Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Boka med brevene om menneskets estetiske oppdragelse er ei lita bok, mitt eksemplar er på 137 små sider hvorav Schillers tekst utgjør 124 sider. Men det er ei viktig og tankevekkende bok som bør lese langsomt, mens man lar den være utgangspunkt for tankevirksomhet. Her vil jeg gå gjennom deler av den og presentere noen sitat fra boka.
Schiller skriver i det første brevet at det stort sett er Kants grunnsetninger han bygger på.
I det andre brevet skriver Schiller om tida han lever i og om hvordan ei estetisk avhandling passer inn i den. Er ikke moralske og politiske problem mer påtrengende? Schiller skriver at for å løse det politiske problem i praksis må man gå veien om det estetiske, for det er skjønnheten som er veien til friheten.
I det tredje brevet forteller Schiller hvordan menneskene våkner opp og finner seg som mennesker:
"Naturen begynner ikke bedre med mennesket enn med sine andre skapninger. Den handler for ham, så lenge han ikke selv kan handle ut fra sin frie intelligens. Men nettopp det gjør ham til menneske, at han ikke blir stående ved det som naturen gjør ut av ham, men også er i stand til å gå de skritt tilbake som naturen antesiperte, omskape nødvendighetens verk til et resultat av den frie vilje og forvandle den fysiske nødvendighet til en moralsk.Mennesket våkner av sansenes rus, kjenner seg som menneske, ser seg om og finner seg selv - i staten. Behovene tvang ham derinn, før han i frihet selv kunne velge. Nøden skapte dette samfunn ut fra de lover naturen krevet, før mennesket selv kunne bygge det ut fra fornuftens lover. Men denne stat, skapt av nød, ene og alene fremgått av menneskets naturbestemmelse, og bare beregnet på det naturlige menneske, kunne han ikke føle seg tilfreds med, og ille var det, om han kunne det. Han forlater altså - og med samme rett som han er et menneske - den blinde nødvendighets rike på samme måte som han på andre områder frigjør seg fra tvang, for eksempel når han ved sin estetiske holdning temmer og foredler den kjønnskjærlighet som et blindt, primitivt behov en gang i tiden har påtrykket ham. Slik gjentar mennesket som myndig sin barndom på et bevisst plan, . . . ."
Schiller skriver videre i brevet at denne naturstaten, bygd på makt, står i motsetning til det moralske menneske. Problemet med å gjøre den om til et idealsamfunn er at i denne naturstaten produseres det daglige brød, og omlegging av staten, fra å være en naturstat, kan sette produksjonene av det daglige brød på spill.
I det fjerde brevet behandler Schiller videre oppgaven å omdanne staten og samfunnet fra å være en naturtilstand til å bli styrt av fornuften. Naturen er mangeartet, men fornuften er en.
"Fornuften krever enhet, men naturen mangfoldighet - og mennesket er under innflytelse av begge disse lovgivere. . . . . Derfor er det alltid et tegn på manglende dannelse, når den moralske karakter bare kan hevde seg ved å ofre den naturlige, og en statsforfatning som bare kan oppnå enhet ved å utrydde mangfoldet er meget langt fra målet. Staten skal ikke bare spikre fast det objektive og artsmessige, men må også ta hensyn til individets subjektive og spesifikke karakter; mens den utbrer moralens usynlige rike må den ikke avfolke den sansbare verden."
Schiller avslutter det fjerde brevet med å skrive:
"Karakterens totalitet må altså det folk ha, som skal være i stand til og fortjent til å skifte ut tvangens stat med frihetens stat."
Schiller begynner det femte brevet med å spørre om denne karakterens totalitet viser seg i det som skjer i verden fra dag til dag. Voldsomme hendelser er på gang og menneskene prøver å ta sin rett til frihet og søker å knuse undertrykkelsen, men det hele går amok. De lavere klasser er rå og styrt av sine drifter, og de høyere kretser viser fram et enda mer motbydelig bilde. De er degenererte, den frie tanke er underkastet selskapslivets despotiske tvang. Stoltheten over å være seg selv nok forherder verdensmannens hjerte. "Bare ved helt å avsverge følelseslivet tror man å kunne unngå dets forvillelser, slik at satiren som ofte tukter svermeren på en helsebringende måte, med like stor ubarmhjertighet nå rammer den edleste følelse." Tidsånden svinger mellom perversitet og primitivitet.
Schiller begynner det sjette brevet med å skrive at i dag har alle kulturfolk falt ut av natursammenhengen på grunn av gold intellektualisme, før de var i stand til å vende tilbake til den gjennom fornuften. Tilbake i det gamle Hellas, skriver han, hadde enda ikke sansene og ånden hvert sitt atskilte område. I dag er menneskene opprevete og ufullstendige, mangelfullt og skjevt utviklede.
Det er kulturen selv som har gitt menneskene dette sår. Erfaringsmassen har økt, og statens innviklede urverk har ført til en stadig skarpere oppdeling og isolering av yrker og stender, som har ført til at den menneskelige naturs indre enhet er revet i stykker. Helheten, spikret sammen av uendelig mange livløse deler, fikk et mekanisk liv. De evner og anlegg som ikke kreves i det yrke man arbeider blir undertrykket, og dermed blir menneskene bare isolerte fragmenter.
"Når samfunnet gjør embetet til målestokk på mannen, når det hos den ene av sine borgere bare verdsetter hukommelsen, hos den annen den skjematiserende forstanden og hos den tredje bare den mekaniske ferdighet, når man på et område bare dyrker kunnskaper i blank likegyldighet for menneskets karakterutvikling, mens på den annen side en ordensmann og lovlydig borger kan være så dum og uvitende han vil, og når man vil styrke og konsolidere alle disse ensidige ferdigheter, samtidig som man vil frita det enkelte menneske for å beskjeftige seg med andres gjøremål - ja, kan man da undre seg over at alle sjelens øvrige anlegg forsømmes til fordel for de eneste som gir ære og belønning?
( . . . . )
Og således utryddes etterhvert den enkeltes konkrete liv, for at den abstrakte helhet i all sin nakne fattigdom skal kunne overleve, og evig forblir staten fremmed for sine borgere, fordi følelsen ikke finner den noe sted."
Menneskene reduseres til abstrakte figurer. "Samtidig som den spekulative ånd strevet etter umistelige verdier i idéenes verden, måtte den bli fremmed i sansenes verden og ofret materien for formens skyld. Det praktiske menneske begravet i trivialiteter og svinebundet av forordninger og skjemaer, måtte nødvendigvis tape syne for helheten og samtidig bli fattig innenfor sin egen, private virkekrets. Mens den førstnevnte forsøkte å forme det virkelige etter mønster av det tenkbare og gjøre sine subjektivt betingede forestillinger til grunnleggende lover for tingene i deres vekslende eksistensformer, så svinger den sistnevnte over mot den motsatte ytterlighet: vurderte all erfaring ut fra sin lille erfaringsverden og mente å kunne tilpasse all virksomhet til den han selv holdt på med."
Den samfunnskritikken som Schiller leverer er fortsatt gyldig, må man kunne si!
De forholdene som her skisseres går ut over gemyttets sensibilitet. Den abstrakte og analytiske tenker har et kaldt hjerte, og det praktiske menneske har et trangt hjerte, fordi fantasien hans er innsnevret av de trange grensen han lever og arbeider innenfor.
Likevel: "Ensidig utøvelse av kreftene fører nok individene til feiltakelser, men slekten til sannhet." Schiller skriver at "den menneskelige tenkning aldri ville ha gitt seg i kast med en analyse av uendeligheten og en kritikk av den rene fornuft, hvis ikke fornuften hadde isolert seg i dertil kallede enkeltmennesker -" Likevel, anspennelsen av enkelte åndskrefter kan føre til overordentlige mennesker, men bare likevekten mellom kreftene kan skape det lykkelige og fullkomne individ. "Det må være galt at utviklingen av de enkelte krefter krever at deres funksjon som totalitet ofres." Vi må "gjenopprette den totalitet i vår natur som på kunstig måte er blitt ødelagt."
I det sjuende brevet skriver Schiller at det første steget på ei utvikling framover er at karakterens selvstendighet blir skapt, underkastelsen under fremmede despotiske krefter må vike for frihet og selvrespekt. Da kan man innordne mangfoldet i mennesket under den ideale enhet. Men enda er ikke menneskene modne for frihet.
I det åttende brevet spør Schiller: "Skal filosofien i motløshet og fortvilelse trekke seg tilbake . . . . Skal konflikten mellom blinde krefter i den politiske verden vare evig og samfunnsånden aldri seire over den splittende egoismen?"
Fornuften har gjort det den kan når den har funnet lovene. Å realisere dem er viljens og følelsenes oppgave. Dersom sannheten skal seire i kamp mot kreftene må den selv bli en kraft og alliere seg med en drift, for de er de eneste kreftene i sanseverdenen. De fleste mennesker blir så utmattet av den daglige kamp mot nød og elendighet at de ikke har krefter til mer enn kampen for det daglige brød, skriver Schiller. De fortjener vår medlidenhet. Men forakt rammer de som er fri fra det daglige slitet og allikevel bare lever sitt liv ut fra hverdagens behov.
Evnen til å føle er et påtrengende behov i vår tid, både fordi det er en vei til innsikt for å forbedre livet, og også fordi det gir impuls til å forbedre selve innsikten.
I det niende brevet skriver Schiller at all forbedring av det politiske livet skal utgå fra karakterens foredling, men hvordan kan karakterens foredling finne sted under en barbarisk statsforfatning?
Kunsten og vitenskapen står fritt. Politikerne kan blokkere og sensurere dem, men de kan ikke herske over dem. De kan erklære sannhetssøkerne fredløse, men sannheten består. Riktignok er det alminnelig at kunsten bøyer kne for tidsånden, og enten søker å forlyste folk eller bare følger de vedtatte skjemaer og normer.
Kunstneren må modne fjernt fra det konvensjonelle, og så vende tilbake som en fremmed, for å rense sitt århundre. Schiller skriver her flere sider om kunstneren og kunstens oppgave. Han skriver at det er lediggangen til menneskene det er mulig å gripe tak i og gjøre noe med. Det er mulig å påvirke hvordan den brukes.
I det tiende brevet skriver Schiller at samtiden er på avveier, den er samtidig primitiv og dekadent. "Fra dette dobbelte feilgrep skal den helbredes ved kunstens hjelp."
Schiller framførere mange gode argumenter mot dette synet, som at i de samfunn der kunsten har blomstret har ofte friheten manglet, som han gir mange eksempler på. "Hvor vi enn vender vårt blikk, ser vi at friheten og smaken flykter fra hverandre, og at skjønnheten bare kan grunnlegge sitt rike på ruinene av de heroiske dyder."
Skjønnhetsbegrepet må gjøres klarere. Skjønnheten måtte kunne påvises som nødvendig forutsetning for alt menneskelig.
I det ellevte brevet skriver Schiller at abstraksjonsevnen skiller mellom det i mennesket som er bestandig og det som stadig forandrer seg. Det bestandige kalles for person og det som forandrer seg kalles for tilstand. Begge eksisterer samtidig i den endelige verden. Tilstanden har ikke sin grunn i personen, og personene har ikke sin grunn i tilstanden i denne vår endelige verden. Bare det absolutte subjekt beholder med sin person alle sine bestemmelser uforandret, fordi de utgår fra personen. Men for mennesket er person og tilstand atskilte. "Ikke fordi vi tenker, vil og føler er vi, og ikke fordi vi er, tenker, føler og vil vi. Vi er, fordi vi er, vi fornemmer, tenker og vil, fordi det utenom oss også finnes noe annet."
Schiller følger disse utsagnene opp med noen abstrakte bestemmelser, og avslutter med å skrive at: "Så lenge den (personligheten) bare fornemmer, begjærer og handler ut fra begjær, er den ikke annet enn verden, når vi med dette ord ikke mener annet enn tidens innhold uten form. (...). For ikke å være bare omverden, må mennesket gi naturen form, må virkeliggjøre det anlegg som ligger i ham." Dette stiller to krav til mennesket. Han skal gjøre alt som bare er form til verden og virkeliggjøre og utfolde alle sine evner. Og han skal skille ut alt det som bare er verden og skape sammenheng og overensstemmelse i alle dens forandringer, han skal gjøre alt indre til ytre og forme alt ytre.
Schiller skriver i det tolvte brevet at for å utføre denne dobbelte oppgave, å gi det nødvendige i oss virkelighet og å bringe det virkelige utenfor oss inn under nødvendighetens lov, blir vi drevet av to motsatte krefter, som med rette kalles drifter. Den første er sanseligheten. Den vekker menneskets anlegg og får dem til å utfolde seg. Men den kan ikke fullende dem. Den binder menneskene til de enkelte fenomener.
Den andre driften er formdriften. Den har sitt opphav i menneskets fornuftige natur. Den streber mot å skape harmoni i den skiftende fenomenverdenen og å frigjøre mennesket. Den hevder personen, og strever mot sannhet og rett.
Sansedriften stanser ved enkelttilfeller, mens fornuften går videre og gir lover. Den erkjenner det allmenne. Når fornuften har fått overtaket faller alle skranker. Da hever mennesket seg fra å være en sum av enkeltopplevelser, som sansningen i sin fattigdom gjorde ham til, og blir en ideenhet som omfatter hele fenomenverdenen.
I det trettende brevet skriver Schiller at det er disse to driftene som konstituerer menneskehetens begrep. Hvordan skal man så gjenopprette enheten i menneskets natur?
Sansedriften krever forandring, men den krever ikke forandring i personen. Formdriften strever mot uforanderlighet og enhet, men ikke mot uforanderlighet i både personen og tilstanden. Disse to driftene er altså ikke motsetninger siden de ikke motarbeider hverandre. De kan bli det dersom de trenger inn på hverandres område. Å sikre dem deres grenser er kulturens oppgave. Både sanseligheten og formdriften må sikres. Det første sikres ved kultivering av følelseslivet. Det andre ved utvikling av fornuften.
Det fullkomne i den drift som setter mennesket i forbindelse med verden må bestå i størst mulig evne til forandring og ekstensivitet. Det fullkomne i formdriften består i størst mulig selvstendighet og intensitet.
"Jo mer allsidig mottakeligheten er utviklet, jo bevegeligere er den, og jo større berøringsflate den tilbyr omverdenen, jo mer av verden griper mennesket, desto flere anlegg utvikler mennesket.
Jo større kraft og dybde personligheten har, jo større frihet fornuften erobrer, desto mer av verden begriper mennesket, desto flere anlegg utvikler mennesket."
Kulturens oppgave er å skaffe den mottakende evne den videste kontakt med omverdenen og å få følelseslivet til å forholde seg så mottakende som overhodet mulig. Og også å utvikle den bestemmende evne til størst mulig selvstendighet og uavhengighet av det som den mottar til bearbeidelse.
Dersom en av disse driftene blir dominerende blir personen skadet eller utslettet.
I dette brevet innfører Schiller begrepet stoffdriften. Den er det samme som sanseligheten, og er motsatsen til formdriften.
I det fjortende brevet skriver Schiller at de to driftene står i et forhold til hverandre der de både betinger og begrenser hverandre. Vekselforholdet mellom de to driftene er et ideal. Det er den menneskelige ide. Når begge driftene arbeider sammen, når mennesket samtidig er stoff og ånd, vekkes en ny drift, lekedriften.
"Stoffdriften utelukker all frihet og selvvirksomhet fra sitt subjekt, formdriften utelukker all avhengighet og passivitet fra sitt." Lekedriften setter mennesket både fysisk og moralsk i frihet. Lekedriften demper ned det dynamiske i fornemmelser og affekter, og bringer dem i samklang med fornuftens ideer. Samtidig demmer den opp for fornuftslovenes moralske press og forsoner dem med sansenes krav.
I det femtende brevet skriver Schiller at stoffdriften arbeider med liv, mens formdriften arbeider med gestalt, et begrep som dekker alle tingenes formede egenskaper og alle deres relasjoner til tankekreftene. Lekedriftens gjenstand blir altså levende gestalt, et begrep som dekker alle fenomeners estetiske kvaliteter, altså, i videste betydning skjønnhet.
En person som lever har av den grunn ikke levende gestalt. Så lenge vi bare tenker på hans gestalt er den livløs, og så lenge vi fornemmer hans liv er det gestaltløst. Først når hans form lever i våre fornemmelser og hans liv former seg i vår forstand er han levende gestalt, og dette skjer når vi ser ham ut fra skjønnhetenes aspekt.
Men dette forklarer ikke hvordan skjønnheten skapes. Lekedriften må til for at liv og gestalt skal forenes til levende gestalt. Menneskelighetens ide kan bare realiseres når det blir enhet mellom realitet og form, mellom tilfeldighet og nødvendighet, mellom fri innsats og passiv mottakelighet.
Skjønnheten er det felles objekt for begge drifter, altså for lekedriften. Når sinnet går opp i idéen taper all virkelighet sitt alvor, det virkelige blir lite og ubetydelig, og når sjelen møter fornemmelsen, legger nødvendigheten hele sitt alvor fra seg fordi det nødvendige ikke lenger har noen tyngde.
Det er bare i leken mennesker samtidig kan utfolde alle sider ved sin natur. "Mennesket leker bare når det i ordets fulle forstand er menneske, og det er bare menneske når det leker. "
I det sekstende brevet skriver Schiller at i virkelighetens verden blir det ingen fullstendig forening og likevekt mellom realitet og form, det vil alltid være for mye av det ene eller det andre. Hvordan skjønnheten faktisk framtrer sett fra denne synsvinkel skriver Schiller flere sider om.
I det syttende brevet gir Schiller en del betraktninger om skjønnheten. Om hvordan ubalanse mellom de to drifter på forskjellige måter kan forstyrre skjønnheten.
"Den smeltende skjønnhet skal vise seg i to ulike former. Den skal for det første, i egenskap av rolig form, mildne det ville og lidenskapelige liv og skape overgangen fra fornemmelse til tenkning; den skal for det annet - i egenskap av levende bilde - gi den abstrakte form sanselig kraft, føre begrepet tilbake til anskuelsen og loven til følelsen."
Det attende brevet begynner Schiller med at "Gjennom skjønnheten blir sansemennesket ført fram til form og tenkning, gjennom skjønnheten blir åndsmennesket ført tilbake til materien og gitt tilbake til sanseverdenen."
"Skjønnheten forener to motsatte tilstander, fornemmelse og tenkning, og dog er det ingen forbindelser mellom dem. Det første viser erfaringen, det andre gir seg umiddelbart fra fornuften." Skjønnheten forener fullstendig disse to motsatte tilstander, slik at det er umulig å skille disse tilstandene ut fra skjønnheten som de skaper.
I det nittende brevet skriver Schiller at i mennesket kan man skille mellom to forskjellige former for aktiv og passiv bestembarhet og to forskjellige former for aktiv og passiv bestemmelse. Hva mener Schiller med dette?
Tilstanden før alle bestemmelser som blir gitt gjennom sanseinntrykkene er en bestembarhet uten grenser. Ingenting i tid og rom er bestemt, og dette gir ubegrensede muligheter. Denne bestemmelsesløsheten er en tom uendelighet.
Men når mennesket sanser skal en bestemmelse av en uendelig mengde bli virkelig. Realiteten er nådd, og uendeligheten er tapt.
Det skjønne skaper en overgang fra følelse til tenkning. Men det fyller ikke den kløft som er mellom fornemmelse og tenkning.
Viljen er det som forholder seg som en makt overfor begge drifter, men ingen av disse driftene kan forholde seg som en makt overfor den andre driften.
"En nødvendighet utenfor oss bestemmer vår tilstand, vår eksistens i tiden ved hjelp av sansefornemmelsen, og slik som den virker på oss, må vi ta imot den. Likeledes har vi en nødvendighet i oss som vekker vår personlighet på foranledning av sansefornemmelser og ved å sette seg opp mot dem; vår selvbevissthet kan ikke være avhengig av viljen som den tvert om forutsetter."
I dette kapitlet foretok Schiller noen abstrakte bestemmelser om hvordan mennesket blir fornuftsvesen. En del av dem er egentlig gjentakelser og omformuleringer av ting som er han har skrevet i tidligere brev.
I det tjuende brevet skriver Schiller at friheten er en virkning av naturen, og altså ikke menneskes verk, at den kan befordres eller hemmes ved naturlige midler følger naturligvis av det foregående. Friheten begynner først å manifestere seg når mennesket er fullstendig, altså har utviklet begge sine to grunndrifter.
Den sanselige driften begynner å virke før fornuften, siden fornemmelsen er der før bevisstheten. Men i tenkningens forstand skal fornuften ble en makt. Mennesket kan ikke uten videre gå fra fornemmelse til tenkning. Først må det ta et skritt tilbake, siden den gamle bestemmelsen må oppheves før en ny kan overta. Han må bytte ut mottakelighet med selvvirksomhet. Men før denne nye bestemmelsen kan festes må en tilstand av bestemmelsesløshet opprettes, den gamle sanselighetens bestemmelse må opphøre. Det kan bare skje ved å sette en annen bestemmelse opp mot den.
Sinnet går fra fornemmelse til tenkning via en mellomtilstand der sjelen hverken er under fysisk eller moralsk tvang, og allikevel er virksom på begge plan. Det er en fri stemning. Det er den estetiske.
I det tjueførste brevet gjentar Schiller at det finnes en dobbel tilstand av bestemmelse og av bestembarhet. Sinnet er bare bestembart i den utstrekning det ikke er bestemt. Sinnet er bestemt i den utstrekning det er begrenset.
"I den estetiske tilstand er altså mennesket null, hvis man ser på enkelt resultat og ikke gir akt på loven som helhet og mangelen på enhver isolert bestemmelse. Derfor må vi gi alle dem rett som erklærer at det skjønne og den stemning det hensetter oss i, er fullstendig likegyldig og ufruktbar for sinnelag og erkjennelse. De har fullkommen rett, for skjønnheten gir slett ikke noe enkeltresultat, hverken for forstand eller vilje, den tilstreber ingen enkelt hensikt, hverken intellektuelt eller moralsk; den finner ikke en eneste sannhet, hjelper ikke til å oppfylle en eneste plikt, kort sagt: den er helt ute av stand til å skape karakter og opplyse hoder. Gjennom den estetiske kultur blir et menneskes personlige verdi eller dets verdighet - forsåvidt den bare kan være avhengig av ham selv - helt i det ubestemte, og det er ikke oppnådd annet enn at han nå fra naturens side har fått mulighet til å gjøre det ut fra seg selv som han vil, at friheten til å være hva han skal være, er gitt ham tilbake."
I det tjueandre brevet begynner Schiller med å skrive at selv om den estetiske tilstand fra en synsvinkel er null er den fra en annen svært fruktbar, siden den er en bevissthet om helheten der alle ytringer kan komme til uttrykk. Den fjerner alle hemninger for utfoldelse fra den menneskelige natur som helhet.
I dette brevet skriver Schiller flere sider om kunstens virkning på mennesker.
I det tjuetredje brevet begynner Schiller med å summere opp at veien fra sansemennesket til fornuftsmennesket går gjennom det estetiske. "Overgangen fra fornemmelsens passive til tenkningens og viljens aktive tilstand skjer altså bare gjennom en formidlende tilstand av estetisk frihet."
"Det sanselige mennesket er på forhånd fysisk bestemt og har derfor ingen evne til å bestemme; denne tapte evne må det først erobre, før det kan gå over fra en passiv determinert tilstand til en aktiv bestemmende." Men denne overgangen krever et mellomstadium, som er det estetiske. Og mennesket må også ha den aktive evnen i seg, det må være både passivt og aktivt, altså estetisk.
"På sannhetens og moralens område må følelser og fornemmelser ikke ha noen bestemmende innflytelse, men i lykksalighetens sfære må der være form, og her må lekedriften råde."Mennesket må altså begynne sitt moralske liv innenfor rammen av sin trivielle fysiske eksistens, må allerede i sin passivitet begynne å være selvvirksom, hevde sin fornufts frihet innenfor sin sansebundne begrensethet; sine lyster må han underkaste viljens lov; han må, hvis jeg tør tillate meg det uttrykk, føre krig mot materien innenfor dens egne grenser, så han kan bli spart for å kjempe med denne fryktelige fiende på fiendens helligste grunn. Han må lære seg å begjære edlere, for at han ikke skal behøve å ville heroisk. Dette skjer gjennom estetisk kultur som underkaster alt skjønnhetens lover, hvor det hverken er tale om naturlover eller fornuftslover som begrenser den menneskelige frihet, og det skjer i den form som den estetiske kultur gir det ytre liv, i og med at den straks beveger det indre."
I det tjuefjerde brevet begynner Schiller med å skrive at det altså er tre stadier som både individet og menneskeslekten må gjennom: "I sin fysiske tilstand er mennesket bare i naturens vold; han frigjør seg fra denne makt i den estetiske tilstand og blir herre over den i den moralske.
Det fysiske menneske er et fragment underlagt fremmede krefter. Det kjenner ikke sin egen menneskeverdighet, og ser ikke andres. Ettersom det er underlagt sitt begjær, frykter det andres begjær. Det ser aldri den annen i seg, eller seg selv i den annen. Han er bare ubearbeidet natur.
Fornuften gir seg til kjenne i mennesket som et krav på det absolutte - det som har sin egen nødvendige grunn. Det betyr at mennesket må tenke prinsipielt. Menneskene begynner å se tilværelsen under evighetens synsvinkel, for å si det med Spinoza.
Men i første omgang vekker oppvåkningen til fornuft uro og angst. Man taper kontakten med de nære ting uten at noe annet erstatter denne kontakten.
Schiller skriver her flere sider om menneskets overgang fra ren sanselighet til også å være et fornuftsvesen. Det er forbundet med forvirring.
Det tjuefemte brevet innleder Schiller med å skrive: "Så lenge mennesket befinner seg i den første fysiske tilstand og bare passivt tar sanseverdenen opp i seg, så lenge han bare fornemmer, er han også ett med naturen, og nettopp fordi han selv bare er en del av utenomverdenen, eksisterer der ennu ingen verden for ham, ingen natur kan han stille seg overfor som selvstendig vesen. Først når han er nådd fram til den estetiske tilstand og stiller seg utenfor naturen eller betrakter den, skiller han sin personlighet ut fra den, og nu først blir den en verden for ham, fordi han ikke lenger er sammenvevet med den."
Den betraktende holdning er menneskets første frie holdning overfor verdensaltet. Begjæret griper ikke lenger umiddelbart betrakteren. Han er ikke underlagt naturens umiddelbare nødvendighet. Det som før regjerte over ham er blitt objekt for hans dømmende blikk.
Opplevelsen av det skjønne er et resultat av den frie betraktning. Skjønnheten er både gjenstand for oss, og også en tilstand vi opplever. Den er samtidig vår tilstand og vår egen gjerning; den er både passiv mottakelighet og aktivitet. Den er overgangen fra sansebundet avhengighet til moralsk liv, og den tar vare på begge disse forhold og gir dem sin plass.
"Spørsmålet blir: Hvordan skal man bane seg vei fra en triviell virkelighet til en estetisk, fra elementær livsfølelse til følelsen av og for skjønnhet?"
Det tjuesjette brevet innleder Schiller med å skrive at den estetiske stemning skaper rom for frihet. Den estetiske stemning har derfor ikke noe moralsk opphav.
Spiren til skjønnhet kan like lite utvikle seg i det mennesket som er nedtrykt i fattigdom og slit som i det mennesket som er i den motsatte ytterlighet, i overflod og avstumpethet. Skjønnheten kan bare utvikle seg hos det menneske som lever stille med seg selv i sin hytte, og som også åpner den for det andre har å gi.
"Den tykkeste stupiditet og den tynneste forstand har det til felles at de bare søker det virkelige, og er helt ufølsomme overfor "das schöne Schein", det som synes å være. (...) Kort sagt: Dumheten kan ikke heve seg opp over virkeligheten, . . ."
Straks lekedriften blir virksom og finner glede i det skjønne skinn, kommer også den etterliknende formdriften, og behandler skinnet som noe selvstendig, som kan bearbeides, selv om det også skilles mellom skinnet og det virkelige.
Schiller skriver om forholdet mellom skinn og virkelighet, og om hvordan skinnet kan bearbeides og brukes i kunsten, og også om hvordan det ikke kan brukes. Man må vite å skille mellom skinn og virkelighet, altså ikke forveksle dem eller framstille det ene som det andre.
Det tjuesjuende og siste brevet innleder Schiller med å skrive at man ikke skal frykte for at sannheten skal settes i fare av det estetiske skinnet. Så lenge menneskene er for uutviklede til å bruke eller misbruke skinnet setter det ikke sannheten i fare, og når de blir tilstrekkelig utviklede til å misbruke skinnet vil det også være utviklet en kultur som gjør misbruket umulig.
"Å strebe mot det rene, selvstendige skinn krever større abstraksjonsevne, en større hjertets frihet og viljens energi enn mennesket trenger for bare å holde seg innenfor virkelighetens grenser, og dette stadium må mennesket allerede ha tilbakelagt, før det kan nå skjønnhetens rike."
Virkeligheten er ikke truet av det skjønne skinn. Det er heller motsatt. Der mennesket utvikler interesse for det estetiske skinnet, og lar dette erstatte eller foredle det naturlige begjæret, vokser friheten fram.
Schiller gir mange eksempler på det han oppfatter som naturens lek, som er resultat av dens overflod og ødselhet. Og han kommer inn på fantasiens lek hos mennesker, de frie assosiasjoners spill og innbilningskraften. Dette kan være den estetiske lekedrift i sine første ytringer. Den primitive smak setter pris på alt som er opphissende, nytt og sensasjonelt, eventyrlig og bizzart.
"Skjønnheten løser konflikter mellom forskjellige naturer."
"Midt mellom kreftenes skremmende rike og lovens hellige rike bygger den estetiske formdrift i stillhet et tredje: lekens og skinnets velsignede rike som fratar mennesket alle konvensjonelle bånd og befrir ham fra alt som heter tvang, både fysisk og moralsk.Mens mennesket i den dynamiske stat møter retten som en kraft som setter grenser for hans utfoldelse, og mens den etiske stat holder plikten opp for ham og binder hans vilje ved å stille lovens majestet opp for den, så kan retten i den estetiske stat bare tre ham i møte som form, som objekt for den frie lek. Å gi frihet gjennom frihet er grunnloven i denne stat.
Den dynamiske stat kan bare gjøre samfunnet mulig ved å temme naturen ved hjelp av natur. Den etiske stat kan bare (moralsk) gjøre samfunnet nødvendig ved å underkaste enkeltviljen den almene vilje, bare den estetiske stat kan gjøre samfunnet virkelig, fordi den fullbyrder helhetens vilje ut fra det enkelte individs natur.
(. . . . .)
Båret på hans (skjønnhetens) vinger løfter seg selv den krypende lønnsslave opp over støvet, og livegenskapets lenker faller berørt av hans stav, det livløse skilles fra det levende. I den estetiske stat er alt, også verktøyet som brukes, en fri borger med de samme rettigheter som den edleste, og forstanden som ellers dirigerer den tålmodige masse etter eget forgodtbefinnende, må her be om dens samtykke. Først her, i den estetiske stat, blir likhetens ideal realisert, .."
Schiller avslutter det siste brevet med å spørre om en slik estetisk stat eksisterer, og i tilfelle hvor? Og han svarer at som behov eksistere den i hver eneste åpen og mottakelig sjel. Men som virkelighet vil man bare finne den i enkelte utsøkte kretser:
"hvor ingen åndløs etteraping etter fremmed sed og skikk, men menneskets egen edle natur bestemmer holdning og handling, hvor mennesket går rett fram gjennom de verste forviklinger, fryktløs i sin enkelthet, rolig i sin uskyld, og hverken behøver å krenke andres frihet for å hevde sin egen eller avlegge sin verdighet for å tekkes andre"
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Schiller og estetikken
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: