Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Oversatt av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Jean-Jacques Rousseau: " Den sosiale kontrakten".
Jean-Jacques Rousseau ble født i Genève 1712 og døde i 1778 i Paris. Han er en av den franske opplysningstidas mest kjente tenkere, og boka om "Den sosial kontrakten", som kom ut i 1762, er ei av de mest kjente bøkene som Rousseau skrev, og i dag den mest solgte. Her følger en oversettelse av denne boka. Den bygger på H. J. Tozers engelske oversettelse.
Denne lille avhandlingen er et utdrag fra et større arbeid som ble foretatt på et tidligere tidspunkt uten vurdering av min kapasitet, og er for lenge siden oppgitt. Av de ulike fragmentene som kan velges fra det som ble utført er de følgende de mest betydelige, og virker for meg som de som er minste uverdige å bli tilbudt til offentligheten. Resten av verket eksisterer ikke lenger.
Jeg ønsker å undersøke om det er mulig å etablere noen rettferdig og sikker regel for administrasjon av samfunnets affærer, når man tar hensyn til hvordan menneskene er og lovene kan lages. I denne undersøkelsen skal jeg alltid streve etter å forsone det som retten tillater med det som interessene foreskriver, slik at rettferdighet og nytte ikke skal bli skadelidende.
Jeg begynner denne undersøkelsen uten å demonstrere viktigheten av mitt emne. Jeg kan bli spurt om jeg er en fyrste eller en lovgiver siden jeg skriver om politikk. Jeg svarer at det er jeg ikke; og at det er av nettopp denne grunnen at jeg skriver om politikk. Dersom jeg var en fyrste eller en lovgiver ville jeg ikke kaste bort tida mi ved å fortelle hva som burde gjøres. Jeg ville gjøre det eller holde meg taus.
Jeg ble født som borger av en fri stat, og som medlem av det suverene organet, og selv om min stemmes innflytelse var liten i offentlige saker så var retten til å stemme over sakene nok til å gi meg plikt til å skaffe meg informasjon om dem. Og jeg kjenner meg glad hver gang jeg mediterer over regjeringer, for alltid å oppdage nye grunner i mine undersøkelser til å elske mitt eget lands regjering.
Mennesket er født fritt, og overalt er det i lenker. Mang en tror at han er andres herre, og likevel er han en større slave enn dem. Hvordan har denne forandringen foregått? Jeg vet ikke. Hva kan gjøre den legitim? Jeg tror at jeg kan avgjøre det spørsmålet.
Dersom jeg bare tar hensyn til makt og de resultatene som den gir ville jeg si at så lenge folk er tvunget til å lystre og lystrer så gjør makten det godt. Men at så snart de kan riste av seg åket og rister det av seg gjør de det bedre, for dersom mennesker med den samme rett tar friheten tilbake som den var tatt fra dem, så har de enten rett til å ta friheten sin tilbake, eller så var det ingen rettferdiggjøring for å ta friheten fra dem. Men den sosiale orden er en hellig rett som tjener som grunnlag for alt annet. Denne retten kommer imidlertid ikke fra naturen. Den er derfor basert på konvensjoner. Spørsmålet er å vite hva disse konvensjonene er. Før vi kommer til det må jeg føre bevise for det jeg nettopp har sagt.
Det tidligste av alle samfunn, og de eneste naturlige samfunn, er familien. Likevel er bare barna knyttet til faren så lenge de trenger ham for å overleve. Så snart dette behovet opphører blir den naturlige tilknytningen oppløst. Barna blir frigjort fra den lydighet som de skyldte sin far, og faren fra den omsorgen han skyldte sine barn, og de blir like uavhengige. Dersom de fortsetter å være forent er det ikke lenger naturlig, men frivillig, og familien selv er bare holdt sammen ved konvensjon.
Denne felles friheten er en følge av menneskets natur. Menneskets første lov er å sørge for at det selv overlever, og dets første omsorg er omsorgen for seg selv. Og så snart det kommer til skjells år og aldre, og blir den eneste dommer over de midlene som det tar i bruk for sin egen overlevelse blir det sin egen herre.
Familien er da, om du vil, den primitive modellen for det politiske samfunnet. Lederen er motstykket til faren, mens folket representerer barna. Og alle, siden de er født frie og like, gir fra seg sin frihet bare til egen fordel. Den hele forskjellen er at i familien er farens kjærlighet til barna betaling for den omsorgen han viser dem. Mens i staten erstatter gleden ved å herske den kjærligheten som lederen mangler for sitt folk.
Grotius benekter at all menneskelig autoritet er opprettet til fordel for de som blir styrt, og han nevner slaveri som et eksempel. Hans uforanderlige måte å resonnere på er å bevise rett ved hjelp av fakta. [I ei fotnote gir Rousseau her et sitat: "Lærde studier i offentlig rett er ofte ikke annet enn historien til gamle misbruk; og å bruke mye arbeid på å studere den er misbrukt iherdighet", sitert etter Treatise on the Interests of France in Relation to her Neighbours skrevet av Marquis d'Argenson. Rousseau kommenterer dette med at det var nøyaktig hva Grotius gjorde.] En riktigere metode kunne bli brukt, men ingen gunstigere for tyranner.
I følge Grotius er det da tvilsomt om den menneskelige rase tilhører til et hundre mann, eller om disse hundre mann tilhører den menneskelige rase. Og han synes ut gjennom boka si å helle til den første oppfatningen, som også er oppfatningen til Hobbes. På denne måten har vi menneskeheten delt som kvegflokker, hver med en herre som ser etter for å fortære dem.
Akkurat som en gjeter i sin natur er overlegen hjorden sin, så er ledere, som er gjeterne til mennesker, overlegne i sin natur overfor sine folk. Slik tenkte keiser Caligula, i følge Philos beretning, og sluttet trolig nok fra denne analogien at konger er guder, eller at mennesker er beist.
Tenkningen til Caligula er jevngod med den til Hobbes og Grotius. Aristoteles hadde før dem på samme måte sagt at mennesker ikke er naturlig like, men at noen er født til å være slaver og andre til å herske.
Aristoteles hadde rett, men han forvekslet virkningen med årsaken. Hvert menneske som er født i slaveri er født til slaveri; ingenting er sikrere. Slavene taper alt i sitt fangenskap, selv ønsket om å unnslippe fra slaveriet. De elsker sin underdanighet som kompanjongene til Ulysses elsket sin dyriskhet. Dersom det da er slaver av natur så er det fordi det har vært slaver i motsetning til naturen. De første slavene ble gjort slik med makt, og feigheten deres holdt dem i fangenskap.
Jeg har ikke sagt noe om kong Adam eller om keiser Noa, faren til de tre store monarkene som delte universet, som barna av Saturn som det antas at de er identiske med. Jeg håper at min moderasjon vil gi oppreisning, for siden jeg er en direkte etterkommer av en av disse fyrstene, og kanskje fra den eldste grenen, hvordan vet vi om ikke jeg, etter undersøkelse av fordringer og rettigheter, er den lovlige kongen for den menneskelige rasen? Det kan være som det vil, det kan ikke bli benektet at Adam var enehersker over verden, som Robinson var på øya si, så lenge han var den eneste innbyggeren der. Og at det var et behagelig trekk ved det keiserriket at monarken var trygg på trona og ikke trengte å frykte opprør, eller kriger eller sammensvergelser.
Den sterkeste mann er aldri sterk nok til alltid å være herre, så sant han ikke gjør sin makt om til en rett, og lydighet om til en plikt. Slik er den sterkestes rett - en rett som det synes som om ble antatt i ironi, og virkelig prinsipielt opprettet. Men vil aldri denne setningen bli forklart for oss? Makt er en fysisk kraft; jeg ser ikke hvilken moral som kan følge av dens virkninger. Å gi etter for makt er en nødvendig handling, ikke en viljeshandling. Det er i det meste en handling av forsiktighet. På hvilken måte kan det bli en plikt?
La oss nå i ei lita stund anta denne angivelige retten. Jeg sier at ingenting følger av den annet enn uforklarlig tøv. For dersom makt konstituerer rett, og virkningen endres med årsaken, vil enhver makt som overvinner den første overta dens rettigheter. Så snart mennesker kan være ulydige uten å bli straffet kan de også gjøre det legitimt, og siden den sterkeste alltid har rett er det eneste man må gjøre å handle slik at man kan være den sterkeste. Men hvilken type rett er det som forsvinner når makten minsker? Dersom det er nødvendig å lystre ved tvang er det ingen grunn til å adlyde av plikt. Og om mennesker ikke lenger er tvunget til å lystre er forpliktelsen opphørt. Vi ser da at dette ordet rett ikke har noe å tilføre makten; det betyr her ingenting i det hele tatt.
Adlyd de herskende maktene. Dersom det betyr å gi etter for maktbruk er rettesnoren god men overflødig. Jeg svarer at den vil aldri bli krenket. All makt kommer fra Gud, innrømmer jeg, men hver sykdom kommer også fra ham. Følger det av dette at vi har forbud mot å kontakte en lege? Dersom en røver skulle overraske meg i en avkrok i en skog, er jeg da ikke bare nødt til å gi fra meg lommeboka, men er jeg også moralsk forpliktet til å gjøre det når jeg kunne skjule den? For den pistolen som røveren holder mot meg er en overlegen makt.
La oss da være enige om at makt ikke skaper rett, og at vi ikke er forpliktet til å adlyde andre enn lovlige autoriteter. Slik dukker stadig mitt opprinnelige spørsmål opp igjen.
Siden intet menneske har noen naturlig autoritet over sine medmennesker, og siden makt ikke er kilde til rett, blir konvensjoner tilbake som grunnlaget for all lovlig autoritet blant oss.
Dersom et individ, sier Grotius, kan gi fra seg sin frihet og bli slave til en herre, hvorfor skulle ikke et helt folk være i stand til å gi fra seg sin frihet og bli undersåtter til en konge? I dette er det mange like termer som krever forklaring, men la oss begrense oss til ordet alienate="gi fra seg, avhende". Alienate betyr å selge eller gi bort. En mann som blir en annens slave gir ikke bort seg selv, i det minste selger han seg for livets opphold. Men hvorfor selger en nasjon seg selv? En konge leverer slett ikke livets fornødenheter til sine undersåtter, men tar sine fra dem. Og, i henhold til Rabelais, så lever ikke en konge av lite. Gir undersåttene da opp sin person på den betingelsen at eiendommene deres også skal bli tatt fra dem? Jeg ser ikke at det er noe tilbake til dem.
Det vil bli sagt at despoten sikrer sivil fred for undersåttene sine. Det kan være slik, men hva vinner de ved det, dersom de krigene som han har ambisjoner om å føre med dem som soldater og på deres bekostning, sammen med hans umettelige grådighet og de plagene som administrasjonen hans påfører dem, trakasserer dem mer enn deres egne strider ville. Hva vinner de ved det dersom denne roen selv er en av deres elendigheter? Mennesker som lever i ro lever i fangehull, og er det nok til å gjøre dem fornøyde der? Grekerne som var innesperret i hula til kyklopen levde fredelig til det ble deres tur til å bli spist.
Å si at en mann kan gi seg selv opp for ingenting er å si noe som er absurd og ubegripelig. En slik handling er illegitim og ugyldig av den enkle grunn at han som gjør den er sinnsforvirret. Å si det samme om en hel nasjon er å anta at en hel nasjon er tosker, og galskap overfører ikke rettigheter.
Selv om hver person kunne gi bort seg selv kunne han ikke gi bort sine barn, for de er født som frie mennesker, og friheten deres tilhører dem, og ingen har rett til å disponere over dem uten de selv. Før de har kommet til skjells år og aldre kan far deres, i deres navn, stipulere betingelser for deres opphold og velferd, men ikke overgi dem ugjenkallelig og betingelsesløst, for en slik gave står i motsetning til naturens formål og overskrider farskapets rettigheter. For at da en tilfeldig regjering skal bli legitim ville det være nødvendig at folket for hver generasjon skulle ha mulighet til å akseptere eller forkaste den, men i det tilfellet ville ikke en slik regjering lenger være tilfeldig.
Å frasi seg sin frihet er å frasi seg sin kvalitet som menneske, retten og også plikten til humanitet. For han som frasier seg alt er det ingen mulig kompensasjon. Slik en frasielse går ikke overens med menneskets natur, for å gi bort all sin viljefrihet er å gi bort all moralitet fra handlingene sine. Kort sagt, en konvensjon som fastsetter absolutt autoritet på den ene siden og ubegrenset lydighet på den andre er forgjeves og selvmotsigende. Er det ikke klart at vi i det hele tatt ikke er forpliktet på noen som helst måte overfor et menneske som vi har rett til å kreve hva som helst fra? Og fører ikke denne ene betingelsen, ingen likhet eller gjensidighet, til at handlingen er null? Hvilke rettigheter kan slaven min ha overfor meg når alt han har tilhører meg? Hans rettigheter er mine, denne retten min mot meg selv er en meningsløs setning.
Grotius og andre utleder fra krig en annen opprinnelse for den angivelige retten til slaveri. Seierherren har i følge dem rett til å drepe den beseirede, og den beseirede kan kjøpe livet sitt for sin frihet; en avtale som blir mer legitim siden den er til begges fordel.
Men det er klart at denne angivelige retten til å drepe den beseirede på ingen måte kommer fra krigstilstanden. Mennesker er ikke naturlige fiender, om ikke annet så fordi at når de lever i primitiv uavhengighet har de ingen gjensidige forhold som er tilstrekkelig varige til å konstituere en tilstand av fred eller en krigstilstand. Det er tingenes forhold og ikke menneskenes forhold som oppretter krigen; og siden krigstilstanden ikke kan oppstå ut fra enkle personlige relasjoner, men bare fra virkelige relasjoner, så kan privat krig - krig mellom mann og menn - ikke eksistere verken i naturtilstanden, der det ikke er noen fastsatte eiendomsforhold, eller i den sosiale tilstanden, der alt er under lovens autoritet.
Private kamper, dueller og sammenstøt er handlinger som ikke skaper en krigstilstand, og med hensyn til de private krigene som ble autorisert av Ludvik IX, konge av Frankrike, og suspendert av Gudsfreden, så var de misgjerninger av den føydale regjeringa, et absurd system som stod i motsetning både til naturrettens prinsipp og til alt sunt styresett.
Krig er da ikke et forhold mellom menneske og menneske, men mellom stat og stat, der individ er fiender ved et ulykkestilfelle, ikke som mennesker, ikke engang som borgere, men som soldater; ikke som medlemmer av sitt fedreland, men som dets forsvarere. Kort sagt, hver stat kan bare ha andre stater som fiender, og ikke individuelle mennesker, ettersom det er umulig å fastsette noe sant forhold mellom ting av ulike slag.
Dette prinsippet er også tilpasset til den etablerte grunnregelen fra alle tidsaldere og til den uforanderlige praksisen til alle siviliserte nasjoner. Erklæringer om krig er ikke så mye advarsler til maktene som til deres undersåtter. Utlendingen, uansett om han er konge eller nasjon eller privat person, som røver, dreper eller beslaglegger gjenstander uten å erklære krig mot regjeringa, er ikke en fiende, men en røver. Selv i åpen krig respekterer en rettferdig fyrste, selv mens han rettmessig tar beslag i alt som tilhører staten i fiendens land, personen og eiendommen til individene. Han respekterer de rettighetene som hans eget er basert på. Krigens mål er ødeleggelsen av fiendens stat, og vi har rett til å drepe forsvarerne så lenge de har våpen i hendene sine. Men så snart de legger fra seg våpnene og overgir seg slutter de å være fiender, eller fiendens redskaper. De blir bare ganske enkelt mennesker, og ingen har noen videre rett over livene deres. Noen ganger er det mulig å ødelegge staten uten å drepe en eneste en av dens medlemmer. Men krigen overfører ingen rettigheter unntatt det som er nødvendig for dens formål. Dette er ikke prinsippene til Grotius. De er ikke basert på autoriteten til poetene, men de er utledet fra tingenes natur, og grunnlagt på fornuft.
Med hensyn til erobringens rett så har den ikke noe annet grunnlag enn loven til den sterkeste. Dersom krigen ikke overfører retten til å drepe den beseirede til seierherren, da kan denne retten, som han ikke besitter, ikke bli grunnlaget for retten til å slavebinde personer. Dersom vi har rett til å drepe en fiende bare når det er umulig å slavebinde ham, så er retten til å slavebinde ham ikke utledet fra retten til å drepe ham. Det er derfor en skammelig avtale å få ham til å kjøpe sitt liv, som seierherren ikke har noen rett over, med å betale med sin frihet. Ved å etablere retten til liv og død på slaveriets rett, og retten til slaveri på retten til liv og død, er det vel klart at man havner i en ond sirkel?
Selv om vi garanterer denne fryktelige retten til å drepe hvem som helst sier jeg at en krigsfange som er gjort til slave, eller en nasjon som er erobret, har ingen som helst forpliktelse overfor en herre utenom å adlyde ham så langt han blir tvunget til det. Ved å ta et vederlag for hans liv har seierherren ikke gitt noen gunst til slaven. Framfor å drepe ham uten fortjeneste har han ødelagt ham til sin egen fordel. Seierherren har langt fra ervervet en autoritet over den beseirede i tillegg til den som makta gir, for krigstilstanden mellom dem fortsetter som før, og deres forhold er til og med en følge av det, og utøvelsen av krigens rett forutsetter at det ikke er noen avtale om fred. De har laget en konvensjon. Det kan være så, men denne konvensjonen avslutter slett ikke krigstilstanden, men antar at den fortsetter.
Slik er det at uansett hvordan vi betrakter tingene er slaveriets rett ugyldig, og ikke bare fordi den er illegitim, men også fordi den er absurd og meningsløs. Disse termene, slaveri og rett, er motsetninger og utelukker hverandre. Om det er et menneske som henvender seg til et menneske, eller en nasjon til en nasjon, en slik tale som dette vil alltid være like dum: "Jeg inngår en avtale med deg som er fullt ut på din bekostning og fullt ut til min fordel, og jeg skal iaktta den så lenge som det behager meg, mens du også skal iaktta den så lenge det behager meg".
Dersom jeg skulle avstå fra alt som jeg så langt har tilbakevist ville de som begunstiger depotisme ikke ha kommet lenger fram. Det vil alltid være stor forskjell mellom å underkue en mengde og å herske over et samfunn. Når isolerte mennesker, uansett hvor mange de er, blir underkuet en etter en under en enkelt person, virker dette på meg som bare tilfeller av herre og slave, ikke en nasjon og dens leder. De utgjør, kan du si, en opphopning, men ikke et samfunn eller en forening, for de har verken offentlig eiendom eller politiske organ. Dersom en slik mann hadde slavebundet halve verden, ville han likevel ikke vært annet enn et individ. Hans interesse, skilt fra den til resten, er aldri annet enn en privat interesse. Dersom han dør er imperiet etter ham uten forbindelser og enhet, på samme måte som ei eik som går i oppløsning og blir en haug av aske etter at ilden har konsumert den.
Grotius sier at en nasjon kan gi seg selv til en konge. I følge Grotius er da en nasjon en nasjon før den gir seg selv til kongen. Denne gaven er selv en sivil handling og forutsetter en offentlig beslutning. Følgelig, før man undersøker den handlingen der en nasjon velger en konge vil det være riktig å undersøke den handlingen som gjør en nasjon til en nasjon, for denne handlingen, som nødvendigvis blir utført før den andre, er det virkelige grunnlaget for samfunnet.
I virkeligheten, hva ville være grunnlaget for forpliktelsen til en minoritet til å underkaste seg avgjørelsen til en majoritet, så sant avgjørelsen ikke var enstemmig, dersom det ikke på forhånd var en konvensjon? Og hvorfra henter de hundre som ønsker en herre retten til å stemme på vegne av de ti som ikke ønsker en herre? Loven om et flertall av stemmene er selv opprettet ved konvensjon og forutsetter enstemmighet i det minste en gang.
Jeg går ut fra at menneskene gjennom de kreftene som hvert individ utøver for å opprettholde livet har nådd et punkt der de vanskelighetene som setter deres overlevelse i naturtilstanden i fare er overvunnet. Derfor kan denne primitive tilstanden ikke lenger vedvare, og den menneskelige rasen vil dø ut dersom den ikke forandrer sin måte å eksistere på.
Etter som menneskene ikke kan skape noen nye krefter, men bare kombinere og rette inn de som allerede eksisterer, har de ikke noe annet middel til å bevare seg selv enn å danne sammenslutninger av krefter som kan overvinne den motstanden, og sette dem i arbeid ved en enkelt bevegende kraft, og få dem til å arbeide sammen.
Denne summen av krefter kan bare bli produsert ved kombinasjon av mange. Men hvordan kan hvert menneske pantsette den kraften, denne styrken og friheten som er det viktigste instrumentet for hans bevarelse og som han bruker for å opprettholde livet, uten å skade seg selv, og uten å neglisjere de som han har omsorg for? Denne vanskeligheten, brukt på mitt emne, kan bli uttrykt på denne måten:
"Å finne en form for forening som kan forsvare og bevare med samfunnets hele styrke personen og eiendommen til hvert enkelt medlem, og som hver enkelt ved hjelp av, og ved å vokse sammen med alle, likevel selv kan adlyde, og fortsette å være fri som før." Slik er det grunnleggende problemet som den sosiale kontrakten gir løsning på.
Paragrafene i denne kontrakten er så fastsatt av lovens natur at den minste modifikasjon ville gjøre dem forgjeves og ineffektive, slik at selv om de kanskje aldri har blitt formelt uttalt er de overalt de samme, overalt taust akseptert og anerkjent, helt til den sosiale pakten blir brutt og hvert menneske gjenvinner sine opprinnelige rettigheter og sin naturlige frihet, mens de taper den konvensjonelle friheten som han oppga for den formelle.
Disse paragrafene er rett forstått mulig å redusere til bare en, om hvert medlems totale fraskrivelse av alle rettigheter og overgivelsen av dem til hele samfunnet; slik at, for det første, siden hver gir seg selv fullstendig opp er betingelsene like for alle, og siden betingelsene er like for alle har ingen noen interesse av å gjøre dem byrdefulle for andre.
Videre er denne fraskrivelsen av rettigheter blitt gjort uten reservasjoner, foreningen er så perfekt som den kan være, og et individuelt medlem kan ikke lenger kreve noe, for dersom noen rettigheter var overlatt til individene, og siden det ikke er noen felles overordnet over dem som kan være dommer over dem og dømme mellom medlemmene og offentligheten, er alle på noen punkter sin egen dommer, og ville derfor snart kreve å være det i alle saker. Da ville naturtilstanden fortsatt eksistere, og foreningen ville nødvendigvis bli tyrannisk og ubrukelig.
Kort sagt, ved at hver gir seg selv til alle gir han seg til ingen. Og siden det ikke er et medlem som vi ikke erverver de samme rettigheter over som vi frasier oss for oss selv, så vinner vi i samme mål som vi taper, og mer makt til å bevare det som vi har.
Dersom vi da ser bort fra det som ikke er vesentlig i den sosiale kontrakten skal vi finne at den kan reduseres til de følgende termene: "Hver av oss legger sin person inn i fellesskapet og hele sin makt under den overlegne direksjon av almenviljen. Og til gjengjeld mottar vi hvert medlem som en udelelig del av helheten".
Videre så oppretter denne foreningskontrakten et moralsk og kollektivt organ som er sammensatt av så mange medlemmer som foreningen har stemmer, og som mottar fra denne samme handlingen sin enhet, sitt felles selv [moi], sitt liv og sin vilje. Dette kommer istedenfor de individuelle personlighetene til partene som inngår kontrakten. Denne offentlige personen, som er dannet slik ved foreningen av alle de individuelle medlemmene, hadde tidligere navnet by. Og får nå navnet republikk eller politisk organ, som av sine medlemmer blir kalt for stat når den er passiv, suveren når den er aktiv, makt når den blir sammenliknet med liknende organ. Med hensyn til medlemmene tar de kollektivt navnet folk, og er individuelt kalt borgere, som deltakere i den suverene makten, og undersåttere som underlagt statens lover. Men disse termene blir ofte blandet sammen og blir misforstått. Det er tilstrekkelig å vite hvordan man skjelner mellom dem når de blir brukt med fullstendig presisjon.
Vi ser av dette at foreningshandlingen inneholder en gjensidig forpliktelse mellom det offentlige og individene, som så og si inngår en avtale med seg selv, og blir engasjert i et dobbelt forhold, som medlem av suverenen overfor individene, og som medlem av staten overfor suverenen. Men vi kan ikke her anvende den sivile lovens maksime om at ingen er bundet av en avtale med seg selv; for det er stor forskjell mellom å være bundet overfor seg selv og overfor en helhet som man er en del av.
Vi må videre iaktta at den offentlige beslutningen som kan binde alle undersåtter til suverenen som følge av de to ulike relasjonene som hver av dem blir sett under ikke kan, av en motsatt grunn, binde suverenen overfor seg selv; og i henhold til dette står det i motsetning til naturen til det politiske organet for suverenen å pålegge seg selv en lov som den ikke kan overskride. Etter som det bare kan bli betraktet under en og den samme relasjonen er det i posisjonen til et individ som inngår en kontrakt med seg selv; hvorav vi ser at det ikke er, og heller ikke kan være, noen grunnleggende lov som binder folkets organ, ikke engang den sosiale kontrakten. Dette impliserer ikke at et slikt organ ikke kan inngå forbindelser med andre når det ikke nedverdiger denne kontrakten, for med hensyn til utlendinger blir det et enkelt vesen, et individ.
Men det politiske organet eller suverenen, som henter sin eksistens fra kontraktens ukrenkelighet, kan aldri binde seg selv, ikke engang overfor andre, i noe som nedverdiger den opprinnelige loven, som å fraskrive seg deler av seg selv, eller underkaste seg under en annen suveren. Å krenke denne loven som det eksisterer ved ville være å tilintetgjøre seg selv; og det som er ingenting skaper ingenting.
Så snart som massen er forenet i en enhet er det umulig å skade en av dets medlemmer uten å angripe denne enheten, og enda mindre å skade enheten uten at medlemmene føler virkningen. Slik forplikter plikten og interessen de to kontraktpartene til å gi hverandre gjensidig hjelp, og menneskene selv burde søke å kombinere i dette tofoldige forholdet alle de fordelene som følger av det.
Suverenen som tidligere bare var et av de individene som inngår i den, verken har eller kan ha noen interesse som står i motsetning til disses, følgelig trenger suverenens makt ingen garanti overfor sine undersåtter siden det er umulig at organet skulle prøve å skade alle sine medlemmer. Og vi skal heretter se at det ikke kan skade noen som individ. Suverenen er alltid alt den trenger å være, av den enkle grunn at det er slik.
Men dette er ikke tilfellet med hensyn til undersåttenes forhold til suverenen, som til tross for den allmenne interessen, ikke ville ha sikkerhet for at de utfører sine avtaler, dersom den ikke fant midler til å sikre seg deres troskap.
Hvert individ kan, som et menneske, ha en spesiell vilje som står i motsetning til eller avviker fra almenviljen som han har som borger. Hans private interesser kan tilskynde ham til helt andre ting enn de felles interessene. Hans absolutte og naturlig uavhengige eksistens kan få ham til å betrakte det han skylder den felles saken for å være et nådig bidrag, som det vil være et mindre tap for andre å miste enn det vil være en byrde for ham å bidra med. Og overfor den moralske personen som konstituerer staten som et forestilt vesen siden den ikke er et menneske, ville han være villig til å nyte rettighetene til en borger uten å oppfylle pliktene til en undersått. Utviklingen av slik urettferdighet ville føre til ødeleggelsen av det politiske organet.
For at den sosiale pakten ikke skal bli et intetsigende formular vil den taust inkludere denne forpliktelsen, som stiller makt bak de andre, at hvem som enn avslår å adlyde almenviljen skal bli tvunget til å gjøre det. Det betyr ingenting annet at han skal bli tvunget til å være fri, for slik er forholdene som, ved å forene hver borger med sitt fedreland, garanterer ham fra all personlig avhengighet, et forhold som sikrer kontrollen og virksomheten til den politiske maskinen, og sørger for at legitime sivile avtaler overholdes, og som uten dette ville være absurd og tyrannisk, og underlagt de mest enorme misbruk.
Overgangen fra naturtilstanden til den sivile staten produserer i mennesket en merkverdig forandring, ved å erstatte instinktet med rettferdighet som rettesnor for handlingene hans. Derved får handlingene hans den moralske kvaliteten som de tidligere manglet. Det er bare når pliktens røst overtar etter den fysiske impulsen, og loven overtar for appetitten, at mennesket, som fram til da bare hadde tatt hensyn til seg selv, ser at det er forpliktet til å handle etter andre prinsipp, og å konsultere sin fornuft før det hører på sine tilbøyeligheter. Selv om det i denne tilstanden er fratatt mange fordeler som det hentet fra naturen erverver det til gjengjeld mange som er like store. Evnene dets får øvelse og blir utviklet, og ideene blir utvidet, og følelsene blir foredlet. Hele ånden er oppløftet slik at dersom ikke misbruk av denne nye tilstanden ofte fornedret det til å falle lavere enn de forholdene det kom fra, så burde det velsigne det lykkelige øyeblikket som frigjorde det fra naturtilstanden for alltid, og omformet ham til et intelligent vesen og menneske.
La oss framstille dette på en enkel måte for å sammenlikne. Det mennesket taper ved den sosiale kontrakten er sin naturlige frihet og en ubegrenset rett til alt som frister det og som det er i stand til å få tak i. Det mennesket vinner er sivil frihet og eiendomsrett over alt det det besitter. For at vi ikke skal ta feil med hensyn til denne kompensasjonen må vi skille klart mellom naturlig frihet, som bare er begrenset av individuelle krefter, og sivil frihet, som er begrenset av almenviljen, og besittelse, som ikke er annet enn resultatet av makt eller retten til den første som tar noe i besittelse, og eiendom, som bare kan baseres på en positiv fordring [støttet av lov].
I tillegg til det foregående kan vi legge til ervervelsen av samfunnets moralske frihet, som alene gjør mennesket til sann herre over seg selv, for å være drevet av impulser og lyster er slaveri, mens lydighet overfor en lov som en selv fritt aksepterer er frihet. Men jeg har allerede sagt for mye om dette, og den filosofiske meningen til termen frihet er ikke en del av dette emnet.
Hver personer som er medlem av samfunnet i det det blir dannet overgir seg til det, akkurat som han er, med alle sine evner og sin eiendom. Ved denne handlingen forandrer ikke besittelse sin natur når den går fra hand til hand, og blir eiendom i hendene til suverenen. Men siden makten til staten er uten sammenlikning mye større enn individets makt er også offentlig eiendom sikrere og mer ugjenkallelig, uten å være mer legitim, i det minste med hensyn til utlendinger, for staten, med hensyn til sine medlemmer, eier all deres eiendom i henhold til den sosiale kontrakten, som i staten tjener som grunnlag for rettigheter. Men med hensyn til andre makter er den eier bare med retten som første besitter, som den utleder fra individer.
Retten som første besitter er mer virkelig enn den sterkestes rett, men den blir først en virkelig rett etter etableringen av eiendom. Hvert menneske har i følge naturen en rett til alt som det trenger, men den positive handlingen som gjør ham til eier av bestemte eiendeler utelukker ham fra resten av tingene. Hans porsjon er delt ut til ham, og han bør begrense seg til den, og har ingen videre rett til den udelte eiendommen. Dette er grunnen til at retten til den første besitter, som er så svak i naturtilstanden, blir respektert av hvert medlem av en stat. I denne retten respekterer mennesker ikke så mye det som tilhører andre som det som ikke tilhører dem selv.
For å gjøre retten til den første besitter til lovlig besittelse er de følgende betingelser vanligvis nødvendige: For det første må landet ikke allerede være bebodd av andre. For det andre må et menneske bare ta det området som er nødvendig for at det skal overleve. For det tredje kan han ikke bare ta det i besittelse ved en tom seremoni, men gjennom arbeid og dyrking, som er det eneste merket på eierskap som, ved mangel på lovlig eierskap, bør bli respektert av andre.
Dersom vi innvilger retten til den første besitter til de som har behov for eiendom og bearbeider den, utvider vi den ikke da ikke så langt som det er mulig å gå? Er det umulig å anvise grenser for denne retten? Vil bare det å sette foten på felles jord være tilstrekkelig til å ha et umiddelbart krav på å eie jorda? Vil makten til å drive bort andre mennesker fra den for et øyeblikk være tilstrekkelig til å ta fra dem retten til noen gang å vende tilbake til jorda? Hvordan kan et menneske eller et folk ta et enormt territorium i besittelse og rane hele den menneskelige rase for det utenom ved en straffbar bemektigelse, siden andre mennesker blir berøvet bostedet og den overlevelsen som naturen har gitt dem i fellesskap? Da Nuñes Balboa på stranda tok Stillehavet i besittelse og hele Sør-Amerika i navnet til Spanias konge, var dette tilstrekkelig til å ta eiendommen fra alle innbyggerne og utelukke den fra alle verdens fyrster? Ut fra denne antagelsen kan det ha vært mange slike forgjeves seremonier. Og den katolske kongen og hans regjering kunne med letthet ta hele verden i besittelse, og etterpå bare kutte bort fra imperiet det som allerede var okkupert av andre fyrster.
Vi oppfatter hvordan jorda til individene, forent og sammenhengende, blir offentlig eiendom, og hvordan retten til suverenitet, som utvides fra undersåttene til landet som de okkuperer, samtidig blir virkelig og personlig. Det plasserer besitterne i større avhengighet, og gjør deres egne krefter til en garanti for deres trofasthet - en fordel som det virker som om oldtidas monarker ikke klart oppfattet, for de kalte seg bare konger av perserne eller makedonerne, og synes å ha betraktet seg som høvdinger over mennesker heller enn som eiere av land. Dagens monarker kaller seg selv for konger av Frankrike, Spania, England etc. Ved slik å holde landet er de sikre på å holde på innbyggerne.
Det spesielle ved denne fraskrivelsen er at samfunnet, ved å motta eiendommen til individene, så langt fra ranet dem, bare sikret dem deres lovlige besittelser, og forandret bemektigelse til sann rett og eiendom. Besitterne ble betraktet som forvarere av offentlig eiendom, og deres retter ble respektert av alle medlemmer av staten, så vel som opprettholdt av alle dens krefter mot fremmede. De har ved en overføring som var fordelaktig for offentligheten og enda mer for dem selv ervervet alt som de ga opp - et paradoks som lett forklares ved å skille mellom rettene som suverenen og eieren har over den samme eiendommen, som vi senere skal se.
Det kan også skje at mennesker begynner å slutte seg sammen før de besitter noe som helst, og at etter at de har okkupert områder som er tilstrekkelige for alle lever der i fellesskap, eller deler det mellom seg, enten likt eller i forhold som fastsettes av suverenen. Uansett hvordan denne ervervelsen er gjort er den retten som hvert individ har over sin egen eiendom alltid underordnet den retten som samfunnet har over alle, ellers ville det ikke være noen stabilitet i den sosiale foreningen, og ingen virkelig kraft i utøvingen av suverenitet.
Jeg skal avslutte denne boka med en bemerkning som bør tjene som grunnlag for hele det sosiale systemet. Den er at istedenfor å ødelegge naturlig likhet erstatter tvert i mot den grunnleggende pakten den fysiske ulikheten som naturen gir menneskene med en moralsk og lovlig likhet. Selv om menneskene er ulike i styrke eller intellekt blir de like i henhold til konvensjon og lovlige rettigheter. [Her har Rousseau ei fotnote: "Under dårlige regjeringer er denne likheten bare tilsynelatende; den tjener bare til å holde de fattige i elendighet og de rike i deres tilrante rikdom. I virkeligheten er lover alltid nyttige for de som besitter og skadelige for de som ikke har noe; herav følger det at den sosiale tilstanden er fordelaktig for mennesker bare så langt som de har noe, og ingen har for mye."]
Til Bok 2
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: