle situasjoner eller for spesielle forbrytelser etc - det var ulike mange meninger.
Da debatten over dette begynte i forsamlinga var det mange ulike innfallsvinkler til spørsmålet. Nasjonalforsamlinga tok først opp om denne saken i det hele tatt hørte med i konstitusjonen og lista over grunnleggende rettigheter, eller heller i straffelovgivninga. Majoriteten i konstitusjonskomiteen mente at spørsmålet om dødsstraff hørte til i straffelovgivninga til de enkelte statene, og ikke i grunnloven. Denne komiteen hadde svært stor innflytelse og rådene dens ble ofte fulgt, men ikke i denne saken. For om også andre saker kunne dette sies, sa Gustav Siemens, en jurist fra Hannover, som når det gjelder frihet fra tilfeldig arrestasjon, likhet for loven, religionsfrihet, og andre saker, dette kunne sies å tilhøre bestemte lover. Dersom alt skulle overlates til de enkelte statene hadde det ingen hensikt å sette opp ei liste over grunnleggende rettigheter. Han sa at dersom det fantes en grunnleggende rett så måtte den være retten til liv. Også andre representanter hevdet dette, og gjentok argumentet.
Friedrich Scheller sa at for femten år siden foreslo han overfor statsrådet i Berlin at dødsstraffen burde avskaffes, og dette forslaget ville han fremme på nytt her. Han sa at han var sikker på at dødsstraffen før eller siden ville bli avskaffet. I Frankrike var det fortsatt dødsstraff for mange forbrytelser som ikke ble straffet med dødsstraff i Tyskland, og likevel var disse forbrytelsene like hyppige i Frankrike som i Tyskland, og det viste at dødsstraffen ikke hadde noen avskrekkende virkning. England avskaffet dødsstraffen for mange forbrytelser i 1820- og 1830-årene, og det førte ikke til at disse forbrytelsene ble hyppigere. Dødsstraff hadde ingen allmennpreventiv virkning. Den eneste virkelige avskrekking var et effektiv politi som grep forbryterne, straffen var ikke av så stor betydning som dette.
Andre la fortsatt vekt på gjengjeldelse som et viktig prinsipp, men vakte motstand, og mange jurister hevdet at dødsstraffen la en stor byrde på skuldrene til de som skulle fastsette straffen. Det var mange jurister og dommere i forsamlinga, og mange av dem var motstandere av dødsstraff.
Debatten ble karakterisert av høye ideal og prinsipper. Mange sa at dødsstraffen tok fra de som ble dømt muligheten til å forbedre seg, og det var feil. Dødsstraff var også inkompatibel med statens ide, for staten bestod for å beskytte individene og for å gi dem mulighet til å forbedre seg, også den dømte.
Representantene var opptatt av å legge grunnlaget for en ny stat, og måtte da ta opp spørsmålet om hvordan denne staten skulle beskytte seg mot ytre og indre fiender.
Da spørsmålet kom opp til avstemming var det for få som støttet et forslag om å opprettholde dødsstraff for fadermord og forræderi til at dette spørsmålet ble tatt opp. Det samme hendte med et forslag om å beholde dødsstraff i krigstid. Et forslag om å holde spørsmålet om dødsstraff ute av lista over grunnleggende rettigheter ble nedstemt. Dermed var det vedtatt at avskaffelse av dødsstraff kunne tas med grunnlovens oversikt over grunnleggende rettigheter.
Men den uerfarne ledelsen for forsamlinga skapte problem for den videre saksgangen. Det ble besluttet å stemme over den generelle saken først, i motsetning til alminnelig prosedyre. De som ønsket å avskaffe dødsstraffen vant avstemminga med stort flertall. Det var 288 stemmer for å inkludere avskaffelse av dødsstraff blant de grunnleggende rettighetene, og 146 stemmer mot.
I desember 1848 var det klart at de statene som tok erklæringa om de grunnleggende rettighetene alvorlig måtte vedta nye lover for å avskaffe dødsstraff. I Baden kom et lovforslag om dette kort tid etter jul, og ble vedtatt som lov i februar og mars. Fra 16. mars 1849 var dødsstraff ikke tillatt i Baden med unntak for i den militære loven. Også i Württemberg ble dødsstraff avskaffet 13. august 1849, og også i Oldenburg og Hessen-Nassau og Saxen-Anhalt. I kongedømmet Saksen besluttet regjeringa den 5. januar 1849 at alle dødsstraffer skulle omgjøres til livsvarig fengsel med umiddelbar virkning. Også i andre stater ble dødsstraffen avskaffet, som i Bremen og i Hamburg og i Frankfurt am Main og i Schleswig-Holstein.
Før dette hendte ble et annet slag mot dødsstraff slått av den konstitusjonelle forsamlinga som hadde blitt valgt med bredere stemmegrunnlag enn Frankfurterparlamentet for å gjennomføre en liberal revolusjon i Preussen. Et forslag om å avskaffe dødsstraff ble lagt fram for forsamlinga den 7. juli 1848. Regjeringa i Berlin lovte å stoppe henrettelser, og den fremste embetsmannen i justisdepartementet, Carl Anton Märcker, holdt en tale til fordel for avskaffelse av dødsstraff på debattens siste dag. Forsamlinga vedtok å avskaffe dødsstraff med 294 stemmer mot 46. Men i spesielle tilfeller kunne det være mulig å idømme dødsstraff. Det ble vedtatt med 165 mot 160 stemmer at i krigstid eller i unntakstilstand kunne dødsstraff idømmes for bestemte forbrytelser.
Samtidig kom andre store forandringer i rettergangen, som åpen rett og jury.
Evans skriver at det vil være for trangt å se dette bare som en følge av et skifte i diskursen til eliten, som resultat av en beslutning om å erstattet gamle metoder med nye siden de nye var mer effektive. Virkelige sosiale og politiske konflikter var involvert i dette, både mellom eliten og folkelig forståelse av offentlig avstraffelse, og mellom autoritære og representativt demokrati i lov og politikk, og mellom ulike begrep om et rettferdig samfunn. Resultatet av disse mer omfattende konfliktene ville avgjøre dødsstraffens skjebne.
Frankfurterparlamentet hadde ikke greid å få makt over noen av de tyske regjeringene, og hadde ingen reell makt. De revolusjonære kreftene mistet sitt momentum, og det ble innsatt et reaksjonært ministerium i Berlin, og den preussiske nasjonalforsamlinga ble oppløst. Frankfurterparlamentet hadde ikke våget å støtte de folkelige opprørsbevegelsene, og hadde nå ingen basis. De tyske statene motsatte seg å akseptere den konstitusjonen som Frankfurterparlamentet vedtok den 28. mars 1849. De moderate ble enige om en ny plan for et forent Tyskland uten Østerrike, en plan som ble foreslått av Preussen sammen med Saksen og Hannover.
De konstitusjonelle dokumentene som ble produsert av revolusjonen var svært forskjellige. De forkastet den delen av grunnlovens grunnleggende rettigheter som hadde avskaffet dødsstraffen. I et felles memorandum fra 11. juni 1849 angrep regjeringene i Preussen, Saksen og Hannover den klausulen som avskaffet dødsstraffen. Memorandumet pekte på at selv om dødsstraff ble avskaffet så ble den likevel tillatt i militær lov og i unntakstilstand, og unntakstilstand kunne innføres uten at det var krig eller faktisk noen særskilt grunn til det. Derfor var det uforståelig at dødsstraff ble tillatt på denne måten.
Og det var et virkelig problem at dødsstraffen ble værende i militær lov og i lov som skulle gjelde under unntakstilstand. Denne grunnloven ble ikke antatt av de andre statene heller.
Preussen hadde ikke prøvd å ta de grunnleggende prinsippene inn i sin lovgivning.
I 1850 og i 1851 ble dødsstraff gjeninnført i nesten alle de statene som hadde avskaffet dødsstraffen. Bare Oldenburg, Bremen og Anhalt-Dessau-Cöthen lot være å innføre dødsstraff.
Likevel var strafferettspleien forandret. I Preussen innførte den nye straffeloven offentlige rettergang og jury. De nye lovene reduserte antallet forbrytelser som kunne føre til dødsstraff.
Etter 1848 økte antallet henrettelser i de første årene. Mens det hadde vært gjennomsnittlig 6 henrettelser årlig i Preussen i 1840-årene ble det 26 årlig i første halvdel av 1850-årene. Dette var flere enn i England og Wales der det var 17 henrettelser årlig på dette tidspunktet. Men i andre halvdel av 1850-tallet falt antallet årlige henrettelser i Preussen til 15.
Selv om revolusjonen ikke lyktes i å fundamentalt forandre maktforholdene førte den likevel til store forandringer.
Evans skriver at reaksjonære regjeringer i Tyskland betraktet etter revolusjonen øks som det vitale instrumentet for å opprette orden. I Preussen begrenset den nye straffeloven av 1851 dødsstraff til å gjelde for mord og forræderi. Kongen insisterte på retten til å benåde de dømte. Hver dødsdom måtte godkjennes formelt av monarken. Sosiale og moralske grunner lå ofte bak benådningene. Dommer uten tilståelse ble sett på som usikre og førte ofte til benådning. Overlagt drap var den forbrytelsen som hyppigst førte til dødsstraff. En dødsdom for uaktsomt drap utført i forbindelse med en annen forbrytelse, f.eks. tyveri, ble også sjeldent benådet.
Dødsdom for drap som også krenket sentrale institusjoner, som familien eller autoritetsforholdene i samfunnet, ble sjelden benådet.
Drap begått av fattigdom vakte sympati, og dødsdommen kunne bli benådet.
De som ble mordere levde i en fattig verden: de var fattigfolk fra landsbygda først og fremst. Ingen aristokrater, doktorer, advokater eller professorer var blant de som ble dømt til døden. Åtte prosent av de som ble dømt til døden fra 1854 til og med 1865 var fra middelstanden, men bare fire prosent av de som ble henrettet, noe som viser at mordere fra middelstanden ble benådet i større grad enn totalen, som først og fremst bestod av fattigfolk.
Bønder utgjorde også en stor gruppe blant de dødsdømte. Fjorten prosent av de dødsdømte var bønder. I tillegg var praktisk talt alle tjenesteknektene som ble dødsdømt fra landsbygda. De utgjorde tolv prosent av de dødsdømte. De to største gruppene var urbane, handverkere og arbeidere. Tjuefire prosent av de dømte var handverkere, og nitten prosent var arbeidere. Arbeiderne var den gruppa som i minste utstrekning ble benådet. Men det var ikke veldig stor forskjell mellom gruppene m.h.t. hvor hyppig de ble benådet. Det er bare middelstanden som skiller seg ut.
Kvinnene ble mildt behandlet og ofte benådet. Tjueto prosent av de dømte var kvinner, og de utgjorde fjorten prosent av alle som ble henrettet, de ble altså benådet mer hyppig enn menn.
Førtitre prosent av de dømte var i aldersgruppa 21-30 år, og tretti prosent var i aldersgruppa 31-40 år.
Drap ved kvelning ble sjeldnere benådet enn drap med andre drapsmetoder. Deretter ble knivdrap nest mest sjeldent benådet. Mest vanlig var det at offeret var blitt slått i hjel.
Motivet var svært viktig ved vurderingen av benådning. Dersom det virket som om et drap var begått på grunn av fattigdom var det sterk tendens til at dødsdommen ble omgjort ved benådning. Der motivene for drap ble sett på som opprørske, eller der grådighet eller hevnlyst var motiv var det minst sjanse for benådning.
Ved begynnelsen av 1850-årene var situasjonen så mye forandret at det førte til at det ble slutt på offentlige henrettelser i løpet av få år i alle tyske stater. Det første store skrittet ble tatt av Preussen. Samtidig med at den nye straffeloven i 1851 innførte offentlige rettssaker hadde den også bestemmelser om henrettelsen. I 1847 hadde den prinsipielle beslutningen blitt tatt om å avskaffe offentlige henrettelser. Henrettelsene skulle nå foregå innenfor fengselsmurene i nærvær av den lokale sjefen for anklagemyndigheten, fengselssjefen, to medlemmer av den domstolen som hadde dømt fangen, en prest, et lite antall politioffiserer, tolv vitner og et begrenset antall ærverdige borgere.
Det ble bestemt at begivenheten skulle offentliggjøres ved at det ble ringt med ei klokke for at henrettelsen ikke skulle virke som en hemmelig begivenhet. Dato og henrettelsessted skulle også offentliggjøres på forhånd, og befolkninga kunne be om å få adgangskort til henrettelsesstedet. Henrettelsene skulle ikke være hemmelige og private, men myndighetene skaffet seg sterkere kontroll over det som foregikk.
Etter at offentlige henrettelser var avskaffet i Preussen vokste tilskuermassene de stedene der det fortsatt foregikk offentlige henrettelser. Magiske og religiøse ritualer fortsatte å finne sted. De store tilskuermengdene, som var for store til å kunne kontrolleres på en rimelig måte, la press på myndighetene overalt der offentlige henrettelse fortsatt foregikk. Dessuten mente myndighetene at tilskuerne oppfattet henrettelsene på en måte som ikke tjente myndighetene til beste. Derfor ble det i hele Tyskland slutt på offentlige henrettelser i 1850- og 1860-årene.
I Østerrike og Storbritannia ble det slutt på offentlige henrettelser i 1868. Men en hel del land forsatte med offentlige henrettelser, i Frankrike helt fram til 1939.
Avskaffelsen av offentlige henrettelser førte ikke til at det ble ro om henrettelsene. I noen deler av Tyskland var det uvilje mot at øks og sverd ble brukt som henrettelsesredskap. Sverdet var vanskelig å bruke og krevde mye trening, som bødlene ikke lenger fikk siden det var blitt så få henrettelser. Når bøddelen traff feil førte det til protester fra tilskuerne, og protestene kunne gå over til uro og opptøyer, og dette var myndighetene svært redde for. Giljotinen var tryggere, det var vanskelig å gjøre feil med den. Men den var forbundet med den franske revolusjonen. Men likevel ble den tatt i bruk. Ved slutten av det nittende århundret var de eneste henrettelsesmetodene som var i bruk giljotinen og øksa.
Tidlig på 1860-tallet hadde liberalerne i Tyskland kommet seg etter nederlaget under revolusjonen i 1848. Det hadde blitt opprettet lovgivende forsamlinger i flere stater, og der gjorde liberalister seg gjeldende. I Preussen hadde nasjonalforsamlinga liberalt flertall i 1862. Det nye liberale partiet, de progressive, tok opp kampen om en viss kontroll over hæren ved å nekte å godkjenne budsjettet. Kong Wilhelm I fikk Bismarck som kansler for å føre kampen mot nasjonalforsamlinga. Og i de neste fire årene krevde Bismarck inn skatt uten tillatelse fra nasjonalforsamlinga. Spørsmålet om forening av Tyskland kom på nytt på dagsordenen.
De progressive kom med initiativ på en rekke områder. Og de krevde blant annet avskaffelse av dødsstraffen. I flere stater vedtok de representative forsamlingene at dødsstraffen burde avskaffes, dette gjelder for eksempel i Württemberg og i Saksen. Men forslagene ble ikke vedtatt av overhusene. Likevel var det mange ledende embetsmenn som støttet kravet om avskaffelse av dødsstraff. Baron Hermann von Mitternacht, statsminister i Württemberg fra 1870 til 1900, støttet kravet om avskaffelse av dødsstraff, og han nektet å anbefale noen henrettelse mens han var justisminister fra 1867 til 1878. Etter 1866 var det derfor slutt på henrettelser i Württemberg.
Avskaffelse av dødsstraffen ble en klassisk liberal sak, og den ble mye debattert i den stadig utvidete offentlige sfæren, i bøker, aviser og møter og klubber.
Kampanjene for avskaffelse av dødsstraffen virket inn på fyrstene som skulle underskrive dødsdommene. De var nølende og uvillige til å underskrive dødsdommene. Kong Wilhelm I av Preussen var reaksjonær, men også en from kristen, og da han ble konge i 1857 ble antallet henrettelser i Preussen sterkt redusert. Han overtok som regent i 1857, men nektet å undertegne dødsdommer da og i 1858 og i 1859. Som grunn oppga han at han bare var regent og ikke hadde full myndighet som monark. I 1860 ble han overbevist om at regentskapet kom til å vare lenge, og han begynte nølende å undertegne dødsdommer. Neste år døde hans bror som var konge, og Wilhelm I overtok som konge. Likevel fortsatte han å være ekstremt nølende og uvillig til å undertegne dødsdommer.
I tiåret fra 1848 til 1857, mens Friedrich Wilhelm IV var konge og avgjorde benådningsinnstillinger, ble det gjennomsnittlig felt 49 dødsdommer årlig og det ble foretatt 15 henrettelser, altså 31% av de dømte ble henrettet og resten benådet til livsvarig fengsel. I det første tiåret da Wilhelm I regjerte, fra 1858 til 1867, ble det felt færre dødsdommer, 34 årlig, men det var bare en tredjedel så mange henrettelser som tidligere, fem per år, bare 15% av de dødsdømte ble henrettet. Den viktigste grunnen til denne sterke nedgangen var den motviljen Wilhelm I hadde mot å underskrive dødsdommer.
Andre tyske fyrster gikk enda lenger. Storhertugen av Baden nektet å underskrive dødsdommer etter 1861, og ingen ble i det hele tatt henrettet i Baden i resten av 1860-årene og i 1870-årene. Det var heller ikke henrettelser i Bremen, Oldenburg, eller Saxe-Anhalt. Viktigst var det at dødsstraff ble de facto avskaffet i kongedømmet Saksen, noe som først og fremst skyldtes kongens skrupler. Kong Johann av Saksen avskaffet i et dekret dødsstraffen den 25. januar 1868.
Motstanderne av dødsstraff hadde vinden i ryggen, det var økende motstand mot dødsstraff både innenlands og utenlands. Helles avskaffet dødsstraff i 1863, Romania i 1864 og Portugal i 1867. Kongen av Belgia, Leopold II, omgjorde automatisk alle dødsdommer til livsvarig fengsel fra han ble konge i 1865. Og i 1866 ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven. I Nederland nektet kong Willem III å underskrive dødsdommer etter 1855, og dødsstraff ble forbudt i 1870. I 1872 begynte kongen av Sverige og Norge automatisk å innfri ønsker om benådning og erklærte seg som motstander av dødsstraff. Kongen av Italia nektet også å underskrive dødsdommer etter 1863, og ingen ble henrettet fram til dødsstraffen ble formelt fjernet fra straffeloven i 1888.
I 1866 kom krigen mellom Preussen og Østerrike. Bismarck annekterte Hannover og Frankfurt am Main. Den tyske konføderasjonen ble oppløst og det ble opprettet en nordtysk konføderasjon. Østerrike ble utelukket fra innflytelse i Tyskland. Nasjonalismen blomstret. Og de liberale ble grepet av den. Flertallet av dem gikk ut av det progressive partiet og gikk med på å godkjenne i ettertid at Bismarck hadde skrevet ut skatter siden 1862 uten parlamentarisk vedtak. De ble kjent som nasjonalliberalerne, og de støttet Bismarck i den nordtyske konføderasjonen. De progressive fortsatte å kreve parlamentarisk makt over regjeringa. Bismarck innført alminnelig stemmerett for menn siden han trodde at det flertallet av befolkninga som bodde på landsbygda var konservativt.
I 1867 begynte Riksdagen å lage utkast til lov. Det første store lovutkastet var en ny straffelov. I februar 1870 kom Riksdagen til den klausulen som omhandlet dødsstraffen. Den ble debattert i to dager, og de som ville beholde dødsstraffen var til å begynne med på defensiven. Siden dødsstraffen var effektivt avskaffet i mange tyske stater kunne motstanderne av dødsstraff kreve at det måtte gjelde for hele konføderasjonen. Og både de som ønsket å beholde og de som ønsket å avskaffe dødsstraffen ventet at dens dager snart var talte.
Ved åpningen av debatten la den katolske representanten Peter Reichensperger vekt på statens rett til selvforsvar. Eduard Lasker, som var en kritiker av Bismarck, spurte om noen ville tro at statens eksistens ville bli undergravd dersom dødsstraffen ble avskaffet. Den trusselen som en morder utgjorde mot staten var minimal, og kunne ikke begrunne dødsstraffen. Reichensperger hevdet også at dødsstraffen var avskrekkende. Til det svarte Wilhelm Genast at de som begikk mord enten var i så sterk affekt at de ikke tenkte på at de kunne bli straffet, eller så var de så kaldblodige at de trodde at de var så smarte at de ikke skulle bli tatt.
De som ønsket å beholde dødsstraffen prøvde å imøtegå dette ved å hevde at avskaffelse av dødsstraffen ville føre til offentlig uro. Det ville blusse opp med vendettaer og hevndrap, og dette ville føre til alminnelig uorden. De som ville beholde dødsstraffen hevdet at befolkninga ønsket dette. De som ville avskaffe dødsstraffen sa at folkets stemme ble artikulert i den offentlige debatten og i den parlamentariske debatten. Dessuten var det de folkevalgte representantenes oppgave å lede folket, og ikke å følge det. Dersom dødsstraffen ble avskaffet ville dette bli akseptert av befolkninga, for nå var tida inne.
For liberalere som Lasker var det sammenheng mellom dødsstraff, den autoritære staten og tilbakestående kultur. Han mente at avskaffelse av dødsstraff ville være et framskritt i kultur som kanskje kunne gjøre krig og løsning av internasjonale konflikter ved vold mindre sannsynlig. Andre med liknende synspunkter som Lasker sa at straffepolitikken måtte baseres på prinsippet om forbedring av den dømte.
De fleste konservative trodde på dødsstraffen som en guddommelig forordnet gjengjeldelse. I 1848 hadde mange religiøse vært for avskaffelse av dødsstraff, men i 1860-årene og senere hadde både den protestantiske og den katolske kirka blitt mer reaksjonær og ønsket å beholde dødsstraffen, og de religiøse kom til å være sterke tilhengere av dødsstraff i mange tiår framover. De lekmennene som var tilhengere av å avskaffe dødsstraffen var overveiende protestanter. Noen religiøse ville ikke bruke religionen som argument i debatten, og sa at kristendommen verken var tilhenger eller motstander av dødsstraff.
Bismarck tok ordet mot slutten av debatten og gikk inn for å beholde dødsstraffen. Han sa at døden ikke var en dramatisk sak, den var bare overgangen fra et liv til et nytt, og livet var ikke så mye verdt. Bismarck viste til de argumentene som andre talere som ønsket å beholde dødsstraffen hadde framført. Bismarck innrømmet at i hans tid var det både færre forbrytelser og mildere straffer enn i tidligere tider, men sa at grunnen til at det var færre forbrytelser kunne være at straffene hadde vært så harde gjennom hundrevis av år. Bismarck sluttet talen sin med å si at det føderale rådet, som representerte regjeringene i konføderasjonen, allerede hadde gått inn for å beholde dødsstraffen. Dersom lovforslaget skulle bli lov måtte man komme til enighet.
Man de liberale ga ikke opp og var villige til å ta en konstitusjonell konflikt med det føderale rådet. De mente at den var den representative forsamlinga og ikke fyrstenes representanter i det føderale rådet som skulle ha det avgjørende ordet. Forslaget om at dødsstraffen skulle inkluderes i den nye straffeloven kom til avstemming, og ble nedstemt med 81 stemmer mot 118.
De som ville beholde dødsstraffen var hovedsakelig aristokrater, selv om noen aristokrater tilhørte den majoriteten som ville avskaffe dødsstraffen. De som ville avskaffe dødsstraffen var hovedsakelig progressive og nasjonalliberalere. De frikonservative var splittet i spørsmålet. De konservative var for å beholde dødsstraffen med unntak for fyrst Handjery. Det katolske sentrumspartiet ville beholde dødsstraffen, mens sosialdemokratene ville avskaffe den. De to sistnevnte partiene var enda ganske små, selv om de senere kom til å bli dominerende partier, og de kom til å holde på disse standpunktene til dødsstraffen.
Kong Wilhelm I av Preussen vurderte resultatet sammen med ministrene. De fleste ville prøve å få loven vedtatt så snart som mulig, siden diskusjonen ville komme til å begynne på nytt dersom det ikke ble avgjort før riksdagsvalget. De fleste var enige om at man burde prøve å forhandle med Riksdagen ved å tilby å fjerne dødsstraffen for forræderi mot at Riksdagen aksepterte dødsstraff for mord. Men en minoritet ville beholde dødsstraffen for forræderi, selv om dette skulle forsinke loven. Og denne minoriteten ble ledet av kongen. Han kunne tenke seg å gå med på at dødsstraffen for mord ble fjernet. Bismarck foreslo at man gikk inn for å avskaffe dødsstraff for både mord og forræderi i fredstid. Og han overtalte det føderale rådet om å støtte dette.
Den 23 mai 1870 kom de klausulene i lovutkastet der dødsstraffen var blitt fjernet ved vedtak 1. mars opp for Riksdagen for tredje gang. Og dødsstraffen var hovedsaken. Hovedsaken var også om Riksdagen var villig til å inngå kompromiss med det føderale rådet i spørsmålet om dødsstraff for å få den nye loven ferdig og vedtatt. Dette var det spørsmålet som Bismarck kjørte fram - å få vedtatt en enhetlig straffelov for den nordtyske konføderasjonen. Saksen og Oldenburg hadde ikke dødsstraff i sine straffelover, men de ville bli nødt til å innføre dødsstraff. Bismarck appellerte til de nasjonalistiske følelsene og til ønsket om å forene Tyskland.
Tysk enhet hadde i lang tid vært et ønske for liberalerne, og Bismarcks tale vakte begeistring. Den 15. mai 1870 hadde det antipreussiske parti fått regjeringsmakt i Frankrike, og det var i den spente internasjonale situasjonen at debatten om dødsstraff foregikk den 23. mai. Men de som ville avskaffe dødsstraff ville ikke gi opp uten videre.
Det var på nytt Eduard Lasker som gikk i spissen i kampen for å avskaffe dødsstraffen. I det meste av det nittende århundret hadde nasjonalismen vært en liberal kraft, men Bismarck ville gjøre den til en konservativ og autoritær kraft. Lasker sa at endelig hadde Tyskland kommet så langt i sivilisasjon at dødsstraffen kunne avskaffes, men det hadde oppstått en konflikt mellom dette og et annet stort mål som de liberale hadde hatt, ønsket om nasjonal enhet. Dette hadde knapt spilt noen rolle i debattene 28. februar og 1. mars. Det var Bismarck som hadde greid å sette det på toppen av dagsordenen. Lasker sa at lovutkastet var så fullt av feil at det var greit at det ble forsinket mens det ble gjort flere forbedringer av det. Men motstanderne sa at dette ville symbolsk sett være et slag mot den nasjonale enheten. Johannes Miquel, som var for å beholde dødsstraffen, sa at tatt i sin helhet markerte den nye straffeloven et stor skritt framover i retning av nasjonal enhet og human strafferett, og det var feil å overlate den til en usikker politisk framtid på grunn av uenighet om dødsstraffen. Politikk var å inngå kompromiss for å oppnå resultat.
Det sterkeste argumentet ble argumentet for nasjonal enhet, og Bismarck hadde lenket det sammen med å holde dødsstraffen i loven. Mange som var motstandere kom til å mene at de kunne fjerne dødsstraffen i en senere revisjon av loven, og akseptere den nå for å oppnå større nasjonal enhet.
Dødsstraffen ble vedtatt for mord og for mord og forsøk på å myrde monarken. De statene som hadde fjernet dødsstraffen fra sin lovgivning måtte innføre den på nytt.
Det kom til å vise seg at det som først kunne ha virket som taktisk stemmegivning fra noen nasjonalliberalere ble en mer permanent endring.
Det spente forholdet til Frankrike utviklet seg til full krig, som endte med at Frankrike tapte krigen. De sørtyske statene ble også grepet av den nasjonalistiske bølgen, og mobiliserte og gikk inn i krigen sammen med Preussen. Da seieren var et faktum ble det tyske keiserriket proklamert opprettet i Versailles. Dets institusjoner ble modellert etter den nordtyske konføderasjonen, med et føderalt råd med representanter fra regjeringene i de 25 tyske statene som inngikk i keiserriket. Keiserriket ble dominert av Preussen og fikk den preussiske kongen Wilhelm I som den første keiseren, og en folkevalgt Riksdag med begrenset makt. Den nye straffeloven var blitt vedtatt like før krigen begynte, og den ble gjeldende for hele riket.
Grunnloven til det nye tyske riket var i praksis den samme som grunnloven til den nordtyske konføderasjonen. Men den nevnte ikke menneskerettighetene eller grunnleggende rettigheter, og er den eneste tyske grunnloven som ikke gjør dette. Den bekreftet heller ikke dødsstraffen. De enkelte statene fortsatte å ha stor indre selvstendighet, fra utdannelse til lov og orden. Og statsoverhodene fortsatte å ha rett til å benåde dødsdømte. Mange av statsoverhodene fortsatte å være uvillige til å undertegne dødsdommer. Den preussiske monarken Wilhelm I var en av dem. I 1869 og 1870 omgjorde han automatisk dødsdommer til fengselsstraff. Og han fortsatte å nekte å undertegne dødsdommer i 1870-årene.
Kong Ludvig II av Bayern derimot undertegnet dødsdommer selv om folk stort sett ikke ble henrettet ellers i Tyskland. Men selv i Bayern var det få henrettelser, ingen i perioden 1868-1872, og bare sju resten av tiåret. I de fleste større statene var dødsstraffen ikke i bruk.
Men så ble ting forandret: Mens keiser Wilhelm I kjørte langs Unter den Linden den 11. mai 1878 gikk en 32 år gammel rørleggerlærling, Max Hödel, ut i gata og skjøt to skudd mot ham. Begge gikk for høyt og keiseren la ikke en gang merke til det før en vakt hoppet av vogna og tok attentatmannen til fange. Hödel ble arrestert. Attentatet kom ved begynnelsen av en periode der det var mange anarkistiske attentat. Men Hödel var ikke anarkist. Bismarck ville bruke dette attentatet til å fremme sine egne formål. I Riksdagen hadde Bismarck blitt avhengig av støtte fra nasjonalliberalerne, men de fulgte slett ikke Bismarck i tykt og tynt. Men de var dominerende i Riksdagen. Bismarck mente at de konservative i det katolske Sentrumspartiet kunne bli mer medgjørlige, selv om han hadde vært i hard kamp mot katolikkene i "kulturkampen". Bismarck bestemte seg for å angripe sosialdemokratene, som på denne tida bare var et ganske lite parti. Samme dag som attentatet fant sted telegraferte Bismarck fra feriestedet sitt og ga beskjed om at det skulle forberedes et lovforslag som la store restriksjoner på sosialdemokratene, selv om de ikke kunne klandres for handlingene til Hödel. Bismarck ville tvinge nasjonalliberalerne til å velge mellom å stå ved sine prinsipp om ytringsfrihet og forsamlingsfrihet og foreningsfrihet og samtidig bli anklaget for å legge til rette for vold mot monarken. Men planen lyktes ikke. Den 23-4 mai forkastet liberalerne og deres allierte lovforslaget.
Men ei veke seinere kom et nytt attentat. Keiseren fortsatte å kjøre i vogna si nedover Unter den Linden. Den 2. juni 1878 var en økonom, Karl Nobiling, som var ansatt i Saksens statistiske sentralbyrå på plass og skjøt med hagle ut av et vindu mot keiseren. Han traff keiseren, men keiseren overlevde. Nobiling skjøt seg selv rett etter at han hadde skutt mot keiseren. Da Bismarck hørte dette bestemte han seg for å oppløse Riksdagen. Ved nyvalget led liberalerne et stort nederlag, og de to konservative partiene vokste sterkt og Sentrumspartiet holdt stillingen. De nasjonalliberale var så demoraliserte at de bare ytte liten motstand mot antisosialistlovene. Sosialdemokratene ble forbudt å trykke aviser og å holde møter og utsatt for tung forfølgelse. Bismarck innførte også toll i 1879.
Bismarck ville ha Hödel henrettet. Keiseren var syk og kronprinsen var regent. Og det var tvil om regentens hadde myndighet til å undertegne dødsdommen over Hödel. Kronprinsen ble ikke formelt utnevnt til regent, og det var tvilsomt om han hadde konstitusjonell myndighet til å undertegne dødsdommer. Og kronprinsen var kjent for sine progressive synspunkter, og var motstander av dødsstraff. Han var gift med ei datter av dronning Victoria.
Bismarck var derfor nødt til å organisere en kampanje for å legge press på kronprinsen. Han sammenkalte til et hemmelig møte i det preussiske kabinettet. Det ble satt opp et memorandum til kronprinsen der det stod at det ville undergrave monarkiet og staten og samfunnet og tjene sosialismens sak dersom Hödel ikke ble henrettet.
Kronprinsen nølte og håpet at keiseren snart ville bli frisk. Men det ble klart at han ville være syk i flere måneder. Bismarck og ministrene hadde forsikret kronprinsen om at han hadde myndighet til å undertegne. Han var også blitt overbevist om at Hödels handling inngikk i en omfattende konspirasjon. Kronprinsen undertegnet til slutt dødsdommen.
På denne måten ble dødsstraffen på nytt tatt i bruk i Preussen.
I 1881 undertegnet keiseren den første dødsdommen. Men keiseren var fortsatt svært uvillig til å undertegne dødsdommer, og avslo å undertegne de fleste dødsdommene som ble forelagt ham. Det var en eller noen få henrettelser årlig i Preussen videre så lenge Wilhelm I regjerte.
Utenfor Preussen begynte andre tyske stater også å foreta henrettelser. I kongedømmet Saksen hadde det ikke forekommet henrettelser siden i 1866. Kong Johann som nektet å undertegne dødsdommer døde i 1873. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn Albert. I 1882 begynte man på nytt å henrette folk i Saksen. I 1880 var det tjue år siden det sist ble foretatt henrettelser, men da kom den første nye. I Saxe-Weimar ble to personer henrettet i 1878, de første siden i 1861. I Württemberg hadde det ikke vært gjennomført henrettelser etter 1866, men i 1880 ble det på nytt gjennomført en henrettelse. Og likedan i andre tyske stater.
I 1885 var dødsstraff gjeninnført i det meste av Tyskland. Motstanden mot dødsstraff var blitt mindre i Riksdagen i 1880-årene. De liberale stod svakere, og Sentrumspartiet ble det største partiet, og var helhjertet tilhenger av dødsstraff. Sosialdemokratene var motstandere av dødsstraff, men de var svake og forfulgte.
I 1884 foreslo regjeringa å utvide dødsstraffen til å gjelde for flere typer forbrytelser i "Sprengstoffgesetz" - "Sprengstoffloven". Dette kom etter et forsøk som noen anarkister gjorde på å sprenge Bismarck, keiseren og en gruppe tyske fyrster under avdukingen av statuen "Germania" ved Rhinen. Attentatet ble utført på en måte som gjorde at det slo feil. Og da attentatmennene senere ble tatt for et annet attentat fortalte de også om det feilslåtte attentatet.
Motstanden mot dødsstraff i Riksdagen var langt mindre enn den hadde vært i 1870. Klausul fire i sprengstoffloven la ned dødsstraff dersom en eksplosjon forårsaket et annet menneskes liv og dette kunne ha vært forutsett. Debatten om loven dreide seg om en annen klausul som gjorde det straffbart å være i besittelse av sprengstoff. Loven ble vedtatt.
Mange statsoverhoder ble drept av anarkister, som president Sadi Carnot av Frankrike, president William McKinley i USA, Kong Umberto av Italia og keiserinne Elizabeth av Østerrike, og det var mange flere attentat mot allmennheten.
Borgerskapet var blitt redd for kriminalitet, og så dødsstraff som et vern mot den. Det var fortsatt vanlig å slå elever og underordnede i denne tida.
Da det ble besluttet å henrette Max Hödel i 1878 var det mange år siden noen sist hadde blitt henrettet i Preussen, og myndighetene måtte finne en ny bøddel. De valgte Julius Krautz, født i 1843 som sjette barn av en hesteslakter, og oppfostret i et militært barnehjem etter at faren døde. Senere hadde Julius fra 1859 arbeidet hos hesteslakteren og bøddelen August Reindel i Braunschweig. Etter å ha assistert ved en henrettelse i 1862 hadde han flyttet til Berlin og begynt å arbeide hos en annen hesteslakter. Julius hadde deltatt i kampen ved Königgrätz i 1866 og også i den fransk-tyske krigen i 1870. Samme år hadde han blitt utnevnt som bøddel i Hannover, men foretok ingen henrettelser resten av tiåret. Henrettelsen av Hödel ville bli den første der han skulle utføre det dødelige hugget. To dager før måtte han bestå en eksamen som bøddel hos justisministeriet i Berlin.
Evans skriver at Julius kan hevdes å ha vært den første virkelig profesjonelle bøddelen i moderne tysk historie. Det var også han som oppfant den bøddeldrakten som ble standard med topphatt, diplomatfrakk, vest og hvite hansker, som alle senere bødler bar når de utførte sine offisielle plikter. Julius var misfornøyd med den tradisjonelle middelalderlige røde kappen, og ville heller omgi seg med borgerlig respektabilitet. Bøddelen holdt øksa skjult under frakken og tok den først fram når han skulle foreta det dødelige hugget. Julius Krautz gjennomførte også noen tekniske forandringer som ble varige. I november 1878 sendte han et brev til andre tyske stater og tilbød seg å være bøddel for dem, og la ved et sertifikat som attesterte hans dyktighet i henrettelsen av Max Hödel. Det jernbanenettet som var bygd i Tyskland gjorde det mulig for Hödel å ønske å reise rundt i Tyskland og være bøddel i hele landet. Men de andre statene var for tradisjonsbundne til å motta tilbudet. Krautz krevde 300 mark per henrettelse inkludert reiseutgifter for seg selv og tre assistenter. Da kunne Krautz leve av å være bøddel med et halvt dusin henrettelser årlig.
Krautz ble ganske kjent i Tyskland. Han tjente penger på å gi stoff til journalister, og han ble en figur i diverse trykksaker og hovedperson i en føljetongroman.
Kreutz greide ikke å gjøre henrettelser til sin eneste levevei, og fortsatte å være hesteslakter. I 1889 sa han opp en av assistentene, Gummich, som flere ganger hadde kommet beruset til henrettelsen. Gummich ble sint og gikk til det vertshuset der Krautz brukte å vanke for å ta et oppgjør med Krautz. Det kom til slagsmål, og det endte med at Gummich døde. I 1881 hadde ekteskapet til Krautz gått i oppløsning.
Juryen frikjente Krautz siden den mente at Krautz hadde handlet i selvforsvar. Etter dette ble Krautz oppsagt som bøddel. Han fortsatte som hesteslakter, og åpnet også en restaurant, og levde til i 1921.
Det var få henrettelser i Preussen, og det var få bødler. I tillegg til Krautz ser det ut til å ha vært bare en bøddel til, Friedrich Reindel, som tilhørte en gammel bøddelfamilie. Han hadde begynt sin karriere som bøddel i 1843 19 år gammel.
Det ble også færre bødler i de andre tyske statene, og mange bødler utførte ikke henrettelser. De få bødlene som utførte henrettelser ble profesjonelle som ble omhyggelig valgt ut av myndighetene og fikk fast inntekt. Likevel fortsatte det å være en forbindelse mellom yrkene som hesteslakter og bøddel, og bøddelyrket gikk i arv. Siden det var få henrettelser kunne det bli kamp mellom bødlene om å bli den utvalgte bøddelen.
Da Julius Krautz ble avskjediget som bøddel kom det en mengde søknader fra hesteslaktere om å få overta som bøddel. Men myndighetene vendte seg til en annen gammel bøddelfamilie, Reindel. De ansatte Friedrich Reindel, bror av den fortsatt aktive bøddelen August Reindel. Friedrich Reindel utførte snart henrettelser både i Berlin og i den vestlige delen av Preussen med hjelp fra sin sønn Wilhelm. De to eldre brødrene Reindel pensjonerte seg, og Wilhelm overtok som bøddel. I løpet av 1890-årene økte antallet henrettelser. I 1899 ble det rapportert at Wilhelm var beruset under en henrettelse. Det ble også klaget over manerene hans. I 1900 fikk Wilhelm beskjed om å holde seg borte fra flaska. Men det fortsatte å komme inn rapporter om at Wilhelm var beruset under henrettelser. I 1901 var han så full under en henrettelse at han måtte hugge to ganger. Dette førte til at Wilhelm ble avsatt som bøddel.
Myndighetene ble interessert i å ansette Lorenz Schwietz som ny bøddel. Han hadde vært en av assistentene til Julius Krautz. Schwietz var beskrevet som atletisk og rolig. Og han var blitt uteksaminert som bøddel. Den 21. juni 1900 ble Schwietz ansatt som bøddel, etter å ha blitt eksaminert av myndighetene. Den 9. og 10. august utførte han sine første henrettelser. Og han og assistentene gjorde et godt inntrykk; de var rolige, sikre og beskjedne.
Myndighetene begynte å bruke Schwietz over hele Preussen. Men Reindels ga ikke opp som bødler uten videre. De påstod at klagene over at Wilhelm skulle ha vært beruset var fabrikkert av Schwietz. År 1900 var Friedrich Reindels svigersønn Alwin Engelhardt uteksaminert som bøddel og ble offisielt anerkjent som bøddel. Og det gikk rykter om at assistentene til Schwietz ikke utførte arbeidet sitt korrekt. Schwietz fikk selv en advarsel etter at han en gang trengte to hugg for å skille kroppen fra hodet. Men det var ikke lett å avsette ham siden det ikke var greit å finne en etterfølger.
Da Wilhelm Reidel var borte hadde Alwin Engelhardt fått arbeide som bøddel. Men også Engelhardt fikk problem. En gang motsatte en person som skulle henrettes seg dette så sterkt at det brakte Engelhardt ut av balanse, og han trengte to hugg. Men de neste henrettelsene ble godt utført, og Engelhardt fortsatte å kreve utvidelse av sitt virkeområde.
Justisministeriet i Preussen forsøkte først å løse konflikten ved å dele ansvaret for å utføre henrettelser mellom Engelhardt og Schwietz. Engelhardt fikk utføre henrettelser vest for Elben og Schwietz øst for Elben. Men Engelhardt klaget over at dermed fikk Schwietz flest henrettelser, så for å få fred for ham ville man la dem få omtrent like mange henrettelser. Men dette fikk Schwietz til å klage over at Engelhardt gjennomførte henrettelser øst for Elben.
I 1901 tjente Schwietz 4.018 mark, som ga ham ei god inntekt, og året etter omtrent like mye. Men da Engelhardt kom på scenen ble inntekta til Schwietz halvert. Engelhardt greide seg bedre økonomisk til å begynne med, men siden de fikk betalt per henrettelse og antallet varierte sterkt fra år til år varierte inntektene mye, og kunne enkelte år være svært lav. Engelhardt hadde ingen annen inntekt enn den han fikk fra henrettelsene. I 1906 ble situasjonen hans elendig. Engelhardt greide ikke lenger å betale regningene sine. En av assistentene til Engelhardt fortalte senere at Engelhardt brukte mye penger på drikk. Engelhardt begynte å berolige de som han skyldte penger med at de skulle få de inntektene som han fikk for kommende henrettelser. En av kreditorene skaffet seg rettslig krav på de pengene som Engelhardt ville få for å henrette morderen Ruther. Men siden benådningssøknaden til Ruther enda ikke var behandlet var det usikkert om han ville bli henrettet. Denne saken kom i avisene, og det var ubehagelig for justismyndighetene.
Dette førte til at Engelhardt fikk sparken i mai 1906. Dermed var rivaliseringen mellom de to bødlene slutt. Men Engelhardt ga seg ikke: den 7. september 1908 trykte "Welt am Montag" et intervju med Engelhardt der Engelhardt la skylda for at han ble oppsagt på den nye justisministeren som Engelhardt påstod forsvarte Schwietz. For å holde Engelhardt rolig prøvde myndighetene å finne annet arbeid for ham. I 1909 ble Engelhardt tilbudt arbeid som vaktmester i rettsbygninga i Lauenburg, men da han forlangte livstids ansettelse falt dette bort. Neste år fant myndighetene endelig et hesteslakteri som Engelhardt kunne overta, og dette var Engelhardt fornøyd med.
Schwietz overtok da som eneste bøddel. Men i 1916 ble Richard Schwietz drept i kamp på vestfronten. Han hadde foretatt henrettelsene øst for Elben. Myndighetene vendte seg da til Carl Gröpler som hadde vært medhjelper til Engelhardt og tilbød ham å bli bøddel. Gröpler drev på denne tida et vaskeri i Magdeburg. Gröpler ville tjene så mye som mulig.
Den forhenværende bøddelen Alwin Engelhardt skrev i sin kamp mot justismyndighetene til Karl Liebknecht, og dette brukte Liebknecht til å angripe dødsstraffen i 1911. Liebknecht forlangte informasjon fra myndighetene om utgiftene til henrettelser. Myndighetene bestemte seg da for å gi bødlene fast lønn framfor å ha dem som løsarbeidere/freelancere.
Bødlene hadde en tendens til å utvikle alkoholisme. Stadig vekk var det bødler som var beruset på jobb. Og bødlene ser ut til å ha vært mer henfalne til drikk enn andre grupper. De ble utsatt for sterkt stress, selv om de som slaktere var vant til å drepe.
Da henrettelsene ble flyttet innenfor fengselsmurene begrenset myndighetene tilskuermengden ved å gi adgangskort. Disse kortene skulle bare bli gitt til personer som ble funnet å være verdige. Henrettelsene skulle foregå på en verdig måte.
Henrettelser skulle fortsatt være seremonier som skulle gi et alvorlig inntrykk. Men de skulle foregå raskt. Det gikk bare tre eller fire minutter fra fangen kom inn på gårdsplassen til selve henrettelsen.
Men selv etter at henrettelsene var blitt flyttet innenfor murene ble det klart at det kom flere tilskuere enn ventet og ønsket av myndighetene, selv om det nå bare var respektable mennesker.
Evans skriver at dette tyder på at det være galt å forestille seg at det at henrettelsene ble flyttet innenfor murene reflekterer en langsiktig samvittighetsdannelse, gjensidig identifikasjon og motvilje mot å påføre andre lidelse. Og enda mindre tyder det på at slike holdninger oppstod innenfor eliten. I 1848 og i 1870 var de liberale motstandere av dødsstraff, men motstanden i den borgerlige opinionen ble mindre og den borgerlige opinionen begynte å støtte dødsstraffen. Støtte for dødsstraff synes å ha gått sammen med et ønske om å se den utført.
I 1880- og 1890-årene kom aviser ut i stadig større opplag. Fra midten av 1880-årene ble alle henrettelser fyldig dekt i dagsavisene. Avisene diskuterte den dømtes følelsesuttrykk og siste timer i detalj.
Myndighetene likte ikke dette. Heller ikke Bismarck likte dette, og i 1886 klaget han over at disse detaljerte skildringene ble en glorifisering av den dømte. Men de tyske statene mente at avisreportasjene var akseptable. Journalister ble derfor fortsatt invitert til henrettelsene, men ikke alle journalister var velkomne. Myndighetene prøvde å vinkle reportasjene fra henrettelsene ved å invitere journalister som skrev på en måte myndighetene likte.
Men pressen fortsatte å skrive om henrettelsene på den måten pressen selv foretrakk å gjøre det. Myndighetene fortsatte å klage over pressens reportasjer. Myndighetene mente at offentligheten gjennom pressen konsentrerte seg om den dømtes siste minutter på en måte som førte til sympati, eller til og med beundring, framfor konsentrasjon om lovens majestet, som ville føre til avskrekking eller avstandtagen.
Myndighetene fordømte denne journalistikken siden de mente at den svekket tilliten til de bestående institusjonene og derved indirekte støttet sosialdemokratene og deres samfunnskritikk.
Det ble fortsatt skrevet og trykt ballader om forbrytere, og Evans skriver at de inviterte leseren til å identifisere seg med forbryteren som et offer.
I de siste tiårene før Første Verdenskrig ble rettslige myndigheter mer opptatt av å holde henrettelser hemmelige - selv om tilskuerne naturligvis måtte få vite når de skulle foregå. Det ble forsøkt å holde henrettelser hemmelige for alle andre enn lokale notabiliteter og offentlige myndighetspersoner. Allmennheten ble informert om henrettelsen etter at den var avviklet.
Bødlene var kjente figurer, og at de kom til en by var et sikkert tegn på at en henrettelse var forestående. Derfor måtte bødlene begynne å reise under fingerte navn og på en anonym måte.
Det hadde vært vanlig å ringe med kirkeklokker når en henrettelse fant sted. Dette ble i 1847 erstattet med ei lita klokke, og etter hvert ble også denne klokka for forstyrrende, og den ble erstattet med ei enda mindre klokke som ikke hørtes langt borte.
Det var framfor alt i Wilhelmine Tyskland at det ble tydelig at man prøvde å gjøre henrettelsene til hemmelige private affærer, selv om dette i og for seg ikke var ønsket. Publikum var forandret. Under reaksjonen i 1850-årene prøvde myndighetene å få et grep om befolkninga for å hindre at den kom ut av kontroll og truet myndighetenes legitimitet som det hadde skjedd i 1848. Flytting av henrettelsene innenfor murene var et ledd i denne politikken. Det utvalgte publikum som fikk lov til å være til stede var ventet å oppføre seg verdig og anstendig. Men det viste seg vanskelig for myndighetene å forme offentligheten. Dødsstraffen ble ikke anerkjent før i slutten av 1870- og i 1880-årene. Og da oppstod nye problem. For da kom dagsavisene og andre publikasjoner i masseopplag og fikk stadig større utbredelse, og de var utenfor myndighetenes kontroll. De berettet om henrettelser og forbrytelser på en måte myndighetene ikke satte pris på. Og det var stadig debatt om dødsstraffen.
Uansett hvor mye de prøvde greide ikke de rettslige myndighetene i Tyskland å gjøre en henrettelse til en rett fram smertefri eliminering av den dømte. Blant de som var til stede under henrettelser ble følelse av forlegenhet stadig tydeligere i de siste årene før utbruddet av Første Verdenskrig. Ønsket om å være vitne til og å leve seg inn i de siste øyeblikkene til den dømte virket uforminsket, men folk var i økende grad uvillige til å tolerere det blodige sølet som en henrettelse ofte var. Det ble klaget over feil som bødlene gjorde. Det hendte en gang i blant at bøddelen ikke skilte hodet fra kroppen med første hugg, og det ble reagert sterkt på dette.
Øksa som henrettelsesredskap ble stadig mer kritisert. Henrettelse med øks virket på mange som et drap. Det ble foreslått en mer mekanisk måte der man ikke direkte så et menneske drepe et annet menneske. Men også henrettelser med giljotinen kunne gå feil.
Dersom henrettelser skulle gå uproblematisk måtte den henrettede samarbeide. Men fra siste del av det nittende århundret motsatte de dømte seg ofte henrettelsen. En henrettelse som fant sted i Insterburg 28. januar 1911 var så gruoppvekkende at en tilskuer brøt taushetsløftet sitt og meldte fra om det som foregikk til den opposisjonelle sosialdemokratiske pressen. Da den dømte personen, ei dame, Auguste Milkoweit, som ikke kunne snakke tysk, ble ført fram virket det som om hun ikke forsto hva som skulle foregå. Da bøddelen tok opp øksa og assistenten rev blusen av Milkoweit kastet hun seg over blokken som hun skulle ligge på tvers over og skrek. Bøddelen kunne ikke gjøre arbeidet sitt, og assistentene prøvde å flytte henne. Til slutt greide de å flytte henne, men hun ville ikke ligge rolig med hodet sitt, så assistentene måtte presse hodet hennes ned.
Det skjedde mer enn en gang at den dømte gjorde motstand mot å bli henrettet. Det ble derfor bestemt at de dømte skulle bindes før de ble ført fram for å bli henrettet.
På denne tida begynte påtalemyndigheten å kjenne seg uvel over henrettelser selv når de gikk som planlagt. Mange tyskere ble motstandere av dødsstraff etter å ha sett en henrettelse. Det ble søkt etter andre metoder, men giljotinen ble funnet å være for blodig. Skyting ble forkastet siden det kunne oppfordre til uforsvarlig omgang med våpen, og henging var for barbarisk.
Den elektriske stol var under utprøving i USA, men der greide den ikke å drepe ofret ved første forsøk og førte til betydelig lidelse.
I 1893 var giljotinen i bruk i Preussisk Rhinland, i Hannover, i Baden, i Bayern, i Alsace-Lorraine, Hamburg, Bremen, Lübeck, Oldenburg, Hessen, Saxe-Weimar, Saxe-Coburg-Gotha, Saksen, Schwarzburg-Rudolfstadt og i Württemberg. I det meste av det nordlige og østlige Tyskland var den handholdte øksa det alminnelige henrettelsesverktøyet.
I Preussen hadde det vært gjennomsnittlig mindre enn fem henrettelser årlig i årene 1881-5. Men antallet økte sterkt i slutten av tiåret med sju henrettelser i 1889 og tretten i 1890. I 1892 gikk antallet opp til tjuefem. Den viktigste grunnen til dette var at den nye preussiske kongen Wilhelm II gjerne underskrev dødsdommer. Under Wilhelm I hadde det gjennomsnittlig vært mindre enn tre henrettelser årlig, og under Wilhelm II var det gjennomsnittlig nesten sytten henrettelser årlig. Tallet var det høyeste siden 1850 og det var ingen nedadgående trend før 1914.
Men i resten av Tyskland ble det færre henrettelser slik at for Tyskland som helhet var det ingen stigende trend i antallet henrettelser, men tvert i mot en synkende trend. I perioden 1897-1901 var det 25 henrettelser i hele Tyskland årlig, i perioden 1902-1906 var det årlige gjennomsnittet 23 henrettelser, og i perioden 1907-1911 21 henrettelser per år.
Kampen for å avskaffe dødsstraffen hadde vært forbundet med kampen mot absolutismen og for et mer liberalt og konstitusjonelt samfunn med individuelle rettigheter, og Wilhelm II prøvde å markere at den kampen skulle tapes. Morderne kom fortsatt først og fremst fra den tilbakeliggende katolske landsbygda, og ikke fra de moderne byene, som Wilhelm betraktet som det farlige området. Likevel var det ei utbredt oppfatning at mord var et resultat av den påståtte oppløsningen av samfunnet som angivelig ble forårsaket av moderne byer og industri og sosialisme og arbeiderbevegelse. Dødsstraffen ble sett på som et vern mot denne angivelige oppløsningen av samfunnet og dets normer og autoritet. På denne tida begynte straffeteorien å gå bort fra å betrakte kriminelle som moralsk falne personer som trengte omskolering, og heller se på dem som arvelig belastet.
Det var en italiensk teoretiker som kom med den nye teorien, Cesare Lombroso. Han var født i 1835. Han reagerte på røvervesenet i det sørlige Italia og kom fram til at folk i sør stod lenger ned på skalaen av menneskelige vesener enn italienerne lenger nord. Han så faktisk på folkene i sør som ikke stort mer avanserte enn dyr. Lombroso mente at dette kunne behandles vitenskapelig på den måten at menneskene ut fra sitt utseende kunne klassifiseres som mer eller mindre utviklede eller kriminelle. Lombroso mente at kriminell atferd var arvelig.
Tankene til Lombroso hadde stor innflytelse på europeisk tenkning om forbrytelse og straff. Også i Tyskland ble tankene hans tatt opp. Samtidig var det i Tyskland strafferettstenkere som Franz von Liszt og Otto Mittelstädt som hevdet at avskrekking og gjengjeldelse som prinsipp hadde slått feil, og at det var nødvendig å holde uforbederlige forbrytere i fengsel på livstid for å få bukt med kriminaliteten. Ved slutten av 1880-årene var det noen som hevdet at galskap og kriminalitet generelt var forbundet.
Det oppstod en livlig debatt med ulike synspunkt på i hvilken utstrekning kriminalitet var arvelig, og om det var mulig å fastslå ut fra en persons utseende om han var født kriminell. Mange mente at arvelige faktorer spilte stor rolle for kriminalitet.
Gustav Aschaffenburg mente at straffepolitikken skulle vende seg mot forbryteren og ikke mot forbrytelsen. Straffen skulle ikke være tilpasset forbrytelsen, men forbryterens personlighet. Sterilisering av kriminelle ble sett på som en løsning på kriminaliteten. Hans Gross mente at alle med voldelige tilbøyeligheter burde steriliseres.
Sosialdarwinismen ble mørkere og la større vekt på kampen for overlevelse og nødvendigheten av å opprettholde prinsippet om det naturlige utvalg i samfunnet. Ernst Haeckel gikk inn for en stor utvidelse av dødsstraffen, og begrunnet det i darwinismen. Haeckel mente at dødsstraff var en del av det naturlige utvalg, eller støttet dette. Haeckel mente at mentalt syke burde utryddes. Men han var pasifist siden han mente at krig fjernet de tapreste og beste mennene. Haeckel mente sammen med Alfred Ploetz, Alexander Tille og Eugen Schallmeyer at barns sykdommer ikke skulle behandles for at de svake skulle kunne dø av seg selv.
Det var slik en hel del intellektuelle som mente at dødsstraffen fikk et nytt og vitenskapelig grunnlag.
Samtidig med at det oppstod synspunkter om at kriminalitet var arvelig ble velferdsstaten utviklet videre. Og dermed tok samfunnet bedre vare på personer som ble betraktet som svake.
Selv om rasehygienikerne hadde synspunkter på straffepolitikken så var det juristene som tok seg av den. Der ble kravet om at straff skulle tilpasses den kriminelle og ikke forbrytelsen avslått.
Da antisosialistlovene ble opphevet i 1890 og det politiske klimaet ble mildere gjorde motstanden mot dødsstraff seg på nytt gjeldende. Venstreliberalerne fortsatte å tro at forbryterne kunne forbedres. Og de mente at dødsstraffen var barbarisk og hensiktsløs siden den ikke førte til lavere kriminalitetsrate eller lavere mordrate. Mange av de argumentene som motstanderne mot dødsstraff framførte var gamle. Motstanderne hadde mindre framgang enn de hadde hatt i 1848 og i 1860-årene. Framgang ble ikke lenger så entydig sett på som framgang i sivilisasjon og humanitet, men heller som framgang i vitenskap og planlegging, skriver Evans, og da var ikke avskaffelse av dødsstraffen så entydig i pakt med framtidas krav.
Dødsstraff kunne bli omgjort til livsvarig fengsel. Og livsvarig fengsel var ofte bokstavelig talt livsvarig fengsel. Og det kunne være svært hardt.
Motstanderne av dødsstraff begynte å utvikle nye argumenter mot dødsstraff. Mange motstandere var medlemmer av Det tyske fredssamfunnet, som ble stiftet i 1892, og var en pasifistisk organisasjon. Pasifistene var motstandere av krig og vold. Medlemmene av pasifistsamfunnet var ofte intellektuelle fra middelklassen. De var ingen massebevegelse, men de informerte stadig om sitt syn. Ved begynnelsen av Første Verdenskrig var mange talentfulle mennesker blitt trukket til det tyske fredssamfunnet. Mange av motstanderne av dødsstraff var journalister og skribenter og fikk offentliggjøre det de skrev i store aviser som "Berliner Tageblatt" og "Frankfurter Zeitung". Pasifistene var i kontakt med nye bevegelser som feminister og fritenkere etc. I årene før Første Verdenskrig begynte blusset kampen mot dødsstraff opp igjen utenfor Riksdagen. Blant de som gikk aktivt mot dødsstraff var Kurt Tucholsky, Wilhelm Förster og Bertha von Suttner og Ferdinand Tönnies og Richard von Krafft-Ebing.
De nasjonalliberale var blitt tilhengere av dødsstraff, og Sentrumspartiet var faste tilhengere av dødsstraff. De eneste partiene som var bestemte motstandere av dødsstraff var de progressive og sosialdemokratene.
Sosialdemokratene greide seg forbausende godt gjennom den perioden da antisosialistlovene var gjeldende. Sosialdemokratene så på seg selv som de sanne arvingene etter revolusjonen i 1848. I Riksdagen i 1870 fordømte både Wilhelm Liebknecht og August Bebel dødsstraffen. Sosialdemokratene hadde mange av de samme tankene om straff som liberalerne. I Erfurtprogrammet fra 1891 var avskaffelse av dødsstraff blant kravene. Sosialdemokratene hadde andre krav som de brukte mer energi på. Dessuten mente sosialdemokratene at mange av kravene ikke ville bli oppfylt før etter revolusjonen, og den kunne ligge langt inne i framtida. Denne oppfatninga kunne virke pasifiserende.
Sosialdemokratene kom med sammenhengende kritikk av dødsstraffen. De skrev at når medlemmer av overklassen begikk mord risikerte de å havne på sinnssykehus, mens folk fra arbeiderklassen ble halshogd. Dødsstraffen rammet de fattige og arbeiderklassen, og var et redskap for den herskende klassen. Det som trengtes var å fjerne fattigdommen og årsakene til nød og kriminalitet. I 1910 besluttet den andre internasjonalen, som var dominert av de tyske sosialdemokratene, på et møte i København å holde en verdensomfattende demonstrasjon mot dødsstraff.
Sosialdemokratene ble det største partiet i Tyskland, og partiet drev store og omfattende utdannelsesprogram i den tyske arbeiderklassen. Det hadde mange aviser og tidsskrifter og bibliotek og ga ut bøker og pamfletter og holdt kurs og forelesningsserier etc. Sosialdemokratene prøvde å løfte opp og forbedre den alminnelige mann og kvinne. Evans skriver at det kan se ut til at SPD fikk støtte fra sine velgere i det standpunktet som partiet tok til dødsstraffen.
I 1906 hadde rikets rettskontor satt ned en komite for å lage utkast til en ny straffelov. I 1909 besluttet komiteen å presentere et foreløpig utkast til diskusjon. Det foreslo dødsstraff for mord, høyforræderi og drapsforsøk rettet mot keiseren eller statsoverhodet til en av de tyske statene. Komiteen argumenterte med at også den offentlige mening krevde dødsstraff for disse forbrytelsene.
Både SPD og progressive kritiserte at dødsstraffen ble beholdt, og at det også så ut til at den ble utvidet. Tidligere hadde mordforsøk mot keiseren vært straffet med dødsdom, men "drap" ble oppfattet å være et begrep som kunne inkludere flere typer handlinger enn "mord". Sosialdemokratene var redd for at det kunne brukes mot dem siden de uttrykte seg fiendtlig overfor keiseren. Også høyresida i politikken klaget, over at forslaget var for mildt. Lovforslaget fjernet dødsstraffen for grovt uaktsomt drap og redusert straffen for uaktsomt drap på eldre slektninger.
I november 1913 ble lovutkastet gjort ferdig. Det ble tatt lite hensyn til den kritikken som hadde kommet mot dødsstraffens anvendelse. I tillegg til at det var dødsstraff for de fire nevnte forbrytelsene ble og Sprengstofflovens dødsstraffer tatt inn i lovutkastet til ny straffelov. Straffen for mord kunne være dødsstraff eller livsvarig fengsel. Dersom det var formildende omstendigheter kunne straffen bli livsvarig fengsel. Dødsstraffen var eksplisitt beholdt som et uttrykk for "statens majestet". Ut over dette var det gjengjeldelse framfor avskrekking som ble krevd av det kommisjonen så som den dominerende legale mening.
Men lovforslaget var så komplekst at det var vanskelig å finne plass for det i Riksdagens timeplan, og så brøt krigen ut og behandlingen av det ble utsatt i ubestemt tid. Meningene om dødsstraff blant juristene var blitt mer og mer delte. Mange jurister var motstandere av dødsstraff, og det kom klart fram på de kongressene som jurister avholdt. Motstanderne av dødsstraff fantes på alle nivå av rettsapparatet. Det er ting som tyder på at både jurister og politioffiserer og dommere ble mindre villige til å anklage og dømme folk for mord når det var sannsynlig at de ville bli henrettet. Wilhelm II benådet i liten utstrekning dømte. Derfor ble både politimyndigheter, anklagemyndigheter, dommer og juryer langt mer nølende til å presse fram fellende dommer for mord.
I revolusjonen i 1918 ble både keiseren og alle de andre fyrstene avsatt som statsoverhoder. Den første tida var ei voldsom tid med opprør, spesielt i Bayern der det ble felt tilfeldige dødsdommer.
Den 17. juni 1919 etter at nasjonalforsamlinga hadde sittet sammen i tre og en halv måned diskuterte grunnlovskomiteen muligheten for å ta med avskaffelse av dødsstraff i grunnloven. Forslaget ble satt fram av sosialdemokratene, men ble nedstemt. Den 16. juli kom forslaget opp for hele nasjonalforsamlinga. Sosialdemokratene foreslo at det ble satt inn som en egen paragraf 113a: "Dødsstraffen er avskaffet".
Det virket klart at Weimarrepublikken måtte erstatte den gamle straffeloven fra 1851 med en ny, og der ville det være naturlig å ta med at dødsstraffen var avskaffet. Derfor virket det ikke nødvendig å ta med avskaffelse av dødsstraffen i grunnloven. Taler etter taler sa også dette. Hugo Preuss som var hovedarkitekten bak grunnloven sa dette; han sa at tiden var inne til å avskaffe dødsstraffen, men det burde skje i den nye straffeloven. Et utkast til den var allerede laget like før krigen. Og avskaffelse av dødsstraffen burde skrives inn i den nye straffeloven. SPD og DDP var motstandere av dødsstraff, mens DVP var tilhengere av dødsstraff. Demokratene (DDP) ville stemme mot at grunnloven fastsatte at dødsstraffen var avskaffet siden de mente at dette burde inn i straffeloven.
Frontene var skarpe mellom tilhengerne og motstanderne. Begge sider satte sine argumenter skarpt fram. De konservative nasjonalistene mente at verden hadde falt sammen og at det som var tilbake måtte forsvares med alle midler, og dødsstraffen var et av midlene, og den siste skansen. Nasjonalistene kom med harde ord mot den nye republikken.
Da forslaget om å avskaffe dødsstraffen gjennom grunnloven kom til avstemming ble det nedstemt med 153 stemmer mot 128 stemmer. Mer enn en tredjedel av sosialdemokratene var fraværende under avstemminga. Sentrumspartiet var tilhenger av dødsstraff, og tre fjerdedeler av dets representanter møtte opp og stemte for å beholde dødsstraffen. Dersom alle fra de to sosialdemokratiske partiene hadde møtt opp kunne de ha avskaffet dødsstraffen. Førti demokrater stemte mot avskaffelse, men 40% av deres representanter møtte ikke opp for å stemme.
Dødsstraffen var altså ikke avskaffet, men skulle avskaffes med den nye straffeloven. Når ville den komme? Regjeringene i Weimarrepublikken bestod av representanter fra flere politiske parti, og Sentrumspartiet var alltid med i regjeringa, og det var tilhenger av dødsstraff. Den eneste sosialdemokraten som var justisminister under Weimarrepublikken var Gustav Radbruch, og i 1922 fikk han laget et utkast til ny straffelov. Han fikk fjernet dødsstraffen fra straffeloven, selv om den fortsatt fantes i grunnlovens paragraf 48 under rikspresidentens unntaksfullmakter.
I et nytt lovutkast som ble laget i 1924-5 ble dødsstraffen satt inn igjen, men den var nå begrenset til bare å gjelde for mord.
Ved valget i 1920 tapte partiene på venstresida oppslutning. Det ville være vanskelig å få flertall for å avskaffe dødsstraffen i den nye riksdagen. Og ved valget i 1924 ble lite forandret. Regjeringa prioriterte ikke å få fram en ny straffelov eller å avskaffe dødsstraff. Dette ble ei sak som det ble inngått kompromisser om.
Sosialdemokratene tok kravet om avskaffelse av dødsstraff med i partiprogrammet som ble vedtatt under landsmøtet i Görlitz i 1921 og i Heidelberg i 1925.
Det lå fortsatt til de enkelte statene å omgjøre eller bekrefte dødsdommer.
I forbindelse med Kapps kupp i 1920, og enda mer i forbindelse med at soldater ble sendt mot de arbeiderne i Ruhr som hadde stoppet oppstanden, ble mennesker henrettet uten lov og dom. President Ebert tok i bruk unntaksfullmaktene sine og kom med dekreter som i ettertid gjorde dette lovlig - og ga dekretene tilbakevirkende kraft. Det betydde at reaksjonære styrker kunne henrette sine motstandere uten lov og dom, selv når disse motstanderne forsvarte republikken. President Ebert var lite villig til å omgjøre dødsdommer felt av militære domstoler, og dette ble han kritisert for, spesielt siden han hadde stått på partilinja og vært motstander av dødsstraff, og siden det hadde vært fyrster som ikke hadde underskrevet dødsdommer. Myndigheten til å benåde lå ordinært hos de enkelte statenes myndigheter og ikke hos Ebert, så det var bare i unntakstilfeller at man henvendte seg til presidenten. Og disse unntakstilfellene var når dødsdom var felt av militære domstoler som fungerte etter presidentens dekret om unntakstilstand.
Da Walther Rathenau ble myrdet av høyreekstreme terrorister den 24. juni 1922 kom Ebert neste dag med et dekret som ble bekreftet med en lov fra Riksdagen. Dekretet ga forholdsregler mot vold rettet mot den republikanske statsformen, og fastsatte dødsstraff for de som konspirerte for å drepe regjeringsmedlemmer. Denne loven ga beskyttelse av republikken som bekreftet dette dekretet, og endret det til å fastsette dødsstraff for de deltok i en sammensvergelse som førte til attentat, selv om attentatet mislyktes. Loven opprettet også en spesiell domstol som skulle dømme i slike saker. For å unngå de ultrakonservative juristene skulle seks av de ni dommerne utnevnes av presidenten, og de trengte ikke å være profesjonelle dommere. De som gjennomførte attentatet mot Walther Rathenau ble drept i skuddveksling med politi. Et attentatforsøk mot Philipp Scheidemann førte til strenge straffer fra denne domstolen, men ellers var den ikke til nytte i kampen mot de høyreekstreme terroristene. Da Hindenburg overtok som president ble denne domstolen klart konservativ. Det store flertallet av saker som ble ført for de vanlige straffedomstolene mot høyreekstreme etter denne loven for beskyttelse av republikken ble enten avvist eller omgjort etter appell. Bare tre forbrytere fikk dødsstraff etter loven om deltakelse i konspirasjon for å drepe et regjeringsmedlem i 1925. Loven ble erstattet av en annen lov i 1930, og denne inneholdt ikke dødsstraff.
Evans mener at det var et fatalt kompromiss at sosialdemokratene tok initiativ til å innføre en lov som ga dødsstraff for politiske mord.
Ved siden av sosialdemokratene var det kommunistene som var de mest høyrøstede motstanderne av dødsstraff. Kommunistene la fram forslag om avskaffelse av dødsstraff for alle lovgivende forsamlinger i 1920-årene. Men bruken av dødsstraff i Sovjet var et stort problem for de tyske kommunistene. I Sovjet ble tusenvis på tusenvis av mennesker dømt til døden.
Kommunistene mente at straffesystemet var et middel som den herskende klassen brukte for å opprettholde sitt herredømme. Og i Sovjet brukte den herskende "kommunistklassen" dødsstraffen for å sikre sitt herredømme. Dette la kommunistene åpne for kritikk for å operere med doble standarder.
I praktisk politikk var både de tyske kommunistene og demokratene mindre forpliktet overfor kravet om avskaffelse av dødsstraffen enn retorikken deres kunne tyde på. Ledelsen for det tyske demokratiske partiet var motstandere av dødsstraff, men flertallet av de aktive partimedlemmene var det ikke. Saken virket splittende i partiet. Og alle var villige til å ha dødsstraff med i arsenalet som inngikk i presidentens unntaksfullmakter. Men etter hvert mistet demokratene oppslutning i så stor grad at de ble irrelevante.
Det katolske Sentrumspartiet greide å holde på sin oppslutning, og var som nevnt tilhenger av dødsstraffen. Det var samme med demokratene og sosialdemokratene medlemmer av Weimarkoalisjonen som var republikkens faste støttespillere. Sentrumspartiet deltok i alle koalisjonsregjeringene fra 1919 til 1932.
DVP var tilhengere av dødsstraffen, og det var også alle partiene som stod enda lenger til høyre. Nasjonalistene var riktignok tilhengere av dødsstraff, men bare når andre enn deres sympatisører ble dømt til døden.
Med denne politiske konstellasjonen i Riksdagen kunne dødsstraffen ikke avskaffes. Likevel ble det gjort tallrike forsøk på å avskaffe dødsstraffen. I Landdagen i Hessen ble det i 1927 vedtatt å avskaffe dødsstraffen. Men et vedtak i en landdag var ikke tilstrekkelig til å avskaffe dødsstraffen. Bare Riksdagen kunne avskaffe dødsstraffen. Men dersom en serie vedtak om å avskaffe dødsstraff hadde blitt vedtatt i en landdag med stort flertall kunne dette ha tvunget delstatsmyndighetene til å benåde dødsdømte. Og vedtaket i Hessens landdag om å avskaffe dødsstraffen fikk Hessens myndigheter til systematisk å omgjøre dødsdommer til livsvarig fengsel, som vedtaket krevde.
Den viktigste organisasjonen som kjempet mot dødsstraff var den pasifistiske organisasjonen "Den tyske liga for menneskeretter". Den fikk støtteerklæringer fra Käthe Kollwitz, Bruno Walter, Bertolt Brecht, Max Brod, Alfred Döblin, Lion Feuchtwanger, Heinrich Mann, Thomas Mann, Arnold Zweig og Stefan Zweig, Martin Buber, Max Reinhardt. Den mest framstående kulturpersonlighet som gikk klart ut mot dødsstraff var Thomas Mann. Ligaen hadde også forbindelser til journalen "Die Justiz". Journalens petisjon til Riksdagen om å avskaffe dødsstraffen i 1928 ble underskrevet av 24 professorer, 269 advokater, 131 dommere og andre embetsmenn. Mange feministorganisasjoner støttet kampen mot dødsstraff.
Kirkene var tilhenger av dødsstraff.
Om dødsdømte ble henrettet var i stor grad avhengig av den personen som hadde rett til å benåde dødsdømte. Under Weimarrepublikken ble dette avgjort av presidenten i saker der personer var dømt til døden i følge unntaksfullmaktene til presidenten, og i saker der rikets høyesterett hadde avgjort saken ble det avgjort av rikets justisminister, og i ordinære saker ble det avgjort av de enkelte delstatenes øverste politiske myndighet. Dersom justisministeren var prinsipiell motstander av dødsstraff kunne han omgjøre alle dødsdommer til livsvarig fengsel. I 1921 var sosialdemokraten Gustav Radbruch justisminister, og han gjorde dødsdommene som var gitt de to brødrene Gerhard og Werner Fleischer om til fengselsstraff. Den konservative pressen anklaget Radbruch for å forsøke å avskaffe dødsstraffen på egen hand. Regjeringa i Bayern kom med en serie angrep på ham. Noen sosialdemokratiske delstatspresidenter, som Wilhelm Blos i Württemberg, nektet kategorisk å undertegne dødsdommer. Men delstatsregjeringa satt gjerne i kort tid, og en konsekvent politikk mot dødsstraff ble derfor bare gjennomført i korte tidsrom.
De konservative byråkratene som drev delstatenes justisdepartementer var tilhengere av dødsstraffen, og ville helst at de dømte ble henrettet. De argumenterte for at en større del av dødsstraffene skulle føre til henrettelse og færre til livsvarig fengsel. Flertallet av dommerne og forsvarerne ville også at dødsdommene skulle eksekveres. I Weimarrepublikken var domstolene uavhengige selv om dommerne var svært konservative. Domstolene ga overtredere fra venstresida i politikken harde straffer, mens overtredere fra høyresida ble mildt straffet. Emil Gumbel regnet i 1921 ut at det siden 9. november 1918 hadde blitt begått 314 politiske mord av høyreekstremister, og de hadde tilsammen ført til at det var blitt idømt 31 år og 3 måneder fengsel pluss innesperring i festning under lette forhold. De 13 politiske mordene som var begått av venstreekstremister var derimot blitt idømt 176 års fengsel og ikke mindre enn 8 dødsdommer.
Dødsdommene i den voldsomme første tida til Weimarrepublikken var derfor ofte av politisk art. Spesielt var dette tilfelle i Bayern der det høyreekstreme regimet var blodig.
Likevel var antallet henrettelser i disse voldsomme tidene bare omtrent like stort som under Wilhelm II. Det var gjennomsnittlig årlig 23 henrettelser fra 1919 til 1923. Det var flest henrettelser i Bayern, der myndighetene rapporterte at det var 19 henrettelser i 1919, 10 henrettelser i 1920, og 11 henrettelser i 1921. I Preussen var det ingen henrettelser i 1919 i følge justismyndighetene i Preussen, 7 i 1920, og 7 igjen i 1921.
Like etter revolusjonen foregikk mye røvervirksomhet der det ble drept mennesker, og noen ganger hadde det også et politisk motiv. Da hyperinflasjonen satte inn i 1923 ble tyveri svært vanlig, man antallet mord sank stadig, og det ble færre henrettelser både i Bayern og andre stater.
Myndighetene i Bayern rapporterte at selv i republikkens tidlige år var de fleste mord drap av personer som på forhånd var kjente av morderen, og gjerne svært nærstående, som ektefeller. Og dette er det vanlige i det moderne Europa.
I 1922 hadde en ung mann som het Florian Huber blitt dømt til døden i Landshut for å bryte seg inn på en isolert gård der han drepte gårdbrukeren og kona hans og plyndret dem og satte fyr på bygninga. Rapporten fra Bayerns justisdepartement beskrev at Huber viste fysiske tegn på degenerasjon, fysiognomiens struktur var så asymmetrisk at det høyre øyet var lavere enn det venstre, etc. og han stammet.
I det nittende århundret hadde tegn på uforbederlighet vært slikt som mangel på anger og kaldblodighet, men nå var tegnene blitt kroppslige. Den autoritative handboken for Forensic psykiatri fra 1901 skrev at lenge så man spesielt etter tegn på fysisk degenerasjon i ørene.
Huber hadde et noe dumt flir. Han ble sett på som arbeidssky og ustabil.
Huber var blitt såret under Første Verdenskrig, og han hadde fått jernkorset og en pensjon. Han hadde rømt heimefra og slått seg sammen med sigøynere og blitt dømt for tigging flere ganger før han fylte 14 år. Han hadde levd av å tigge og å stjele etter at han ble dimittert.
Evans skriver at Huber var et klassisk eksempel på den sosialt utstøtte, utsatt ikke bare for fiendtlighet fra folket, men også en økende offisiell tendens til å stigmatisere det "antisosiale", tiggeren, omstreiferen, som uverdig å leve i menneskelig samfunn, som fysisk og moralsk degenerert. Huber ble henrettet.
Medisin og rasehygienisk og psykiatrisk språk spilte en viktigere rolle enn tidligere i vurderingen av forbrytere og kriminalitet. Dette ble sentrale problemstillinger i diskursen om forbrytelse og straff. Også preussiske myndigheter brukte denne typen språk.
Fra begynnelsen av var kriminologi biologisk orientert. Kriminologien søkte etter biologiske røtter til kriminalitet. Kriminalitet var i stor utstrekning arvelig, og de fleste kriminelle fikk barn som var fysisk og åndelig mindreverdige. Alfred Hoche, en ledende forensic psykiater, mente at de mindreverdige burde utryddes fysisk - ødeleggelse av uverdig liv. Allerede før krigen hadde rasehygieniske argumenter begynt å rettferdiggjøre dødsstraff. Argumentet om at dødsstraff var avskrekkende ble mindre viktig siden mordere var så degenererte at ingenting kunne holde dem borte fra å begå forbrytelser. Dødsstraff var nødvendig for å beskytte samfunnet mot mindreverdige ble det hevdet. Og da var sinnssykdom etc ingen formildende omstendighet.
Medisinen hadde på mange måter erstattet teologien som standardsetter og den som definerte hva som var normalt og ikke.
Henrettelsene ble under Weimarrepublikken utført i stor grad som under keiser Wilhelm II. Den eneste forandring bestod i at bøddelen måtte forandre sin drakt. I de gamle delene av Preussen ble øks brukt og ellers i Tyskland giljotinen.
Avisene rapporterte om henrettelsene med flere detaljer enn noen gang tidligere. De var spesielt opptatt av "bøddelens måltid". Hvert minutt av den dømtes siste timer ble beskrevet, hans siste telefonsamtaler etc.
De mest seriøse avisene mislikte disse reportasjene, og det gjorde øvrigheta også.
Det ble fortsatt levert ut adgangskort til henrettelsene.
Det var større åpenhet om offentlig og privat vold under Weimarrepublikken, og det viste seg også ved at bødlene var bedre kjent enn tidligere. Identiteten deres hadde aldri tidligere vært hemmelig. Det var harde år for bødlene i 1920-årene. Det var liten mulighet til å tjene ekstra inntekter. Man ventet at dødsstraffen ville bli avskaffet, og antallet henrettelser ble redusert etter revolusjonstida. Og de fleste henrettelsene i revolusjonstida var militære og utført av soldater. I Bayern hadde bødlene det trygt. Bøddel Franz Reichhart ble utnevnt som bøddel allerede i 1894, og var fortsatt i aktivitet i 1920. Han var en from katolikk som sørget for at det ble lest messe for alle de som han henrettet. I 1924 trakk han seg tilbake og ble etterfulgt av sin sønn, som også var både danselærer og hesteslakter. I Baden fortsatte begge som hadde vært bødler før krigen, og i Württemberg fortsatte også den gamle bøddelen.
Mange av bødlene fikk store økonomiske problem, og flere av dem begikk selvmord.
Etter 1924 ble det felt stadig færre dødsdommer, og andelen dømte som ble benådet økte, og i 1927 ble bare seks personer henrettet i Tyskland.
I 1927 var endelig revisjonen av straffeloven på vei. Riksdagen hadde satt opp en straffelovskomite for å gå gjennom utkastet klausul for klausul. Denne komiteen avspeilte styrkeforholdet mellom de politiske partiene i Riksdagen. Dersom regjeringa bestemte seg for at den ville ha dødsstraffen avskaffet måtte komiteen ta dette alvorlig. Men mye var avhengig av justisministeren. Da lovutkastet ble lagt fram var Oskar Hergt justisminister, og han var en sterk tilhenger av dødsstraff. De partiene som ville avskaffe dødsstraff, sosialdemokratene, kommunistene og demokratene, var i mindretall.
Men i 1928 var det valg på nytt. Og de partiene som ville avskaffe dødsstraffen ble styrket og fikk et flertall i Riksdagen. Det ble dannet en regjerende storkoalisjon under sosialdemokraten Hermann Müller. Regjeringa gikk i sitt program inn for å avskaffe dødsstraffen. Sosialdemokratene ønsket også å endre presidentens unntaksfullmakter som hvilte på paragraf 48 i Grunnloven og hindre at den kunne brukes til å legge dødsstraff på flere lovbrudd.
Justisminister i den nye regjeringa var demokraten Erich Koch-Weser. Han var motstander av dødsstraff, og 13. juni fikk han støtte fra partiet sitt for et forslag om å avskaffe dødsstraffen i straffeloven. Neste dag kom Hermann Müller med et forslag om å avskaffe dødsstraff også i den militære loven og i presidentens unntaksfullmakter.
Den 3. juli erklærte Müller at det var hans intensjon å avskaffe dødsstraffen. Og han bad alle delstatene om å avstå fra å gjennomføre flere henrettelser. Ei veke senere, den 10. juli 1928, sendte Koch-Weser med støtte fra Müller ut et sirkulære til alle delstatsregjeringene der han bad dem om å avstå fra å gjennomføre henrettelser til den nye straffeloven var blitt vedtatt. Høyrepressen fordømte dette sirkulæret, og konservative ministre i noen stater tok også avstand fra det. Det kom til enkelte harde konfrontasjoner mellom Koch-Weser og delstatsmyndigheter. Men sirkulæret ble fulgt opp. Derfor var det ingen henrettelser i Tyskland i 1928, selv om førti forbrytere var blitt dømt til døden. Og neste år, i 1929, ble heller ingen henrettet, selv om det ble felt 38 dødsdommer. Dødsstraffen var i praksis avskaffet. Presset økte på de lovgivende myndighetene om å gjøre de endelige vedtakene for å gjøre denne situasjonen festet i lov.
Dødsstraffen var blitt avskaffet i Østerrike. Det var i alle politiske parti ønske om at Østerrike og Tyskland skulle gå sammen i en stat, og da burde lovverkene være så samstemte som mulig. Også Østerrike så fordeler ved å slutte seg til Tyskland. En felles kommisjon var blitt satt opp for å harmonisere lovverkene, og det ble mulig å hevde at avskaffelse av dødsstraff var en patriotisk handling.
Den 17. oktober 1928 kom Riksdagens justiskomite sammen igjen. I det første møtet var ministeren selv til stede, og han sa at tida endelig var inne til å avskaffe dødsstraffen.
Koch-Weser mente at samfunnet ble mer sivilisert, og at henrettelser tilhørte mer primitive og barbariske sivilisasjonsformer.
Wilhelm Kahl fra det tyske folkepartiet ledet komiteen. Han hadde vært tilhenger av dødsstraff, men var villig til å delta i avskaffelse av dødsstraffen så sant den alternative straffen ble livsvarig fengsel under streng overvåking. Det var ikke enighet om denne ekstra strenge livstidsstraffen som Kahl gikk inn for.
Etter å ha debattert saken ble det avstemming over den. Først ble det foreslått å fjerne dødsstraffen fra straffeloven, og det var flertall for dette. Deretter ble det avstemming over forslaget til Kahl om et ekstra strengt sikkerhetsregime i fengslene for mordere. Dette forslaget oppnådde ikke flertall. Både de som fortsatt støttet dødsstraffen og kommunistene stemte mot forslaget. Derfor greide ikke komiteen å komme fram til en erstatning for dødsstraffen. Derfor ble det på nytt stemt over forslaget om å fjerne dødsstraffen. Nå stemte Kahl sammen med de som ville beholde dødsstraffen, og resultatet var at motstanderne og tilhengerne av dødsstraff fikk like mange stemmer. Dermed ble det ikke oppnådd flertall for å fjerne dødsstraffen.
Erich Koch-Weser var den ellevte justisministeren under Weimarrepublikken. I 1929 gikk han av som justisminister, og Sentrumspartiet overtok ledelsen av justisdepartementet. Dette ble gjort for å holde regjeringskoalisjonen sammen.
Koch-Weser hadde gjort mer enn noen annen for å få den nye straffeloven ferdig, og spesielt for å få dødsstraffen avskaffet. Den nye justisministeren var Theodor von Guerard. Han var tilhenger av dødsstraff. Han dro umiddelbart tilbake det sirkulæret som forgjengeren hadde sendt ut der det ble bedt om at alle henrettelser ble stilt i bero. Han greide også å få regjeringa til å støtte dette.
Under disse endrede forholdene vendte lovkomiteen tilbake til lovarbeidet. Wilhelm Kahl gjorde et siste forsøk på å komme fram til en løsning. Han lettet på de betingelsene som han stilte for å akseptere at dødsstraffen ble avskaffet, i håp om at kommunistene ville komme over. Men i en serie avstemminger forkastet komiteen fortsatt forslaget om at fengsel skulle erstatte dødsstraffen. Blant annet etter press for Moskva ville ikke kommunistene inngå kompromiss som ville gi Weimarrepublikken legitimitet. Et forslag fra Sentrumspartiet om å gjeninnføre dødsstraff for gjentatte mord eller fadermord ble også forkastet. Komiteen var ikke i stand til å vedta noe som helst. Den nye justisministeren fra Sentrumspartiet var heller ikke videre interessert i å få den nye straffeloven raskt vedtatt.
Og så kom den økonomiske verdenskrisen. Hindenburg utnevnte ei regjering av "eksperter" under den konservative Heinrich Brüning. Viktor Bredt fra Forretningspartiet ble ny justisminister. Han var tilhenger av dødsstraff. I 1930 gikk han av. Tyskland ble styrt etter presidentens unntaksfullmakter og ved dekret, og Riksdagen kom sjeldnere sammen. Weimarrepublikken var paralysert.
Evans skriver om flere kriminalsaker. En er om en massemorder i Düsseldorf, Peter Kürten, som ble kalt for "Düsseldorfvampyren", siden han hadde drept mennesker på en fæl måte. Dette skapte stor oppsikt, og det ble krevd at han ble henrettet. I Preussen var det flere år siden noen sist ble henrettet, så å henrette Kürten ville være som å gjeninnføre dødsstraffen. Slik var det mye som stod på spill. Regjeringa i Preussen hadde så langt fulgt oppfordringa fra Koch-Weser om å nekte å bekrefte dødsdommer. Den sosialdemokratiske pressen var motstander av dødsstraff. Justisministeren i Preussen var fra Sentrumspartiet, men i motsetning til partiet var justisministeren motstander av dødsstraff, noe han hadde blitt etter å ha overvært en henrettelse. Men partiet hans la sterkt press på ham. Regjeringa ble overtalt eller presset til å underskrive dødsdommen. Henrettelsen ble forsøkt foretatt uten at noen utenforstående på forhånd ble informert, og avisene fikk ikke være til stede.
Avisene kom likevel med store overskrifter om henrettelsen og angivelige detaljer fra Kürtens siste timer.
Og det fulgte flere henrettelser.
Riksdagens straffelovskomiteen hadde sluttet å arbeide, og det kunne ikke ventes en ny straffelov med det første.
Jeg har skrevet så mange tekster om Tyskland under nazismen at jeg unnlater å referere det Evans skriver om dødsstraff under nazismen, og viser til de mange tekstene om nazismen som er å finne her.
De fire landene som tok kontroll over Tyskland i 1945 var alle tilhengere av dødsstraff. Henrettelser for forræderi, mytteri og andre militære overtredelser foregikk både i Storbritannia, Sovjet, Frankrike og USA under krigen. Bevegelsen for å avskaffe dødsstraff kunne ikke ha framgang under disse landene, skriver Evans. De allierte mente at det ble nødvendig med dødsstraff for tyske krigsforbrytere og diverse nazistiske forbrytelser.
I London vedtok underhuset i 1948 å avskaffe dødsstraffen. Men overhuset la ned veto mot dette vedtaket.
I de tre vestlige sonene ble 5.133 personer tiltalt for krigsforbrytelser, og av dem ble 668 dømt til døden.
Ikke alle dødsdømte ble henrettet, det var mulighet til å appellere dommene, og det ble brukt mye tid på å vurdere appellene.
Det ble også innført dødsstraff for mange handlinger som kunne være skadelige for okkupasjonen, som å late som om man tilhørte okkupasjonsstyrkene, eller å bære deres uniform eller å blande seg inn i deres virksomhet, eller å prøve å skade eller skjule tyske arkiv etc. Dette kom like etter det tyske nederlaget mens det enda var frykt for at det skulle oppstå nazistisk motstand. Folk ble dømt til døden for røvervirksomhet og for ulovlig besittelse av våpen.
Allierte militære domstoler brukte også dødsstraffen mot vanlige forbrytelser som hadde blitt begått av personer som ikke var tyske og som var begått mot sivilbefolkninga. Det var utbredt voldelig kriminalitet i den først etterkrigstida. Forholdene var kaotiske og det var store ødeleggelser i Tyskland. Det var millioner av mennesker som bodde steder der de ikke hadde tilhørighet, både millioner av utlendinger som var på tvangsarbeid i Tyskland og millioner av mennesker som hadde flyktet fra Øst-Europa. Dessuten var det massearbeidsløshet. Mennesker levde fra hand til munn. Og dette førte til omfattende kriminalitet.
Enda i 1947 var det en million mennesker som levde steder der de ikke hørte til i vest. De fleste holdt til i leire som ble drevet av de allierte, men mange levde på egen hand i skogene. Noen av disse gikk sammen i kriminelle gjenger. Personer ble henrettet stadig vekk for dette i de to første årene av okkupasjonen. Mange polakker som var blitt sendt på tvangsarbeid til Tyskland ble henrettet siden de etter krigen levde av å røve. I henrettelsen av alle polakkene var det et element av rasefordommer, skriver Evans. Fra juli 1945 til desember 1945 ble 56 tyskere og 67 polakker dømt til døden, og videre fra januar til juni ble 35 tyskere og 73 polakker dømt til døden i britisk sone av Tyskland. I 1947 begynte antallet dødsdommer å gå sterkt ned. Fra januar til juli 1947 ble 9 tyskere og 17 polakker dømt til døden.
Drapsraten var ikke ekstremt høye i denne perioden. Den vokste fra 1,0 per 100.000 innbyggere i det området av Tyskland som kom til å inngå i den britisk okkuperte sonen i 1938 til 3,0 i 1946, og falt til 1,8 i 1947 og videre til 1,1 i 1948. I Preussen fra 1884 til 1914 lå drapsraten mellom 1,2 og 3,4 drap per 100.000 innbyggere, og i USA var drapsraten 9,3 drap per 100.000 innbygger i 1973. Mange av de som ble dødsdømt av de allierte hadde begått andre forbrytelser enn krigsforbrytelser.
I 1948 ble de allierte mindre ivrige etter å dømme krigsforbrytere. Den kalde krigen begynte å oppta oppmerksomheten. Oppgaven å tiltale krigsforbrytere ble gradvis overlatt til tyske myndigheter.
Ledende figurer fra nazistenes rettsvesen ble stilt for retten. Noen hadde tatt livet sitt da det ble klart at krigen var tapt, og andre hadde blitt drept i krigshandlingene.
Men eter hvert som forholdet mellom vestmaktene og Sovjet ble dårligere ble behovet for å få det vesttyske samfunnet til å fungere viktigere enn å denazifisere det. Jurister som hadde arbeidet i nazistenes rettsvesen fikk fortsette i det tyske rettsvesenet.
Det var naturlig å få det tyske rettsvesenet til å fungere, for de allierte krigsdomstolene var ikke bygd opp for å ta seg av alle de rettslige konfliktene som oppstår i et moderne samfunn.
Den allierte overkommandoen i Tyskland erklærte at alle lover som var blitt vedtatt etter at nazistene kom til makta var ugyldige. Dette ble gjort gjennom artikkel IV, paragraf 8, i "Lov nummer 1", som ble undertegnet av Eisenhower. Dette gjeninnførte straffeloven fra 1871 slik den var utformet i 1932.
I begynnelsen av 1946 ble det utferdiget ei liste over alle de lovene og lovtilleggene og forordningene som nazistene hadde kommet med, og som var blitt erklært for ugyldige.
"Lov nummer 1" stengte alle tyske domstoler. I de følgende månedene ble 90% av alle dommere og annet juridisk personell avsatt. "Proklamasjon nummer 3" fra okkupasjonsmaktene avskaffet nazistenes spesialdomstoler og gjenopprettet de ordinære tyske domstolene på grunnlag av likhet for loven. Dommere som for lenge siden hadde blitt pensjonert og anklagere som ikke hadde vært aktive siden Weimarrepublikkens dager ble hentet inn for å bemanne rettsvesenet. Men det var ikke mange nok av dem. Da tyske domstoler åpnet igjen 4. oktober 1945 fikk tidligere nazijurister etter kort tid tillatelse til arbeide i rettsvesenet, forutsatt at de satt sammen med jurister som ikke hadde vært nazister. Et år senere utgjorde de flertallet med unntak for på høyeste nivå. I 1960-årene ble de forfremmet her også. Folk ble forfulgt av rettsvesenet for forbrytelser begått under nazitida mot nazistene.
Domstolene fikk også den samme typen politisk slagside som de hadde hatt under Weimarrepublikken. I desember 1946 frikjente for eksempel en domstol i Freiburg Heinrich Tillessen for mordet på Mathias Erzberger på grunn av at det amnestiet som Hindenburg hadde kommet med til alle som hadde begått forbrytelser på vegne av den "nasjonale oppstanden" fortsatt var gyldig. I mai i 1947 ble to medlemmer av SA som hadde drept to jøder under Krystallnatten dømt for uoverlagt drap og ikke for overlagt drap siden det ble hevdet at de hadde handlet etter ordre. En avis bemerket at to av de tre dommerne selv hadde deltatt i naziregimet. De amerikanske rettsmyndighetene vendte seg til dr Eduard Kohlrausch og bad om juridiske råd. Kohlrausch hadde vært medlem av straffelovkomiteen i Det Tredje Riket.
De allierte hadde rett til å benåde personer som ble dømt til døden av tyske domstoler. Og de allierte militære myndighetene forlangte at ingen skulle bli henrettet uten at dødsdommen var underskrevet av allierte myndigheter. Men i januar 1947 bestemte de amerikanske myndighetene at retten til å benåde dødsdømte skulle bli gitt over til de tyske delstatene som på denne tida igjen begynte å fungere og få egne regjeringer.
I desember 1946 ble det rapportert at det allerede hadde blitt utført ni henrettelser i britisk sektor som følge av dommer felt av tyske domstoler. Ved slutten av september 1948 hadde tjue personer blitt dømt til døden og nektet benådning av justisministeren i Nedre Saksen, men halvparten av dem hadde allerede blitt benådet av ministerpresidenten. I de føderale statene i Vest-Tyskland ble det felt 92 dødsdommer i tyske domstoler fra 1945 til 1949, og 15 av dem ble utført. Bayern fortsatte å dele ut flest dødsdommer, og å ha flest henrettelser, både absolutt og i forhold til folketallet. Den eneste staten der det ikke ble felt dødsdommer var Schleswig-Holstein. Den staten som utførte flest dødsdommer var Nordrhein-Westfalen.
De nazistene som ble dømt til døden av Nürnbergdomstolen ble hengt. I følge tysk lov skulle personer som ble dømt til døden etter straffeloven miste hodet, mens personer som ble dømt av militære domstoler skulle skytes.
Det var en del motstand i Tyskland mot henging som henrettelsesmetode. Men man ville ikke tilbake til handøksa som henrettelsesmetode, så giljotinen ble foretrukket. Tyskere ble henrettet i giljotinen, mens borgere fra andre land kunne bli henrettet på andre måter, spesielt dersom de var dømt av de allierte myndighetene. Alliert myndigheter fortsatte å henge dødsdømte tyske krigsforbrytere.
I juni 1947 besluttet britiske militære myndigheter at henrettelser som fulgte av dødsdom felt av kontrollkommisjonens domstol over borgere av medlemsland av de Forente Nasjoner skulle utføres ved henging siden det var færre kampherdede soldater i tjeneste, og ferske rekrutter skulle ikke settes til å henrette forbrytere ved skyting. Det var også en plikt som soldater alltid mislikte intenst. Tyskere fortsatte å ble henrettet ved giljotinen. Og det var alltid en tysk bøddel som dro i handtaket.
Noen av de bødlene som hadde vært aktive under nazistene fortsatte som bødler. Men de fleste var nye menn.
Det så altså ut til at dødsstraffen skulle fortsette å være i bruk. Det var ingenting som tydet på at straffesystemet ville bli et annet enn det som hadde eksistert før nazistene overtok, og de allierte gjorde ingenting for å avskaffe dødsstraffen. I den britiske sonen dømte britiske domstoler 587 personer til døden og henrettet 398 personer i årene 1945-49, mens tyske domstoler i det samme området og i den samme perioden dømte 38 til døden og henrettet 14 personer.
Motstanden mot dødsstraff var liten i Tyskland rett etter krigen. De viktigste pressgruppene som stod fram med motstand mot dødsstraff var kvekerne. Kvekerne tok kontakt med representative forsamlinger og oppfordret dem til å forby dødsstraff. Men kampanjen var ikke vellykket. De fleste delstatsregjeringene var tilhengere av dødsstraff. De var hovedsakelig dominert av kristelig demokratene, som i likhet med sine katolske forgjengere i Sentrumspartiet var tilhengere av dødsstraff.
Noen enkeltpersoner stod fram som motstandere av dødsstraff. Sosialdemokraten Gustav Radbruch var kanskje den mest framstående. Men han gjorde unntak for de værste krigsforbryterne, og mente at dødsstraffen burde avskaffes når de var henrettet.
Evans nevner flere grunner til at politikerne i 1945-6 ikke ønsket å fjerne dødsstraffen. Selv om folk var likegyldige overfor dødsstraffen er det liten tvil om at motstanden mot dødsstraff var utbredt på venstresida i politikken. De fleste sosialdemokratene var fortsatt prinsipielle motstandere av dødsstraff. I 1948 kom statene i den britiske, franske og amerikanske sonen av Tyskland sammen for å danne en ny føderal stat.
I august 1949 begynte arbeidet med en grunnlov for denne staten da en gruppe eksperter som var utnevnt av regjeringene til de føderale statene møttes i de bayerske alpene. En av de tre underkomiteene anbefalte videre diskusjoner om muligheten for å inkludere avskaffelse av dødsstraffen i den nye grunnloven. Etter diskusjoner i plenum ble det notert at det ikke var noen enighet om dette. Utkastet til grunnlov slo fast at det ville være tillatt for de føderale statene å henrette folk.
Det parlamentariske rådet som skulle gjøre grunnloven ferdig bestod av representanter for de føderale statene, og også av fem representanter fra Berlin uten stemmerett. Delegatene måtte være valgte medlemmer av landdagene, en for hver 750.000 innbygger. Rådet fikk 65 medlemmer med stemmerett, og var mer representativt enn den utnevnte grunnlovsforsamlinga. Det var 27 sosialdemokrater og like mange kristeligdemokrater i forsamlinga, og 5 fridemokrater og 2 høyreekstremister, og 2 fra levningene av Sentrumspartiet og 2 kommunister.
Denne konstellasjonen gjorde det usikkert om dødsstraffen kunne avskaffes. Man kunne vente at sosialdemokratene og kommunistene ville være motstandere av dødsstraff, og at fridemokratene ville være splittet, og at de andre partiene ville være tilhengere av dødsstraff. Men da arbeidet med å kladde den endelige versjonen av grunnloven ble gitt over til rådets 21 mann store hovedkomite skjedde noe. En nøkkelperson her var Hans-Christoph Seebohm som var flyktning fra Schlesien, og som sammen med sin sekretær Hans-Joachim von Merkatz representerte høyrepartiet det tyske partiet i rådet. Han forbauset alle ved den 6. desember 1948 å foreslå å inkludere avskaffelse av dødsstraff i en ny artikkel som også ville garantere individets frihet, beskytte borgerne mot innblanding fra staten og forby kroppslig avstraffelse og abort. Den 18. januar 1949 gjentok han forslaget i en debatt om klausul 2 om grunnleggende rettigheter, i forbindelse med retten til liv. Seebohm appellerte først og fremst til tidligere nazister, og argumenterte med at når dødsstraff ble omgjort til livsvarig fengsel kunne de dømte få mulighet til å angre og forbedre seg. Seebohm kom også med andre forslag der han foreslo å inkludere arven fra keiserriket i det føderale Tyskland, som fargene rødt, hvitt og svart i flagget. Forslaget ble kjølig mottatt og fikk bare seks stemmer, mens ni stemte mot forslaget.
Men saken var ikke tapt. Noen sosialdemokrater mente at tida var inne til avskaffe dødsstraffen. Carlo Schmid hevdet at dødsstraffen var barbarisk og oppmuntret heller til brutale forbrytelser enn å avskrekke fra dem. Staten nedverdiget seg ved å utføre henrettelser. Med denne støtten fra venstresida gjentok Seebohm sin appell til kristeligdemokratene. Evans skriver at Seebohm ville hindre at flere krigsforbrytere ble henrettet. Kristeligdemokratene ble splittet i saken, siden noen forandret mening. Gruppa deres kom fram til at man burde utsette debatten om saken, og la en fremtidig regjering avgjøre saken, eller ta den opp i framtidig lovgivning der dødsstraff kunne bli avgrenset til bare å gjelde for eksepsjonelle forbrytelser. Da det ble stemt over saken den 5. mai 1949 stemte halvparten av kristeligdemokratene for avskaffelse av dødsstraffen. Dermed var det klart flertall i hovedkomiteen for å avskaffe dødsstraffen og inkludere en bestemmelse om dette i grunnloven.
Sosialdemokratene og kommunistene var motstandere av dødsstraff, mens bare en av de fem fridemokratene var motstandere av dødsstraff. De to representantene for Sentrumspartiet var forbausende nok motstandere av dødsstraff. De to representantene for det tyske partiet stemte for å avskaffe dødsstraffen, og et betydelig antall kristeligdemokrater fulgte dem. Dermed ble forslaget om å avskaffe dødsstraffen vedtatt med betydelig flertall. Og avskaffelsen av dødsstraff ble etter hvert nedfelt i grunnlovens paragraf 102. Nå ville det være nødvendig med to tredjedels flertall i Forbundsdagen for å fjerne denne paragrafen.
Paragraf 102 i Grunnloven trådte i kraft sammen med resten av grunnloven den 24. mai 1949. Den gjorde det ikke øyeblikkelig slutt på henrettelser i Vest-Tyskland. Dødsstraffen var forsatt innskrevet i straffeloven som straffen for mord, og de som ville beholde dødsstraffen begynte å sette spørsmålstegn ved om Grunnloven hadde forrang framfor straffeloven og kunne sette dens bestemmelse om dødsstraff ut av kraft. Men høyesterett i den britiske sonen erklærte at grunnlovens bestemmelse var avgjørende, og at livsvarig fengsel nå var straffen for mord. Videre diskusjoner mellom påtalemyndighetene i den vestlige sonen bekreftet i september at dødsstraffen ikke lenger var tillatt i følge gjeldende lov.
Fortsatt hadde allierte myndigheter rett til å dømme folk til døden. Derfor besluttet tyske påtalemyndigheter å be okkupasjonsmaktene om å slutte å felle dødsdommer. Appeller fra dødsdømte som var dømt av allierte domstoler ble innfridd med den begrunnelsen at dersom de hadde blitt dømt av tyske domstoler ville de ikke ha blitt dømt til døden. Tyske myndigheter fikk ordre fra tyske påtalemyndigheter om ikke å samarbeide ved henrettelser som var beordret av militære domstoler.
Den 25. november 1949 gikk den allierte høykommisjonen med på at personer som ble dømt etter tysk lov ikke skulle dømmes til døden, mens personer som ble dømt etter alliert lov fortsatt kunne dømmes til døden. Krigsforbrytere kunne fortsatt henrettes. Den siste store gruppen krigsforbrytere ble henrettet i 1951. I mars 1953 insisterte det britiske utenriksdepartementet på at henrettelser ikke lenger skulle foregå i Tyskland etter ønske fra statsministeren om at man ikke skulle benytte seg av okkupasjonen til å utfordre følelsene til innbyggerne.
Konservative politikere prøvde å gjeninnføre dødsstraffen. Det hadde knapt gått et år da det bayerske partiet den 24. februar 1950 i forbundsdagen foreslo å gjeninnføre dødsstraff. Det bayerske partiet hadde 17 plasser i forbundsdagen og kristeligdemokratene hadde 142 plasser og fridemokratene hadde 53 plasser, og i tillegg var det noen mindre høyrepartier som trolig ville stemme for dødsstraff. Dessuten hadde flertallet i det tyske partiet endret holdning til dødsstraffen og ville gjeninnføre den. Sosialdemokratene hadde 136 av de 410 plassene i forbundsdagen.
Den 27. mars 1950 ble forslaget om å gjeninnføre dødsstraff debattert i forbundsdagen. Hermann Etzel fra det bayerske partiet innledet debatten med å hevde at folket krevde dødsstraff, og sa at samfunnet måtte beskytte seg mot mordere ved å utrydde dem. Han brukte argumenter og uttrykk som var hentet fra nazistenes og de høyreekstremes vokabular, og påstod at revolusjoner ble skapt av profesjonelle kriminelle.
Justisminister Thomas Dehler var en sterk motstander av dødsstraffen, selv om han var fridemokrat. I svaret han ga på innlegget til Etzel sa han at han snart ville komme med en stor reform av straffeloven. Når den kom var tida inne for å debattere dødsstraffen. Et forsøk på å revidere grunnloven kombinert med et angrep på den forsamlinga som hadde utformet den kunne bare bli sett på som et angrep på selve grunnloven.
Flere av de politiske partiene var splittet i spørsmålet. Av de som ønsket å gjeninnføre dødsstraff var det mange som begrunnet det med gjengjeldelse.
Mange kristeligdemokrater mente at det ikke var riktig å revidere grunnloven så kort tid etter at den var vedtatt. Forslaget fra det bayerske partiet om å gjeninnføre dødsstraff greide ikke en gang å få absolutt flertall.
To år senere prøvde de som ville gjeninnføre dødsstraffen på nytt på dette. Denne gangen kom initiativet fra kristeligdemokratene. Det tyske partiet foreslo overfor forbundsdagen å slette paragraf 102 i grunnloven. Den 2. oktober 1952 ble dette forslaget debattert. Hans Ewers fra det tyske partiet introduserte forslaget, og han sa at utkastet til ny straffelov, som det var blitt gitt løfte om, ikke hadde kommet.
Høydepunktet i debatten var talen til justisminister Thomas Dehler. Han dro opp dødsstraffens historie fra middelalderen av. Dehler minnet om debattene som hadde foregått blant annet i 1848, 1870 og 1919. Under nazistene hadde 16.500 mennesker blitt dømt til døden. Og dette var en viktig grunn til at grunnloven hadde avskaffet dødsstraffen. Dehler sa at den mening man hadde om dødsstraff delvis var avhengig av hvordan man oppfattet døden, og delvis av den oppfatning man hadde om staten. Dersom begge var sekulære var den logiske konsekvensen at man var motstander av dødsstraff. Kristendommen kunne ikke gi et svar, mente Dehler. Å hevde at dødsstraff kunne begrunnes med gjengjeldelse var å sette staten på samme nivå som forbryteren. Dersom dødsstraff kunne brukes var det fare for at bruken ville bli utvidet, den måtte fullstendig bort.
Dødsstraffen passet ikke inn sammen med moderne straffemetoder og straffeprinsipp. Straff ble ellers delt ut i større eller mindre dose etter hvor grov forbrytelsen var, men dødsstraffen var absolutt og ikke gradert, selv om skylden var gradert, større eller mindre, og også ofte delt med andre. Dødsstraffen var ikke avskrekkende, det så man både av det svært store antallet selvmord blant drapsmenn, i Berlin hadde 153 av 287 mordere drept seg selv mellom 1926 og 1932, og også av det forholdet at etter at dødsstraffen hadde blitt avskaffet hadde det blitt begått færre mord.
Talen til Dehler dominerte debatten. Friedrich Wilhelm Wagner, som var talsmann for sosialdemokratene, sa at staten skulle lede folket framfor å følge det, og det var vitalt at man holdt seg til den erklærte støtten til prinsippet om livets hellighet.
Avskaffelsen av dødsstraff hadde solid støtte blant sosialdemokratene, mens mange av de andre partiene var mer eller mindre delte i spørsmålet, og resultatet var at dødsstraffen ikke kunne gjeninnføres.
Likevel ville ikke tilhengerne av dødsstraff gi opp. I 1949 viste en meningsmåling at det i befolkninga var et stort flertall av tilhengere av dødsstraff. Den eneste forbrytelsen som de mente burde straffes med døden var mord. Også i 1950-årene var det et flertall for dødsstraff i befolkninga.
Dehlers etterfølger som justisminister var fridemokraten Fritz Neumayer, og han var tilhenger av dødsstraff og ville gjeninnføre den.
Den 14. januar 1958 forsøkte representanter å endre grunnlovens paragraf 102 for å få fjernet forbudet mot dødsstraff. I juli 1958 talte innenriksminister i Adenauers regjering, Gerhard Schröder, til fordel for dødsstraff brukt mot "forrædere" og "fiender av staten". Den nye justisministeren Ewald Bucher var motstander av dødsstraff og gjorde det klart at den straffeloven som var under forberedelse ikke ville prøve å overstyre grunnloven. Det utkastet til straffelov som ble laget i 1962 ble betraktet som altfor gammeldags. Det la vekt på gjengjeldelse som det viktigste prinsippet for straff og foreslo å kriminalisere homoseksualitet, utroskap og kunstig inseminasjon, og hadde liten mulighet for å bli akseptert. Fra 1969 av kom en serie reformer av straffeloven som hovedsakelig var liberale.
Det ble klart at avskaffelse av dødsstraff ikke hadde ført til flere mord. Etter at dødsstraffen ble fjernet falt antallet domfellelser for mord, fra 198 i 1949 til 136 i 1950 og videre til 110 i 1951, 1328 i 1952, 145 i 1953 95 i 1954, og 123 i 1955. Det er klart at dødsstraffen ikke hadde noen avskrekkende effekt.
I siste del av 1960-årene ble folkemeninga om dødsstraff sterk endret, og det ble et flertall i befolkninga mot dødsstraff. I 1964 hadde ei meningsmåling vist at 52% av befolkninga var tilhenger av dødsstraff, men i 1971 var dette redusert til 43%, og det ble stadig færre tilhengere av dødsstraff, slik at året etter, i 1972, oppga bare 33% av de spurte at de var tilhengere av dødsstraff, og i 1980 bare 28%, selv om det var ei økning under Baader-Meinhof terrorismen rundt 1977, da 45% av befolkninga sa ja til dødsstraff.
I motsetning til den offentlige mening i Storbritannia og USA der det var stort flertall av tilhengere av dødsstraff, kom det store flertallet av tysker til å bli motstandere av dødsstraff, skrev Evans.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: