Skrevet av Tor Førde.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for denne teksten er:
Dersom man vil studere middelalderen kan et råd være å studere følgende tre bøker som utfyller hverandre:
Her følger et referat av den første av disse bøkene:
Den europeiske kulturen som vi kjenner fikk sin begynnelse i middelalderen. Disse tidlige europeerne hentet det de fant bruk for hos grekerne og romerne og jødene og muhamedanerne, og oppfant selv det de hadde bruk for men ikke fant der. Og det de fant i de gamle kulturene men ikke hadde bruk for forkastet de, og de satte det de brukte inn i sin egen sammenheng. Moore skriver at de avgjørende begivenhetene som skapte europeisk kultur fant sted i det andre årtusenet. (Gresk, romersk og jødisk kultur var en viktig og vesentlig del av jordsmonnet som den europeiske kulturen, eller den latinsk-kristne kulturen, vokste i, men disse tidligere kulturene var knapt røttene til den moderne europeiske kulturen. For eksempel er ikke det gamle greske demokratiet opphavet eller roten til det moderne demokratiet. Derimot vokste det moderne representative demokratiet ut fra en vitalisering og utvidelse av middelalderens stenderforsamlinger og denne typen representative forsamlinger.)
Moore skriver videre at de begivenhetene som innledet den europeiske kulturens framvekst foregikk i det nordlige Frankrike. Han refererer Richard Southern som skrev at den sakte framveksten av et aristokratisk ridderskap var en sosial revolusjon. Den inngikk i en ny sivilisasjon som oppstod i det nordlige Frankrike. I denne nye sivilisasjonen inngikk også en geistlig revolusjon. Denne sivilisasjonen utfoldet størst energi mellom Gironde og Rhinen, og der oppstod også de viktigste nyskapningene dens, og også fra denne sivilisasjonens kolonier i England og på Sicilia.
"Gudsfreden" begynte i 994. Dette var en bevegelse som ble innledet i Frankrike, og som la ned forbud mot at geistlige giftet seg og forbød at adelsmenn forgrep seg på kirkas eiendom og brukte vold mot bønder og fattige folk og stjal fra dem. I den tidligste fasen var det kongen som hadde plikt til å handheve freden. Dette hadde allerede vært kongenes plikt i 300 år, men nå tok erkebiskoper sammen med andre framstående personer dette på seg. Da kongene og fyrstene på nytt greide å hevde sin makt tok de på seg å handheve Gudsfreden. Moore skriver at et hovedtema i boka er å beskrive hvordan i det ellevte århundret makt som de etablerte institusjonene hadde mistet ble brukt av en allianse av kirke og folk til å opprette en ny orden, før den ble gjenvunnet av fyrstene for å opprette en ny sosial og politisk orden.
Man har kjennskap til 26 slike møter der Gudsfreden ble proklamert mellom 989 og 1038 over store deler av Frankrike, og der mange mennesker deltok og sverget å opprettholde og beskytte Gudsfreden og hverandre og de fattige og kirka. Denne fredsbevegelsen var et svar på sosialt sammenbrudd der klostrene ledet de fattige i forsvar mot røvere som stod fram overalt og tvang folket til å gi fra seg eiendom og til å bygge festninger og borger for røverne.
Pave Gregor VII - pave fra 1073 til 1085 - ville med den gregorianske reformen sikre sølibat blant geistligheten og hindre simoni. Leo IX - 1049-1051 - hadde gjort dette til en hovedsak for kirkas ledelse. Og også for det fjerde laterankonsil i 1215 var dette viktig. Det fastslo definitivt rammene for katolisismen. Det fastsatte at kirka skulle være uavhengig av verdslige myndigheter, med egen eiendom og egne lover.
På Karl den stores tid hadde så mye som en tredjedel av jorda tilhørt kirka, og Karl den Store gjorde tiende om fra å være en åndelig forpliktelse til å bli en lovpålagt ytelse. Men i de 150 årene som fulgte etter at Karl døde i 814 ble store deler av kirkas jord overtatt av legfolk. Å få tak i denne jorda på nytt var sentralt for kirkas reformatorer i det ellevte og tolvte århundret. Spesielt i det nordlige Frankrike lyktes de. Omkring 1215 eide kirkene omkring en femtedel av den dyrkede jorda i Europa - i det nordlige Frankrike kanskje en tredjedel.
Moore skriver at denne økningen av kirkas eiendommer måtte ha dyptgående virkninger også i det verdslige samfunnet. Hvordan foregikk dette?
Det var langvarig og hard motstand mot reformene. Og mange av motstanderne mente at de kjempet en rettferdig kamp for å bevare en gammel orden. Reformatorene ble hele veien støttet av folkeopinionen. Og folkeopinionen var lenge stor og aktiv.
Gregor VII organiserte grupper for å kjempe for reformene mot sine overordnede, og satte underordnede til å dømme sine overordnede. Og dommen var avhengig av den tiltaltes rykte og anseelse.
I Milano i 983 var ordningen den at erkebiskopen ga de store landområdene til kirka i len til de mektigste familiene, og sønner til disse familiene fikk de ledende stillingene i erkebispedømmet, og de valgte den nye erkebiskopen innen sin krets. Denne ordninga var vanlig i hele Europa. Og denne ordninga gikk pave Gregor VII til krig mot. Denne krigen hadde begynt ved midten av det ellevte århundret. Denne krigen ble langvarig og foregikk fortsatt i det tolvte århundret.
Etter midten av det tolvte århundret var det ikke langer vanlig å hente inn støtte fra befolkninga i striden for reformer. Fram til da hadde det vært nødvendig.
Kirka paraderte med relikviene sine på landsbygda for å søke støtte der til Gudsfreden. Og kirka var i stand til å mønstre stor og sterk oppslutning.
Miraklene, og fortellingene om dem, styrket kirkas menn i deres kamp med adelen. Men mirakelmakere kunne være en fare for kirkas hierarki og det kristne levesettet som skulle være disiplinert og verdig. Tilskuerne avgjorde om en hendelse var et mirakel eller en tilfeldighet eller svart magi. Mirakelmakerne hentet ikke sin kraft fra etablerte institusjoner, og mirakler forekom først og fremst der det var skarpe konflikter. Miraklene forekom i en uordenens tidsalder mellom karolingernes tid og høymiddelalderen. Moore skriver at det understreker den revolusjonære naturen til de forandringene som han er opptatt av. Dette var i en mellomperiode på to og et halvt hundre år. Gregor VII var slett ikke alene om å vekke folkelig støtte for å undergrave det eksisterende hierarkiet og den eksisterende fordelingen av makt og rikdom.
Naturen til den krisen som eksisterte ved det nye årtusenets begynnelse ga seg uttrykk ved strid mellom de mektige om eiendommen i samfunnet. Og de mektige presset de umiddelbare produsentene for å oppnå større utbytte.
Europas befolkning ble fordoblet fra 38,5 millioner ved år 100 til 73,5 millioner ved år 1340. Og Nord-Europas befolkning økte fra 12 millioner til 35,5 millioner. Nydyrkinga holdt stort sett tritt med befolkningsveksten.
Korndyrkinga økte sterkt, og Europas befolkning gikk over til å spise korn.
De europeiske byene som vokste fram i middelalderen hadde ingen sammenheng med antikkens byer.
Det var kirka og fyrstene som ga støtet til den første framveksten av byer. Byenes framvekst hadde også sammenheng med intensivert lokal handel og økt lokal jordbruksproduksjon. I det trettende århundret begynte byene å oppnå frihet og indre selvstyre ved å kjøpe det eller kjempe for den. Denne friheten var et resultat av byenes velstand.
I middelalderen ble Europa dekt av kirker og katedraler. Rester av middelalderkirkene er i noen områder tilstede i 80% av sognekirkene. Bare i Frankrike ble det bygd tusenvis av kirker i middelalderen. Det krevde en enorm mobilisering av arbeidskraft, materialer og ferdigheter for å bygge dem. Moore skriver at de var symbol på en ny tidsalder, og var like viktige i omformingen av Europa som byggingen av jernbanene senere. De store kirkebyggerne reiste over hele Europa og skapte en felles arkitektur og spredte ferdigheter og felles kultur. De store byggearbeidene skapte bedre kommunikasjoner, og spredte kjennskap til bedre redskaper og til møllebruk etc.
Landsbygda ble omskapt til en kornproduserende markedsøkonomi.
Det "karolinske regimet" var da regimet til Karl den Store og hans etterkommere.
Moore skriver at omformingen av landsbygda i det ellevte og tolvte århundret ikke var resultat av en evolusjonær utvikling, men av en revolusjonær utvikling - *side 39. Tidligere hadde ikke jordbruket vært basert på korndyrking, men på jakt, høsting og hagebruk - Europa var dekt av store skoger. Mange levde ute i skogene, og høsting av skogene og markene og elvene var en nødvendig del av levemåten. Bøndene var ofte på flyttefot og svidde av skogen og sådde i aska, og flyttet når jorda trengte hvile. Landsbyene oppstod senere i middelalderen.
Adelens overgang fra å leve av plyndring og rov til å leve av skatter og avgifter foregikk gradvis. Denne utviklinga var på gang under Karl den Store og under hans sønner og barnebarn. Fortsatt var forventningene om bytte fra erobringer levende, og støttet kongenes autoritet, men deres autoritet gikk gradvis i oppløsning. Den kongelige myndigheten ble etter hvert overtatt av adelsmenn, og dette blir tradisjonelt framstilt som årsak til kampen om kontroll over jordeiendommene i de siste tiårene av det tiende århundret, og skapte den sosiale revolusjonen som foregikk i de følgende to hundre årene.
Karl den Stores politikk og kulturelle patronage la grunnlaget for renessansen i det tolvte århundret, og etterkommere av det aristokratiet som han skapte ble den privilegerte eliten i middelalderen og Europas gamle regimer. Men Karl den Stores rike gikk i oppløsning.
Imperiet til Karl den Store var basert på erobring og krigsbytte. Så lenge kongen kunne fordele krigsbytte hadde han mange følgesvenner. Men da han ikke lenger kunne fordele krigsbytte mistet de oppslutning fra krigerkasten. I Vest-Frankia var det ikke lenger en åpen grense å føre krig mot. Men det var mulig å øke avkastninga ved å øke utbyttinga av jordeiendommene. Også kirke deltok i konkurransen og kampen om å øke utbyttinga, siden utgiftene økte, til de nye kirkene og katedralene og til nye typer våpen og utrustning og luksusvarer. Det var kamp om jordeiendommene.
Kirka gikk i spissen for å øke produksjonen og utbyttet fra jordeiendommene. Den slo under seg jordeiendommene til bøndene, og det samme gjorde adelen. Bøndene ble ofte flyttet sammen i landsbyer, og bøndene ble underlagt livegenskap og tvang. Adelen begynte å angripe bøndene og røvet husdyrene og annen eiendom fra dem.
Adelen var ute etter kontroll over de menneskene som arbeidet på jordene, og jorda deres. Adelen stjal dyrene fra bøndene for å gjøre bøndene så hjelpeløse at de måtte be om hjelp fra adelsmennene, og til gjengjeld bli adelens livegne.
Adelen bygde borger for trygt å kunne undertrykke bøndene. Borgene hadde sin tetteste utbredelse i slutten av det tiende og det meste av det ellevte århundret.
Slaveri ble etterhvert borte, og ble erstattet av livegenskap, og i det tolvte århundret var livegenskap blitt vanlig, og omfattet i store deler av det mest produktive Europa hele den produktive befolkninga. Slaveri hadde bare omfattet en liten del av befolkninga, og de fleste livegne stammet fra frie bønder.
De livegne måtte arbeide gratis for sine herrer og betale avgifter til dem og var underlagt deres domsmyndighet. Moore skriver at mer og mer tyder på at befolkninga fra Rhinen til Ebro og Tiber, som fram til de siste årene i det tiende århundret hadde vært frie mennesker, opplevde raskt og nådeløst å bli tvunget inn i livegenskap i de første tiårene av det ellevte århundret. *side 51 Først da forsvant det tredelte samfunnet med herrer, frie bønder og slaver, og vek for føydalsamfunnet og middelalderens samfunn. Moore skriver at derfor kan det hevdes at det var i det ellevte århundret at overgangen fra antikken til middelalderen fant sted.
Slaveriet ble innlemmet i en langt mer omfattende struktur av utbytting. Ved år 1100 var mange som tidligere hadde vært fri ikke lenger det. *side 51 Det var i praksis to verdener, fullstendig delt.
Herrene forstod at det var nødvendig at de ødela overflodssamfunnet. Folk måtte ikke bare overgi jorda si og bli livegne, men få en ny livsrytme. Samtidig som åkermarkene ble utvidet ble bøndene avskåret fra å høste av utmarka, skogene og elvene. Da bøndene i Normandie i 996 appellerte til greven om å få tilbake retten til å høste av utmarka ga greven ordre om at hendene og føttene til bøndenes utsendinger skulle hugges av og leveres til de bøndene som hadde sendt disse utsendingene. Retten til å drive jakt ble reservert for adelen. Adelen skaffet seg monopol på å eie møller, og bøndene ble til og med nektet å ha handmøller, og ble derfor nødt til å levere kornet sitt til adelen.
Mens de hellige mennene i det tiende og ellevte århundret ofte hadde kommet fattigfolk til hjelp mot undertrykkerne, ble helligdommene i det ellevte og tolvte århundret i økende grad brukt til å styrke den nye orden. *side 53
Kirka bidro til å tvinge gjennom den nye produksjonsmåten og den nye sosiale ordenen. Fra midten av det tolvte århundret ble oppgaven å underordne landsbygda under byene med økende effektivitet overtatt av markedene og kirkesognsystemet som på denne tida i det meste av Europa ble effektivt fullført, og disiplinert av biskopene, spesielt etter det fjerde laterankonsilet i 1215.
Den framtredende stilling som folket hadde i de store begivenhetene i det ellevte og tolvte århundret skyldtes ikke byenes vekst. Moore antydet at det var en eldgammel tradisjon om å appellere til opinionen mot maktmisbruk fra de mektiges side, og at mirakler bekreftet den folkelige oppslutningen om ledere. De hadde fra det niende til det tolvte århundret så stor innflytelse at de mektige ofte fant å måtte forhandle med dem. I det niende århundret var frie menn vant til å delta i retten og i forsamlinger og si fram loven og å høre kongelige proklamasjoner.
I de neste to og et halvt århundrene mistet folket sin jord til seignørene. Kirkesognsystemet som oppstod i det nordlige Europa i det ellevte og tolvte århundret var et radikalt oppbrudd fra de sosiale og institusjonelle strukturene i det foregående tusenåret. I det niende århundret skyldte de kristne tiende til den kirka der de var døpt og der de regnet med å bli begravet. Dette var en katedral eller hovedkirka. Bispedømmene ble inndelt i mange kirkesogn.
Fra midten av det tiende århundret ble nye bosetninger opprettet og gamle omstrukturert. Sentrum for dem ble ofte et kapell eller ei kirke. Kravet om tiende definerte grensene for kirkesognene og samfunnet rundt det, og ga herren rett til en del av produksjonen til bøndene. I det niende og tiende århundret fikk slik legfolk krav på å motta tienden, og det var et første skritt på veien mot kirkesognsystemet. Et nytt skritt var at kirka på nytt fikk tienden i det ellevte og tolvte århundret.
Kirkesognene ble grunnlag for organisering av landsbygda. Ved år 1200 var kirkesognet etablert som den primære enheten i det sosiale livet. Det gravstedet som ble sentrum for fellesskapsfølelsen var trolig eldre enn kirka i gamle bosetninger. Kirkegården var et hellig sted der det var ulovlig å bære våpen. Voldsutøvelse skulle ikke foregå på kirkegården. Kirkegården ble et møtested der ble inngått avtaler, slaver ble frigjort, og forretninger ble gjort på kirkegården. Møter av mange slag ble holdt på kirkegården.
Sognepresten var først Herrens mann, så var han landsbyens menn, og til slutt ble han biskopens mann.
De mektige økte raskt sin makt over småfolket i det tiende og ellevte århundret, selv om det var voldsom konkurranse mellom de mektige. Konkurransen førte til anarki og indre strid i det tiende århundret, og fortsatte overalt i det latinske Europa ut gjennom det ellevte århundret, og de fleste regionene falt først til ro i det tolvte århundret, med nyetablering av kongemakta.
Stadig oppdeling av eiendommene ved arveskifter kunne redusere aristokratiets makt. To prinsipp for sosial organisasjon fjernet dette problemet. Det ene var at inntekt og eiendom som en gang hadde gått over til kirka skulle forbli hos kirka, og det andre var at eiendom som var nedarvet gjennom mannlig linje skulle forbli i familiens besittelse, og skulle gå udelt fra en generasjon til den neste.
Den aristokratiske familien måtte rekonstitueres. Tidligere hadde slektskapsnettverk av krigere hersket over enorme landområder, både søskenbarn og onkler, og alle omtrent likestilt. Fra omkring midten av det tiende århundret begynte individuelle ledere å bemektige seg land som sitt personlige område for seg og sine følgesvenner, land som skulle arves av direkte etterkommere etter den individuelle lederen.
Adelen opprettet svært mange klostre mellom 950 og 1050. Og også konger var svært aktive. I det niende århundret hadde svært mye kirkegods blitt overtatt av aristokrater både i England og i Frankrike. Under Edgar i årene 959-75 ble det i England av kongen opprettet mange nye klostre, og gamle ble reformert med strammere disiplin. Disse klostrene ble sikret uavhengighet fra de lokale magnatene.
Alternerende overdådig gavmildhet overfor klostrene og grisk plyndring av dem var vanlig i hele Eurasia. Og denne store gavmildheten kunne ha inngått i en slik sykel. Å opprette et stort kloster ga den som opprettet det status, og det skapte stor aktivitet i området og økonomisk vekst, og skapte nye kontakter for giveren. Adelsmenn konkurrerte om å være mest generøse.
Jord som adelen ga til klostre var ment fortsatt å gi adelen avkastning eller rettigheter, og dette skapte konflikter mellom adelen og klostrene. Klostret ble av adelen oppfattet som en "bank" der adelen kunne oppbevare jord i usikre tider.
I den første europeiske revolusjonen mistet yngre sønner retten til en stor del av arven, siden jordeiendommen skulle gå udelt til eldste sønn. Moore skriver at det er merkverdig at dette ble akseptert av de yngre sønnene. Det ble viktig å etablere en sønn som rettmessig arving - tidligere hadde det vært viktigere med mange sønner. Ekteskap innen de sju nærmeste ledd ble forbudt av Laterankonsilet i 1059. Laterankonsilet av 1215 lettet på dette siden det hadde skapt en svært vanskelig situasjon.
De yngre sønnene måtte ut i verden for å vinne seg en plass i den. Og de måtte ofte langt ut for å finne høvelig ektemake på grunn av de nevnte ekteskapsreglene. Erobringen av Sicilia nevnes som eksempel. Den militære treningen tok mange år. De yngre sønnene kan finnes bak hver side av Europas vekst, militært, sosialt og kulturelt, i det tolvte århundre. *side 96
Etter at patrimoni var innført ble det imidlertid født langt færre sønner i de aristokratiske familiene.
En kjerne i revolusjonen var at den eldste sønnen til gjengjeld for enigheten mellom den eldste sønnen og hans yngre bror som gikk i kloster om den eldstes enerett til jordeiendommen at den eldste bekreftet privilegiene og eiendommene til klostret til gjengjeld for at munken levde i sølibat. Andre yngre sønner som ble riddere ble i idealet i løpet av 3-4 generasjoner forvandlet fra røvere til ekte riddere som forsvarte kristne idealer.
Før 1028 hadde beskyldninger om kjetteri vært sjeldne, og bare forekommet i strider innenfor aristokratiet. I 1028 samlet hertug William et rådsmøte der alle fyrstene i Aquitaine var til stede. Det proklamerte at kjetteri var hyppig i folket, og slike erklæringer ble i neste århundre rutinemessig gitt i undertrykkelseskampanjer. Det skulle være manikeere i aktivitet i Aquitaine. Alliansen mellom folket og kirka som hadde vært grunnlaget for "Gudsfreden" raknet.
Gudsfreden hadde vært rettet mot adel, riddere og røvere for å beskytte kirka og folket. Gudsfreden angrep de rettighetene som adelen hadde bemektiget seg og som tidligere hadde vært kongens. Moore skriver at proklamasjoner som forkynte Gudsfreden brukte et tvetydig språk. De forbannet alle som tok husdyr fra agricola - og det var frie bønder, beskyttelsen gjaldt altså frie bønder. Og bare frie bønder som ikke hadde gjort noe galt - hvem avgjorde det? Moore skriver at Gudsfreden slett ikke beskyttet alle fattige.
Moore skriver at på denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå hvorfor anklagene om kjetteri nå skulle ha blitt rettet mot talsmenn for de fattige framfor mot de av de privilegerte som motsatte seg de reformene som ble fremmet av fyrster og abbeder. Kjetteren Henrik av Lausanne preket (1140-1150) direkte mot det nye som den første europeiske revolusjonen innførte. Henrik fornektet abstrakte autoritetsstrukturer til fordel for de som var fast rotfestet i samfunnet selv for å bekrefte verdiene til småsamfunnene der små grupper stod sammen som likeverdige og avhengige av hverandre. *side 110
Utviklinga førte til en tettere allianse mellom kirka og de lokale magnatene, og en mer effektiv utbytting og et samfunn langt mer hierarkisk enn tidligere. *side 110
Klosterreformene førte til at det ble opprettet nye munkeordener og utformet detaljerte regler for klosterlivet. Lærdommen ble økt og systematisert i skolastikken. Arbeid med romersk lov og kanonisk lov foregikk. De fleste som bygde opp den store lærdomsstrukturen kom fra de som ikke hadde fått arve, yngre sønner fra lavadelen og prestesønner - de var "nye menn", skriver Moore. De var nødvendige for oppbygging av den nye verden, men de møtte ofte motvilje og var kronisk usikre.
Mange menn gikk på skole på 1100-tallet, blant andre Peter Abelard. Abelard var født i 1079. Han og andre valgte lærdom som et kall framfor ridderskapet.
Studenter måtte være på vandring, på Abelards tid var det fortsatt nødvendig å gå fra sted for å søke lærdom. Da Abelard kom til Paris, trolig i 1098, var undervisning i Paris dominert av en mester, og da Abelard ville begynne å undervise måtte han gå til Melun. Han trakk mange studenter. I neste generasjon var situasjonen forandret, Paris var blitt Stedet med mange mestre og studenter, lærdommen var samlet der. I 1174 ble kansleren av Paris fritatt av paven fra forbudet mot å kreve en avgift for den tillatelsen til å undervise som var nødvendig å ha for å kunne undervise i bispedømmet. Og det tredje laterankonsilet i 1179 forbød kansleren å nekte å gi denne tillatelsen til å undervise til de som hadde fått tillatelse fra mestrene selv. På denne tida måtte de ha blitt formelt organisert som et laug.
Selv om Paris var det første store universitetet ble Bologna raskt etterpå det store universitetet for jus, både sivil rett og kanonisk lov. Ved Bologna ble det satt sammen en utførlig og sammenfattende lovsamling - Decretum av "Gratian". Den ble først satt sammen i 1130. Der var pavenes brev og proklamasjon, kirkemøtevedtak og kirkefedrene systematisert. Romerretten og kanonisk lov ble ført sammen, og Bologna ble stedet der man best studerte jus.
I 1170- og 1180-årene trakk jusstudiet i Oxford studenter dit. Men det var teologi som fra 1220-årene gjorde Oxford til det nest største universitetet i Europa.
På 1200-tallet ble det grunnlagt mange universitet, kongene måtte ha dem.
Skolastikken var den best utviklede delen av europeisk lærdom. Den ble utformet i det tolvte og trettende århundret, og fullført i sistnevnte. I skolastikken ble mange lokale varianter vevd sammen i en kultur. Fram til Abelards tid underviste hver mester i det han kunne. I det tidlige trettende århundret kunne universitetenes mange mestre tilsammen undervise i hele lærdomskulturen. Lærdommen vokste raskt siden mengder av gamle greske tekster ble kjent. Lærdommen vokste raskt fra år 1000 til 1100, og videre raskt fra 1100 til 1200.
Hvem skulle avgjøre hva som var gyldig lærdom og ha rett til å undervise i denne? Mestrene kjempet for å sikre seg autonomi. Det var spenning mellom tro og viten. De konfrontasjonene som fikk mest oppmerksomhet var mellom lærdommens mestre og mektige kirkemenn. Flere lærde menn ble dømt for kjetteri, blant dem Abelard.
I historien til Paris i det tolvte århundret inngår tre parter, 1) byen, 2) kongene, og 3) mesterne og studentene. Universitets utvikling var i utgangspunktet bundet sammen med monarkiets utvikling. Først i 1231 ble universitets selvstendighet formelt erklært av dronningregenten. Denne uavhengigheten hadde først blitt sikret gjennom en serie pavebrev fra 1170-tallet av, først mot biskopen (gjennom hans kansler) og så mot monarken. Både monarken og paven ville sikre seg mot at den andre fikk kontroll over universitetet. Politisk splittelse ga universitetet frihet og mulighet til å vokse. Uten den hadde skolen blitt værende under en mester. Myndigheten ble overført fra en enkelt mester til kollegiet av mestre i siste del av århundret.
Vise konger hadde alltid omgitt seg med lærde. Ved capetingenes hoff kan man fra midten av det ellevte århundret se forandringene i naturen og grunnlaget for den politiske makt som ga behov for lærde menn. Slik ble de kongelige hoffene i det nordvestlige Europa pionerer i intensivering av styresett og den gjennomtrengning av samfunnet av regjeringsmakt som utmerket det nye regimet i Europa.
Hoffet kom til for en stor del å bestå av flittige menn av forholdsvis lav herkomst. Menn som kunne utforme dokumenter og formulere legale krav og kjente rettslige prosedyrer var svært nyttige.
Den engelske dommedagsboka gir detaljert oversikt over eiendomsforholdene i England rundt 1090, og viser også at administrasjonen i England evnet å ha detaljert oversikt over eiendomsforholdene i landet.
Menn som kunne se nye muligheter og var i stand til å utnytte dem var av uvurderlig verdi for sine herrer. Kongens menn var utrettelig opptatte av å øke kongens inntekter ved å utnytte lover og regler og muligheter. Kongene fikk makt over kirka og dens eiendommer, og kunne sette sine menn inn i stillingene som biskoper.
Biskopene forfremmet menn med utdannelse, og ansatte slike. Mektige menn sendte noen av sine unge menn til universitetene for at de skulle lære lov for å kunne forsvare de mektige menn i retten. Ved slutten av det tolvte århundret hadde hvert adelig hushold sine magistrer.
I Tyskland var forholdene annerledes. De kreftene som undergravde karolingenes regime var ikke til stede der. Tyskland hadde en åpen grense mot øst og muligheter for ekspansjon den veien. Og monarkiet kunne derfor holde på aristokratiet siden det kunne holde det beskjeftiget med krig. Og kirka fikk en mer jevn og langsom utvikling, uten reformer. Kirka ble kontrollert av fyrstene og aristokratiet, men var solid og velstående, og ga god og rikelig plass til de av aristokratiets sønner og døtre som ikke fant seg en plass i det verdslige samfunnet. Aristokratiet brukte mindre midler på å bygge opp en administrasjon av velutdannede personer enn i Frankrike.
I det tolvte århundret søkte de høyt utdannede til hoffene i likhet med sine brødre som ble riddere. Ved hoffene ble det skapt en ny kultur og ny litteratur. Eksempler er historien om kong Arthur og ridderne av det runde bord, og romansene. Tidligere litteratur hadde ikke omhandlet riddere, men det gjorde denne nye litteraturen med sine edle og moralske riddere.
"denne nye lærde administrerende klassen: de var rotløse og vandrende menn, ikke bare i studentdagene sine eller når ulykken rammet dem, men hele livet; i sin velmakts dager levde de, som Robert Bloet, i frykt for sin herres sinne." Ved hoffet måtte man skjule sine følelser.
I det tolvte århundret var hvert hoff infisert av bestikkelser, korrupsjon, trusler og utpressing. Fyrstene mente at de var hevet over loven, og at tvert i mot var det deres ønsker som var loven. Også paven og biskopene var korrupte. Predikanter og diktere fordømte maktmisbruket ved hoffene. Tanchelm av Antwerpen og Arnold av Brescia ble predikanter som forkynte kjetteri av avsky for det de så ved pavens hoff. Walter Map avskydde og fordømte maktens hykleri, og den grusomheten som lå bak konstruksjonen av de kongelige styresmaktene. Men kongene og deres menn hadde tilgang til den fremste lærdom, og benyttet seg av den, og de prøvde gjennom domstoler å utøve en viss rettferdighet.
Moore skriver at på samme måte som høyere utdannelse i det tolvte århundret framfor alt ble drevet fram av behovene og ambisjonene for å regjere, så ble også regjeringene gjennomtrengt av synspunktene og teknikkene til skolene. Veksten til lovområdene og lovsystemene, sivil lov, kanonisk lov, bylover og kongelig lov etc. gir sammen med de mange jurisdiksjonene inntrykk av et fragmentert styresett i det tolvte århundret. I noen grad var det slik, men de som utøvd makt hadde en felles utdannelse og skiftet ofte stilling og herre, og en domstol liknet en annen. De argumentene som var gyldige i en domstol var også gyldige i andre.
Den felles kulturen og skjebnen til de lærde og deres nytte for fyrstene satte de lærde i stand til å etablere seg i det tolvte århundret som voktere og fortolkere av de lærde skriftene. Det var også andre som fortolket de gamle skriftene, og derfor la fyrstenes lærde ned mye energi i å undergrave autoriteten til alternative kilder til intellektuell autoritet og prestisje.
De greske, engelske og keltiske kirkene fortolket også de hellige skriftene. Den latinske kirka rivaliserte med den greske. I 1054 utstøtte pavens utsendinger patriarken av Konstantinopel. Og i 1274 kom det endelige bruddet mellom de to kirkene.
I de ellevte århundret ble på nytt kirkene i Irland, Wales og Bretagne sett på med mistro, og kalt for kjetterske, før de i det tolvte århundret ble erobret.
Fra islam ble mange av de gamle klassikerne hentet, fra det muslimske Spania og Sicilia. Men så ble både muslimer og jøder fordømt som satans barn. Jødene hadde en lærdere kultur enn de kristne. I en periode hadde deres forståelse av det gamle testamentet betydning for den kristne tolkningen av det, men faren ved å la en annen religion tolke Bibelen var klar, og jødenes religionsforståelse ble fordømt. Det avgjørende spørsmålet i demoniseringen av jødene var om de visste at Jesus var Guds sønn eller ikke. Augustin hadde i det femte århundret ment at jødene ikke visste at Jesus var Guds sønn. Og dette synspunktet ble lenge akseptert av katolske teologer. Men i 1090 gikk Anselm av Laon mot dette standpunktet. Og av dette fulgte det at jødene var satans agenter. I løpet av det tolvte århundret ble jødene stadig mer framstilt som onde. Men jøder levde ofte i god forståelse med sine kristne naboer.
Jødene ble stadig mer trakassert, og det var de mektige som ledet an i angrepene på jødene. Pave Alexander III tilføyde til dekretene fra det tredje laterankonsilet i 1179 at jøder ikke skulle bli fratatt sin jord, penger eller gods uten dom, og at gravplassene deres ikke skulle invaderes eller de religiøse seremoniene deres angripes. Likevel ble jødene i stadig sterkere grad forfulgt av kongene i Frankrike og England.
Moore skriver at de voldsomme forfølgelsen som jødene ble utsatt for fra omkring 1090 var vesentlig for konstruksjonen av den latinske kristenheten og for opprettelsen av det kulturelle hegemoniet til de lærde kristne.
Framstillingen av jøder som skitne og foraktelige med diabolsk tilknytning hadde minst tre formål:
Først å forkaste jødedommen ved å karakterisere den som en kilde til kjetteri - og derved sikre den latinske kristendommens kulturelle hegemoni og de kristnes religionsforståelse. Dette gjorde det også umulig for jødene å konkurrere om stillinger ved hoffene.
Forkastelsen og ydmykelsen av jødene gjorde det lettere å holde en samlet front mot dem. Jødene kunne fortsatt være mektige siden det kunne være forbindelse mellom jødiske samfunn over store avstander, og jøder var fortsatt involvert i fjernhandel og i betalingsformidling over store avstander. Jødene var derfor fortsatt en potensiell økonomisk elite, og for at de ikke skulle bli en elite ble de holdt nede ved å bli demonisert.
Moore siterer Max Weber som skrev at den store bragden til de etiske religionene var at de rev sund de bandene som slektskapsgrupper skapte ved å opprette overordnede grupper av felles tro og en felles etisk samhørighet. Ved dette ble det bygd en ny verden. Et slikt verk krevde store offer og sterk overbevisning. De nye lærde gjorde fornuft til sitt banner, og så seg som fornuftens bannerbærere. Det var bare mulighet å få alminnelig aksept for dette dersom hele samfunnet hadde den samme tro, tro og fornuft måtte snakke med samme stemme.
Derfor kunne heller ikke jødene få lov til å stå fram som fornuftige. De kristne rasjonaliserte sin behandling av jødene ved å tillegge jødene en hensikt om å gjøre det samme med de kristne som de kristne gjorde mot jødene, for å rettferdiggjøre sin behandling av jødene. De kristne stjal stadig oftere eiendommene til jødene og drepte barna og konene deres og vanhelliget de hellige stedene deres.
Jødene var ikke kristne og nektet å godta den tolkninga av det gamle testamentet som gjorde det mulig å se det gamle testamentet som nye testamentet forord. Dette kunne ikke aksepteres som fornuft, og uten fornuft var jødene ikke medlemmer av samfunnet, og fortjente heller ikke dets beskyttelse.
I kristendommen er det mange påstander og forestillinger som virker merkelige og som det kan være vanskelig å tro på, som treenigheten, jomfrufødselen og at brød blir til kjøtt og vin til blod.
Nye grupper ble henrettet som kjettere i det tolvte århundret. I det ellevte århundret hadde de som ble henrettet som kjettere først og fremst vært medlemmer av overklassen som deltok i politiske konflikter innenfor eliten, som i Orleans i 1022, i Milano i 1028 og Goslar i 1051. Vanlige folk ble mildere behandlet. Selv i 1140, på ei tid da henrettelser var blitt mer hyppige, var det fortsatt først og fremst lederne av de anklagede gruppene som ble henrettet.
Men i 1160-årene begynte også småfolk å bli mer grusomt behandlet, og brent på bålet. I motsetning til i forrige generasjon ble personer som ikke aktivt tiltrakk seg oppmerksomhet som predikanter e.l. forfulgt som kjettere. De ble offer for den nye ånd som Rådsmøtet i Reims i 1157 proklamerte, at "den onde sekt av manikeerne, som gjemte seg blant de fattige under skjul av religiøst arbeid for å undergrave troen til enkle folk...." Seks år senere uttalte et Rådsmøte i Tours som ble ledet av pave Alexander III at kjetteri spredte seg fra området rundt Toulouse til naboregioner. Alle mistenkte skulle avhøres og utstøtes og straffes.
Myndighetene hadde begynt å tro at det eksisterte en diabolsk konspirasjon, og det gjaldt å finne deltakerne i konspirasjonen. Dersom de ikke sto fram var det fordi deltakerne i konspirasjonen skjulte seg. Så mange syntes å være infisert av denne pesten i Frankrike, Spania, Tyskland og Italia at det virket som om det var talløse mengder.
Myndighetene gikk over fra å reagere på kjettere som selv stod fram til å søke etter kjettere. Moore skriver at dette er bevegelsen som man ser på som avgjørende i den omforminga fra desentralisert til sentralisert samfunn som vi kaller statsdannelse. I historie om rettslære skilles det mellom et begrep om lov og rettferdighet som begrenser seg til en passiv rolle som svarer på konflikter og søker å løse dem og å straffe forbrytelser som blir rapportert inn til den, og en aktiv institusjonsbyggende autoritet som oppsøker forbrytere og finner opp forbrytelser, som blasfemi og utroskap og forræderi, som ikke er forbrytelser mot individ men mot lovsystemet og den autoriteten det hevder å opprettholde. Dette skillet er klart i forfølgelsen av kjetteri. Fra den første oppdagelsen av folkelig kjetteri rundt begynnelsen av det ellevte århundret til midten av det tolvte århundret ble oppdagelsen av en from konventikkel til fordømmelse av grådighet blant geistlige identifisert som kjetteri og rapportert inn til biskopen, og han måtte etterforske de anklagede.
Pavene spilte en beskjeden rolle.
I 1166 kom kong Henrik II av England med den første verdslige lovgivning mot kjettere i Europa siden antikken. Den forbød folk i England å ta mot eller tillate noen som helst fra den sekta som hadde blitt brennmerket og utstøtt i Oxford å være i et område som han hadde kontroll over. I de følgende tiårene kom andre europeiske monarker med liknende bestemmelser.
Moore skriver at denne lovgivninga gir et klassisk eksempel på en måte statens myndighet ble økt på, ved å framholde ei framstilling av en fare for allmennheten som staten tar forholdsregler mot. Denne lovgivningen økte kongenes myndighet og utvidet deres makt over stadig mer av undersåttenes liv og virksomhet.
Så kom krigen mot albigenserne i 1209-1229 og erobringen av Languedoc og opprettelsen av inkvisisjonen i Toulouse i 1233, og inkorporeringen av grevskapet Toulouse i Frankrike i de følgende tiårene. Det var pave Innocent III som sendte hærstyrker inn i Languedoc, og den franske kongen holdt seg borte fra deltakelse i krigen. Dominikanernes inkvisisjon var ikke ferdige med sitt redselsfulle arbeid før i det fjortende århundret. I løpet av dette arbeidet bidro de mye til den framvoksende regjeringsteknologien ved å gjennomtrenge samfunn, og innbyggerne i Languedoc til motstandsteknikker.
Laterankonsilet av 1215 forbød at prester deltok ved ildprøver (bære glødende jern etc.) og den slags, og kalte den slags prøver for overtroiske og barbariske. "Ved 1215 var de vesentlige skrittene tatt for å gjøre menneskelig rettferdighet/lov styre til en affære som var underlagt menneskelige regler og avhengig av menneskers utøvelse." Moore skriver at Peter Brown har vist at prøvelsene ikke bare var avhengig av tilfeldige utfall, som å kaste krone og mynt. De var styrt av ritualer, og disse la avgjørelsen i stor grad til tilskuerne.
Fjernelsen av domsmyndighet fra samfunnet til embetsmenn eller representanter for sentralmyndighetene er sett på som et kritisk skritt i hevdelsen av "monopolet på legitim vold" som for Max Weber definerer staten. Fjernelsen av ildprøver var et eksempel på dette. Konsentrasjonen av åndelig makt hos biskopen og paven var et skritt i denne opprettelsen av hierarki. I 1160-årene ble fortsatt spørsmål om tro og doktriner behandlet i Languedoc som saker som var åpne for offentlig debatt, og dette ble av utenforstående sett på som skandaløst, og grunn til krig mot kjetteri. Languedoc hadde i likhet med Irland ikke gjennomgått den første europeiske revolusjonen. I Languedoc bestemte ikke biskopen hvem som kunne preke. Valdes av Lyon nektet i 1181 å bøye seg for biskopens enerett til å utpeke de som kunne forkynne, og ble derfor utstøtt som kjetter. Saken var sentral for konstruksjonen av kirka og for samfunnet i vest. Var det det lokalsamfunnet som predikanten virket i som skulle avgjøre hvem som kunne preke og hvem som var kjetter, eller var det biskopen som skulle ta avgjørelsen? I følge kanonisk lov lå avgjørelsen hos biskopen. I det tiende og ellevte århundret hadde det faktisk vært samfunnet som avgjorde hvem som skulle kunne preke.
Hendingene i 1178 i Toulouse klargjorde konflikten, og hvordan den ble løst. De lærde hadde nå utviklet en formidabel og enhetlig kultur. Og dette ble vist fram gjennom de personene som besøkte Toulouse, representanter for Frankrike, det angevinske imperiet og paven.
"Dersom et enkelt aspekt ved det tolvte århundrets revolusjon i styre var av avgjørende betydning for framtida var det den evnen som både kirkelige og verdslige myndigheter utviklet til å gjennomtrenge alle typer samfunn og overkjøre skikk og bruk og verve eller ødelegge innbyggere".
Forsatt var kongene mer avhengig av råd og tjenester fra de store vasallene, men kongens agenter og det gryende byråkratiet gjorde seg bemerket i tredje fjerdedel av århundret ved en "gjennomtrengende fiskalitet" som trengte inn i lokale forhold.
For å etablere seg som den effektivt herskende eliten i den latinske kristenheten var det nødvendig for de lærde å ekskludere både krigerne og bøndene fra den politiske arenaen. *side 173 Moore skriver at dette skjedde ikke etter noen bevisst strategi, bare at menn med lik utdanning og i liknende situasjon og med like interesser og muligheter ofte ga like anbefalinger til sine herrer og forsterket hverandres anstrengelser.
Angrepene på småsamfunnene som foregikk mest grusomt i forfølgelsen av kjettere ble også drevet med stor iver i det angevinske kongedømmet fra 1160- og 1170-tallet i Henrik IIs kamp for "lov og orden", og med like stor energi i det franske kongedømmet etter at Philip August ble fransk konge i 1180-årene.
I 1184 fordømte paven og Fredrik Barbarossa sammen alle predikanter som ikke hadde tillatelse fra biskopen eller pavestolen til å preke. Også de som ga ly til kjettere ble fordømt. Ved laterankonsilet i 1215 deltok mer enn 400 biskoper og 800 abbeder og andre høye geistlige, og konsilet kom med dekreter som systematiserte styresett og doktriner.
Resten av middelalderen arbeidet kirka for å sette forordningene fra laterankonsilet i 1215 i verk. Fra 1215 beskriver kildene en annen verden enn tidligere, en verden opptatt av lydighet og disiplinert fromhet. Predikantene ble underordnet biskopene.
Hjørnesteinen i dette var systemet med kirkesogn, og autoriteten til sognepresten, underordnet biskopen. Minst en gang i året måtte hver kristen avlegge skriftemål og angre og gjøre bot før nattverden kunne bli mottatt, eller risikere å bli utstøtt fra kirka. Kirkesognet ble sentrum for det sosiale livet.
Mens frykten for kjettere og jøder økte økte også frykten blant de privilegerte for de som de hadde undertrykt mens de betraktet forholdene til de undertrykte. På omtrent samme tid ble en annen frykt enda mer gjennomtrengende, frykten for spedalskhet. Tidlig i det tolvte århundret økte frykten for spedalskhet raskt, og ved 1160 la biskopen av Exeter ned forbud mot at spedalske gikk i gatene. Kort tid etter det fjerde laterankonsilet i 1215 ble spedalsk ikke bare utstøtt, men i likhet med kjettere og jøder fikk de forbud mot å vitne og å disponere sin egen eiendom.
Fra siste del av 1100-tallet ble de som skulle utstøtes og de som var utstøtt oftere demoniserte ved at de ble sett på som å stå i direkte forbindelse med djevelen. Den utstøtte ble framstilt som fiende av både Gud og samfunn. Dette bildet av den utstøtte kunne overføres til ulike grupper, som jøder, eller nye grupper, som sodomitter (som ble oppfunnet i andre halvdel av det tolvte århundret), eller hekser. De som skulle utstøtes ble framstilt som fiender av Gud og samfunn og familie, og som skitne og omvandrende mennesker uten sosiale bånd og forpliktelser, desperate og fulle av sykdom.
Krigeraristokratiet ble marginalisert, men i langt mindre utstrekning enn de fattige, og på en mer subtil måte. Medlemmene av dette aristokratiet fortsatte å være mektige personer, spesielt innenfor sine egne store områder. De store adelsmennene hadde også lærde og krigere i sin tjeneste, og deres hushold og administrasjon og levemåte og makt kunne likne svært mye på kongenes. Også store adelsmenn kunne ha en administrasjon av "statlig" type, og at denne stadig gjennomtrengte samfunnet på alle nivå viser dens vellykkethet. Moore skriver at adelen likevel var den store taperen da staten stadig la under seg makta i samfunnet. I det tolvte og det trettende århundret ble krigeraristokratiet stadig mer marginalisert, skriver Moore *side 177. Krigerklassen mistet monopolet på militær makt. Den ble overtatt av statsapparatet, kongens tjenere, som var konsentrert om å utvide og perfeksjonere de sentrale maktorganene.
Moore skriver at i likhet med alle store revolusjoner var dette en som raskt ble eksportert. Strukturen for kristen undervisning som ble fastsatt av det fjerde laterankonsilet i 1215 skulle komme til å vare i tre hundre år for et område som strakte seg fra Atlanterhavet til Wisla, Dnester og Donau, og fra Grønland og Baltikum til Sicilia. Disse samfunnene ble organisert etter teorien om de tre ordenene. Militær makt og sosial prestisje ble vist fram av et arvelig aristokrati. Landene ville komme til å ha minst et universitet som utdannet folk til kongens og adelens tjeneste og til kirkelige domstoler. Overalt var det privilegerte byer med egne lover. Store katedraler ble bygd i den samme stilen fra Trondheim til Napoli og fra Krakow til Sevilla. På tross av forskjeller delte innbyggerne vesentlige skikker og institusjoner, og delte en kultur på en måte de ikke hadde gjort to hundre år tidligere.
Før år tusen hadde Karl den Store blitt beseiret av spanske muslimer, og Alfred av Wessex og Otto I hadde begge fått sine største militære triumfer mot utenforstående (vikingene og ungarerne) i vellykket defensiv krigføring. I det ellevte og tolvte århundret derimot gikk den latinske kristenheten over på offensiven militært, og beseiret hærer fra både Bysants og den muslimske verden.
Moore skriver at før dette hadde grensene til den latinske kristenheten blitt i dramatisk utstrekning utvidet ved den forbausende energi og virkelyst som vikingene viste i det niende og tiende århundret. De grunnla en stor mengde byer i mange land, som Dublin, Waterford, Wexford og Limerick i Irland, og Smolensk, Novgorod og Kiev. De trafikkårene som ble opprettet av vikingene bidro til å danne den vestlige kristenheten, og hjalp til å med å fastsette dens grenser. En avgjørende beslutning ble tatt av de skandinaviske høvdingene i Kiev i 987 da de bestemte seg for ikke å ta islam eller jødedommen eller den romerske katolisismen som sin og Russlands religion, men den greske katolisismen.
Den første danske kongen som ble kristen var Harald Blåtann i 965. Han ble fulgt av Olav Trygvason og Olaf Sköttkonnung i Sverige i 1008. I Bøhmen ble det utnevnt en biskop i Praha i 973 og i Polen i Poznan i 968.
I 1085 ble Toledo erobret, og i 1270 var bare Granada under muslimsk herredømme. Normannerne erobret Mesina i 1062 og Palermo i 1072. I 1098 og 1099 erobret frankiske hærer Jerusalem og Antiokia og Edessa.
Moore skriver at det er mye som tyder på at Alfred den Store og hans etterfølgere gjennomførte en slik revolusjon i England i det niende og tiende århundret som Moore mener foregikk i Vest-Europa i det ellevte og tolvte århundret.
Moore skriver at det kan hevdes at Alfreds Wessex gjennomgikk den sosiale revolusjonen som han har definert slik: "den omformet statsorganisasjonen, klassestrukturen og dominerende ideologier og ga opphav til nasjoner som hadde en styrke og selvstendighet som klart overgikk deres før-revolusjonære forgjengeres og overgikk andre land i liknende omstendigheter". Men Wilhelm Erobreren revolusjonerte England videre, den gamle overklassen ble feid bort og kirka ble omorganisert og de angelsaksiske biskopene erstattet av nye fra kontinentet. Normanniske borger og lover og herredømme ble omplantet til England.
Moore skriver at det kan virke perverst å beskrive langtrekkende og varige omdannelser som de som vikingene brakte til den økonomiske infrastrukturen til veldige områder i det vestlige Eurasia og de omgivende vannveiene bare som forspill til den Første Europeiske Revolusjonen. Vikingene var ikke bare røvere, handelsmenn og kolonisatorer over enorme distanser, men de grunnla byer i en skala og kompleksitet som man først nå begynner å verdsette. Moore skriver at vikingene har krav på å kalles for revolusjonære i sin egen rett, og på den måten det gjøres i denne boka. Men i det lange løp var det den frankiske orden som fikk overtaket.
I de slaviske landene hvilte grunnlaget til kristningen og koloniseringen i det sene tiende århundret på et svakt grunnlag. Disse landene ville ikke blitt inkorporert i den latinske kristenheten uten dypere koloniserings- og bosetningsbevegelser. I det tolvte og trettende århundret reiste nybyggere fra Tyskland og nederlandene over Elben.
Ved slutten av det trettende århundret hadde den romerske kirka og tyske bønder og skikk nådd fram til den russiske grensen.
Moore skriver at en sivilisasjon både er skapt og definert av sin lærde elite.
Moore presenterer et diagram av den sosiale strukturen i høymiddelalderens Europa. Det framhever skillet mellom de primære produsentene og elitene. De primære produsentenes landsbyer likner hverandre i struktur, og forskjellene mellom innbyggerne i rikdom og status og levemåte i landsbyene er liten. Likevel kan det være store kulturelle forskjeller mellom landsbyene, i språk og skikker. For eliten er situasjonen den motsatte, alle deler den samme kulturen, men det kan være store forskjeller i rikdom og status, og statusen framgår tydelig av klesdrakten. Det var nettopp den felles kulturen til den herskende klassen i de tradisjonelle sivilisasjonene i Eurasia som satte den i stand til å opprette og utøve sin dominans og å koordinere sitt herredømme over store avstander. På samme måte som den kulturelle enheten til herskerne styrket deres herredømme styrket også den kulturelle splittelsen blant undersåttene herskernes herredømme. Derfor insisterte disse elitene på å kontrollere kontakten mellom undersåttene, økonomisk gjennom markeder og politisk og sosialt gjennom religion og lov og konfliktløsning, og derfor fordømte de uautorisert forbindelse mellom undersåttene.
Moore skriver at mye av det som foregikk i det nordvestlige Europa i det tiende, ellevte og tolvte århundret førte til at situasjonen i Europa kom til å likne det skisserte diagrammet. I elitens hierarki ble statusforskjeller tydelig utarbeidet for presist å definere rang og forpliktelser.
I tidlig middelalder hadde samfunnet vært delt inn i to hovedgrupper: potentes og pauperes, der den siste gruppen var de maktesløse, som ikke trengte å være fattige, og den førstnevnte de mektige.
Moore skriver at det ellevte og tolvte århundrets revolusjon førte til at den lærde eliten i det latinske Europa og dens interesser ble utmerket på spesielt to måter sammenliknet med de eldre sivilisasjonene i Eurasia. For det første hadde måten lærdom ble formidlet og anerkjent på dype virkninger på samfunnets struktur, spesielt for den religiøse autoriteten.
I det niende århundret ble religiøs undervisning kontrollert av biskopene, men de hindret ikke adgang til den. I det ellevte århundret var uautorisert undervisning sett på som et tegn på kjetteri. Dette førte til at det ikke gikk å kombinere livegenskap med leseferdighet. Samtidig med at biskopene strammet inn sin autoritet over den kristne forkynnelsen begynte de lærde å bli uavhengige av biskopene i sin undervisning. I det ellevte århundret ble fortsatt mestre utpekt av abbeder og biskoper, men de trakk til seg studenter etter hvor dyktige de var til å undervise og hvor karismatiske de var. Etterfølgerne deres i det tolvte århundret skaffet seg tillatelse til å undervise ved å demonstrere ferdigheter i det faget som de skulle undervise i. Konsentrasjonen av mestre og studenter i Paris kom til å sette Paris i en enestående situasjon. Dette gjorde det mulig å institusjonalisere det pensumet som studentene måtte gå gjennom før de kunne studere på høyere nivå, og kreve formell eksaminasjon. Biskopens autoritet var blitt overtatt av lauget av mestre. Alle som ville tilhøre eliten måtte følge strenge normer i klesdrakt, tenkemåte og uttrykksmåte og oppførsel.
Moore skriver at de kravene som den lærde eliten brukte for å begrunne den makten som de utøvde så energisk at regjeringsansvaret ble overført til dem med hensyn til utøvelse av rettferdighet og beskyttelse av de svake, og likevel etter fyrsten luner og innfall, var av en type som var kjent blant eurasiatiske eliter. I praksis var kravet om voldsmonopol slett ikke fullstendig. Fra det ellevte århundret og framover var det meste av den indomuslimske verden dominert av nådeløse krigere. I China hvilte keiserdømmet på en pakt mellom keiseren og eliten på landsbygda som overlot styret av landsbygda til denne eliten. Og tilværelsen på landsbygda kunne være svært voldelig.
Men i Europa, skriver Moore, hvilte ikke sentralmyndighetenes makt i det tolvte og trettende århundret på en slik pakt med krigerkasten. Ridderne ble tvert i mot marginalisert, skriver Moore.
Chinas embetsmenn kom aldri så nær virkeligheten som Europas embetsmenn gjorde. Europas embetsmenn var opptatt av hver fiskedam og hver bru, for konkret var det i forvaltningen av slike at herredømmet hvilte. Mandarinene gjennomtrengte aldri samfunnet på den grundige måte som europeiske embetsmenn, eller prester, gjorde.
Siden de lærde i det latinske Europa delte den samme internasjonale kulturen ble det hindret at de statene som oppstod gikk inn i evige stammekriger mot hverandre og lokale despoti.
Den lærde klassen bestod av menn som hadde måttet forlate sine familie siden de var yngre sønner som ikke kom til å arve. Dannelsen av denne klassen og de betingelsene som sikret at den kom til å eksistere i hundrevis av år framover var den avgjørende begivenheten i den Første Europeiske Revolusjonen. Omkring år 1200 var byggesteinene for den moderne verdenshistorien på plass, for første gang. For første gang eksisterte det store sivilisasjoner utenfor de primære kornbeltene der det tidligste jordbruket hadde blomstret.
Det var også i det ellevte og tolvte århundret at de komplekse sivilisasjonene i Eurasia begynte å følge ulike veier *side 197.
Til Oversikten over alle tekstene
Kilde for denne teksten er: