Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her refererer jeg det M K Lawson skrev om dette emnet i boka "Cnut - The Danes in England in the early Eleventh Century".
Danskene krevde enorme summer fra England for å ta pause i plyndringa av landet. Hvordan skaffet England disse store summene til veie? Hvordan foregikk beskatningen? Den angelsaksiske krøniken forteller at engelskmennene i 1018 betalte £82.500 til Knut og styrkene hans, og dette var en enorm sum, langt større enn det vikingene noen gang krevde i Frankrike. Og dette var slett ikke første gang at engelskmennene betalte enorme summer til vikingene. Tilsammen ble det fra 991 til 1018 i følge den angelsaksiske krøniken betalt £240.500 til vikingene. Og den klart største utbetalingen ble foretatt i 1018, selv om noen av Æthelreds utbetalinger var svært store. Dette var hardere beskatning enn det engelskmennene noen gang ble utsatt for i det ellevte og tolvte århundret, selv om Wilhelm Erobrerens beskatning var hard.
Lawson spør om vi kan stole på de tallene som den angelsaksiske krøniken oppgir for betalte skatter. Den opptrappingen som ble oppgitt er så jevn at det kan være grunn til mistanke. Det ble oppgitt at det ble betalt £24.000 i 1002, £36.000 i 1007, £48.000 i 1012 og £72.000 i (pluss £10.500 fra London) i 1018. Men selv om annalisten kan ha foretatt en avrunding av beløpene er det klart at enorme beløp ble betalt. I 1041 betalte Harthacnut £21.099 til sine skipsmannskap, og i dette tilfellet ble den utbetalte summen spesifisert på mottakerne, og Lawson skriver at her går regnestykket opp. Og at opplysningene om de tidligere utbetalingene er plausible.
Den harde beskatningen som foregikk for å skaffe disse enorme summene til veie satte sine tydelige spor, skriver Lawson. Domesday Book forteller om eiendommer som ble konfiskert på grunn av at eieren ikke greide å betale skatten sin. Og det er temmelig sikkert at Knut også fulgte denne praksis; de som ikke betalte skatten sin til fastsatt tid mistet sine eiendommer, og de som kunne betale den skatten som lå på andres eiendommer kunne overta disse eiendommene dersom eierne ikke kunne betale skatten. Mange kirker, som eide enorme landområder, mistet mye jord fordi de ikke kunne betale den skatten som ble lagt på jordeiendommene. I noen tilfeller kunne de geistlige senere kjøpe landeiendommene tilbake. William av Malmesbury skrev at Glastonbury måtte oppgi sine gods i Wiltshire i danskenes tid da landet ble pålagt de uutholdelige skattene, og eiendommene tilfalt kongen eller ble brukt som pant. Eiendommene ble til slutt løst ut av biskop Brihtwold av Ramsbury. Det hendte at klostrene og kirkene måtte selge kirkegods til en lav pris for å skaffe penger for å betale skatt. Naturligvis var det også lekmenn som ikke kunne betale skatten og mistet eiendommene sine.
Hemming skrev at kirka hans måtte gi fra seg eiendommer i Warwickshire som var verdt minst sytten hides, og at Edwin, bror til Earl Leofric, skaffet seg eiendommer i Bickmarsh i Warwickshire og Wychbold i Worcestershire verdt minst seksten hides, og andre i Shropshire. Lawson nevner mange andre kirker som mistet landeiendommer. Mange strakte seg svært langt for å skaffe de midlene som trengtes for å betale skattene sine. Under Knut leide abbed Eadric i Gloucester ut jord for livstid for å skaffe penger til skatten. Lawson nevner mange flere eksempler på at kirker og klostre mistet land eller måtte pantsette eller leie ut land.
Under disse omstendighetene ble penger dyre og jord billig. William av Malmesbury skrev at abbed Brihtwold bare var i stand til å pantsette for en liten sum, og dette tyder på at penger var blitt dyre og jord var blitt billig. Mange kom i økonomiske vanskeligheter. Ikke bare land ble solgt for å skaffe penger. Kirker solgte kirkesølvet. Hemming beskrev hvordan munkene i Worcester brøt sund ornamenter for å skaffe verdier som de kunne betale skatten med, selv om de også måtte selge jordegods. Kirkesølvet ble brukt til å betale skatt med.
Beskatningen i 1018 foregikk mens ødeleggelsene etter krigen var på sitt verste, og etter at reservene hadde blitt tømt etter tidligere hard beskatning. Men England var et rikt land, og det er ikke mulig å si i hvilken utstrekning Englands reserver av edle metaller ble tømt for å betale danskene. Noen kirker ble presset svært hardt mens andre stod seg bedre. Noen kirker og klostre kunne betale skatten uten å selge jordegods eller andre eiendommer.
Noen av de som tjente på at mange måtte selge sine eiendommer var skandinaver. Noen av dem hadde vært med på motta penger fra de tidligere utbetalingene til danskene, og de kunne derfor ha kontanter, og var derfor i en slik situasjon at når andre måtte gå fra jordeiendommene sine eller selge dem billig kunne de kjøpe billige landeiendommer. Dette var kanskje en viktig måte de som fulgte Knut brukte for å skaffe seg jordegods på. Det trenger ikke å være tilfeldig at de som leide eiendommene i Gloucester og Worcester hadde skandinaviske navn. Andre som tjente ville være innfødte som hadde penger på kistebunnen, som Earl Leofrics bror Edwin.
Kongelige tjenestemenn tjente også på dette. Det er kjent at i Wilhelm Erobrerens dager hadde skatteoppkreverne lov til å beholde en liten del av det de krevde inn. Men Hemming anklaget Æfic, shire-reeve i Staffordshire, for å ta tre gods som rettmessige tilhørte kirka hans i den forvirringen som fulgte etter at Æthelred døde. Og noen ganger skal skatt ha blitt krevd inn dobbelt; først fra den som eide eiendommer, men måtte selge dem for å betale skatt, og deretter ble den samme eiendommen skattlagt hos den nye eieren. Men den skatten som var pålagt en eiendom og som skulle betales videre oppover i systemet var bare den første oppkrevingen av skatt, andre gangs oppkreving kunne oppkreverne stikke i egen lomme. Og det harde skattepresset var ikke over etter at den store summen var betalt i 1018, det framgår av mange klager og også av et brev fra Knut fra 1027 der han skriver at fogdene ikke må forgripe seg på rettmessig holdt eiendom for å kreve inn skatt.
Sent i Edgars regjeringstid ble det gjennomført en reform av pengevesenet. Deretter ble myntsortene ofte byttet ut, kanskje etter regelmessige mellomrom på seks eller sju år. Etter 1035 ble myntene byttet ut oftere, etter bare to eller tre år. Hver utstedelse av nye myntsorter kan ha medført at gamle mynter ble kalt inn eller gjort ugyldige som betalingsmiddel til bestemte formål som betaling av skatter og avgifter. Ulike utgivelser av mynt hadde ulik vekt, og for noen utgivelser ble vekta til myntene forandret slik at de myntene som ble slått først var tyngre enn de myntene av samme type og serie som ble slått senere.
Det var lønnsomt å gi ut ny mynt. Det ble da nødvendig med nye stempel for å stemple eller slå myntene. Disse ble kjøpt av kongen, og kongen tok seg svært godt betalt. Innvekslingen av gammel mynt var lønnsomt for myntslagerne/myntverkene, i det de som leverte inn mynter kanskje bare fikk ni mynter for ti mynter som de leverte inn. Alle mynter hadde navnet til myntslageren på den ene sida. Grundige og omfattende studier av mange store myntfunn gjør at man kan si ganske mye om myntenes og myntverkenes historie. Det er mulig både å anslå hvor mange mynter som totalt ble utstedt av ulike typer og hvor mange som kom fra ulike myntverk.
Knut utga tre typer mynt: Quatrefoil, Pointed Helmet og Short Cross. Man vet ikke nøyaktig når de serien han ga ut kom ut.
Ved midten av det tiende århundret ble de stemplene som myntene ble preget med laget i åtte regionale sentra, men til Edgars første reform kom stemplene fra bare et sted. Denne sentraliseringen ble snart avskaffet, og ved begynnelsen av Æthelreds regjeringstid ble det laget myntstempler minste seks steder. I årene fram til 1018 var det helt uvanlig stor aktivitet ved myntverkene, og pregingen av mynt foregikk svært desentralisert, altså svært mange steder. Og det ble produsert mye mynt, kanskje fordi så mye ble levert til danskene.
Knuts administrasjon holdt nøye oppsyn med pregingen av mynter og med pengevesenet. Handel og industri og bruk av penger var viktig for kongene siden de trakk ut en del av den rikdommen som ble skapt og som sirkulerte i form av penger. Herskerne i Wessex hadde i sin tid grunnlagt byer og utvidet myntsystemet, blant annet for å bygge ut handel og industri for å kunne beskatte disse virksomhetene. En grunn til at lovene la vekt på at handelen skulle foregå i byene var at det gjorde det lettere å beskatte handelen.
Skandinavene som plyndret England var oppmerksomme på den kommersielle virksomheten og dens rikdommer. De plyndret mange byer, som Norwich, Wallingford, Oxford, Thetford, Cambridge, Northampton og Canterbury. Det rike London, der en fjerdedel av pengene i England ble laget, ble gjentatte ganger angrepet av vikingene, men London greide å forsvare seg mot angrep. Knut var klar over at byenes velstand også var hans velstand, og at byenes velstand var avhengig av at handelen hadde gode kår. Derfor forhandlet han med keiser Konrad II, Rudolf av Burgund og paven om lettelser i tollbestemmelsene for engelske handelsmenn som reiste på kontinentet. Og det brevet Knut skrev til England i 1027 la vekt på det han hadde oppnådd i forhandlingene. Og det finnes flere dokumenter som forteller om det Knut oppnådde. Et dokument som forteller om avgifter som ble betalt i Pavia på denne tid forteller om engelskmenn som besøkte Pavia med sine varer og mintes hvor sinte de kunne bli når de fikk bagasjen sin undersøkt av tollbetjentene, og at dette ofte førte til klammeri. Men så ble kongen av anglene og sakserne enig med lombardenes konge (keiseren) om at til gjengjeld for at hans undersåtter slapp å betale ti prosent skatt ville han sende skattkammeret femti pund sølv hvert tredje år, og to fine greyhunder med kongelig våpenskjold, og to skjold, to lanser og to sverd og en del annet. I dette dokumentet var ikke den engelske kongens navn nevnt, men det ser ut til å være den avtalen som Knut inngikk i 1027.
Knut innførte også et kongelig myntvesen i Danmark, da det ble opprettet myntverk i Lund, Roskilde, Slagelse, Ålborg, Viborg, Ørbæk, Århus, Ribe og trolig også Hedeby. Dette skjedde sent i Knuts regjeringstid.
Her bygger jeg på artiklene "Cnut's Scandinavian empire" av Peter Sawyer og "Cnut's Danish kingdom" av Niels Lund, begge artiklene er trykt i boka "The Reign of Cnut".
Den danske kongen Harald Blåtann var bestefar til Knut, og Svein Tveskjegg var far til Knut. Begge var store krigerkonger og erobrere.
Harald var enekonge over danskene i nesten tretti år etter at faren Gorm døde i 958. På den tid var kjernelandet i det danske kongedømmet i det sørlige Jylland, nord for Danevirke som hadde blitt bygd i årene 737-8. Dette området lå under direkte kontroll av de danske kongene i det åttende og niende århundret. De fleste kongene som regjerte over dette området ble også anerkjent som overherrer i den nordlige delen av Jylland og på de danske øyene og langs kysten av Skagerrak og Kattegatt. I det skandinaviske området lå ikke makten hos personer som regjerte over områder med fast definerte grenser, men den var delt mellom flere høvdinger som hver hadde sitt følge av tilhengere. Dette var det mønsteret som de norske høvdingene som reiste til Island i det niende århundret tok med seg. Og to hundre år senere var fortsatt makten på Island delt mellom tre dusin høvdinger som ble kalt for goðar. En "goði" var en herre over menn, og ikke over et bestemt område. Han utøvde autoritet i en forsamling sammen med andre mektige menn, på tinget. Etter hvert ble det færre slike mektige menn, og makten deres omfattet stadig flere personer, gjennom erobringer og ekteskap ble makten til de som fortsatte å være mektige økt, og den ble territorialisert og omfattet større områder. I det trettende århundret kunne det området som en goði regjerte over bli kalt for et riki.
Danskene hadde mange fordeler. De bodde på den fruktbareste jorda i Skandinavia der folk kunne leve tettere enn i noen annen del av Skandinavia. Og de kontrollerte inngangen til Østersjøen. Det la grunnlaget for at de kunne kontrollere det sørlige Skandinavia. Dermed kunne de beskatte handelen mellom Østersjøen og det vestlige Europa, og ha innflytelse i Østersjøområdet. Denne handelen begynte å blomstre i det åttende århundret. Dette krevde at de mektige danske høvdingene hadde sjømilitære styrker. Dermed kunne danskene utvide sin innflytelsessfære til også å omfatte Skåne og det som i dag er vestkysten av Sverige, og i det niende århundret ble dette regnet for å være dansk område, eller danskenes grensemarker mot Sverige. Noen danske konger var også overherrer av områdene rundt Oslofjorden.
Det er mulig at også høvdinger i andre deler av Norge anerkjente danske høvdinger som overherrer i det niende århundret på samme måte som de gjorde det i det tiende århundret. Det finnes ingen direkte bevis for dette, men ved slutten av det niende århundret kunne en norsk høvding, Harald Hårfagre som var basert i det sørvestlige Norge, skaffe seg et overherredømme i store deler av Norge. Denne tida stod det danske kongedømmet svakt og mistet trolig kontrollen over deler av imperiet. Harald Blåtann gjenopprettet imperiet, og på runemonumentet i Jelling hevdet han å ha lagt både Danmark og Norge under seg.
Harald Blåtann gjenopprettet ikke bare det danske overherredømmet over andre høvdinger, men utvidet også det området som lå direkte under de danske kongenes styre. Han er kjent for å ha bygget store fort, som Fyrkat og Aggersborg på Nord-Jylland, Nonnebakken i Odense (Fyn) og Trelleborg på Sjælland. Både Fyrkat og Trelleborg fort ble bygget i 979-81, og de andre ble trolig også bygget samtidig. Disse fortene hadde trolig flere oppgaver. De tillot at store styrker kunne holdes samlet, både for å kontrollere de områdene der fortene var lokalisert, men viktigere for å bygge opp hærstyrker for å motstå en invasjon. Og den viktigste motstanderen var i Tyskland, som hadde invadert det sørlige Jylland og okkupert Hedeby i 974. Kanskje ble disse fortene bygd som forberedelse til gjenerobringen av Hedeby og det sørlige Jylland, som ble vellykket gjennomført i 983.
Øst for Øresund og Kattegatt og i Norge fikk Harald Blåtann aldri direkte makt, han styrte aldri gjennom sine egne mannskaper, selv om han kunne opprette et overherredømme. Harald Blåtann hevdet å ha lagt Norge under seg. Dette blir støttet av kvadet Vellekle som var diktet til Håkon jarl av Lade. Etter at Harald Gråfell, barnebarn av Harald Hårfagre, døde omkring 970 var Ladejarlene de mektigste høvdingene i Norge. Men Ladejarlen anerkjente danskekongen som sin overherre. Og Ladejarlen kjempet sammen med danskene mot tyskerne. Det er også trolig at Håkons kampanje mot gøtene ble foretatt for å støtte danskene. Det var med slik hjelp fra underordnede herskere at overherredømme ble opprettet og opprettholdt. Haralds angrep på tyskerne i 983 ble utført i samarbeid med fyrst Mistivoi. Slaverne la Holstein øde og brente ned Hamburg, og som følge av dette var danskene fri fra tysk innblanding i minst en generasjon. Men fire år etter at Harald hadde gjenerobret Sønder-Jylland ble han selv drevet i eksil etter et opprør. Sønnen Svein Tveskjegg overtok som konge. Harald døde kort tid etterpå.
Haralds gjenopprettelse av dansk makt må ha blitt betraktet som en fare av andre som var involvert i maktspillet ved Østersjøen. Ved denne tid giftet svenskekongen Erik seg med datter til den polske hertug Mieszko, og opprettet derved en allianse som var rettet mot danskene. Svearnes kong Erik ble etterfulgt som konge av Olaf, kjent som skotkonungær. Sawyer mener at dette tilnavnet henspiller på at Olaf var under danskekongen, og tributtpliktig, selv om det har vært gitt andre forklaringer på tilnavnet. Snorre Sturlason skrev at Olaf skotkonungær var danskekongens jarl. Olaf skotkonungær deltok på dansk side i kampen mot Olaf Tryggvason.
Svein Tveskjeggs autoritet ble anerkjent av Håkon Jarl i Norge. Det mislykkede angrepet som jomsvikingene utførte mot Håkon Jarl var trolig et forsøk på å ta hevn fordi Håkon gjorde opprør mot Harald. Og Håkon kan ha støttet det opprøret som felte Harald Blåtann. At Håkon Jarl fortsatte å anerkjenne dansk overhøyhet kan forklare hvorfor Olaf Tryggvason i England ble oppmuntret til å gripe makten i Norge. De engelske myndighetene håpet ikke bare å redusere den skandinaviske trusselen ved å overtale Olaf og hans krigere til å vende tilbake til Skandinavia og holde seg borte fra England, men å utfordre Svein Tveskjeggs makt i Skandinavia for å redusere hans interesse for England.
Det er kjent at Svein angrep England i 994, og det er også grunn til å tro at han deltok i kampen ved Maldon tre år tidligere. De skriftlige kildene retter oppmerksomhet mot Olaf Tryggvason, men han hadde bare en underordnet rolle dersom danskekongen deltok. Olaf var en vellykket norsk eventyrer, og ikke en konge. Disse røvertoktene, de første store skandinaviske angrepene mot England på mer enn hundre år, ble utført under Sveins ledelse. Han var en svært dyktig militær kommandant, som han viste da han erobret England i 1013. Engelskmennene ville ha en slutt på angrepene, og ved å undergrave Sveins makt i Skandinavia håpet de å vende oppmerksomheten hans mot Skandinavia. For at Olaf skulle lykkes i å bli konge i Norge måtte Håkon Jarl bort. Og han ble drept kort tid etter at Olaf Tryggvason kom til Norge. Håkons sønner forlot landet. En av dem, Erik, reiste til Svein Tveskjegg og giftet seg med datter hans. Både Erik og broren Svein holdt seg lojale til den danske kongen.
At en vennlig jarl ble erstattet av en fiendtlige konge i Norge var en fare for Svein Tveskjegg. Svein vendte ikke tilbake til England før han i 999 hadde drept Olaf Tryggvason.
Da Olaf Tryggvason var borte kunne Svein Tveskjegg på nytt bli overkonge i Norge. Håkon Jarls to sønner, Erik og Svein, ble Svein Tveskjeggs jarler i Norge. Disse jarlene holdt seg ikke bare i Norge. De reiste ut på røvertokt til andre land. Erik skal ha plyndret Staraja Ladoga, eller deltatt i dette.
Svein Tveskjegg ledet røvertokter mot England i 1003 og 1004, og selv om han ikke er nevnt antyder den angelsaksiske krøniken på at det var Sveins hær som i 1006 tvang engelskmennene til å betale £36.000.
Det var flere hærer enn Sveins som angrep England i Æthelreds tid. Thorkell var leder for en stor vikinghær som gjorde landgang i Kent i august i 1009. Den ble værende til i 1012 da den fikk 48.000 pund for å reise bort. En del av flåten reiste bort, men Thorkell ble med 45 skip værende for å forsvare England. Thorkell var ingen venn av Svein Tveskjegg, og kongen kunne frykte at Thorkell ville bli en farlig trussel. Sawyer skriver at en grunn til Sveins beslutning om å erobre England kan være at Svein ville hindre at Thorkell kom i en posisjon der han kunne utfordre ham.
Sveins raske og vellykkede militære operasjoner viste at han var en fremragende militær leder. Men han levde ikke lenge nok til å nyte triumfen. Han døde i Gainsborough den 3. februar 1014. Engelskmennene bad Æthelred om å komme tilbake for å fortsette som Englands konge. Den danske hæren og flåte som var i England valgte Knut som sin konge. Men det var først etter at broren Harald døde at Knut ble konge av Danmark, og da var han allerede konge av England.
Erik Jarl deltok i erobringen av England, mens broren Svein styrte i Norge. Men Svein ble drevet bort av Olaf Haraldsson. Han var en norsk eventyrer som i likhet med Olaf Tryggvason kom fra England med håp om å bli konge i Norge. Olaf Haraldsson hadde deltatt i hæren til Thorkell da den invaderte England. Et kvad forteller at Olaf røvet langs kysten av Frankrike og Spania før han reiste til Normandie der han tidlig i 1014 møtte kong Æthelred som var i eksil, og som fortsatt fikk støtte fra Thorkell. Olaf reiste til England som støttespiller for Æthelred. Engelskmennene oppmuntret Olaf til å prøve å bli konge i Norge for å redusere trusselen fra Danmark. Da Knut hadde erobret England var den danske autoriteten i Norge undergravd og Svein Jarl var gått i eksil. Broren Erik Jarl som hadde deltatt i Knuts kampanje fortsatte å være en av jarlene hans, men nå i England. Det skulle gå mer enn ti år før Knut greide å gjenopprette dansk overhøyhet over Norge.
Knut greide ikke å bli overkonge over Sverige. Sawyer skriver at det er flere ting som tyder på at Olaf Skötkonung nektet å overføre lojaliteten sin til Knut. Blant annet giftet han seg med datter til Knuts motstander Olaf Haraldsson. Han bad også erkebiskopen i Hamburg-Bremen om å sende en biskop til Sverige. Verken Svein Tveskjegg eller Knut aksepterte autoriteten til den tyske erkebiskopen så lenge Olaf levde. Den antidanske alliansen mellom Norge og Sverige ble utvidet til også å omfatte Jaroslav som var fyrste av Novgorod.
Den svenske fiendtligheten mot Knut fortsatte under Olafs etterfølger Anund, som sammen med Olaf Haraldsson angrep Danmark i 1026. De ble slått tilbake, og selv om slaget mot Knut ved Helgaå ikke ga noen avgjørelse kjente Knut seg sikker nok til å reise til Roma for å være til stede ved kroningen av keiser Konrad II i mars 1027. Det er usikkert hvor denne hellige elv som det ble utkjempet et slag ved er. Man mener ofte at den er i Skåne, men det er også hevdet at den renner mer sentralt i Sverige.
Knut mente at han hadde et arvekrav på å være konge i Norge, og at Olaf var en tronraner. I 1028 greide han å bli overkonge i Norge. Knut mente at han hadde et krav om delvis å være konge over Sverige, selv om det ikke er helt klar hva dette innebærer. Det har vært hevdet at Knut i et tidsrom var konge over Sverige fordi det er funnet noen mynter der det står CNVT REX SW, men i dag vet vi at dette ikke viser at Knut noen gang var konge over Sverige, skrev Sawyer.
Knut lyktes bedre i sitt forsøk på å bli konge over Norge. Sawyer skriver at D versjonen av den angelsaksiske krøniken forteller at Knut i 1028 "reiste fra England til Norge med 50 skip og drev Olaf fra landet, og gjorde gjeldende sitt krav på hele det landet", og at han kom tilbake til England det neste året. Det var tydeligvis en fredelig erobring. Olaf greide ikke å mobilisere noen effektiv motstand siden for mange av de ledende nordmennene ikke var villige til å støtte ham, eller de var i likhet med Erling Skjalgsson åpent fiendtlige. I følge en kilde hadde Knut før han reiste til Norge bestukket noen nordmenn for at de skulle støtte ham. Dette blir bekreftet av et kvad som en av Olafs skalder, Sighvart, sa fram, om at kongens motstandere tok mot edelt metall for å gå mot kongen.
Olaf forlot trolig Norge kort tid etter at Knut kom til landet sommeren 1028. Han tok med seg sin sønn Magnus som bare var et spedbarn og reiste over land gjennom Sverige og søkte tilflukt i Russland hos sin svigerbror Jaroslav som var blitt fyrste av Kiev. Knut ble konge av Norge og tok opp igjen skikken med å styre gjennom en innfødt jarl. Håkon Eriksson, som var barnebarn av den ladejarlen som hadde stått under Harald Blåtann, var et godt valg til han druknet i 1029 eller 1030. Olaf Haraldsson trodde da at han kunne bli konge på nytt. I 1030 vendte han tilbake med hjelp fra svenskekongen Anund. Men ved Stiklestad ble han møtt av menn som tidligere hadde satt seg mot ham, og der endte reisen hans den 29. juli 1030.
Knut gjorde da den feilen å sette inn sønnen sin, Svein, som visekonge under formynderskap av Ælfgifu, som var mor til Svein. Det danske overherredømmet hadde tidligere blitt utøvd av innfødte norske jarler, men direkte styre av en angoldanske ble ikke akseptert. De prøvde å innføre et hardere styre med større skatter.
Den innfødte motstanden ble ledet av Einar Tambarskjelve, som var gift med søster til Håkon Jarl, og Kalv Arneson, som begge hadde et visst krav på å bli utnevnt som jarler. Rundt 1034 var Svein og Ælfgifu tvunget til å forlate Norge. Magnus, sønn av Olaf, var da ti år gammel. Han ble hentet tilbake fra Novgorod og erklært som konge i Norge, mens Knut fortsatt var i live. Olaf kom raskt til å bli oppfattet som en helgen, og fikk tilnavnet "den hellige".
Knut var lite i Skandinavia, og reiste bare dit når han fant det nødvendig, i 1019 for å gjøre krav på Danmark og ni år senere for å gjøre krav på Norge. I 1022 og i 1026 reiste han til Danmark for å gjøre opp med motstandere som truet Danmark. England var grunnlaget for hans makt og rikdom, og derfor trengte han ikke å dominere Skandinavia.
Knut døde den 12. november 1035, og imperiet gikk i oppløsning. Sawyer skriver at Knuts feilbedømmelse av de misfornøyde, men mektige, norske magnatene etter Håkon Jarls død hadde alvorlige konsekvenser, for kong Magnus av Norge ble også konge over Danmark.
Enda verre kan konsekvensene av at Knut vurderte Godwine som den mannen som burde bli mektigst i England etter ham selv ha vært, for Godwine skapte splid i sin stadige søken etter egen vinning.
Lenker:
Til første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: