Nå blir det utført et langt grundigere arbeid om britisk historie enn det som ligger bak denne teksten. Se oversikten over tekster om Europas historie.
I 1330 overtok Edvard den andres sønn Edvard III som konge. Han hadde, i motsetning til sin far, evne til å velge gode medarbeidere og til å bruke den kongelige gunst på en møte som styrket kongedømmet. Edvard III giftet seg med Filippa av Hainault, og de fikk tolv barn som levde opp, og ingen av disse barna deltok i opprør mot sin far, og dette siste var uvanlig.
Under Edvard III raste Svartedauen, og hundreårskrigen
begynte. Likevel var styresettet i England stabilt.
Bakgrunnen til hundreårskrigen er sammensatt.
I 1328 hadde et dynasti, Valois, kommet til makta i Frankrike.
Etter engelsk tronfølgeskikk stod Edvard III nærmere til å overta som fransk konge
enn Filip VI av Valois, men ikke etter fransk skikk.
Etter engelsk skikk kunne man også arve gjennom kvinneledd, men ikke etter
fransk skikk.
Og siden dette var Frankrike satte ikke Edvard fram noe krav.
Etterhvert som tida gikk ble forholdet mellom de to landene dårligere og dårligere.
Det var grensestridigheter, rettsaker og rivalisering.
Og det var sammenstøt i Nederland og Flandern, som var av avgjørende betydning
for engelsk ulleksport, og sjøslag i den engelske kanal.
Edvard satte fram krav på rett til å overta den franske krona, og i 1340
gikk han offentlig ut og kalte seg konge av Frankrike.
Krigen ble derfor ikke en krig mellom konge og vasall, men mellom konge og usurpator.
Kongene selv deltok i krigen, og den engelske kongens sønn Edvard av Woodstock -
"the Black Prince" - ble en av stjernene.
Lenge var krigen populær i England. Engelskmennene plyndret og stjal så store rikdommer at det sies at det ikke fantes et hus i England der ikke mange av gjenstandene var stjålet i Frankrike. Engelskmennene hadde i de skotske krigene lært at det kan ha en lammende effekt på fienden dersom herjetogene er fullstendig ødeleggende, der man ikke bare stjeler alt av verdi, men dreper alt levende, og legger landsbygda øde der man drar fram. Det var den taktikken engelskmennene fulgte i Frankrike. Fransk adel ble derimot ikke drept, men tatt til fange for å løslates mot løsepenger. Dette var lenge en svært profitabel krig for engelskmennene, og derfor en populær krig. Dessuten var engelskmennene seierrike de første to tiårene, spesielt siden de stort sett bare kjempet mot ubevepnete sivilister.
I 1360 kom det til et opphold i krigen der en fredsavtale ble inngått og svære løsepenger ble betalt for den franske kongen som var tatt til fange. I 1370-årene ble krigen tatt opp igjen, men den ble aldri så populær som i første fase. De engelske hærene begynte å bli avhengige av bevilgninger fra Parlamentet for å kunne føre krigen, og Parlamentet ønsket ikke å bevilge penger til dette formålet. Parlamentet utviklet økende kontroll over kongens utgifter. Kongen lånte også penger til krigføringa, og gikk konkurs to ganger.
Edvard III døde 65 år gammel.
Svartedauen kom til England i 1348.
Pestsjukdommene kom til å infisere England helt fram til The Great Plague of
London i 1665. Det var tre forskjellige pestsjukdommer som alle var dødelige,
og som alle hadde rotter som mellomverter, som samtidig angrep Europa.
En grunn til at de kunne herje så voldsomt var at befolkninga allerede
var sterkt svekket av sult og underernæring.
Pesten blusset opp igjen og igjen, i 1361, i 1369 og i 1375 for eksempel,
helt til det siste kjente angrepet i 1665.
Sommeren 1381 gjorde den brede massen av det engelske folk opprør. Opprøret kom tre år etter at kong Richard II, sønn av "the Black Prince" og sønnesønn av Edvard III hadde tatt over som konge. Han var bare ti år gammel da han ble konge i 1377. Krigen mot Frankrike foregikk, og for å drive den ble befolkninga pålagt nye skatter. I 1380 kom en skatt som ble kalt "a poll-tax". Den bestod av en shilling per person, uten hensyn til betalingsevne. På denne tida var inntektene utrolig skjevt fordelt. Folk flest var forferdelig fattige, mens de rike var svært rike. En shilling var omkring en månedslønn for en alminnelig familie. Det var altså vanlige folk som fikk hele skattbyrden kastet på seg, mens rikfolket slapp unna skatt. (Omtrent som vi har det i dag, for så vidt.) Og i 1381 kom opprøret. Alle historiene om opprøret er skrevet av folk fra de besittende klasser. Majoriteten av folket var utstøtte og ufrie personer som levde i hytter med jordgulv. De arbeidet fra daggry til mørket kom. De hadde ingen mulighet for å unnslippe Lorden på herregården, for bare han hadde rett til å ha mølle der kornet kunne males. Man kunne ikke engang gifte seg uten Lordens tillatelse. Når folk døde tok Lorden det beste dyret, og kirka tok det nestbeste. Folk betalte en tidel av absolutt alt som ble produsert til kirka. Jordbruksarbeiderne i England var slaver på alle måter utenom i navnet ("The villeins of England were slaves in all but name").
Men i siste del av fjortenhundretallet forandret ting seg på grunn av det store folktapet som skyldtes Svartedauen. Arbeidslønningene økte. De livegne som greide å flykte kunne ta del i de økte lønningene, men de som ble værende på godset eller ble tatt under flukten fikk det ikke bedre, heller tvert i mot, siden det ble færre om å gjøre arbeidet på godset. "The Statue of Labourers" fra 1351 bestemte at lønningene skulle være som før Svartedauen. De livegen hadde ingen rettigheter og ingen frihet, og de fikk det grundig demonstrert i denne tida. Og dette skapte bitterhet.
Den mest konservative og ubøyelige landeier av alle var kirka. Derfor var folk mer enn villige til å lytte til de som talte om geistelighetens fråtseri og usedelighet, som John Wycliffe og hans tilhengere, som ble kalt Lollarder, og som preket at kirkas eiendommer burde tas fra den fordi den skulle være et åndelig fellesskap og ikke en verdslig stormakt.
Det Store Opprøret spredde seg svært raskt. På den siste dagen i mai var det samtidig opprør i Kent og i Essex. I Essex stormet jordarbeiderne (peasants) Rochester Castle og senere tok de Canterbury. I Essex tok de Colchester, Brentwood og Chelmsford. Det var tusenvis av dem, og snart stod deres ledere fram, menn som Wat Tyler i Kent og Jack Straw i Essex. Overalt frigjorde de fanger og brente de dokumentene som dømte dem til slaveri, skattelister og eiendomsfortegnelser etc. Adelsmenn ble tatt til fange og tvunget til underskrive på at de ga sine livegne frihet.
12. juni hadde mennene både fra Essex og fra Kent kommet til London. Regjeringa var panikkslått og maktesløs. Hæren var i Plymouth i ferd med å sendes over til Frankrike. Kongen og hans mor flyktet til Tower. Richard var bare fjorten år gammel. Han avtalte å møte Wat Tyler ved Themsen. 13. juni rodde kongen og medlemmer av rådet til Greenwich for å snakke med Wat Tyler, med rådet var så vettskremt at da de nærmet seg Greenwich og så Wat Tyler snudde de. Kongen fikk bare vekslet noen få setninger med Wat Tyler.
Opprørerne fikk adgang til London, der det var mange som støttet dem. De hatet kongens onkel, John av Gaunt, så de brente ned palasset hans. De hatet også advokater og jurister, og brente deres møtesteder. Rådet var delt i meninger. Mange mente at rådet og kongen burde love hva som helst til opprørerne, for så senere å trekke løftene tilbake, hva som også også hendte. Kongen gikk med på å møte opprørerne den fjortende juni ved Mile End utenfor byen.
Kongen red sammen med noen få adelsmenn for å møte de seksti tusen opprørerne som det er rapportert var samlet. Opprørerne krevde avskaffelse av livegenskap. Kongen gikk med på at livegenskap skulle erstattes mot en årlig betaling av fire pence pr acre for land som de leivegen drev. Opprørerne ble også lovet at de ikke skulle straffes for å ha gjort opprør.
I mens hadde erkebiskopen og de som var sammen med ham i Tower blitt henrettet av opprørerne i London.
Enda et møte ble avtalt, denne gang ved Smithfield. Denne gangen bar kongen rustning under klærne. Og Wat Tyler ble drept av en kongens menn i løpet av møtet. Ingen av de løfter som var gitt til Wat Tyler og opprørerne ble holdt. Etter at Wat Tyler og lederne for opprøret var drept ble opprørerne jaget og drept overalt i England.
På Richard den andres tid ble England dominert av noen få mektige familier, slike som FitzAlans, Mowbrays, Beauchamps, Staffords, Percys og Nevilles. Disse hadde under de franske krigene fått lov til å holde private hærer, og etter at de franske krigene stilnet av beholdt de sine private hærer. De skapte sine egne småstater innenfor England. Enda mektigere enn disse lordene var kongens onkler. Mektigst av dem var John av Gaunt, som var hertug av Lancaster. Han var arrogant og skrytende og ambisiøs.
Richard II var nødt til å samarbeide med disse, men prøvde også å skape sine egne tilhenger som var avhengige av ham selv. Dette motsatte både lordene og Parlamentet seg. Parlamentet møtte bare når det ble sammenkalt av kongen, og det skjedde når kongen trengte mer penger.
Richard II ville ha en slutt på de franske krigene. Dette ønsket ikke lordene. De tjente godt på plyndringferdene til Frankrike. Men disse plyndringsferdene kostet også dyrt for England i form av utrusting av de bandene som ble sendt over til Frankrike. Som motvekt mot disse krigslystne lordene søkte Richard å skape sitt eget råd og sine egne støttespillere. I 1385 angrep John av Gaunt Richard II i Parlamentet og krevde at kongen sendte sitt råd i eksil. Det endte med at kongens venner ble avsatt og noen havnet i fengsel. Dette ville kongen ikke akseptere, og det kom til krig mellom kongen og lordene. Lordene vant denne krigen, og mange av kongens rådgivere ble torturert til døde. I det store blodbadet ble de fleste som stod kongen nær drept.
Kongen ville ikke akseptere dette, og begge sider forberedte nye stridigheter og arbeidet for å styrke sine posisjoner. Hereford, bedre kjent som Bolingbroke var kongens søskenbarn og arving til John av Gaunt. Bolingbroke ble forvist fra England av kongen, og vendte tilbake som leder for en opprørsstyrke. Lordene med sine private hærer sluttet seg til opprørerne, og de drept kong Richard II. Han ble enten sultet ihjel eller myrdet. Bolingbroke erklærte at han ville være ny konge, og han ble kong Henrik IV.
Henrik IV ble en dårlig konge. Han kom til makta på en måte som var sånn at han ikke ble regnet som rett og verdig konge, og det var stadige opprør mot ham.
Henrik V ble konge i 1413, 24 år gammel. Han var sønn av Henrik IV. Henrik V var krigslysten, og ønsket krig mot Frankrike. Nye plyndringsferder til Frankrike var også noe lordene ønsket, og Henrik V var en dyktig krigsleder. Den franske kongen, Karl VI, derimot hadde perioder der han var sinnsyk, og den franske adelen var splittet i innbyrdes strid.
I 1415 angrep engelskmennene Frankrike under ledelse av Henrik V.
Først ville han erobre Normandie. Etter å ha erobret Harfleur marsjerte
engelskmennene mot Calais for å vende tilbake til England.
På veien passerte de Agincourt, der en fransk hær var samlet.
Denne hæren bestod av adelsmenn, men den hadde ingen samlende
ledelse som kunne legge en slagplan for striden.
Engelskmennenes spesielle våpen var langbuemennene.
De kunne skyte piler 400 meter avgårde, og på hundre meters hold kunne de
treffe og drepe en ridder i rustning. De var i stand til å skyte 5-6 piler i minuttet.
Langbuemennene hadde mange års trening, og det var nødvendig for å oppnå slike ferdigheter.
Franskmennene hadde ikke noe tilsvarende. Den franske hæren bestod av riddere i
rustning og til hest.
Det var regn og myrlendt på slagmarka. Engelskmennene satte opp en mur av spisse
staver som vendte mot de franske styrkene. Mens franskmennene søkte å forsere
myrterrenget og passere de spisse stavene kunne de engelske langbueskytterne skyte hestene under
fransmennene og også de franske ridderne. Slaget ved Agincourt endte med en
overveldende seier for engelskmennene, som knapt hadde noen tap.
Neste år beleiret Henrik V hovedstaden i Normandie, Rouen. Det varte i seks måneder. Alle kvinner, barn og gamle ble sendt ut av Rouen. Normalt ville de hatt fått gå, men Henrik nektet dem å passere, og lot alle de seks tusen kvinner, barn og gamle stå i ei grøft og sulte i hjel. 19. januar 1418 overga Rouen seg, og Henrik hadde erobret hele Normandie.
Henrik V var gift med datter til kongen av Frankrike, og kongen anerkjente Henrik som arving til Frankrikes trone. Henrik gjorde inntog i Paris.
I 1422 døde Henrik V. Engelskmennene greide ikke å administrere sine erobrede områder, og parlamentet ønsket ikke å betale krigføringa. Dessuten våknet franskmennene opp til ny dåd, inspirert av Jeanne d'Arc. Dermed ble engelskmennene jaget ut av Frankrike.
Henrik VI var bare ni måneder gammel da han ble engelsk konge, og ti år gammel ble han kronet i Paris som konge av Frankrike under navnet Henrik II.
Hva ingen hadde ventet var at Henrik skulle bli en enfoldig person som mest interesserte seg for bønn og meditasjon. Han interesserte seg ikke for kongelige oppgave, som krigføring og intrigespill. Men det var nettopp i disse to kunster en konge burde være en mester for å lykkes. Henrik VI greide ikke å styre England, han prøvde ikke engang. Dette førte til at forskjellige adelsgrupperinger søkte å styre landet. Og dette førte igjen til borgerkrig.
Bestefar til den nye kongen, Edvard III, hadde hatt mange barn, og det var derfor mange som kunne kreve krona. Henrik VI stammet fra Edvard den tredjes tredje sønn, John av Gaunt. Richard, hertug av York hadde kanskje et bedre arvekrav enn kongen selv siden Richard stammet fra Edvard III's annen og fjerde sønn. I 1450 krevde Richard en plass i regjeringa. Først ble han nektet dette, men da kongen ble sjuk fikk han stilling som "Protector of England", og reell makt.
Dette innledet den lange perioden med ustabilitet som er kjent som "Rosekrigene". I 1455 kom kongen til helse igjen, og for å beholde makta måtte Yorkene ta kongen til fange. Den som holdt kongen i forvaring kontrollerte kongeriket. Det kom en lang periode der forskjellige grupper sloss om å holde kongen i fangenskap. Yorkene ble til slutt slått og måtte rømme fra landet. Gjennom en periode på 25 år skiftet kongen fangenskap ikke mindre enn seks ganger.
I 1460 landet Richard, hertug av York, i Chester med kravet om at han skulle bli konge. Lancasterne slo ham i slaget ved Wakefield Bridge, og hertugen av York ble drept der. Men Richard hadde en dyktig arving i Edvard, jarl av March. Denne ledet en ny york hær til seier, og Edvard ble innstallert i London som kong Edvard IV. Det tok ham ti års kamp videre for å sikre kongedømmet. I løpet av denne ble kong Henrik VI drept, og Lancasterne sterkt desimert.
Likevel var Rosekrigene (kalt slik fordi York hadde som merke ei kvit rose og Lancasterne ei rød rose.) en "fredelig" krig som rammet sivilbefolkninga lite sammenliknet med mange andre kriger. Hundreårskrigen var langt verre for Frankrike de årene den hadde rast enn Rosekrigen var for Englands folk. Under Rosekrigene var det først og fremst adelsmenn og riddere som ble drept, og det var knapt noe tap.
I 1471 var Edvard IV alminnelig akseptert som konge, og han styrte i tolv år. Edvard IV var en vellykket konge. Han satte opp et nytt finansdepartement som ble kalt "the King's Chamber" for bedre å kunne følge med sine utgifter og inntekter. Han ville prøve å drive staten ut fra sine egne inntekter for å bli minst mulig avhengig av Parlamentet. Kongen arbeidet for å øke sine inntekter både ved å øke sin formue og å øke utkommet fra den eksisterende formuen. Og utgiftene kunne holdes nede ved å unngå krig. Han sørget for at de store tollinntektene ble krevd inn på en sånn måte at inntektene ikke ble borte på veien, men kom fram til kongen. Kongen drev sjøl som en betydelig handelsmann, og han var den først konge på mer enn tre hundre år som ikke døde nedsyltet i gjeld.
Kongeparet fikk ti barn, og dette var også et verdifullt tilskudd, for barna kunne giftes inn i andre mektige familer og sånn være med på å skape viktige allianser. Men Edvard IV ble ikke gammel. Da han døde var arvingen bare tolv år gammel, og det var strid innenfor familien, blant Yorkene. Det skyldes at han hadde giftet seg med Elizabeth Woodville som kom fra de lågere lag av folket. Dette ekteskapet hadde vært holdt hemmelig i flere år. Og da det ble kjent ble det vanskelig akseptert i resten av den høgadelige York familen. Dessuten søkte Woodvillene å utnytte situasjonen på en grådig måte, mente resten av York familien.
Da Edvard IV døde i 1483 var arvingen, Edvard V, tolv år gammel. Kongens råd begynte å forberede et formynderstyre, som vanlig var mens en konge var mindreårig. Det var konflikter innen rådet om hvordan dette skulle gjøres.
Den avdøde kongens bror, Richard, hertug av Gloucester, hadde vært lojal mot sin bror, og representert ham i Nord-England. Der hadde han benyttet sin maktstilling til å bygge opp stor personlig rikdom ved utpressing og trusler. Da kongen døde begynte Richard å arbeide for å fjerne alle sine fiender. Han hadde støtte i nord og fra de som hadde vært sterkest motstandere av dronningens familie, Woodvillene. Richards nærmeste allierte var hertugen av Buckingham, hertugen av Suffolk og arvingen til hertugdømmet Norfolk. Deres første mål var å skaffe seg kontroll over den unge kongen. 30. april 1483 tok de kontroll over kongen og fengslet lederne for Woodvillene, som den unge kongen hadde vært sammen med. Kongen ble plassert i Tower i London, som var det vanlige oppholdsstedet for en konge før kroninga. Deretter arresterte Richard tre av den avdøde kongens viktigste ministre, og anklaget dronninga for å planlegge et komplott mot Richard. Deretter ble den unge kongens yngre bror også ført til Tower. Og så forsvant de. Når og hvordan de ble drept er ikke kjent. Richard hevdet at de to kongesønnene ikke hadde noe krav på krona fordi ekteskapet mellom foreldrene deres ikke var gyldig. Og at Richard sjøl var arving til krona.
Denne voldsomme framgangsmåten ble ikke akseptert. Richard hadde vært prinsenes beskytter, og likevel hadde han myrdet dem. Han mistet all støtte.
Henry Tudor av Lancaster som levde i eksil i Bretagne ble ansett å være høvelig til å overta kongemyndigheten. Og i august 1485 landet han i Wales og gikk mot kong Richard III. De utvekslet slag der Richard ble felt, og den nye kongen ble Henry Tudor, utropt som kong Henrik VII. Han var da 28 år gammel.
Henrik VII hadde et svakt arvekrav på kongedømmet. Men han var en dyktig og arbeidsom konge. Det var flere som hadde sterkere arvekrav på kongedømmet, og som også gjorde opprør. Henrik måtte uskadeliggjøre dem.
Henrik overtok opprørernes eiendommer og beholdt dem. Han sørget også for at han fikk god avkastning av dem og av kongedømmets eiendomer. Han unngikk kostbare kriger, og var en konge som kunne dø uten gjeld.
Under Henrik VII ble sentret for den kongelige makt Rådet - the Council. Det bestod av opp mot 150 rådgivere av alle slag. De møttes sjelden samtidig. Mange av rådgiverne hadde nøkkelstillinger utenfor London. Fredsdommerne fikk under Tudorene en nøkkelstilling på landsbygda for å utøve kongens politikk der, og den stillinga ble fylt av personer fra "the gentry", noe som bidrog til å øke denne samfunnsklassens prestisje og makt. Fredsdommerne ble utnevnt av kongen. Det var ei ulønnet stilling som ga stor lokal makt.
Kongen søkte hele tida å gjøre sin framtredelse mer storslagen, og de kongelige seremoniene mer prektige og imponerende. Kongeverdigheten hadde lenge vært sett på som hellig. Tudorene arbeidet for å videreutvikle dette og også å gjøre hoffet til det sentrum der makt ble fordelt.
Henrik VII sin eldste sønn het Arthur og giftet seg med datter av Ferdinand og Isabella av Spania. Men han døde før han fikk overta som konge. Da Henrik VII døde i 1509 ble han derfor etterfulgt av sin atten år gamle sønn Henrik VIII, som skulle komme til å forandre England. Mer om dette vil følge.
Dette kapitlet er i hovedsak et referat fra en del av Roy Strongs bok: "The Story of Britain" -ISBN 0-7126-6546-3. Neste kapittel om England vil bli bygd over et større antall bøker siden det vil omhandle en periode der England ikke lenger bare er en utkant, men nærmet seg å bli verdens sentrum.
Arbeidet inngår i et arbeid om Europa historie.