Skrevet av Tor Førde. Kilder for dette kapitlet er:
I dette underkapitlet vil jeg referere det Theo Balderston skriver om krisen i boka "Economics and Politics the Weimar Republic". Denne boka er ganske ny, i det den kom ut i 2002.
Theo Balderston skriver at krisen først og fremst var en syklisk krise. Videre peker han på at tysk import ble langt sterkere redusert enn tysk eksport:
Dette tyder på at etterspørselen etter varer og tjenester ble sterkere redusert i Tyskland enn i Verden som helhet. Denne svært sterke tyske nedgangen skyldtes først og fremst sterk tilbakegang i innenlandske investeringer og offentlig forbruk, og derfor avhenger forklaringen av den tyske depresjonen av hvordan den eksepsjonelt sterke tilbakegangen i innenlandske investeringer og offentlig forbruk blir forklart. (side 77)[Her er Clingans poeng at det var Brünings, og Riksbankens, politikk som var det sentrale i denne eksepsjonelt sterke økonomiske tilbakegangen i Tyskland.]
Fra sommeren 1931 virket den finansielle krisen og devalueringen av engelsk valuta inn på den innenlandske etterspørselen i Tyskland, men enda mer på den utenlandske etterspørselen etter tyske varer, slik at det tyske eksportoverskuddet begynte å synke. Disse forholdene drev den tyske arbeidsledigheten til ubegripelige høyder.
Den tyske betalingsbalansen for varer og tjenester 1925-33
| År: | 1925 | 1926 | 1927 | 1928 | 1929 | 1930 | 1931 | 1932 | 1933 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Eksport av varer og tjenester | 9.937 | 11.179 | 11.876 | 13.424 | 14.882 | 13.309 | 10.856 | 6.997 | 5.692 |
| Krigserstatninger i varer | 665 | 724 | 784 | 838 | 1.007 | 707 | 393 | 0 | 0 |
| Import av varer og tjenester | 12.584 | 10.578 | 14.975 | 14.901 | 15.221 | 11.920 | 8.021 | 5.680 | 4.713 |
| Handelsbalanse | -1.982 | 1.325 | -2.315 | -639 | 668 | 2.096 | 3.228 | 1.317 | 979 |
| Rentebalanse | -6 | -173 | -345 | -563 | -800 | -1.000 | -1.200 | -900 | -698 |
| Kontante krigserstatninger | 1.057 | 1.191 | 1.584 | 1.990 | 2.337 | 1.706 | 988 | 160 | 0 |
| Balanse | -3.045 | -39 | -4.244 | -3.192 | -2.469 | -610 | 1.041 | 257 | 281 |
Den registrerte arbeidsledigheten ved midten av 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, og det var bare 200.000 flere enn i midten av 1928, siden eksportvekst hadde oppveid den innenlandske tilbakegangen i etterspørsel i denne perioden. Arbeidsledigheten nådde tre millioner ved midten av 1930, og nådde en topp på seks millioner i de første månedene av 1932. Det var antagelig to millioner flere arbeidsledige enn de registrerte seks millionene, siden det i den eksisterende situasjonen for mange arbeidsledige hadde liten hensikt å registrere seg som arbeidssøkende. Dette kan også sluttes ut fra at den registrerte arbeidsstyrken ble redusert med to millioner fra 1929 til 1932. I England vokste derimot arbeidsstyrken gjennom depresjonen. Etter engelsk definisjon av arbeidsledigheten var den industrielle arbeidsledigheten i Tyskland større enn førti prosent i 1932. Arbeidsledigheten i England var på samme tid "bare" 23%. Arbeidsledigheten i Tyskland var også trolig klart større enn i USA. Alle var truet av arbeidsledighet. Arbeidsledigheten var mer alminnelig og mer utbredt i alle deler av Tyskland enn i England. Tyskland hadde industrier med strukturell arbeidsledighet, som produserte produkt som ble spesielt hardt rammet, som musikkinstrument, verktøy, leker og klokker. Deres suksess hadde skyldtes en kombinasjon av lave lønninger og spesielle ferdigheter. Og jordbruket var rammet av depresjonen.
Men arbeidsledigheten under depresjonen var utvetydig syklisk, og det er i tilbakegangen i samlet etterspørsel, og spesielt samlet innenlandsk etterspørsel, at vi kan finne årsaken til arbeidsledighetens enormitet.
De dominerende forklaringene er sentrert rundt kapitalmarkedene. De direkte kostnadsvirkningene av økende reallønninger førte ikke til nedgangen, selv om de kan ha redusert investeringene.
Økonomisk historieskriving forklarer tradisjonelt tilbakegangen i Tyskland i 1928-29 som en følge av utviklinga i det amerikanske aksjemarkedet. Boomen i det amerikanske aksjemarkedet hadde vært sentrert rundt alminnelige aksjer, og salget av obligasjoner ble sterkt redusert under aksjeboomen på Wall Street. Tyske firma la stort sett ikke ut aksjer for salg på Wall Street. Tyske korte renter ble berørt av de høge korte rentene som fantes for aksjekjøp var på Wall Street. Tyske aksjekurser sank heller enn å stige i Berlin. Det tyske eiendomsmarkedet hadde gjennomgått sin egen "Svarte fredag" den 13. mai 1927, mer enn to og et halvt år før "den svarte torsdagen" på Wall Street. Deretter fortsatte tyske eiendomspriser å synke gjennom Wall Street boomen. Dette skyldtes trolig pessimisme angående det økonomiske fundamentet til Tyskland.
Termin argumenterer fra et Keyniansk ståsted med at pengekreftene ikke forårsaket den store tilbakegangen, og at de tidligste tegnene på tilbakegang i den samlede etterspørselen kom i investeringene i varepartier, som ikke var følsomme overfor endringer i rentene. Slik argumenterer han for at den tyske tilbakegangen var uavhengig av boomen på Wall Street. Men det beste beviste for dette ligger kanskje i den monetære sfæren, i det renten i Tyskland økte i forhold til i USA fra andre halvdel av 1927. Forholdene på det tyske kapitalmarkedet ble ikke forverret på grunn av utviklinga på Wall Street.
Ritschl argumenterer med at långiverne ble stadig mer nervøse på grunn av tvil om Tysklands evne til å betale tilbake den økende kommersielle gjelden overfor utlandet gitt de økende terminbetalingene i nedbetalingen av krigserstatningene under Dawesplanen. Schachts kampanje mot at kommunene tok opp lån utenlands var uten tvil et utslag av denne engstelsen, og bidro til å øke engstelsen. Videre kom advarsler om at revisjon av Dawesplanen ville medføre reduserte beskyttelse av overføringer, og dette gjorde utenlandske lånegivere usikre og fikk dem til å stille strengere krav. Til slutt kan denne teorien kanskje forklare at utsiktene til at Dawesplanen ble erstattet kunne få de som ønsket å ta opp lån, spesielt langsiktige lån, til å ta opp lån så raskt som mulig, mens overføringsklausulene enda gjaldt. På den andre siden kunne den kjente midlertidighet av Dawesplanen få lånegivere til å foretrekke å gi kortsiktige lån. En slik dynamikk ville forklare den frenetiske takten i utstedelsen av tyske utenlandsobligasjoner i 1928 til tross for økende renter og vanskeligheter med å plassere obligasjonene på Wall Street.
Balderston har argumentert med at det var tegn på at Tyskland vendte om til underskuddsbudsjettering som uroet markedene. Mens inntektene i finansårene 1924-25 og 1926-27 fra skattlegging etc. hadde vært større enn utgiftene, falt de løpende inntektene fra 1926-27 klart under utgiftene. Tidligere overskudd ble brukt til å dekke dette til slutten av 1927-28. Men i det lange løp gjorde det faktum at den største delen av de direkte skatteinntektene ble overført til delstatene og kommunene at statens del av skatteinntektene var uelastisk. Fra midten av 1927 var en av de viktigste oppgavene til generalagenten for krigserstatningene å rapportere til de allierte om tysk finansforvaltnings sunnhet. Han begynte offentlig å kritisere at de tyske offentlige finansene var dårlig ivaretatt. En grunn til denne engstelsen kan ha vært at et innenlandsk statsobligasjonslån fra februar 1927 langt fra ble fulltegnet. At ikke alle disse obligasjonene ble solgt kan ha betydd at i framtida måtte liknende lånebehov dekkes ved at det ble trykt sedler, og dette ville true gullstandarden. Krigserstatningene og nesten all utenlands gjeld skulle tilbakebetales i fremmed valuta, og ble derfor ikke direkte truet av devaluering av tysk valuta. Men faren for devaluering kunne føre til flukt fra marken.
Disse tysksentrerte forklaringene kan forklare hvorfor tysk opplåning i USA ikke tok seg opp etter krasjet på Wall Street. Markedet for innenlandske obligasjoner i USA tok seg opp i 1930 og Tysklands handelsoverskudd var økende gjennom 1929-30. Ritschl hevder at Youngplanen forhindret videre lånegiving til Tyskland siden den i betydelig grad fjernet beskyttelsen av overføringer. Mot denne teorien kan den føres at rentedifferansen mellom Berlin og New York ble mindre fra januar til desember i 1930, og at det som syntes å skremme investorene mest var tegn på at krigserstatningene ikke ville bli betalt. De tyske bankene opplevde tre perioder med kriseartet tilbakedragning av innskudd fra utlandet i denne perioden - i april-mai 1929, i september-oktober 1930 og i mai-juli 1931. Den første av disse tre periodene var knyttet til faren for et sammenbrudd i forhandlingene i Paris, som førte fram til Youngplanen. Denne krisen var provosert fram av kravene til Schacht. Det var frykt for at Tyskland ikke ville akseptere de alliertes krav om krigserstatninger som utløste krisen. Den viktigste årsaken til den andre krisen var den sjokkerende økning av antallet nazistiske representanter i Riksdagen etter valget den 14. september 1930 - og nazistene hadde vunnet på å agitere mot Youngplanen. Blant de mange begivenhetene som ledet til den tredje og verste krisen var en "Krigserstatningsdeklarasjon" fra Brüning, som tydet på at det ville komme nye forsøk på å revidere krigserstatningene. James har hevdet at de høge skattene etter stabiliseringen av valutaen i Tyskland reduserte den økonomiske veksten i Tyskland. Dette oppmuntret til utenlandske låneopptak, spesielt fra kommunene som hadde utilfredsstillende skatteinngang, men utløste også politiske protester, som gjorde de utenlandske långiverne urolige. Slik må Ritschls forklaring konkurrere med en annen forklaring av frykten for en overføringskrise - høyredreiningen av tysk politikk og utenlandske investorers frykt for å bli holdt som gissel av Tyskland i dets forsøk på å lette betalingene av krigserstatningene. En syntese av de to forklaringene kan kanskje best forklare ustabiliteten til Tysklands kapitalregnskap overfor utlandet under depresjonen, for de utenlandske investorene var i en usikker situasjon både om Tyskland betalte krigserstatninger og også om Tyskland ikke betalte krigserstatninger.
Disse ulike forklaringene på opphøret av tyske låneopptak i utlandet er enige om at det hadde en sterkt deflatorisk virkning på den samlede etterspørselen i Tyskland, framfor alt på investeringer i infrastruktur og på statens forbruk. Balderston (1993) hevdet videre at en uforklarlig pessimisme i forretningslivet virket inn på investeringene i industri og handel og gjorde depresjonen dypere. Kartellenes virksomhet for å opprettholde prisene og dermed omgjøre deflasjonen til nedgang i produksjon og sysselsetting ble framhevet av Petzina. Dersom lønningene hadde blitt redusert like raskt som prisene ville arbeidsledigheten blitt mindre. Men siden lønnsavtalene var mindre fleksible enn de fleste prisene, og på grunn av arbeidernes motstand mot kutt i lønningene, holdt lønningene seg bedre oppe enn prisene.
Bankkrisen i 1931 begynte i mai etter at den østerrikske Kredittanstalten hadde kollapset. I juni ble krisen verre etter at Brüning den femte juni hadde kommet med sin deklarasjon om krigserstatningene. Fra 13. juli og til tidlig august ble banker stengt, etter at det var blitt kjent at en av de store bankene, DANAT, var insolvent etter store tap hos en av sine største kunder, tekstilkonsernet Nordwolle. Store innskudd ble trukket ut, også store mengder utenlandsk valuta. Bankene hentet store mengder utenlandsk valuta fra Riksbanken, og det truet med å redusere dens valutareserver så sterkt at de kom under den fastsatte grensen på 40% av den tyske seddelmengden. For å unngå dette tok Luther, som erstattet Schacht som sjef for Riksbanken mellom februar 1930 og mars 1933, kontakt med utenlandske sentralbanker for å be om valuta fra dem. Federal Reserve i New York la press på Luther for å få Riksbanken til å begrense de kommersielle bankenes kreditt hos Riksbanken for å begrense deres tilgang til Riksbankens utenlandske valuta, slik at de ville bli tvunget til å bruke sine egne valutareserver. Den 24. juni ble det tatt initiativ til å innføre rasjonering, og dette gjorde raskt situasjonen til DANAT verre slik at den raskt kollapset. I tidligere kriser, spesielt i 1930, hadde de tyske bankene vært i stand til å refinansiere sine valutabeholdninger i de utenlandske bankene som de hadde kontakt med. Men under krisen i 1931 kom de utenlandske bankene ikke til hjelp, selv om de ikke dro ut sine tilgodehavender i tyske banker. I juli hadde det kommet tilbud om et lån fra Frankrike på den betingelsen at planen om en tysk-østerriksk tollunion ble oppgitt, og at det ble ikke ble gjort forsøk på å reforhandle Youngplanen. Men Brüning ville ikke gå med på dette. Bankkrisen omfattet hele det tyske bankvesenet.
Den øyeblikkelige årsaken til bankkrisen var panikkartet tilbaketrekking av innskudd. Hadde denne panikken noe reelt grunnlag, var bankenes utlån i fare?
Tradisjonell historieskriving har sett på utenlandske bankinnskudd som mindre pålitelige enn bankinnskudd fra innenlandske kunder. Og skylden for bankkrisen er blitt lagt på de utenlandske kundene som dro store mengder valuta ut av Tyskland. Da de tyske bankene midt på 1920-tallet var blitt avhengige av utenlandske innskytere var det bare et tidsspørsmål om når en bankkrise skulle komme. Men hvorfor var de utenlandske innskuddene så usikre? Det er ikke sikkert at de var mer usikre enn de innenlandske innskuddene. James hevder at de innenlandske innskuddene begynte å bli tatt ut i store mengder før de utenlandske.
Historieskrivinga har også klandret bankenes sikkerhet. Bankene hadde allerede mange dårlige utlån som ikke ble betalt ned før krisen i 1931, og kommunene hadde stor gjeld som de ikke kunne betjene. Depresjonen hadde skapt en situasjon som det knapt hadde vært mulig å forutse.
Mot denne forklaringen som tar utgangspunkt i bankenes situasjon står det faktum at krisen i 1931 var den siste av tre kriser der de to første, i 1929 og 1930, var forårsaket av at bankinnskudd ble tatt ut i form av utenlandsk valuta i store mengder i forbindelse med dårlige nyheter om krigserstatningene, og ikke dårlige nyheter om bankenes sikkerhet. I alle tre tilfellene ble bankinnskuddene tatt ut i form av utenlandsk valuta, noe som antyder at frykt for restriksjoner på valutaoverføringer i alle tre tilfellene hadde vært en årsak til uttakene. Muligheten for at en tysk regjering (spesielt en høyredominert regjering) ville holde utenlandske bankinnskudd som gisler for å tvinge fram mer fordelaktige betingelser for krigserstatningene kunne ikke ha unngått å være kjent av de utenlandske innskyterne. De tre episodene falt også sammen med nyheter om finanskriser. Ferguson og Temin setter både finanskrisen og valutakrisen i forbindelse med planen om en tollunion og om ønsket om å reforhandle krigserstatningene, som stoppet muligheten for at fransk kapital ville flyte inn i Tyskland og stabilisere den tyske situasjonen.
For å stabilisere det tyske bankvesenet da bankene åpnet på nytt etter "bankferien" i andre halvdel av juli ble det krevd at det ble innført valutakontroll fra 15. juli sammen med svært høg diskontorente i Riksbanken. Valutakontrollen hindret at tyske obligasjoner i utenlandske hender ble tilstrekkelig betjent. Til slutt tapte de utenlandske eierne av tyske obligasjoner det de hadde investert i disse obligasjonene. Utenlandske banker var fritatt fra denne kontrollen for deres lån til tyske banker, siden dette ville ha vært katastrofalt for tysk utenrikshandel. Man kom fram til andre avtaler med de utenlandske bankene. Og de utenlandske bankene greide til sist å sikre sine midler.
Riksbanken hjalp bankene å løse den innenlandske likviditetssituasjonen ved å løsne på kravet om at den skulle ha 40% dekning av seddelmengden i utenlandsk valuta, og den kunne gi bankene utvidet kreditt.
Rentenivået i Tyskland ble høgt i 1931 og 1932, og diskontorenta i Berlin var minst 3,5 prosent høgere enn i New York i disse årene. Og riksmarken var svak. Dette tyder på at faren for valutaflukt var til stede hele tiden, og at det var mulig å unngå den valutakontrollen som var til stede, men som ikke var perfekt, og at dette begrenset Riksbankens handlefrihet. Gitt at prisene sank med fem prosent årlig, og at den nominelle diskontorenta var høgere enn fem prosent, var den reelle diskontorenta mer enn ti prosent [gjerne 15% og enda høgere] fra juni 1931 til mai 1932. Bankenes ustabilitet forverret Tysklands finansielle krise i 1931-32. Balderston skriver at denne finansielle klemmen pluss virkningen av å opprettholde den tyske vekslingskursen etter at pundet ble devaluert var de innenlandske årsakene til den økonomiske katastrofen og den enorme arbeidsløsheten i 1931 og 1932.
Balderston ser altså den usikkerheten som krigserstatningene skapte som en medvirkende årsak til at krisen rammet Tyskland så mye hardere enn andre land.
Den tyske depresjonen er best kjent for sin "perverst" restriktive finanspolitikk, vanligvis assosiert med Heinrich Brüning, som var kansler fra 30. mars 1930 til 30. mai 1932, selv om den restriktive finanspolitikken begynte med den foregående regjeringa. Budsjettet var i underskudd gjennom depresjonen, ikke på grunn av underskuddsbudsjettering, men på grunn av depresjonens virkning på skatteinngangen og på grunn av de økte velferdsutgiftene som fulgte den store arbeidsledigheten. Det er vanlig å prøve å isolere virkningene av budsjettpolitikken på den samlede etterspørselen ved å beregne hva budsjettbalansen med dens skatteinngang og offentlige utgifter ville ha vært ved full sysselsetting. Da ville budsjettet ha gått med stort overskudd - finanspolitikken ville altså ha vært dramatisk deflasjonistisk. Disse forandringene berørte den samlede etterspørselen hovedsakelig gjennom den katastrofale virkningen på kommunene og deres tjenester som fulgte av reduksjonen av overføringer av skatteinntekter fra staten, samtidig som kommunene ikke hadde mulighet til å ta opp flere lån. Kommunene måtte redusere sin virksomhet svært sterkt, og var i det hele tatt ikke i stand til å møte krisen, selv om de stod i første linje for å ta seg av dens skadevirkninger.
Stabilisering av statens finanser var Brünings fremste mål. President Hindenburg hadde gitt Brüning presidentens tillatelse til å bruke unntaksfullmakter dersom Brüning ikke var i stand til å oppnå oppslutning i Riksdagen om sin finanspolitikk. Brüning greide å overtale Riksdagen til å vedta budsjettet våren 1930. Han fikk støtte fra DNVP ved å innføre beskyttelsestiltak for jordbruket, spesielt godseierne, som den forrige regjeringa ikke ville gå med på. Men så snart budsjettet var vedtatt fikk den sviktende skatteinngangen ham til å gå inn for økte skatter. Skatteforslagene var lite gjennomtenkte, i det de ikke var rettet inn slik at et flertall i Riksdagen kunne akseptere dem. Brüning foreslo en hodeskatt, like stor for hver person uten hensyn til skatteevne, og dette frastøtte SPD, og samtidig en skatt for embetsmenn, direktører og personer i de frie yrkene som DVP tok avstand fra. Dette skatteforslaget ble nedstemt av Riksdagen den 16. juli 1930, og Brüning innførte da disse skattene ved hjelp av nødsforordning neste dag. Den 18. juli brukte Riksdagen sin konstitusjonelle myndighet til å forkaste denne forordningen. Brüning oppløste da Riksdagen og utlyste nyvalg som skulle holdes den 14. september. Og Brüning kom med en ny forordning den 26. juli som innførte den skatteskjerpelsen som Riksdagen hadde forkastet. Balderston skrivet at Brüning trolig kunne ha nådd fram til et balansert budsjett som ville ha blitt vedtatt av Riksdagen dersom han hadde samarbeidet med SPD, men Hindenburg ønsket ikke at han skulle samarbeide med SPD. Hindenburg ønsket ei høyredreining av politikken, og det fikk han etter hvert mer og mer, ikke minst med Papen.
Ved valget 14. september fikk nazistene sin første katastrofale framgang. Brüning førte sin finanspolitikk videre ved å komme med fire presidentforordninger for å "sikre den tyske økonomien og finansene", den 1. desember 1930, 5. juni, 6. oktober og 8. desember 1931. Den såkalte Dietramzell forordningen av 24. august 1931 ga staten utstrakt myndighet til å tvinge gjennom budsjettbalanse på lokale myndigheter. Det var da Hindenburg nektet å undertegne en femte deflatorisk forordning i slutten av mai 1932 at Brüning gikk av. De fire forordningene dreiet seg om skatteøkninger, kutt i sosiale ytelser og andre utgifter. Den fjerde forordningen fra 8. desember 1931 inkluderte også omfattende reguleringer som reduserte prisene til kartellene og lønnsnedsettelser. Forsøk på å få til frivillige reduksjoner av priser og lønninger sommeren 1930 hadde ikke lyktes. Brünings regjering prøvde å forhandle fram prisreduksjoner til gjengjeld for å støtte lønnsreduksjoner.
Mens Brüning skaffet seg ryktet som "hungerskansleren" var de politiske ideene til den Keynianske revolusjonen i ferd med å bli utviklet både i Tyskland og i Cambridge. I januar 1931 hadde regjeringa utnevnt en kommisjon under ledelse av tidligere arbeidsminister Heinrich Braun for å anbefale tiltak for å avhjelpe arbeidsledigheten. Kommisjonens andre rapport fra juni 1931 hadde anbefalt et program for offentlige arbeider finansiert ved utenlandske lån, men bankkrisen hindret disse låneopptakene. Midt i september 1931 møttes en konfidensiell konferanse av økonomer og embetsmenn i Riksbanksbygninga for å diskutere et dokument som foreslo lønnsnedskjæringer, og for å unngå at den samlede etterspørselen ble redusert skulle lånefinansierte offentlige arbeider bli satt i gang. Dette programmet skulle redusere lønningene mer enn prisene, og slik oppmuntre til at arbeidsgiverne skulle ansette flere arbeidere, og slik få i gang økonomisk vekst. Håpet var at dette ville gjøre det mulig å betale ned frosne lån som lammet bankvesenet. Samtidig satte den fremste embetsmannen i finansdepartementet, Hans Schäffer, opp et dokument, et "posisjonsskrift", som var i tråd med disse tankene. Tidlig i 1932 hadde Ernst Wagemann, direktør for Statistisk Sentralbyrå, kommet med en plan som intenderte å gi bankene større handlingsrom. Den frie fagbevegelsen publiserte "Woytinsky-Tarnow-Baade" planen om offentlige arbeider i januar 1932, selv om den ikke oppnådde å bli støttet av SPD.
De mange planene og mulighetene ga grunnlag for kritikk av Brünings deflasjonspolitikk, også innenfor regjeringa. Minister Warmbold, utnevnt i oktober 1931, støttet en ekspansjonistisk politikk og gikk nesten ut av regjeringa som følge av den fjerde forordningen til Brüning. Arbeidsminister Stegerwald og finansminister Dietrich hadde begge ondt for å støtte deflasjonen. Regjeringas motstand mot deflasjonen toppet seg våren 1932. Da Brüning gikk av i mai vendte historiens dom seg mot ham. Den tilsynelatende vellykkede sysselsettingspolitikken til nazistene synes å bekrefte forslagene til de som ønsket å reformere Brünings politikk for å føre en mer ekspansiv økonomisk politikk.
Hvorfor førte Brüning den økonomiske politikken som han førte? Hvorfor valgte Brüning deflasjon? En del historikere klandrer Brüning for toskeskap og kanskje personlige defekter. Han forstod ikke eller sympatiserte ikke med den mer Keynianske økonomien. Men han hadde allerede sett den i praksis under finansminister Reinhold i 1926. Da Brüning overtok som kansler i 1930 ville han fremme et utstrakt program for jobbskaping som skulle gå sammen med budsjettreform, skriver Balderston. Og han hevdet å ville sette dette programmet i verk så snart krigserstatningene var avskaffet. Og han var kansler til krigserstatningene nesten var avskaffet. Patch skriver at Brüning nesten kom i mål med sin politikk; at dersom Brüning hadde fått være kansler noe lenger ville politikken hans ha vært vellykket.
Balderston skriver at for historikere som arbeider med politisk historie forklarer denne alt, og spesielt fra 1960-tallet hevdet de at Brüning var rasjonell men gikk feil; han underordnet finanspolitikken under politikken som han førte i forhold til krigserstatningene. For noen historikere var dette en lettsindig, kaldblodig prestisjepolitikk på bekostning av millioner arbeidsløse. Brünings memoarer antyder at Brüning så på krigserstatningene og krigsgjelden som den viktigste grunnen til den tyske depresjonen. Om krigserstatningene ble fjernet ville Tyskland få ny kreditt og tilgang til midler som kunne brukes til å utvikle økonomien videre. Derfor måtte han oppnå alliert samtykke til at krigserstatningene ble avskaffet. Og for å greie dette måtte han vise at Tyskland gjorde sitt beste for å betale krigserstatningene, blant annet ved å betale og å balansere budsjettene, men at Tyskland ikke var i stand til å betale krigserstatningene, men ble ødelagt av dem. Pris- og lønnskuttene i den fjerde nødsforordningen var en del av denne politikken; de skulle vise at Tyskland bare kunne betale ved å eksportere arbeidsløshet til de allierte, ved å redusere levestandarden og prisene på tysk eksport slik at den undersolgte de alliertes industriproduksjon. Og etter valget i september 1930 begynte det å bli klart at dersom Brüning mislyktes stod høyresiden - Hitler og Hugenberg - klar til å overta, og da stod både krigserstatningene og mere til i fare. Dette burde få de allierte til å se med nye øyne på krigserstatningene.
Andre historikere legger vekt på de innenlandske målene til Brünings deflasjonspolitikk. Brüning ville forverre depresjonen for å svekke fagbevegelsen og SPD; Brüning førte med andre ord klassekamp, både mot arbeiderklassen og mot demokratiet. Brüning ville skape et miljø der Weimarrepublikkens kompromiss med arbeiderne og det meste av velferdspolitikken kunne avskaffes, og der markedet og industriherrene hersket over maktesløse mennesker som var i strid med hverandre. Og der den politiske konstitusjonen ble orientert i en langt mer autoritær og mindre demokratisk retning. [Og dette må man jo si at Brüning lyktes godt med - dette var den politikken som Brüning faktisk temmelig hardhendt gjennomførte.]
Brüning kuttet lønningene og den sosiale velferden ned. Men han støtte arbeidsminister Adam Stegerwald, som lenge hadde vært en leder i den katolske fagbevegelsen, i å motsette seg storindustriens krav om fjernelse av systemet med kollektive forhandlinger, og deretter tvungen mekling og lønn fastsatt ved voldgift om forhandlinger og mekling ikke førte fram. [Brüning hadde selv i en periode arbeidet i den katolske fagbevegelsen under Stegerwald, og Brüning skyldte Stegerwald ganske mye.]
Disse tre forklaringene på Brünings økonomiske politikk - intellektuell uvitenhet, instrumentalisering av finanspolitikken der den var underordnet krigserstatningspolitikken, og/eller i tjeneste for den innenlandske økonomiske og politiske omstrukturering - er enig om at Brüning var skyldig i å velge deflasjon, fordi han kunne ha valgt reflasjon. Etter september 1930 var Brüning avhengig av at SPD i Riksdagen tolererte den politikken som Brüning førte, og SPD tolererte Brüning siden alternativet var verre. Noen ganger truet Brüning med at den sosialdemokratisk ledede koalisjonsregjeringa i Preussen ville bli avsatt [ved at Sentrumspartiet dro tilbake sin støtte] dersom SPD ikke støttet Brüning.
Denne enigheten om å klandre Brüning ble utfordret av Knut Borchardt i 1978/9 da Borchardt hevdet at Brüning ikke hadde manøvringsrom for en annen økonomisk politikk enn deflasjonspolitikken. Borchardt ga fem hovedgrunner til dette:
Disse argumentene førte til en kontrovers som også foregikk i de tyske kvalitetsavisene tidlig på 1980-tallet. Det første argumentet til Borchardt ble akseptert, at i samtidig ble depresjonen i dens innledende fase antatt å være en kortvarig korrigering av en ubalanse i økonomien. Først etter bankkrisene ble de mest pessimistiske forutsigelsene den dominerende forståelsen. Så debatten ble sentrert om spørsmålet om det var mulig for Brüning å slå over til reflasjon fra sommeren 1931.
Borchardts andre argument vakte livlig debatt. En sentral figur i debatten var Hans Schäffer. Han hadde i sitt "posisjonsskrift" fra september 1931 foreslått en politikk som stod i motsetning til den som han offisielt stod for, som var skatteøkninger og hard budsjettkontroll. Fordi han anså budsjettet for 1932-3 som svært risikabelt sa han opp sin stilling den andre mai 1932. Men å telle opp hvor mange som stod for ulike posisjoner med hensyn til finanspolitikken er ikke avgjørende. SPD og kommunistene var motstander av å øke de indirekte skattene, og partiene på høyresiden var motstandere av økt direkte beskatning, mens begge sidene hadde mindre motforestillinger mot økte utgifter.
Borchardts tredje argument ble akseptert i økonomiske, men ikke politiske, termer. Samtidige planer var ikke storstilte nok til å handtere krisen. Men dersom regjeringa i det hele tatt hadde gått i gang med å bekjempe krisen, ville dette ha gitt nytt pågangsmot og tiltro til systemet og motvirket nazistenes store tilslutning.
Borchardt fjerde argument fikk størst oppmerksomhet. James, Balderston, Bachmann og Ritschl har hevdet at den virkelige grunnen til at skattene ble økt og utgiftene kuttet var at siden underskudd ikke kunne finansieres var alternativet at staten gikk konkurs. [Dette standpunktet deles ikke av Clingan som det framgår av det underkapitlet som jeg har skrevet der jeg refererer Clingans drøftelse av Brünings budsjettpolitikk.] Folk som er vant til det velsmurte statsmaskineriet i land som England (siste gang den engelske staten stod i fare for bankerott var i 1672) kan knapt forestille seg en stat som stadig står i fare for ikke å kunne betale lønn til sine ansatte eller til å foreta de overføringene til lokale myndigheter som det er enighet om. Men dette var situasjonen for den tyske staten gjentatte ganger fra 1929 til 1932. Grunnen var at den hadde store problem med å ta opp lån. Fra våren 1929 til jul hadde Hermann Müllers regjering dette problemet.
Den finansielle nøden til staten gjorde den desperat etter å oppnå øyeblikkelige lettelser i betaling av krigserstatningene, og førte til at den stod svakt i forhandlingene med de allierte om Youngplanen. Brüning var bestemt på å gjennomføre finansreformer som ville føre til at dette ikke gjentok seg. Men tidspunktene for de skatteøkningene og kuttene i utgifter som han gjennomførte ble bestemt av de gjentatte cash-flow krisene, og ikke av prinsipp. Og nødsforordningene var knapt tilstrekkelige.
Clingan skriver at dersom staten hadde bygd opp et marked for statlige verdipapir i midten av 1920-årene, og om Brüning hadde samarbeidet med SPD under depresjonen og unngått valget i 1930 og nødsforordningene, ville den klemma staten var i etter hvert blitt lettet. Men hvorfor monetiserte ikke staten sin gjeld? og trykte opp penger, spør Balderston. Det ble gjort i liten målestokk under Brüning, og i stor skala under nazistene. Kanskje var grunnen at Riksbanksjef Luther satte seg mot dette, og at han slik var årsak til statens stadige mangel på kontanter?
Ritschl og Balderston hevder på ulike måter at Riksbanken heller ikke hadde manøvringsrom. Ritschls argument impliserer at om Riksbanken hadde monetisert regjeringas underskudd ville dette på kort sikt skapt en overflødighet av penger som ville ha ført til at noen av de som fikk disse pengene ville ha prøvd å veksle dem om til utenlandsk valuta. Dette kunne ha svekket Tysklands valutareserver, og tvunget Tyskland til å oppgi gullstandarden, og dette ville USA ikke ha satt pris på. Og Brüning ønsket amerikansk goodwill for å oppnå å få krigserstatningene fjernet og for å oppnå amerikanske lån. Men dette strategien var i alle fall hensiktsløs, for USA lånte i det hele tatt ikke ut penger i 1930-årene etter børskrasjet og alle konkursene.
Det ustabile styresettet i Tyskland gjorde det også vanskelig for den tyske staten å ta opp lån, på grunn av manglende tillit. Og Riksbanken var bundet til gullstandarden, og dette begrenset dens handlefrihet. Dersom den finansierte et eventuelt underskudd i statsbudsjettet gjenopprettet den inflasjonsperiodens monetære regime, og markedet kunne drive Tyskland bort fra gullstandarden. Dersom den ikke finansierte et underskudd kunne dette føre til at staten gikk konkurs med uante konsekvenser. Slik gjorde underskuddsdynamikk i statens finanser valutamarkedene nervøse for riksmarken. Dette gjorde det vanskelig for Riksbanken å tre støttende til.
Balderston hevdet at faren for at staten kunne gå konkurs var det som ga Brüning makt til å holde partiene på sidelinjen. Men dette forklarer ikke at tiltakene for å redusere lønninger og priser i den fjerde nødsforordningen ble tolerert.
Hvorfor lyktes så nazistene med en økonomisk politikk som var den motsatte av den som Brüning førte? Ritschl legger vekt på at de ikke betalte krigserstatninger. Balderston hevdet at Tyskland med nazistenes regime fikk et mer stabilt regime som i større grad var kredittverdig innenlands. Clingan hevder at Brüning i noen grad også hadde mulighet for å føre en reflasjonspolitikk.
Det er ikke utsikt til noen enighet om årsakene til Brünings deflasjon. Delvis er dette siden argumentene hviler på antakelser om hvordan markedene ville ha reagert på andre typer politikk - og dette er vanskelig å bevise.
I mai 1932 sluttet den registrerte arbeidsledigheten å øke. Man har mente at de tiltakene som Papens regjeringa satte i verk for å redusere arbeidsledigheten, og at krigserstatningene ble avsluttet på konferansen i Lausanne i juni 1932, har æren for dette. Papens tiltak var sentrert rundt et opplegg der kontraktører for å utføre bestemte offentlige arbeider ble betalt med sertifikat som kunne brukes mellom 1934 og 1938 for å redusere skatten. Disse sertifikatene kunne også selges. Dette opplegget skulle også brukes for å belønne arbeidsgivere som ansatte nye arbeidere og var knyttet til kortvarig bemyndigelse til å redusere lønningene for den 31. til den 40. timen som de nye arbeiderne arbeidet. Den totale utgiften som dette opplegget førte til var beregnet til å bli 1,5 milliard riksmark - og dette var ganske mye. Schleichers kortvarige regjeringa styrket dette programmet med 500 millioner riksmark den 28. januar 1933, to dager før den ble erstattet av Hitler-Papen-Hugenberg regjeringa.
Effektiviteten til opplegget til Papens regjering ville avhenge av dens troverdighet, og i september 1932 opplevde den det største mistillitserklæring som noen tysk regjering ble utsatt for under Weimarrepublikken. Så avslutningen på krigserstatningene er en bedre kandidat for å være årsak til slutten på depresjonen. Med det hviler på den antakelsen at til juni 1932 hadde markedene trodd at Tyskland fortsatt måtte betale store summer. Til sist er det en mulighet at den kapitalistiske økonomien var i stand til å gjenopplive seg selv.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Heinrich Brüning og Katastrofen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: