Skrevet av Tor Førde.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for denne teksten er:
Den første industrielle revolusjonen foregikk i England. Nærmere bestemt i et mindre område av England som strekker seg mot vest så langt som til Coalbrookdale i Shropshire, mot sør til Birmingham, mot øst til Derby og mot nord til Preston. Alle disse stedene har del i den industrielle revolusjonen: I Coalbrookedale smeltet Abraham Darby jern med kull i 1709; i Derby bygde Thomas Lombe i 1721 den første gjenkjennelige fabrikken; i Preston ble Richard Arkwright født i 1732; og i Birmingham tok John Wyatt og Lewis Paul i bruk systemet med å spinne bomull med ruller i 1741 eller 1742. Men den byen som framfor alle andre ble den dominerende industribyen i den første industrielle revolusjonen var Manchester. Og den dominerende industrien var bomullsindustrien.
I 1835 besøkte Alexis de Tocqueville Manchester, og Manchester hadde da 300.000 innbyggere, og byen vokste svært raskt. Han skrev om en svært aktiv by der man overalt hørte dampmaskinene og vevstolene, og der store rikdommer ble skapt av industrien.
På denne tida var Manchester, som ligger i Lancashire, klart den største og viktigste industribyene i verden. Andrew Ure beregnet i 1835 at Lancashire hadde 97.517 industriarbeidere, og hele England hadde 314.106. Middlesex og London hadde bare 11.064 industriarbeidere.
Førti år senere skrev John Aikin om industrialiseringen:
bomullsindustrien, en industrigren som har hatt en så rask vekst at det kanskje er uten parallell hos de handlende nasjonene. Manchester er, som den var, hjertet i dette store systemet, med sirkulerende forgreninger som sprer seg overalt rundt den i ulike avstander. Mot nordvest og vest er den mest vidt utbredt, og har i disse områdene opprettet flere hovedkvarter, som alle er sentrum i sine egne mindre sirkler. Bolton, Blackburn, Wigan og andre byer i Lancashire er stasjoner av dette slaget; og hele landet mellom dem tar karakter av dette. Stockport i sør og Ashton i øst er liknende deltakere i denne industrien; og dens innflytelse er spredt, mer eller mindre, over den største delen av Lancashire og den nordøstlige delen av Cheshire.
Aikin siterte et anonymt anslag fra 1788 som ofte ble brukt av samtidige forfattere og som senere ofte er blitt sitert: av 143 vanndrevne møller i Storbritannia var 123 i England, og av disse var ikke mindre enn 41 i Lancashire. Derbyshire var det nest mest industrialiserte countiet, og der var det 22 vannmøller. I 1811 ble det funnet at det var 650 møller innenfor en avstand av 60 miles fra Bolton, og nøyaktig en fjerdedel av møllene var i Manchester og en annen fjerdedel i nabobyene Stockport, Ashton-under-Lyne og Bolton.
Hvorfor var Lancashire, og spesielt Manchester, det første store industriområdet? spør Peter Hall. Også samtidige forfattere var opptatt av dette spørsmålet. En forklaring som ofte ble trukket fram var gunstige geografiske forhold. De gunstigste forholdene for industriutvikling mente man å finne i den sørlige delen av Lancashire og den sørvestlige delen av Yorkshire. Området mellom Ribble og Mersey er i nord og øst omgitt av høye åser, og også i området rundt Blackburn og Salford er det høye åser. Dette fører til at distriktene er gjennomskåret av et stort antall elver som faller raskt med strie strømmer mot slettelandet i vest. Høyt oppe er det lett å bygge møller som utnytter vannkraften og driver hundrevis av møller som er uunnværlige for tekstilindustrien. Og lenger nede kan disse elvene samles i kanaler som gjør det mulig å transportere råvarer og ferdigvarer på en billig måte inn i landet og ut av det.
I tillegg fantes det kull i området, og det kunne drive dampmaskiner. Dessuten lå havnebyen Liverpool i nærheten, og det var kanalforbindelse til de indre delene av landet.
Men allerede i 1830-årene pekte Andrew Ure på at disse argumentene ikke var tilstrekkelig til forklare at Lancashire og Manchester var blitt så dominerende industriområder. Han skrev at i tidligere tider da tekstilproduksjon var et handverk foregikk tekstilproduksjonen i nærheten av råmaterialene og i nærheten av elver med rent vann som kunne brukes til å vaske og bleke og til å drive møller. Etter at det kom dampmaskiner som kan drive maskiner og etter at det ble bygd kanaler inn gjennom landet er det blitt bygd produksjonsanlegg på flere andre typer steder. En svært viktig faktor ved avgjørelsen om hvor produksjonsanlegg skal bygges er stedets markedstilgang. På grunn av god markedstilgang har Manchester og Glasgow blitt svært viktige industribyer. Men dersom billig brensel, stor befolkning og god havn er de viktigste årsakene til å bygge produksjonsanlegg på et bestemt sted må man spørre hvorfor ikke Edinburgh er blitt en viktig industriby, skrev Andrew Ure. For ved Edinburgh er alle disse faktorene til stede. Det må i stor grad skyldes at det ikke allerede er stor handel og produksjon der. De industrielle miljøene i Manchester trekker til seg ytterligere produksjon og gir grunnlag for ny produksjon.
Problemet er at mange andre deler av Storbritannia har de samme fordelene, eller liknende; Clydedalen overfor Glasgow, West Riding i Yorkshire, de sørlige Penninene i Derbyshire, og til og med de gamle tekstilområdene i den sørlige delen av England som Cotswolds eller East Anglia, alle kunne begynt med maskinell produksjon av tekstiler dersom de prøvde hardt nok. Peter Hall skriver at Sir John Clapham for lenge siden viste at geografi ikke kan forklare nedgangen for tekstilindustrien i East Anglia. Yorkshires triumf over Norfolk var det vanlige tilfellet med en hardt arbeidende befolkning som angrep de nedre segmentene i en ekspanderende industri, og som hadde noen mindre fordeler.
Det er lett å forklare hvorfor tekstilindustrien i sør ikke kunne konkurrere med tekstilindustrien i nord, tekstilindustrien i nord var mer dynamisk, ute etter nye muligheter og ny teknologi, mens tekstilindustrien i sør var mer "satt". Det er vanskeligere å forklare hvorfor Lancashire vant over det nordøstlige Midlands. Nottingham, Derbyshire og Leicestershire hadde produsert tekstiler gjennom lang tid, og alltid lyktes godt. Ved Nottingham hadde det lenge vært et sterkt produksjonsmiljø for tekstiler av mange typer og som brukte mange ulike råvarer. Det var et dynamisk og nyskapende kompleks med nære forbindelser til London som sørget både for kapital og informasjon.
Det er ikke enkelt å si hvorfor Manchester lyktes bedre enn Nottingham. Årsaken er ikke enkel, og det er gjerne flere grunner. Peter Hall skriver at vi må først finne ut hvorfor Storbritannia utviklet den nye industrien og ikke andre land, og deretter hvorfor Lancashire deretter lyktes bedre enn alle andre, spesielt i de nærliggende industriområdene.
I Storbritannia vokste bomullsindustrien fra å være bare 0,6% av grunnlaget for den økonomiske veksten i Storbritannia i 1770 til å bli 9,2% i 1801, og videre til å bli hele 25,3% i 1831. Produksjonsveksten var bare 1,4% per år mellom 1700 og 1760, men økte så svært sterkt og nådde 12,8% i 1780-årene. Og i 1830 bestod mer enn halve volumet av britiskprodusert eksport av bomull (vi ser bort fra den store britiske reeksporten av kolonivarer).
Bomullsindustrien var nyskapende. Det ble etter hvert tatt ut svært mange patenter innenfor bomullsindustrien. I årene 1730-9 ble det tatt ut 56 patenter; i 1740-9 82 patenter; i 1750-9 92 patenter; i 1760-9 205 patenter; i 1770-9 294 patenter; i 1780-9 477 patenter; i 1790-9 647 patenter; i 1800-9 924 patenter; i 1810-9 1124 patenter; i 1820-9 1453 patenter; i 1830-9 2453 patenter; og i 1840-9 4581 patenter. Peter Hall skriver at spørsmålet da blir hvordan ble denne industrien så innovativ, og hvorfor ble dette innovative miljøet utviklet så enestående i Lancashire, og spesielt i og omkring Manchester?
Peter Hall skriver at det er mulig å skille ut seks nøkkelelementer:
Peter Hall skriver at det viktigste faktum om Lancashire ved midten av det attende århundret er at det var, i likhet med Yorkshire, på alle måter i en mellomfase i økonomisk utvikling. I utgangspunktet hadde det vært et ganske fattig og tilbakeliggende område. I noen områder var arveskikken at arven ble delt likt mellom alle sønnene til en avdød. Dessuten var det ledig jord, og dette ga grunnlag til betydelig befolkningsvekst og undersysselsetting. Og mange spant og vevde for å skaffe seg inntekt utenom jordbruket. Men det var liten byutvikling, og i 1563 var den totale befolkninga anslått til å være bare 95.000 mennesker.
Men i 1750 hadde Lancashire utviklet seg raskt. Det var utviklet et komplekst system for tekstilproduksjon. I det fjortende århundret hadde Edward III hentet vevere fra Flandern som hadde bosatt seg i nord, blant annet i Manchester, Rossendale og Pendle. Og så tidlig som i 1520 hadde Hollinworth nevnt Manchester som et stort sentrum for produksjon, og noen få år senere nevnte Leland Bolton. Den tidligste tekstilproduksjonen var basert på ull. Men etter hvert ble også lin og bomull tatt i bruk som råvarer. Og i 1620 var produksjon med alle disse råvarene godt etablert, og produksjonen av grove tekstiler av ull var i tilbakegang. De nye råvarene ble først tatt i bruk i åslandskapet mellom Bolton og Blackburn, men omkring 1630 var denne produksjonen også etablert ved Middleton, Chadderton og Hollinwood. Defoe nevnte i 1727 tekstilproduksjon basert på bomull i Manchester, Bolton og Bury.
Organiseringen av produksjonen var basert på heimeindustri, i likhet med ullindustrien i Yorkshire. Defoe skrev fra en reise i det nordlige England at han reiste gjennom et åslandskap der det ved så godt som alle hus var trerammer for tørking og strekking av tøy, og på alle disse rammene var det spent hvitt tøy. I åslandskapet var det strie elver, og disse ble utnyttet til produktive formål. Defoe skrev videre:
Blant fabrikantenes hus var det spredt et uendelig antall hytter eller små boliger der arbeiderne bodde, kvinner og barn som var travelt opptatt med å karde, spinne etc. slik at ingen hender var ledige, alle kan tjene til sitt brød, fra de yngste til de eldste. ..... Dersom vi banket på døra til noen av mesterfabrikantene så vi et hus fullt av lystige karer, noen ved fargekaret, noen arbeidet med klær, noen ved veven, alle i hardt arbeid og fullt opptatt.
Da Defoe gjorde denne reisen som han skrev om inngikk Lancashire fundamentalt i dette systemet, skriver Peter Hall.
Det systemet som var dominerende overalt i disse nordlige tekstildistriktene var protoindustrielt. I 1740- og 1750-årene forteller sognregistrene at i noen deler av det sørøstlige Lancashire fikk over halvparten av den mannlige befolkninga mesteparten av sin inntekt fra tekstilarbeid. Og etter hvert som gårdene ble stadig mer oppdelte oppstod en gruppe jordløse arbeidere. Kapitalressursene var delt mellom svært mange personer med litt på mange. Det ga mulighet til sosial mobilitet og foretaksomhet, mange småbrukere var også tekstilprodusenter.
Også i andre deler av England fantes en liknende sosial struktur. Peter Hall nevner at Joan Thirsk har studert Westmorland og funnet at jorda var delt mellom mange familier siden arven ble likt fordelt mellom arvingene. Det var store felles beiter i åsene. Thirsk kom fram til at lokaliseringen av handverksindustri ikke var helt tilfeldig, men kom i forbindelse med bestemte typer jordbrukssamfunn og bestemte typer sosial organisering.
Selv om det finnes mange ubesvarte spørsmål så er den generelle modellen klar: Mellom onnene kunne familiemedlemmene i bondefamiliene utføre industrielt arbeid siden det knapt fantes alternativt inntektsgivende arbeid. Familiene var fanget i en ond sirkel: flere barn ville øke inntektsmulighetene, men ville også redusere mengden tilgjengelig jord og drive flere familier inn i økonomisk marginalitet, noe som ga et insentiv til å få flere barn. Det er nær sammenheng mellom dårlige jordbruksmuligheter og utvikling av landsbygdindustri. Men man kan likevel ikke svare på hvorfor noen av disse marginale jordbruksområdene ble fullt ut industrialiserte mens andre ble avindustrialisert.
Det er forskjeller mellom de ulike jordbruksmiljøene. I det nordøstlige Midlands virker det som om overgangen til framework knitting ved midten av det syttende århundret var en reaksjon på overgang fra åkerbruk til fedrift der jorda ble brukt til beite. Dette reduserte behovet for arbeidskraft. Heimeindustri tenderte til å bli utviklet i områder som ikke var gunstige for kornproduksjon. Disse områdene ble da avhengige av å importere matvarer. I Lancashire var det mye marginalt jordbruk. Mange steder kunne folk knapt forsørge seg av det den dårlige jorda produserte.
Det ble nødvendig for folk å utvikle et handverk eller heimeindustri. Det systemet som vokste fram var avhengig av at produktene ble solgt. Derfor vokste det fram i samarbeid med handelsmenn. Det var lokale handelsmenn som kjøpte ull og ga den til småbrukere som trengte større inntekter enn småbruket kunne skaffe. Disse småbrukerfamiliene spant og vevde og solgte det de produserte, gjerne gjennom de handelsmennene som skaffet ull, eller de arbeidet på kontrakt og fikk betalt for det arbeidet som de gjorde som tekstilarbeidere. Systemet var fast etablert ved slutten av det syttende århundret. Dette "putting-out" systemet kalles gjerne på norsk for forlagssystem.
Hvor uavhengige disse veverne var kan vurderes på ulikt vis, skriver Peter Hall. I 1920 mente Daniels at de fleste av arbeiderne i heimeindustrien på landsbygda i Lancashire var ansatte hos de handelsmennene som foretok salget av tekstilene og som skaffet til veie råstoffene. I alminnelighet var posisjonen deres ikke ulik posisjonen til arbeidsfolk i byene. Og den typiske veveren hadde lite jord. Men han trengte lite kapital for å sette opp veveriet sitt, og så lenge kreditten hans var god kunne han velge hvilken handelsmann han ville ha kontakt med.
The Weavers Act hadde i 1558 opphevet middelalderens reguleringer av veverne på landsbygda. Det syttende århundrets tekstilindustri i Lancashire hadde uvanlig stor økonomisk frihet, større enn i andre europeiske sentra og også større enn for det meste av engelsk tekstilindustri.
Et kredittsystem inngikk i tekstilproduksjonens organisering. Først i 1771 ble den første banken åpnet i Manchester, Byrom, Sedgwick, Allen and Place. Fram til da hadde handelsmennene formidlet kreditt. Og denne interne kreditten ble av den største viktighet.
Peter Hall skriver at ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen ser det ut til at de som arbeidet i tekstilindustrien i nord hadde forholdsvis gode forhold. Han siterer en observatør i Yorkshire fra 1770 som skrev at bøndene og arbeiderne levde bekvemt og hadde bedre utstyrte hus enn folk andre steder.
Forlagssystemet var i stadig utvikling. Rundt 1750 var den lille mesteren, som selv var en beskjeden kapitalist, dominert av handelsmannen. En følge av dette var at de mindre produsentene måtte være i nærheten av Manchester. Det var vanlig at de hentet råvarene sine fra et lager som de så senere sendte det ferdige produktet tilbake til.
I løpet av det attende århundret økte skalaen som handelsmenn drev sin virksomhet i samtidig med at det ble utviklet eksportmarkeder. Derfor var det allerede før revolusjonen av maskineriet og teknologien begynte virksomheter som drev i betydelig skala, for eksempel sysselsatte to brødre 3000 personer rundt Blackburn.
I siste del av 1700-tallet ble veiene i Lancashire sterkt forbedret. Enda så sent som i 1770 hadde veiene vært elendige, men i 1795 var de blitt gode, og dette bidro til å forandre måten tekstilproduksjonen var organisert på. Varer kunne nå fraktes på vogner, og ikke lenger direkte på hesteryggen, der det ikke var kanaler. Flere handelsmenn begynte å konkurrere om kontakt med veverne.
Handelsmennene i Manchester var ofte også produsenter i stor skala. Omkring 1780 ble det meste av produksjonen fra landsbygda sendt til Manchester og ble gjort endelig ferdig der. De største produsentene hadde lagerbygninger i Manchester. I tilknytning til disse kunne de ha salgspersonell ansatt. Den økende sentraliseringen i Manchester gikk sammen med en økende spesialisering blant handelsmennene i Lancashire. Noen av dem sluttet som produsenter og konsentrerte seg om salg.
Selv om Manchester var sentrum for dette systemet var byen enda ikke noe stort sted. I 1717 ble det registrert at Manchester hadde 10.000 innbyggere. I 1700 hadde bare Liverpool og Manchester-Salford hatt så mange som 10.000 innbyggere. Preston og Wigan hadde hver 2.500 innbyggere, Warrington, Bolton og Rochdale hadde 2000-3000. I 1758 var det 17.101 innbyggere i Manchester, og i 1773-4 var det 24.386 innbyggere i Manchesters byområde. Det økte til 42.881 i 1788, og videre til 70.409 i 1801. Omkring 1770 hadde Liverpool 34.000 innbyggere og Manchester-Salford 30.000 og Wigan, Preston, Warrington, Stockport og kanskje Blackburn 5000 innbyggere eller mer. Bolton og Rochdale hadde nesten 5000.
Hvorfor begynte den ekstraordinære aktiviteten som kalles for den industrielle revolusjonen i nettopp dette området?
John Kay var fra Lancaster. Han var født i 1704 i nærheten av Bury. Han gikk i lære hos en handverker som lagde vevskjeer til vevskytler. Det var en ferdighet som han fikk stor bruk for da han oppfant the flying shuttle. Den revolusjonerte vevingen. Ved hjelp av en innretning som ble kalt for en picker kunne skyttelen "fly" fra den ene enden av veven til den andre, og dermed kunne en mann gjøre like mye arbeid som tidligere to mann hadde gjort. Og det ble mulig å veve tøy med hvilken som helst bredde. På denne tida kan Kay ha bodd i Colchester i Essex, der det virker som om han møtte motstand. Han flyttet til Leeds, og der ble oppfinnelsen hans stjålet fra ham, og han døde som en fattig mann. Han var viktig ved å sette den teknologiske utviklinga i gang. Den flygende skyttelen begynte å bli brukt omkring 1738 i ullindustrien i Lancashire, og i 1740-årene ble den utbredt. I 1750-årene ble den tatt i bruk i bomullsindustrien, og spredte seg raskt.
Dermed økte produksjonskapasiteten til veverne sterkt, mens spinnernes kapasitet ikke var berørt av dette, og det førte til krise for veverne. Etterspørselen etter spinnernes produksjon økte sterkt, og dermed også prisen på deres produkt. Det hadde vært vanlig at veving og spinning foregikk i den samme hytta, men nå kunne spinnerne i hytta ikke produsere nok til å holde veven i gang heile tida, og veverne henvendte seg til flere spinnere.
Spinning var blitt en flaskehals, og det ble prøvd å utvikle mer effektiv spinneteknologi. John Wyatt og Lewis Paul etablerte prinsippet å spinne ved hjelp av rollers. Dette ble senere tatt i bruk av og patentert av Arkwright. Prinsippet er at man drar bomulla over en serie ruller eller tromler som roterer med ulik hastighet og der hastighet øker fra rull til rull, og til slutt tvinner de bomulla og samler den på spindler eller teiner. Det har vært uenighet om hvem som faktisk kom fram til denne nyheten.
Paul var den av partnerne som lyktes i å ta det nye maskineriet i bruk. I 1741 eller 1742 bygde han ei stor lagerbygning i Birmingham om til den første bomullsfabrikken. Maskineriet ble drevet av to esler. Men det ble ingen suksess. En større fabrikk i Northampton som ble bygd i 1743 led av mangel på kapital og dårlig ledelse. Den ble drevet av vannkraft. Men andre tok oppfinnelsen i bruk. Daniel Bourn, som trolig kom fra Lancashire, satte i 1740-årene opp en fabrikk i Leominster, som da var et betydelig sentrum for tekstilindustrien. Henry Morris ble i 1743 partner til Bourn, og installerte maskineriet ved Brock Mill nær Wigan i Lancashire. Men det ser ut til at det heller ikke denne gangen lyktes. Maskineriet var langt fra perfekt i alle detaljene. Arkwright så trolig ikke maskineriet, men hadde kjennskap til det. Hans egen maskin var basert på de samme prinsippene.
Dette var en vanskelig begynnelse. Så seint som i 1760 var det bare to oppfinnelser som fungerte. Det var den flygende skyttelen og en kardemaskin som dro ut fibrene før spinningen. John Kay hadde tatt patent på den tre år før han tok ut patent på den flygende skyttelen. Paul tok også ut patent på en kardemaskin. Kardemaskiner hadde vært de første oppfinnelsene som virket tilfredsstillende, og i 1750-årene kunne smeder og snekkere bygge dem. Men i 1760-årene var spinning fortsatt en flaskehals.
James Hargreaves var den neste avgjørende personen. Han var vever og snekker i landsbyen Stanhill i Lancashire, tre kilometer øst for Blackburn. Han var en beskjeden mann som verken kunne lese eller skrive, men likevel en stor oppfinner. I 1760 begynte Royal Society of Arts i London å dele ut belønninger for oppfinnelser. Det lovte belønninger for enklere spinnehjul, og også for et som kunne spinne seks tråder på en gang. Neste år begynte Hargreaves å arbeide på sin jenny, som i sin første utgave ville spinne åtte tråder. Tre år senere sluttet Royal Society of Arts å dele ut belønninger, og Hargreaves var enda ikke ferdig med oppfinnelsen sin. Det er trolig at han fant opp sin jenny omkring 1765, og i 1767 solgte han jennies til Robert Peel, en nabo som han kjente godt.
Oppfinnelsen førte til opptøyer. Hargreaves oppga maskinbygginga og flyktet til Nottingham, der han døde i 1778. Men hans jenny kom til å få stor betydning for Lancashire, og langt mindre betydning i Nottinghamshire. Grunnen var at den var god til å spinne den grove bomulla som ble brukt i Lancashire, men ikke passet til å spinne de finere materialene som ble brukt i Midlands. I Lancashire ble spinnemaskinen til Hargreaves forbedret av menn som Thomas Highs og Thomas Healey, og det førte til at mange menn med begrensede midler ble kapitalister. Fra 1765 ble spinnemaskinen kopiert, og Hargreaves gikk til rettssak for å få de som lagde piratkopiene dømt for brudd på patentlovene, men han lyktes ikke. Spinning jenny fjernet den flaskehalsen som spinning hadde utgjort og hadde derfor stor betydning, og de som spant kunne tjene like godt som veverne og vel så det.
Men denne spinnemaskinen kunne ikke ha dratt i gang den industrielle revolusjonen siden den var et instrument for bruk i heimeindustrien som kunne bygges raskt og billig. Det var Arkwright som bygde det epokegjørende maskineriet. Peter Hall skriver at Arkwright var stor i alle henseender.
Arkwright ble like beundret som han var avskydd både av sine samtidige og av den følgende generasjonen. Samtidige historikere var enige om at hans store ferdighet lå i å låne ideer fra andre og å gjøre dem nyttige og få dem til å fungere. Edward Baines skrev at Arkwright hadde en uovertruffet evne til å vurdere verdien og den potensielle nytten til andres mekaniske oppfinnelser, og å kombinere dem sammen i et komplett og komplekst maskineri, og slik konstruere fabrikksystemet. Arkwright var svært arbeidsom og alltid i aktivitet.
Han var født i 1732 i Preston. Da Arkwright var ung var Preston enda ikke blitt sterkt preget av industriell virksomhet. Det var en "old Borough" og en middelaldersk laugsby med fem eller seks tusen innbyggere. Byen var kjent som en vennlig by, blant annet siden den hadde mange åpne plasser og samlingssteder.
Arkwright begynte yrkeslivet som barberer og parykkmaker. I 1761 flyttet han til Bolton. Bolton var allerede en by som var sterkt preget av tekstilproduksjon. Arkwright må ha fått kjennskap til de problemene som tekstilindustrien hadde og den flaskehalsen som spinning utgjorde. Han må ha forstått at det var stort behov for mer effektivt spinnemaskineri, og at den som kunne finne det opp og produsere det ville kunne gjøre gode forretninger.
Thomas Highs kom med løsninga i form av the water frame, eller spinning med ruller. Han var en vevskjemaker i Leith, som engasjerte John Kay (ikke den John Kay som oppfant den flygende skyttelen) som var urmaker for at han skulle lage hjulene og annet utstyr. Highs holdt oppfinnelsen sin hemmelig siden han var fattig og ønsket å finne investorer. Arkwright stjal, eller lånte, oppfinnelsen til Thomas Highs. Det framgikk av en rettssak fra 1785. Han hadde tatt patent på oppfinnelsen som sin egen i 1775, og i patentsøknaden hadde han hevdet at han var den første og eneste oppfinneren.
I rettssaken beskrev John Kay det møtet han hadde med Arkwright i 1768 i Warrington. Arkwright hadde bedt ham om å gjøre et lite arbeidsstykke:
Den tredje dagen, eller den fjerde, kom han tilbake, og ville ha noe annet. Jeg gjorde det for ham; og han spurte meg da jeg hadde gjort det om jeg ville drikke et glass vin sammen med ham i Dale Street. Jeg gikk dit sammen med ham. I samtalen vår spurte han meg om det var en lønnsom forretningsdrift jeg drev. Jeg sa at det var det ikke. Han spurte meg hva jeg kunne få på ei veke. Jeg fortalte ham omkring fjorten shilling. Å, sa han, jeg kan få mer enn deg. Jeg sa: hvilken forretning kan det være du er i? Han sa "jeg var barberer, men jeg har sluttet med det, og jeg og en annen reiser opp og ned i landet og kjøper hår, og jeg kan få mer ut av det". Vi snakket om forskjellige ting, og dette kom opp, om å spinne med ruller. Han sa at det ville aldri komme til å virke, forskjellige herrer har blakket seg på det. Jeg sa at jeg trodde at jeg kunne få det til å fungere. Det var alt som ble sagt den kvelden. Neste morgen kom han til senga mi og sa: husker du hva jeg fortalte deg i går kveld? Og spurte om jeg kunne lage en liten modell for en rimelig pris. Ja, sa jeg. Jeg tror, sa han, at jeg kan betale deg om du vil det. Jeg gikk og kjøpte noen få ting, og laget en liten modell av tre, og han tok den med seg til Manchester, og etter ei eller to veker kom han tilbake, og jeg laget en modell til ham.
Spørsmål: Før du fortsetter, av hvem fikk du metoden for å lage disse modellene fra?
Svar: Fra Mr Hayes, det siste vitnet.
Spørsmål: Fortalte du Mr Arkwright dette?
Svar: Jeg fortalte ham det, jeg og en annen mann hadde prøvd den metoden i Warrington.
Highs, som her ble kalt for Hayes, var stjernevitnet. Han fortalte hvordan han til slutt greide å konfrontere Arkwright noen år senere i Manchester ved hjelp av en venn:
.... han førte ham inn, husker jeg, i ei lita leilighet, jeg tror i stua i huset. Vi snakket om maskiner .... og jeg begynte å fortelle ham om at jeg hadde blitt oppmerksom på ham. Jeg fortalte ham at jeg hadde vist modellen til den til John Kay, den metoden som jeg ville bruke med ruller, fordi John Kays kone hadde fortalte meg det tidligere, hvordan det foregikk, og Mr Arkwright og de kunne ikke benekte det. Jeg fortalte ham om at jeg var blitt informert om at han hadde hyret Kay for tjue eller tjueett år siden, for omkring en halv guinea per veke, eller noe mer, jeg vet ikke hva ...... Jeg fortalte ham på hvilken måte hun fortalte meg at han kom med det.Han sa veldig lite om det: da jeg fortalte ham at han aldri ville hatt rullene uten gjennom meg la han handa si ned på denne måten, jeg husker veldig godt på denne måten, på kneet sitt, og det var det svaret som han ga; han fortalte meg også, da jeg fortalte ham at det var min intensjon. Anta at det var, sa han, og dersom det var, sa han, dersom en mann har funnet ut noe, og begynt med det, og ikke kommer seg videre, han legger det bort, og hvilken som helst annen mann har en rett til om så så mange veker eller måneder (jeg har glemt det) en annen mann har rett til å ta det opp, og få en patent på det ....... Jeg kan ikke si hvordan det var, sier jeg, for jeg har aldri vært mye opptatt av loven.
Etter å ha grafset til seg oppfinnelsen på denne måten, men uten å ha penger, vendte Arkwright til Preston og henvendte seg til en venn, John Smalley, en sprithandler og maler, der han satte opp en maskin i et hus som tilhørte en skole. Det første patentet hans fra 1769 fastslo at han hadde gjennom store studier og lang tids anvendelse oppfunnet en maskin som aldri tidligere var blitt funnet opp eller brukt. Under rettssaken fortalte John Kay hvordan han i Preston i 1767 hadde forpliktet seg overfor Arkwright til ikke selv å gjøre noe i denne formen for næringsvirksomhet. På denne tida var de begge fattige, men han fikk hjelp til å gå sammen med ham i denne saken, og Kay gikk med på å arbeide for Arkwright som tjener.
Juryen nølte ikke og førte sin dom fram for krona. Arkwright prøvde å appellere dommen, men appellen ble avslått, og den 14. november 1785 mistet Arkwright sine patentrettigheter.
I mellomtida hadde Arkwright foretatt seg merkelige ting som ikke førte til noe godt for ham. Viktigst var det at han i 1768 bestemte seg for å reise fra Lancashire til Nottingham for å gå i partnerskap om en fabrikk der. Den viktigste grunnen til dette var at oppfinnelsen hans skapte fiendtlighet mot ham i Lancashire. I og rundt Blackburn var det opptøyer mot det nye maskineriet. Og i 1769 ble Arkwrights fabrikk i Birkacre ødelagt av en mobb i nærvær av en stor styrke av politi og militære som ikke foretok seg noe for å hindre dette. Arkwright oppga planene om å produsere noe der.
Hargreaves flyttet også til Nottingham.
Det ser ut til at Arkwright sammen med Kay og Smalley, som støttet ham, i Nottingham gikk til de lokale bankierene Wrights som ga dem hjelp mot å få en del av fortjenesten. I 1771 gikk Arkwright og Jedediah Strutt i kompaniskap.
Peter Hall skriver at det nå ville ha vært logisk at Nottingham ville ha blitt sentrum for bomullsindustrien, og at det også ville ha skjedd dersom dampkraft hadde vært tilgjengelig. Den første bomullsfabrikken deres i Nottingham brukte hester som kraftkilde. Det meste av produksjonen ble snart overført til en ny fabrikk ved Cromford, som var et avsidesliggende sted ved elva Derwent, 19 kilometer nordvest for Nottingham. Så fulgte den første av fire fabrikker ved Belper, nær ved Derwent, der det var rikelig med kraft. Det ble bygd flere fabrikker. I løpet av de neste årene fikk de fabrikker i Cressbrook (1779) og Ashbourne (1781). Arkwright hadde fabrikker i Bakewell (1782), Wirksworth (1783), Masson nær Matlock (1784), og Cromford. I 1789 hadde Strutt 600 personer i arbeid i Belper, og i 1802 1200-1300. Alt i alt var det i Derwentdalen og langs dens sideelver over et snes bomullsfabrikker i 1780-årene. Partnerskapet ble oppløst i 1781, og Strutt beholdt fabrikkene i Derby og noen andre steder.
Peter Hall skriver at det kritiske spørsmålet som har opptatt historikere i mange år er hvorfor Arkwright flyttet til et så avsidesliggende sted som Cromford. Det var vanskelig å bygge ut vannkraft i Cromford. Den avsides beliggenheten førte til store transportutgifter. Peter Hall skriver at ved å ta industrien ut av Nottingham kan Arkwright ha tatt bort den tidlige ledelsen til East Midlands i tekstilproduksjon som pionerer som Lombe, Paul, Hargreaves, Arkwright selv, Strutt og Cartwright hadde gitt regionen. Da Arkwright flyttet fabrikkene til Cromford avskar han seg samtidig fra nær kontakt med markedene og den tekniske framgangen i de viktigste sentraene til tekstilindustrien, spesielt Manchester og Nottingham.
I tillegg til at Arkwrights fabrikker ble isolert fra den tekniske utviklinga fikk de altså også unødvendig høye transportutgifter og usikre leveringstidspunkt, og det mer enn oppveide fordelene ved billig vannkraft og billig arbeidskraft. Og da det oppstod skarp konkurranse innenfor industrien sent i 1790-årene ble dette fatalt. Det var verken veiforbindelse eller kanalforbindelse til Cromford, og det var ingen landsby i umiddelbar nærhet, og derfor ingen arbeidskraft i nærheten. Det ble vanskelig å skaffe arbeidere, og det var ikke nok å kunne tilby god lønn til handverkere som fabrikken trengte, men hele handverkerfamilien måtte få tilbud om arbeid, og også bolig etc. for å dra arbeidskraft. Det var stor gjennomtrekk av arbeidere. Men i byene var det ikke vanskelig for industrien å få arbeidere.
Det er klare tegn på at Arkwright mistet den teknologiske ledelse etter 1784. Han greide ikke å ta i bruk flere av de viktige tekniske forbedringene som kom da. Derimot fortsatte Strutts å utvikle sine fabrikker, og en grunn til det må ha vært at fabrikkene deres lå mer sentralt til. Arkwright hadde med vitende og vilje kuttet tilknytningen til de innovative nettverkene i Manchester og Nottingham.
Manchester hadde gjennom lang tid utviklet en infrastruktur av spesialister i import og salg av bomull og bomullsvarer og kredittfasiliteter, og ferdigheter i å bygge det maskineriet som industrien trengte. Det ser ut til at Nottingham manglet denne infrastrukturen.
Hva utrettet så Arkwright? Arkwright omformet heimeindustrien til et fabrikksystem. Dette medførte både tekniske løsninger og organisatoriske løsninger, og trening av arbeidsstyrken.
Den oppfinnelsen som han tok i bruk, spinning ved hjelp av ruller, er viktig for bare ved denne kunne fabrikkene vokse fram. Jennies ble først brukt av spinnere på landsbygda og i liten skala. Men store jennies med mer enn åtti spindler ble tatt i bruk i fabrikker, monopolisert av kapitalister, og det førte til opptøyer, og kom etter hvert til å omforme heimeindustrien.
The water frame var ikke så enestående ny som dette. Den kunne også brukes i heimeindustrien. Men et av medlemmene av partnerskapet, trolig Arkwright skriver Peter Hall, må ha innsett at dersom dette skjedde ville de miste patentet gjennom piratkopiering. Ved å begrense patentet til enheter med et tusen spindler kunne det bare brukes i fabrikker. Det var en vital avgjørelse.
The water frame trengte vann, og vannkraft skapte fabrikksystemet. Der det var nødvendig med vannkraft var det god økonomi å bygge en fabrikk og sette opp et vannhjul. Dermed kunne produksjonsprosessen bedre overvåkes enn i heimeindustrien. En stor fabrikk, og mye kapital, ble snart viktig for bruk av the water frame.
Det Arkwright utrettet var også å organisere arbeidet på bestemte måter. Det nye systemet førte ufaglærte arbeidere inn i fabrikken. Arkwright var ikke den første som oppfant fabrikksystemet. Peter Hall nevner flere andre som før Arkwright hadde bygd fabrikker og brukt kvinner og barn som arbeidskraft.
Fabrikksystemet innebar nødvendigheten av å trene ufaglærte opp til bestemte og uvante måter å arbeide på, og dette møtte motstand fra de som ble ansatt. Det innebar også å utforme en bestemt mekanikk som var mer nøyaktig enn den som var kjent fra før.
Peter Hall skriver at det var svært vanskelig å skape den disiplinen som fabrikksystemet krevde. Arbeidet og tida og materialene skulle reguleres og koordineres, og arbeiderne skulle trenes. Ingen ønsket å bli fabrikkarbeidere. De første fabrikkene måtte nøye seg med at de voksne arbeiderne de fikk var omstreifere og folk som kunne hentes fra de fattiges arbeidshus. Det var barn og andre av de fattigste blant de fattige som ble de første fabrikkarbeiderne, og som i fabrikkene måtte leve under jernhard disiplin. Bare den ytterste nød kunne drive folk til å arbeide i fabrikkene. For å skape den moderne arbeidsdisiplinen var det nødvendig med regularitet og stødig intensitet, nøyaktighet og standardisering. Og det var vanskelig å innpode dette hos mennesker som elsket sin uavhengighet.
Arkwright døde i 1792, og han var da en rik mann som bodde i et stort hus i Cromford.
Bomullsindustrien fikk ikke sin blomstring ved Arkwrights Cromford, men i og rundt Manchester. En grunn til dette var at det fortsatt manglet en avgjørende oppfinnelse i spinningen, og den viste seg på mange måter å være den viktigste. Det var siden Samuel Cromptons mule var en krysning som brukte rullene til Arkwrights water frame og spinnemønstret til Hargreaves jenny. Det sies at Crompton ikke kjente Arkwrights maskin da han laget sin egen mule.
Samuel Crompton var av bondeslekt og vokste opp i nærheten av Bolton. Bolton var allerede en ledende bomullsby, bare Manchester var viktigere. Crompton er beskrevet som sjenert og tilbaketrukket, men intenst tenkende. Crompton skrev selv om sin framgang med å lage sin maskin:
Omkring år 1772 begynte jeg å prøve å finne ut om det kanskje var en bedre metode å lage bomullsgarn på enn den som da var i alminnelig bruk, siden jeg var lei av det dårlige garnet som jeg måtte veve. Men, for å være kortfattet, så tok det meg seks år, det er fram til 1778, før jeg kunne bestemme meg for hvilken plan jeg skulle gå inn for og som kunne være god nok til at jeg kunne lykkes i å utføre den oppgaven jeg ville utføre. Det tok årene 1778 og 1779 å fullføre den.
Da kunne han ikke tilfredsstille etterspørselen, og bostedet hans ble beleiret av produsenter og andre. Folk klatret i stiger opp for å se inn av vinduene hans, og Crompton måtte beskytte seg bak skjermer. Så snart spinnemaskinen hans var laget begynte man å forbedre den. Crompton selv deltok ikke i den konkurransen. Den første forbedringen ble gjort av Henry Stones, som satte inn ruller av metall og urverk. Da Arkwrights patent falt ble maskinen hans i kombinasjon med Cromptons spinnemaskin utgangspunkt for stadige og utallige forsøk på å lage forbedrede modeller. Og mange ulike mennesker utførte en mengde små forbedringer.
Etter 1800 prøvde man å lage en selvregulerende maskin. Man forsøkte å bygge maskiner som var slik at de bevegelsene som regulerte maskinen og som til da hadde blitt utført med hand ble utført automatisk av maskinen selv. Ingen lyktes med dette før Richard Roberts bygde verksted i Manchester i 1816 eller 1817 og viste seg som en svært vellykket oppfinner. Han utviklet og tok patent på en automatisk spinnemaskin i 1825.
Peter Hall skriver at direkte og indirekte hadde Cromptons spinnemaskin øyeblikkelig og stor betydning. Den var ganske billig, kompakt og lett, slik at den kunne opereres med hand i et vanlig hus, og derfor kom den til å bli brukt av heimeindustrien. At det ikke var monopol eller patent var til stor hjelp.
Mange utviklet egen virksomhet fra å bestå av en spinnemaskin til å bli stor kapitalistisk virksomhet. Crompton selv mislikte fabrikksystemet. Men det var sterke grunner til å øke skalaen. Crompton selv opererte 48 spindler. Men i 1825 var det en spinnemaskin med 600 spindler som arbeidet dobbelt så raskt og som trengte 32 ganger så mye kraft, men som bare trengte en mann og to gutter. Utgiftene til spinning ble redusert med 95% fra 1780 til 1810.
Cromptons oppfinnelse var av svært stor betydning. Men han tjente lite på den. Produsentene trakk tilbake løftet om å støtte ham, og han ble en mistroisk person. Han flyttet til en gård nord for Bolton og kombinerte gårdsdrift og spinning. Han oppdaget at han kunne ikke lære opp folk i bruk av maskinen uten at de flyttet bort og etablerte seg selv som konkurrenter. Han demonterte maskinen og brukte delene til andre formål. Peter Hall skriver at sammenliknet med Arkwright virket Crompton å ha fått en god start på livet. Crompton fikk en god utdannelse og var både en dyktig matematiker og musiker. Men han innrømte:
Jeg fant til min sorg at jeg ikke var i stand til å hevde meg overfor denne verdens mennesker ..... Jeg fant at jeg like lite passet til oppgaven som lå foran meg som et barn på to år er egnet til å hevde seg overfor en disiplinert hær.
Den siste betydelige oppfinneren var også den merkeligste av dem alle. Det var Edmund Cartwright. Han var født i 1743. Han var utdannet ved Wakefield Grammar School og ved universitet i Oxford. Han ville gå inn i marinen, men da to av hans brødre allerede var i marinen gikk han heller inn i en hellig orden. Han fikk ei prestestilling i Leicestershire i 1779, og eksperimenterte med jordbruk.
Sommeren 1784 var Cartwright i Matlock i Derbyshire, og mens han var der fikk han høre om de nye maskinene som ble konstruert for tekstilindustrien. Under en samtale ved bordet ble disse maskinene diskutert, og det ble sagt at de nye spinnemaskinene kunne spinne så mye garn at dersom spinnemaskinene ble vanlige kunne de spinne langt mer garn enn veverne i England kunne bruke, og da måtte garn eksporteres til kontinentet, og der kunne det bli vevd så billig at det kunne skade Englands handel. Cartwright svarte til dette at løsninga var å mekanisere vevinga. Og med en gang Cartwright kom heim begynte han å arbeide med å lage en maskin. Og til alles forbauselse lyktes han, og i april 1785 tok han patent på maskinen.
Cartwright hadde ingen bakgrunn fra tekstilindustrien, i motsetning til de andre oppfinnerne. Den eneste erfaringen som han hadde med mekanisk utstyr var med en landbruksmaskin som han hadde forbedret i løpet av en sommerferie.
I 1785 arvet Cartwright en eiendom i Doncaster og flyttet dit. Der fant han dyktige arbeidere. Tidlig i 1786 reiste han til Manchester. En grunn var at han ville ansette dyktige arbeidere for å få hjelp til å konstruere en bedre utgave av maskinen. I mai hadde han kommet fram til en forbedret modell som stoppet dersom tråden røk. Konkurrentene prøvde å hindre ham i å ta maskinen i bruk, og de prøvde å lage piratkopier. Overklassen i Doncaster mente at Cartwright ved å finne opp maskiner var et uverdig medlem av overklassen. Han fikk stor motgang og ble tvunget til å gi opp arbeidet i Doncaster i 1793, og i 1796 flyttet han til London.
Likevel var vevstolen blitt forbedret. Og andre fortsatte arbeidet med å lage mer effektive vevstoler.
Området rundt Manchester hadde noen svært uvanlige trekk, og kombinasjon var enestående. Det første og mest grunnleggende er den tidligere protoindustrialisering av Lancashire som hadde gitt området en svært spesiell sosial struktur. Entreprenørene i Lancashire kom i hovedsak fra de midtre lagene i samfunnet, og i langt større utstrekning enn i Midlands.
Det var ikke nødvendig med mye kapital for å gå i gang som tekstilprodusent. Før 1815 var det få tekstilfabrikker som holdt til i bygninger som var bygd nettopp for det formålet.
Men kapital var nødvendig for å komme i gang som fabrikant. Og for fattige folk var det svært vanskelig å komme i gang, om ikke umulig. Det meste av den kapitalen som ble investert var lokal kapital, og industrilederne kontrollerte kapitalkildene. Produsentene ga ofte hjelp til hverandre.
Kapitalistene i Lancashire genererte vanligvis sin egen kapital. Selv de ledende firmaene kunne ha problem med å få kreditt. Det var stort behov for at lokale banker skulle skaffe kortsiktig kreditt, ofte med bygninger eller jord som sikkerhet. Lancashire lå langt etter Nottingham med hensyn til banktjenester. Den første banken i Manchester, Byrom, Allen og Place, gikk overende i 1778.
Det var spesielt et problem å finansiere eksport. Ved slutten av Napoleonskrigene var det utviklet et system for eksportkreditt der en liten gruppe av handelsmenn i London og utenlands, som ble kalt Acceptance houses eller merchant banks, skaffet til veie eksportfinansiering, mens markedsekspertisen ble skaffet av kommisjonæragenter. Den største begrensningen for veksten til bomullsfirmaene i århundret 1760-1860 var vanskelighetene som kostnadene med markedsføring medførte. Offentlighetens tiltro til industriens lønnsomhet var ikke stor nok til å friste til stor kapitaltilstrømming. Kredittsystemene var dårlig utviklet, og tilgang til lån og kreditt var ofte avhengig av personlige forbindelser.
Peter Hall skriver at under disse forholdene var det ikke rart at industriens ledere kom fra virksomheter som hadde drevet med handel og produksjon i liten skala. Industrien oppfostret et stort antall ledere som revolusjonerte industrien. Industrien rekrutterte sine ledere innenfra siden den da fikk ledere som hadde kunnskap om dens drift og teknologi. Entreprenørene kom på denne tida slik verken fra toppen eller bunnen av samfunnet, men fra en middelklasse.
Den første Robert Peel er et eksempel på denne første generasjonen av industriherrer. Han ble født på familiegården utenfor Blacburn og ble utdannet ved Blackburn Grammar School. Peelfamilien var ikke rene gårdbrukere. Nesten alle kalikotrykkere, bomullsspinnere, linspinnere og handelsmenn fra Blackburn som kan spores viser seg å ha tilhørt småhandlerne i den lokale bomullsindustrien og linindustrien. Peel og partnerne hans, Edmund og John Haworth, var aktive i disse industriene rundt 1760. Rundt 1759 hadde Peel og svigerbror hans, mr Haworth, inngått partnerskap for å trykke kaliko. Og han fant en partner med penger, mr Yates. Deres opprinnelige kalikotrykkeri lå ved Brookside, en landsby tre kilometer fra Blackburn. Peel innførte mekaniske forbedringer og utviklet fabrikksystemet, i likhet med Arkwright. I 1772 flyttet Peel virksomhetens sentrum til Bury, som da vokste fram som det viktigste sentrum for kalikotrykking. I den tidlige fasen i Bury var det største problemet å reise kapital. Men det ble etter hvert den største fabrikken i Lancashires bomullsindustri, og hadde praktisk talt hele byen ansatt. Omkring 1787 bygde Peel et integrert spinneri, veveri og trykkeri ved Mill Hill, Bolton. Utviklingen innenfor bomullstrykk foregikk nå rundt Manchester. I likhet med Arkwright tidligere flyttet Peel sin operasjon til Midlands, spesielt til Tamworth, i 1790. Der Birminghamkanalen og Coventrykanalen krysset hverandre var det billig kull, mye vann og arbeidskraft som kostet halvparten av i Manchester. Men det viste seg å være vanskelig å lære opp arbeiderne, og så snart de var opplærte reiste de til Manchester.
Det som var viktig med Robert Peel, som med Samuel Oldknow i Stockport, var at firmaet hans var avhengig av motene. Det attende århundret var like opptatt av moter som det tjuende århundret. I løpet av noen få måneder kunne et motefenomen dukke opp og skape et marked for spesielle klær, og den som kunne følge opp denne etterspørselen tjente penger, og den som ikke fulgte denne plutselige etterspørselen opp kunne tape markeder. Å svare på denne nye etterspørselen som ble skapte av moter krevde en fleksibel organisasjon og kontakt med markedene. Peel kopierte design fra de mest populære motene i London, og var svært opptatt av motene. Hver veke fikk han tilsendt informasjon fra London om de siste motene, og han satt oppe om natta til vogna fra London kom med denne informasjonen.
Mange av de tidlige industrilederne var dissentere. De var ofte mer eller mindre utestengt fra det offentlige livet, slik at forretningslivet ble den eneste viktige offentlige arenaen som de kunne hevde seg på. Dessuten la ofte religionen deres ofte stor vekt på flittighet og rasjonalitet, og dette kunne bidra til at de anstrengte seg ekstra hardt.
Peter Hall skriver at Lancashire hadde en fordel framfor andre områder i det det var nær og produktiv forbindelse mellom tekstilprodusentene i Lancashire og mekanikerne der.
I protoindustrialiseringens og i de første fabrikkenes tidsalder hadde landsbygdas mekanikere tilstrekkelige ferdigheter til å bygge og installere det grunnleggende maskineriet. Kvernbyggerne var omvandrende ingeniører og mekanikere som var høyt vurdert. De kunne bruke mange typer verktøy og hadde innsikt i praktisk matematikk. Møller var i alminnelig bruk, og det var derfor mange kvernbyggere. Og sent i 1790-årene ble kvernbyggerne enda mer sofistikerte, spesielt i Lancashire. De var ofte utdannet fra et ikke-konformt akademi, og hadde en del teoretisk kunnskap.
Fram til 1790-årene måtte de fleste produsentene lage sitt eget maskineri. I løpet av 1780-årene hadde McConnel og Kennedy, Owen, Adam og George Murray, og Henry Houldsworth begynt å bygge spinnemaskiner. Etter hvert som maskinene ble mer kompliserte i 1790-årene ble det nødvendig at spesialister bygde dem.
I Lancashire ble det da utviklet et nær samarbeid mellom disse spesialistene og tekstilfabrikantene. I det sørvestlige Lancashire mellom Wigan og Warrington, og mellom Liverpool og Leigh, var det en gammel tradisjon med små verksteder der det ble laget gjenstander av messing og andre legeringer og metaller, gjenstander som klokker, verktøy, spiker, låser og andre metallgjenstander. Dette var en stor og viktig industri som hadde oppstått i Liverpool og nærliggende områder langs nordbredden av Mersey i andre halvdel av det attende århundret. Den var spesialisert slik at delene ble laget i Prescot og i landsbyene og satt sammen i Liverpool. Det var stor etterspørsel etter klokker fra Lancashire, og de ble tre ganger bedre betalt enn klokker som var satt sammen i London, og år 1800 ble det satt sammen 150 klokker per veke i Liverpool.
Denne industrien var gammel, og hadde utviklet seg i det tidlige syttende århundret, og nådde sin største betydning ved midten av det nittende århundret. De tidligst kjente urmakerne i området ved Toxteth Park var nonkomformister. Denne industrien tjente på å ha et nært forhold til verktøyindustrien i området, siden den kunne lage verktøy til urmakerne. Dette synes å ha vært avgjørende, skriver Peter Hall, for å utvikle en uavhengig tradisjon med dyktige ingeniører og mekanikere. Dette var delvis en landsbygdindustri, i likhet med tekstilindustrien selv. Arbeidere på småbrukene lagde deler til klokkene. Det ble utført presisjonsarbeid, og nye maskiner økte produktiviteten, som maskiner som skar til hjulene.
De tidlige mekanikerne i tekstilindustrien var ofte kjent som klokkemakere.
Det virkelige sentret for dette komplekset av mekanisk industri lå litt øst for urmakerkomplekset, i Warrington og Ashton-in-Makerfield. Handverkerne i dette området var kjent for å være svært dyktige. Warrington lå der veien fra London til Carlisle og Skottland krysset veien mellom Chester og York, nær et kullfelt og ved den nederste brua over Mersey. Tidevannet gjorde seg gjeldende oppover Mersey helt til Warrington. Det var et av de viktigste knutepunktene for trafikken i nord. Vognforbindelsen mellom London og Liverpool stoppet to ganger daglig i Warrington seks dager i veka. Den fraktet brev og små pakker.
I 1770-årene begynte det å komme spesialister i metallarbeid i Manchester. I 1772 var det ikke registrert noen ingeniør i Manchester, og bare en kvernbygger, men omkring et dusin urmakere og klokkemakere. Men ti år senere er det langt flere, og det er kommet til flere typer spesialister i metallarbeid. Og det kommer til spesialister i bygging av spinnemaskiner.
Mange ulike spesialister måtte til for å bygge et spinneri. Kvernbyggeren var svært viktig, men også andre. Klokkemakere og urmakere og matematiske instrumentmakere ble også etter hvert etterspurt.
Bateman and Sharrard hadde et stort jernstøperi i Salford der de fleste artiklene som var etterspurt i Manchester og omliggende områder ble støpt, som store støpte hjul for bomullsmaskinene, sylindrer, kjeler og rør til dampmaskinene, og støpejernsovner etc. av alle størrelser. Sharrard var en dyktig ingeniør som hadde forbedret dampmaskinen og som leverte til den største delen av det lokale markedet, hovedsakelig med mindre og stillegående maskiner. Blikkenslagere fant arbeid i å lage utstyr til spinnemaskinene, og messingsmedene støpte hjul for å holde bevegelsen i gang i rullene, og klokkemakerne skar dem til. Seletøymakere laget band til kardemaskinene etc.
Det ble mangel på disse typene handverkere. Lønningene til mekanikere og ingeniører ble 50% høyere i Manchester enn i Birmingham, og handverkere fra hele landet strømmet til Manchester. Klokkemakere var spesielt etterspurt, for de maskinene som de brukte for å lage klokkehjul kunne også brukes for å lage de bevegelige delene i tekstilmaskinene. Og flere oppfinnere var klokkemakere. De mange dyktige handverkerne som var samlet i Lancashire gjorde det mulig for tekstilindustrien å utvikle ny teknologi. Disse handverkerne hadde trening i å utføre presisjonsarbeid i metall. Spesielt var dette tilfelle etter 1800 da patentet på Watts dampmaskin gikk ut, og det førte til at det ble dannet et økende antall mekaniske bedrifter.
De tidlige maskinene var først og fremst laget av messing, tre og kopper. Men med billig jern begynte det å bli bygd jernstøperi i 1780-årene. Bateman and Sharrard støpte store hjul til bomullsmaskinene, og sylindrer, kjeler og rør til dampmaskinene. Også andre mekaniske bedrifter ble opprettet.
Mange av de tidlige tekstilmaskinene ble bygd etter design laget av fabrikkeierne og under deres ledelse. Dette fortsatte godt inn i det nittende århundret. Peter Hall skriver at dette var styrken til industrisamfunnet i Manchester, og som førte til at det ble ledende. Flere av de mest vellykkede spinnerieierne var opprinnelig maskinbyggere. Peter Hall nevner mange eksempler på dette.
Dette står i sterk kontrast med Nottingham. Med noen få unntak forekom ikke kombinasjonen ingeniør/tekstilfabrikant i Midlands. Fabrikantene der hadde bare innsikt i den kommersielle siden av den virksomheten de drev. Men i Manchester og West Riding var mange av bedriftene bygd opp av mekanikere og ingeniører eller vevere og spinnearbeidere som kjente det tekniske utstyret ut og inn, og som selv utviklet ny teknologi.
Fram til begynnelsen av det nittende århundret måtte nesten alle delene av det tekniske utstyret lages ved manuelt arbeid, og kvaliteten var helt avhengig av at det var dyktige handverkere som gjorde arbeidet. Den industrielle revolusjonen var helt avhengig av disse handverkernes dyktighet. Dette kunne være et problem, som ble løst av ingeniører fra London som Maudslay, Bramah og Clement. Disse ga den neste generasjonen ledere trening, som Roberts, Nasmyth og Whitworth, før de flyttet til Manchester. Manchester ble da det viktigste sentrum i Storbritannia for mekanisk industri. Det ble ikke bare produsert tekstilmaskiner der, men også lokomotiv for jernbanene, dampmaskiner, maskinverktøy og en mengde andre mekaniske produkter. Ingeniører i London og Manchester løste problemene med å lage maskiner som kunne lage maskiner, eller maskinverktøy. Dette var svært viktig.
Manchester utviklet seg til å bli det ledende sentrum for avansert mekanisk industri i hele Storbritannia. Jernbanene skapte stor etterspørsel etter lokomotiv og maskinverktøy.
Veksten av spesialisert kunnskap kom delvis fra London, skriver Peter Hall. Et spesielt resultat av det attende århundrets nonkonformitet var den bemerkelsesverdige veksten av dissenterakademikere og den parallelle veksten av litterære og filosofiske foreninger i provinsbyene. Disse akademiene begynte som erstatning for universitetene som dissenterne ikke hadde adgang til. De hadde fem hovedstudium: klassiske fag, sjøfartsfag, militære fag, kommersielle fag og tekniske fag. De vokste svært raskt etter 1750. År 1800 var det så mange som 200 spredt over hele landet. Den utdannelsen som de ga var overlegen den som ble gitt av grammar schools. De prøvde å måle seg med universitetene. Men de ga først og fremst praktisk utdannelse. Likevel var de svært opptatt av å være vitenskapelig orientert.
Peter Hall skriver at akademiet i Warrington representerte den siste fasen av disse akademienes utvikling. Dette akademiet åpnet i 1757. Men det fikk økonomiske vanskeligheter, og i 1783 sluttet det å undervise, og i 1786 ble det oppløst. Moderne fag hadde vært viktigere enn klassiske fag, og en stor del av studentene gikk inn i handel og industri. Men få av dem gikk direkte inn i tekstilproduksjon. I 1783, samme år som Warrington sluttet å undervise, satte Manchester Literary and Philosophical Society i gang New College of Arts and Sciences. Det var en ingeniørskole, og hadde laboratorium.
Klokkemakere spilte en avgjørende rolle i utviklingen både av den litterære og filosofiske foreningen i Manchester og av akademiet. Klokkemakeren Peter Clare hadde i 1778 foreslått å opprette en filosofisk skole der det skulle bli gitt utdannelse i mekaniske og liknende fag. John Imison, en annen klokke- og urmaker og optiker publiserte om disse emnene, og de bygde apparater og drev skoler og skrev bøker. Mange av bøkene var fritt tilgjengelige i Chethams bibliotek, det første frie offentlige biblioteket i landet.
I det attende århundret var litterære og vitenskapelige foreninger av betydning for spredning av kunnskap, både i Manchester og andre steder.
Manchester Literary and Philosophical Society ble stiftet i 1781 for å fremme både vitenskap og litteratur og kommersielle formål. Det ble stiftet av Thomas Percival. Byens tradisjonelle utdannelse, Chethams Grammar School, ble opplevd som lite praktisk orientert.
Peter Hall skriver at virkningen av alt dette var å skape en enestående synergi i Manchester og de omkringliggende byene. Her kom mange ulike ideer og ferdigheter og produkter sammen og beriket hverandre.
Peter Hall skriver at i det systemet som oppstod rundt Manchester var det spesielt fem elementer som sammen konstituerte et innovativt miljø.
Det første var en egalitær klassestruktur med en svært betydelig middelklasse som var produsenter og drev med handel, og som det var lett å komme inn i, spesielt for innvandrere som kom med sine ferdigheter.
Det andre elementet var en psykologisk frihet og energi, som var assosiert med framveksten av denne nye klassen som var opptatt av å arbeide hardt for å skape noe som var inntektsbringende og gjerne nytt. I de travelt voksende bomullsbyene var det hard konkurranse, og den teknologiske utviklinga foregikk så raskt at det var nødvendig å delta i det innovative miljøet. Menn som kom fra små forhold kunne skape betydelige virksomheter, men det var også lett å komme på etterskudd. Det var nødvendig å prøve å forutse framtida.
Det tredje elementet var et stadig insentiv til å forandre ting og finne opp nye måter og ny teknologi. All framgang ble spredt ut gjennom nettverk på en slik måte at det inspirerte andre til å forbedre og forandre ting. Foretaksomheten og innovasjonen var spredt vidt i befolkninga, og i den egalitære kulturen kunne selv personer med beskjedne midler delta.
Peter Hall siterer Wadsworth and Mann:
Ser man tilbake på de obskure ti eller femten årene før Arkwrights monopol endelig tok slutt og Cromptons mule - spinnemaskin - kom i bruk, får man inntrykk av en periode der ingenting var permanent. Ideen om mekanisk produksjon hadde grepet industrien. Snesvis av menn laget maskiner og utstyrte små fabrikker; snesvis av oppfinnsomme sinn var i arbeid, og bidro med en forandring her, en forandring der, som gikk inn i den felles kunnskapsmassen. Det var ingen maskin uten en historie om prøving og feiling, og de mennene som hadde blitt alminnelig kjente var omgitt av et helt samfunn av oppfinnere som også bidro sterkt til teknologiens framgang. Arkwrights monopol kan i en tid ha hindret framgang i noen retninger, men det stimulerte også til skarpsinn, mens hans egen karriere, forherligelsen av the self-made man, var et misunnelsesverdig eksempel på rikdommene som suksess i bomullsbransjen kunne medføre.
Et fjerde viktig element var at systemet bare krevde beskjeden formell utdannelse og begrenset kapital. Teknologien var enda så enkel at svært mange handverkere kunne tilegne seg den, og behersket den. De avgjørende oppfinnelsene kunne produseres av svært mange handverkere.
Og det femte elementet var måten kunnskap og nyheter spredte seg på. Under protoindustrialismen hadde det i Lancashire vært en svært stor mengde mindre produsenter som hadde tett kontakt med hverandre, og der den enes produkt var den annens råvare eller verktøy. Selv om organiseringen av produksjonen ble sterkt forandret fortsatte likevel systemet med spesialiserte produsenter som stod i nær handelsforbindelse med hverandre. Dette var også et system som spredte nyheter og kunnskap om teknologiske endringer og om markedsutviklingen. Og dette førte til at den store mengden produsenter kontinuerlig arbeidet med å forbedre og å oppdatere sin virksomhet.
Arkwright la ikke vekt på dette, og konsentrerte produksjonen sin på et avsidesliggende sted utenfor dette nettverket, men ved å gjøre dette fordømte han seg selv til teknologisk stagnasjon.
Det var altså svært mange faktorer som tilsammen bidro til det nyskapende miljøet i Lancashire. De skapte et klima av foretaksomhet og innovasjon som fundamentalt forandret verden; Manchester i 1770 var det første sanne innovative miljøet, skriver Peter Hall.
Til Oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for denne teksten er: