Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Conan Fischer skriver at det var sammenstøt mellom befolkninga i Ruhr og okkupasjonsmaktene, og det ble delt ut straffer som henrettelser og portforbud og bøtelegging av hele lokalsamfunn. Men sikkerheten til den sivile befolkninga var mye mer i fare når udisiplinerte soldater begynte å handle på egen hand, ikke minst siden en del lokale kommandanter i 1923 gjorde lite for å kontrollere de soldatene som de hadde under seg. De franske soldatene som var sendt til Ruhr var et sammensatt og uensartet gruppe, og noen soldater opptrådte svært udisiplinert, og den belgiske hæren var ikke ulike dette.
Fischer skriver at stemninga blant soldatene varierte mye fra garnison til garnison, og det gjorde også oppførselen deres overfor den sivile befolkninga. I begynnelsen av okkupasjonen var vanligvis disiplinen og moralen god, men etter hvert som tida gikk mistet de vernepliktige soldatene lysten på å delta i okkupasjonen. Soldatene fikk mye vakttjeneste, og de var ofte for få til å utføre den vakttjenesten de ble satt til på en trygg og tilfredsstillende måte. Spesielt var dette tilfelle på landsbygda der små grupper ble satt til å patruljere store områder og ikke var i stand til å stoppe tyskere som gikk inn og ut av det okkuperte området. Og inne i Ruhr ble soldatene stadig konfrontert med sine motstandere som samtidig var deres offer. Dette førte til ulike reaksjoner. Fischer skriver at i Düsseldorf begynte de franske vernepliktige soldatene å sympatisere åpent med lokalbefolkninga, og de ble derfor erstattet av alpinregimenter tidlig i juni.
Soldatene begynte tidlig å desertere, og i mars var den preussiske innenriksministeren blitt oppmerksom på fenomenet. Desertører som kom til Tyskland skulle behandles god. De skulle få innkvartering og arbeid, og lyktes det ikke å finne arbeid til dem skulle de behandles på samme måte som flyktningene fra Ruhr ble behandlet, selv om politiet skulle følge med dem for å forsikre seg om at de ikke var spioner. Desertørene ble sett på som asylsøkere. Fischer skriver at deserteringen i betydelig utstrekning ble skapt av det strenge disiplinære regimet som den franske hæren opprettet i sine egne rekker.
En annen grunn til at mange deserterte var at Frankrike sendte mange soldater som var skrevet ut i Alsace og Lorraine og som snakket tysk. Det hadde vært sett på som en fordel og som en sjarmoffensiv å sende tysktalende soldater for å okkupere Ruhr, men mange av disse soldatene kom raskt til å sympatisere med befolkninga i Ruhr og ville ikke lenger delta i okkupasjonen, og valgte derfor å desertere og søke asyl i Tyskland.
Men mange soldater som mislikte seg tok heller mistrivselen ut som aggresjon mot befolkninga i Ruhr. I løpet av sommeren gjennomførte franske myndigheter en kampanje med bankrøveri, men en hel del soldater begynte da på egen hand å røve banker. Tidlig i juni røvet soldater nasjonalbanken i Essen, og levde på stor fot i de følgende dagene. Også forsyninger til sivilbefolkninga ble røvet, og tog ble også røvet av soldater. Den 17. februar begynte belgiske soldater å rekvirere mat fra butikker i Bottrop. Først betalte de for varene, men snart begynte de å forsyne seg uten å betale.
Bønder kunne bli utsatt for at mange grupper soldater kom etter hverandre for å rekvirere mat, og så mange at til slutt hadde de ikke en gang såkorn igjen. Soldatene hentet også en del av det kullet som de trengte ved gruvene, og det kunne føre til sammenstøt med gruvearbeidere, spesielt siden soldatene ville tvinge gruvearbeiderne til å laste opp kullet.
Den 23. februar appellerte alle gruvearbeidernes fagforeninger i Ruhr til verdens arbeidere og fordømte den faren eventyret i Ruhr var for den europeiske økonomien, og klaget også over den brutaliteten som de ble utsatt for. Det ble listet opp tallrike angrep på gruvearbeidere: "Den fredelige og forsvarsløse befolkninga i Ruhr blir mishandlet med hestepisker på en umenneskelig brutal måte". Og med den passive motstanden ble ikke forholdene bedre. Conan Fischer siterer mange rapporter om mishandling av sivile og hærverk utført av soldater.
De soldatene som utførte hærverk eller angrep sivile ble sjelden straffet for dette selv om det ble levert inn klager.
Conan Fischer skriver at politidokumenter beretter om hundrevis av voldtekter utført av medlemmer av okkupasjonsstyrkene.
Prostitusjon ble langt mer utbredt med alle soldatene som plutselig ble stasjonert i Ruhr. Det ble opprettet bordeller i nabolaget til de fleste garnisonene.
Det ble også utviklet kjærlighetsforhold mellom okkupasjonssoldater og kvinner fra Ruhr. Det ble satt opp lister over kvinner som ble involvert med soldater, og også over både kvinner og menn som arbeider for okkupasjonsstyrkene. Men det ble aldri gjennomført straffetiltak overfor noen av dem i offentlig regi, selv om de kunne bli utsatt for mobbing og utstøtelse.
Conan Fischer skriver at fordrivelse, sult og evakuering førte til avbrudd i livene til regionens barn, men de preussiske myndighetene la vekt på at de barna som havnet i den delen av Tyskland som ikke var okkupert skulle få spesiell omsorg i de nye skolene som de kom til. Okkupasjonsmyndighetene hadde ikke lagt noen planer for innkvartering av hæren på 70.000-100.000 mann og de mange sivile arbeiderne og embetsmennene som fulgte med hæren. Okkupasjonen ble innledet med konfiskering av det hæren trengte av forsyninger. Skoler og lekeplasser ble tatt i bruk av hæren.
De regionale myndighetene i Münster sendte rapporter til Preussens ministerium for vitenskap, kunst og utdannelse, og det ga et nedslående bilde av forholdene for skolevesenet i det nordlige Ruhr. Fram til den 31. januar hadde skolene i Bauer, Recklinghausen, Bottrop, Gladbeck og Osterfeld trettito blitt mer eller mindre overtatt av okkupasjonsstyrkene. De hadde tatt 233 klasserom, og det hadde ført til at 14.500 elever ikke kunne gå på sine vante skoler mens 435 klasser med mer enn 20.300 elever fikk redusert sin undervisning. Fram til begynnelsen av mars ble situasjonen forverret. Av 202 skoler og 9 sovesaler i det nordlige Ruhr hadde 38,5 skoler og fire sovesaler blitt tatt. Av de 1.764 klasserommene hadde 374 gått tapt sammen med to gymnas. Myndighetene greide å holde 366 klasser med 17.246 elever med undervisning utenfor skolenes lokaler, mens undervisningen av 533 klasser med 25.651 elever ikke var tilfredsstillende. Ved slutten av mars var det anslått at i det okkuperte Westfalen hadde 124 grunnskoler med 940 klasserom, en middelskole og tolv seniorskoler blitt rekvirert, og fem seniorskoler til var delvis okkupert.
Ved midten av mai var rapportene fra Münster blitt enda mer alarmerende. Trettiåtte skoler og sju sovesaler var fortsatt okkupert, og det førte til at 431 klasserom pluss 22 andre rom i skolene var tapt. I løpet av 1924 ble situasjonen bedre etter hvert som okkupasjonstroppene ble trukket ut.
Recklinghausen ble verst rammet for der ble det allierte divisjonshovedkvarteret for en stor del av det nordlige Ruhr opprettet. Noen elever fikk bare to timer undervisning om dagen.
Utdanningsministeren la ned forbud mot at klasser ble nedlagt eller slått sammen med andre klasser, hver klasse skulle fortsette å fungere som en egen klasse og undervises som egen klasse. Det førte til at arbeidstida til lærerne måtte utvides, for mangelen på klasserom førte til at skoleklasser måtte få undervisning om ettermiddagene.
Den 10. mars skrev undervisningsmyndighetene i Recklinghausen til general Laignelot og klaget over at tre fjerdedeler av skolebarna i Recklinghausen tidligere hadde mistet klasserommene sine, og nå var enda en skole blitt overtatt av den franske hæren slik at bare 900 elever, eller 19% av alle elevene i byen, kunne bruke sine egne klasserom. Protesten førte ikke fram. Tvert i mot okkuperte okkupasjonsstyrkene enda flere skoler. Og de franske myndighetene satte også den lokale undervisningsdirektøren i fengsel i tre måneder på grunn av alle klagene hans.
De allierte myndighetene strevde for å holde oppe strømmen av krigserstatninger. I løpet av 1923 ble leveransene av kull og koks halvert, og i den åtte og halve måneden som motstanden foregikk kunne Micum bare skaffe til veie mellom 25% og 30% av det kullet og koksen som skulle leveres til Frankrike, Belgia og Luxembourg. Tatt i betraktning at produksjonen av kull falt til bare ti prosent av normalt nivå mellom april og september og at produksjonen av koks praktisk talt opphørte var dette ikke så dårlig, skriver Fischer. Men i de første vekene av okkupasjonene var leveransene enda mindre. Den 8. februar ble det anslått at Frankrike og Belgia hadde fått 49.000 tonn kull etter at okkupasjonen begynte den 15. januar, og det var mindre enn en dags normale leveranser. Fram til slutten av mars hadde okkupasjonsmaktene fått 238.000 tonn kull mot at de i følge programmet skulle ha mottatt 4.200.000 tonn.
Den første direktøren for Micum, Émile Coste, ble så pessimistisk da den passive motstanden grep om seg at han foreslo at den franske hæren skulle trekke seg tilbake, og han ble da erstattet av Paul Frantzen, som hadde rykte for å være en hardhaus. Micum definerte sitt mål som å være å utnytte kullfeltene og å få den industrielle aktiviteten i gang igjen, og å sette i verk innkreving av krigserstatninger. Først ville Micum beslaglegge kull og koks som lå lagret ved gruvene, og senere også jern og stål. Bedriftene fikk ikke fjerne jern og stål uten tillatelse fra Micum, og denne tillatelsen fikk de ikke gratis. Representanter fra Micum reiste til bedriftene og hadde fram til august fjernet 500.000-600-000 tonn jern og stål og også 200.000 jernbaneskinner og andre ferdige produkter.
Men det var ikke lett å fjerne disse tingene siden jernbanene knapt opererte. Før okkupasjonen hadde daglig omkring 1.647 godstog gått i rutetrafikk i Ruhr og 653 godstog i chartret trafikk. Dette ble redusert til 264 tog daglig i rutetrafikk og 253 tog i charter. De fleste foretok vedlikehold på linjer som var under tysk administrasjon. De linjene som var under Régie var stort sett stille og uten trafikk.
Frankrike mottok altså langt mindre kull og koks enn landet hadde fått før okkupasjonen av Ruhr. Og de mengdene som ble samlet inn ble skaffet til veie med stort besvær. Franske fly fløy rundt i Ruhr på leting etter togvogner som kunne være lastet med kull eller koks, og som var på vei til tyske mottakere, og så ble togvognene beslaglagt. Men det var beskjedne kvantum som ble skaffet til veie på denne måten. Og den 16. mars rettet de allierte oppmerksomheten mot kull som var lagret ved gruvene. De leide inn arbeidere fra andre områder i Europa for å laste togene. Arbeidet gikk sent siden arbeiderne ikke hadde erfaring med dette arbeidet.
I Frankrike førte den sterke reduksjonen av leveransene av kull og koks til at fabrikker måtte stenge. Frankrike måtte importere koks fra England, mens Tyskland importerte langt mer kull fra England, Polen og Tsjekkoslovakia enn tidligere.
Tyske myndigheter la ned forbud mot at det ble produsert koks i Ruhr, men det fantes store lager av koks der. Og dette ble fjernet av Micum.
Kullgruvene i Ruhr var komplekse virksomheter. De hadde kontorer og verksteder og områder for sortering av kull og maskineri som pumper, motorer og maskiner, og de hadde også ofte en fabrikk som kunne bearbeide deler av produksjonen, som en fabrikk som framstilte briketter eller koks og biprodukt som tjære, gass, nafta og benzol. Og de hadde ofte også et kraftverk som ble drevet av spillvarme.
De som arbeidet i kullgruvene fikk det kullet som de selv hadde bruk for som et frynsegode fra gruva. Når Micum prøvde å ta dette kullet ble det konflikt. Micum kunne være i stand til å fjerne store lager av kull og koks så sant de holdt seg borte fra dette kullet som var reservert for arbeiderne og ellers gikk forsiktig fram. Fischer forteller at ved gruva Lothringen IV i Gerthe-Hilltrop var det lagret 35.000 tonn koks, og den 22. april kom ei lita gruppe soldater og ti arbeidere for å frakte bort dette kullet. Dette gikk rolig for seg helt til soldatene også krevde gruvearbeidernes kull. Da gikk arbeiderne til streik og stoppet gassforsyninga.
Da lagrene av kull og koks og kjemikalier begynte å bli tomme vendte Micum oppmerksomheten mot produksjonen og ønsket å overta den. Den 8. august kom det til sammenstøt ved Scholvengruva da belgierne overtok koksverket. Den tyske maskinisten kuttet forsyningen av damp fra fyrrommet til koksverket. Og da stoppet all virksomhet. Dermed ble gruva truet av oversvømmelse siden også pumpene sluttet å virke. Det ville ta måneder å få gruva i virksomhet igjen dersom den ble oversvømmet. Derfor prøvde ledelsen å skaffe kraft til pumpene fra andre steder.
Siden myndighetene i Berlin skulle kompensere alle tap betydde oversvømte gruver betydelige og langvarige utgifter for myndighetene.
Etter hvert som de allierte myndighetene stadig var i aktivitet og slet ut den passive motstanden økte utgiftene til de tyske myndighetene og de økonomiske og sosiale problemene økte også. Myndighetene og arbeidsgiverne var svært nølende til å sende arbeiderne ut i arbeidsledighet. Gruvearbeiderne var derfor virksomme til langt ut på våren med å grave fram kull som ikke kunne selges. Det var lokale myndigheter som hadde ansvaret for arbeidsledige, men i mars tilbød det nasjonale arbeidsdepartementet bedriftene spesielle fond som skulle brukes for å unngå arbeidsledighet.
Den 14. februar begynte forhandlinger mellom regjeringa, fagforbundene og gruveeierne, og de førte fram til en avtale om å kompensere kullindustrien for tapt salg ved å ta utgangspunkt i gjennomsnittlig produksjon mellom mars og mai 1922. Kompensasjonen skulle holde arbeidsstokken intakt og tillate at rutinemessig vedlikehold fortsatte. Staten skulle betale 60% av de ikke-produktive lønnsutgiftene i februar og mars og deretter 85%. Svære pengesummer ble følgelig sendt fra regjeringa via det Rhin-wesfaliske kullsyndikatet til gruveselskapene gjennom bankkontoer som ble identifisert ved koder ved riksbankavdelinger som også ble identifisert ved koder for at de allierte ikke skulle kunne konfiskere disse midlene dersom de oppdaget systemet.
Gruveselskapene skulle betale 40% av lønnsutgiftene i de første vekene av den passive motstandens kampanje og deretter 15%, men de ville helst unngå det. I mai prøvde kullsyndikatet forgjeves å overtale det nasjonale finansdepartementet til å betale 100% av de uproduktive lønnsutgiftene. Arbeiderne kunne settes både til vedlikehold og til oppgradering av gruvene.
Selv om staten var villig til å betale utgiftene ved ikke-produktivt arbeid så var kompensasjon for konfiskert kull og koks og brensel som ikke var solgt og som var lagret utenfor gruvene en annen sak. Til å begynne med nektet finansdepartementet å betale, og gruveeierne mente at dette skyldtes at myndighetene ønsket at gruveeierne på det sterkeste skulle motsette seg at lagrene av kull og koks ble konfiskert.
De som arbeidet i gruvene forstod at det hadde liten hensikt å hente fram kull dersom det ble beslaglagt av Micum. I noen gruver ble det produsert kull som ble lagret inne i gruvene slik at Micum ikke fikk tak i det. Men produksjonen av kull falt. I april ble det produsert 41% så mye kull som i april året før, og produksjonen fortsatte å falle.
Fagforeningene for de ansatte i jernbanene protesterte mot at store mengder kull ble lagret i jernbanevogner, noe som gjorde det enkelt å beslaglegge kullet. Arbeiderne angrep gruveeierne for å la franskmennene ta kull som ble lagret i togvogner og ved kanalene der det var lett å laste det ombord i lektere.
Det Rhinsk-westfaliske kullsyndikatet inviterte medlemmene sine til et seminar i Münster den 1. juni for å foreslo et nytt statsfundert system for kreditt til opplagret kull. En ny organisasjon, Kullfinanskompaniet, ble dannet med 200 milliarder mark fra den nasjonale kredittforening i Berlin. Og de pengene ble brukt til å kjøpe opplagret kull og koks.
Conan Fischer skriver at ved å gjøre det lønnsomt å produsere kull som ikke kunne selges presenterte man stadig nytt bytte for Micum. Micum var stadig opptatt med å beslaglegge opplagret kull og koks, og det betydde at staten faktisk gjenopptok betaling av krigserstatninger til svært ufordelaktige betingelser.
Conan Fischer skriver at selv om motstanden ikke var helt fredelig var likevel den voldelige sabotasjen begrenset. Han skriver videre at overgang til en mer aktiv motstand ble innledet med at tretten arbeidere ble drept og tjuefire såret av franske soldater ved Kruppverkene i Essen den 31. mars. Denne aktive motstanden nådde sitt klimaks den 30. juni da et tog med belgiske soldater ble sprengt med dynamitt på Hochfeld jernbanebru ved Duisburg-Friemersheim. Ledende ansatte ved Krupp hadde skaffet forsyninger til terroristoperasjonen. Fischer skriver at dette passet med det bildet som Frankrike hadde av motstanden, at den ikke hadde røtter blant arbeiderne men var skapt av tysk militarisme og revansjisme.
Det som skjedde ved Kruppverkene i Essen begynte med at det var et møte den 31. mars der gruveeierne formelt nektet å betale den produksjonsskatten på kull som Micum krevde å få. Soldater gikk da inn i Kruppverkene og så etter kjøretøy som de kunne beslaglegge. Men de fant lite som det var verdt å ta, og noen soldater forlot da Krupps bedrift, men ti menige og en offiser ble værende. Bedriftsledelsen og arbeiderrådet holdt møte for å diskutere hva de skulle foreta seg. De ble enige om å gjøre motstand mot at soldatene ikke forlot bedriften. Da det var besluttet ble fabrikkens sirener satt i gang og tusenvis av arbeidere som arbeidet ved Kruppverkene kom ut og samlet seg rundt det stålstøperiet som soldatene var inne i.
Soldatene opplevde tydeligvis dette som svært truende. Det ble kastet stein og kullbiter mot dem og skreket mot dem. Etter to timer bestemte soldatene seg for å trekke seg tilbake. Men det var fullt av arbeidere overalt, og ikke lett å trekke seg tilbake. Krupp selv sa at da soldatene kom ut og ville gå åpnet mengden en passasje for dem, men mens soldatene var på vei mot porten fikk de panikk og begynte å skyte rundt seg.
Gustav Krupp og sju direktører ble arrestert av de franske myndighetene og anklaget for å være ansvarlige for sammenstøtet. Det ble ikke reist sak mot den offiseren og de soldatene som hadde skutt, tvert i mot ga Degoutte dem ros for å ha vært kaldblodige. Gustav Krupp og en av direktørene hans, Bruno Bruhn, ble begge dømt til femten års fengsel og bøtelagt av den franske krigsretten. De andre anklagede direktørene ble også idømt fengselsstraff og bøter.
Tyske myndigheter så på dette på en annen måte. Den tidligere borgermesteren i Essen, Hans Luther, som var mat- og landbruksminister i regjeringa i Berlin, sa at ofrene for massakren var uskyldige offer for fransk militarisme. Krigsrettens dom over Krupp og direktørene skapte raseri, og de ble betraktet som martyrer og helter. Fischer skriver at dommene styrket viljen til å gjøre motstand.
Krupp hadde vært blant de firmaene som hadde vært representert da Thyssen inngikk den kortvarige avtalen om å fortsette å levere kull til Frankrike og Belgia. Det hadde vært ulike meninger i ledelsen for Kruppkonsernet om det var fornuftig å gjøre motstand mot okkupasjonen, men etter at Krupp ble dømt var det ledere hos Krupp som var villige til å støtte aktiv motstand. Oberst Stülpnagel bevilget kontanter og ga instruksjoner til terrorister via det sjette militærdistrikts kommando i Münster og også via en kruppdirektør i Essen. Blant mottakerne for ordrer fra Stülpnagel var Leo Schlageter som ble arrestert av franske myndigheter den 8. april og skutt den 26. mai for å ha deltatt i en bombing.
Cuno satte ikke pris på aktiv motstand, men han hadde sammen med arbeidsminister Heinrich Brauns gått med på at en kontrollert sabotasjekampanje kunne holde villstyringer i tømme. En hemmelig agent fra krigen, Kurt Jahnkes, ble satt til å arbeide sammen med oberst Stülpnagel for å organisere sabotasjen som et middel til å øke effektiviteten til den passive motstanden. Snart ble flere hundre tidligere medlemmer av frikorpsene dratt med i denne aktiviteten. Cuno og regjeringa ville holde avstand til denne virksomheten. Og terroristene, Fischer nevner spesielt Freikorps Oberland og Hanseatische Freikorps, truet med å undergrave den moralske troverdigheten til den passive motstanden. Sosialdemokratene og fagforbundene hadde fryktet noe slikt helt fra krisen begynte, og kansleren ble nødt til å fordømme volden. Det er ulike oppfatninger om hvem på toppnivå som var mest involvert i sabotasjevirksomheten.
Mens de nasjonale myndighetene var splittet i spørsmålet om sabotasje var den preussiske administrasjonen uten tilknytning til sabotørene. Westfalens høye president Gronowski la merke til at mange av de organisasjonene som konspirerte for å oppnå åpen krig var villige til i neste omgang å angripe Weimarrepublikken. Derfor ga han ordre til politisjefene om øyeblikkelig å arrestere alle som ble mistenkt for å forberede aktiv motstand. Dessuten var man redd for represalier.
Det fant sted voldsomme hendelser, som at i april ble Régies nordlige jernbanelinje sprengt i Buer. Den 21. juni sjekket en belgisk patrulje passene til forbipasserende, og da begynte to tyskere å skyte. De drepte to soldater og såret en tredje. Skjebnen til de tyskerne som skjøt er uklar, men identitetspapirene deres ble funnet, og de var utstedt i Buer. Degouttes forordning om kontraterror fra 12. februar ble tatt i bruk, og hele den belgiske sonen fikk et strengere regime, og Marl og Buer ble viet spesiell oppmerksomhet. Det ble innført strengt portforbud med forbud mot all ferdsel utendørs, inkludert forbud mot opphold i egen hage, selv vinduene måtte være lukket og ingen fikk vise seg i vinduene. Fram til 28. juni hadde to personer som ikke overholdt portforbudet blitt drept i Buer og flere andre var blitt skutt og såret. Den 29. juni ble en stein kastet mot to motorsykler som passerte gjennom Buer og to belgiere ble drept, og det førte til at portforbudet ble ytterligere skjerpet.
Den 10. juli rapporterte en korrespondent for London Daily Herald om situasjonen i Gladbeck:
Distriktets befolkning er i en tilstand av panikk. I selve Gladbeck har beleiringstilstand vært i kraft i vekesvis. Skiltvakter, som stopper forbipasserende og mishandler dem, er plassert for hver hundre meter langs gatene. Jeg ble selv stoppet atten ganger mens jeg gikk litt mer enn en kilometer. Oberst Moulin, som er beryktet for å ha lidd av tropisk vanvidd, sniker seg rundt i gatene og mishandler forbipasserende med hestepisken sin. Befolkninga er desperat. Maten er svært knapp og fryktelig kostbar.
Conan Fischer skriver at det ikke var merkelig at høyreekstreme terrorgrupper var svært uvelkomne besøkende i de okkuperte områdene.
Han skriver videre at det ikke finnes pålitelige og nøyaktige rapporter om omfanget av terrorhandlinger og sabotasje, men at det var beskjedent. Det inntraff mange uhell på jernbanene siden de ikke ble skikkelig vedlikeholdt og siden Régie prøvde å holde jernbanetrafikk gående uten å ha kvalifiserte personer til å drive den.
Den 28. februar kunngjorde kommandanten for garnisonen i Recklinghausen at jernbane, telegraf og telefonlinjer i distriktet hans ble delt inn i seksjoner, og at bestemte tyske offentlige ansatte ble holdt ansvarlige for at de fungerte. Dersom det forekom sabotasje i en seksjon og gjerningsmannen ikke ble tatt ble den offentlige tjenestemannen som var tildelt ansvar for den seksjonen fengslet. Og byen måtte betale bot. Dersom det ble funnet eksplosiver i Ruhr skulle den lokale politisjefen eller den offentlige anklageren bli tilkalt til stedet der eksplosivene var funnet, og den tilkalte skulle oppholde seg i umiddelbar nærhet av eksplosivene til de var uskadeliggjort.
Etter et angrep mot jernbanen ved Dahlhausen nær Essen arresterte de franske myndigheten rektor ved en lokal skole og en offentlig tjenestemann ved en domstol. De ble tvunget til å reise som gisler med militære tog som passerte gjennom distriktet. Borgermesteren protesterte og fikk den gamle rektoren erstattet med en politimann. Men dette systemet med å ta sivile som gisler ble utviklet videre av de franske og belgiske myndighetene, og det sikret at framstående tyskere ville lide når det hendte ulykker på jernbanene. Lister over lokale forretningsmenn, handverkere, redaktører, leger, advokater, prester, embetsmenn og arkitekter ble satt opp på rådhusene sammen med oversikt over hvilke tog de skulle reise med.
Conan Fischer skriver at den mest effektive eksponenten for aktiv motstand var Heinz Kölpin, som ble pensjonert den 1. desember 1922 som sjef for det sjette militærdistrikts etterretningskontor i Münster. Da okkupasjonen begynte begynte han å overvåke okkupasjonsstyrkene. Etterretningsvirksomheten ble kombinert med sabotasje. Kölpins organisasjon het Zentrale Nord, Nachrichtenstelle. Den brukte mer tid på etterretning enn på sabotasje. Den lyktes i å sende betydelige mengder informasjon ut av de okkuperte områdene. Den drev blant annet med telefonavlytting, og fulgte med troppebevegelser og okkupasjon av gruver etc. Fram til 16. juni hadde Zentrale Nord skrevet ned beretning om 38 terroristtilfeller i Rhinland og Ruhr.
I tillegg til spionasje og sabotasje var Zentrale Nord involvert i organisering av masseflukten av godstog fra Ruhr. Nybygde lokomotiv fra Kruppverkene trakk godsvogner som var fulle av ferdige produkter. Et spesielt stort fluktforsøk var planlagt gjennomført natt mellom 30. og 31. mars. Fabrikkarbeidere ville laste opp godsvognene så diskret som mulig, og jernbaneansatte ville ta dem ut av Ruhr, men for å passere grenseovergangen ble Zentrale Nord bedt om hjelp. Grenseovergangen var sterkt bevoktet og området hadde store garnisoner, og det ble ventet at det ville være vanskelig å komme seg gjennom området og å passere grensen. Derfor ble 300 mann organisert i tungt bevæpnede sjokktropper for å tiltrekke seg oppmerksomhet og bryte de belgiske kommunikasjonslinjene mens togene passerte.
Det virker som om Zentrale Nord forberedte væpnet kamp, men det utstyret som ble skaffet til veie til sjokktroppene var av dårlig kvalitet, og bare halvparten av de frivillige sjokktroppene ble i stand til å delta i operasjonen, av ulike grunner. Men de var svært heldige siden alle de belgiske troppene de møtte flyktet uten kamp og uten å melde fra om at de hadde møtt sjokktroppene. Derfor kunne togene passere uhindret. De første seks togene passerte, men det sjuende gikk av sporet like før grensen, og det åttende kjørte inn i det sjuende. Men komplottmakerne fant et nytt lokomotiv og førte den intakte delen av det åttende togsettet over grensen.
Ved senere fluktforsøk av liknende art lyktes utbruddene fordi grensevaktene neglisjerte vaktholdet. Den 8. juli gikk franske vakter fra vaktposten klokka tre om natta og grenseovergangen var uten vakthold til klokka ni.
De store industribedriftene forbød sine ansatte å delta i sabotasjevirksomhet, og den begrensede støtten til denne virksomheten var skuffende for de som drev med den. Aktivistene ble derfor isolerte og stod raskt i fare for å bli arresterte. De preussiske myndighetene ville arrestere sabotører når de fikk mulighet til det. Og de arresterte 25 terrorister og foretok 41 husundersøkelser og utlovet belønning for ni personer og utstedte mellom 40 og 50 arrestordrer. I Rhinland og Westfalen var lokale og regionale myndigheter underlagt det katolske Sentrumspartiet og sosialdemokratene, og begge disse partiene var motstandere av terror og sabotasje, og derfor kunne de som ønsket å gjennomføre den typen aktivitet slett ikke vente støtte fra lokale og regionale myndigheter. Og storindustrien ønsket slett ikke at sabotører skulle sprenge bedriftene og infrastrukturen i lufta.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: