Den industrielle revolusjonen skapte problem som til nå hadde vært ukjente. Det var sterk motstand mot at staten skulle gripe inn i samfunnet for å løse problem. Men den industrielle revolusjonen og de store forandringene som kom sammen med den rev livsgrunnlaget bort fra mange mennesker som ikke greide å finne et alternativ til det de mistet, og mange mennesker levde i stor fattigdom. For mange mennesker som fant arbeid i den nye industrien var forholdene de bodde under og arbeidsforholdene svært helsefarlige og ødeleggende. Det ble det derfor hevdet at staten måtte gripe inn for å bøte på manglene for at samfunnet ikke skulle bli kaotisk og for at ikke for mange mennesker skulle gå til grunne. Staten skulle gripe inn og rette på de verste skjevhetene og manglene for å sikre at de herskende forhold kunne vedvare. Den gamle aristokratiske eliten mente at staten burde gripe inn for å rette opp misforhold for å forsvare samfunnet og de fattige siden denne eliten hadde en paternalistisk holdning, og ville fortsette sin paternalistiske rolle i samfunnet.
Offentlige myndigheter begynte i større grad å gripe inn for å regulere forhold og for å legge forhold til rette og for å bøte på misforhold. I Victoriatida ble det opprettet svært mange råd og styrer både på nasjonalt og lokalt plan for å følge opp lover og vedtak som tok sikte på å bøte på misforhold i samfunnet. En grunn til disse tiltakene var at misforholdene ble mer synlige siden det ble samlet inn mer informasjon om samfunnet. Fra 1830-årene og framover kom de fleste store offentlige inngrepene som følge av at the Royal Commission of Enquiry avdekket mange misforhold gjennom sine undersøkelser. Denne kommisjonen fikk utført mange undersøkelser av samfunnet og skaffet ved dette til veie store mengder ny informasjon. Det ble også opprettet et Census Office, et folkeregister, som produserte oversikter over befolkninga. Året 1837, samme år som Victoria ble dronning, ble det innført at alle fødsler, dødsfall og inngåtte ekteskap skulle registreres, men først i 1874 ble dette pliktig. Vedtak og lover vedtatt av Parlamentet ble fulgt opp ved at det ble ansatt inspektører som skulle undersøke og rapportere om de forholdene som Parlamentet hadde vært opptatt av og om hvordan de lovene som Parlamentet hadde vedtatt fungerte og ble fulgt opp. Dette førte til at det ble produsert enda mer informasjon, som igjen førte til flere reguleringer fra offentlige myndigheter.
Dette førte til at antallet offentlig ansatte stadig økte. I 1780 hadde det vært omkring 16.000 ansatte, først og fremst i de kontorene som tok seg av de viktigste toll og omsetningsavgiftene. I 1870 var det 54.000 statlig ansatte, og denne store veksten i offentlig ansatte skyldtes at staten hadde påtatt seg langt flere oppgaver. Statlige organ overvåket og regulerte skoler og fengsler og arbeidet i fabrikkene og mange andre forhold. Denne veksten kom til å fortsette i svært mange år. Når statens oppgaver ble flere måtte også statens inntekter vokse, og det gjorde de. I 1842 ble det på nytt innført inntektsskatt, og den økte stadig. Senere i århundret ble det også innført en arveavgift. Lokale skatter vokste raskere enn skattene til de sentrale myndighetene. De nasjonale myndighetene tok inn £55 millioner i 1830, £70 millioner i 1870 og £200 millioner tidlig på 1900-tallet. Lokale myndigheter tok inn £10 millioner i 1850 og nesten £108 millioner i 1905.
Den store veksten i antallet offentlig tilsatte var til å begynne med også en måte for myndighetspersoner å belønne venner og slektninger på. Det tok lang tid før det ble endret på dette. En kommisjon foreslo i 1853 at det skulle være konkurranse om stillingene i statstjenesten. To år senere ble det innført konkurranse om underordnede stillinger, men ikke før i 1870 ble dette innført for stillinger på alle nivå. Gradvis ble en administrativ profesjon opprettet. Men i det meste av århundret ble ansettelse i de øverste stillingene i administrasjonen gitt som belønning til støttespillere av regjeringa.
De sentrale myndighetene arbeidet for å utvikle lokale myndigheter. I 1835 hadde Municipal Corporation Act opprettet kommunestyrer som var valgt av skatteyterne. Denne loven krevde at vedtak om store investeringer ble sendt til finansdepartementet for godkjenning for å unngå korrupsjon. Men skattebetalerne satte ikke pris på vekst i de kommunale utgiftene, og de sentrale myndighetene ble derfor ved midten av århundret nødt til å bevilge tilskudd til kommunale tiltak for å få dem på plass. Etter hvert økte antallet lokale styrer og råd. I 1888 ble det opprettet valgte styrer for countyene, og samme år ble Londons County Council opprettet. I 1894 ble Urban and Rural District Councils opprettet. Dette erstattet den gamle måten å styre landsbygda på, som hadde foregått gjennom lord lieutenants og fredsdommere - Justices of the Peace.
Denne veldig sterke økningen av offentlige myndigheter var en følge av den industrielle revolusjonen som skapte et urbant samfunn med problem som bare kunne løses av offentlige myndigheter der Parlamentet var den viktigste pådriveren for å oppnå forandringer. Et av de tidligste inngrepene var mot barnearbeid i fabrikkene. Små barn arbeidet 12 til 14 timer daglig i fabrikkene i monotont og farlig arbeid, og dette vakte bekymring siden dette hindret barnas naturlige utvikling. I 1833 hadde en kongelig kommisjon anbefalt at staten skulle gripe inn for å beskytte barna siden de ikke var i stand til å beskytte seg selv. Den fabrikkloven som samme år ble vedtatt satte forbud mot at barn som var yngre enn ni år skulle arbeide, og barn som var mellom ni og tretten år gamle fikk bare lov til å arbeide ni timer daglig, og de som var mellom tolv og atten år gamle fikk bare arbeide tolv timer daglig. Det ble innført to timer pliktig skolegang for barn som var under tretten år gamle, og det ble for første gang utnevnt inspektører. Ti år senere ble det lagt ned forbud mot at kvinner arbeidet i gruvene.
Church of England ble også regulert av de politiske myndighetene. En undersøkelse av kirka fant at i bare halvparten av kirkas ti tusen prestekall bodde det en prest og at det var enorme forskjeller i inntekt mellom den rikeste biskopen og den fattigste kapellanen. Det ble også kritisert at dissenterne som ikke tilhørte den engelske kirka likevel måtte betale kirkeskatt. I 1835 ble det satt ned en kommisjon for å reformere kirkas økonomiske forhold. Dette førte til at det ble bygd omkring to tusen nye kirker siden befolkninga mange steder hadde vokst svært sterkt. Statens store inngrep i kirkas forhold førte til motstand, og i 1833 dannet ei gruppe anglikanske prester ledet av John Henry Newman en protestbevegelse som kom til å utvikle seg til det som ble kalt for Oxfordbevegelsen. Dette førte til at kirka ble enda sterkere splittet mellom den høykirkelig og den evangeliske eller lavkirkelige delen. Men dette påvirket ikke forholdet mellom stat og kirke. Staten hadde siden Henrik VIII's tid hatt rett til å regulere kirka.
I 1830- og 1840-årene omorganiserte og reformerte de offentlige myndighetene mange offentlige virksomheter og institusjoner. Fengselsvesenet og omsorgen for sinnslidende ble reformert, og jernbanene ble regulert av offentlige myndigheter og det ble opprettet et postverk.
Fattigvesenet ble også reformert. Fram til 1830-tallet var det som det hadde vært i også i Elizabeths tid. I 1834 kom en lov om fattigvesenet - The Poor Law Amendment Act. Landet ble delt inn i områder som hvert hadde et fattigstyre som var valgt av skatteyterne, og det skulle bygges fattighus og sørges for lindring av fattigdommen. Det ble opprettet et sentralt fattigstyre. Det var først ut i 1850-årene at det ble bygget fattighus i noen utstrekning. Avsløringer av det som foregikk i fattighusene førte til forbedringer. I fattighusene levde kvinner atskilt fra menn, og de bar uniformer og det var streng disiplin. Fattighusene kom til å symbolisere den endelige degradering og tapet av enhver status i samfunnet.
Fattigdom og sykdom gikk ofte hand i hand. I 1842 kom Edwin Chadwick med sin Sanitary Report som viste at sykdom og for tidlig død hadde et grunnlag i de omgivelsene som mennesker levde i, og at dette kunne forandres gjennom lovgivning. Chadwick presenterte statistikk som viste at ulike sykdommer forårsaket en dødelighet som var to eller tre ganger større i de tett befolkede områdene i byene enn på landsbygda. Men dette ble sett på som lokale forhold, og statlige myndigheter foretok seg derfor ikke noe. Det ble likevel arbeidet med de problemstillingene som dette reiste, men det var først i 1871 og 1872 at staten aksepterte at den hadde ansvar for å forhindre sykdommer.
Fram til den industrielle revolusjonen hadde utdanning ikke vært en oppgave for staten. Det ble sett på som uheldig å gi underklassen utdanning. Men fra 1830-årene ble synet på dette forandret. Utdanning begynte å bli sett på som en måte å få orden på de fattige på, og gi dem forståelse for deres plass i samfunnet. Søndagsskolen ble sett på som modell for den ideelle skolen for de fattige. Og kirka var villig til å utvide sin undervisning blant de fattige. I 1833 ga regjeringa for første gang ei bevilgning på £20.000 til religiøse institusjoner som ville bygge skoler. I 1840 ble summen økt til £30.000. Det ble også ansatt inspektører som skulle føre tilsyn med disse skolene.
Under alle avgjørelser om utdanning som ble tatt av myndighetene lå et samfunnssyn som forstod samfunnet som delt opp i klasser. Utdanning ble ikke sett på som et middel til sosial mobilitet. Skolene ble organisert i et hierarki ordnet etter den sosiale status elevenes familier hadde. På toppen kom de store public schools som Winchester og Eton. De ble undersøkt av en kommisjon som skulle finne ut om de var i stand til å utdanne nasjonens framtidige ledere. Rundt midten av århundret ble det gjennomført mange reformer i public schools som la vekt på disiplin og religion. Studiet av klassikerne og atletisk trening var grunnlaget som disse skolene bygde på. Fag som teknologi og vitenskap ble utelatt fra pensum i disse skolene som skulle utdanne overklassens gentlemen og ikke intellektuelle.
Det ble bygd mange nye skoler for middelklassens barn og unge, og de ble bygd med overklassens skoler som modell. Ungdom både fra middelklassens skoler og fra public schools kunne fortsette sin utdanning ved de to universitetene Oxford og Cambridge. Deres oppgave var først og fremst å produsere gentlemen. De som ville studere seriøst måtte enten studere ved de skotske universitetene eller ved de nye stiftelsene, som i Leeds, Manchester, Durham eller London. Fra 1869 kunne kvinner studere ved Girton College i Cambridge.
Fram til 1870 hadde staten bare vært opptatt av utdanningen til de lavere lag av befolkninga. Men denne innstillingen ble langsomt forandret. I 1850-årene hadde det blitt opprettet lærerskoler og blitt bevilget mer penger til grunnutdanning. I 1862 var bevilgningene £840.000. Mange barn fikk ikke mer enn tre eller fire års skolegang, men analfabetismen var i tilbakegang. I 1870 kom den store forandringen. Forster's Education Act fastsatte at staten hadde plikt til å sørge for skoler på så mange steder at alle barn fikk mulighet til utdanning. Den fastsatte også at i spesielle tilfeller kunne staten ta på seg å betale det det kostet å bygge og å drive skoler. Dette ble grunnlaget for Board schools som etter hvert ble bedre enn de skolene som kirka drev. I 1880 ble det pliktig skolegang, og i 1891 ble det fastsatt at skolen skulle være gratis. Åtte år senere ble det fastsatt at elevene skulle gå på skole til de var tolv år gamle. Da hadde utdanning blitt den største posten på nasjonalbudsjettet.
I 1837 døde William IV. Han hadde blitt født i 1765 som tredje sønn til George III, og hadde vært monark fra 1830 til 1837. Etter William IV overtok Victoria som monark. Hun var født i 1819 som datter av Edward som var fjerde sønn av George III. Hun ble gift med prins Albert av Saxe-Coburg og Gotha. Hun regjerte fram til hun døde i 1901, 81 år gammel, og da hadde hun vært dronning i 63 år. Hun var altså bare tenåring da hun ble dronning. Victoriatida regnes som ei storhetstid for England.
Victoria var viljesterk men uten politisk innsikt da hun ble dronning. Ektemannen Albert hadde bedre forståelse for politikken, og bidro til å utarbeide den politiske rollen som Victoria kom til å spille. Likevel ble Albert aldri populær i Storbritannia. Han døde i 1861. I Victorias regjeringstid ble monarkens makt redusert. Den britiske kongefamilien prøvde under Victoria å leve et liv som kunne være et ideal for middelklassen. Kongefamilien var opptatt av den vitenskapelige og teknologiske utvikling og av å lære og å utvikle sine kunnskaper. Etter at Albert døde levde Victoria lenge et tilbaketrukket liv, og prinsen av Wales, den fremtidige Edward VII, kom til å ta seg av mange av de kongelige pliktene. Da Victoria døde i 1901 stod monarkiet for befolkninga som et symbol på nasjonen.
Monarkiet kunne bli så populært fordi det dro seg bort fra politikken. Ved at det oppga å utøve politisk makt ble det heller ikke klandret for politiske feilgrep eller bli dratt inn i politisk strid. Victoria fikk mange barn, og mange av dem ble giftet inn i kongelige familier i andre europeiske land, og det ga status til Victoria. I 1876 ble Victoria erklært å være dronning av India, og hennes posisjon som Imperiets fokus ga også kongefamilien status. Monarkiet kom til å bli sett på som en institusjon som stod over eller utenfor politikken og som avspeilte Storbritannias storhet, og som skulle tre fram med stor prakt. Da femtiårsjubilieet for Victorias tronbestigning ble feiret i 1887 skjedde det med parader og prakt, og det samme skjedde ti år senere ved feiringen av sekstiårsjubileet. Paradene ga befolkninga muligheten til å delta som tilskuere, og til å hylle Storbritannias triumfer ved å hylle monarken.
I Victorias tid fikk større deler av befolkninga stemmerett, og etter 1870 ble aristokratiets og gentrys politiske makt svekket. Men deres rikdom og makt sørget for at de var uangripelige. Aristokratene holdt sammen - de kjente hverandre siden de hadde gått på skole sammen og var i familie med hverandre. Å eie jord var fortsatt grunnlaget for sosial status og for å bli akseptert som medlem av overklassen. I 1873 var 80% av jorda i United Kingdom eid av sju tusen personer i ei befolkning på 32 millioner mennesker. Denne eliten dominerte ikke bare politikken og regjeringa, men også hver side av livet; den fastsatte smaken og stilen i moteverdenen og i kunsten. Med den var også oppmerksom på nye trekk, som den økte vekt som ble lagt på anstendighet og filantropi. Det som bandt aristokratiet og gentry til middelklassen var at de alle hadde eiendom og investeringer. Overklassen investerte i gruvedrift og havner og eiendomsutvikling og bygningsvareindustrien, og investerte også store summer internasjonalt. Men livsstilen til aristokratiet hadde ikke forandret seg mye fra tidligere århundrer. Aristokratene bodde i store hus på landet med store parker og hager rundt, og hadde også hus i London der de bodde i sesongen. Noen, som hertugen av Westminster, hadde tre hundre tjenere ved Eaton Hall. Aristokratiets hus i London var også praktfulle.
Aristokratiet og gentry personifiserte først og fremst eiendommen. Middelklassen personifiserte også eiendommen, men var langt mer mangfoldig enn aristokratiet. Middelklassen levde først og fremst i byene, og den var involvert i produksjon og distribusjon av varer og råmaterialer. I denne tida vokste profesjonene, og de fikk sine organisasjoner, som the Royal Institute of British Architects (1834), the Institute of Mechanical Engineers (1847) og British Medical Association (1856).
De profesjonelle klassene og middelklassen bodde i utkantene av byene i villaer med hager foran og bak husene. De hadde innlagt rennende vann og bad og gasslys og gassovn.
Disse øvre klassene avgrenset seg tydelig fra arbeiderklassen. Arbeiderklassen bestod av mange ulike grupper. På toppen stod de faglærte arbeiderne, og på bunnen ufaglærte arbeiderne uten fast arbeid. Det var ingen følelse av solidaritet mellom dem. Det var blant de faglærte arbeiderne, som var disiplinerte og arbeidet hardt, at de politiske radikalerne oppstod. Arbeidet var hardt og ensformig og ofte farlig og utført i støyende omgivelser. Livet var hardt, og aller hardest var det mens familiene hadde små barn, fra mora sluttet å arbeide til barna begynte å tjene penger. Familiene bodde trangt. Selv om enkelte mot slutten av århundret fikk innlagt rennende vann hadde de fortsatt utedo.
På bunnen av samfunnet var fattige folk som aldri fikk fast arbeid. Det var svært mange av dem, gjerne millioner. Fra 1853 til 1880 utvandret tre millioner mennesker fra de britiske øyene, og det tyder på at det var svært mange mennesker som ikke fant noen plass i det sosiale hierarkiet og som ville unnslippe livet i fattigdom og fornedrelse. Alle byene hadde sin slum. Tidligere hadde det vært hærens rolle å gripe inn mot fattige folk som protesterte i gatene, men nå var det politiets oppgave. De fattige levde i ghettoer som var atskilte fra middelklassens bosteder.
Dette var et patriarkalsk samfunn der kvinnene var underordnet mennene. Underklassens kvinner var et reservoar av billig arbeidskraft. Kvinnene arbeidet både i tekstilindustrien og i husflid heime, men først og fremst som hushjelper og tjenestefolk. Kvinnene i middelklassen og i overklassen var ikke ute i lønnet arbeid. År 1900 var færre kvinner ute i lønnet arbeid enn tidligere i århundret, og det viser at arbeiderklassens inntekter hadde økt så mye at i de familiene som tjente mest, eller hadde minst utgifter, kunne kvinnene holde seg heime.
Men kvinnenes muligheter endret seg. I 1857 ble det lovlig å skille seg. The Married Women's Property Act ga kvinnene større mulighet til å disponere over egen eiendom. I 1880 hadde kvinner rett til å studere ved universitet, og til å delta i konkurranseidretter som tennis og golf. Noen hadde stemmerett ved lokalvalg og kunne også bli valgt inn i skolestyrer. I 1897 ble the National Union of Women's Suffrage Society stiftet, kvinnenes nasjonale organisasjon for stemmerett.
Kvinnene fikk flere rettigheter og flere muligheter. Men det gjaldt ikke for barna. De fortsatte å være praktisk talt ubeskyttet mot misbruk og mishandling, og de fortsatte å arbeide lange dager i ensformig arbeid. De forsvant etter hvert fra fabrikkene siden arbeidet de kunne utføre ble overtatt av maskiner. For første gang fastsatte i 1870 en lov at barn skulle gå i skole til de var ti år gamle. Overklassens barn ble oppdratt av barnepiker og guvernanter og lærere i en egen del av huset fjernt fra foreldrene. Men holdningen samfunnet hadde overfor barn var i forandring, og i 1889 ble National Society for the Prevention of Cruelty to Children stiftet.
Samfunnet ble oppfattet som et mer eller mindre sammenhengende hierarki der de elementene som stod lavere på rangstigen uproblematisk var underordnet de høyere elementene. Folk aksepterte i stor grad sin plass i dette hierarkiet, som hadde monarken på øverste trinn. Dronninga var et symbol på nasjonen, og kristendommens dogmer var alminnelig akseptert som en av ledetrådene for politikken. Dette gjaldt selv om det var betydelig uenighet og strid mellom ulike religiøse oppfatninger. Church of England var delt i en evangelisk eller lavkirkelig retning og en høykirkelig eller ritualistisk retning. I tillegg var det dissentermenigheter og katolikker. I 1850 fikk den katolske kirka på nytt en biskop i England, men en undersøkelse foretatt det samme året viste at så mye som 40% av befolkninga aldri gikk i kirka. Charles Darwins The Origin of the Species by Natural Selection fra 1859 utfordret Bibelens skapelsesberetning. Likevel fortsatte det engelske samfunnet å være sterkt preget av religionen - først etter 1870 begynte den langsomt å miste grepet.
I Victoriatida la folk også stor vekt på å være respektable. Å være respektabel innebar at man var finansielt uavhengig, viste selvdisiplin og var i stand til å ta vare på seg selv. Det innebar at hardt arbeid ble høyt verdsatt, og at heim og familie ble holdt hellig. En respektabel mann kunne betale for seg, han hadde ikke gjeld og bar livets byrder med stoisk ro. De ekstravagante, de upålitelige, drukkenboltene, de tiltaksløse og late, de promiskuøse og de som ikke kunne ta vare på seg selv var ikke respektable. Respektabilitet krevde at man utad viste at man tok vare på seg selv og familien og levde et ulastelig liv. Idealet om respektabilitet ekskluderte de fattige og kunne føre til hykleri og doble standarder. Men idealet om respektabilitet kunne gi folk kraft til å slite for å holde seg oppe.
Disse verdiene ble hyllet i heimen. For middelklassen var heimen hellig - My Home is my Castle. Der hersket mannen og der lærte familien respektabilitetens dyder og moralens læresetninger.
Dronninga, religionen, underdanigheten og respektabiliteten bandt klassene sammen, og det gjorde også filantropien og gode gjerninger. Man ville for alt slippe å motta hjelp fra fattigvesenet, og å gi veldedighet var en konvensjon og et ideal for alle klasser som hadde midler til å gi dette. Det ble gitt utstrakt veldedighet i Victoriatidas England, men de som mottok veldedighet måtte være "verdig trengende", og de ble betraktet som sosialt lavtstående.
Flere mennesker fikk fritid. Det fulgte av at den industrielle revolusjonen skapte et skarpere skille mellom arbeid og fritid. I 1850 var mønstret at man arbeide fem og en halv dag i veka. Lørdag var det halv arbeidsdag, og søndag var fridag. Og det kom noen flere fridager. På landsbygda var forholdene i stor grad som i tidligere århundrer, med festivaler og messer etc. I byene ble disse festlighetene mer eller mindre undertrykket siden de førte med seg en del uro.
I byene ble det opprettet offentlige bibliotek og parker og museer. Det ble holdt utstillinger og holdt foredrag og forelesninger. Fabrikkene arrangerte felles utflukter for alle ansatte for å skape samhørighet og kjennskap og for at eierne kunne vise velvilje og få velvilje. Grusomme sporter, som hanekamp, ble forbudt og erstattet av fredeligere idretter som fotball og cricket. The Football Association ble stiftet i 1863. Fotball ble i utgangspunktet verdsatt i alle klasser, men fra 1880-årene ble det en sport spesielt for arbeidsklassen. Cricket fortsatte å være en sport som var passende for overklassen, men også for brede lag av befolkninga.
Det ble vanlig for store deler av befolkninga å reise med jernbanene for å se seg om i landet. Fra 1870-årene av begynte det å bli vanlig for store deler av befolkninga å reise på ferie til steder ved kysten, mens overklassen reiste på kontinentet.
Litteratur og aviser ble mer tilgjengelig siden de ble billigere. I 1861 ble skatten på papir fjernet, og skatt på aviser og annonser hadde blitt redusert. Det ble deretter solgt langt flere aviser og bøker. I 1880 kom det ut 96 dagsaviser i regionene i tillegg til avisene som kom ut i London og til dels ble solgt i hele landet. Klassikerne og andre gode bøker kom ut i billigutgaver. Romaner kom ut som serier, den mest kjente forfatteren som ga ut romaner på denne måten er Charles Dickens. Romanene hans, og romanene til andre kjente forfattere som levde på denne tida, ble lest av store deler av befolkninga. Skillet mellom "høykultur" og "lavkultur" i skjønnlitteraturen ble først tydelig etter 1880-årene.
I løpet av 1830-årene begynte man å undervise i historie i en del skoler for å forberede elevene til politisk deltakelse i samfunnet. Etter 1870 fikk også arbeiderklassen undervisning i historie for å bygge dens nasjonale identitet. Historien ble presentert som ei beretning om framskritt og om økende politisk frihet, som hadde sine røtter hos angelsakserne, og var blitt sikret i Magna Carta, og tatt vare på gjennom borgerkrigen, og som i nåtiden fikk sin fulle virkeliggjørelse. Historien ble presentert som folkets felles historie og stamtavle, med mange fortellinger om storverk og nasjonal ære.
Det var mye som holdt folket i Victoriatidas Storbritannia sammen og på plass. Men det foregikk sosial mobilitet, selv om det for mange var svært vanskelig å stige i gradene i samfunnet. Middelklassen vokste stadig på ulike måter. Det var mulig å avansere i samfunnet på flere forskjellige måter. Det kunne skje ved hjelp av utdanning, familieforbindelser, penger, talent eller medlemskap i en organisasjon. Det var langt vanskeligere å gå fra middelklassen og inn i overklassen enn fra arbeiderklassen og inn i middelklassen. For å bli akseptert i de øvre samfunnsklassene var det nødvendig å bli vurdert som en gentleman. Rikdom og talent og utmerkelser gjorde det lettere å bli akseptert i de øvre klassene. Men personer som arbeidet i fabrikker eller i jordbruket eller i butikkdrift kunne ikke bli gentlemen før i 1880-årene, da man kom fram til at en hver som hadde gjennomført utdanning ved en public school var en gentleman.
Det foregikk svært store forandringer i Victoriatidas Storbritannia. Samfunnet ble radikalt omskapt. Storbritannia var det første landet i verden som ble industrialisert, og store deler av befolkninga flyttet på seg og fant seg nye yrker, og i andre halvdel av det nittende århundret foregikk en sterk sosial utvikling. Samfunnet var langt mer variert og livlig da dronning Victoria døde i 1901 enn da hun kom til makta i 1837. De enkelte gruppene i samfunnet var blitt mer avhengige av andre grupper, og dette ga mulighet til mer makt og innflytelse til de som stod langt ned på rangstigen. Da arbeiderne ble klar over at det stod i deres makt å lamme samfunnet ble de mindre underdanige.
Den store reformloven som var vedtatt i 1832, og som det er fortalt om i teksten "Oversikt: Englands historie 1760-1837", som omstrukturerte den engelske valgordninga og opprettet mange nye valgkretser og ga middelklassen stemmerett, la grunnlaget for at England hadde et stabilt styresett, og at aristokratiet beholdt det politiske herredømmet i mange tiår videre. Etter 1870 begynte aristokratiet å miste grepet om den politiske makta, men det gikk gradvis og langsomt. Aristokratiet fortsatte å dominere den politiske, økonomiske og sosiale scenen. Bare en femtedel av befolkninga hadde stemmerett, og det var bare eiendomsbesitterne som hadde stemmerett.
Det var i ferd med å oppstå et topartisystem i Storbritannia, men den politiske situasjonen var likevel svært uoversiktlig i de førti årene som fulgte etter 1832, og det var vanskelig å vite hvilken politisk kurs regjeringene ville følge. Det var skiftende allianser mellom whiger, konservative, radikale og andre grupperinger. Men regjeringene hadde det felles at de ønsket liten statlig innblanding i samfunnet og å legge forholdene til rette for næringslivet. For å oppnå dette ble det vedtatt en rekke lover som kom til å redusere aristokratiets makt.
Monarkiet ble mindre sentralt. Det var ei utvikling som hadde foregått under George IV og William IV, og som fortsatte, selv om regjeringene fortsatte å handle i monarkens navn. Styret av landet ble stadig mer profesjonalisert, og dette førte til at monarkens makt ble redusert. Monarken fortsatte å velge statsminister, men han var nødt til å velge en person som hadde tillit i Underhuset. I 1834 bad statsminister Robert Peel kongen om å oppløse Parlamentet, og kongen oppløste Parlamentet. Fra den tid av kom alltid monarkene til å følge en oppfordring fra en statsminister om å oppløse Parlamentet. Peel greide ikke å få valgt et nytt Parlament som støttet ham, og selv om han hadde monarkens tillit måtte han gå av som statsminister. Monarkens støtte var ikke lenger tilstrekkelig til å holde en statsminister ved makta. Da Victoria ble dronning i 1837 ble monarkiets makt enda mer redusert. Hun foretrakk Lord Melbourne og whigene, og det ble en fare for monarkiet. Men i 1840 giftet hun seg med prins Albert som utarbeidet en ny rolle for monarkiet som et samlende nasjonalt symbol som stod over partipolitikken.
Parlamentet utviklet også sin rolle, og det ble en pådriver for forandring. Fram til 1850 gjaldt de fleste vedtakene lokale eller personlige saker. Men etter den tid var de fleste sakene som ble behandlet generelle saker, som lover, og det ble stadig flere av dem ut gjennom århundret. Mange av sakene berørte hele befolkninga, og det var nødvendig å utarbeide vedtakene svært nøyaktig og slik at de ikke fikk uforutsette virkninger. Det krevdes ekspertise for å gjøre dette. I 1867 og 1884 ble stemmeretten utvidet gjennom to reformlover. Disse lovene reduserte aristokratiets makt enda mer. Den politiske makta lå nå fast i Underhuset. Medlemmene av Underhuset kom fortsatt fra den rike delen av befolkninga, men nå kom underhusmedlemmenes rikdom i stadig større utstrekning fra handel, finans og industri, og ikke fra jordeiendommer. Etter hvert som det ble stadig flere velgere ble det bygd partiapparat som samlet velgerne om partiene og søkte å få dem til valgurnene. I 1870 var partisystemet med to parti utviklet.
Ministrene måtte fortsatt være rike og framstående menn. Vanligvis var de født som adelige, eller så ble de adlet kort tid etter at de ble ministre. Selv om regjeringene bestod av aristokrater prøvde de å representere hele landet. Da Peel opphevet kornlovene i 1846 forsvarte han det ved å si at han gjorde det for at vanlige folk skulle unngå sult, selv om han splittet sitt eget parti ved å oppheve kornlovene. Interessen for politikk ble mer utbredt etter hvert som flere fikk stemmerett og etter hvert som flere og flere lærte å lese.
Robert Peel var en av århundrets største statsmenn. Han var først statsminister fra desember 1834 til april 1835, og deretter fra august 1841 til juni 1846. Han arbeidet hardt og satte seg grundig inn i sakene, og ble i stand til å dominere Underhuset. Peel var tory, og kom fram til at den eneste måten å fornye toryene på var å akseptere den store reformloven. I 1834 stod han bak the Tamworth Manifesto som var henvendt til velgerne som et valgprogram. Dette var noe nytt; det var også det organisatoriske arbeidet for å skaffe velgere som Peel stod bak. Det foregikk på lokalplanet der tilhengerne til Peel, organisert i lokale foreninger, prøvde å rekruttere velgere i langt større skala enn det tidligere hadde foregått.
I 1841 kom Peel til makta takket være dette arbeidet for å rekruttere velgere og takket være godseiernes frykt for at kornlovene skulle bli opphevet. Peel organiserte ei av århundrets dyktigste regjeringer. Det ble gjeninnført inntektsskatt for at det skulle bli mulig å sette ned tollen, og ved gradvis å fjerne avgifter på import og eksport åpnet Peel opp for frihandel etter 1850. Peel omformet toryene til det konservative partiet ved å opprette en allianse mellom de gamle tradisjonalistene og menn som stod nærmere det nye industrisamfunnet.
Jordbruket hadde vært beskyttet av kornlovene siden Napoleonskrigene. De hadde sørget for høye priser på korn og holdt billig importert korn ute av England. Disse lovene var upopulære blant de som drev med handel og industri, de ønsket friere handel. I 1839 ble the Anti-Corn Law League stiftet. Den støttet et landsomfattende program av møter og forelesninger. Den ble støttet av folk i byene og av dissentere og radikalere. Motstanderne til ligaen var jordeierne og andre konservative og anglikanske interesser. Ligaen var en protestbevegelse som både disponerte penger og organisatoriske evner. Den innså at den måtte vinne fram gjennom valg. Den måtte få velgerne til å stemme på representanter til Parlamentet som var motstandere av kornlovene, og som ville fjerne dem. Men da Peels regjering i 1846 fjernet kornlovene var det ei aristokratisk regjering som fjernet kornlovene med den begrunnelsen at den ville beskytte den fattige delen av befolkninga mot sult. Peel fjernet kornlovene med støtte fra stemmene til whigopposisjonen. Kort tid etterpå allierte whigopposisjonen seg med de konservative tilhengerne av kornlovene om å felle Peel og hans regjering.
The Anti-Corn Law League arbeidet innenfor den etablerte orden i motsetning til en annen landsomfattende bevegelse, Chartistene. Roy Strong skriver at Chartistene var århundrets viktigste politiske bevegelse, og fram til 1918 ble fem av de seks kravene dens innfridd. Det som ble kalt for the People's Charter ble formulert av en møbelsnekker fra London og en radikal skreddermester som het Francis Place i 1838. Det krevde alminnelig stemmerett, avskaffelse av at det var nødvendig å ha eiendom for å kunne bli parlamentsrepresentant, at de ulike valgdistrikt skulle være like store og årlige Parlament, lønn for parlamentsrepresentantene og hemmelige valg. Dette var ikke nye tanker, men i siste del av 1830-årene virket disse tankene revolusjonære. I 1839 holdt Chartistene et nasjonalt møte i London og et i Birmingham, og der førte det til opptøyer som ble slått ned av hæren og politiet. Det ble sendt petisjoner til Parlamentet med svært mange underskrifter, en petisjon hadde i 1839 1,3 millioner underskrifter og en annen i 1842 hadde 3,3 millioner underskrifter. I 1840 ble the National Charter Association dannet. Ut gjennom 1840-årene holdt den møter og demonstrasjoner. Den oppnådde ikke noe, men ble husket av arbeiderklassen og satte sitt merke på den.
I Europa var 1848 et revolusjonsår. I England innledet det et tiår med velstand. Chartistene kjempet mot aristokratiet og en middelklasse som de betraktet som tarvelig og som de mente hadde sviktet dem. Den store reformloven hadde bundet middelklassen til aristokratiet. Chartistene var splittet og de manglet penger og hadde ingen god måte å bearbeide velgerne på. Deres eneste måte å gjøre seg gjeldende på var ved petisjoner og demonstrasjoner. De kunne lett bli slått ned av hæren og politiet. Etter 1848 mistet chartistbevegelsen sin kraft. Etter den tid kom radikalismen til å stå sterkest i industriområdene i nord, der den sterke egalitære tradisjonen levde videre i arbeiderbevegelsen.
Etter at Peel gikk av som statsminister fulgte mange ulike regjeringer i det neste tiåret. I 1850-årene pågikk Krimkrigen. England ville hindre at Russland trengte seg sørover på Balkan, og sørge for at Østerrike-Ungarn opprettholdt sin stilling som en buffer mot denne russiske ekspansjonismen. Lord Palmerston var britisk utenriksminister.
Sommeren 1853 invaderte Russland Romania. Om høsten ble en fransk-britisk styrke sendt til Svartehavet, og februar neste år erklært Frankrike og Storbritannia krig mot Russland. Krigen viste at den britiske hærens tilstand ikke var tilfredsstillende. Hæren beleiret Sebastopol, og det var blodige kamper. Britiske aviser trykte reportasjer om krigen skrevet av krigsreportere som var til stede der krigen foregikk. I september 1855 ble Sebastopol erobret, og mars året etter ble det inngått fred. Russland var blitt hindret i å erobre Istanbul og stredene som førte til Middelhavet. Men krigen ble likevel ikke oppfattet som å ha vært gjennomført på en dyktig måte. Det førte til at regjeringa under Lord Aberdeen ble felt. Lord Palmerston overtok som statsminister, og måtte akseptere at krigføringa ble gransket. Det var ei utbredt oppfatning at landet hadde vært ledet av aristokratiske dilettanter som hadde latt hæren forfalle.
Tre år etter at Krimkrigen var over kom tilhengerne til Peel, som hadde dødd i 1850, sammen med whiger, liberalere og radikalere og dannet det som skulle bli det liberale partiet med Lord Palmerston som statsminister og William Ewart Gladstone som en drivkraft i partiet. Da Palmerston døde i 1865 ble han etterfulgt av Lord John Russel og spørsmålet om reform av valgsystemet ble på nytt satt på dagsordenen. I 1860-årene kom på nytt kravene om utvidelse av stemmeretten opp. Men de herskende var redde for å gi stemmerett til folk som kunne forandre den herskende orden på en radikal måte. Det liberale lovforslaget ble stemt ned i 1866 og de konservative under ledelse av Benjamin Disraeli ble bedt om å danne regjering. De konservative hadde vært borte fra makta siden de ble splittet i striden om kornlovene. Disraeli innså at så lenge de konservative ble betraktet som et parti som bare beskyttet godseierne ville de ikke kunne vinne politisk makt. Han prøvde derfor å utmanøvrere Gladstone og liberalerne ved å foreslå stemmerettsreformer. Men det lovforslaget som de konservative la fram var lite gjennomtenkt. Lovforslaget ble vedtatt i 1867 og ga alle som eide hus i byene og også de som betalte £10 i leie stemmerett. Også i countyene ble stemmeretten utvidet, og dobbelt så mange mennesker som tidligere fikk stemmerett. Grensene til valgkretsene ble bare i liten grad forandret. Og i 1872 ble det innført hemmelige valg. Loven fra 1867 førte til at den herskende eliten tapte mye av sin politiske makt. Velgerskaren var blitt langt større enn tidligere, og de politiske partiene måtte forandre seg for å kunne holde kontakt med de nye velgerne. Partiene måtte bygge opp store organisasjoner for å oppnå dette, og føre en politikk som i større grad appellerte til bredere lag av folket.
Bortsett fra selve dronning Victoria kan det hevdes at Florence Nightingale var den mest berømte kvinnen i Victoriatida. Hun ble født i 1820 og døde nitti år gammel i 1910. Hun var en pioner og utfordret de forestillingene man hadde om kvinnens plass. Hun ville leve sitt liv på den måten som hun fant riktig og bli respektert og akseptert på lik linje med menn. Hun hadde den fordelen at hun var født i en rik familie som hadde mange forbindelser. Hun giftet seg aldri og fikk ikke barn.
Florence Nightingale fikk navn etter den byen i Italia som hun var født i [Florence=Firenze]. Hun var et av de ti barna til William Edward Nightingale, sønn av en bankmann fra Sheffield, og Frances Smith. Familien levde i to hus, et i Derbyshire og et i Hampshire, med besøk til London.
Barndommen til Florence Nightingale var ikke ulik barndommen til andre jenter som tilhørte den samfunnsklassen som hun tilhørte. Hun ble opplært av en guvernante til å lese og skrive og sy og å spille musikk og å delta i det sosiale livet. Men da hun var tolv år gammel begynte faren å undervise henne og søsteren Parthenope i gresk og latin og komposisjon og matematikk, som kvinner ikke brukte å bli undervist i.
Florence var sjenert og tilbaketrukket. Hun levde heime som det sømmet seg, men lengtet etter noe mer meningsfylt å foreta seg. Florence vokste opp til å bli ei elegant dame med mange friere. Fremst blant dem var poeten Richard Monckton Milnes, som hun forelsket seg i. Men likevel ville hun ikke gifte seg med ham, selv om han ventet i sju år på at hun skulle si ja. Hun ville ikke bli husmor og bare være opptatt av et tradisjonelt familieliv.
Florence Nightingale begynte å pleie syke mennesker i landsbyen. Og hun begynte å lære sykepleie ved det lokale sykehuset i Salisbury, noe familien hennes la ned forbud mot. Sykehusene var dårlige, med store saler der sengene stod tett sammen, og det var mye skitt der. Pasientene var infiserte med lus og bakterier og lå i sengeklær som sjelden ble vasket. Kirurgene gikk i klær som var stive av blod. Det fantes ikke utdannede sykesøstre. De som pleide de syke sov i kasser utenfor sykehuset eller inne i sykehuset.
Hun fikk et nervøst sammenbrudd da hun ble nektet å lære å bli sykepleier. I 1848 tok to venner Florence med seg til Roma. Der møtte hun politikeren Sidney Herbert. Begge var svært opptatt av sosial rettferdighet, og denne interessen til Florence Nightingale fikk henne til å vende seg bort fra det innestengte huset på landet, der:
everything that is painful is so carefully removed out of sight, behind these fine trees, to a village three miles off. In London, at all events if you open your eyes, you cannot help seeing in the next street that life is not all as it has been made to you.
Florence Nightingale reiste til Tyskland i 1851 for å lære sykepleie, selv om familien hennes gjorde alt den kunne for å hindre dette. Det var en stor forskjell fra det livet som hun kjente. Hun stod opp klokka fem hver morgen for å begynne å arbeide. Klokka seks fikk hun en bolle rugvelling, og så arbeidet hun til klokka tolv. Da var det en ti minutter lang pause der hun spiste brød, og så var det å arbeide til klokka sju. Hver dag sluttet med bibelstudium, og deretter var det sengetid. Likevel skrev hun til sin mor: Now I know what it is to live and to love life.
To år senere fikk hun mulighet til å bli leder for en institusjon som pleide syke damer i London. Familien hennes prøvde på nytt å stoppe henne, men hun tok stillinga. Der var hun i stand til å virkeliggjøre alle de ideene hun hadde om pleie av syke. Både pasientene og de som pleide dem skulle ha det godt, og alt skulle være rent, og pasientene skulle ha et skikkelig kosthold. Siden det ikke var utdannede sykesøstre måtte Florence Nightingale lære opp pleierne. Av dette lærte hun også å bli en god organisator.
Et år senere begynte Krimkrigen. Og det brøt ut kolera blant soldatene. Det kom rapporter om de elendige forholdene og om mangelen på sykehus og pleiere som kunne ta seg av soldatene. Sidney Herbert var krigsminister. Og han mente at Florence Nightingale var den rette personen til å organisere pleie av soldatene.
Florence Nightingale var 34 år gammel da hun reiste til Svartehavet med 38 sykesøstre. Familien hennes var motstander av at hun reiste, og hærens leger ønsket ikke at hun kom. Ingen kvinner hadde tidligere blitt ansatt for å pleie sårede soldater, så dette var et nybrottsarbeid. Sykehuset var de gamle tyrkiske brakkene i Scutari. Det var skittent og fuktig og avløpene var fulle av gammel møkk, og det var rotter, og det var ikke kokemuligheter. Inne i brakkene lå flere tusen soldater, mange av dem var døende. Hærens leger nektet å slippe henne inn. Florence Nightingale og de som hadde kommet sammen med henne ventet tålmodig til de sårede kom strømmende etter slaget ved Balaclava. Da måtte legene gi seg. Da måtte brakkene gjøres om til et sykehus. Om nettene skrev hun rapporter og brev og laget planer om å forbedre måten sykehuset ble drevet på, og om å reformere hærens sanitet og medisinske tjenester, og om dagen arbeidet hun med å pleie de syke og å organisere pleien av de syke. Om nettene gikk hun i sykesalene med ei lampe i handa. Da ble beretninga om The Lady with the Lamp født.
Skritt for skritt fikk hun orden på tingene. Hun fikk soldatenes koner til å vaske sengetøyet slik at det for første gang var rent sengetøy. En kokk kom fra London og organiserte kjøkkenet. De skitne veggene ble vasket hvite. De plattformene som hadde blitt brukt som senger ble erstattet med senger som det var mulig å holde rene. Tonnevis av skitt og søppel ble fjernet. Florence Nightingale organiserte et rom der soldatene kunne lese og skrive.
Florence Nightingale utførte en stor innsats i en svært vanskelig situasjon der hun måtte overvinne sterke motstandere. Men hun var en dyktig organisator og søkte hjelp overalt. I 1855 var hun blitt en nasjonal heltinne, og året etter fikk hun myndighet til å lede sykehuset. Fjorten dager senere ble det fred.
Da hun kom tilbake til England ville hele landet hylle henne. Men det ønsket hun ikke. Sammen med sin tante reiste hun tilbake som "Miss Smith". Hun kom heim den 7. august 1856 uten å bli lagt merke til.
Florence Nightingale gikk inn for å reformere hærens sanitet. Hæren motsatte seg de forsøkene som hun gjorde på å gripe inn i den, men hun fikk tilstrekkelig støtte til å vinne, og i 1859 ble Hærens medisinske skole - the Army Medical School - opprettet i følge retningslinjer satt opp av Florence Nightingale.
Florence Nightingale fikk helsa ødelagt og ble sengeliggende. Hun måtte bæres i en sofa når hun skulle noen steder. Likevel fortsatte hun å arbeide. Hun hadde alltid penn og papir i nærheten. Hun gikk i gang med å reformere organiseringen av sykehusene. Under hennes beskyttelse ble St. Thomas bygd opp i London. Det ble bygd etter retningslinjer som hun fastsatte, med atskilte avdelinger for at sykdommer ikke skulle spre seg inne i sykehuset, og bygd og innredet slik at det skulle være lett å drive renhold. I 1859 gikk hun i gang med å opprette den moderne sykepleien da hun skrev Notes on Nursing: What it is, and what it is not.
I 1860 ble den første skolen for sykesøstre der de fikk teknisk opplæring åpnet.
I 1867 gikk Florence Nightingale inn for at kvinnene skulle få stemmerett.
Charles Darwins berømte bok The Origin of the Species kom ut i 1859. Der hevdet Darwin at plantene og dyrene og de andre levende organismene på jorda hadde utviklet seg gjennom lange tidsrom fra arter som så ganske annerledes ut enn de gjør i dag. Med denne boka tok Darwin fra menneskene deres enestående plass i skaperverket, og satte menneskene inn i verden som et naturlig vesen, som en av de mange organismene som hadde utviklet seg fra et fjernt og annerledes opphav. Han motsa også Bibelens skapelsesberetning.
I 1859 var Darwin ensom og invalid. Han stammet fra to store familier. Bestefedrene hans var legen og biologen Erasmus Darwin og entreprenøren Josiah Wedgewood. Foreldrene hans var Robert Darwin og Susanna Wedgwood. Han ble født i 1809. Mora døde da han var elleve år gammel, og han husket henne ikke, men han satte faren svært høyt, selv om faren virker å ha vært en dominerende person som skremte familien og påla den et strengt regime.
Da Charles var åtte år gammel ble han sendt til en day school i Shrewsbury. Der begynte han å utvikle sansen for naturhistorie og å samle på eksemplarer av alt mulig. Året etter, i 1818, reiste han til Shrewsbury Grammar School, som han kom til å hate. Han ble tatt ut av skolen før han hadde fullført den. Faren bestemte at han skulle utdanne seg til lege, og sendte Charles til universitetet i Edinburgh der han skulle studere medisin. Men han hadde ikke sans for det. Derfor ble det bestemt at han skulle bli prest, og han ble sendt til Christ's College i Cambridge.
I 1831 var Darwin utdannet som prest. Han hadde bleke, blå øyne, var slank og humoristisk og energisk, og satte pris på livet på landet og på utendørs sport og jakt og skyting. I Cambridge ble han venn med professor J. S. Henslow som fikk ham til å lese bøker av Alexander von Humboldt og John Herschel. Henslow gjorde sitt for at Darwin noen få måneder etter at han hadde forlatt Cambridge fikk stilling som ubetalt naturvitenskapsmann ombord på HMS Beagle. Den 27. desember 1831 seilte Charles Darwin ut fra Falmouth, og vendte tilbake fem år senere den 2. oktober 1836. Denne reisen rundt jorda var opprinnelig planlagt å vare i tre år, og Charles Darwin omtalte den som den viktigste begivenheten i sitt livet.
Oppgaven med reisen var å fullføre utforskningen av Patagonia og Tierra del Fuego og å undersøke kysten av Chile, Peru og noen øyer i Stillehavet, og å foreta kronometriske undersøkelser rundt om i verden. Aristokraten kaptein Charles FitzRoy reiste sammen med Darwin. Han var ekstremt autoritær og dypt konservativ, men en dyktig sjømenn. Darwin kom til å sette pris på denne uberegnelige mannen.
I september 1835 ankret Beagle opp ved Galapagos, ei øygruppe i Stillehavet. Darwin skrev opp de mange nye artene som han fant, og han ble gjort oppmerksom på at fuglene, insektene og plantene ikke var like fra øy til øy. Han fikk da tanken om evolusjonsteorien, at vindstrømmer hadde ført disse skapningene til hver av øyene der de hadde tilpasset seg til sine nye omgivelser, og ved å gjøre det hadde de forandret seg.
Charles Darwin var ikke den første som fikk ideen om at organismene hadde forandret seg gjennom tidsaldrene. Bestefaren til Charles Darwin hadde satt fram en slik ide i boka Zoonomia eller The Laws of Organic Life fra 1794 og 1796. Og det året da Darwin ble født utga J. D. Lamarck boka Philosophie Zoologique der han satte fram tesen at forandringer i livsforholdene fremmet forandringer i dyrenes behov. Han hevdet at atferden førte til forandringer i oppbyggingen av dyrene. Da Darwin ble interessert i spørsmålet mente man enten som katastrofistene at det i tidligere tider hadde vært store oversvømmelser som hadde utryddet alt levende. Dette forklarte utryddelsen av utdødde dyr som man fant rester av, som mammut. Eller man mente med uniformitarianerne at jorda var blitt dannet gjennom lang tid. Dette synet hadde blitt satt fram av James Hutton. Huttons arbeid ble tatt opp av Charles Lyell i boka Principles of Geology, og denne boka ble sendt til Darwin mens han var ombord i Beagle. Lyell skrev at både landskapet og klimaet forandret seg uten katastrofer og uten inngrep fra Gud. Darwin anvendte denne tenkningen også på de levende organismene. På Pampasen fant Darwin en stor gravplass med bein av ukjente kjempevesen. Darwin fikk beinene gravd fram og sendt til England. Han lurte på om dette kunne være skapninger som ikke hadde greid å tilpasse seg forandringer i omgivelsene og hadde dødd ut. Men kunne andre ha greid å tilpasse seg og blitt til nye arter?
I juli 1837 begynte Darwin å skrive om Transmutation of Species, og dette førte til at han mer enn tjue år senere utga "Artenes opprinnelse". Da Darwin kom tilbake fra reisen giftet han seg med sin kusine Emma Wedgwood, som var velutdannet, og bodde ei kort tid i London. I 1842 flyttet familien til landsbyen Downe i Kent, og Charles Darwin beveget seg sjelden derfra i de neste førti årene. Han ble nå som en besatt intellektuell, og som en hypokonder. Han led alltid av et eller annet, fra eksem til skjelvende hender, eller kvalme eller katarr. Han skrev grundig ned alle symptomene. Det er mulig at dette var virkninger av en sykdom han ble angrepet av i Argentina. Det gjorde det mulig for ham å trekke seg tilbake fra verden og til studiene. Charles Darwin fikk ti barn og ble husket som en god og kjærlig far.
Darwin begynte å arbeide med sin evolusjonsteori. Tanken om den naturlige utvelgelsen av den best egnede kom senere fra lesing av Malthus. Malthus skrev om kampen for tilværelsen i naturtilstanden. Det slo da Darwin at de variantene som var gunstige ville bli bevart mens de som var ugunstige ville gå til grunne. Fram til 1854 hadde Darwin skrevet manuskriptet til "Artenes opprinnelse", men han ville ikke gi ut boka. Så sendte en mann ved navn Alfred Russel Wallace ham en tekst i 1858, og i den hadde Russel kommet fram til samme konklusjon som Darwin. Det kom som et bombenedslag. Lyell og Sir Joseph Dalton Hooker arrangerte et møte i the Linnean Society of London der både Darwins og Russels tekst skulle bli gjort kjent samtidig. Dette foregikk i juli 1858. Dette førte ikke til noen reaksjoner, men det tvang Darwin til å trykke manuskriptet som han hadde skrevet.
Den første utgaven av Origins of Species ble solgt ut den samme dagen som den kom ut. Metodene til Darwin var amatøraktige. Han valgte bare ut fakta som bekreftet det som han ville framføre. Darwin prøvde ikke å si noe om menneskenes opprinnelse i boka. Men i 1871 kom han med ei bok der han tok opp dette spørsmålet. Boka het The Descent of Man.
Den boka som vakte størst oppmerksomhet og har gjort mest for å gjøre Darwin kjent er Origins of Species. Den regnes for hovedverket hans. Boka gjorde Darwin til et nasjonalt ikon. Den hadde stor virkning på den victorianske protestantismen. Mange betraktet boka som et angrep både på religionen og den etablerte verdensorden.
Darwin selv ble agnostiker og sluttet å tro på en personlig Gud. Han døde av slag den 19. april 1882.
I de femti årene som fulgte etter den store utvidelsen av stemmeretten i 1867 fikk stadig større del av befolkninga stemmerett. Etter reformer i 1884 og 1885 hadde to tredjedeler av den voksne mannlige befolkninga fått stemmerett. Dette betydde at åtte millioner mennesker av den samlede befolkninga på førtifem millioner mennesker hadde stemmerett. I 1914 hadde også medlemmer av arbeiderklassen stemmerett.
De politiske partiene begynte å lage politiske program der de presenterte seg og den politikken de ville føre for velgerne. Både de liberale og de konservative hadde to tydelige og ruvende personligheter som ledere. William Ewart Gladstone var leder for de liberale. Han var av skotsk avstamming. Han var prinsippfast og en trofast kirkemann. Han var svært energisk og i stand til å få mennesker med ulike oppfatninger til å dra sammen i det liberale partiet. Gladstone var ingen revolusjonær, og satte de nedarvede institusjonene, som monarkiet og aristokratiet, høyt. Liberalerne var tilhengere av økonomisk frihet og av at innsats og belønning etter fortjeneste skulle ha større betydning enn nedarvede privilegier. Liberalerne var så individorienterte at for de fleste av dem hadde staten liten rolle å spille for direkte å skape velferd og bøte på sosiale skjevheter i samfunnet, de var motstandere av en kontrollerende økonomisk eller sosial politikk. Det liberale partiet fikk vanskeligheter med å forene konkret omsorg for individet med sin forestilling om individets frihet. Gladstone og de liberale dannet sammen ei gruppe som var i stand til å appellere til mennesker fra mange ulike lag i samfunnet, både aristokrater, forretningsmenn og medlemmer av arbeiderklassen.
Gladstones motstander hadde et annet temperament enn Gladstone. Benjamin Disraeli, som senere ble Lord Beaconsfield, begynte livet som en døpt jøde. Han var svært begavet. Han var forfatter, og ambisiøs og amoralsk. Disraeli aktet og æret ærverdige tradisjoner og fortidig storhet, og aristokratiet og monarkiet. Det konservative partiet var først og fremst partiet til det establishment, i utgangspunktet et parti for jordeierinteressene, men etter hvert et parti for alle eiendomsbesittere i by og land. Det konservative partiet hadde sin velgerbase på landet, men bygde etter hvert opp en velgerbase i middelklassen i byene.
I den nye partipolitikken med store velgerskarer var det nødvendig å bygge partiorganisasjoner, og begge partiene bygde partiorganisasjoner for å nå ut til så store deler av velgermassene som mulig. Plakater, brosjyrer og politiske møter ble middel for å få ut det politiske budskapet og for å få velgere. Politikerne burde være veltalende og karismatiske for å samle tilhengere og bli valgt. I 1867 ble National Union of Conservative and Constitutional Associations dannet, og tre år senere ble det opprettet et Central Office under ledelse av John Gorst. Han opprettet Conservative Associations for å få oppslutning i middelklassen. I Underhuset kom stillinga som sjefsinnpisker, som skulle sikre at alle toryrepresentantene holdt seg til partiets linje.
De liberale dannet National Liberal Foundation i 1877 og avviklet den første politiske partikonferansen i 1877 i Birmingham under Joseph Chamberlains beskyttelse. Han var borgermester i Birmingham, og han organiserte den Liberale politiske partimaskinen i Birmingham på en måte som partiet kopierte andre steder.
Deretter fulgte tre perioder med sosial lovgivning. I den første perioden dominerte det liberale partiet, i den andre det konservative partiet, og i den tredje dominerte det liberale partiet på nytt. Disse tre periodene strakte seg ut over et tidsrom på femti år. Forholdene i Irland ble et stort problem for alle regjeringer.
Gladstone var første gang minister i årene 1868-1874. Regjeringa hans innførte prinsippet om at ved ansettelser i embetsverket skulle den best kvalifiserte blant søkerne ansettes. Gladstones andre regjering var ved makta i årene 1880-85. Den utvidet stemmeretten i 1884, og året etter opprettet den valgkretser i byene som valgte inn en representant til Parlamentet. Gladstone dannet regjering også i 1886, som bare satt noen få måneder, og i 1892-94. Da var han spesielt opptatt av problemene i Irland. En kamp mot Overhuset endte med nederlag. I 1894 innførte Gladstones regjering arveavgift.
Gladstone døde i 1898. Da han døde var topartisystemet blitt institusjonalisert i England. Og begge partiene hadde blitt i stand til å trekke til seg velgere fra alle samfunnsklasser. Levestandarden for alle grupper i samfunnet hadde blitt bedre ut gjennom den andre halvdelen av det nittende århundret. Gladstones regjeringer hadde gjennomført framtidsrettet sosial lovgivning som hadde lettet de fattiges kår. Men Overhuset posisjon var ikke blitt rokket.
I 1874 ble Disraeli statsminister, 70 år gammel. Toryene hadde ikke noe virkelig politisk program da de kom til makta. Men også de gjennomførte sosiale reformer. Employers and Workmen Act fra 1875 ga arbeiderne en sterkere stilling. Conspiracy and Protection Act fra 1875 gjorde streik til en lovlig handling. Toryene gjorde det lovlig å organisere streikevakter da de opphevet the Criminal Law Amendment Act. The Artisan's Dwelling Act ga lokale myndigheter rett til å ekspropriere tomtegrunn for å bygge boliger til rimelig leie. Disraeli tapte valget i 1880 på grunn av økonomiske nedgangstider, og døde et år senere.
Disraelis etterfølger var aristokraten Robert Gascoyne Cecil, tredje marqui av Salisbury. Han var statsminister fra juni 1885 til februar neste år. I juli samme år ble han på nytt statsminister, og han satt nå til i 1892. I juni 1895 ble han på nytt statsminister, og satt nå til i 1902. Han var gammeldags, og ville sikre at mest mulig av den gamle orden overlevde. Likevel ble det gjennomført reformer i hans regjeringstid. I 1888 ble Local Guvernment Act vedtatt. Den opprettet 62 valgte county councils som fikk ansvar for veier, asyl og det lokale politiet. Neste år ble London County Council opprettet. Det skulle ta seg av planlegging av utviklingen av det som da var verdens største by. Grunnskolen ble gratis i 1891. Da Salisbury ble statsminister for tredje gang i 1895 var han mindre villig til å gjennomføre reformer. Men partifellen Joseph Chamberlain ønsket forandringer. Han hadde gått over fra de liberale til toryene på grunn av uenighet om Irland. Chamberlain ville innføre alderstrygd, men Salisbury hindret dette.
Salisbury trakk seg tilbake i 1902, kort etter at Victorias sønn hadde blitt kong Edward VII. Nevøen Arthur James Balfour overtok som statsminister. Under ham ble det også gjennomført reformer. I 1902 kom the Education Act som la ansvaret for skoleverket i hendene på de nye county and county borough councils for å heve standardene. Chamberlain uttrykte ønske om å innføre en proteksjonistisk politikk med lavere tollsatser på varer fra Det Britiske Imperiet enn fra andre land. Dette førte til at Balfour trakk seg som statsminister, og i valget som fulgte led de konservative et stort nederlag.
De liberale overtok regjeringsmakta. De hadde ingen klar politikk, men gradvis satte de en ny dagsorden for det nye århundret. I Victoriatida hadde Parlamentet vedtatt mange nye lover om sosiale forhold, men det hadde overlatt iverksettelsen til lokale myndigheter. Nå begynte staten selv å ta ansvaret for å sette vedtakene i verk.
De personene som utgjorde de liberale var nå en ganske annen type personer enn på Gladstones tid. De var ikke lenger jordeiere, men profesjonelle politikere rekruttert fra ulike yrker og bemidlede personer og fagforeningsledere. Det liberale Parlamentet vedtok at parlamentsrepresentantene skulle få betalt for arbeidet i Parlamentet. Dermed kunne også personer som ikke var så rike at de kunne leve av sin formue bli parlamentsrepresentanter. Sir Henry Campbell-Bannerman ble liberal statsminister i 1905-1908. Han ble etterfulgt av Herbert Henry Asquith som var statsminister i årene 1908-1916.
I 1906 ble Trades Disputes Act vedtatt. Den ga fagforeningene legal immunitet. Samme år ga School Meals Act lokale myndigheter mulighet til å servere gratis mat til skoleelevene. I 1908 ble alderstrygd innført for personer over sytti år, og det ble fastsatt ved lov at arbeidsdagen for gruvearbeidere skulle være åtte og en halv time. Barn under fjorten år skulle ikke lenger kunne settes i fengsel. Det ble opprettet arbeidsformidling. I 1911 kom National Insurance Act som la grunnlaget for den framtidige velferdsstaten. Første del av denne loven fastsatte at arbeidere skulle ha betaling under sykdom; både arbeiderne, staten og arbeidsgiverne skulle bidra til dette. Den andre delen av loven fastsatte at det skulle innføres arbeidsledighetstrygd, arbeidere skulle få betaling når de var arbeidsledige.
I 1909 presenterte Lloyd George et budsjettforslag som ville innføre en ekstra skatt på de svært rike. Dette forslaget ble forkastet av Overhuset. Asquith innså at det ville kreve to valg å redusere Overhusets makt, det hadde fortsatt myndighet til å forkaste vedtak i Underhuset. Den første valgkampen ble utkjempet under slagordet the peers against the people - adelen mot folket. Da de liberale fikk majoritet i det nye Parlamentet la Asquith fram forslag om at Overhuset ikke skulle kunne forkaste noen bevilgning som Underhuset vedtok. I tillegg ble det fastsatt at vedtak som ble gjort tre ganger av Underhuset ikke kunne forkastes av Overhuset. Det ble også fastsatt at Parlamentet skulle velges for fem år, og ikke lenger for sju år. Under krisen døde den gamle kongen og ble etterfulgt av George V. Han ble overtalt til om nødvendig å utnevne så mange nye liberale medlemmer til Overhuset at forslagene ville bli vedtatt. I desember 1910 skrev Asquith ut valg på nytt, og fikk på nytt en majoritet av representantene. Overhuset ga etter. Det hadde ikke lenger rett til å forkaste bevilgninger som Underhuset gjorde vedtak om, og andre vedtak kunne bare forsinkes med høyden to år.
I 1912 gikk en streikebølge over landet, og regjeringa grep til lønnsregulering for å stoppe den. Det var ikke en heldig beslutning. Da krigen brøt ut i 1914 ble det opprettet ei koalisjonsregjering mellom de liberale og de konservative med Bonar Law som statsminister.
På tross av disse store forandringene var det mye som i 1914 var som det alltid hadde vært. En prosent av befolkninga eide fortsatt 66 prosent av all eiendom og bare en million mennesker betalte inntektsskatt.
Edward VII var konge fra 1901 til 1910. Han var født i 1841 som eldste sønn av Victoria og Albert. Han giftet seg med Alexandra som var datter av Christian IX av Danmark. Han døde 68 år gammel etter å ha regjert i ni år. Det kongelige hoffet var et glitrende hoff med monarkisk pomp og prakt. Overklassen levde i stor prakt med stort tjenerskap. Victoriatidas gamle hierarki var fortsatt på plass, men nye oppfinnelser som elektrisitet og elektrisk utstyr gjorde etter hvert tjenerskapet mindre nødvendig.
Kvinnenes rolle i samfunnet var i ferd med å bli forandret. Kvinnene var allerede i 1890-årene i ferd med å gå inn i det nye arbeidslivet i stillinger som sykepleiere, lærere og i kontorer. I 1897 hadde National Union of Women's Suffrage Societies blitt stiftet, og i 1903 den mer militante Women's Social and Political Union med Emmeline Pankhurst som leder. De liberale var velvillig innstilt overfor kvinnenes stemmerett.
Selv om det fortsatt var stor fattigdom var det overalt synlige framskritt. Det ble lagt rennende vann inn i stadig flere hus, og det kom gatelys og trikker, og bibliotek og museum ga adgang til gratis informasjon til alle interesserte.
Aristokratiet og gentry hadde på flere områder mistet sin dominerende stilling i samfunnet. Men de holdt fast på at overklassen og en gentleman skulle leve etter den gamle aristokratiske kultiverte livsstilen, der man var opptatt av stil, fritidsaktiviteter og der man deltok i politikken, og at utdanningen av overklassens barn og unge skulle sette dem i stand til å leve dette aristokratiske livet. Det betydde at man vendte seg bort fra industri og det moderne samfunnet, og heller gikk på jakt på landsbygda.
Selv om Skottland og Wales hadde beholdt mange særtrekk som skilte disse regionene fra England og ga dem en tydelig identitet hadde de likevel blitt integrert i Storbritannia på en måte som ga dem en viss likeverdighet med England. Wales hadde sitt eget språk, og Skottland hadde egne lover og egne tradisjoner innenfor kirke og utdanning. Men Irland hadde ikke blitt integrert i Storbritannia på en måte som ga irene noen form for likestilling med engelskmennene. Irene ble fortsatt behandlet som et underkuet og okkupert folk.
Irland var underlagt fremmede herskere og en fremmed religion og et fremmed språk var tvunget på irene. Act of Union for Irland i 1801 la ned det irske parlamentet, og ga ingen brukbar erstatning for det. Irland ble styrt av en liten minoritet av protestantiske godseiere, som ofte var fraværende. De katolske leilendingene som drev jordbruket hadde ingen sikkerhet for å kunne sitte på gårdene som de drev. De kunne jages når det behaget godseieren uten å få noen erstatning. En kampanje for å oppheve loven fra 1801 hadde blitt ledet av Daniel O'Connell i 1840-årene, men den britiske regjeringa hadde sendt hæren for å slå ned kampanjen. Hæren ble gjentatte ganger satt inn mot irene, og dette forsterket inntrykket av at England var ei okkupasjonsmakt i Irland. Og i 1845 begynte potetavlingene å slå feil. Poteten var den viktigste maten i Irland. Halve befolkninga døde av hungersnød eller utvandret. Og de fikk ikke hjelp fra England under hungersnøden.
De britiske regjeringene hadde ingen konsistent politikk overfor Irland, og de var usikre på om de skulle betrakte og behandle Irland på samme måte som Wales og Skottland, eller behandle Irland som en koloni. Alle krav om et visst selvstyre for Irland møtte motstand fra Westminster. De irske parlamentsrepresentantene satt i Parlamentet i London, og de kunne ha innflytelse. I 1875 ble Charles Stewart Parnell valgt inn i Underhuset fra Irland. Han tilhørte den protestantiske eliten i Irland.
Gladstone hadde kommet til makta sju år tidligere, og han hadde sagt at han ville skape ro i Irland. Året etter ble den irske kirka avviklet, og dermed slapp katolikkene å betale tiende til ei protestantisk kirke som de ikke ønsket seg. Året etter kom en Land Act som skulle hindre at leilendinger ble jaget fra gården uten å få erstatning, men det viste seg at loven var så komplisert at den ikke fikk noen betydning. Gladstone prøvde deretter å opprette et katolsk universitet, uten å lykkes.
Det irske kravet om selvstyre ble satt fram med stadig større kraft. I 1879 ble det irske landforbundet stiftet med Parnell som president. Målet til dette forbundet var å komme fram til rimelige leieforhold for jord og sikker forpaktning for leilendingene, som helst kunne føre til at de ble eiere av jorda. Landforbundet gikk sammen med den nasjonalistiske bevegelsen som kaltes Fenianbroderskapet. Leilendinger protesterte mot forholdene de levde under ved å gå til betalingsstreik og også ved å angripe jordeiere.
I 1880 ble Gladstone på nytt statsminister. En ny landlov for Irland ble vedtatt året etter for å sikre rimelig leie og faste kontraktsforhold. Denne loven gjorde forskjellene mellom nord og sør i Irland tydeligere: I Ulster utgjorde protestantiske dissentere majoriteten av befolkninga. Og dette var det eneste området i Irland som var blitt industrialisert. Resten av Irland var et jordbruksområde som var preget av de dårlige tidene for jordbruket, og konkurransen med matvarer fra Amerika. Gladstones landlov fungerte godt i nord, men i sør fungerte den ikke. Landforbundet med Parnell i spissen satte seg mot landloven, og Parnell ble satt i fengsel.
Den 6. mai ble the Chief Secretary for Irland, Lord Frederick Cavendish, og undersekretæren hans drept i Dublin. Det fikk Parnell til å ta avstand fra de revolusjonære og til å stifte en ny organisasjon, The National League. Myndighetene i London kom med en streng lov - Prevention of Crimes Bill - som reaksjon på drapene. I 1880- og 1890-årene ble motsetningsforholdene skjerpet. Halvparten av den delen av befolkninga som vokste opp utvandret, først og fremst til USA. Derfra sendte de penger til Irland, og til selvstendighetsbevegelsen.
Stemmerettsreformen i 1885 førte til at de irske nasjonalistenes parlamentsrepresentanter, som ble ledet av Parnell, kom i vippeposisjon i det britiske Parlamentet. Da gikk Gladstone inn for irsk Home Rule, gjenopprettelse av det irske parlamentet innenfor det britiske imperiet. Dette splittet det liberale partiet. I Ulster var det motstand mot forslaget, og motstanderne ble kalt for unionister. For unionistene i nord kom Home Rule til å bety katolsk dominans i Irland. Gladstones liberalere ble alliert med de irske nasjonalistene og de konservative ble alliert med unionistene i Ulster.
I juni 1886 la Gladstone fram det første forslaget til Home Rule for Irland, men forslaget ble nedstemt, og Gladstone måtte gå av. Han tapte det neste parlamentsvalget, og den neste statsministeren, Lord Salisbury, utnevnt Arthur Balfour til Secretary for Irland. Styret til Balfour var hardt og undertrykkende, men han fikk fart på salget av jord til leilendingene, og dermed kunne godseierveldet avvikles på en fredelig måte.
Da Gladstone på nytt dannet regjering i 1892 prøvde han å få vedtatt Home Rule for Irland på nytt. Men det liberale partiet ble så sterkt identifisert med Home Rule at det mistet oppslutning i England og ble et parti for de keltiske utkantene i Irland, Wales og Skottland. De liberale var borte fra regjeringsmakt i mange år på grunn av Irland.
I 1903 vedtok det konservative Parlamentet Land Purchase Act. Dette vedtaket førte til at myndighetene ga langsiktige lån til lav rente til leilendinger for at de skulle kjøpe de gårdene som de drev. Fram til 1920-årene hadde to tredjedeler av jorda blitt kjøpt av de som drev jorda.
Overhuset var motstander av Home Rule. Overhusets vetomyndighet ble til sist fjernet av Asquith i 1911 etter sammenstøtet mellom hans regjering og Overhuset i 1909. De irske nasjonalistenes representanter i Parlamentet stemte for å fjerne Overhusets vetorett. I 1912 vedtok Parlamentet Home Rule for Irland, og vedtaket trådte i kraft i 1914. Loven tillot at deler av Irland som eventuelt ikke ønsket å inngå i det området som fikk Home Rule etter folkeavstemming kunne gå ut av dette området. Men loven fikk ingen følger så lenge Første Verdenskrig foregikk.
Utviklingen mot Home Rule fikk unionistene i Ulster til protestere og demonstrere mot denne utviklinga. De satte opp paramilitære avdelinger - Ulster Volunteers. I 1914 så det ut som om Irland gikk mot borgerkrig. Den irske nasjonalisten Roger Casement innledet forhandlinger med tyskerne under Første Verdenskrig. Casement gjorde landgang i Irland på langfredag i 1916. Andre påskedag tok nasjonalistene hovedpostkontoret i Dublin og erklærte at den irske republikken var opprettet. Fire dager senere overga de seg etter at omkring 450 mennesker var drept og mer enn 2.000 var blitt såret. Casement og andre opprørsledere ble henrettet. Det var skapt ei uoverstigelig kløft mellom de to øyene.
Ved valget i 1918 ble det valgt 73 irske parlamentsrepresentanter. De var ledet av Éamon de Valera. Trettifire av dem var i fengsel. De var alle medlemmer av Sinn Fein. Det var en bevegelse som var opprettet i 1905 og som ønsket full uavhengighet for Irland. Samtidig foregikk en gælisk kulturell renessanse som ønsket å forsterke stillingen til det gamle irske språket og gammel irsk kultur, og å fjerne den engelske innflytelsen. Ved valget i 1919 vant Sinn Fein alle plassene utenom i Ulster. De opprettet et irsk parlament i Dublin med de Valera som landets første president. Samtidig fortsatte den gamle administrasjonen med sete i Dublin Castle. Irland hadde altså to regjeringer. Den irske republikanske arme - IRA - førte krig mot styrkene til det etablerte regimet, the Royal Irish Constabulary, og mot styrker fra den britiske hæren. Statsminister Lloyd George tillot at det ble rekruttert irregulære styrker blant demobiliserte soldater som hadde deltatt i Verdenskrigen. Disse ble kjent som Black and Tans, og utførte represalieaksjoner som ikke var hjemlet i lov.
I september 1920 besluttet den britiske regjeringa at Irland skulle deles i to deler. De 26 sørlige katolske countyene og de seks nordlige protestantiske countyene. Parlamentsrepresentantene fra Irland skulle fortsatt være i det britiske Parlamentet, men det skulle opprettes to forsamlinger til, ei i Dublin og ei i Belfast, med et Council of Ireland som bandt dem sammen. Ved det følgende valget fikk Sinn Fein 124 av 128 representanter. Sinn Fein nektet å delta i verksettelsen av loven. Det kom til voldsomheter, og Lloyd George innså at å innføre loven ved tvang ville føre til borgerkrig. I 1921 var det unntakstilstand og militærrett i de 26 sørlige countyene.
I juli ble det inngått våpenhvile, og ved slutten av året fikk Irland samme status som Canada hadde innen det britiske imperiet, som dominion. Navnet ble Den Irske Fristaten. Den engelske monarken var fortsatt Irlands statsoverhode. Våren 1922 fikk Irland ny konstitusjon med formell overføring av makta til Irland. Det ble borgerkrig mellom nord og sør, og Ulster trakk seg ut av Den Irske Fristaten våren neste år.
Irland har blitt mishandlet og vanstyrt av England gjennom mange hundre år. De engelske myndighetene prøvde aldri å likestille Irland med Skottland og Wales og England. Det oppstod også parti i Wales og Skottland som krevde selvstyre, men befolkninga i områdene som disse partiene henvendte seg var så godt integrert i Storbritannia at disse partiene hadde forholdsvis liten appell, og de ble av liten betydning.
I 1890 regjerte Victoria over 400 millioner mennesker og en femtedel av jordas overflate. Fram til 1870-årene hadde imperiet vært en administrativ foranstaltning som ble drevet i handelens interesse. Koloniene ble sett på som kostbare nødvendigheter som helst burde få administrere seg selv siden det var billigere. En slik politikk ble summert opp i 1867 da Confederation of Canada ble opprettet. Men så begynte flere stater å skaffe seg store kolonier. For Storbritannias vedkommende begynte den fornyede ekspansjonen da Disraeli i 1875 kjøpte de kontrollerende andelene av Suezkanalen. Den var vital for forbindelsen til India. Dette involverte Storbritannia i Egypt, og gradvis i hele Afrika. Det skjedde gradvis og stykkevis. Men da ekspansjonen hadde begynt gjorde alle mulige motiv seg gjeldende for å drive den videre, som prestisje, patriotisme, konkurranse, jakt etter nye markeder og handelsruter og sikkerhet. I 1876 ble Victoria utropt som keiserinne av India. Senere kom flere feiringer av Imperiet.
I siste del av det nittende århundret ble flere andre land industrialisert, og noen satset langt mer systematisk enn Storbritannia på utvikling av ny industri. Disse var USA og Tyskland. Disse to landene bygde opp industriproduksjon som var større enn den britiske. Storbritannias andel av verdenshandelen falt fra 25% i 1870 til 14% i 1910. En viktig grunn til dette var at Storbritannia i andre halvdel av det nittende århundret sluttet å investere i utvikling av ny industri og ikke foretok nødvendige investeringer i utdanning og forskning. Men Imperiet fortsatte å være sentrale markeder for engelsk eksport og import.
Fra 1861 til 1900 utvandret 7,5 millioner briter til Australia og New Zealand og 800.000 til Canada. Dette bandt disse landene til Storbritannia. I 1770 hadde kaptein Cook erklært at Australia var britisk. Og Australia ble brukt som forvisningssted for forbrytere. I 1850 ble Australia viktig fordi det ble produsert store mengder ull der, og så ble det funnet gull i Australia. Forbindelsen mellom Australia og England var sterk og tett. Velstående mennesker i Australia sendte ungene sine til England for at de skulle bli utdannet i England. Den anglikanske kirka etablerte seg i Australia, og det ble styrt på liknende måte som England. Land som Australia fikk selvstyre og sendte en representant som fikk tittelen High Commissioner til London der han opprettet hovedkvarter som ble kalt for Canada House eller Australia House.
India var svært forskjellig fra dette og ble alltid et spesielt tilfelle. Mer enn tre fjerdedeler av Imperiets innbyggere levde i India. Fram til oppstanden i 1857 hadde det Østindiske kompaniet stor politisk makt i India, men etter oppstanden overtok de britiske myndighetene styret av India, og det ble et visekongedømme som var underlagt den britiske regjering og India Office. Indere fikk for første gang ansettelse i rettsvesenet og embetsverket. Men britene fortsatte å tro at de skulle fortsette å styre India i all framtid. Britene trodde at India ville gå i oppløsning dersom landet ble overlatt til seg selv på grunn av de store indre motsetningene og de mange ulike språkene og religionene.
Fra 1870 til 1900 la britene under seg store deler av Afrika, og også områder utenfor Afrika. Kolonibyggingen foregikk mer eller mindre tilfeldig. Britene førte også kolonikriger som ikke førte fram til nye erobringer, spesielt i Afghanistan. Grensene for de nye områdene som ble erobret ble først dratt når ulike kolonimakter støtte sammen. Kjøpet av kontroll over Suezkanalen ga støtet til annekteringer i det nordlige Afrika. I 1882 ble Egypt permanent okkupert. Da Egypt var blitt okkupert ville britene sikre denne kolonien ved å erobre Sudan. I løpet av 1890-årene ble så Zanzibar, Nigeria, Gullkysten (Ghana), Gambia og Sierra Leone erobret. Størst problem fikk britene i det sørligste Afrika der de to britiske koloniene, Kappkolonien og Natal, var naboer til to stater, Orangefristaten og Transvaal, som ble styrt av boere, som var av nederlandsk avstamming. Boerne hadde allerede bodd i det sørlige Afrika i noen hundre år. I 1877 annekterte britene boernes stater. I 1880-81 gjorde boerne opprør. De oppnådde uavhengighet bare noen få år før det ble oppdaget gull og diamanter i Transvaal. Denne oppdagelsen forandret alt. Både briter og andre utlendinger strømmet inn i de områdene der det var funnet gull, og Johannesburg vokste raskt fram. Dette opphisset den britiske koloniministeren Cecil Rhodes, som ønsket å bygge et britisk afrikansk imperium. Under hans beskyttelse ble det gjort et kuppforsøk i 1895: Transvaal ble invadert av en styrke under ledelse av Jameson samtidig som det var planlagt at utlendingene skulle gjøre opprør. Dette kuppforsøket slo feil, og det ødela muligheten til å opprette et fredelig forhold til boerne. Boernes to stater gikk sammen under president Kruger.
Boerkrigen varte i tre år, fra 1899 til 1902. Den begynte svært dårlig for britene, men britene hadde langt større ressurser å sette inn enn boerne, og i juni 1900 erobret britene Pretoria. Men det fulgte to år til med geriljakrig. Boerne måtte gi seg og statene deres ble innlemmet i den sørafrikanske unionen - Union of South Africa. Men britene hadde trengt å sette inn en halv million soldater for å beseire en hær på seksti tusen mann.
De koloniene der majoriteten av befolkninga var av europeisk avstamming, som Canada og Australia, fikk indre selvstyre og ble referert til som dominions. De søkte etter hvert å oppnå likeverdighet med Storbritannia. De hadde ingen selvstendig utenrikspolitikk før Første Verdenskrig, og fulgte derfor med da Storbritannia valgte å delta i Første Verdenskrig. Etter verdenskrigen ble kravet fra disse dominions om å få likeverdighet sterkere framført, og under imperiekonferansen i 1926 kom man fram til en definisjon av dominions som i 1931 ble uttrykt offisielt som: autonomous communities within the British Empire, equal in status ....... though united by a common allegiance to the Crown.
--------------------------------------------------------
Det etter hvert komme tekster som går langt grundigere inn på de tema som er berørt her i denne oversikten.
Denne teksten er skrevet ved å følge Roy Strongs bok "The Story of Britain - A People's History".
Til oversikten over alle tekstene.
Denne teksten er skrevet av Tor Førde, 19. mai 2006.
Den inngår i et større arbeid om Europa historie.