Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her skal vi se hva som kunne være spesielt med Northumbria og Danelagen. Vi begynner med den skildringa som Fletcher har gitt av Northumbria.
William av Malmesbury skrev at når engelske konger besøkte Northumbria var de alltid i følge med store troppestyrker, langt større enn det alminnelige følget av militære følgesvenner. William var en skarp observatør som skrev i den første fjerdedelen av det tolvte århundret. Northumbria ble sett på som et farlig sted, og kongene gjorde militære forberedelser før de besøkte Northumbria.
Og det var vanskelig å reise til Northumbria. Normalt reiste den kongelige husholdningen like raskt som de langsomste kjøretøyene som var med i følget. Det kunne være knappe to mil om dagen. Det kunne ta to til tre veker å reise fra Winchester til York. Og enda mer dersom man tar med diverse stopp underveis.
Det kunne være vanskelig å krysse Humber. Det var fergeforbindelse over utløpet av Humber fra Barton-on-Humber til Brough. Denne fergeforbindelsen hadde eksistert fra romertida, og kanskje enda lenger, der Ermine Street kom fram til elva. Nord for elveleiet gikk den romerske Petuaria, den romerske veien som svinget nordvestover ved foten av Yorkshire Wolds mot York. Flatt myrland lå vestfor veien der elvene Derwent og Ouse buktet seg mot Humber. Dette landet kalles fortsatt i Yorkshire for ing, et ord som kommer av det gammelnorske ordet for myrlende som er utsatt for oversvømmelse.
Dersom man ønsket å komme landeveien til York uten å krysse Humber måtte man reise langs den andre romerske hovedveien som gikk nordover og fortsatt var i bruk i angelsaksisk tid. Fra Doncaster der veiene fra Lincoln og Leicester møttes gikk veien mot vest gjennom Castleford og Todcaster til York. Denne veien fulgte trolig Knut tidlig i 1016. I området mellom denne veien på strekninga Doncaster-York og Ermine Street fra overgangen over Humber renner de elvene som renner ut i Humber sammen, Trent og Don, Aire og Wharfe, Ouse og Derwent. Det hender selv i dag at de overflommer landskapet, og i det ellevte århundret var dette et myrlandskap der det bodde få mennesker.
Vest for de romerske veiene var det kort vei til Penninene. Der var det vanskelig å ta seg fram mot nord. På den andre sida av Penninene lå Lancashire. Også her gikk en romervei mot nord. Den nådde fram til Lake District med sitt fjellandskap, og her førte veien opp Ribblesdale og ned Wharfedale og til slettelandet ved York.
Northumbria ble sjelden besøkt av kongene, og kongene hadde et svakere grep om Northumbria enn om områdene lenger mot sør. Engelske konger eide få gods nord for Humber. De eldgamle administrative distriktene var ikke blitt delt opp på samme måte som i Western Midlands, og det store Yorkshire overlevde intakt. Sør for Humber var det omkring sytti myntverk som slo kongens mynt, og nord for Humber var det bare et. I Northumbria nådde ikke kongens makt fram til undersåttene, den skapte ikke og formet ikke institusjoner, skriver Fletcher, på den måten det foregikk i Berkshire eller Northamptonshire eller Dorset og Sussex.
Den viktigste personen i det nordlige England var ikke kongen, men St Cuthbert. Området mellom Tees og Tyne var kjent som Cuthberts land. Kort tid etter at han døde i 687 ble Cuthbert kjent som en helgen. [Om Cuthbert kan du lese i kapittel 27 av bok fire i Bedes engelske historie.] Bede skrev også en helgenbiografi om Cuthbert. Restene, relikviene, av Cuthbert ble tatt vare på i katedralen i Durham. Cuthbert ble Northumbrias skytshelgen. Vikingangrepet på Cuthberts kloster Lindisfarne i 793 skapte sjokk.
Da munkene til slutt i 875 forlot Lindisfarne tok de restene av Cuthbert med seg og vandret rundt med dem i sju år. I 883 slo disse munkene seg ned ved Chester-le-Street i Weardale. Der holdt de til i litt mer enn et århundre. I 995 flyttet til det som ble Cuthberts varige hvilested, Durham.
Cuthbert var ikke den eneste helgenen som Northumbria hadde. Wilfrid som døde i 709 [og som Bede også skrev om] var en annen av Northumbrias helgener. De hellige levningene av ham ble oppbevarte i klosteret Ripon.
Det oppstod tilbedelse av minnet om disse personene, og også av minnet om andre hellige personer. De ble oppfattet som fortsatt levende og virksomme. De var kilder av hellig energi som det var mulig å få kontakt med. Det var vanlig å gi gaver i dette samfunnet ved enhver anledning der en ville oppnå noe fra andre. Og de kirkene som hadde hellige levninger, relikvier, fikk rike gaver fra personer som ville nyte godt av helgenenes undergjørende kraft.
Relikvier tiltrakk seg pilegrimer. Stedene der de ble oppbevart var hellige og ukrenkelige, der kunne forfulgte få et ukrenkelig fristed. Dette var offentlig akseptert og handhevet både av kirka og av staten.
Etter helgenene var det de store aristokratiske familiene som var av betydning i Northumbria. Vi vet ikke så mye om dem. Det finnes noen historier om dem. De er nevnt i noen chartre. Disse var dokumenter fra kongene der kongene garanterte land til noen. Dokumentet var undertegnet av vitner, framstående personer som garanterte for at transaksjonen var foretatt. Navnene på vitnene forteller hvem som var mektige personer i England, og om hvilke navn bestemte familier brukte å gi.
Ei beretning fra Northumbria forteller at:
Kong Erik (Blodøks) ble drept ved forræderi av Maccus på et bestemt øde sted som er kalt for Stainmore. Han var forrådt av jarl Oswulf, og etterpå regjerte kong Eadred i disse distriktene.
Stainmore er et øde og trist sted i høylandet der romerveien fra Catterick til Carlisle svinger over taket på Penninene før veien går ned til Westmoreland. Maccus var en norsk fiende av Erik Blodøks. Etter drapet kom hele Northumbria under kong Eadred av Wessex. Han utnevnte en jarl for å styre Northumbria. Den utnevnte var Oswulf, mannen som hadde forrådt Erik. Oswulf var også bestefar til jarl Uhtred, som selv skulle bli forrådt og drept seksti år senere.
Oswulf tilhørte en framstående familie magnater som kunne tilhøre en av slektslinjene fra de tidligere kongelige familiene i Northumbria. I minst tre generasjoner hadde forfedrene hans regjert et fyrstedømme som hadde holdt ut mot vikingene i den nordlige delen av Northumbria. De hadde sitt hovedsete ved Bamburgh, og det var som "high-reeves" av Bamburgh at de er kjent for oss. Det er en underlig tittel, skriver Fletcher. Og i kilder fra det tiende århundret ble den bare brukt om dynastiet i Bamburgh. De var nærmest som konger.
Bamburgh ligger på kysten av det moderne Northumberland like sør for Lindisfarne. I dag er det en landsby som er dominert av en klippe som ligger ved sjøkanten og som har en normannisk borg på toppen. Denne borgen ble ombygd i 1890-årene av lord Armstrong. I angelsaksisk tid gikk sjøen lenger opp enn den gjør i dag. I Oswalds tid ville klippen trolig ha vært omgitt av vann ved flo sjø. Klippen ved Bamburgh er den sterkeste naturlige festninga på Englands nordøstkyst. Før det ble utviklet avansert beleiringsutstyr må den ha vært uinntakelig.
Bamburgh hadde vært brukt som hovedkvarter for herskere i Northumbria langt tilbake i tida. Northumbria hadde vært delt i to kongedømmer, Deira og Bernicia. Deira bestod av Yorkshire og Lancashire, og Bernicia var den nordlige delen av Northumbria. Det hadde ofte vært fiendskap mellom disse to kongedømmene mens de var atskilte. Og selv etter at de var blitt slått sammen i det sjuende århundret hendte det at fiendskapet blusset opp. Fletcher skriver at innbyggerne lenge opplevde at Deira og Bernicia hadde to atskilte identiteter, og at dette lå under uroligheter i det tiende og ellevte århundret.
Det virker som om Bamburgh var sentrum for kongemakta i Bernicia i det sjette århundret da angelske innvandrere begynte å etablere seg i nord. Det var en av de residensene som kongene i Bernicia foretrakk i det sjuende århundret. Og da kongene ble kristne opprettet de sitt tidligste biskopsete og kloster ved Lindisfarne som ligger i nærheten av Bamburgh. Etter at danske vikinger hadde erobret Deira i 870-årene fortsatte Bernicia å ligge under de angelske herskerne i Bamburgh. Det var et uavhengig fyrstedømme under sine "high-reeves" i Bamburgh. En samtidig kronikør i Wessex nevnte blant de kongene som underkastet seg kong Athelstan av Wessex i 927 Ealdred av Bamburgh, far til jarl Oswulf. Herskerne i Bamburgh hadde sin kirke hos etterkommerne etter munkene i Lindisfarne, biskopen og presteskapet til St Cuthberts land i Chester-le-Street. Forholdet mellom biskopene og herskerne i Bamburgh var nære og vennlige.
Oswalds forfremmelse fra high-reeve i Bamburgh til jarl over Northumbria var trolig knyttet til drapet på Erik Blodøks, skriver Fletcher. For å ha forrådt Erik til Maccus ble Oswald belønnet av kong Eadred med å bli utnevnt til å administrere Eriks kongedømme York (eller Deira). Men han som var jarl over Northumbria og high-reeve av Bamburgh var ikke en embetsmann under kongen, men mer en vasalfyrste. Denne tvetydigheten i forholdet mellom kongene av England og jarlene i Northumbria er et viktig element i vår historie. Hvordan la Oswald Deira under seg da han var kvitt Erik Blodøks? Spilte den engelske kongen en rolle i dette? Hadde den engelske kongen noen reell makt her nord? Kunne kong Eadred i det fjerne Winchester gjøre annet enn å godta det som skjedde i Northumbria? Fra noen synsvinkler kunne det se slik ut. Oswalds familie hadde styrt i et århundre med liten innblanding utenfra. Kongene i Wessex var nykommere med dårlig begrunnede krav på makt i nord som bare var knapt en generasjon gamle. Hvem brydde folk i Northumbria seg mest om, de gamle og nære herskerne fra Bamburgh eller de fjerne kongene i Wessex? Hvilken makt var de i stand til å utøve i nord?
Da herskerne fra Bamburgh fikk området sitt utvidet til også å omfatte Deira ville de bli stilt overfor oppgaven å forhandle fram et nytt sett forbindelser som de kunne hevde seg gjennom. De var ikke fremmede i det sørlige Northumbria.
Erkebiskopen i York var den viktigste personen i det tiende århundrets Yorkshire, skrev Fletcher. Han var formelt den øverste mann i kirka i nord, selv om biskopen og prestene ved St Cuthberts samfunn kunne tvile på det. I York hadde kirka og erkebiskopen fått vikingene tett inn på seg og hadde måttet leve med dette nærværet. York var setet til de skandinaviske herskerne over Deira fra 870-årene til 950-årene. Dette var noe erkebiskopene hadde måttet tilpasse seg. Og også vikingene og deres etterkommere tilpasset seg. En tidlig dansk hersker i York, Guthfrith, som døde i 895, ble kristen og ble gravlagt under hovedkirka i York. Erkebiskop Wulfstan I (931-956) ble i sør sett på som alt for imøtekommende overfor Erik Blodøks. Men det var ikke naturlig eller normalt for Wulfstan å være underdanig overfor kongene i Wessex. Kontroll fra sør hadde nylig blitt tvunget gjennom med våpenmakt av kong Athelstan, og de turbulente begivenhetene som fulgte etterpå viste hvor skjør og svak denne kontrollen var. Og den kunne være kortvarig.
Det ser ut til at erkebiskop Wulfstan trakk seg tilbake etter at Erik Blodøks var ferdig. Etterfølgerne hans ser ut til å komme fra det sørøstlige Midlands i området Mercia/East Anglia. De var utnevnt av kongen. Det viser at kongene i Wessex utøvet makt i Northumbria. Fra 962 holdt erkebiskopene av York på samme tid også bispedømmet Worcester. Dette var både for å binde erkebiskopene i York til det sørlige England og for å øke inntektene deres.
Det ser ut til at jarl Oswald styrte over Northumbria, både Bernicia og Deira, i fjorten år. I 966 ser det ut til at en Oslac var blitt ealdorman i Deira. Det er mulig at dette var en slektning av Oswald, skriver Fletcher, siden de begge hadde navn som begynte med Os-. Men det kan også ha hendt at Oslac kom sørfra for han hadde en sønn med tilknytning til Cambridgeshire. Men det som er viktig er at Northumbria var blitt delt i to. I den nordlige delen, i Bernicia, regjerte Oswald og i Deira regjerte Oslac. Denne delingen må ha blitt foretatt av kongen.
Oslac ser ut til å ha vært en trofast undersått til kong Edgar. Oswald døde på et eller annet ukjent tidspunkt. Og på et eller annet ukjent tidspunkt fikk han en etterfølger, som ble en kollega til Oslac. Denne nye personen het Eadwulf med tilnavnet "Evil-child". Han ble ealdorman over Bernicia, mens Oslac var sjef i Deira.
To år senere var Oslac knust og ble sendt i eksil i utlandet. Vi vet ikke hvorfor Oslac ble landsforvist. Kong Edgar døde i 975. Deretter var det uenighet om hvem som skulle bli hans etterfølger. Edgar hadde to sønner som ikke var voksne. Først ble den eldste, Edward, konge i 975, og han ble drept i 978. Deretter ble den yngre broren konge. Det var Æthelred den andre. Fletcher skriver at det er fristende å tro at Oslac ble landsforvist fordi han satset på feil person i kampen om kongedømmet.
Også Eadwulf Evil-child ble borte fra historia omkring denne tida. I Bernicia ble Waltheof ny jarl. Han var sønn av Oswald og far til Uhtred. I Deira ble en mann som het Thored jarl. Vi vet ikke noe sikkert om avstamminga hans. Men navnet hans er ikke engelsk, men gammelnorsk.
Fletcher skriver at når vi betrakter den verdslige eliten i Deira eller Yorkshire blir vi med en gang stilt overfor den skandinaviske bosetninga i det østlige England i vikingtida. Et av spørsmålene som har blitt mye diskutert er om den skandinaviske bosetninga var resultat av en masseinnvandring av bønder som forandret den etniske balansen i den regionene der den slo seg ned? Eller var det et mye mindre antall krigshærer som la under seg gods og land og fordrev angelsaksiske aristokrater, men ikke forandret sammensetninga av bondesamfunnet? Den skandinaviske innvandringa foregikk gjennom lang tid i det niende og tiende århundret, og den slo seg ned i en stor del av det østlige England, fra Suffolk og til det nordlige Yorkshire, og også langs vestkysten i det nordlige England, i Lancashire, Westmoreland og Cumberland og på Isle og Man. Den slo seg ned i alle typer landskap, på åkerjord i lavlandet og på beitemarkene i høylandet og langs kysten der fiske var viktig og i byene.
Vi vet en hel del om hvordan den skandinaviske innvandringa virket på de herskende lag av befolkninga i Deira. Fletcher skriver at de skandinaviske herskerne i York utvilsomt ville ha belønnet sine følgesvenner med jord. Herskerne ville ikke ha vart lenge dersom de ikke gjorde det. Navnene til elitegruppen har en tydelig skandinavisk karakter. Fletcher gir noen eksempler fra East Riding i Yorkshire. Her garanterte kong Edgar i 963 et gods ved Newbald til en Gunnar, mellom 978 og 1016 ga en viss Arnketel land ved Lockington til klostret ved Ramsey, og ikke lenge etter bygde en Ulf ei kirke ved Aldbrough på kysten av Yorkshire. Dette var tre skandinaviske navn. Dessuten finnes det mange stedsnavn som har skandinaviske røtter. I Yorkshire er det plenty av slike stedsnavn. Og det ble laget og satt opp mange steinskulpturer i skandinavisk stil.
Dette betyr ikke at hele aristokratiet i Yorkshire var av skandinavisk avstamming i det tiende århundret. Dette var en angloskandinavisk elite. Men de nevnte tegnene på skandinavisk innvandring som er svært vanlig og utbredte i Yorkshire finnes ikke nord for elva Tees i Bernicia. Her er det klar forskjell på de to delene av Northumbria.
Stedsnavnene tyder på at norrønt mål, språket i Danmark og Norge, ble utbredt i Yorkshire. Fletcher skriver at det er vanskelig å motstå den konklusjonen at i det minste i noen områder må bosetning av (skandinaviske) innvandrere til landsbygda ha vært ganske tett. Det er ikke bare det at et stort antall landsbyer i Yorkshire har navn som ender på de karakteristiske norrøne etterstavelsene -by og -thorp, slik at Danby betyr bosetning av dansker og Bishopsthorpe betyr biskopens gods. Ta stedsnavnet Helperby i North Riding i Yorkshire. Det betyr -by (bosetninga) til ei kvinne med det norrøne navnet Hjálp. Folkene som først brukte dette navnet brukte det norrøne inflexionale genitiv i -er heller enn det gammelengelske genitiv i -es. Altså Hjálp-er-by heller enn Hjálp-es-by. Det følger av dette at gammelnorsk var dagligtalens språk i området rundt Helperby, og dette tyder på at det var et ganske tett av innvandrere på et lavt sosialt nivå. Fletcher nevner andre tegn som tyder på at det var tett med innvandrere fra Skandinavia i Yorkshire, som de mange stedsnavnene og også dialektord som fortsatt er i bruk.
Arkeologene har ikke vært i stand til å finne mange bosetninger som de med sikkerhet kan vite har vært skandinaviske. Men utgravinga av Coppergate i York fra 1976 til 1982 viste utstrekninga av skandinaviske bidrag til det økonomiske livet i York i det tiende og ellevte århundret. Selv gatenavnet "Coppergate" har skandinavisk opphav - koppari-gata. Man fant svært mange ulike gjenstander etter de folkene som hadde bodd der, som klær og sko og kammer og redskaper og mynter og kopper og boller og spillebrikker, for å nevne noe. Dette kan bli sett i Jordvikmuseet. Det ble også funnet gjenstander som var importert fra Norge, som slipesteiner og bryner, og mange gjenstander som var importert fra andre land.
Coppergate og andre steder i York viser at byen var travel, levende og full av folk. Det ble skapt rikdommer i York, noe vi kan se av det den ble brukt til. Byens borgerskap bygde kirker, som St Mary Castlegate som ble bygd av Grim og Aese.
Byrhtferth av Ramsey, som skrev omkring år 1000, anslo befolkninga i York til å være omkring 30.000 personer. Moderne historikere har brukt å mene at dette var et overdrevet anslag. Men Byrhtferth var en anerkjent matematiker som hadde trening i å arbeide med tall og som behandlet dem med omhu. Anslaget hans fortjener derfor å bli tatt alvorlig.
York var en stor og blomstrende by etter det ellevte århundrets standard. Den var en enestående by i Northumbria. Ellers var bosetningene i Northumbria ikke mer enn landsbyer. Disse bosetningene inngikk ofte i det som er kjent som en "multiple estate". En multiple estate var en jordbruksenhet som var organisert rundt en sentral bosetning som andre bosetninger var underlagt. De sistnevnte skulle levere produkter og tjenester til den sentrale bosetninga. Fletcher presenterer et kart der to multiple estates er tegnet inn. Disse er Howden og Welton, som begge lå i Yorkshire. Disse store eiendommene omfattet både åkerland og beitemarker og skog og elver, og de strakte seg utover tusenvis av acres. Begge lå sentralt i forhold til kommunikasjonene i Yorkshire, og begge kom under biskopen av Durham i slutten av det ellevte århundret.
Fletcher skriver at det ble brukt forskjellige betegnelser for multiple estates i tidlig middelalder i England. I Northumbria ble de vanligvis, og forvirrende, kalt for shires. Ordet shire ble ofte lagt til navnet til den multiple estatens sentrale sted, slik at man fikk for eksempel Allertonshire, Howdenshire, Weltonshire, Richmondshire, Hexhamshire og Norhamshire. Det fantes også andre typer jordeiendommer i Northumbria, men multiple estates var vanligere i nord enn sør for Humber. Multiple estates krevde administrative ferdigheter av den som skulle lede dem for at den skulle fungere godt siden de var så vidt komplekse enheter. Multiple estates krevde personer som stod mellom godseieren og folkene som utførte arbeidet på markene og i verkstedene. Disse personene skulle både planlegge arbeidet gjennom året og kjenne alle redskapene og deres bruk og kjenne landskapet grundig og også kunne forhandle med ulike parter og avgjøre mange ulike spørsmål på en slik måte at tingene fungerte. Disse var viktige personer.
Fletcher skriver at det var mange trekk ved måten Yorkshire ble administrert på som hadde skandinavisk opphav. De tre "ridings" som Yorkshire var delt inn i, North, East og West, hadde sine navn fra gammelnordisk terminologi. Ridings var ofte delt inn i "wapentakes", et ord som også kom fra gammelnordisk. De særegenhetene som utmerket lovene i det østlige England som hadde vært under skandinavisk innflytelse gjenspeiles i termen "Danelagen" = "Danskeloven" = Danelaw". Svært mange av de lovene og reglene som ble fulgt var av gammelnordisk opphav. Også ord som betegnet sosiale forhold var hentet fra norrønt språk.
Et slikt ord var "hold". Det betegnet en svært høg sosial rang. I et gammelt dokument var en "hold" likestilt med "high-reeve". Distriktet Holderness mener man var et distrikt som var underlagt denne hold.
Den eneste personen som vi kjenner fra det ellevte århundrets Yorkshire som var en "hold" var Thurbrand the Hold, som drepte jarl Uhtred. Etterkommerne til Thurbrand eide land i Holdernes, mens Uhtred var av Bamburgh.
Fletcher skriver at fiendskapet mellom Thurbrand og Uhtred kan skyldes spenningen mellom Deira og Bernicia, mellom nord og sør i Northumbria, mellom angler og angloskandinaver, mellom rivaliserende familier og deres nettverk i en maktkamp.
Det foregikk en feide, en blodfeide, mellom familiene til Thurbrand og Uhtred. Denne feiden kommer Fletcher inn på gjennom hele boka, og det er den som har gitt navn til boka: "Bloodfeud - Murder and Revenge in Anglo-Saxon England". Feider av denne typen var ikke uvanlige, og de tidligste angelsaksiske lovene, som de tidlige lovene fra Kent og Ines lov fra Wessex, forsøkte å regulere disse feidene og å hindre at de spredte seg og utviklet seg til borgerkriger, og å legge forutsetninger for at de kunne bilegges. Derfor fastsatte de andre måter å behandle drap på enn å utføre hevndrap. Det er her at "Wergeld" kommer inn. Wergeld var den erstatningen som skulle betales ved drap for å gjøre opp saken. Dersom wergeld ikke ble betalt hadde den forurettede part rett til å søke gjengjeld ved å drepe personer i drapsmannenes slekt. Kongene på denne tida var ikke mektige nok til å stoppe feider eller å hindre at de utviklet seg, men de prøvde å regulere feidene og å skape forutsetninger for at de ikke oppstod, og for at de kunne bilegges.
Denne feiden er ikke tema her i denne teksten. Uhtred var ikke bare framstående fordi han kom fra en rik og mektig familie, men også fordi han var en dyktig kriger. Her er den historien som ble skrevet ned i Durham seksti år etter at Uhtred døde om hans første store krigsinnsats:
I regjeringstida til Ethelred, engelskmennenes konge, hadde skottenes konge Malcolm samlet hæren fra hele Skottland og ødelagt northumbrernes provins med ild og nedslakting og omringet og beleiret Durham ....... Waltheof, som var jarl til Northumbria, låste seg inne i Bamburgh. Han var en svært gammel mann og for gammel til å føre krig mot fienden ......... Hans sønn Uhtred var en ung mann som var svært energisk og svært dyktig i krig ...... Han så at landet ble lagt øde av fienden og at Durham ble beleiret og at faren hans ikke var i stand til å handle, og den unge krigeren samlet da northumbrernes hær og folket i Yorkshire, ingen liten styrke, og slaktet nesten hele den skotske hæren; selv kongen dens unnslapp bare såvidt ved å flykte sammen med noen få menn. Uhtred fikk de dødes hoder gjort mer presentable med håret flettet, som da var skikken, og transportert til Durham. Der ble de vasket av fire kvinner og satt på staker rundt festningsverkene. Kvinnene som hadde vasket hodene fikk hver ei ku som betaling.
Denne kampen foregikk trolig i 1006. Bakgrunnen til denne begivenheten var at det hadde oppstått et nytt monarki i det nordlige Britannia i det tiende århundret, og det ville hevde seg. Vi vet ikke mye om det tidlige skotske kongedømmet. Da de northumbriske kongenes makt var som størst i det sjuende og åttende århundret hadde deres makt strakt seg nordover til Firth of Forth og vestover til Galloway og Ayrshire. Det meste av Skottland sør for linja Forth-Clyde hadde vært underlagt Northumbria, og kongedømmet Strathclyde, eller Rheged, var underlagt Northumbria. På den andre sida av linja Forth-Clyde lå to keltiske fyrstedømmer. I øst var piktenes kongedømme og i vest var skottenes kongedømme. Det sentrale området i piktenes kongedømme lå mellom Firth of Forth og Moray Firth.
Det skotske kongedømmet ekspanderte østover på bekostning av piktene i løpet av det niende århundret, og piktene forsvant som et eget folk. Det sentrale området til det skotske kongedømmet kom til å bli liggende i det sørlige området av det som hadde vært piktenes land.
De skotske herskerne ønsket å legge under seg områder som lå lenger mot sør. Der hadde Strathclyde gjenoppstått i vest etter at angrep fra vikingene hadde svekket Northumbria. Strathclyde hadde greid å trenge sørover til Cumbria. I de neste generasjonene greide skottene å få makt over Strathclyde. I 1018 døde dynastiet til Strathclyde ut. Deretter krevde skottene også overhøyhet over Cumbria.
Skottene så også mot sørøst, mot Lothian, den nordlige delen av Bernicia og Northumbria. Northumbria var svekket av vikingene og dette ga skottene muligheter til erobringer. I løpet av det tiende århundret trengte skottene sørover på bekostning av high-reeves i Bamburgh som var opptatt av å forsvare seg mot vikingene i Deira/York. Skottene okkuperte Lothian helt sør til Tweed. Trolig i 973 anerkjente den engelske kong Edgar dette i en avtale med den skotske kong Kenneth II.
Dette opprettet ikke en stabil grense. Skottene fortsatte å trenge sørover, og engelskmennene trengte nordover. Det var stadige plyndringstokter over grensen i de kommende århundrene. Jarlene i nord forsvarte Northumbria mot skotske erobringsforsøk.
Fletcher skriver at da kong Knut var ute etter å skaffe seg støtte i Northumbria mot kong Æthelred spurte han Uhtred om hjelp. Annalisten i Durham skrev at Uhtred svarte at "Ingen belønning kunne overtale meg til å gjøre noe som jeg ikke bør gjøre. Jeg vil tjene kongen så lenge jeg lever." Fletcher skriver at denne beskrivelsen av Uhtred inngår i svaret på spørsmålet om hvem og hva som var av betydning i Northumbria.
Her bygger jeg på en artikkel av Matthew Innes som heter "Danelaw Identities: Ethnicity, Regionalism, and Political Allegiance". Den er publisert i boka "Cultures in Contact: Scandinavian Settlement in England in the Ninth and Tenth Centuries" som er redigert av Dawn M. Hadley og Julian D. Richards.
I artikkelen tar Innes opp noen av de samme spørsmålene som vi har vært opptatt av. Et av utgangspunktene til Innes er det opprøret i Northumbria som var har sett på. Men Innes undersøker det fra en annen synsvinkel enn Fletcher. Fletcher undersøkte de forhold som eksisterte i Northumbria for å finne bakgrunnen til opprøret. Innes derimot undersøker forholdet mellom på den ene siden Northumbria, og Danelagen, og på den andre siden de engelske kongene for å finne bakgrunnen til opprøret. Opprøret var jo rettet mot en person som var oppnevnt av kongen og mot kongen selv. I denne undersøkelsen undersøker Innes hvordan de ulike delene av England ble styrt og hvordan konflikter ble løst og hvordan regionale identiteter var oppstått.
Artikkelen begynner med noen spørsmål. De illustreres med at i 1002 ga kong Æthelred II ordre om at alle danske folk som var i England skulle drepes på St Brices dag, for kongen hadde hørt at de ønsket å ta livet av ham ved forræderi, og deretter alle rådgiverne hans, og så ta kongedømmet hans. To år senere mintes Æthelred dekretet der det stod "at alle dansker som hadde sprunget opp på denne øya, og sprutet fram som klinte blant hveten, skulle ødelegges ved en rettferdig utryddelse", og fortalte hvordan det danske samfunnet i Oxford hadde søkt tilflukt i St Frideswides kirke, og folket i byen hadde brent kirka ned for å drive danskene ut.
Matthew Innes skriver at dette både minner om at vikingene ikke var de eneste som utøvet vold, eller vold mot kirker, i det sene angelsaksiske samfunnet, og det stiller et viktig spørsmål om fortolkningen av det skandinaviske nærværet i det tiende og ellevte århundrets England. Hvem var Æthelreds offer? Frank Stenton skrev at i mer enn en tredjedel av England kunne ingen ordre av den typen som Æthelred kom med ha blitt fulgt, siden innbyggerne var danske og ikke engelske. Og man har ment at det Æthelred ga ordre om var at nyankomne danske leiesoldater skulle drepes. Det har vært ulike oppfatninger om hvem det var Æthelred ville drepe.
Debatten om hvem som ble ofre for massakren har vært styrt av forståelsen av dansk identitet i det tiende og ellevte århundrets England. Denne forståelsen har vært i endring. Førte den danske innvandringa til at majoriteten av innbyggerne i en tredjedel av England var etnisk danske? Fulgte politisk tilhørighet og lojalitet etniske skillelinjer slik at skandinaver i engelsk tjeneste var femtekolonister? Og slik at innbyggerne i de områdene der skandinaver hadde bosatt seg hadde en tendens til alltid å slutte seg til invasjoner fra Skandinavia? Matthew Innes skriver at inntil nylig har etnisk identifikasjon i den tidlige middelalderens England blitt sett på som enkel og bestemt av biologisk avstamming og kulturell arv, og at dette bestemte den politiske lojaliteten. Siden etnisk identitet har blitt sett på som noe som var gitt har debatten om skandinavisk bosetning kommet til å dreie seg om antall. Hvor mange skandinaviske innvandrere kom til England? Innvandringens størrelse har blitt sett som det som var avgjørende for innvandrernes innflytelse. I hvilken utstrekning det østlige England ble dansk ble bestemt av hvor stor andel av befolkninga som var av dansk avstamming. Selv om Peter Sawyer hevdet at den skandinaviske innvirkningen på kultur og samfunn kunne forklares ut fra at den skandinaviske innvandringen bestod av en elite av krigere som utøvet langt større innflytelse enn deres antall skulle tilsi, har spørsmålet om antall vært det viktige spørsmålet.
Det har vært foretatt mange studier om etnisitet i andre deler av middelalderens Europa. Det er nå klart at etnisk tilhørighet ikke kan bli sett på som noe som er umiddelbart gitt og passivt nedarvet fra forfedre eller som kan reduseres til biologisk avstamming. I større sammenhenger er etniske identiteter noe som skapes og overføres.
Når vi innser at sosial identitet ikke er noe som er gitt en gang for alle blir debatten om det skandinaviske nærværet i det tiende og ellevte århundrets England forandret. Skyttergravsstillingene til de fleste deltakerne er basert på et reduksjonistisk syn der man mener at det er direkte sammenheng mellom hvor mange skandinaviske innvandrere som kom til England og hvor stor virkning de hadde på det engelske samfunnet. Men det kan finnes tilnærmingsmåter til studiet av skandinavisk innflytelse og identitet i England som kan gi ny innsikt dersom man forandrer utgangspunkt. Vi studerer omforming av sosial og politisk makt som foregikk på grunn av at en militær elite innvandret. Den fornuftige måten å fortsette å studere omstruktureringen av den sosiale og politiske organiseringen som her foregikk er å diskutere spørsmålet om innvandring på nivået under elitens nivå som del av omstruktureringen. Den skandinaviske virkningen på England må ha blitt skapt i samhandlingen mellom innvandrerne og det folket og de institusjonene som de møtte i England, og framfor alt ved maktforholdene mellom de nye vikingherskerne og det samfunnet som de erobret.
Matthew Innes skriver at han vil reeksaminere de skriftlige kildene som forteller om dansk identitet i de delene av England som hadde vært underlagt skandinavisk herredømme og bosetning i det sene niende århundret. Dette betyr at arbeidet ville måtte konsentrere seg om regionenes forhold til de engelske kongene som hersket etter midten av det tiende århundret. Det som står fram en komplekse serier av overlappende identiteter. Dannelse av en ny tilhørighet, til det engelske kongedømmet, gikk hand i hand med konsolidering av regionalisme innen kongeriket: engelsk identitet kompletterte heller enn erstattet eldre tradisjoner som ble omarbeidet, men ikke glemt.
Innes skriver at den klareste innsikten i den politiske identiteten i de områdene som hadde blitt bosatt av skandinaviske innvandrere i det sene niende århundret får vi fra begivenhetene rett før den normanniske erobringen. I 1065 var det opprør i Northumbria mot Tostig jarl. Han hadde blitt utnevnt som jarl over Northumbria i 1055. En versjon av den angelsaksiske krøniken som har forbindelse med den Ealdred som var biskop av Worcester og erkebiskop av York gir en levende beretning om det som skjedde sent i august 1065:
Thegnene i Yorkshire og Northumberland gikk sammen om å gjøre Tostig, deres jarl, lovløs. De drepte alle følgesvennene hans som de fikk tak i, uansett om de var engelske eller danske, og tok våpenlageret hans i York, og gullet og sølvet hans og alle skattene hans som de fikk høre om andre steder. De sendte bud etter Morcar, sønn av jarl Ælfgar, og valgte ham som deres jarl. Han marsjerte sørover med alle mennene i shiret sammen med mennene fra Nottinghamshire, Derbyshire og Lincolnshire, og okkuperte Northampton, der broren Edwin kom og sluttet seg til ham og menn fra jarledømmet hans sammen med mange walisere. Dit kom jarl Harold for å møte dem, og de la på ham det budskapet at han skulle spørre om de kunne få ha Morcar som sin jarl. Dette garanterte kongen dem, og han sendte Harold tilbake til Northampton like før festdagene til St Simon og St Jude (27. oktober) for å fortelle denne beslutningen til dem, gi dem forsikringer, og sette lovene fra Knut i kraft igjen. Mens han var borte i deres oppdrag gjorde de stor skade rundt Northampton: ikke bare drepte de mennesker og brente hus og korn, men de førte bort all den buskap de fant, tilsammen mange tusen. De tok mange hundre fanger og førte dem med seg nordover slik at shiret og mange andre naboshirer i mange år var fattigere.
Innes skriver at disse begivenhetene i 1065 viser i hvilken utstrekning de regionale forskjellene kunne bli tilpasset og erkjent innen rammeverket til den engelske staten ved midten av det ellevte århundret. Klagene til opprørerne var klare. De klaget over at Tostig hadde vært grisk og nedlatende overfor dem. Northumbria hadde en spesiell posisjon i det engelske kongedømmet før den normanniske erobringen. Northumbria fikk stor indre frihet, og var alltid før Tostigs tid blitt styrt av en "insider", en som kom fra området og på forhånd kjente forholdene, og som var respektert og som man visste ville respektere forholdene. Tostigs upopularitet skyldtes at han var en fremmed som prøvde å innføre nye bestemmelser som skulle tilpasse Northumbria til forholdene lenger sør i England. Northumbria ville beholde sin privilegerte stilling med lavere skatt og større indre frihet til å følge egne tradisjoner. Innes skriver at bevisstheten om en egen fortid for Northumbria var tydelig og legitimerte opprøret. Og også utenfor Northumbria var man oppmerksomme på Northumbria som et egenartet nordlig område.
De følgende handlingene til opprørerne fra nord i 1065 er en slående demonstrasjon av den intrikate balansen mellom regional og nasjonal tilhørighet i det ellevte århundrets England. Ved å velge Morcar som Tostigs erstatter fulgte folkene fra nord den politikken som kongene i sør lenge hadde ført. De hadde forsøkt å sikre at Northumbria ble integrert i England ved å utnevne menn som hadde interesser i det nordlige Mercia [Siward hadde blitt gjort til jarl ikke bare over Northumbria, men også over noen shirer i Mercia]. Kongene hadde brukt å utpeke jarler i Northumbria som både kunne kjenne og beherske den lokale adelen i Northumbria og som samtidig hadde interesser utenfor det lokale northumbriske miljøet, folk som kunne ta hensyn til tradisjoner og interesser i Northumbria samtidig som de tok hensyn til engelske krav. Kravet om å få Morcar, som var fra Mercia, som jarl var et krav om å vende tilbake til det tradisjonelle forholdet til kongene av England, og ikke er separatistisk krav om løsrivelse fra England. Det viser at tidligere konger hadde ført en vellykket politikk overfor Northumbria, i det de hadde greid å opprette et forhold til Northumbria og integrere Northumbria i England på en måte som Northumbria aksepterte. Valget av Morcar som jarl viser at northumbrerne innrettet seg etter de eksisterende maktforholdene, for Morcar kom fra en av de mektigste familiene i England, og med den på sin side hadde northumbrerne et realistisk håp om å vinne fram med sine krav.
Innes skriver at den politiske geografien til opprøret er avslørende, og viser det tradisjonalistiske forsvaret av skillene mellom det nordlige England og det sørlige kjernelandet til det engelske kongedømmet. Da opprørerne marsjerte sørover samlet de støtte fra mennene i Derbyshire, Nottinghamshire og Lincolshire. Disse kjente tydeligvis samhørighet med sine naboer i nord. Så stoppet opprørerne i Northampton, som lå like ved Watling Street. Watling Street hadde i det sene niende og tidlige tiende århundret vært grensen mellom de engelske og de danske herskerne. Northampton lå utenfor de engelske kongenes kjerneland. Da opprørerne stoppet i Northampton stod de ved en velkjent grense som hadde brukt å markere et svært så tydelig politisk skille. Innes skriver at Watling Street ikke bare var en fysisk synlig grense, men også en grense som var nedlagt i det kulturelle landskapet som et minne om tidligere forhold.
Handlingene til opprørerne understreket budskapet om politiske ulikheter som hadde sine røtter i fortida. Opprørerne plyndret og herjet og drepte i Northampton og omkringliggende områder. Innes skriver at de nærmeste parallellene er de straffeaksjonene som engelske konger brukte å utføre overfor trassige provinser. I 1065 herjet opprørerne ved Watling Street for å vise at her gikk det et skille. Disse handlingene må stilles ved siden av den støtten som hadde stått klar for opprørerne i Derbyshire, Nottinghamshire og Lincolnshire.
Ødeleggelser av dette slaget hadde også sin plass i forfølgelsen av legale krav mellom to individ eller familier i en feide. Innes mener at forholdet mellom Tostig og opprørerne til dels hadde karakter av å være en feide, og at det er mulig å se herjingene rundt Northampton som en fortsettelse av denne feiden.
Northampton var et betydelig politisk sentrum så vel som en velstående urban bosetning. Ut gjennom det ellevte århundret hadde Northampton vært et avgjørende sted for å sikre kontroll i East Midlands, og troskap fra eliten i regionen nord og øst for Watling Street. Vi kan følge eiendommene til de ledende thegnene i regionen, Siferth og Morcar, i de første tiårene av det ellevte århundret. De ble overført gjennom ekteskap til Edmund Ironside og deretter Knut. Under Tostigs forgjenger som jarl, Siward, hadde Northamptonshire vært slått sammen med jarledømmet Northumbria. Politiske interesser ble uttrykt i et juridisk språk der det ble snakket om legale og tradisjonelle rettigheter og plikter, og regionale forskjeller. Innes skriver at opprørerne av 1065 brukte feidens ritualer for å gi stemme til en distinkt regional identitet.
Innes skriver at den eneste grunnen til at vi kan høre klagene fra nord er at de i noen grad ble delt av beretteren. Dette tjener til å minne oss om at kildene vi har ikke er uinteresserte rapporter, men selv inngikk i den politiske argumentasjonen som de fortalte om. Vi bør ikke prøve å samordne de ulike framstillingene for å prøve å komme fram til en objektiv framstilling, men heller la dem komme fram som ulike stemmer i den politiske debatten. Det finnes også en beretning om opprøret som ble nedskrevet i en sørlig versjon av krøniken:
Thegnene i Yorkshire møttes i York, og der drepte de alle de huskarene til jarl Tostig som de kunne finne, og tok alle skattene. Tostig var da i Britford sammen med kongen. Kort tid deretter ble et stort rådsmøte holdt i Northampton, og et annet i Oxford, under feiringen av St Simon og St Jude; og jarl Harold var tilstede og forsøkte å gjøre alt han kunne for å bringe dem til enighet, men han lyktes ikke. Alle mennene fra Tostigs jarledømme var enige om å fordømme ham, og gjorde ham lovløs og alle de som sammen med ham hadde fremmet urettferdighet, fordi først hadde han stjålet fra Gud, og så ødelagt liv og land til de som han kunne tyrannisere. De tok Morcar som sin jarl.
Begge disse versjonene er gjengitt i den Angelsaksiske krøniken som ligger på Berkeleys nettsted.
Innes skriver at denne synsvinkelen er sentrert om kongen og hoffet. Ved å presentere truslene og forhandlingene som ganske enkelt den samtidige avviklingen av to rådsmøter i Northampton og Oxford blir opprøret normalisert og initiativet tatt fra folkene fra nord. Mens den versjonen av beretningen om opprøret som først ble presentert her, versjonen fra nord, gir detaljer om utviklingen av opprøret og om kravene til folkene fra nord, som tillater at kravene deres og deres politiske identitet kan rekonstrueres, har de her bare begått en voldshandling i Tostigs fravær: kravene deres høres ikke før de legges fram for kongen. Mens beretningen fra nord implisitt legger fram et politisk program som hviler på en tydelig nordlig identitet har vi her et opprør mot en urettferdig jarl som hadde forbrutt seg mot Guds lov, ikke mer. Dette var den politiske diskursen til hoffet der handlinger ble utspilt i det kongelige nærvær og definert av Guds og kongens lov.
Innes skriver at i 1065 foregikk det forhandlinger om forholdet mellom en spesiell region og hoffet. For opprørerne legitimerte påstander om å ha en bestemt fortid krav om spesialbehandling i nåtida, og rettferdiggjorde fjernelse av en jarl som mislyktes i å respekterte skikken i nord. Opprørerne krevde at Knuts lov måtte bli gjeldende lov på nytt.
Innes skriver at Niels Lund har hevdet at i andre halvdel av det tiende århundret ble erkjennelsen av legale forskjeller mellom "dansk" og "engelsk" brukt som en måte å dyrke fram støtte for de vestsaksiske kongene av England i de nylig erobrede områdene i East Midlands og Northumbria. Et dekret fra kong Edgar til ealdormennene i Mercia, East Anglia og Northumbria som trolig skriver seg fra 970-tallet garanterte "at verdslige rettigheter skulle bestå blant danskene i følge slike gode lover som de foretrekker". Det ble lagt vekt på de multietniske trekkene ved England. Og dette var ikke tom retorikk, men ble et mønster for forholdet mellom regionens elite og de engelske kongene.
I motsetning til Edgars garanti ga Æthelred lover direkte for de områdene som fulgte "dansk lov". Æthelred prøvde å sentralisere maktstrukturene i det området som ble kjent som "the Five Boroughs". Æthelred gjorde hensynsløs bruk av kongelig makt i East Midlands og Northumbria, og det førte til at flere ledende familier ble brukket ned av kongen. Dette førte til betydelig politisk uro i området, og det er trolig at den kongelige politikken overfor området ble en politisk sak.
Knuts handling da han fikk makten tyder på dette. Han erklærte at han ville vende tilbake til situasjonen slik den hadde vært i henhold til Edgars lover, i en avtale som ble inngått i Oxford i 1018 mellom erobreren og de erobrede. Dette var en politisk løsning for hele kongeriket. Dette var en kongelig erklæring om respekt for de regionale særegenhetene til East Midlands og Northumbria.
Det var til denne tradisjonen opprørerne i 1065 appellerte. Og de lyktes, og det ble erkjent ved Edward Bekjennerens bekreftelse av Knuts lover i Oxford, selve stedet der Knut nesten femti år tidligere hadde bekreftet Edgars lover. I hundreåret mellom Edgar og Edward Bekjenneren hadde kongelig bekreftelse av gode gamle lover dyrket fram støtte fra lederne i East Midlands og Northumbria. I 1065 erklærte eliten i Northumbria at en jarl som nektet å styre på tradisjonell måte var lovløs, og sikret kongelig godkjennelse av Knuts lover. Lovgivning var et instrument for kongens regjering, men den var også forhandlingstema mellom kongene og de regionale elitene.
Lovene måtte erkjenne regionale identiteter som kunne uttrykkes i etniske termer, og dette ble klart mellom 1010 og 1020. I Æthlreds regjeringstid, spesielt i løpet av Sveins og Knuts erobring av England, stod denne regionale agendaen fram i krønikens beretning om den høye politikken, selv om det ikke ble gjort uttrykkelig. Krønikens beretning gir ikke et regionalt perspektiv.
Svein seilte opp Trent til Gainsborough etter å ha truet kysten av det østlige England. Dit kom med en gang jarl Uhtred og mange andre mektige menn fra Northumbria og underkastet seg, og alle folk fra Lindsey og mange fra the Five Boroughs, og snart etter alle here som hørte til nord for Watling Street, og han fikk gisler fra hvert shire. Innes skriver at det er slående at Sveins dominans gjorde seg gjeldende nettopp i de områdene som hadde fått skandinavisk bosetning et århundre tidligere. Men å anta at Svein dro nytte av en femte kolonne som automatisk identifiserte seg med vikinglederen og var ivrig etter å kaste av seg engelsk styre er en feilslutning. Det som skjedde i 1013 må settes i sammenheng. Det er et typisk resultat av politikken under Æthelred etter som den vedvarende politiske krisen gjorde forholdet mellom hoffet og regionene svært anstrengt. Og lokale eliter handlet stadig mer uavhengig av kongen, for å redde seg selv. Det er lett å finne "ikke-danske" regioner i det engelske kjernelandet i Wessex som gikk med på liknende avtaler som Northumbria og East Midland inngikk med Svein da de stod med sverdet mot halsen. Det var politiske kalkulasjoner, og ikke etnisk identifikasjon, som lå under aktivitetene til Svein, og senere Knut.
Innes skriver at det likevel er slående at krøniken insisterer så hardt på at Watling Street var grensen til den regionen som underkastet seg for Svein. Valget av ord for å beskrive de som aksepterte styret til Svein er også merkelig. Den tvetydige frasen "hele heren nord for Watling Street" kan ikke vise til den styrken som kom sammen med Svein, men viser til de lokale støttespillerne til Svein. Innes skriver at selv om kronikøren ikke kaller innbyggerne nord for Watling Street for dansker, så beskrives de på en måte som likner den vikingene ble beskrevet på.
Krøniken fortsetter å bruke Watling Street som en politisk markeringslinje. Den minnes hvordan Edmund Ironside i 1016 gikk i allianse med ealdormannen i Northumbria, og alle trodde at de ville skrive ut troppestyrker for å angripe Knuts tropper. Knut var da i York. Men de herjet i Staffordshire og Shrewsbury og Chester, og Knut herjet på den andre siden. Dette skyldtes at Edmund med disse ødeleggelsene ødela maktgrunnlaget til Eadric Streona, som hadde alliert seg med Knut. Knut prøvde å ødelegge den støtten som Edmund hadde i "the Five Boroughs" ved å herje der. Men i krøniken er konflikten beskrevet med Watling Street som skillelinjen i konflikten.
Innes skriver at selv om det var realpolitikk som lå under de skiftende alliansene til de lokale elitene på 1010-tallet så var det oppfatningen av at områdene i East Midlands og Northumbria hadde en dansk legal identitet som farget språket i beskrivelsen av deres politiske tilknytning. Krønikens beretning om politikken er skrevet i ettertid av en person som en polemikk mot Æthelred der Knuts seier blir beskrevet som en følge av Æthelreds utilstrekkelighet. Det er et partisk synspunkt uten regional dimensjon, skriver Innes. Den forteller ingenting om hva Knut eller Svein sa for å vinne tilslutning. Men siden Edgars tid hadde de engelske kongene lagt vekt på danskheten til lovene i nord for å vinne tilslutning fra elitene i disse områdene.
Det eneste charteret vi har fra Æthelred der han erkjenner en egen politisk identitet for northumbrerne er fra 1013 der han ikke som vanlig omtaler seg bare som "engelskmennenes konge", men heller gjenoppliver stilen fra midten av det tiende århundret og presenterer seg som hersker over et rike av angelsaksere, northumbrere, hedninger og briter. Der garanterer han land til en thegn i Northumbria som heter Northman. Det kan se ut som om Æthelred fortsatte å omtale seg som bare "engelskmennenes konge" i sammenhenger der han henvendte seg til folk i sør. Dette tyder på at Æthelred forandret omtalen av seg selv til også å inkludere at han var konge over flere enn engelskmennene for å markere at han anerkjente regionale identiteter for å vinne oppslutning i nord. Innes skriver at Æthelreds tidligere inngrep i Northumbria og East Midlands hadde ført til politisk ustabilitet, og dette førte til at regionale klager ble uttrykt i termer som la vekt på regionale identiteter.
Innes skriver at det ikke er en tilfeldighet at det var i denne perioden det i en serie lover som er blitt forbundet med erkebiskop Wulfstan II av York for første gang ble gitt konsistent uttrykk for "danskheten" til det østlige og nordlige England. Det var Wulfstan som kom med uttrykket "Dena lagu", som oversettes til "Danelaw" = "Danelagen" - danskeloven, som motsetning til den "engelske loven" i Wessex. Wulfstan så disse regionale forskjellene i etniske termer. Wulfstan brukte uttrykket "Dena lagu" i et lovutkast som han skrev for Æthelred i 1008, og kanskje litt tidligere i et skrift som behandlet rettighetene til kirka i det nordlige og østlige England. Men sammenlikningen mellom "dansk" og "engelsk" lov ble først systematisk tatt i bruk i lovgivningen til Knut, framfor alt for å skille mellom ulike regionale praksiser i den verdslige loven fra 1020. Termen "Danelaw" ble før normannernes erobring ikke brukt andre steder enn i Wulfstans lover. Senere kom termen til å bli brukt som en merkelapp på territorier, og refererte til de områdene der det hadde vært skandinavisk bosetning.
Wulfstans lovgivning fulgte en tradisjon som var etablert av Edgar og som anerkjente de tydelige legale tradisjonene til elitene i det nordlige og østlige England, og som skrev disse tradisjonene som "danske" på en eller annen måte.
Wulfstan forsøkte slik å presentere Knuts regime som et partnerskap mellom dansker og engelskmenn, skriver Innes, og modellen med to lover var en modell for samarbeid. Prologen til avtalen fra Oxford av 1018 uttalte dette klart og tydelig. Wulfstans lovgivning presenterte stabilitet i kongedømmet som basert på fred og vennskap mellom engelskmenn og dansker, rotfestet i loven.
At vikingene vendte tilbake under Svein og at Knut erobret England kan forklare mye i lovgivningen til Wulfstan. Wulfstan hentet forståelsen av den danske identiteten fra kontakten og diskusjonene mellom engelske konger og regionale eliter gjennom lang tid, i det minste fra Edgars tid. Det er vanskelig å spore opp røttene til den nedarvede "danske" identiteten. Likevel er det mulig å si noe om den politiske organiseringen og etnisk identifikasjon.
Innes skriver at det er vanskelig å se den danske identiteten i det tiende århundrets England som ganske enkelt en erkjennelse av skandinaviske forfedre blant vikingenes etterkommere. De vikingene som delte store deler av England mellom seg i 870-årene hadde vært en sammensatt gruppe som hadde vært bundet sammen av et felles ønske om krigsbytte og av forholdet til høvdingene og til hverandre. Framveksten av "dansk" etnisitet i England må ha foregått etter at vikingenes hadde delt landet mellom seg og slått seg ned. Utviklingen av dansk etnisitet var en måte å definere forholdet mellom innvandrerne og den innfødte befolkninga på.
Det er lite som forteller om de nye styresettene som vikingene opprettet i de områdene som de overtok. De politiske enhetene de opprettet ble vanligvis oppkalt etter eksisterende geografiske enheter, og kalt hæren - here - til et spesielt sted eller et spesielt kongedømme. Det kan skilles mellom erobringen og maktovertakelsen. Etter den store vikinghærens seire i Northumbria og Mercia i henholdsvis 867 og 874 satte vikinghæren inn innfødte kongelige, og vikingene konsentrerte seg om å plyndre og kreve tributt. Det var først i 876-880 at en ny strategi for å oppnå politisk dominans ble fulgt, og der først det sørlige Northumbria, så det østlige Mercia og til slutt East Anglia ble delt mellom vikingene. Vi vet som nevnt ikke mye om det styresettet som vikingene etablerte, men mynter som ble preget under dem tyder på at de forsøkte å føre videre eksisterende styresett, eller å gi bilde av at det eksisterte en kontinuitet. Vikingene ga for eksempel ut mynter der tidligere herskere og lokale helgener var avbildet eller nevnt. Vikinghæren hadde hatt flere høvdinger og konger, men kongene i Wessex behandlet Guthrum som en konge, eller kanskje overkonge, i nord.
Vikinghøvdingene i York synes å ha prøvd å samarbeide med kirka og prøvd å bruke eller bygge på tradisjoner fra tidligere herskere i Northumbria som grunnlag for legitimitet, og ikke på etniske lojaliteter. Innes skriver at kongene fra Wessex erkjente en northumbrisk etnisitet i sine kongelige chartre selv etter at de hadde erobret Northumbria. I en serie chartre fra midten av det tiende århundret kalte som nevnt de engelske kongene seg ikke for konger over engelskmennene, men refererte til sitt kongedømme som et kongedømme over angelsakserne, northumbrere, hedninger og briter. Innes skriver at en betydelig del av den verdslige eliten i kongedømmet identifiserte seg med "vikingtradisjoner", det er bakgrunnen for at kongene kunne kalle seg for konger over hedninger. Dessuten strømmet det stadig til med innvandrere fra Skandinavia, og dette bidro til å utvikle et uttalt vikingelement i den politiske identiteten, skriver Innes.
Krønikens beretning om den politiske organiseringen av East Anglia og East Midlands i de første tiårene av det tiende århundret tyder på en mer desentralisert situasjon der enn i Northumbria. I 894 sendte kong Alfred ambassadører til York og ba vikingherskerne der om at de tok kontroll over vikinghærene i East Midlands. Da Guthrum døde i 890 kan det ha oppstått et politisk vakuum, selv om Guthrum var basert i East Anglia, for Wessex anså Guthrum som å ha et overherredømme i nord.
Krønikens beretninger om erobringen av East Anglia og East Midlands i første halvdel av det tiende århundret forteller om et samfunn som var organisert rundt en serie befestede boroughs, som hver hadde sitt omland, og de hadde hver sin hær - here. Samarbeid mellom disse enhetene ser ut til å ha vært frivillig.
East Anglia og East Midlands ble erobret i de første tiårene av det tiende århundret av kongene i Wessex. Krøniken beskriver dette som at de forskjellige hærene underkastet seg hver for seg, og dette peker igjen på den politisk desentraliserte situasjonen.
I disse lokale enhetene var etnisk tilhørighet i utgangspunktet slik at de væpnede styrkene bestod av dansker. Avtalen mellom Alfred og Guthrum sa at ingen slave eller frimann måtte uten tillatelse gå inn i hæren, verken deres eller vår. Ved midten av det tiende århundret kunne kommentatorer skille mellom disse danske lokale elitene og nye innvandrere fra Skandinavia.
Etniske og regionale identiteter i det østlige og nordlige England gjennomgikk dramatiske forandringer fra siste del av det niende til midten av det ellevte århundret. Dette kan sammenliknes med utviklingen andre steder i Europa i den tidlige middelalderen der barbarer opprettet kongedømmer og slo seg ned i det vestlige Romerriket. Først førte legale, sosiale og religiøse skiller mellom innvandrerne og den befolkninga som de la under seg til etniske skiller, der innvandrerne etablerte seg som en militær og ofte også en politisk elite. Dette regulerte forholdet mellom disse innvandrerne og de innfødte og konsoliderte denne eliten, som kom til å se på seg selv som en homogen gruppe. Og dette skjedde også i England der utvikling av en "dansk" identitet forente innvandrerne og artikulerte deres lokale dominans, skriver Innes.
I Northumbria kan vi se utvikling av en tydelig northumbrisk politisk identitet med et sterkt skandinavisk element. Kontinuerlig skandinavisk innvandring sammen med politisk press fra naboene presset fram en ny politisk identitet. I East Anglia og i East Midlands ble forhandlinger mellom de engelske kongene og de lokale elitene om utøvelse av den politiske makten og om respektering av lokale skikker gjennomført i et språk som så lokale særrettigheter som frambrakt av en "dansk" arv.
I det åttende og niende århundrets Europa hadde lov blitt et sentralt element i etnisk identifikasjon. De engelske kongene forbandt lov, etnisitet og regionalisme i sin behandling av området nord for og øst for Watling Street. Engelske konger prøvde å skaffe seg kontroll over disse ulikhetene ved å stå fram som garantister for dem. De nærte en dansk identitet som ble festet i land og lov og legitimerte den, og med Wulfstan begynte de å territorialisere den og ga den sitt land som ble kjent som "Danelaw" - Danelagen.
De regionale identitetene kommer lite til syne i de skriftlige kildene om storpolitikken. Kongene prøvde å tone ned de regionale og lokale identitetene, samtidig som de ikke ville utfordre dem, men respekterte dem. Samtidig som kongene respekterte disse identitetene arbeidet de for å integrere de ulike delen av England, og ønsket ikke at regional identitet uttrykt i etniske termer skulle bli utviklet.
Lenker:
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: