Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her fortelles det om hvordan folket fra Teocalhueyacan ga hjelp til spanjolene.
De ga Cortes tortillas, både kokte og stekte kalkuner, egg og levende kalkuner og frukt, og de ønsket ham velkommen. Marina svarte dem og spurte hvor de kom fra. De svarte at de kom fra Teocalhueyacan. Da Cortes hadde fått vite hvor det var svarte han at neste dag ville de gå dit og overnatte der.
Da spanjolene hadde forlatt byen begynte mexica å rydde opp og å fjerne døde kropper. Alle de fiendene som hadde falt ble kastet i sivet langs strendene for at fugler og hunder skulle kunne spise dem. De tok klærne fra dem og alle gjenstandene som de hadde hatt med seg. De tok alle de våpnene som de fant og alt som hestene hadde båret. De tok både krutt og musketer og hellebarder og kryssbuer, sverd, hjelmer, ringbrynjer, lanser og skjold. De tok også mye gull i små barrer og gullstøv og edle steiner.
De søkte mange steder etter alt som spanjolene hadde mistet. Svært mange spanjoler var døde. De hadde falt ut i kanalene mange steder, og de hadde falt opp på hverandre og druknet hverandre. Og de hadde mistet det meste av bagasjen sin.
De spanjolene som hadde overlevd sov ved Acueco. Tidlig om morgenen forlot de stedet. Mexica begynte å forfølge dem. Da spanjolene kom til et sted som het Calacoyan, som lå på en bakketopp, begynte spanjolene å drepe folk. Spanjolene drepte alle som var der uten noen grunn. Da alle var myrdet gikk de videre til et sted som het Tiçaapan, og derfra begynte de oppstigningen til Teocalhueyacan.
Her fortelles det om hvordan spanjolene kom fram til Teocalhueyacan, og om at de ble godt mottatt.
Da spanjolene kom til Teocalhueyacan ble de tatt godt av otomis som var de som bodde i Teocalhueyacan. Spanjolene ble ønsket velkomne og fikk mat, og mange kom for å se til dem. Innbyggerne sa til Cortes at mexica hadde behandlet dem dårlig, og at dersom spanjolene forlot dem ville mexica komme og straffe dem hardt og kanskje utrydde dem. Da Marina hadde fortalt dette til Cortes sa han at de ikke skulle være redde, for selv om han kom til å reise bort så ville han snart komme tilbake. Og han ville beskytte Teocalhueyacan og gjøre byen til en ledende by som ikke var underlagt Mexica. Da folket i Teocalhueyacan hørte dette ble de svært glade.
Spanjolene overnattet i Teocalhueyacan, og neste dag gjorde de seg klare til å dra, og de reiste til Tepotzotlan. Folket der flyktet opp i fjellene og gjemte seg da spanjolene nærmet seg. De tok ikke noe med seg, og da spanjolene kom til Tepotzotlan tok de inn i palasset og overnattet der. Spanjolene var svært redde for å bli overfalt.
Neste morgen reiste spanjolene videre. Da kom mexica som fulgte etter spanjolene så nært at de ropte til spanjolene. Dersom mexica kom i svært nær spanjolene drepte spanjolene dem.
Spanjolene gikk til Citlaltepec. Også der hadde folket flyktet uten å ta noe med seg da spanjolene nærmet seg. Spanjolene overnattet der, og neste morgen reiste de videre til Xoloc. Også de som bodde i Xoloc rømte uten å ta noe med seg da spanjolene nærmet seg. Spanjolene overnattet i Xoloc.
Neste morgen reiste spanjolene videre. Før de forlot byen satte de fyr på templene i byen. Spanjolene reiste til Aztaquemecan, som ligger i fjellene. Spanjolene tok seg opp til et sted som heter Çacamolco. Også der hadde innbyggerne flyktet. Der overnattet spanjolene.
Her fortelles om hvordan mexica som forfulgte spanjolene kom til det stedet der spanjolene var.
Omtrent samtidig kom mexica. De ville avskjære spanjolene. Mexica inntok stilling ved foten av fjellet Tonan. Da dagen kom gjorde både spanjolene og mexica seg rede til kamp. Mexica sendte ut speidere som fulgte med i det spanjolene gjorde. Derfor fikk mexica rask beskjed da spanjolene brøt opp for å reise videre. Og de skyndte seg etter spanjolene.
Spanjolene så at mexica kom marsjerende etter dem med store fart, og de forstod at mexica ville ha kamp. Spanjolene stoppet derfor opp, og valgte seg gode stillinger. Mexica angrep med stort mot og liten forstand, og de hadde liten mulighet til å forsvare seg mot de spanske sverdene, siden de selv bare sloss med treklubber i nærkampene. De indianerne som brukte spyd eller pil og bue greide seg bedre. Svært mange indianere ble drept. Spanjolene vant slaget, og fortsatte så sin ferd. Mexica fulgte dem ikke lenger. Spanjolene hadde vært i Mexico i 235 dager.
Spanjolene fortsatte mot Tlaxcala. Mexica vendte tilbake etter å ha tatt seg av de mange døde, som ble brent på tradisjonell måte, og asken ble ført til Mexico. Der trodde man at spanjolene aldri mer ville komme tilbake.
Spanjolene ble tatt godt mot i Tlaxcala. Spanjolene slo seg til i Tlaxcala i lang tid og lot sårene gro og samlet krefter. Spanjolene var i Tlaxcala i mer enn et halvt år. Men de var foreløpig for få til å prøve å erobre Mexico. Men så kom en Francisco Hernández til Tlaxcala med tre hundre spanske soldater og mange hester og kanoner og ammunisjon. Med disse forsterkningene begynte Cortes å gjøre seg klar til på nytt å forsøke å erobre Mexico.
Her fortelles det om hvordan mexica feiret da spanjolene forlot Mexico.
Etter at spanjolene hadde forlatt Mexico og reist til Tlaxcala, og etter at mexica hadde hvilt etter krigen, feiret mexica med en stor fest for alle gudene. De tok ut alle statuene av gudene og pyntet dem med smykker og fjær og drakter og satte masker på dem.
Året etter at spanjolene rømte fra Mexico dukket de opp på nytt. De kom til syne ved Quauhtitlan, og de stoppet ved Tlacopan i sju dager. Så ble de borte i førti dager. Da de dukket opp på nytt kom de raskt, og de gikk mot Quauhtitlan. De drepte en del mennesker da de passerte Tlaliztacapan og Iztaccalla. De som ble drept var fra Tlatelolco, omkring fire hundre mann ble drept.
Her fortelles det om at ved den tid da spanjolene forlot Mexico kom det en sykdom som drepte mange mennesker - det var kopper.
Denne sykdommen angrep svært mange indianere, og de fikk hele kroppen og ansiktet fullt av kopparr og de ble så ødelagt at de knapt kunne se eller flytte seg. Dersom noen andre flyttet dem ville de skrike. Denne sykdommen drepte utallige mennesker. Mange døde også av sult for det var ingen som kunne lage til mat. De som overlevde sykdommen var fulle av arr, og noen mistet synet.
Sykdommen herjet i seksti dager. Da ble den svakere i Mexico, og fortsatte til Chalco.
Da denne sykdommen gikk mot slutten i Mexico kom spanjolene. Ved Tacuba delte de seg opp i flere avdelinger. Pedro de Alvarado voktet veien som gikk fra Tacuba til Tlatelolco, Cortes fikk veien fra Coyoacan til Mexico.
Krigen begynte først i retning mot Tlatelolco. Spanjolene trakk seg der tilbake uten å vinne noe som helst i det slaget. Cortes angrep også mexica uten å vinne noe som helst, og mexica forsvarte seg iherdig. De kjempet også fra sjøen i kanoer.
Her fortelles det om at spanjolene bygde båter i Tetzcoca for å angripe Mexico.
Spanjolene fikk bygd tolv båter i Tlaxcala. De ble tatt fra hverandre og delene ble båret til Tetzcoco der de ble satt sammen. Det ble plassert kanoner ombord i båtene. De spanjolene som skulle være mannskap gikk ombord i båtene og seilte båtene til Acachinanco, som lå i nærheten av Mexico. Deretter begynte de å utforske innsjøen og å måle dybden i kanalene for å finne ut hvor båtene kunne ferdes. Da det var gjort begynte de å bruke båtene til å føre krig mot Mexico. De angrep husene langs sjøene, og folk flyktet fra de husene som lå langs sjøen. Spanjolene og deres allierte stjal alt som var i husene langs sjøen.
Folket i Tlatelolco kjempet mot spanjolene fra kanoene sine. De stengte kanaler for de spanske båtene, men spanjolene fyrte med kanonene sine mot sperringene og ødela dem. Spanjolene fyrte også kanonene mot kanoene og ødela dem. Indianerne lærte etterhvert å holde seg borte fra skuddfeltet til våpnene til spanjolene.
De spanske båtene kom til Huitzillan der det var bygd ei sperring. Mange mexica lå bak denne sperringa. De spanske båtene stoppet opp for å gjøre kanonene klare til å skyte mot sperringa.
Her fortelles det om hvordan spanjolene kom med båtene sine og forfulgte de som var i kanoene, og da de var ferdig med dette gikk de inn mot land.
Da spanjolene hadde rettet inn og ladet kanonen fyrte de den av mot sperringa. Og sperringa ble revet opp av den første salva. Neste gang spanjolene skjøt ble sperringa revet ned noen steder. Da begynte de mexica som hadde søkt skjul bak sperringa å flykte, og spanjolenes allierte begynte å fylle kanalen med stein og stokker sånn at det ble mulig å gå over den.
Da kanalen var fylt opp ble kavaleriet sendt over den og inn i byen. De angrep indianerne med lanser, og vendte så tilbake mens andre kavalerister ble sendt inn i byen for å angripe. En indianer fra Tlatelolco, som kavaleristene angrep med lanse, greide å ta lansen fra en spanjol, og med denne lansen kunne indianerne kjempe mot spanjolen. Og de drev han ned fra hesten og drepte ham.
Da samlet spanjolene seg og tok seg inn på en plass som het Quauhquiahuac. De tok en tung kanon med seg dit. På plassen stod ei stor statue av stein som forestilte ei ørn, den var godt og vel to meter høg, med statuer av jaguarer, også de av stein, på hver side. Bak disse statuene hadde indianerne tatt plass, og det var folk på hustakene.
Spanjolene fyrte av kanonen mot bygninga, og folk flyktet. Spanjolene fortsatte med kanonen. Noen indianerne satt på toppen av templet til Huitzilopochtli og slo på trommer og sang. Spanjolene klatret opp og drepte dem.
Da spanjolene gikk inn i byen gikk de indianerne som var dyktige med kanoer på land for å samles for å hindre spanjolene i å ta seg inn i byen. De prøvde å samle flere menn til kampen.
Da spanjolene ble angrepet begynte de å dra seg tilbake, og de forlot kanonen ved templet og flyktet til leiren sin. Indianerne kastet kanonen ut i dypt vann.
Her fortelles det om hvordan mexica begynte å flykte fra byen.
Etter at dette hadde skjedd begynte mexica, indianerne i Tenochtitlan, å flykte til Tlatelolco, som lå som en bydel i nord. Det kom mange gråtende kvinner med små barn. I mens fortsatte krigerne fra Tlatelolco å gå til Tenochtitlan for å kjempe mot spanjolene.
Pedro de Alvarado ledet styrkene sin ved Ilyacae mot Nonoalco, men uten å oppnå noe gjennombrudd siden krigerne fra Tlatelolco forsvarte seg iherdig og modig. Da Alvarado så at han ikke kom noen vei vendte han tilbake til Tacuba. To dager senere sendte Alvarado båtene mot Nonoalco. Først kom det to båter, men etterpå kom alle båtene mot Nonoalco. De jaget bort kanoene, og spanjolene gikk på land og begynte å herje mellom husene.
Først var det ingen som gikk mot spanjolene, men så stod en tapper mann opp, en mann fra Tlatelolco som het Tzilacatzin, og han angrep spanjolene med store steiner som drepte noen spanjoler. Flere sluttet seg til ham, og de tvang spanjolene tilbake. Spanjolene rømte ut i sjøen og ble plukket opp av båtene.
Tzilacatzin hadde rang som otomi, og han kjempet så djervt og voldsomt at han skremte spanjolene. De gjorde alt de kunne for å drepe ham. Derfor kjempet han i ulike forkledninger. Noen gang var han kledd som otomi med hodet bart, andre ganger hadde han rustning av tjukk bomull på seg, eller annen drakt.
Neste dag angrep spanjolene på nytt Nonoalco med båtene sine. Sammen med spanjolene var deres forbundsfeller fra Tlaxcalan. Det ble harde kamper som varte hele dagen, og det var mange døde og sårede. Men spanjolene ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Her fortelles det om at mexica fikk hjelp fra andre folk.
Folkene i Xochimilco, Cuitlahuac, Mizquiz, Itztapalapan, Mexicatzinco og andre steder sendte utsendinger som fortalte at de komme til hjelp for Mexica og Tlatelolco. Da de kom snakket de med lederen i Mexico, som het Quauhtemoctzin, og til andre ledere som var sammen med ham. Utsendingene sa: "Våre herrer, vi har kommet for å hjelpe dere i denne trengselens tid. Og derfor har våre eldste sendt oss for å betale gjeld vi skylder. Av denne grunn har vi med oss våre beste krigere for å hjelpe dere." De ble mottatt med takk.
De fikk våpen og skjold og kakao. Og så gikk de for å kjempe.
Men folkene fra Xochimilco begynte å herje i husene der det var barn og kvinner og drepte kvinner og tok andre kvinner som slaver og prøvde å føre dem bort i kanoer.
Da disse snikmordene ble sett av mexica ropte de ut, og folkene fra Xochimilca ble forfulgt. De ble tatt igjen og drept eller tatt til fange, og de fikk ikke med seg noen av de kvinnene som de hadde tatt til fange.
Mens dette foregikk trakk spanjolene seg tilbake.
Det folket fra Xochimilco hadde bestemt seg for var å snike seg inn på mexica for å angripe dem i skjul av å ville hjelpe. Mexica tok alle folkene fra Xochimilca og Cuitlahuac etc. som de hadde tatt til fange til Yacacolco i Tlatelolco. Der var Quauhtemoctzin og Mayehuatzin, hersker over Cuitlahuac.
De som var tatt til fange hilste Mayehuatzin. Men han svarte: "Elendige skapninger! Har jeg bedt dere komme?! Hva har dere gjort?" Quauhtemoctzin sa til Mayehuatzin at han skulle straffe dem. Han drepte noen av dem. Mayehuatzin og Quauhtemoctzin drepte hver fire av dem, og resten ble ofret til gudene.
Mexica var sinte over dette forræderiet. De sa at disse Xochimilca bor her sammen med oss, og de forteller om oss der de kommer fra. La oss bli kvitt dem! La dem dø! Og de drepte alle fra Xochimilco som var i Tlatelolco og Tenochtitlan - både kvinner og menn, både voksne og barn, av sinne over forræderiet som gjort under dekke av å ville hjelpe.
To eller tre dager senere kom to spanske båter mot den delen av Tlatelolco som heter Iyauhtenco. Spanjolene gikk på land og begynte å skyte. Mexica holdt seg skjult mens de ventet på det rette øyeblikket til å angripe. Og da det kom ble det gitt ordre om angrep.
Her fortelles det om hvordan mexica tok femten spanjoler som fanger.
"Til angrep!" Så blåste de i trompetene og angrep spanjolene. De drev spanjolene på flukt og tok femten spanjoler til fange. Spanjolene flyktet fra land og dro seg tilbake med båtene sine.
De tok våpnene og klærne fra fangene og førte dem et offersted. Der ble de ofret mens spanjolene som var ute i båtene på sjøen så på.
En annen gang kom to spanske båter til et distrikt som het Xocotitlan, og der gikk spanjolene i land og inn i husene der. Men Tzilacatzin og andre krigere som så spanjolene gikk for å sloss med dem. Og de drev spanjolene på sjøen.
En annen gang kom to spanske båter til distriktet Coyonacazco, og der gikk spanjolene i land. Rodrigo Castaneda ledet dem. De begynte å skyte bolter. Castaneda drepte noen med jernbolter, men han ble selv angrepet og slått ned, men han greide å rømme med en av båtene.
Noen få dager senere bestemte spanjolene seg for å prøve å angripe langs veien. De kom langs den veien som heter Quauhecatitlan. De kom langsomt, og de var mange. De var så mange at det var dårlige plass for dem på veien, og de prøvde derfor å utvide veien ved å kaste stein og stokker og annet i vannet. Da de hadde utvidet veien kom de i kampformasjon, med banner og musikk. Bak spanjolene kom indianere fra Tlaxcala og andre steder. De sang, og også mexica sang.
Da de nådde fram til et distrikt som het Tlilhuacan ventet soldatene fra Tlatelolco. De holdt seg skjult og ventet på ordre om angrep. Da ordren kom gikk Tlappanecatl Ecatzin, som var en offiser, til angrep og ropte at alle skulle følge på. Selv slo han en spanjol ned og tok ham til fange. Dette var lederen for de spanjolene som kom.
Her fortelles det om hvordan mexica tok flere fanger, og av dem var det femtitre spanjoler, og også mange fra Tlaxcala og fra Tetzcoco og fra Chalco og Xochimilco, og om hvordan de ble ofret.
Denne dagen var kampen voldsom. Mexica kom ut og jaget spanjolene på gangveiene. De jaget spanjolene og deres allierte ut i kanalene og tok mange av dem til fange og drepte mange. Mexica syntes å være beruset. Veiene ble glatte. Spanjolene flyktet, og mexica forfulgte dem til det distriktet som ble kalt for Colhuacatonco, der spanjolene søkte tilflukt og tok oppstilling.
Mexica tok fangene og samlet dem sammen og førte dem i prosesjon til en offerplass der de ble ofret. De ofret først spanjolene og tok ut hjertene deres og satte hodene deres på staker. Femtitre spanjoler og fire hester og mange av spanjolenes allierte ble drept.
Mens dette foregikk fortsatte kampene på sjøen. Folket fra Xochimilco fortsatte kampen fra kanoer, og det ble tatt fanger og folk ble drept.
Det var stor hungersnød i byen, og mange døde av sult. Det var ikke godt vann å drikke, men forurenset vann som folk ble syke av. Folk prøvde å spise treverk, og de spiste insekter og lær og skinn og strå og blomster. Beleiringen var fryktelig fordi byen ikke fikk forsyninger. Og spanjolene fortsatte å presse på inn i byen fra alle kanter.
Her fortelles det om hvordan spanjolene for første gang gikk inn på markedsplassen i Tlatelolco.
En dag red fire menn på hest inn på markedsplassen, og der red de rundt på den. De angrep alle de møtte med lanser, og de drepte mange mexica. Etterpå flyktet de, og de ble forfulgt. Dette angrepet var uventet.
Denne dagen satte de også fyr på templet til Huitzilopochtli, og det ble helt ødelagt. Da mexica så det gråt de.
Så fulgte hard kamp på markedsplassen. Spanjolene brukte kanonene sine og ødela mange bygninger og barrikader. Mexica kjempet fra takene og kastet stein og skjøt piler. Mexica tok tilflukt inne i husene og lagde åpninger i veggene som de skjøt ut fra. Slik fikk de beskyttelse mot hestene.
En annen gang kom spanjolene og deres allierte inn på markedsplassen og begynte å ta folk til fange. Da mexica så dette angrep de spanjolene og de måtte gi fra seg fangene. En fremragende kriger blant mexica som het Axoquenitzin ble drept i denne kampen. Han ble truffet i brystet av en jernbolt. Spanjolene som var på den ene siden av markedsplassen måtte trekke seg tilbake, men de fortsatte kampen på den andre siden.
En avdeling mexicasoldater satte opp et bakhold for spanjolene, men noen krigere fra Tlaxcala oppdaget bakholdet og ropte til spanjolene. Spanjolene som skjøt jernbolter kom i formasjon.
Kampene foregikk hele dagen, men spanjolene kom seg ikke over kanalene til Tlatelolco, og spanjolene trakk seg tilbake uten å ha vunnet noen seier.
Her fortelles det at mexica gjorde det vanskelig for spanjolene å komme fram ved at de om natta ryddet de kanalene som spanjolene fylte opp om dagen.
Fiendene våre kom og fylte igjen kanalene. Men når fienden var borte ble steinene som kanalene var blitt fylt med fjernet. Og ved daggry var tingene som de hadde vært tidligere. Disse kanalene var den beste beskyttelsen mot spanjolene.
På land kjempet spanjolene og krigere fra Tlaxcala, noen i det området som het Yacacolco, og i Tlilhuacan og i Atezcapan. På sjøen kjempet folkene fra Xochimilco og fra Cuitlahuac og fra Mizquic, Colhuacan og Itztapalpan mot oss.
Tlatelolco fra Atliceuhyan og Ayacac kjempet utrettelig på sjøen. Pilene og kastespydene fløy tett som skyer.
De lederne for mexica som var fra distriktet Yacacolco og som het Xiuhcozcatzin, Quaquauhtzin, Tezcacoatl, Tecpanecatl, Huitzitzin og Itzcuintzin, forsvarte innfartsveiene slik at spanjolene ikke kom til de kvinnene og barna som hadde søkt tilflukt, og de kjempet med stor utholdenhet. De presset spanjolene tilbake til kanalen som het Amaxac.
Spanjolene angrep mot et sted som het Ayacac og der satte de fyr på et stort ungdommens hus.
En av de spanske båtene kom gjennom distriktet Atlaceuhyan, og mange kanoer med allierte fulgte den. En av offiserene til mexica som het Coyohuehuetzin kom i kano, og mange kanoer med krigere fulgte ham. Og der ga han ordre om å angripe, og spanjolene ble drevet bort, og ble forfulgt. Under denne forfølgelsen ble mange av spanjolenes forbundsfeller drept. En annen gang kom spanjolene tilbake og låste seg inne i et tempel som het Momoztli. Og på nytt ble spanjolene forfulgt, sånn bølget det fram og tilbake.
Folket fra Cuitlahuac trodde at deres leder Mayehuatzin var død, og de ble svært sinte på mexica, men denne lederen deres var hos mexica. De spurte om hvorfor lederen deres var blitt drept. Da lederen deres hørte at de var sinte sa han til Coyohuehuetzin at han måtte velge ut en av sine soldater som hadde sterk stemme. Det gjorde han, og Mayehuatzin fortalte at han måtte gå til Cuitlahuac og si til dem at Mayehuatzin fortsatt var i live, og at de måtte se denne veien så ville de se ham. Da budbringeren kom til Cuitlahuac ville de ikke tro ham, og de sa at han hadde drept Mayehuatzin. Budbæreren sa da at de kunne se Mayehuatzin for han stod nå sånn at de ville kunne se ham. På dette tidspunktet angrep på nytt forbundsfellene til spanjolene.
På nytt diskuterte fiendene hvordan de skulle angripe og ødelegge mexica. De bestemte seg for å angripe langs ei trang gate som gikk rett til huset til en adelsmann som het Tlacatzin. Da fiendene gikk inn der gikk krigerne våre fra Tlatelolca inn for å møte dem. Fremst gikk Tlappanecatl, som var en vant kriger. De som var sammen med ham angrep med stor besluttsomhet. Tlappanecatl ble tatt til fange, men han greide å komme seg unna med ei flenge i beinet. Og kampene stoppet opp.
Her fortelles det om den katapulten som spanjolene laget.
Da mexica hadde søkt tilflukt i et distrikt som het Amaxac og spanjolene ikke fikk tak i dem bygde spanjolene en katapult på toppen av templet for å skyte stein på indianerne. Da de hadde bygd katapulten samlet de seg rundt den og pekte rundt omkring, og pekte mot Amaxac der indianerne var samlet. Spanjolene viste med armene hvordan de ville skyte stein på mexica som om de brukte en slynge. Men da de skjøt ut steinen så landet den ikke på indianerne, men bak markedsplassen ved Xomoloco.
Skuddet traff ikke noe som helst. Katapulten var en stor kastemaskin, men de kunne ikke sikte den inn. Og spanjolene begynte å diskutere med hverandre. De bestemte seg da for å angripe på nytt. De grupperte seg inn i kampformasjoner. Da de kom søkte mexica skjul for artilleriet, og spanjolene gikk langsomt forover i slagorden.
Mexica tok også opp kampformasjoner og samlet motet sitt. Spanjolene tok på seg den typen kapper som de lokale folkene brukte for å gjøre seg ugjenkjennelige. De kunne bare gjenkjennes når de skjøt noen. De skjøv oss langsomt tilbake, og ved Copalnamacoyan ved Amaxacveien støtte vi sammen i kamp, våpen mot våpen.
I Amaxac søkte en person som het Chalchiuhtepehua ly bak en mur. Han så etter en hest for å spidde den. Og han greide det og slo spanjolen av hesten. Og spanjolen ble tatt til fange. Og da gikk alle mexica til angrep, og de påførte stor skade på spanjolene. Spanjolene ble tvunget tilbake til Copalnamacoyan.
Etter dette gikk alle de indianerne som var våre fiender, og allierte med spanjolene, for å fylle opp den innsjøen som hindret adgangen deres til støttepunktet til mexica. Innsjøen het Tlaixcuipan. Tidlig neste morgen lastet de seg med stein og jord og stokker fra husene som de ødela, og de plyndret alle husene.
Da mexica så hva som foregikk fikk de i hemmelighet ut fire kanoer som var fulle av krigere. De padlet mot de som var i ferd med å fylle innsjøen. Og så begynte kampen, og mange døde. Noen begynte å flykte, og falt mellom stokkene som de hadde plassert ut. Mange fiender druknet i vannet.
Neste dag angrep spanjolene støttepunktet ved Amaxac, og de kjempet til de nådde det stedet der bagasjen til mexica var. Da de nådde et stort hus der det var mange mennesker omringet de huset og klatret opp på takterrassen, og alle som var inne i huset kastet seg ut i vannet for å komme seg bort. En stor kriger som het Huitzilhuatzin gjorde sammen med mange krigere motstand mot spanjolene for å hindre spanjolene i å komme til bagasjen. Spanjolene kuttet ham opp, men da gikk mexica til motangrep. De greide etter hard kamp å hindre spanjolene i å få tak i bagasjen, og spanjolene dro seg tilbake.
Neste dag satte spanjolene fyr på huset. Det var mange gudebilder i huset. Spanjolene kjempet nå inne i huset. De skadet ikke barna og kvinnene som var der, men bare de krigerne som kjempet.
Neste dag begynte spanjolene å gå mot støttepunktene til mexica. Mexica prøvde å legge seg i bakhold for spanjolene for å stoppe dem, men ble oppdaget. Kampen varte det meste av dagen, og om kvelden dro spanjolene seg tilbake til leiren.
Da det lysnet den femte dagen ble vi omringet av spanjolene og de som gikk sammen med dem, og de angrep oss på nytt. Vi var så tett presset sammen at vi ikke hadde noe sted å gå. Mange kvinner og barn ble trampet ned i trengselen. Også kvinnene kjempet.
Da nå mexica var presset fra alle kanter av fienden ble de enige om å prøve å få tegn på om de var fordømt eller om de kunne unnslippe den store faren som truet dem. Mexicos hersker, som het Quauhtemoctzin, snakket med de lederne som var sammen med ham, og de ble enige om å la en stor kriger som het Tlapaltecatl Opochtzin og som var fra Coatlan i Tlatelolco ta på seg et spesielt krigerkostyme som hadde tilhørt far til Quauhtemoctzin, det var den øverste herskers krigsutrustning. Han sa: "Du ser her dette krigskostymet, som kalles quetzaltecolotl. Det tilhørte min far Ahuitzotzin. Ta det på deg og kjemp i det, og du vil drepe noen mennesker. La fiendene se kostymet, kanskje blir de skremt av å se det." Da de kledde kostymet på ham så han skrekkinngytende ut. Han fikk pil og bue som hadde tilhørt Huitzilopochtli. De lot fire krigere gå foran ham, to på hver side. De trodde at med tegnets kraft ville fienden flykte.
Da de fem var klare til å gå sa en leder til dem at Huitzilopochtli brukte å gi mexica kraft i krig, og nå hadde de fått hans våpen. De måtte sikte nøye når de brukte dem, og dersom de greide å skremme og drepe eller ta til fange fiender så ville det være et tegn på at de fortsatt hadde gudenes støtte og kunne vinne over spanjolene.
Da fiendene så dem, både spanjolene og indianere, ble de grepet av skrekk, for de så ikke ut som mennesker. Da han med quetzaltecolotl kostymet klatret opp på et tak fikk fiendene se nærmere på ham, og de så at han var et menneske. Da angrep de ham, og han måtte flykte. Men så snudde de fem mot fiendene som hadde angrepet, og fiendene flyktet. Han tok kostbare gjenstander fra fiendene og hoppet ned fra taket. Han døde ikke og ble ikke tatt til fange, og tre fiender ble tatt til fange. Det begynte å bli mørkt, og dagens strid var over.
Neste dag skjedde ikke noe mer, ingen av sidene rykket ut til kamp, alle lå og var utslitte og utmattet.
Her fortelles om hvordan Tlatelolco, mens det var omringet, så en blodfarget ild som kom ned på det fra himmelen.
Neste dag, omkring midnatt, kom et lett regn, og plutselig, mens det var helt mørkt, viste en ild seg. Det så ut som om den kom fra himmelen, som en virvelvind. Den spant rundt og rundt, som om den sprutet ildkuler. Den sprutet ildkuler. Den sirklet rundt murene mot vannet, og gikk mot Coyonacazco, og forsvant ned i vannet. Alle var stille.
Og neste dag hendte ingenting, alle var stille, og det var også fiendene. Cortes klatret opp på taket til et hus i distriktet Amaxac. Huset tilhørte Aztahuatzin, som var en leder i Tlatelolco. Spanjolene flokket seg rundt ham.
Kommentar
Teksten ble skrevet både på nahuatl og på spansk, og i boka som her følges er begge tekstene gjengitt, og begge er oversatt til engelsk. I resten av kapittel 39 avviker disse to tekstene fra hverandre. I den spanske versjonen står det at det er sannsynlig at Cortes hadde bedt mexica om å overgi seg, og ventet på overgivelsen, og at det var grunnen til at kamphandlingene stoppet opp. Dette nevnes ikke i den versjonen som er skrevet på nahuatl. Der står det at lederne for mexica var samlet for å rådslå om hva de skulle gjøre, og om hvor stor tributt de måtte vente å betale dersom de overga seg, og om hvordan overgivelsen skulle foregå.
Og så forteller begge versjonene av teksten at Quauhtemoctzin, som var hersker over mexica, gikk i en kano. Og alle gråt fordi han reiste for å overgi seg til spanjolene.
Deretter følger i den spanskspråklige versjonen en kommentar som sier at Cortes ikke ønsket å drepe eller ødelegge mexica, men ønsket at de skulle overgi seg.
Her fortelles det om hvordan Tlatelolco overga seg, sammen med mexica, til spanjolene.
Da mexicas herre, Quauhtemoctzin, hadde kommet fram ventet alle spanjolene på ham, og de kom og tok ham opp på taket til Cortes. Cortes tok vennlig mot ham. Spanjolene fyrte av alle kanonene i en salutt og gledet seg.
Kommentar
Deretter blir det gitt ulike beretningen på de to språk i det følgende avsnittet om hva som nå foregikk: I nahuatlversjonen står det at spanjolene tok en kanon i en båt og førte den til huset til Coyohuehuetzin. Der tok de kanonen opp på taket og der drepte de mennesker, mange døde. Og mexica flyktet, og krigen var slutt.
I den spanskspråklige versjonen står det at to kanoer fulle av mexica kom til huset til Coyohuehuetzin og der gikk de inn. Der var tlaxcalanere. Det kom til kamp, og folk ble drept, og mexica rømte.
***************************************
Etter dette ropte alle "Det er over!" Og folk begynte å forlate stedet. Da mexica gikk bort hendte det at de traff indianerne som hadde vært allierte med spanjolene, og at de angrep dem. Det gjorde spanjolene sinte.
Folk som bodde i båter og på plattformer i vannet reiste bort i kanoer, eller vasset eller svømte bort gjennom vannet. De bar sine eiendeler og barn med seg.
Spanjolene og deres allierte bevoktet alle veiene og plyndret alle som passerte. De tok det gullet de som passerte hadde og også de kvinnene som var unge og vakre. For å unnslippe skjulte noen av kvinnene seg, og smurte mudder i ansiktet og kledde seg i filler. Spanjolene tok også å gjorde sterke menn og ungdommer til slaver og brennmerket dem i ansiktet.
Samme dag som Mexicos hersker Quauhtemoctzin overga seg tok de ham sammen med alle lederne til et sted som heter Acachinanco, der Cortes bodde. Neste dag kom spanjolene i kampformasjon til Tlatelolco. De dekket nesen med tøy for det var sterk stank der av alle de døde. De hadde med seg Quauhtemoctzin og noen andre ledere.
De gikk dit mexica hadde hatt det befestete området sitt, det het Atactzinco. Der var huset til Tlacochclcatl Coyohuehuetzin. Spanjolene gikk opp på taket av huset. Cortes satte seg der med Marina ved sin side.
På den ene siden av Cortes satt Marina og på den andre siden satt Quauhtemoctzin. Andre ledere var også med.
Her fortelles det om den talen som Cortes holdt til Mexicos gamle herskere da våpnene ble lagt ned, og der han spurte dem om hvor de hadde gull, og om hvor det gullet som hadde blitt tapt da spanjolene rømte var.
Da de tre herskerne over Mexico, Tetzcoco, og Tacuba var samlet sammen med sine underordnede ledere foran Hernando Cortes bad han Marina om å spørre dem om hvor det gullet som fantes i Mexico var. Da ga de ham alt de gullet som de hadde gjemt i en kano, og de la det foran Cortes.
Da Cortes så det gullet spurte han dem om det var enda mer gull i Mexico. Da sa Tlacotzin til Marina at da Cortes og hans menn kom til palasset første gang fikk de se alt det gullet som var der, og hva som videre skjedde med gullet visste de ikke.
Cortes svarte at det var sant at de tok altsammen, men de mistet det da de krysset den kanalen som het Toltecaacaloco. Og de ville nå ha det gullet tilbake.
Da svarte Cihuacoatl Tlacotzin til Marina at det var Tlatelolca som kjempet fra båter og det var de som hadde avskåret spanjolene, og de måtte ha tatt gullet.
Quauhtemoctzin sa da til Cihuacoatl at selv om det var sant at Tlatelolca tok gullet så leverte de det og det ble samlet i Texopan. Og det er det som er her, sa Quauhtemoctzin og pekte på gullet. Mer er det ikke.
Cortes var ikke fornøyd med dette svaret, og Cihuacoatl sa at kanskje var noe gull blitt tatt av noen, men det ville bli undersøkt. Marina svarte at Cortes sa at de skulle se etter to hundre plater av gull av en bestemt størrelse.
Cihuacoatl sa at kanskje noen kvinner hadde tatt det og gjemt det under skjørtene. Det ville bli undersøkt.
Da sa en annen leder som het Mixcoatlailotlac Ahuelitoctzin at da Moteucçoma var i live var skikken at når man dro ut for å erobre gikk Mexica, Tetzcoca, folket fra Tacuba og folket fra chinampas sammen mot de områdene de ville erobre, og etter at de var erobret reiste de alle tilbake. Etterpå kom herskerne fra de områdene som var blitt erobret, og de hadde med seg tributt i gull, edle steiner og andre verdifulle saker, og de ga det til Moteucçoma. Alt gullet kom i hans varetekt i Tenochtitlan.
********************************************
Og dette var slutten på Tolvte bok. Det kan nevnes at spanjolene torturerte disse gamle herskerne for å få vite hvor gullet var, uten at det nyttet. Og noe senere drepte spanjolene dem.
Lenker:
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: