Kilde for denne teksten:
Jean-Jacques Rousseau: "Discourse on the Origin of Inequality".
Oversatt av Tor Førde.
Jean-Jacques Rousseau ble født i Genève i 1712. Han er en av de mest kjente tenkerne fra den franske opplysningstida. Foreldrene hans var franske. Mor hans døde bare få dager etter at han var født, og da han var ti år gammel forlot far hans ham. Jean-Jacques Rousseau fikk derfor en vanskelig og ustadig oppvekst. I 1728 rømte han fra Sveits, og reiste omkring i Europa. Han slo seg etter ei tid ned i Paris der han arbeidet med musikk og som lærer og sekretær.
Karrieren som filosof og forfatter begynte i 1749 da Rousseau leste om en konkurranse som var utlyst av akademiet i Dijon om det beste essayet om spørsmålet "Har vitenskapenes og kunstens framgang bidratt til korrupsjon eller forbedring av den menneskelige oppførsel?" Rousseau skrev et essay som besvarte dette spørsmålet, og som vant første premie i konkurransen, og som ble mye diskutert. Rousseau skrev senere operaen "Le Devin de Village", som ble godt mottatt og satte Rousseau i stand til å vie til å skrive.
"Diskurs om ulikhetens opprinnelse" ble skrevet i 1754 som svar på en annen konkurranse som ble avholdt av akademiet. Det holdes for å være et av Rousseaus viktigste arbeider. Og her følger en oversettelse av det:
Men aller først vil jeg nevne en kommentar om denne boka som Rousseau selv skrev, og det er at boka er skrevet på en måte som gjør den vanskelig tilgjengelig, og vanskeligheten består i svært lange setninger og mange innskutte bisetninger. Det gjelder altså å være konsentrert under lesningen!
Hva er opprinnelsen til ulikheten mellom mennesker, og om slik ulikhet er autorisert ved naturens lov?
Det er om mennesket jeg skal snakke. Og selve spørsmålet som jeg skal svare på informerer meg tilstrekkelig om at jeg skal snakke til mennesker, for til de alene som ikke er redd for å ære sannheten hører det å forslå diskusjoner av dette slaget. Jeg skal derfor framføre menneskehetens sak med overbevisning overfor de vismennene som inviterer meg til å stå opp til dens forsvar, og jeg skal betrakte meg som lykkelig dersom jeg bare kan opptre på en måte som ikke er uverdig emnet mitt og dommerne mine.
Jeg tenker meg to typer ulikhet mellom mennesker. Den ene kaller jeg naturlig, eller fysisk ulikhet, siden den er opprettet av naturen, og består av ulik alder, helse, kroppslig styrke, og sinnets kvaliteter, eller av sjela. Den andre kan kalles for moralsk, eller politisk ulikhet, siden den avhenger av et slag konvensjon, og er opprettet, eller i det minste autorisert, ved alminnelig tilslutning fra menneskeheten. Denne typen ulikhet består av de ulike privilegiene som noen mennesker nyter, til andre menneskers skade, slik som å være rikere, mer æret, mektigere, og selv det å kreve lydighet fra andre.
Det ville være absurd å spørre om hva som er grunnen til den naturlige ulikheten, når man ser at den rene definisjonen av naturlig ulikhet besvarer spørsmålet: det ville være enda mer absurd å utforske om det ikke er en eller annen vesentlig forbindelse mellom de to typene ulikhet, som det ville være å spørre, med andre ord, om de som kommanderer nødvendigvis er bedre mennesker enn de som adlyder, og om kroppslig eller mental styrke, visdom eller dyd alltid finnes i individ i samme proporsjon som makt, eller rikdom: et spørsmål som det kanskje passer at slaver diskuterer i sine herrers påhør, men som er upassende for frie og fornuftige vesen som søker sannhet.
Hva er derfor presist emnet for denne diskursen? Det er å peke ut, i tingens framgang, det øyeblikket når retten erstatter volden, naturen blir underlagt loven. Å vise den kjeden av overraskende begivenheter som førte til at den sterke påla seg å tjene den svake, og folket å skaffe seg innbilt lettelse, på bekostning av virkelig lykke.
Filosofene som har undersøkt grunnlaget for samfunnet har hver eneste en oppfattet nødvendigheten av å spore det tilbake til naturtilstanden, men ingen av dem har noen gang kommet så langt. Noen av dem har ikke veket tilbake for å for å tilskrive mennesket i den tilstanden ideene om rettferdighet og urettferdighet, uten å bry seg med å vise at det virkelig må ha hatt slike ideer, eller at slike ideer var nyttige for det. Andre har snakket om den naturlige rettigheten for hvert menneske til å beholde det som tilhørte det, uten å la oss vite hva de mente med ordet tilhøre. Andre, som uten videre seremoni tilskrev til den sterkeste en autoritet over den svakeste, har umiddelbart strøket ut styresettet/regjeringa, uten å tenke på den tida som er nødvendig for mennesker for å danne seg et begrep om de tingene som betegnes med ordene autoritet og regjering. Alle av dem har kort sagt ved å stadig å gnåle om behov, griskhet, undertrykkelse, begjær og stolthet, overført til naturtilstanden ideer som de har plukket opp i samfunnets bryst. Når de snakker om ville beskriver de borgere. Nei, få av våre egne forfattere synes å ha tvilt på at det engang eksisterte ei naturtilstand, selv om det går fram av den hellige historien at selv det første mennesket, som umiddelbart var blitt forsynt av Gud selv med både instruksjoner og forskrifter, aldri levde i den tilstand, og at, dersom vi gir den kreditten til Mosebøkene som hver kristen filosof burde ha gitt dem, må vi benekte at det eksisterte en slik tilstand blant menneskene selv før syndefloden, dersom de da ikke falt inn i den ved en ekstraordinær begivenhet: et paradoks som er svært vanskelig å hevde, og helt umulig å bevise.
La oss derfor begynne med å legge fakta til side, for de berører ikke spørsmålet. Den forskningen som vi må engasjere oss i ved denne anledningen kan ikke bli tatt som historisk sannhet, men bare som hypotetisk og betinget tenkning, som passer bedre til å illustrere tingens tilstand enn til å vise deres sanne opprinnelse, i likhet med de systemene som våre naturforskere daglig lager av verdens utvikling. Religionen kommanderer oss til å tro at menneskene, etter å ha blitt dratt av Gud selv ut av naturtilstanden, er ulike siden det er hans behag at de skulle være det. Men religionen forbyr oss ikke å komme med gjetninger ut fra menneskets natur, betraktet i seg selv, og fra naturen til vesenene som omgir det, angående menneskehetens skjebne dersom menneskene hadde vært overlatt til seg selv. Dette er da det spørsmålet som jeg vil svare på, det spørsmålet som jeg foreslår å undersøke i denne diskursen. Ettersom menneskeheten i sin alminnelighet har en interesse i mitt emne, skal jeg anstrenge meg for å bruke et språk som er passende for alle nasjoner, eller jeg vil heller glemme tid og sted for å tenke på ingenting annet enn de menneskene som jeg snakker til, og jeg skal gå ut fra at jeg er i Lyceum i Aten, og gjentar leksjonene til mine mestre foran Platonene og Xenocratene i det berømte filosofiens sete som mine dommere, og med hele menneskeheten som tilhørere.
Å menneske, uansett hvilket land du tilhører, hva enn dine meninger er, gi akt på mine ord. Du skal høre din historie slik jeg tror at jeg har lest den, ikke i bøker satt sammen av de som er som du, for de er løgnere, men i naturens bok som aldri lyger. Alt det som jeg skal gjenta etter henne må være sant, uten noen innblanding av falskhet, men det kan skje at jeg, uten å mene det, innfører mine egne forestilling. De tidene som jeg skal snakke om er svært fjerne. Hvor mye du er forandret fra det du en gang var! Det er på en måte livet til din art som jeg skal skrive om, fra de kvalitetene som du har mottatt og som din utdanning og dine vaner kunne fordervet, men ikke ødelegge. Det er, er jeg oppmerksom på, en alder der hvert enkelt av dere ville ha valgt å stoppe, og dere vil se etter den tidsalderen der, dersom du kunne ønske, din art hadde stoppet. Ubehagelig over dine nåværende forhold av grunner som truer dine ulykkelige etterkommere med enda større ubehagelighet, vil du kanskje ønske at det stod i din makt å vende tilbake, og denne følelsen bør bli betraktet som lovtalen til ditt første opphav, fordømmelsen av dine samtidige, og en skrekkens kilde for alle de som kan ha den ulykken å følge etter deg.
Uansett hvor viktig det kan være for å danne seg en riktig bedømmelse av den naturlige tilstanden til mennesket, å betrakte det fra dets opprinnelse, og for å undersøke det, så å si, i artens første spire; skal jeg ikke prøve å spore organisasjonen av det gjennom dens suksessive tilnærmelser til perfeksjon: Jeg skal ikke stoppe for å undersøke i det animalske systemet hva det kan ha vært i begynnelsen, for å bli det som det til sist faktisk er. Jeg skal ikke grunne på om, som Aristoteles tror, at dets neglisjerte negler i begynnelsen ikke var bedre enn krokete klør, om hele kroppen til mennesket ikke liknet på en bjørns, tykt dekket med røft hår, og om øynene var rettet mot jorda når han gikk på alle fire og var begrenset til en horisont som var noen få skritt borte. Dette pekte ikke med en gang ut naturen til og grensene for hans ideer. Jeg kunne bare danne meg vage, og nesten imaginære, gjetninger om dette emnet. Komparativ anatomi har enda ikke blitt tilstrekkelig forbedret; heller ikke har observasjonene til naturfilosofien blitt tilstrekkelig sikre til at det er mulig å etablere på et slikt grunnlag basisen for et solid system. Av denne grunn, uten å ha tilgang til den overnaturlig informasjonen som vi har blitt begunstiget med i denne henseende, eller ved å legge vekt på de forandringene som må ha skjedd i befestigelsen av de indre eller ytre delene av menneskets kropp, proporsjonalt med at det brukte lemmene sine til nye formål, og tok nye næringsmidler i bruk, skal jeg gå ut fra at dets befestigelse alltid har vært det som vi nå ser; at det alltid gikk på to føtter, og gjorde samme bruk av hendene som vi gjør med våre, og at det så ut over hele naturen, og målte med sine øyne den enorme utstrekninga til himlene.
Dersom jeg tar fra dette vesenet, som er konstituert slik, alle de overnaturlige gavene som det kan ha mottatt, og alle de kunstige evnene, som vi bare langsomt kan ha ervervet; dersom jeg, kort sagt, betrakter det slik som det må ha utgått fra naturens hand; ser jeg et dyr som er mindre sterkt enn noen andre, og mindre aktivt enn andre, men i det hele tatt, det mest fordelaktig organiserte av alle; jeg ser at det tilfredsstiller sin hunger under den første eika, og at det tilfredsstiller sin tørst ved den første bekken. Jeg ser at det ligger ned for å sove ved foten av det samme treet som ga ham måltidet, og se, etter at dette er gjort, er alle dets behov fullstendig dekket.
Jorda med sin egen fruktbarhet og dekket av enorme skoger som ikke var skjemt av noen øks tilbyr ved hvert skritt mat og skjul for hvert dyreslag. Menneskene spredt ut blant dem, observerer og imiterer deres flid, og blir slik i stand til å mestre dyrenes instinkter. Med denne fordelen, som er at hvert dyr er begrenset av sine spesielle instinkter, er mennesket, som kanskje ikke har noen som spesielt tilhører det, i stand til å bemektige seg de som tilhører alle andre dyr, og lever på samme vis av de mest ulike typer næring, som de bare deler mellom seg. En omstendighet som kvalifiserer det til å finne sin overlevelse med større letthet enn noen av dem.
Mennesket, vant fra sin barndom til værets barskhet og de ulike årstidenes strev; herdet av utmattelse, og nødt til å forsvare, naken og uten våpen, sitt liv og sitt bytte mot de andre ville innbyggerne i skogen, eller i det minste å unngå deres raseri ved flukt, erverver en robust og nesten uforanderlig kroppsvane. Barna, som har med seg inn i verden foreldrenes utmerkede konstitusjon, og styrker den ved de samme øvelsene som først skapte den, oppnår på denne måten all den vigør som den menneskelige skikkelsen er i stand til. Naturen behandler dem nøyaktig på samme måte som Sparta behandlet barna til sine borgere på; de som kom velskapte inn i verden gjorde hun sterke og robuste, og ødelegger resten. Det er på denne måten ulikt våre samfunn, der staten ved å tillate barn å bli byrder for sine foreldre myrder dem alle uten distinksjon, selv i moras skjød.
Kroppen er det eneste instrumentet som det ville mennesket er kjent med, og det bruker kroppen til forskjellige formål, som våre kropper, av mangel på øvelse, ikke er i stand til. Og vi kan takke vår flid for tapet av den styrken og smidigheten som nødvendigheten tvang det til å erverve. Dersom det hadde ei øks ville handa hans så lett rive av ei grein fra eika? Hadde det ei slynge, ville han da ha kastet en stein så langt? Hadde han en stige, ville han da han løpt så raskt opp i treet? Hadde han en hest, ville han da skutt over slettene med så stor raskhet? Gi det siviliserte mennesket tid til å samle sammen alle maskinene sine, og det vil uten tvil bli overlegent den ville. Men dersom du vil se en konkurranse som er likere, plasser dem nakne og ubevæpnet den ene overfor den andre, og du vil raskt oppdage den fordelen det er å konstant ha alle kreftene våre til disposisjon, i å være konstant forberedt mot alle hendelser, og i all vår ferd å være fullstendig samlet om oss selv.
Hobbes ville ha det til at mennesket alltid er blottet for frykt, og alltid rede til angrep og kamp. En strålende filosof tenker på det motsatte, og Cumberland og Puffendorf bekrefter det på samme måte, at ingenting er mer fryktsomt enn mennesket i naturtilstanden, at han alltid frykter, og er rede til å flykte ved den første bevegelsen han oppfatter, ved den første lyden som når ørene hans. Dette må kunne være sant med hensyn til gjenstander som det ikke er bekjent med; og jeg tviler ikke på at dette vesenet er redd for hvert ukjent syn som viser seg, ettersom han ofte ikke kan skille mellom det fysisk gode og det onde som han kan vente fra det, eller sammenlikne sin styrke med de farene som han må møte; omstendigheter som sjelden opptrer i naturtilstanden, der alle ting foregår på en enhetlig måte, og jordas overflate ikke er utsatt for de plutselige og stadige forandringene som forårsakes på den av lidenskapene og ustadigheten til samlede kropper. Men det ville mennesket lever blant andre dyr uten noe samfunn eller fast bosted, og finner seg tidlig under nødvendigheten av å måle styrke med deres, og snart sammenlikner seg med begge, og finner at det overgår dem mer i behendighet enn de overgår ham i styrke, og han lærer ikke lenger å være redde for dem. Sett en bjørn eller en ulv mot en aktiv og robust vill, (og dette er de alle,) forsynt med steiner og en kjepp; og du vil snart finne at faren er i det minste like stor på begge sider, og at etter flere prøver av dette slaget er ville dyr, som ikke er glade i å angripe hverandre, heller ikke glade i å angripe mennesker, som de har funnet er like ville som de selv. For dyr, som virkelig har mer styrke enn mennesket har behendighet, er mennesket med hensyn til dem det andre svakere arter er, som likevel finner midler til å overleve. Han har til og med den store fordelen over slike svake arter, ved å være like rask som dem, og ved å finne i hvert tre et nesten ukrenkelig asyl, er han alltid er fri til å ta det eller forlate det, ettersom han foretrekker, og naturligvis å kjempe eller flykte, hvilket enn som måtte være å foretrekke for ham. Til dette må vi tilføye at ikke noe dyr går naturlig til krig mot mennesket, med unntak for i selvforsvar eller ekstrem sult; og heller ikke uttrykker det noen gang overfor mennesket noen av disse voldsomme antipatiene, som synes å indikere at noen spesielle arter er intendert av naturen til å være mat for andre.
Men andre er mer formidable fiender, og mot dem er mennesket ikke forsynt med de samme forsvarsmidlene. Jeg tenker på naturlige skrøpeligheter, og barndom, alderdom, og sykdom av alle slag, melankolske bevis på vår svakhet, hvorav de første to er vanlige for alle dyr, og de siste hovedsakelig kommer til dyr som lever i en samfunnstilstand. Det er til og med mulig å se med hensyn til barndom at mora som er i stand til å bære barnet rundt med seg, uansett hvor hun går, kan utføre oppgavene til en pleier med mye mindre vanskelighet enn kvinnene til mange andre dyr som konstant er nødt til å komme og gå, med stor møye og strev, den ene veien for å sørge for sin egen overlevelse, og den andre veien for å ta vare på barna. Det er sant at dersom kvinnen skulle gå til grunne er barna hennes utsatt for den største fare å gå til grunne sammen med henne; men denne faren er vanlig for hundre andre arter, som har barn som krever en hel del tid for å bli i stand til å ta vare på seg selv; og dersom vår barndom er lenger enn deres, så er livet vårt på samme måte lenger, så også på denne måten er alle ting like; ikke at det ikke er andre regler angående varigheten til livets første alder, og antallet av de unge til menneskene og de andre dyrene, men de tilhører ikke mitt emne. Med gamle mennesker, som rører lite på seg og svetter lite, minker behovet for mat med deres evne til å skaffe den til veie; og selv om et vilt liv ville frita dem fra gikt og revmatisme, er alderdommen den av alle onder som menneskelig hjelp kan gjøre minst for å lindre, de ville til sist gå bort, uten at det blir oppfattet av de andre at de har opphørt å eksistere, og nesten uten å oppfatte det selv.
Med hensyn til sykdom skal jeg ikke gjenta den forfengelige og falske erklæringen som brukes for å diskreditere medisinen av de fleste mennesker, mens de nyter sin helse. Jeg skal bare spørre om det er noen solide observasjoner som viser at i de landene hvor helbredelseskunsten er mest neglisjert er den gjennomsnittlige varigheten av menneskelivet kortere enn i de der den er mer kultivert? Og hvordan er det mulig at dette skulle være tilfelle, dersom vi påfører oss mer sykdom enn medisinen kan helbrede med sine midler? Den ekstreme ulikheten i levemåten til de ulike klassene til menneskeheten, den overdrevne lediggangen i noen, og av arbeid i andre, evnen til å irritere og tilfredsstille vår sensualitet og appetitt, den for utsøkte og eksklusive næringen til de rike, som fyller dem med fyrige safter, og påvirker fordøyelsen, den usunne maten til de fattige, som de, selv om den er dårlig, til og med svært ofte har for lite av, og behovet for den frister dem til å spise grådig og i overmål når anledningen byr seg. Overdrivelser av alle slag, voldsom henrykkelse av alle følelsene, utmattelse, de talløse lidelsene og engstelsene som er en del av våre kår, og som menneskesinnet konstant er et bytte for. Disse er de fatale bevisene på at det meste av våre onder er laget av oss selv, og at vi kunne ha unngått dem alle ved å holde oss til det enkle, enhetlige og ensomme livet som naturen har foreskrevet for oss. Holdt vi oss til det livet som naturen intenderte for oss ville vi alltid ha god helse. Jeg våger nesten å bekrefte at en tilstand av refleksjon er en tilstand som står i motsetning til naturen, og at det mennesket som mediterer er et fordervet dyr. Vi trenger bare å legge oss på sinne den gode konstitusjonen til de ville, i det minste til de som vi ikke har ødelagt med vårt sterke brennevin. Vi trenger bare å reflektere over at de er fremmede for nesten enhver sykdom, med unntak for de som er forårsaket av sår og alderdom, for på en måte å bli overbevist om at historien til menneskenes sykdommer lett kan settes sammen ved å forfølge historien til de sivile samfunnene. Slik var i det minste meningen til Platon, som konkluderte fra visse remedier som ble brukt av eller anbefalt av Podalyrus og Macaon ved beleiringen av Troya, at forskjellig uorden, som disse remediene ble funnet å føre til i hans dager, ikke var kjent for mennesker i en fjernere periode.
Menneskene kan derfor ikke ha noen stor trang til legekunst, og enda mindre til leger, i naturtilstanden der det er så få sykdomskilder. Heller ikke er den menneskelige rasen mer å syne synd på i dette henseendet enn andre dyrearter. Spør de som har jakt som sin rekreasjon eller sitt levebrød om de på sine utflukter treffer mange syke og svake dyr. De møter mange som har merker etter betydelige sår som har blitt fullstendig leget og grodd igjen, og mange som har fått bein brukket og lemmer nesten revet av, og de har fullstendig grodd igjen uten noen annen kirurg enn tida, og uten noe annet regime enn deres vanlige levemåte, og der kuren ikke var mindre perfekt for dem selv om de ikke ble torturert med innskjæringer, forgiftet med medisiner, eller slitt ut med dietter og avhold. Kort sagt, uansett hvor nyttig medisin som er godt administrert kan være for oss som lever i et samfunn, er det fortsatt utenfor tvil at dersom, på den ene siden, den syke ville, blottet for hjelp, har ingenting å håpe fra naturen, så har han på den andre siden ingenting å frykte fra sykdommen sin. En omstendighet som ofte gjør at hans situasjon er å foretrekke framfor vår.
La oss derfor passe oss for å blande sammen ville mennesker og de menneskene som vi daglig ser og samtaler med. Naturen oppfører seg mot alle dyrene som er overlatt til dens omsorg med en forkjærlighet som synes å vise hvor nidkjær hun er med hensyn til denne forrettigheten. Hesten, katta, oksen, selv eselet, har i alminnelighet en høyere kroppsbygning, og alltid en mer robust konstitusjon, mer vigør, mer styrke og mot i sine skoger enn i våre hus. De mister halvparten av disse fordelene ved å bli tamme dyr. Det ser ut som om all vår oppmerksomhet for å behandle dem snilt og fore dem godt bare tjener til å bastardisere dem. Det er slik med mennesket selv. Proporsjonalt med at det blir sosialt og en slave for andre, blir det svakt, fryktsomt, ondsinnet, og dets myke og kvinneaktige levemåte fullfører med en gang svekkelsen av dets styrke og mot. Vi kan tilføye at det fortsatt må være en større forskjell mellom menneske og menneske i en vill og en temmet tilstand enn mellom dyr og dyr; for ettersom menneske og dyr har blitt behandlet likt av naturen, er alle de behagelighetene som mennesker skjemmer seg så mye mer bort med enn de skjemmer bort dyrene som de har temmet, så mange spesielle grunner til å gjøre dem mer degenererte.
Nakenhet, mangel på hus, og alle de unødvendige tingene som vi betrakter som nødvendige er ikke så mektige onder med henblikk på disse primitive menneskene, og mye mindre en hindring for deres bevarelse. Huda deres er riktignok blottet for hår, men så har de ikke anledning til slikt dekke i varme klima, og i kalde klima lærer de raskt å anvende til det bruket skinnet til dyr som de fanger. De har bare to føtter å løpe med, men de har to hender å forsvare seg med, og skaffe seg det de trenger med. Det koster dem kanskje en hel del tid og vanskeligheter å få barna til å gå, men mødrene bærer dem med letthet; en fordel som ikke er gitt andre dyrearter, der mora er nødt til å forlate barna når hun blir forfulgt, eller sette tempoet sitt etter barnas fart. Kort sagt, dersom vi ikke innrømmer de tilfeldige og enkeltstående omstendighetenes sammentreff, som jeg senere skal snakke om, og som kanskje aldri fant sted, er det klart at det mennesket som først lagde seg klær og bygde seg ei hytte skaffet seg ting som han ikke trengte så mye siden han hadde levd uten dem fram til da. Og hvorfor skulle han ikke ha vært i stand til å understøtte i sine modne år den samme typen liv som han hadde understøttet fra barndommen?
Alene, uvirksom, og alltid omgitt av farer, det ville mennesket må ha vært glad i søvn, og sov lett som andre dyr, som bare tenker lite, og kan på en måte bli sagt å sove hele den tida de ikke tenker. Selvbevarelse er nesten bare dets eneste bekymring. Han må bruke de evnene mest som er mest tjenlige til angrep og forsvar, om for å fange et bytte eller for å forhindre at han selv blir et bytte. De organene som bare mykhet og sensualitet kan forbedre må bli værende i en rå tilstand, ytterst lite samsvarende med alle delikate manérer; og ettersom sansene hans er splittet på dette punktet må berøringen og smaken hans bli svært grov. Synet hans, hørselen hans, og smaken hans like subtil. Slik er den dyriske tilstanden i alminnelighet, og følgelig dersom vi skal tro reisende er den det i det meste av de ville nasjonene. Vi må derfor ikke bli overrasket over at hottentottene ved Kapp det gode håp skjelnet med sine nakne øyne skip på oseanet på så stor avstand at hollenderne ikke kan skjelne dem med sine glass; heller ikke at de ville i Amerika skulle ha sporet opp spanjolene med sine neser, til like så stor nøyaktighet som de beste hundene kunne ha gjort det; eller at disse barbariske nasjonene utholder nakenhet uten smerte, bruker store mengder spansk pepper for å gi maten sin smak, og drikker det sterkeste brennevin fra Europa som vann.
Ettersom jeg fram til nå bare har betraktet mennesket i dets fysiske kapasitet, la oss prøve å undersøke det i et metafysisk og moralsk lys.
Jeg kan ikke oppdage annet i et rent dyr enn en skarpsindig uttenkt maskin, som naturen har gitt vett til å sette seg selv i gang og til å vokte seg selv til en viss grad mot det som kan ødelegge eller skade det. Jeg oppfatter akkurat det samme i den menneskelige maskinen, med den forskjellen at naturene alene opererer i operasjonene til dyret, mens mennesket, som handler fritt, har en del i sin operasjon. Den ene velger etter instinkt, den andre ved en fri handling; av disse grunnene kan ikke dyret vike bort fra de reglene som har blitt foreskrevet det, selv i tilfeller der slikt avvik kunne være nyttig, og mennesket avviker ofte fra de reglene som fordommene har fastsatt for det. Slik ville ei due sulte ved en rett full av kjøtt, og ei katt på en haug av frukt eller korn, selv om begge godt kunne opprettholde livet med den maten som de avskyr dersom de kunne tenke seg å prøve den. Det er på denne måten at utsvevende mennesker havner i overdrivelser, som gir dem feber og død; siden sinnet forderver sansene, og når naturen slutter å snakke vil viljen enda fortsette å diktere.
Alle dyr må bli tillatt å ha ideer siden alle dyr har vett. De kombinerer til og med ideene sine i en viss utstrekning, og i dette henseendet er det bare gradsforskjeller som konstituerer forskjellen mellom menneske og dyr. Noen filosofer har til og med ført fram at det er større forskjell mellom noen mennesker og andre, enn mellom noen mennesker og noen dyr. Det er derfor ikke så mye forståelsen som konstituerer, blant dyrene, den spesielle utmerkelsen til mennesket, som dets kvalitet som fritt handlende. Naturen snakker til alle dyrene, og dyrene adlyder dens stemme. Menneskene kjenner den samme påvirkningen, men det oppfatter samtidig at det er fritt til å motsette seg eller å gi etter; og det er i bevisstheten om denne frihet at dets sjels åndelighet viser seg; for naturfilosofien forklarer, i en viss målestokk, mekanismen til forstanden og dannelsen av ideene; men i viljeskraften, eller heller i valget, og i bevisstheten om denne kraften, kan ingenting bli oppdaget annet enn handlinger, som er rent åndelige, og ikke kan bli gjort rede for etter mekanikkens lover.
Men selv om de vanskelighetene som alle disse spørsmålene er involvert i skulle gi rom for uenighet om forskjellen mellom menneske og dyr, er det en annen svært spesifikk kvalitet som skiller dem, og en kvalitet som ikke vil tillate noen uenighet; dette er evnen til forbedrelse; en evne som, etter som omstendighetene tilbyr, suksessivt utfolder alle de andre evnene, og holder til blant oss ikke bare i arten, men i individene som den er sammensatt av. Mens et dyr, ved slutten av noen måneder, er alt det vil være hele resten av sitt liv; og dets art, ved slutten av et tusen år, er presist hva den var i det første året av denne lange perioden. Hvorfor er mennesket alene om alderdomssløvhet? Er det ikke fordi det slik vender tilbake til sin primitive tilstand? Og fordi mennesket i alderdommen, eller ved uhell, taper alt det som det har ervervet som følge av sin utviklingsevne, mens dyrene som ikke erverver noe som helst, og ikke har noe å tape, fortsatt alltid er i besittelse av sine instinkter, faller menneskene slik tilbake til et stadium som til og med er lavere enn dyrenes. Det ville være en melankolsk nødvendighet for oss å bli nødt til å gå med på at denne distinkte og nesten ubegrensede evnen er grunnen til alle menneskenes ulykker; at det er denne evnen, som selv om det er langsomt, drar menneskene ut av deres opprinnelige tilstand, der dets dager ville gli av sted umerkelig i fred og uskyldighet; at det er denne evnen, som i en suksesjon av tidsaldrer, fører til dets oppdagelser og feilgrep, dets dyder og dets laster, og i det lange løp, gjør det både til dets egen og til naturens tyrann. Det ville være sjokkerende å være nødt til å anbefale, som et godgjørende vesen, hvem som enn var den første til å foreslå til Oronocoindianerne bruken av de bordene som de binder på sine barns tinninger, og som sikrer dem gleden av i det minste en del av deres naturlige tåpelighet og lykke.
Det ville mennesket, overgitt av naturen til rene instinkt, eller heller holdt skadesløs for det som kanskje ble nektet ham av evner som var i stand til å erstatte dem, og etterpå å løfte ham en hel del høyere, ville derfor begynne med funksjoner som bare var rent dyriske: å se og å føle ville være dets første tilstand, som han ville glede seg over i likhet med andre dyr. Å ville og ikke å ville, å ønske og å frykte, ville være det første, og på en måte, de eneste operasjonene til sjela hans, til nye omstendigheter ga anledning til ny utvikling.
La moralister si hva de vil, menneskenes forståelse står i stor gjeld til lidenskapene, som, på sin side, på samme måte er universelt innrømmet å stå i gjeld til menneskenes forståelse. Det er ved lidenskapenes aktivitet at vår forstand forbedres: vi begjærer kunnskap bare fordi vi begjærer underholdning, og det er umulig å begripe hvorfor et menneske som er fritatt fra frykt og begjær skulle ta på seg de vanskelighetene det er å tenke. Lidenskapene, på sin side, skylder sin opprinnelse til våre savn, og deres vekst til vår framgang i vitenskapene; for vi kan ikke begjære eller frykte noe annet enn som følge av de ideene som vi har om det, eller som følge av naturens enkle impuls; og det ville mennesket, blottet for alle slag kunnskap, erfarer ingen lidenskaper utenom de av den siste typen. Dets begjær strekker seg aldri ut over dets fysiske behov. Han kjenner ingen andre goder enn mat, en kvinne, og hvile. Han frykter ingen andre onder enn smerte, og hunger; jeg sier smerte, og ikke død; for ikke noe dyr, som sådant, vil noen gang vite hva det er å dø, og kunnskapen om døden, og om dens skrekk, er en av de første ervervelsene gjort av mennesket, som følge av dets avvik fra den dyriske tilstanden.
Jeg kunne lett, dersom det var nødvendig, siterer fakta som støtter denne oppfatningen, og vise at framgangen til sinnet overalt nøyaktig har holdt tritt med savnene, som naturen har latt innbyggerne være utsatt for, eller som omstendighetene har underlagt dem, og følgelig til lidenskapene, som påskynder dem til å tilfredsstille disse savnene. Jeg kunne stille ut at kunstene begynte i Egypt, og bygges ut med Nilens oversvømmelse. Jeg kunne forfølge dem i deres framgang blant grekerne, der de synes å stå i knopp, vokse og nå opp til himmelen, midt i sanden og klippene til Attika, uten å være i stand til å slå rot på de fruktbare breddene til Eurotas. Jeg ville legge merke til at, i allminnelighet, er innbyggerne i nord flittigere enn de i sør, siden de mindre kan greie seg uten flid og handverk; som om naturen slik mente å gjøre alle ting like, ved å gi den fruktbarheten til sinnet som den nektet å gi til jorda.
Men dersom vi ser bort fra de usikre vitnemålene til historien, hvem oppfatter ikke at alt synes å fjerne fra det ville mennesket midlene til å endre dets forhold? Forestillingsevnen hans maler ingenting for ham, og hjertet hans spør ham ikke om noe. Hans moderate savn blir så lett tilfredsstilt med alt som han finner i nærheten, og han står så langt fra den graden av kunnskap som kreves for å ønske mer at han verken kan ha forutseenhet eller nysgjerrighet. Utsynet over naturen blir vant for ham, og blir til sist like likegyldig. Det er stadig den samme orden; stadig de samme omveltningene; han har ikke forstand nok til å kjenne seg forbauset ved synet av de største under; og det er ikke i sinnet hans vi må se etter den filosofien, som menneskene må ha for å vite hvordan det en gang skal iaktta hva han hver dag har sett. Sjela hans, som ikke blir forstyrret av noe, går fullstendig opp i bevisstheten om dens virkelige eksistens, uten noen tanke på selv den nærmeste framtid; og prosjektene hans, som er like blandet sammen med synet hans, rekker knapt til slutten av dagen. Slik er, selv i dag, graden av forutseenhet i Karibien: han selger sin bomullsseng om morgenen, og kommer tilbake om kvelden med tårer i øynene for å kjøpe den tilbake, siden han ikke forutså at han ville trenge den neste natt.
Desto mer vi tenker over dette emnet, desto større blir avstanden mellom den rene sansningen og den enkleste kunnskap i våre øyne. Og det er umulig å begripe hvordan mennesket, bare ved sine egne evner, uten hjelp fra kommunikasjon, og nødvendighetens påskyndelse, kunne kommet seg over et så stort intervall. Hvor mange tidsaldrer gikk det kanskje før menneskene fikk noen annen ild enn himmelens? Hvor mange forskjellige sammentreff måtte ikke ha inntruffet for å gjøre dem kjente med de mest vanlige bruksområdene for dette elementet? Hvor ofte hadde de latt den brenne ut før de lærte kunsten å tenne den igjen? Og hvor ofte har ikke hemmeligheten om dette gått til grunne med oppdageren? Hva skal vi si om jordbruket, en kunst som krever så mye arbeid og forutseenhet; som avhenger av andre kunster; som, det er klart, bare kan praktiseres i et samfunn, om ikke et dannet et, så i det minste et av noen betydning, og som ikke så mye tjener til å hente næringsmidler fra jorda, for jorda vil yte dem uten alle de vanskelighetene, som til å forplikte henne å produsere de tingene som vi liker best, og foretrekker framfor andre? Men la oss anta at menneskene hadde blitt så mange at den naturlige produksjonen til jorda ikke lenger var tilstrekkelig for deres underhold; en forutsetning som ville vise at denne formen for liv ville være svært fordelaktig for menneskearten. La oss anta at uten smie og ambolt hadde redskapene for husdyravl ramlet ned fra himmelen og i hendene til ville mennesker, at disse menneskene hadde beseiret den dødelige aversjonen som de alle hadde mot konstant arbeid; at de hadde lært å forutse sine framtidige savn; at de hadde funnet ut nøyaktig hvordan de skulle bryte opp jorda, og sette inn såkornet sitt i den, å plante trær; at de hadde funnet ut hvordan de malte kornet, og forbedret ved gjæring druesafta; alle operasjoner som vi må innrømme dem å ha lært fra gudene, siden vi ikke kan begripe hvordan de selv skulle gjort slike oppdagelser av seg selv. Etter alle disse fine gavene, hvilken mann ville være gal nok til å dyrke ei mark som kunne bli ranet av den første som kom forbi, menneske eller dyr, som fikk lyst på det som ble produsert der. Og ville hvilket som helst menneske gå med på å bruke dagen sin i arbeid og utmattelse, når belønningen for arbeidet og utmattelsen ble mer og mer utrygg proporsjonalt med hans savn av dem? Kort sagt, hvordan kunne denne situasjonen engasjere mennesker for å dyrke jorda så lenge som den ikke var parsellert ut blant dem, det er, så lenge naturtilstanden fortsatt bestod?
Selv om vi kunne anta at det ville mennesket var så godt bevandret i kunsten å tenke som en filosof kunne gjøre det; selv om vi skulle gjøre dem til filosofer selv, som av seg selv oppdaget de mest sublime sannheter og laget de mest abstrakte argumenter, maksimer om rettferdighet og sannhet hentet fra kjærlighet til lov og orden i sin alminnelighet, eller fra den kjente viljen til skaperen. Kort sagt, selv om vi skulle anta at hans sinn var så intelligent og opplyst, som det må, og faktisk er funnet å være kjedelig og dumt; hvilken fordel ville arten motta fra alle disse metafysiske oppdagelsene, som ikke kunne bli kommunisert, men måtte gå til grunne med det individet som hadde gjort dem? Hvilken framgang ville mennesket gjøre i skogene, spredt opp og ned blant de andre dyrene? Og i hvilken grad kunne mennesker gjensidig forbedre og opplyse hverandre, når de ofte ikke hadde noe fast bosted, eller noe behov for hverandres hjelp; når de samme personene knapt møttes to ganger i hele livet sitt, og når de møttes verken snakket til, eller så mye som kjente hverandre?
La oss ta i betraktning hvor mange ideer vi skylder talekunsten; hvor mye grammatikken utøver og letter sinnets operasjoner; la oss i tillegg reflektere over det enorme bryet og tiden som den første oppfinnelsen av språket må ha krevd. La oss legge disse refleksjonene til de foregående; og kan vi dømme om hvor mange tusen tidsaldrer som må ha vært nødvendige for å utvikle suksessivt de operasjonene som det menneskelige sinnet er i stand til å produsere.
Jeg må nå stoppe et øyeblikk for å vurdere de forviklingene som fulgte med språkets opprinnelse. Jeg kan her knapt sitere eller gjenta de undersøkelsene som er gjort i forhold til dette spørsmålet av Abbé de Condillac, som alle fullt ut bekrefter mitt system, og kanskje til og med foreslo for meg den første tanken om det. Men som den måten filosofen bruker for å løse vanskelighetene med å komme i gang angående opprinnelsen til tilfeldige tegn, viser at han går ut fra, som jeg tviler på, nemlig en type samfunn som allerede er etablert blant oppfinnerne av språket; tror jeg at det er min plikt, samtidig som jeg refererer til hans refleksjoner, å gi mine egne for å framstille de samme vanskelighetene i et lys som passer for mitt emne. Det første som byr seg fram er hvordan språket kunne bli nødvendig; for ettersom det ikke var noen korrespondanse mellom mennesker, eller den minste nødvendighet for noen, er det ikke mulig å begripe nødvendigheten av denne oppfinnelsen, eller muligheten av den, dersom den ikke var uunngåelig. Jeg kunne si, med mange andre, at språkene er frukten av den heimlige omgangen mellom fedre, mødre og barn. Men dette, i tillegg til at det ikke gir svar på mine vanskeligheter, ville være å begå den samme feilen som de, som tenker på naturtilstanden, og overfører til den tanker som er samlet i samfunnet, og alltid betrakter familier som å leve sammen under et tak, og deres medlemmer som å betrakte hverandre som en enhet, like intime og varige som det vi ser eksisterer i en sivil tilstand, der så mange felles interesser går sammen om å forene dem; mens i den primitive tilstanden, der det verken var hus eller hytter, eller noen form for eiendom, og hver bodde ganske tilfeldig, og sjelden fortsatte mer enn en natt på det samme stedet: menn og kvinner gikk sammen uten noen overlagt plan, ettersom tilfeldigheten, anledningen eller begjæret brakte dem sammen, heller ikke hadde de noen stor anledning til språk for å gjøre kjent sin tanker for hverandre. De forlot hverandre med den samme letthet. Mora ga barna sine bryst når de ble født, for sin egen skyld; men etterpå av kjærlighet og omtanke for det, når vane og skikk hadde gjort dem kjære for henne; men så snart de fikk styrke nok til å løpe på jakt etter mat skiltes de selv fra henne av sin egen vilje. Og ettersom de knapt hadde noen annen måte for ikke å tape kontakt med hverandre enn å bli værende konstant i nærheten av hverandre, kom de snart til å glemme hverandre så mye at de ikke engang kjente hverandre dersom det hendte at de møttes igjen. Jeg legger videre merke til at barnet som har alle sine savn å forklare, og derfor mer å si til mor si enn mora kan ha å si det, er den som må være ved den viktigste utgiften ved oppfinnelsen, og det språket som han bruker må i stort mål være dets egen oppfinnelse; dette gjør antallet språk like stort som antallet individ som snakker dem; og dette mangfoldet av språk er videre økt ved deres omvandrende vagabondaktige liv, som ikke gir rom for ledig tid til å erverve noen konsistens; for å si at mora ville ha diktert barnet ordene som det må ta i bruk for å spørre henne om det og det, kan godt forklare på hvilken måte språk, som allerede er dannet, blir lært, men det viser oss ikke på hvilken måte de først blir dannet.
La oss anta at denne første vanskeligheten er overvunnet. La oss for et øyeblikk anse oss for å være på denne siden av det enorme rommet som må ha skilt den rene naturtilstanden fra den der språket blir nødvendig, og la oss, etter å ha tillatt en slik nødvendighet, undersøke hvordan språk kunne begynne å bli etablert. En ny vanskelighet dette, enda mer sta enn den forrige; for dersom menneskene trengte språk for å lære å tenke, må de ha hatt enda større behov for kunsten å tenke for å finne opp språket. Og selv om vi kunne begripe hvordan lydene av stemmen kom til å bli tatt for den konvensjonelle fortolkningen av våre tanker skulle vi ikke være nærmere å vite hvem som kunne ha vært fortolkerne av denne konvensjonen for slike tanker, som, siden de ikke hadde noen sanselige objekt, ikke kunne bli gjort manifest ved gester eller stemme; slik at vi kan knapt danne noen tålelig gjetning angående fødselen til denne kunsten som vi kommuniserer våre tanker ved hjelp av, og etablere en sublim kunst som fungerer som en korrespondanse mellom sinnene. Selv om den kunsten er så fjern fra sin opprinnelse, betrakter fortsatt filosofene den som å være så uhyre langt fra sin perfeksjon, at jeg aldri har møtt en av dem som var tapper nok til å bekrefte at den noen gang ville komme så langt, selv om de omveltningene som nødvendigvis blir skapt gjennom tida ble suspendert i dens favør. Og selv om fordommene kunne bli drevet bort fra, eller i det minste ville være fornøyd med å sitte stille i nærvær av våre akademi, og selv om disse foreningene skulle vie seg, fullstendig og gjennom hele tidsaldrer, til studiet av dette intrikate objektet.
Menneskets første språk, det mest universelle og energiske av alle språk, kort sagt, det eneste språket det hadde anledning til, før det ble en nødvendighet å overtale forsamlede mengder, var naturens skrik. Ettersom dette skriket bare ble utstøtt etter et slags instinkt i de mest presserende tilfeller for å påkalle hjelp i stor fare, eller hjelp i stor lidelse, var det av lite nytte i livets vanlige omstendigheter, der mer moderate følelser i alminnelighet var herskende. Da tankene til menneskene begynte å utvides og bli flere, og nærmere kommunikasjon begynte å foregå blant dem, arbeidet de for å komme fram til mer tallrike tegn, og et mer utvidet språk. De mangfoldiggjorde stemmens modulasjoner, og la til den gestikulasjoner, som i sin egen natur er mer uttrykksfulle, og som har en mening som avhenger mindre av noen forutgående bestemmelse. De uttrykte derfor synlige og bevegelige objekter ved gestikulasjoner og de som slår øret ved imiterende lyder. Men etter som gester knapt indikerer annet enn objekter som virkelig er nærværende eller lett kan bli beskrevet, og synlige handlinger; etter som de ikke er av alminnelig nytte siden mørket eller en mellomliggende og ugjennomsiktig gjenstand gjør dem ubrukbare; og videre ettersom de heller krever oppmerksomhet heller enn påkaller oppmerksomhet: betenkte menneskene i det lange løp seg for å erstatte stemmens artikulasjon med dem, som uten å ha det samme forholdet til noe bestemt objekt er, i kvalitet av instituert tegn, bedre i stand til å representere alle våre tanker; en substitusjon som bare kunne ha blitt foretatt ved alminnelig tilslutning, og på en måte som er ganske vanskelig å praktisere for mennesker, som hadde grove organ som ikke var forbedret gjennom øvelse; en substitusjon som i seg selv er vanskeligere å begripe, siden motivene for denne enstemmige enigheten må ha vært uttrykt på en eller annen måte, og tale synes derfor å ha vært i høy grad påkrevd for å etablere bruken av tale.
Vi må tillate at ordene, som først ble brukte av menneskene, hadde på sinne en mye mer utvidet betydning enn de som blir brukt i utviklede språk i dag, og at tatt i betraktning hvor uvitende de var om inndelingen av talen i de delene som den består av; ga de hvert ord den meningen som en setning har. Da de senere begynte å begripe forskjellen mellom subjekt og attributt, og mellom verb og substantiv, en distinksjon som krever ingen liten innsats av tenkning, var substantivene i lang tid bare så mange rene navn, infinitiv var den eneste tida, og som for adjektivene må store vanskeligheter ha fulgt med utviklinga av den tanken som representerer dem, siden hvert adjektiv er et abstrakt ord, og abstraksjon er en unaturlig og svært smertefull operasjon.
Først ga de hvert objekt et spesielt navn, uten hensyn til dets kjønn eller art, ting som disse første som instituerte språket ikke var i stand til å skille mellom; og hvert individ presenterte seg selv ensomt for deres sinn, som det står i naturens tabell. Dersom de kalte ei eik for A så kalte de ei anna eik for B: slik at ordlista deres må ha blitt mer omfattende i proporsjon med at deres kunnskap om tingene var mer avgrenset. Det var nødt til å bli en svært vanskelig oppgave å bli kvitt en så diffus og forvirrende nomenklatur; ettersom det var nødvendig for å stille opp de adskillige vesenene under felles og generiske benevnelser først å bli kjent med deres egenskaper, og deres forskjeller; å samle sammen observasjoner og definisjoner, altså å forstå naturhistorie og metafysikk, fordeler som menneskene på denne tida ikke hadde.
Videre kan ikke generelle ideer bli overført til sinnet uten hjelp av ordene, heller ikke kan forståelsen gripe dem uten hjelp av setninger. Dette er en av grunnene til at rene dyr ikke kan danne slike ideer, eller noen gang erverve den utviklingsevnen som avhenger av en slik operasjon. Når ei apekatt uten den minste nølen forlater ei nøtt for å ta ei anna nøtt, kan vi da tro at den har en generell ide om den typen frukt, og at den sammenlikner disse to individuelle fruktene med det arketypiske begrepet om dem? Nei, sikkert ikke; men synet av en av disse nøttene får den til å huske de sanseinntrykkene som den har fått fra den andre; og øynene dens, modifisert på en bestemt måte, gjør ganen oppmerksom på den modifikasjonen som den i sin tur vil få. Hver generell ide er rent intellektuell: la forestillingsevnen eksperimentere litt med den, så blir den umiddelbart en partikulær ide. Bestreb å forestille deg bildet av et tre i sin alminnelighet, du vil aldri være i stand til det; til tross for all din anstrengelse vil det opptre som lite eller stort, tynt eller i en treklynge, eller i en klar eller dyp farge; og mestrer du å se ikke noe annet i det enn det du kan se i hvert tre, vil et slikt bilde ikke likne et tre. Vesen som er perfekt abstrakte er kjennelige på den samme måten, eller er bare begripelige ved hjelp av tale. Bare definisjonen av et triangel kan gi deg en riktig ide om den figuren: det øyeblikket du danner et triangel i sinnet ditt, er det dette eller dette spesielle trianglet og intet annet, og du kan ikke unngå å gi bredde til linjene i trianglet og farge til området det omslutter. Vi må derfor bruke setninger; vi må derfor snakke for å ha generelle ideer; for det øyeblikket at forestillingsevnen stopper så stopper også forstanden, om den ikke får hjelp fra talen. Om derfor de første oppfinnerne ikke kunne gi navn til andre ideer enn de som de allerede hadde, følger det at de første substantivene aldri kunne vært noe mer enn rene navn.
Men da våre nye gramatikere ved hjelp av midler som jeg ikke kan begripe begynte å utvide sine ideer, og generalisere sine ord, må uvitenheten til oppfinnerne ha begrenset denne metoden til svært innsnevrede områder. Og som de hadde først mangfoldiggjort for mye navnene til individene av mangel på kjennskap til de distinksjonene som kalles for kjønn og arter, lagde de etterpå for få grammatiske kjønn og arter siden de ikke hadde betraktet det som var i alle dets ulikheter. For å skyve inndelingene langt nok må de ha hatt mer kunnskap og erfaring enn vi kan innrømme, og ha foretatt flere undersøkelser og tatt seg mer bry enn vi kan anta at de var villige til å overgi seg til. Nå dersom vi, selv i vår tid, oppdager nye arter hver dag som tidligere ikke hadde blitt lagt merke til av oss, hvor mange arter må ikke da ha unngått å bli bemerket av menneskene, som bedømte tingene bare ut fra deres første nærvær! For de primitive klassene og de mest generelle begrepene var det overflødig å legge til at de på samme måte må ha blitt oversett: hvordan, for eksempel, kunne de ha tenkt på eller forstått ordene materie, ånd, substans, modus, figur, bevegelse, siden selv våre filosofer, som i så lang tid har brukt disse termene, selv knapt kan forstå dem, og siden ideene som er tilknyttet disse ordene er rent metafysiske, kan ingen modell av dem bli funnet i naturen?
Jeg stopper ved disse første tilnærmelsene, og bønnfaller mine dommere om å sette til side sine straffeprekener litt, for å vurdere hvilken lang vei språket fortsatt har å gå, bare med hensyn til oppfinnelsen av fysiske substantiv, (selv om det er den delen av språket som er lettest å oppfinne,) for å bli i stand til å uttrykke alle følelsene til et menneske, for å anta en bestandig form, for å få fram tale i offentligheten og for å influere samfunnet. Jeg ber dem alvorlig og innstendig om å vurdere hvor mye tid og kunnskap som må ha vært nødvendig for å finne opp tallene, abstrakte ord, aoristene, og alle verbets tider, partiklene og syntaksen, metoden for å forbinde proposisjoner og argumenter, å danne all logisk diskurs. For min egen del er jeg så redd for vanskelighetene som mangfoldiggjøres for hvert steg, og så overbevist av språkenes nesten demonstrerte umulighet som skyldes at de ble født og etablert med midler som rett og slett var menneskelige, at jeg må overlate det til hvem som enn ønsker å ta det opp, oppgaven å diskutere dette vanskelige problemet. "Hva var det mest nødvendige, samfunnet allerede dannet for å finne opp språkene, eller språkene allerede oppfunnet for å danne samfunnet?"
Men selv om tilfellet med denne opprinnelsen er aldri så hemmelighetsfull, kan vi i det minste slutte fra det lille bryet som naturen har tatt for å føre mennesker sammen ved felles savn, og ved å gjøre talen lett for dem, hvor lite den har gjort for å gjøre dem sosiale, og hvor lite den har bidratt til noe som helst som de selv har gjort for å bli slik. Det er faktisk umulig å begripe hvorfor, i denne primitive tilstanden, et menneske skulle ha mer anledning til å få hjelp fra et annet, enn en apekatt, eller en ulv fra et dyr av samme art; eller om vi antar at det hadde anledning, hvilket motiv skulle kunne få en annen til å gi hjelp; eller til og med, i det siste tilfellet, hvordan kunne den som ønsket hjelp, og han som den var ønsket fra, bli enige seg i mellom om betingelsene. Forfattere, vet jeg, forteller oss stadig at i denne tilstanden ville mennesket ha vært den mest miserable skapning; og dersom det er sant, som jeg innbiller meg at jeg har bevist at det er, at det må ha fortsatt slik i mange tidsaldrer uten verken ønske eller mulighet til å komme seg ut av en slik tilstand, kunne slik deres påstand bare tjene til å rettferdiggjøre et angrep mot naturen, og ikke mot det vesenet som naturen hadde konstituert slik; men, dersom jeg forstår grundig denne termen miserabel, er det et ord, som enten ikke har noen mening, eller betegner ingenting annet enn et savn som er fulgt av smerte, og en lidende tilstand i kropp og sjel; nå ville jeg gjerne vite hva slag elendighet som kan bli den til del som er et fritt vesen, som nyter perfekt sjelefred, og som har en kropp med perfekt helse? Og er et sivilt eller et naturlig liv best skikket til å bli uutholdelig for de som nyter denne tilstanden? I det sivile livet kan vi knapt møte et eneste menneske som ikke klager over sin eksistens; mange kaster til og med bort så mye av den som de kan, og den forente kraften til den guddommelige og menneskelige lov kan knapt sette grenser for denne uorden. Var det noen gang kjent at noe fritt vilt menneske har vært så mye fristet til å klage over livet, og legge hendene voldelig på seg selv? La oss derfor dømme med mindre stolthet om hvilken side den virkelige elendigheten ligger på. Ingen, tvert om, kan ha vært så ulykkelig som det ville mennesket, blendet av glimt av kunnskap, forrevet av lidenskap, og i tanker om en tilstand forskjellig fra den som det så seg selv plassert i. Det var som følge av et svært vist forsyn at evnene, som det kunne ha mulighet til å nyte, bare utviklet seg proporsjonalt med muligheten til å bruke dem, for ellers ville de ha blitt overflødige eller brysomme for det når det ikke savnet dem, eller trege og ubrukelige når det trengte dem. Det hadde i instinktene alene alt som krevdes for å leve i naturtilstanden; i sin kultiverte fornuft har det knapt det som er nødvendig for å leve i samfunnstilstanden.
Det synes ved første blikk som om det ikke var noe slag moralsk forhold mellom menneskene i denne tilstanden, eller noen kjente plikter, de kunne ikke være enten gode eller dårlige, og hadde verken dyder eller laster, dersom vi da ikke tar disse i fysisk forstand, og kaller laster, i individet, de kvalitetene som viser seg å være fordervelige for dets bevarelse, og dyder de som kan bidra til det; i hvilket tilfelle vi skulle bli forpliktet til å betrakte det som mest dydig som gjør minst motstand mot naturens enkle impulser. Men uten å vike bort fra den vanlige meningen til disse termene er det propert å suspendere den bedømmelsen vi kan gjøre om en slik situasjon, og være på vakt mot fordommer, til, med balansen i handa, vi har undersøkt om det er flere dyder eller laster blant siviliserte mennesker; eller om forbedringene av deres forståelse er tilstrekkelig til å kompensere for den skaden som de gjør mot hverandre, forholdsvis etter hvert som de blir bedre informert om de tjenestene som de bør utføre; eller om, i det hele tatt, de ikke ville bli i en mye lykkeligere tilstand der hvor de ikke har noe å frykte eller håpe fra hverandre, enn i den hvor de hadde underkastet seg en universell nytte, og har forpliktet seg til å være avhengige for alt av godviljen til de som ikke mener at de er forpliktet til å gi noe til gjengjeld.
Men framfor alt la oss passe oss for å konkludere med Hobbes at mennesket, når det ikke har noen ide om godhet, må være naturlig dårlig; at det er ondt siden det ikke vet hva som er dyd; at det alltid avslår å gjøre noen tjeneste til de av dets egen art fordi det tror at det ikke skylder dem noen; at i kraft av den retten som det med rette krever til alt det savner ser tåpelig på seg selv som hele universets eier. Hobbes så svært klart disse feilene i alle de moderne definisjonene av naturretten; men konsekvensene, som han henter fra sin egen definisjon, viser at de er, i den forstanden som han forstår det, like eksepsjonelle. Denne forfatteren, for å argumenter ut fra hans egne prinsipp, skulle si at naturtilstanden, der omsorgen for vår egen bevarelse minst griper inn i bevarelsen av andre, naturligvis var den mest gunstige for freden, og mest høvelige for menneskeheten; mens han fremmer det motsatte som følge av uklokt å ha innrømmet, som mål for den omsorgen som det ville mennesket skulle ta for sin bevarelse, tilfredsstillelsen av talløse lidenskaper som er samfunnets verk og som har gjort lover nødvendige. Han sier at et dårlig menneske er et robust barn. Men dette beviser ikke at det ville mennesket er et robust barn; og selv om vi skulle gå med på at det var det, hva kunne denne filosofen slutte av en slik innrømmelse? At dersom dette mennesket, når det er robust, avhenger like mye av andre som når det er svakt, er det ingen eksess som han ikke kunne være skyldig i. Det ville ikke regne det for noe å slå sin mor når hun blir litt forsinket i å gi det bryst; han ville klore og bite og kvele uten anger den første av sine yngre brødre som tilfeldigvis skubbet bort i ham eller på annen måte forstyrret ham. Men dette er to motstridende antakelser i naturtilstanden, å være robust og å være avhengig. Mennesket er svakt når det er avhengig, og sin egen herre før det vokser seg robust. Hobbes tok ikke i betraktning at den samme årsaken, som hindrer ville fra å gjøre bruk av sin forstand, som våre jurister later som, hindrer dem på samme tid fra å gjøre dårlig bruk av sine evner, som han selv later som; slik at vi kan si at ville ikke er dårlige, presist fordi de vet ikke hva det er å være god; for det er verken utviklingen av forstanden eller lovens tøyling, men deres lidenskapers ro og deres uvitenhet om laster som hindrer dem i å gjøre ondt: tantus plus in illis proficit vitiorum ignorantia quam in his cognito virtutis. Det er i tillegg et annet prinsipp som Hobbes ikke har fått tak i, og som har blitt gitt til menneskene for å moderere, på bestemte anledninger, de blinde og heftige utfallene av selvkjærlighet, eller selvbevarelsens begjær som eksistere før tilsynekomsten av den lidenskapen demper den begjærligheten som det naturlig forfølger sin private velferd med, med en medfødt avsky for å se vesen som likner det selv lide. Jeg skal nok ikke bli motsagt når jeg gir mennesket den eneste naturlige dyden som den mest lidenskapelige bakvasker av menneskelige dyder ikke kunne nekte det, jeg tenker på medfølelse, en disposisjon som er passende for skapninger som er så svake som vi er, og utsatt for så mange onder; en dyd så mye mer universell, og dessuten nyttig for mennesket, ettersom den finner sted i det i alle former for refleksjon; og så naturlig at dyrene selv noen ganger kommer med klare tegn på at også de kjenner til den. For ikke å snakke om mødrenes ømhet for de unge; og de farene som de utsetter seg for for å verge dem fra farer; med hvilken nøling er hester kjente for å trampe på levende kropper; et dyr passerer aldri ubeveget den døde skrotten til et annet av den samme arten: det er til og med noen som foretar en slags begravelse av sine døde feller; og den sørgende rautingen til kveget når det går inn i slaktehuset gjør kjent det inntrykket de får av det skrekkelige synet som de blir slått av. Det er med behag at vi ser at forfatteren av fabelen om biene, tvunget til å erkjenne at mennesket er et medfølende og fornuftig vesen; og legger bort, i de eksemplene han gir for å bekrefte det, sin kalde og subtile stil for å sette opp foran oss det patetiske bildet av et menneske, som med sine hender bundet er tvunget til å se et rovdyr rive et barn fra sin mors armer, og med tennene knuse de ømme lemmene og med klørne sine sønderrive de skjelvende innvollene til det uskyldige offeret. Hvilke forferdelige følelser må ikke en slik tilskuer erfare ved synet av en hendelse som ikke personlig angår ham? Hvilken angst må han ikke lide når han ikke er i stand til å hjelpe den kraftløse mora eller det døende barnet.
Slik er naturens rene bevegelse, forut for alle former for refleksjon; slik er kraften til den naturlige medfølelsen, som de mest lastefulle manérer så langt har funnet det så vanskelig å utslette siden vi hver dag ser, i vår teatralske forestilling, at de menneskene sympatiserer med de ulykkelige og gråter over deres lidelser, som, om de var i tyrannens sted, ville forverre lidelsene til sine fiender. Mandeville var svært sensibel da han skrev at mennesket, til tross for sin moralitet, ikke ville ha vært bedre enn monstre, dersom naturen ikke hadde gitt det medfølelsen til å assistere fornuften: men han oppfattet ikke at fra denne kvaliteten flyter alle sosiale dyder, som han ville bestride at mennesket var i besittelse av. Hva er generøsitet, hva er nåde, hva er humanitet, annet enn medfølelse overfor den svake, overfor den skyldige, eller overfor menneskearten i alminnelighet? Selv velgjørenhet og vennskap, dersom vi dømmer riktig, vil synes å være virkning av konstant medfølelse, fiksert overfor et spesielt objekt: for å ønske at en person ikke skal lide, hva er det annet enn å ønske at det skal være lykkelig? Selv om det var sant at medlidenhet ikke er annet enn en følelse som setter oss i stedet til den som lider, en følelse som er vag men aktiv i den ville, utviklet men slumrende i det siviliserte mennesket, hvordan kunne dette begrepet berøre den sannheten som jeg har satt fram på annen måte enn å gjøre den mer innlysende. I virkeligheten må medfølelsen bli så mye mer energisk når det dyret som ser noen form for lidelse identifiserer seg mer intimt med det dyret som er utsatt for lidelsen. Nå er det klart at denne identifikasjonen må ha vært uendelig mer perfekt i naturtilstanden enn i fornuftstilstanden. Det er fornuften som skaper selvkjærlighet, og refleksjonen som styrker den; det er fornuft som får mennesket til skrumpe inn i seg selv; det er fornuften som får ham til å holde avstand til alt som kan føre til vanskeligheter eller berøre det; det er filosofien som ødelegger dets forbindelse til andre mennesker; det er som følge av dens diktat at det mumler til seg selv ved synet av andre mennesker som er i nød, Du kan gå til grunne for bør jeg bry meg, ingenting kan skade meg. Ingenting mindre enn de ondene som truer hele arten kan forstyrre den rolige søvnen til filosofen, og tvinge ham fra senga si. Et menneske kan straffefritt myrde et annet under sine vinduer; han trenger ikke å gjøre annet enn å holde hendene for ørene, argumentere litt med seg selv for å hindre naturen, som forskrekkes i ham, fra å identifisere seg med den ulykkelige lidende. Det ville mennesket mangler dette beundringsverdige talentet; og av mangel på visdom og fornuft er det alltid tåpelig rede til å adlyde den første hvisken av humanitet. I opptøyer og gateuorden flokker folk seg sammen, og den kloke mannen sniker seg bort. De er folkets avskum, de fattige kurv og trillebår-kvinnene, som skiller de stridende, og hindrer at fine folk kutter strupene på hverandre.
Det er derfor sikkert at medlidenhet er en naturlig følelse, som, ved å moderere i hvert individ selvkjærlighetens aktiviteten bidrar til den felles selvbevarelsen for hele arten. Det er denne medlidenheten som påskynder oss uten refleksjon til å hjelpe de som vi ser er i nød; det er denne medlidenheten, som, i naturtilstanden, står for lover, for manérer, for dyd, med denne fordelen, at ingen er fristet til å nekte å adlyde hennes søte og milde stemme: det er denne medlidenheten som alltid vil hindre en robust vill fra å plyndre et svakt barn, eller en ufør gammel mann, og ta fra dem de levnetsmidlene som de har ervervet seg med møye og smerte, dersom han har den minste utsikt for å sørge for seg selv med andre midler: det er denne medlidenheten som, istedenfor den sublime maksimen til den argumenterende rettferdigheten, Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg, inspirerer alle mennesker med den andre maksimen om naturlig godhet som er en god del mindre perfekt, men kanskje mer nyttig, Konsulter din egen lykke med så få fordommer som du kan overfor den til andre. Det er kort sagt i denne naturlige følelsen, heller enn i fint vevde argumenter, at vi må se etter grunnen til den nøling som hvert menneske ville erfare mot å gjøre noe ondt, selv uavhengig av utdanningens maksimer. Selv om det kan være den spesielle lykken til Sokrates og andre geni av hans slag å resonnere seg til dyden, ville menneskearten for lenge siden ha sluttet å eksistere dersom dens bevarelse hadde vært fullstendig avhengig av resonneringen til de individene som den består av.
Med så tamme lidenskaper og en så helsebringende tøyle ble menneskene, mer ville enn onde, mer oppmerksomme på å vokte seg mot ugagn enn opptatt av å gjøre noen mot andre dyr, ikke utsatt for farlige uenigheter: Etter som de ikke holdt oppe noen sedvane for å korrespondere med hverandre, og naturligvis var fremmede for forfengelighet, for respekt, for aktelse, for forakt; ettersom de ikke hadde noe begrep om det vi kaller Meum og Tuum [mitt og ditt, altså at han var en tyv], heller ikke noen sann ide om rettferdighet; ettersom de betraktet vold som de ble utsatt for som et onde som lett kunne bøtes på, og ikke som en skade som fortjente straff; og etter som de ikke engang drømte om hevn, med unntak for kanskje mekanisk og uoverlagt, som en hund som biter den steinen som har blitt kastet mot ham. Disputtene deres kunne sjelden bli fulgt av blodsutgytelser, siden de aldri ble foranlediget av en mer betydelig innsats enn levnetsmidler: men det er et farligere stridsemne, som jeg ikke vil la ligge ubemerket.
Blant de lidenskapene som setter menneskehjertet i ulage er det en som er av en het og voldsom natur, som gjør kjønnene nødvendige for hverandre; en fryktelig lidenskap som forakter alle farer, overvinner alle hindringer, og som i sin henrykkelse synes at det er propert å ødelegge den menneskearten som den er forutbestemt til å bevare. Hva må det bli av mennesker som er overgitt til denne lovløse og brutale heftighet, uten beskjedenhet, uten skam, og hver dag disputerer målene for lidenskapene på bekostning av sitt blod?
Vi må først innrømme at desto mer voldsomme lidenskapene er desto mer nødvendig er lover for å holde dem i sjakk: men i tillegg til dette viser den uorden og kriminalitet som disse lidenskapene daglig fører til, at lovene ikke strekker til for det formålet, vi ville gjøre godt i å se litt tilbake for å undersøke om disse ondene ikke springer fram med lovene selv; for selv om lovene var i stand til å undertrykke disse ondene er det det minste som kan bli ventet av dem, når man ser at det ikke stopper framgangen til en uorden som de selv har skapt.
La oss begynne med å skille mellom det som er moralsk og det som er fysisk i den lidenskapen som kalles for kjærlighet. Den fysiske delen av den er det generelle begjæret som får kjønnene til å forene seg med hverandre; den moralske delen er det som bestemmer begjæret, og fikserer det på et bestemt mål til utelukkelse av alle andre, eller i det minste gir det en større grad av energi for dette foretrukne målet. Nå er det lett å oppfatte at den moralske delen av kjærlighet er en lært følelse, frambragt av samfunnet, og hevet til skyene av kvinnene med stor omsorg og behendighet for å etablere deres imperium, og sikre kommando for dette kjønnet som bør adlyde. Disse følelsene er grunnlagt på visse begrep om skjønnhet og meritter som en vill ikke er i stand til å ha, og på sammenlikninger som han ikke er i stand til å foreta, og som knapt kan eksistere i ham: for ettersom sinnet hans aldri var i en tilstand som høver for å danne seg abstrakte ideer om regularitet og proporsjon, så er heller ikke hjertet hans mottakelig for følelser og beundring og kjærlighet, som, selv uten at vi oppfatter det, blir produsert ved vår anvendelse av disse ideene; han lytter bare til disposisjonene som naturen har plantet i ham, og ikke til smak som han aldri var i ferd med å erverve seg; og hver kvinne svarer til hans formål.
Fullstendig begrenset til det som er fysisk kjærlighet, og lykkelig nok til å kjenne disse preferansene som skjerper appetitten etter den, samtidig som de øker vanskeligheten med å tilfredsstille slik appetitt, mennesker, i naturtilstanden, må være underlagt færre og mindre voldsomme utbrudd av den lidenskapen, og naturligvis må det være færre og mindre voldsomme disputter blant dem som følge av det. Den forestillingsevnen som forårsaker så mange ødeleggelser blant oss snakker aldri til hjertet til den ville, som fredelig venter på naturens impulser, og gir etter for disse impulsene uten valg og med mer glede enn raseri; og hvis begjær aldri lever lenger enn det er nødvendige for å oppnå den tingen som blir begjært.
Ingenting kan derfor være mer klart enn at det bare er samfunnet, som har lagt til selve kjærligheten så vel som til de andre lidenskapene den heftige iver som så ofte gjør den fatal for menneskeheten; og det er så mye mer latterlig å framstille ville som at stadig dreper hverandre for å mette sin brutalitet, ettersom denne oppfatningen er diametralt motsatt erfaringen, og karibierne, det folket i verden som har avveket minst fra naturtilstanden, er praktisk talt det mest fredelige i sin kjærlighet, og minst underlagt sjalusi, selv om de lever i et brennende klima som alltid synes å legge betydelig til lidenskapenes aktivitet.
Om de slutningene som vi kan dra fra ulike typer dyr og de kampene som deres hankjønn utkjemper og som spesielt om våren får våre skoger til å gjenlyde med det oppstyret de forårsaker når de disputerer om kvinnene sine, så må vi begynne med å utelukke alle de artene der naturen tydelig har etablert i den forholdsvise makta til kjønnene forhold som er forskjellige fra de som eksisterer mellom oss: slik kan vi fra hanekampene ikke slutte noe som berører menneskearten. Hos de artene der proporsjonene er bedre observert må disse kampene fullstendig skyldes at kvinnene er så fåtallige sammenliknet med hankjønnet, eller, hva som er det samme, til de eksklusive intervallene da kvinnene konstant avviser hankjønnets tilnærmelser; for kvinnene innlater seg bare med hankjønnet to måneder i året. Det er det samme som om antallet kvinner var fem sjettedeler mindre enn det er nå: nå er ingen av disse tilfellene anvendbare for menneskearten der antallet kvinner i alminnelighet overstiger antallet menn og der det aldri har blitt observert, selv blant ville, at kvinnene hadde, som de blant andre dyr, fastsatt tider for lidenskap og for likegyldighet. Videre, blant adskillige av disse dyrene tar hele arten fyr på en gang, og i noen dager er det ikke annet å se blant dem enn forvirring, tumult, uorden og blodsutgytelser; en tilstand ukjent for menneskearten der kjærligheten aldri er periodisk. Vi kan derfor ikke konkludere fra kampene til visse dyr om besittelse av deres kvinner at det samme ville være tilfelle for mennesker i naturtilstanden; og selv om vi kunne, ettersom denne konkurransen ikke ødelegger den andre arten, er det i det minste like stort rom for å mene at det ikke ville være fatalt for vår; nei, det er svært mulig at de ville forårsake færre rivninger enn de gjør i samfunn, spesielt i de landene der moraliteten fortsatt blir holdt i aktelse, og sjalusien til elskere og hevnen til husfedre hver dag fører til dueller, mord, og til og med enda verre forbrytelser; der plikten til evig troskap bare tjener til å avle utroskap; og selv lovene om selvbeherskelse og ære nødvendigvis bidrar til å øke utsvevelser, og mangfoldiggjøre aborter.
La oss konkludere at det ville mennesket som vandrer rundt i skogene, uten handverk, uten tale, uten noe fast bosted, er like fremmed overfor krig og hver sosial forbindelse, uten stilling som på noen måte skaper behov for feller, så vel som uten noe ønske om å skade dem, og kanskje selv uten å skille dem individuelt fra hverandre, underlagt få lidenskaper, og finner i seg selv alt det han ønsker, la oss, sier jeg, konkludere at det ville mennesket i slike omstendigheter ikke hadde kunnskap eller følelser annet enn slike som var passende for den omstendigheten, at han bare var kjent med sine virkelige nødvendigheter, og oppmerksom på ingenting annet enn det han var interessert i å se, og at hans forståelse gjorde så lite framskritt som hans forfengelighet. Dersom det skjedde at han gjorde en oppdagelse kunne han mindre kommunisere det ettersom han ikke engang kjente sine barn. Kunsten gikk til grunne med sin oppfinner. Det var verken utdannelse eller forbedring; generasjoner fulgte hverandre formålsløst; og etter som alle satte ut fra det samme punktet rullet hele århundrer videre i grovheten og barbariet til den første tidsalderen. Arten ble voksen mens individene fortsatt ble værende i en tilstand av barndom.
Dersom jeg har overdrevet så mye om antakelsen om disse primitive forholdene er det fordi jeg tenkte at det var min plikt, tatt i betraktning hvilke eldgamle feil og inngrodde fordommer jeg må utrydde, for å grave til selve røttene, og vise i et sant bilde av naturtilstanden, hvor mye selv naturlig ulikhet kommer til kort i denne tilstanden av denne virkeligheten og innflytelsen som våre skribenter tilskriver den.
I virkelighet kan vi lett fornemme at blant forskjellene som skiller mennesker går adskillige for å være naturlige, som bare er verket til vane og de ulike formen for liv som er adoptert av mennesker som lever på en sosial måte. Slik er en robust eller delikat konstitusjon, og den styrken og den svakheten som avhenger av den, oftere skapt ved de hardføre eller kvinneaktige manetene som et menneske har blitt oppfostret etter, enn av kroppens primitive konstitusjon. Det er det samme slik med hensyn til sinnets krefter; og utdannelse skaper ikke bare en forskjell mellom de sinnene som blir kultivert og de som ikke blir det, men selv øker den som blir funnet blant de første i forhold til deres kultur; for la en kjempe og en dverg sette ut på den samme stien, og kjempen vil for hvert steg vinne en ny fordel over dvergen. Nå, dersom vi sammenlikner den forbløffende variasjonen i utdannelsen og levemåten til de ulike ordenene av mennesker i en sivil stat, med den enkelhet og ensartethet som består i det dyriske og ville livet, der alle nyttiggjør seg de samme næringsmidlene, lever på samme måte, og gjør akkurat det samme, skal vi lett begripe hvor mye forskjellen mellom menneske og menneske i naturtilstanden må være mindre enn i samfunnstilstanden, og hvor mye hver institusjonell ulikhet må øke de naturlige ulikhetene til menneskearten.
Men selv om naturen i fordelingen av sine gaver virkelig skulle berøre alle de preferansene som er tilskrevet henne, hvilke fordeler kunne de som er mest begunstiget hente fra hennes partiskhet, på bekostning av andre, i en tingenes tilstand som knapt innrømmer noen form for forhold mellom hennes elever? Til hvilken nytte kan skjønnhet være der det ikke er noen kjærlighet? Hva vil vidd gagne folk som ikke snakker? eller handverk de som ikke har noen forretninger? Forfattere roper stadig ut at de sterkeste ville undertrykker de svakeste; men la dem forklare hva de mener ved ordet undertrykkelse. En mann vil herske med vold; en annen vil stønne under konstant underkastelse under alle hans griller: dette er akkurat det jeg ser blant oss, men jeg ser ikke hvordan det kan bli sagt om ville mennesker der det ville være en vanskelig sak å drive inn betydningen av ordene dominans og underdanighet. En mann kunne gripe fruktene som en annen har samlet eller det viltet som en annen har lagt ned eller den hula som en annen har okkupert som ly; men hvordan ville det være mulig at han noen gang skulle oppnå lydighet fra dem; og hvilke avhengighetens lenker kan det bli mellom mennesker som ikke eier noe? Dersom jeg blir drevet fra et tre har jeg ingenting annet å gjøre enn å se etter et annet; dersom et sted er gjort vanskelig for meg, hva kan hindre meg å flytte til et annet sted? Men anta at jeg skulle møte en mann som er så overlegen i styrke overfor meg, og også så ond, så lat og så barbarisk at han ville tvinge meg til å forsørge ham mens han selv ikke gjorde noe; han må bestemme seg for ikke å ta øynene fra meg et øyeblikk, å binde meg før han kan sove, for ellers kunne jeg drepe ham eller rømme fra ham mens han sov: det betyr at han måtte utsette seg selv frivillig for mye større vanskeligheter enn de han søker å unngå, enn noen han gir meg. Og til slutt, la ham sløves aldri så lite i sin årvåkenhet; la ham ved en plutselig lyd snu hodet en annen vei; jeg er allerede begravd i skogen, mine lenker er brutt, og han vil aldri se meg igjen.
Men uten lenger å insistere på disse detaljene må hver se at etter som underdanighetens band blir dannet ved den gjensidige avhengigheten mellom mennesker og de resiproke nødvendighetene som forener dem er det umulig for en mann å slavebinde en annen uten først å redusere ham til den tilstanden der han ikke kan leve uten slavedriverens assistanse; en tilstand som, ettersom den ikke eksisterer i naturen, må overlate til hvert menneske å være sin egen herre, og gjøre den sterkestes lov ubrukelig og forgjeves.
Etter å ha bevist at den ulikheten som kan bestå mellom mennesker i en naturtilstand er nesten umerkelig, og at den har svært liten innflytelse, må jeg nå fortsette for å vise dens opprinnelse, og spore dens framgang i de suksessive utviklingstrinnene til menneskesinnet. Etter å ha vist at utviklingsevnen, de sosiale dydene, og de andre evnene som det naturlige mennesket har fått som muligheter, aldri kunne bli utviklet av seg selv, at for det formålet var det nødvendig med tilfeldige forekomster av atskillelige fremmede årsaker som ikke trengte å forekomme, og uten dem kunne vi til evig tid blitt værende i den primitive tilstanden. Jeg må gå videre for å vurdere og føre sammen de ulike tilfeldighetene som kan ha perfeksjonert den menneskelige forståelsen ved å nedverdige arten, og gjort et vesen ondt ved å gjøre det sosialt, og fra så fjern en term føre mennesket til sist og verden til det punktet der vi nå ser dem.
Jeg må innrømme at, ettersom de hendingene som jeg vil skrive om kan ha foregått på mange ulike måter, kan mitt valg av disse bare bli grunnet i rene gjetninger; men i tillegg blir disse gjetningene grunner når de ikke alene er de mest sannsynlige som kan bli dratt fra tingenes natur, men de eneste midlene vi kan ha for å oppdage sannhet. De konsekvensene som jeg mener å utlede fra mitt er ikke bare basert på gjetning, siden det, ut fra de prinsippene som jeg nettopp har etablert, er umulig å danne noe annet system som ikke ville forsyne meg med de samme resultatene, og fra hvilke jeg ikke kunne trekke de samme konklusjonene.
Dette vil autorisere meg til å bli mer konsis i mine refleksjoner over den måten tidens gang retter på begivenhetenes små sannsynligheter; over den overraskende makten til svært trivielle årsaker når de handler uten mellomledd; over den umuligheten som det på den ene siden er for å ødelegge bestemte hypoteser dersom vi på den andre siden ikke kan gi dem den graden av sikkerhet som fakta må bli tillatt å ha. Videre refleksjoner over det som er historiens virksomhet, når to fakta er foreslått som virkelig å være bundet sammen ved en kjede av mellomliggende fakta som enten er ukjente eller betraktet som det, å skaffe til veie så mange slike fakta som virkelig forbinder dem. Og filosofiens virksomhet, når historien er taus, for å peke ut liknende fakta som kan passe til det samme formålet; kort sagt over likhetens privilegium. Med hensyn til begivenheter, å tilbakeføre fakta til et mye mindre antall ulike klasser enn det som er alminnelig antatt. Det er nok for meg å tilby disse objektene til mine dommeres vurdering; det er tilstrekkelig for meg å ha gjennomført min undersøkelse på en slik måte at det redder vanlige lesere fra vanskeligheten med å vurdere dem.
Kilde for dette kapitlet er: