Denne gamle teksten er i ferd med å bli foreldet siden jeg er i ferd med å gjøre et langt grundigere arbeid om britisk historie - se Oversikten om tekster om Europas historie
Rundt år 400 var presset mot det Vest-Romerske rikets grenser blitt så sterkt at de romerske troppene i England ble trukket tilbake fra England for å beskytte grensene på kontinentet.
I følge tradisjonen (bl.a. the anglo-saxon chronicles) kom de første germanske troppestyrkene til England midt på det femte århundre for å tjene som leiestyrker. Da da ikke fikk betaling og forsyninger gjorde de opprør. Deretter overtalt de slektninger fra fastlandet til å komme over til England for å slå seg ned. Ved begynnelsen av det sjette århundre ble de germanske folkene holdt i sjakk av britene. Men ved midten av århundret ekspanderte de germanske folkeslagene på nytt.
De germanske folkeslagene som invaderte England kom fra Nord-Tyskland, Jylland og kysten av det som i dag er Nederland, og ble vanligvis kalt enten for saksere eller angler, eller begge deler: angel-saksere. De britene som bodde i England da germanerne dro inn regnes som keltiske folkeslag.
I dag vet man at germanske folkeslag kom tidligere til England. Allerede i det tredje århundre var de vanlige som leiesoldater i England, og før romerne dro seg tilbake var det betydelige germanske bosetninger i England. Den germanske innvandringa til England var stor, og kom fra alle germanske områder som grenset til Nordsjøen eller Nordsjøens randhav. Denne innvandringa var trolig ikke så voldsom som man tidligere har trodd, men den var så omfattende at innvandrernes germanske språk og kultur ble den alminnelige kultur og det vanlige språk i England. Naturligvis førte denne omfattende innvandringa til strid, men det er svært lite trolig at den tidligere befolkninga ble utryddet. Den ble assimilert i den innvandrende befolkninga. Den engelske befolkninga kom til å bli kalt etter innvandrerne for anglo-saksere.
Bedes beretning regnes som den beste kilden om den tidligste kristendom i England. Jeg vil derfor følge den. Bede fullførte sin beretning i 731. Han var munk i Northumbria.
Bede forteller at i år 591 ble Gregor pave i Roma. Gregor sendte Augustin og andre munker som misjonærer til England. Ethelbert var på denne tida konge i Kent. Riket hans nådde til elva Humber, som delte riket til de sørlige sakserne fra de nordlige sakserne. Augustin og de nærmere førti munkene som kom sammen med ham landet på øya Thanet, der det bodde seks hundre familier. De hadde med seg tolker fra Frankrike.
Da kongen hørte om dem beordret han at Augustin og de andre munkene skulle holde seg på
øya til han fikk bestemt hva han skulle gjøre med dem. Og de skulle få mat og andre
forsyninger mens de var der. Kongen hadde kjennskap til kristendommen siden kona hans
var utøvende kristen fra den kongelige frankiske familien. Hun het Bertha.
Noen dager senere kom kongen til øya. Han ville ikke møte dem innendørs da han var redd
for at munkene der skulle kunne kaste trolldom på ham.
Munkene kom med et sølvkors og bannere og bilder av Herren og Frelseren malet på ei
plate mens de sang litaniet.
Kongen sa til ham at han selv ville ikke gå over til kristendommen, men Augustin og munkene skulle få underhold fra kongen og få tillatelse til å forkynne og søke å vinne tilhengere. De fikk slå seg ned i Canterbury som var hovedstad i riket. Munkene begynte å forkynne, og de levde et enkelt liv. Atskillige mennesker lot seg omvende og dåpe. Det var allerede ei kirke i Canterbury som stod igjen fra romernes tid. Den ble bare brukt av dronninga og den biskopen som hun hadde hatt med seg fra Frankrike. Augustin og munkene tok den nå i bruk. Kongen ble til slutt omvendt, og tillot at de reparerte gamle kirker og bygde nye. Da kongen selv ble omvendt kom mange andre til kirka, og menighetene vokste raskt. Pave Gregor tillot at hus og templer som var blitt brukt som offersteder og til andakt for de tidligere guder og religioner kunne renses og velsignes og deretter tas i bruk som gudshus og kirker. Istedenfor å ofre dyr til avgudene skulle folk få lov til fortsatt å ha offerfester der de spiste offerdyr, men nå skulle det være offer til Gud og helgenene, og det skulle foregå på deres dager. Det kunne være bedre å kristne gamle tradisjoner enn å avskaffe dem helt.
Edwin, konge av Northumbria, lot seg også kristne, etter påtrykk fra sin kone, Ethelberga, og etter å ha konferert med sine rådgivere.
Også munker fra Irland virket i England som misjonærer. Augustin og hans munker kom i uenighet med de irske munkene om datoen for påska. Det ble etter lang tid enighet om å holde et kirkemøte der de skulle diskutere og prøve å komme til enighet om datoen for påska. De romerske munkene sa at den datoen de holdt seg til holdt også folk i Frankrike og Italia og Asia seg til. Mens den datoen som munkene fra Irland holdt seg til bare gjaldt i Irland. Dessuten var paven apostelen Peters atterfølger, og Jesus hadde sagt til Peter at fikk Himmelrikets nøkler, og nå ble de oppevart av paven, og med denne autoritet var paven den beste til å fastsette dato for påska om det oppstod uenighet om den. Dette aksepterte kongen, og derfor ble påska feiret etter romersk dato. Selv om Augustin kalles for "Englands apostel", gjorde de irske munkene gjerne den største innsatsen for å kristne angelsakserne.
Rundt år 800 økte den germanske tilstrømninga av folk igjen, denne gangen første og fremst fra Skandinavia: vikingetida begynte. Denne foregikk både som fredelig handel og innvandring og som krigføring. Vikingene kom til å erobre store deler av England.
I første del av 800-tallet konsentrerte vikingenes aktivitet seg om Irland og Skottland og det nordlige og vestlige England. Fra 835 begynte danskene en serie store raid over hele England. Disse kuliminerte i den Store Armeen av 865 som overvintret i England og til slutt erobret halve England. Det var de nordlige og østlige delene av England som ble erobret, og i dette området ble "Danelagen" etablert. Dette var et stort område der dansk lov gjaldt. Nye bølger av angripende vikinger angrep like gjerne dette området som engelske områder.
Senere ble kirka i stor grad ødelagt av vikingenes angrep og okkupasjon av store deler av England. Dette gjaldt naturligvis først og fremst i Northumbria og Danelagen. Mange hedninger fra Skandinavia slo seg ned i dette området, og vikinger plyndret og ødela mange kirker og klostre, og kirkas organisasjon forfalt. Mange av de skandinaviske nybyggerne ble kristne, men de gjenoppbygde ikke kirkene. Og bispedømmene ble bare svært sakte reetablert. Enda ut på tusen-tallet var det ikke mulig å tvinge gjennom sølibat blant prester der de fantes, og mange mennesker i Nord-England var fortsatt hedninger. Likevel ble engelske klostre lærdomsseter i siste tredel av det tiende århundre, som klostrene i Northumbria hadde vært før vikinginvasjonene tok til. Klosterutviklinga kom etter lokale engelske initiativ, inspirert av klosterbevegelsen som utgikk fra Cluny. Paven hadde ingenting med dette å gjøre. Biskopene og kongene derimot gjorde mye for å utvikle og reformere klostrene. De hadde også stor interesse av dem siden det klostrene var blant de fremste utdanningsinstitusjonene i England på denne tida, og leverte mange av administratorene til både kirka og kongen. Allerede tidlig ble mange etterkommer av vikinger biskopene. Oda, Oskytel og Oswald var alle erkebisper under kong Edgars tid, og de var alle danske. De arbeidet for å forene vikingetterkommerne og de innfødte i England. Kirka og staten var sterkt sammenvevd. Kongen var konge av Guds nåde, og bare ansvarlig ovenfor Gud (og ofte overfor paven), og ikke overfor folket. Videre var det et økonomisk hopehav mellom kirka og kongen, der kirka med sine veldige rikdommer måtte finansiere kongen i tunge stunder.
På første del av tusen-tallet arbeidet erkebiskop Wulfstan for å reformere kirka. Han var engstelig da kong Knut av Danmark ble engelsk konge i 1016 siden Knut ikke var kristen. Men han søkte råd hos paven, og det eneste alternativet var å holde fram i kirka og søke å samarbeide med kong Knut. Det gikk over all forventning. Det var mulig for kirka å utvikle et godt samarbeid med den hedenske kong Knut siden kirka fikk beholde sine privilegier og følge sine lover. Knut regjeringstid ga England en kortvarig periode med fred der kirka fikk mulighet til å gjenoppbygge seg. Knut ble i navnet en kristen da han ble konge, uten at han noen gang anstrengte seg for å leve som en kristen.
På 800-tallet begynte det vest-saksiske kongedømmet Wessex på sin vei mot makt og erobring. På 900-tallet hadde Wessex lagt store deler av England under seg, og kongehuset i Wessex ble akseptert som riktige konger av England. Kongens viktigste støttespillere var gruppen "eoldermenn". På 800-tallet had eoldermennene styrt bare over en enkelt "shire" hver, men utover på 900-tallet kunne betrodde eoldermenn bli satt til å styre over mange "shirer". Dette førte til en bedre koordinering av de militære styrkene.
Den mest kjente engelske kongen som levde på 800-tallet er kong Alfred, som har fått tilnavnet "den store". Han greide å stabilisere Wessex og erobret tilbake områder som vikingene hadde tatt. Kong Alfred var også en kulturperson som tok opp et arbeide med å samle inn og nedskrive historie og annen informasjon. Han møtte Ottar fra Hålogaland og fikk nedskrevet beretningen om ham, og har derfor æren for at den første nordmann vi treffer personlig i en skriftlig kilde er nettopp Ottar fra Hålogaland.
Det angelsaksiske samfunnet hadde vært et jordbrukssamfunn. Kongen og hans famile stod på toppen. Ved midten av 800-tallet var konge-familien i Wessex anerkjent som den engelske kongefamilien. Men det var et råd av ledere som hadde myndighet til å peke ut hvilken av familemedlemmene som skulle bli ny konge ved et tronskifte.
Etter kongefamilen fulgte "eoldermen", den styrende adelen. "Eolderman" var visekonge i et shire. Stillinga var ikke arvelig, men på 900-tallet ble det vanlig at eolderman ble utpekt fra bare et fåtall av de rikeste familiene. Tidlig på 1000-tallet begynte tittelen eolderman å bli avløst av tittelen "eorl", antagelig inspirert av det nordiske "Jarl". Samtidig ble medlemmene av denne klassen mektigere siden det ble færre av dem, hver enkelt fikk større områder å styre over.
Under eoldermen klassen fulgte degnene eller thanene. Degnene var grunnstammen i hæren. Eoldermen klassen stammet fra degnene. De var degner som var utnevnt til eolderman. Degnene var først og fremst krigere. De tjenestegjorde i fyrden, og bygde fort og bruer. Den jorda som de levde av var vanligvis kongens jord. Degnene utgjorde en ganske tallrik klasse. Det var omkring to tusen degner i Wessex og Mercia. De store eorls hadde også sine degner.
Under degnene fulgte ceorls, frimenn, bønder og uavhengige og avhengige landeiere som utgjorde en svært stor del av befolkninga i landet. De var ingen ensartet gruppe. Men de måtte alle betale eller gjøre arbeidstjeneste for den adelen som de hadde over seg. De som stod seg dårligst i ceorlklassen ble kalt gebur og hadde en stor og tung arbeidsplikt, som bestod av flere dager ubetalt arbeid hver veke året rundt til adelsmannen. I tillegg kunne det hende at de også måtte betale både deler av sin egen avling og penger til adelen.
Under geburene var slavene. De var ikke rettsløse, til forskjell fra slavene i de senere koloniene.
Dette likner temmelig mye på et føydalsamfunn, men regnes ikke for å ha vært det av historikerne.
På slutten av 900-tallet begynte vikingetoktene igjen, og med stor kraft. I løpet av Æthelreds (978-1016) tid som konge ble de britiske øyene angrepet først mot Wales, senere mot den engelske sør-vest kysten og i sørøst og London. Og i 990-årene kom store vikingearmeer til å operere mot England; størst av alle var Svein av Danmarks armeer. Vikingene mottok svære summer for utpressing og som løsepenger (Danegeld). Dette var vanlig i den tids krigføring.
I 1013 ble Svein av Danmark anerkjent som konge av England, og Æthelred flyktet til Normandie. Men allerede i 1014 døde Svein, etter bare noen få måneder som konge. Vikingene erklærte sønnen hans, Knut, som konge, mens engelskmennene tilkalte Æthelred fra Normandie. Æthelreds sønn Edmund gjorde opprør mot Æthelred, og delte dermed de engelske styrkene. Æthelred døde i 1016, og også Edmund døde det samme året, og dermed overtok Knut den engelske kongekrona. Knut giftet seg med enka etter Æthelred, Emma. Et år senere døde Knuts bror, Harald, som hadde vært konge av Danmark, og dermed overtok Knut også som konge av Danmark. I 1028 ble Knut uten kamp akseptert som konge av Norge, og han la også deler av Sverige under seg. Knut ble utenlands ansett som en stor hersker på linje med keiseren av det tysk-romerske riket. Keiserens sønn Henrik giftet seg med Knuts datter Gunhild.
Knut døde i 1035, og da gikk hans store rike i oppløsning. Knut hadde valgt ut sin sønn Hardeknut som sin etterfølger som konge over Danmark, England og Norge. Men det brøt ut opprør i Norge, og det forhindret at Hardeknut kunne reise over til England og overta som konge, og derfor valgte engelskmennene Hardeknuts halvbror Harold, som også var sønn av den avdøde kong Knut, til konge. Etter Harolds død i 1040 gjenforente Hardeknut England med Danmark. Men da Hardeknut døde i 1042 gikk det engelske kongedømmet tilbake til den vestsaksiske kongeslekta.
Familien til Earl Godwin kom til å stige til makt og ære og kongsmyndighet. I 1043 giftet Godwins datter Edith seg med kong Edward bekjenneren. Og flere av hennes brødre ble forfremmet til jarler. Senere angret kong Edward bekjenneren at han var i ferd med å gjøre seg avhengig av Godwinson, og forviste i 1051 jarlen og hans familie. Året etter var Godwins familie i stand til å retunere til England og til å tvinge konge til å gi tilbake deres titler og eiendommer.
Godwin døde i 1053, og ble etterfulgt av sin sønn Harold, som ble jarl av Wessex. I 1055 ble Tostig Godwinson, en annen sønn, jarl over Northumbria. I 1057 tilføyde Harold både Mercia og Hereford til sitt jarlsdømme Wessex. Gyrth Godwinson overtok jarledømmet East Anglia og Leofwine Godwinson overtok jarledømmet i East Midlands. Fra nå av styret i virkeligheten Harold Godwinson England, selv om Edward bekjenneren fortsatt var konge.
Edward bekjenneren var oppvokst i Normanndie, og brakte etter hvert mange normannere over til England. Da Edward døde i 1066 ble England uten en voksen mannlig representant for den kongelige familien. Wilhelm, hertug av Normandie, hevdet at Edward hadde lovet ham kongedømmet så tidlig som i 1051. Harald Godwinson, jarl av Wessex, og i mange år kongens høyre hand, hevdet at kongen hadde overgitt kongedømmet til ham på dødsleiet. Tostig, bror til Harald Godwinson ønsket også å bli konge, og startet en kampanje, men ble beseiret og rømte til Skotland.
Wilhelm ble hertug av Normandie sju år gammel. Den avdøde hertugen som Wilhelm var utsett til å bli etterfølger til var Robert, som ble drept på vei heim fra pilegrimsreise til Jerusalem.
Siden Wilhelm ble hertug bare sju år gammel, var han ikke i stand til å styre da han overtok. Det ble urolige tider, og det ble gjort flere attentat forsøk mot Wilhelm. Det var konstant krig i Normandie disse årene, enten mot røverbander, naboer eller opprør. Dette gjorde Wilhelm til en erfaren kriger.
Wilhelm av Normandie begynte å bygge en flåte som kunne krysse kanalen med stort mannskap. Han samlet sammen så mange av de lykkejegerne som fantes i Frankrike og Flandern som mulig som følgesvenner. Harald Godwinson ventet på ham sammen med store styrker i Sør-England. Men vinden var ikke lagelig sommeren 1066, og det varte og det rakk uten at Wilhelm av Normandie kom. I september ga Harold opp å vente lengre på Wilhelm, og sendte styrkene bort og retunerte selv til London. Der fikk han høre at Harald Hardråde hadde angrepet England og allerede hadde landet i Yorkshire. Harold Godwinson samlet sammen en hær og marsjerte nordover. Der hadde allerede krigshandlingene vært i gang en tid. Tostig hadde sluttet seg til Harald Hardråde. 25. september greide Harold Godwinson i et overraskelsesangrep å nedkjempe både Harald Hardråde og Tostig. Men like etter, 28. september 1066 landet Wilhelm fra Normandie på den sør-engelske kysten. I løpet av to veker sikret Harold landet i nord, marsjerte fra Nord-England tilbake til London, reiste en ny arme, og marsjerte til det sørligste England i nærheten av Hastings hvor normannerne hadde etablert seg.
Harold er blitt beskyldt av historikere for unødvendig hastverk, og for ikke å ha tatt seg tid til å reise en hær av hovelig størrelse, men på grunn av unødvendig hastverk ha godt til kamp med en liten hærstyrke.
14. oktober ble de oppdaget av normannerne, som angrep. Begge hærstyrkene var trolig på omkring 6000-7000 mann. Engelskmennene stilte opp på en ås og ventet på at normannerne skulle angripe. Normannerne gjorde flere anfall, men kom ingen vei. Normannernes lykke inntraff da det gikk et rykte om at Wilhelm var død samtidig med det bretonske kavaleriet var på flukt. Saksernes høyre flanke brøt løs og begynte å jage etter da de trodde at de allerede hadde vunnet. Men Wilhelm var ikke død. Han organiserte et motangrep, som var lettere nå siden Harolds formasjoner var brutt opp siden sakserne hadde forlatt sin oppstilling. Wilhelm fikk kavaleriet sitt opp på bakketoppen der det var enklere for kavaleriet å sloss mot fotsoldatene til Harold. Engelskmennene holdt ut og kjempet til Harold ble drept neste morgenen. Da flyktet de.
Siden engelskmennene manglet en leder som kunne mobilisere fortsatt motstand mot Wilhelm, valgte de å akseptere ham som konge. Juledagen i 1066 ble Wilhelm kronet til konge i Westminster Abbey. Snart brøt det ut opprør, men de var ikke koordinert, og ble alle slått ned. Wilhelm gikk grusomt fram mot opprørerne, og la hele landsdeler øde, spesielt i Nord-England. Den engelske overklassens eiendommer ble konfiskert og betraktet som kongens eiendommer. De ble gitt videre til de normannerne som hadde fulgt Wilhelm, og allerede i 1071 var det engelske høgaristokratiet visket ut. England ble styrt av et fransktalende aristokrati.
Allerede i 1075 kom det første opprøret fra dette nye aristokratiet da Roger, jarl av Hereford, og Ralph, jarl av Norfolk, gjorde opprør seg mot kongen. En opprørsk og krigersk overklasse kom til å bli et problem for de engelske kongene.
Wilhelm ga også lover. Wilhelm har fått æren for å ha etablert det engelske jury systemet. I utgangspunktet hadde juryen en domstolsfunksjon. Men etter hvert kom juryen til å bli brukt i flere sammenhenger, og ble etter hvert en del av det engelske styringssystemet, der avgjørelser om mange forskjellige offentlige spørsmål og oppgaver ble tatt av juryer. Juryen var viktig for å fastslå og å etablere faktiske forhold og å frambringe informasjon. Allerede under Wilhelm ble juryer brukt for å avgjøre spørsmål som på kontinentet ble betraktet som administrative. Juryen ble en vesentlig del av det som er kjent som et amatør eller legmanns styresett. Likevel fortsatte de gamle domsstolene å fungere mye som før, og hovedsaklig etter de gamle lovene.
Wilhelms holdning til kirka var også klar, og noe forskjellig fra den samtidige holdninga på kontinentet: Wilhelm hevdet at kongen var overordnet kirka på den måten at kongen hadde overoppsyn med kirka. Han gikk aldri med på at paven på noen måte var overordnet kongen. Likevel var han med på å få mer fart i kirka siden han brakte med seg mange geistelige fra kontinentet som var sterkere påvirket av reformbevegelsene der enn det engelske geistelige vanligvis hadde vært.
For å skaffe seg oversikt over sin eiendom og bedre kunne beskatte den fikk Wilhelm satt opp ei oversikt over all jord i England. Den er kalt for "Dommedagsboka" - the Domesday Book. Å sette opp denne oversikten og å fordele jordeiendommene til det normanniske aristokratiet må ha vært et stort arbeid som må ha krevd betydelige ressurser i form av utdannet personel. Hvor fikk Wilhelm det fra? Det er trolig at det fantes et visst administrativt personel hos den angelsaksiske kongemakta, samt at Wilhelm hentet administrativt personel fra kontinentet. Men normannerne utviklet et mer sentralisert styresett enn det som hadde eksistert under de angelsaksiske kongene.
I tidlig middelalder var kirka den eneste institusjonen som kunne utdanne personel til administrative oppgaver. Da Alfred den store etter freden i 886 begynte å utvikle lærdomsinstitusjoner i England, ved blant annet å samle lærde fra kontinentet og de britiske øyene, la han grunnlaget for utdanningsinstitusjoner som kunne skaffe teknisk personell til kongens administrasjon. Kirka arbeidet også for å utvikle lærdomsinstitusjoner, og tre generasjoner etter kong Alfreds tid tok erkebiskop Dunstan på å seg å utforme lover for England.
Wilhelm ser ikke ut til å ha forandret kongedømmets pengeforvaltning.
Wilhelm ble drept før han fikk mye nytte av det administrative arbeidet som han satte i gang. Han kom i krig med kongen av Frankrike om spørsmål angående Normandie. Wilhelm foretok et overraskelses angrep på byen Mantes. Angrepet lyktes i den forstand at Wilhelm erobret byen, men selv ble han så alvorlig skadet et han døde 9. september i 1087.
Hva betydde normannernes erobring for England? Dette vil vi prøve å undersøke nærmere i neste del. Men det kan sies at det sentraliserte kongedømmet og den nye normanniske overklassen betydde at den tidlige angelsaksiske overklassen mistet sin makt og sine eiendommer. Det sies at det ble økt undertrykkelse i England. Store deler av folket levde allerede i så stor ufrihet og var så hardt utbyttet at det er tvilsomt at de merket videre forskjell. Men på flere måter reduserte Wilhelm aristokratiets makt. Han tillot ikke at jarler rådde over flere "shirer", og han sørget også for at den nye overklassens eiendommer ble spredt over store områder og var oppstykket. På disse måtene ble ingen del av landet dominert av en enkelt mektig mann, som Godwinsonene hadde kunnet dominere England under Edvard Bekjenneren. Kongemakta ble langt sterker i England enn i Frankrike og i Tyskland. Og det ble færre frie menn i England. I Danelagen hadde store deler av befolkninga vært fri, i motsetning til i resten av England.
Siden kongene er så sentrale i denne gamle tida, kan du møte de engelske monarkene, om du ønsker.
Tilbake til Hovedsida.
Dette er skrevet av Tor Førde.