Skrevet av Tor Førde.
De bøkene som jeg vil bruke som kilder for dette kapitlet er:
Ved freden i Augsburg i 1555 ble to religionsformer anerkjent i Tyskland. Det var katolisismen og den lutherske versjon av protestantismen. Kalvinismen oppnådde ingen tilsvarende offisiell anerkjennelse. Alle herskende fyrster og andre herskende maktorgan i Imperiet fikk rett til å bestemme hvilken religionsform som skulle være herskende i deres område. De undersåttene som ikke kunne finne seg til rette med den religionsform som ble valgt sto fritt til å forlate området. I de åtte riksbyene der både katolisismen og den lutherske protestantismen stod sterkt skulle begge religionsformene være tillatt i framtida.
Protestantismen var på frammarsj, og det meste av Tyskland var protestantisk. Selv i de områdene som offisielt var katolske hadde store deler av befolkninga blitt protestanter. Men protestantene var delte, spesielt satte lutheranerne lite pris på kalvinistene, og det var også stridigheter mellom lutheranerne. I mens begynte katolikkene å reformere kirka si. Det begynte med kirkemøtene i Trent (1545-63), der en serie reformer ble vedtatt for å styrke kirka og sette i gang en motoffensiv mot protestantismen. Fremst i denne motoffensiven stod jesuittene. Mange godt utdannede jesuitter kom til Tyskland fra Italia og Spania. De startet og bemannet skoler. Oppgaven var å oppdra befolkninga til å bli lidenskapelige katolikker og hatere av protestantismen og kjetteriet.
Utover fra 1580-årene av kom en katolsk offensiv i gang. Den katolske Albrecht V av Bayern fordrev protestantismen fra Bayern. I 1582 kunngjorde erkebiskopen av Køln at han gikk over til protestantismen, og kort etter garanterte han trosfrihet for protestantene. Paven erklærte ham for avsatt, og forberedte valg av ny erkebiskop: Ernst av Bayern, bror av Bayerns hertug. Den avsatte erkebiskopen fikk støtte fra Nederland og Pfalz, men ikke fra andre mektige protestantiske fyrster i Tyskland. Ernst fikk støtte fra Bayern og fra spanske tropper. I følge bestemmelsene i avtale fra Augsburgsfreden av 1555 kunne ikke en geistlig fyrste som skiftet religion forandre religionen i det geistlige fyrstedømmet, men han måtte gå av. Og det kom til å skje i dette nevnte tilfellet. Mange områder ble snudd fra å være protestantiske til å bli katolske, og i områder der protestantismen hadde vært tillatt ble den forbudt. Keiser Rudolf II (1576-1612) begynte langsomt å utrydde protestantismen i sine habsburgske land. Aachen og Donauwørth ble med våpenmakt gjort katolske, mot et stort protestantisk flertalls vilje. I det første tilfellet var det keiseren sammen med spanske tropper som var ansvarlige, og i det andre tilfellet keiseren sammen med hertugen av Bayern.
Under Riksdagen i Regensburg i 1608 ble den religiøse utviklinga tatt opp, og det førte til at en del av de protestantiske fyrstene forlot møtet. Nitti dager etter dette dannet de protestantiske fyrstene i Pfalz, Württemberg, Neuburg, Baden, Ansbach, Anhalt og tre riksbyer en defensiv militærallianse. Senere sluttet Brandenburg, Hesse-Kassel og noen flere byer seg til denne alliansen. Friedrich IV av Pfalz ble valgt til øverste leder for alliansen og Christian I av Anhalt ble militær leder. Christian I var drivende kraft og initiativrik. Alliansen førte likevel en svært passiv og forsiktig politikk, og var derfor av liten betydning.
I mars 1609 ble arvefølgen til hertugdømmet Jülich og Kleve omstridd, og det ble foreslått innen alliansen å støtte de protestantiske tronfølgekandidatene. Dette førte til at en katolsk allianse ble dannet. Den ble ledet av Maximilian av Bayern. Keiser Matthias oppløste den katolske alliansen i 1617 for å redusere spenningene i Imperiet. Da stiftet Maximilian av Bayern en ny, mindre og mer militant katolsk allianse under sin ledelse.
Den avdøde katolske hertugen av Jülich og Kleve hadde ingen barn, og bare protestantiske arvinger. Derfor ønsket keiseren at man skulle vente med å akseptere en ny tronfølger til eventuelt en katolsk dukket opp. Jülich og Kleve var strategisk plassert ved Rhinen, og for at den spanske forbindelsen til de spanske besittelsene i Nederlandene skulle kunne opprettholdes måtte spanjolene passere gjennom Jülich og Kleve. De to protestantiske tronfølgekandidatene var hertug Wolfgang Wilhelm av Neuburg og Johan Sigismund av Brandenburg. Både keiseren og de to protestantiske tronfølgekandidatene okkuperte forskjellige deler av hertugdømmet de følgende årene. Den protestantiske alliansen støtte sine medlemmers krav på tronfølgen, og Maximilians av Bayerns katolske allianse motsatte seg disse kravene, og reiste en hær under grev Johann Tilly. Også utenlandske makter blandet seg inn i diskusjonen. Ingen ønsket en krig. Konflikten ble løst på en uventet måte, ved at hertug Wolfgang Wilhelm gikk over til katolisismen, og hertugdømmet ble deretter i 1614 delt i to, mellom de to tronfølgekandidatene.
I 1612 døde keiser Rudolf. Både den mentale og fysiske helsa hans hadde lenge vært dårlig, og hans yngre bror og tronarving Matthias hadde mer og mer overtatt styret. Og da Rudolf døde ble Matthias valgt til ny keiser. Som keiser overlot Matthias styret i stor grad til kardinal Melchior Khlesl. Khlesl ville føre en fast politikk og styrke katolisismen innad i de habsburgske arvelandene, og en forsonlig politikk i resten av Imperiet. Den forsonlige holdninga overfor de protestantiske fyrstene ble oppfattet som svakhet og ettergivenhet blant mer militante katolikker, som hertugen av Bayern og habsburgere både i Spania og i Østerrike. Disse ville derfor ha Matthias' søskenbarn erkehertug Ferdinand, tronfølgekandidaten, som keiser. Ferdinand ble fremmet som tronfølgekandidat til de ledige tronen i Bøhmen og Ungarn. Han ble innsatt på begge i henholdsvis 1617 og 1618. I 1618 var Bøhmen i opprør, og dette ble sett på som det endelige nederlaget for Khlesls politikk, og han ble avsatt og fengslet. Dette endte også Matthias' styre.
Bøhmen hadde lenge vist vilje til selvstendighet. Kongen var valgbar, og stenderne hadde oppnådd stor myndighet. Fem forskjellige protestantiske religionsformer var representert i Bøhmen. I 1609 hadde de fra keiser Rudolf II fått en garanti om religionsfrihet.
Da Ferdinand i 1617 overtok som konge av Bøhmen begynte han å arbeide for å styrke katolisismen. Dette vakte motstand, og 23. mai 1618 stormet en gruppe adelsmenn det kongelige palasset i Praha og kastet to av regentene ut av et vindu. Dette var den kjente "defensterasjonen" i Praha. Defensterasjonen påførte ikke de to personene som ble kastet ut av vinduet noen varig skade. Stenderforsamlinga støttet av lavadelen satte opp ei provisorisk regjering. Den bad andre provinser i de habsburgske land om støtte. Schlesien sluttet raskt opp om opprøret, og noe senere kom også Moravia og Lusatia med. Også stenderforsamlingene i Øvre og Nedre Østerrike sluttet opp om kravene om religionsfrihet, og lovte støtte. Også den kalvinistiske fyrsten i Transylvania, Bethlen Gabor, sluttet seg til alliansen. Men opprørerne greide ikke å få støtte fra andre fyrster, og deres egen ressurser var heller små, og de hadde vanskelig for å koordinere disse ressursene og oppnå et godt samarbeid. Ferdinand fikk betydelig hjelp fra Spania. Store pengebeløp og deler av armeen i Flandern ble sendt til Østerrike.
I august 1619 ble Ferdinand valgt til ny keiser. Før dette hadde opprørerne to ganger, uten å lykkes, beleiret Wien. Den unge prins Friedrich av Pfalz var blitt valgt til ny konge av Bøhmen. Ferdinands forberedelse av krig mot Bøhmen skjøt fart etter at han var valgt til keiser. Hertugen av Bayern og hans katolske allianse ville støtte Ferdinand, mot å få skattlegge Øvre Østerrike. Spania ville også støtte Ferdinand, og ønsket å invadere Pfalz. Paven ville også støtte den katolske saken.
Blant de protestantiske fyrstene var det ingen solidaritet. Tvertimot så ville den protestantiske fyrsten av Saksen, Johann Georg, hjelpe Ferdinand med å undertvinge Bøhmen. Han ville bringe Schlesien og Lusatia under keiseren på nytt. I en avtale av juli 1620 mellom hertug Maximilian av Bayern sin katolske allianse og den protestantiske allianse forpliktet begge seg til ikke å angripe den annen part. Dette betydde at de protestantiske fyrstene ikke ville hjelpe Bøhmen.
Bøhmerne ville knapt hjelpe seg selv. De ville ikke tillate deres nyvalgte konge Friedrich å foreta den skattlegging som var nødvendig for å reise en hær. Det skyldes at stenderforsamlinga først og fremst representerte lavadelen som ikke ønsket noen sterk kongemakt over seg. Den hadde heller ingen sterk støtte fra befolkninga.
I juli 1620 invaderte en hær fra den katolske alliansen på mer enn 30.000 mann Øvre Østerrike og fikk slutt på opprøret der. Denne hæren var kommandert av grev Tilly. Deretter gikk denne hæren og Ferdinands egen hær inn i Bøhmen, mens Saksens hær gikk inn i Lusatia og Schlesien. I nærheten av det Kvite Fjellet ved Praha seiret de katolske hærene. Begivenhetene viste at dette lavadelige opprøret ikke hadde noen støtte i befolkninga. Dersom det hadde vært kombinert med opphevelse av livegenskapen ville situasjonen vært en annen. Eiendommene til den opprørske lavadelen ble konfiskert, og dette kunne være halvparten av all jord i Bøhmen. Det meste av den konfiskerte jorda ble solgt til habsburgernes fordel. Protestantiske skoler og kirker ble stengt eller overført til katolisismen. Den tidligere valgbare krona i Bøhmen ble erklært arvelig innen habsburgerfamilien, og dens myndighet ble styrket på bekostning av stenderforsamlinga.
Friedrich av Pfalz, kalt "Vinterkongen" på grunn av hans korte opphold som konge i Bøhmen, hadde mistet Pfalz. Der var det fortsatt krig. Spanske tropper hadde okkupert Pfalz, men Ernst von Mansfeld reiste tropper på vegne av Friedrich for å jage spanjolene ut. Høsten 1621 ble de av Tilly drevet ut av det øvre Pfalz, men de greide å ta seg fram til det rhinske Pfalz, og krysset Rhinen og slo seg ned i Alsace. Der mottok de støtte både fra Nederland og fra Friedrichs svigerfar som var kong James I av England.
To protestantiske fyrster besluttet å støtte Friedrich. De var markgreve Georg Friedrich av Baden-Durlach og Christian, protestantisk administrator av bispedømmet Halberstadt. De satte begge opp hærer for å rykke inn i Pfalz, og våren 1622 stod det derfor tre hærer klare til å rykke inn i Pfalz for å drive Tilly og de spanske styrkene ut. Men de greide ikke å koordinere sine operasjoner. Tilly og spanjolene hadde ikke erobret alle deler av Pfalz, men holdt Frankenthal under beleiring og hadde erobret Mannheim og Heidelberg så sent som den foregående høsten. Sommeren 1622 måtte Mansfeld og Christian av Halberstadt dra seg ut av Pfalz med sine hærstyrker til Alsace. Friedrich erklærte dem som avsatt fra hans tjeneste, og sa seg villig til å forhandle. Men han hadde ingenting å forhandle med, og Mansfeld og Christian av Halberstadt gikk i nederlandsk tjeneste. Bayern overtok det øvre Pfalz og administrerte det rhinske Pfalz.
Våpenhvilen som var inngått mellom Spania og Nederland i 1609 hadde vært av 12 års varighet, og gikk altså ut i 1621. Begge parter forberedte seg på det som kunne komme. Derfor var Mansfeld og Christian av Halberstadt blitt hyret av Nederland. De rekrutterte flere soldater. Mens dette foregikk kom Christian i kamp med Tillys styrker, og Tilly vant.
Denne stadige framgangen for den katolske siden og for habsburgerne ble oppmerksomt fulgt med i i Europa. Den habsburgske framgangen ville ikke bli tillatt uten motaksjoner, før eller senere, fra fransk side. Også Nederland og noen av de protestantiske fyrstene ble stadig mer villige til å foreta seg noe før habsburgerne var blitt overmektige i Tyskland. Dette viste Ferdinand og Maximilian. Da Frankrike okkuperte Valtelline samtidig med at Savoy-Piedmont okkuperte Genova, og dermed stengte den spanske veien nordover til Nederlandene seint i 1624, begynte Ferdinand å reise langt større styrker.
Kristian IV av Danmark var en av mange fyrster som hadde deltatt i samtaler om en anti-habsburgsk koalisjon. Han hadde formue som var stor nok til å begynne et felttog, men ikke stor nok til å holde det gående gjennom lang tid. Kong James av England gikk med på å støtte felttoget både økonomisk og med tropper. Ved hjelp av Mansfeld og hertug Ernst av Saxe-Weimar og Christian av Brunswick satte han opp en styrke på 34.000 mann. I desember 1625 ble en avtale mellom Danmark, England under Charles I og Nederland undertegnet. Kristian IV hadde regnet med støtte fra andre motstandere av den katolske ekspansjonen i Tyskland, men denne støtten kom ikke. Kristian IV av Danmark ble valgt til kaptein av den nedre saksiske sirkel av dens stender.
> Den største feilen Kristian IV gjorde var at han ikke var oppmerksom på hvor store styrker motstanderne hans kunne være i stand til å reise. Våren 1625 hadde en adelsmann fra Bøhmen med navn Albrecht von Wallenstein tilbudt keiseren å reise og finansiere en hær på 50.000 mann. Ferdinand som var i pengenød aksepterte tilbudet fra Wallenstein, men reduserte det til 20.000 soldater. Han ga Wallenstein tillatelse til å kreve betaling for sine tjenester gjennom å skattlegge befolkninga i de områdene som han måtte okkupere gjennom å kreve "kontribitions". Disse "kontributions" kom til å utvikle seg til utplyndring av de områdene der de ble krevd inn.
I juli 1625 marsjerte Tilly inn i den nedre saksiske sirkel. Her plyndret troppene hans befolkninga og brant landsbyene. I oktober rykket også Wallenstein inn med sin nye hær. Disse hærene overvintret i området. I april 1626 kom Mansfeld med en hær på 12.000 mann, som ble slått tilbake, og trakk seg inn i Brandenburg. Der fortsatte den sørøstover for å slå seg sammen med Bethlen Gabor i Transylvania og Ungarn. Wallenstein forfulgte Mansfeld, men lot flere regimenter være tilbake for å hjelpe Tilly mot Kristian IV. Seint i august møttes Tilly og Kristian IV, og Tilly vant slaget. Kristian dro seg tilbake nordover, mens de fleste av hans tyske allierte falt fra.
Wallenstein kom tilbake og sluttet seg til Tilly i september 1627. Store deler av hæren hans på 30.000 mann hadde blitt borte på felttoget østover. De fleste av disse hadde enten dødd av sykdom eller desertert. Han hadde nedkjempet styrkene til Bethlen Gabor. De kombinerte styrkene deres slo styrkene til Georg Friedrich av Baden-Durlach. Kristian IV flyktet til de danske øyene mens fiendene hans okkuperte og herjet Jylland. Tilly var såret, og Wallenstein var derfor alene i kommando over deres samlede styrker på 125.000 mann. Han gikk østover gjennom Mecklenburg og inn i Pommern. Det fantes en plan om å overta Østersjøhandelen og nekte Nederland adgang til denne. Wallenstein prøvde å få hansabyene med på dette, men de fleste byene motsatte seg denne planen. Derfor bestemte Wallenstein seg for å prøve å okkupere hele kystlinja av Pommern. Men han lyktes ikke å innta Stralsund, som med hjelp fra Sverige greide å utholde langvarig beleiring.
I 1629 syntes keiserens herredømme over Tyskland å være sikret. Keiseren kjente seg mektig nok til å utstede Restaurasjonsediktet. Det ville gjenopprette den religiøse situasjonen av 1552. Alle områder som hadde gått over til protestantismen etter dette tidspunkt skulle bli katolske igjen, og all eiendom som den katolske kirka hadde mistet etter denne dato skulle tilbakeføres til den katolske kirka. Protestanter trengte ikke å tåles lenger, og kalvinismen var ikke lenger anerkjent som trosform. To erkebispedømmer og adskillige bispedømmer måtte tilbakeføres til katolisismen.
Blant de katolske fyrstene var det betydelig misnøye med situasjonen. Spesielt var de misfornøyde med Wallensteins store makt. Han var nå mektigere enn den katolske alliansen. Sommeren 1630 sammenkalte keiseren et møte av kurfyrstene i Regensburg. Kurfyrstene fra Brandenburg og Saksen møtte ikke opp. De som møtte krevde at Wallenstein skulle ut av keiserens tjeneste. Dette fulgte keiseren opp, Wallenstein ble sendt heim til Bøhmen og hæren hans ble redusert med tre fjerdedeler og satt under kommando av Tilly og den katolske alliansen. Ferdinand ønsket støtte til den spanske krigen mot Nederland, som gikk dårlig for Spania, men oppnådde ikke å få kurfyrstene med på å gi denne støtten. Etter dette møtet var det opprettet tillit og samarbeidsforhold mellom kurfyrstene og keiseren.
I 1627 hadde hertugen av Mantua og Montferrat dødd uten direkte arving. Disse områdene lå øst og vest for Milano. Den nærmeste arvingen var en fransk prins, men Spania ville ha en annen kandidat. Det ble en kortvarig uerklært krig mellom Spania og Frankrike. Keiser Ferdinand sendte noen tropper av Wallensteins soldater for å hjelpe de spanske troppene. I 1631 overtok likevel til slutt den franske prinsen som hertug over området. Denne striden fikk kardinal Richelieu til å oppfatte habsburgerne i Spania og Østerrike som en samlet front. Og da oppstod de samme frontlinjene som hadde eksistert hundre år tilbake i tida mellom habsburgerne og Frankrike. Dette fikk Richelieu til å begynne å bygge opp en omfattende allianse mot habsburgerne. Han prøvde å dro alle protestantiske fyrster og stater både i Tyskland og utenfor med i alliansen. Blant dem var Sverige og Nederland.
Kong Gustav Adolf av Sverige likte ikke keiserens ønske om dominans av Østersjøen. Gustav Adolf hadde vært i krig med Polen, og Polen fikk stor støtte fra keiseren. En fransk representant forhandlet fram en seks års våpenhvile mellom Polen og Sverige. Dermed var Sverige klar til å gå inn i Tyskland med sin disiplinerte og veltrente hær.
I juli 1630 landet Gustav Adolf med hæren sin i Pommern. Han hadde en alliert i Tyskland, byen Stralsund, og motstanderne hadde større hærstyrker enn de svenske. Tidlig i 1631 hadde svenskene jaget alle katolske styrker ut av Pommern og gikk inn i Brandenburg. Her undertegnet han en avtale om franske subsidier med en fransk representant, som ga svenskene økonomi til et større felttog i Tyskland.
Franskmennene krevde at medlemmene av den katolske alliansen skulle betraktes som nøytrale til de eventuelt selv viste noe annet, og katolisismen skulle aksepteres. Dette var viktig for Frankrike, for Richelieu håpet å splitte de katolske styrkene. Både på katolsk side og blant de protestantiske fyrstene ble det gjort forsøk på å opprette allianser som skulle være uavhengige av både keiseren og utenlandske fyrster. Et viktig formål for disse var å sikre størst mulig uavhengighet for fyrstene.
Magdeburg var en protestantisk by som var under beleiring av Imperiets hær. Gustav Adolf ville unnsette Magdeburg, men før han nådde fram ble Magdeburg 20. mai 1631 stormet av Imperiets soldater. De plyndret og brente byen og drepte store deler av sivilbefolkninga. Dette skapte reaksjoner blant protestantene ellers i Tyskland, og fikk Brandenburg til å slutte seg til Gustav Adolf.
Etter Magdeburg rykket Imperiets hær under Tillys kommando nordøstover for å møte Gustav Adolfs soldater. Tilly ville marsjere gjennom Saksen, og bad om tillatelse til dette. Det fikk han ikke. Likevel marsjerte han inn i Saksen. Da stilte fyrst Johann Georg av Saksen sine 18.000 uerfarne soldater sammen med de 24.000 svenske soldatene. Ved Breitenfeld nord for Leipzig møtte Tillys hær og den kombinerte svensk-saksiske hæren. Sakserne flyktet med en gang slaget begynte. Slaget varte i to timer. Tilly tapte det meste av hæren sin og alle kanonene. Dette var den første store protestantiske seieren.
Etter Breitenfeld marsjerte Gustav Adolf sørvestover gjennom de velstående katolske bispedømmene langs Main og Rhinen til Mainz, der han holdt vinterkvarter. Gustav Adolf skattela befolkninga i de områdene der soldatene hans holdt til, men oppfatninga er at svenskene var mindre brutale og grådige i skattlegginga enn Wallenstein og hans folk. Grunnen til at Gustav Adolf marsjerte til Sørvest-Tyskland er at dette er et rikt område, og at det området han marsjerte gjennom der var så rikt at det ikke bød på problemer å forsyne hæren. Frank Tallett skriver at grunnen til at Gustav Adolf ikke marsjerte mot Wien for å oppnå en avgjørende seier etter seieren ved Breitenfeld var at han da hadde vært nødt til å marsjere gjennom et karrig landskap der det hadde vært vanskeligere å forsyne hæren.
De protestantiske fyrstene ville fortsatt helst være nøytrale, og måtte ofte trues til å samarbeide med svenskene.
Våren 1632 var Wallenstein på nytt i ferd med å rekruttere en stor hær for keiseren. Tilly hadde samlet sine tropper i Bayern, og grev Pappenheim førte krig mot svenskene med en liten hær i nordvest. Gustav Adolf planla å erobre Bayern og deretter gå inn i Østerrike. Tilly angrep en svensk troppestyrke i Bamberg, og dermed trengte ikke Gustav Adolf lenger å betrakte Bayern som nøytralt. Gustav Adolf marsjerte med en hær på nesten 40.000 mann fra Mainz mot sørøst. Ved Rain 15. april 1632 slo han Tillys hær, og i slaget ble Tilly dødelig såret. Maximilian våget ikke å stille opp for å forsvare Bayern. Resultatet var at Bayern ble røvet.
Wallenstein plasserte hæren sin i et festningskompleks som het Alte Veste ved Nurnberg. Der sluttet Maximilian og hans styrker seg til dem. Gustav Adolf beleiret dem i to måneder, fram til i oktober, da han brøt opp fra beleiringa og marsjerte nordvestover. Wallenstein gikk da nordover inn i Saksen. Da det etter ei tid så ut til at de var trygge der bestemte Wallenstein seg for å holde vinterkvarter der, og troppene hans begynte å spre seg utover. Da kom svenskene mot Wallensteins hovedkvarter i Lützen sørvest for Leipzig. I slaget ved Lützen ble Gustav Adolf skutt og drept. Wallensteins hær fikk så store tap at Wallenstein trakk seg tilbake til Bøhmen uten kanoner og forsyninger. Axel Oxenstierna overtok nå ledelsen av den svenske hæren.
Frankrike ville helst inngå separate avtaler med hver av de protestantiske fyrstene for å kunne dominere dem enkeltvis. For å unngå dette dannet Oxenstierna Heilbronn konføderasjonen som bestod av tyske fyrster fra Sørvest-Tyskland og Sverige med Oxenstierna som leder. Selv med økonomisk støtte fra Frankrike og Nederland var denne konføderasjonen for liten til å bære de store utgiftene som krigføringa medførte. For å skaffe større inntekter kunne Brandenburg og Saksen tilsluttes konføderasjonen. Men mellom Brandenburg og svenskene var det uenighet om hvem som skulle ha Pommern. Begge ville ha Pommern når hertugen av Pommern, som var uten arvinger, døde. Men til slutt ble både Brandenburg og Saksen svenskenes samarbeidspartnere.
Wallenstein forhandlet snart med svenskene, så med Brandenburg eller Saksen, og kom med mange forskjellige forslag. Wallenstein syntes ikke å gå etter en endelig seier for keiseren. Han drev sin egen politikk. Derfor fikk han i desember 1633 beskjed om at han ikke lenger var i keiserens tjeneste. Men Wallenstein nektet å gå fra kommandoen av sin store hær. Derfor ble han drept av en gruppe offiserer 25. februar 1634. Dermed kom Wallensteins hær under kommando av keiserens sønn, den framtidige keiser Ferdinand III. Han presset mer målbevisst på for å oppnå en avgjørelse.
Den svensk-tyske hæren til Heilbronn konføderasjonen ble ledet av grev Horn og Bernhard av Saxe-Weimar. De gjorde den feilen å prøve å unnsette den protestantiske byen Nördlingen som ble beleiret av Ferdinands arme forsterket med 15.000 spanske soldater. I kampen den 6. september 1634 tapte Heilbronn konføderasjonens hær fullstendig, og måtte oppgi Tyskland østfor Rhinen. I nord hadde Johann Georg av Saksen forhandlet fram en avtale med keiseren som ville sikret at Restaurasjonsediktet ikke skulle gjelde i Nord-Tyskland. Det skulle dannes en eneste hær i Imperiet som skulle bestå av tropper fra Habsburg, Saksen og Bayern. Den skulle sikre at utenlandsk innflytelse ikke ble gjort gjeldende i Imperiet. Brandenburg sluttet seg til avtalen. Den ble kalt for Prahafreden av 1635. Men kalvinismen var ikke sikret noen anerkjennelse i Imperiet, og to av de tyske fyrstene var kalvinister, Bernhard av Weimar og Wilhelm av Hesse-Kassel.
De utenlandske maktene Sverige og Frankrike som var sterkest involvert i krigen var spesielt invitert til å undertegne traktaten om Prahafreden. Sverige vurderte å undertegne avtalen, blant annet siden våpenhvileavtalen med Polen var i ferd med å gå ut. Frankrike forhandlet fram en tjuefemårig forlengelse av våpenhvileavtalen mellom Frankrike og Sverige.
Det var Frankrike og Sverige som ville avgjøre om det skulle bli fred i Tyskland. Dersom de undertegnet avtalen ville Tyskland få fred. Men Richelieu ville ikke ha fred. Siden hans tyske allierte hadde undertegnet fredsavtalen var det nødvendig for Frankrike å gripe inn med egen soldater for å kunne fortsette krigen. I mai 1635 erklærte Frankrike krig mot Spania. Denne krigen skulle også drives mot de tyske habsburgerne. Frankrike skapte en allianse som bestod av Frankrike, Nederland, Bernhard av Weimar, Wilhelm av Hesse-Kassel og Sverige.
De nye krigshandlingene medførte katastrofale ødeleggelser. De første årene syntes den militære slagkraften til de stridende partene å være ganske lik. Frankrike hadde en uerfaren arme og var opptatt på flere fronter i krigen mot Spania. Krigen raste fram og tilbake, og hærene levde av å plyndre. Tyskland ble mer og mer ødelagt. Etterhvert som Frankrike fikk mer krigsvante soldater og offiserer kunne landets overlegne materielle ressurser og store befolkning omgjøres til militær slagkraft. Og fra omkring 1640 gikk krigen dårlig for habsburgerne og deres bayerske allierte. Da hadde Frankrike fått kontroll over deler av det sørvestlige Tyskland, og begynte å støte fram mot Bayern. Med Bayern hadde en krigsvant hær og dyktige generaler, og det tok tid for Frankrike før dets materielle overlegenheten begynte å gi uttelling. Men i 1645 støtte franske styrker fram mot Donau og vant en viktig seier ved Allersheim.
Svenskene hadde ført krig i nord, og ikke greid å skaffe seg holdbare posisjoner i sør. Men i 1642 hadde en dyktig svensk kommandant, Lennart Torstensson, ført svenske styrker inn i Saksen og Bøhmen. Etter en vellykket krig mot Danmark i 1643 fortsatte han krigen gjennom Bøhmen helt til Donau i Øvre Østerrike.
Svenskene var nå i stand til å operere sammen med de franske styrkene i sør, og Bayern begynte å bli lagt øde. Hertug Maximilian av Bayern inngikk en våpenhvileavtale med Frankrike i mars i 1647. Men i september sluttet han seg på nytt til keiseren, og dette førte til at sommeren 1648 ble Bayern fryktelig herjet.
I 1640 sammenkalte keiseren til et møte med valgfyrstene, siden de viste seg i økende grad å være uvillige til å delta i krigen. Der viste keiseren seg villig til å gå tilbake på Restaurasjonsediktet. Men det førte ikke til endringer, og Riksdagen ble sammenkalt. Friedrich Wilhelm, som hadde vært Brandenburgs fyrste siden 1640, inngikk i 1641 en våpenhvile med Sverige. I 1645 inngikk også Saksen en våpenhvileavtale med Sverige. Maximilian av Bayern hadde allerede i 1640 begynt å forhandle med Frankrike. Han ønsket en separat våpenhvile med Frankrike, men fortsatt krig mot Sverige. I 1647 inngikk han våpenhvile med Frankrike, men senere samme år tok han opp krigshandlingene og deltok i fredsforhandlingene i Westfalen som krigførende part.
Westfalerfreden ble undertegnet 24. oktober 1648 etter lange forhandlinger med svært mange deltakere, og etter mange års forberedelse. Et av spørsmålene hadde vært hvem skulle være representert ved forhandlingene og delta i dem. For Sverige var to av formålene med krigføringa å skaffe seg besittelser på sørsida av Østersjøen og å splitte keiseren fra de tyske fyrstene. Frankrike hadde de to samme målsetningene for sin krigføring, men i tillegg ønsket Frankrike å holde krigen gående lengst mulig. Fortsatt krigføring og størst mulig ødeleggelse av Tyskland hadde egenverdi for Frankrike. Noe man blant annet kan se av at Mazarin, som hadde overtatt som fransk førsteminister ved Richelieus død i 1642, ikke ville gå med på våpenhvile før etter at det ble opprør av stort omfang i Frankrike, som medførte at de franske styrkene fikk oppgaver i Frankrike.
Riksdagen i Regensburg i 1640-41 hadde vist at de tyske fyrstene var så trøtte av krigen at keiseren hadde gitt dem store innrømmelser for å få dem med på fredsforhandlinger der de stod som en part mot de utenlandske krigførende. I desember 1641 gikk keiseren med på et fransk-svensk forslag om forhandlinger der Imperiets representanter skulle føre forhandlinger med svenske representanter i Osnabrück og franske representanter i Münster. Før disse forhandlingene kunne komme i gang måtte de tyske fyrstene og keiseren utarbeide sine posisjoner der et av spørsmålene var om keiseren skulle kunne forhandle på vegne av hele Imperiet, som han ønsket, eller om flere parter skulle kunne framføre sine interesser. Det siste alternativet ble støttet av Frankrike og Sverige, som ønsket å skille keiseren fra fyrstene og gi de sistnevnte størst mulig selvstendighet i forhold til keiseren. En stor forsamling av tyske fyrster diskuterte dette spørsmålet i Frankfurt fra tidlig i 1643 til i 1645, da keiseren gikk med på at alle selvstendige parter kunne representere seg selv. Dermed var forsamlingene som skulle delta i Westfalenforhandlingene Riksdagsforsamlinger, som hadde lovgivende myndighet.
I november 1645 begynte forhandlingene. Kalvinismen ble endelig anerkjent som en av de offisielle trosretningene. Datoen for "normale tilstander" ble satt til 1. januar 1624. Alle områder som da hadde vært protestantiske skulle fortsatt være det, eller tilbakeføres til protestantismen. Overalt der religiøse minoriteter hadde vært tolerert ved denne dato skulle de fortsatt tolereres. Bispedømmer skulle ikke måtte forandre religionsform selv om biskopen forandret religionsform. Fyrstene fikk rett til å bestemme den offisielle religionsform i sine fyrstedømmer, men ikke innbyggernes private religionsform. Enhver kunne følge den religionsform vedkommende hadde hatt i 1624. Personer som ønsket å følge en religionsform som både var forskjellige fra den de fulgte i 1624 og fra fyrstens, kunne tvinges til å forlate fyrstedømmet, men de fikk fem år på seg til å forlate fyrstedømmet og hadde rett til å selge sine eiendommer og ta salgssummen med seg dit de måtte flytte. Fredsavtalen anbefalte toleranse i slike situasjoner. Protestantenes stilling ble styrket i Imperiets institusjoner, som i de øverste domstolene. De garantier som ble gitt for protestantismen ble ikke gjort gjeldende i habsburgernes land.
Fyrstenes suverenitet, Landeshoheit, innen sine områder med hensyn til mange spørsmål ble fastslått. Sveits ble anerkjent som suverent og uavhengig av Imperiet. Det samme gjaldt for Nederland.
Frankrike tok det meste av Alsace og festningene Breisach og Philippsburg. Bispedømmene Metz, Verdun og Toul ble formelt anerkjent som franske. Sverige overtok den vestlige delen av Pommern inkludert Stettin, og bispedømmene Bremen og Verden og byen Wismar i Mecklenburg. Dermed hadde svenskene kontroll over munningene til elvene Elben, Oder og Weser.
Fyrsten av Brandenburg økte sitt område. Både Frankrike og Sverige ønsket en sterk protestantisk fyrste i nord som motvekt til habsburgerne. Derfor fikk Brandenburg den østlige delen av Pommern og bispedømmene Kammin, Halberstadt og Minden, og løfte om Magdeburg, som ble overført til Brandenburg i 1680.
Store militære styrker stod i Tyskland i 1648, og for å få dem så fredelig som mulig ut av landet ble man enige om store kompensasjoner til dem. Det tok flere år å få soldatene ut av Tyskland, eller demobilisert, og det var en voldsom og urolig prosess.
Imperiet var redusert til en treg masse uten evne til å handle utad. Tyskland var satt tilbake mer enn hundre år i økonomisk utvikling. Noen områder trengte mer enn 150 år for å nå ei befolkning som var større enn ved begynnelsen av Trettiårskrigen. I noen territorier hadde så mye som 90% av befolkninga til tider vært borte under krigen.
Lenker:
Første del av denne teksteen om Trettiårskrigen og krigskunsten
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: