Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Palos de la Frontera ligger i nærheten av Huelva, og var den havnebyen som Columbus reiste ut fra. Palos er i dag en liten by som ligger et stykke inne i landet. Den havna som Columbus reiste ut fra er i dag tørr, for det elveleiet som Palos lå ved er i dag uten vann siden elva Tinto har funnet et nytt løp. Palos ligger i dag noen kilometer fra Rio Tinto; denne elva kalles gjerne bare Tinto. Men i 1492 var Palos en travel liten havneby med omkring 3.000 innbyggere.
Den kongelige forordning som krevde at Palos skulle stå til tjeneste for Columbus med to skip ble lest opp i kirka den 23. mai. Grunnen til at Palos måtte stille med disse skipene var at skip fra Palos hadde røvet portugisiske skip, og som straff hadde Palos blitt dømt til å stille to skip til monarkenes rådighet gjennom et år. Skipene skulle ha utrustning og mannskap som ble betalt av Palos. Columbus var til stede da den kongelige forordning ble lest opp i kirka. Det var også Martin Alonso Quintero Pinzon og Vicente Yáñez Pinzon. Disse to var framtredende borgere av Palos, og det var deres oppgave å organisere reisen på vegne av Palos, og de ventet at dette skulle gjøre dem rike og berømte.
De skipene som Palos gjorde klare var Nina og Pinta. De var små, 55 til 60 tonn store karaveller, hver omkring 70 fot lange, 25 fot brede og 11 fot dype. Begge skipene hadde tre mastre. Pinta tilhørte Gómez Rascón fra en converso familie som hadde vært utsatt for inkvisisjonen og Christóbal Quintero fra en annen sjøfartsfamilie - rederfamilie - i byen. Nina eides av Juan Ninó, og hadde blitt oppkalt etter ham. Han kom fra den litt større havnebyen Moguer som lå litt lenger oppe ved Rio Tinto, og som nå ligger et stykke fra elva. To brødre skulle bli kapteiner på disse to båtene. Columbus leide et tredje skip som han selv skulle føre. Det var Santa Maria, også kjent som Maria Galante. Det var omkring 100 tonn og bygd i Galicia. Den ble leid fra Juan de la Cosa.
Etter å ha funnet skipene begynte Columbus å hyre mannskap, og Pinzons fant de fleste av de åtti mennene som utgjorde mannskapene. De fleste av mannskapene kom fra andre steder ved Tinto, Moguer, Palos og Huelva. Det var også noen få fra Sevilla. Det var flere baskere med i mannskapet og ti fra Cantabria og to portugisere. Fire eller fem var kriminelle som slapp å sone straff ved at de meldte seg frivillige som mannskap. Det var noen kongelige tjenestemenn med på turen.
Martin Alonso Pinzon var en erfaren kaptein. Han var i slutten av førtiårsalderen og litt eldre enn Columbus. Han var den avgjørende personen i forberedelsene. Etter hans død prøvde venner og familie av ham å gi ham æren for at det ble noe av ekspedisjonen og at den fant fram til Amerika. Men det synes å være klart at Pinzon hadde bestemt seg for å prøve å ta kontroll over ekspedisjonen. Han var i slekt med de fleste skipsbyggerne og andre kapteiner i havnene ved Tinto. Han synes å ha tatt beslutninger raskt og å ha vært hensynsløs. Han skapte mange vanskeligheter for Columbus.
Like før soloppgang den 3. august 1492 kastet skipene loss. Det var 26 mann på Pinta, 24 mann på Nina og 40 mann på Santa Maria. De skulle få tusen maravedis i måneden dersom de var erfarne sjøfolk, og 600 dersom de var førstereisgutter. Men det skulle gå mer enn tjue år før hyra ble utbetalt. I 1513 fikk de den avtalte lønna da det kom gull fra Amerika til krona.
De hadde med seg glassperler som de ville bytte bort til de innfødte og salt torsk, bacon, kjeks, mel, vin, olivenolje og vann. Det ser ut til at ekspedisjonen hadde tilstrekkelig med mat med seg.
Columbus hadde også med seg flere timeglass og kompass og en astrolab og kart.
Karavellene var små skip som ofte var mindre enn hundre tonn. Galleiene fra Venezia og Firenze kunne ha vært 300 tonn, og galleiene fra Barcelona og Marseille 400, mens de store handelsskipene fra Genova var 1.000 tonn. Karavellene var ikke bygd for å føre stor last, men for lange sjøreiser eller piratvirksomhet.
Første del av reisen varte i ei veke og gikk til Kanariøyene. Denne delen av seilasen var lettvint siden de hadde vinden med seg. Columbus var nesten en måned på Kanariøyene med de tre skipene. Roret til Pinta måtte inspiseres og riggen til Nina var ikke i orden. Det ble også kjøpt inn mer proviant. Kanariøyene var et godt utgangspunkt for reisen over Atlanterhavet siden vinden derfra blåste i ønsket retning. Kanariøyene var på denne tida med unntak for Tenerife under direkte spansk styre. La Palma hadde blitt okkupert i 1491. Monarkene hadde også gått med på en plan om å erobre Tenerife.
På Kanariøyene kunne Columbus se en interessant kombinasjon av privat forretningsdrift og statlig kontroll. På Kanariøyene ble erobring gjennomført som forretningsforetak med kongelig godkjennelse. Det liknet på det som kom til å bli praksis i Amerika. Det ble bygd sukkermøller der svarte slaver arbeidet, ofte finansiert med kapital fra Genova. De første rapportene til monarkene om mishandling av innfødte kom fra Kanariøyene, for eksempel fra fader Juan Alfonso de Idularen. I en rapport framsto erobreren av Gran Canaria, Pedro de Vera, som en slavehandler og ond og brutal mann. Den innfødte befolkninga på Kanariøyene ble redusert som den også ville bli i Amerika.
Den sjette september forlot Columbus La Gomera. Han seilte vestover. Det var rykter om at portugisiske skip ventet ute i havet for å stoppe ferden, men Columbus møtte dem ikke. Hugh Thomas skriver at Columbus helt fra først av mente at de virkelige fiendene hans var ombord i hans egne skip. Derfor førte han fra den fjerde dagen to sett loggbøker. Den ene var nøyaktig, og i den andre undervurderte han med vitende og vilje den tilbakelagte distansen.
Den 22. september viste Columbus Pinzon et kart. To dager senere var det uro ombord i skipene. Ingen av sjøfolkene hadde noen gang før vært så langt fra land. Noen mente at det var galskap å legge ut på det åpne havet på denne måten. Noen mente at de burde kaste Columbus over bord. Krisen ble overvunnet og de seilte videre i to veker.
Den femte oktober kranglet Columbus og Pinzon. Pinzon mente at de skulle snu mot sør for å komme til Japan, mens Columbus mente at de skulle holde kursen for å komme til China.
Det kom klager fra mannskapet, mange ville vende om. Den tiende oktober sa Columbus at han ville gi en silkekappe til den som først oppdaget land. Men denne dagen så både Columbus og Martin Alonso fugler. Neste natt, med fullmåne, så Juan Rodriguez Bermejo, som var sjømenn på Pinta, en hvit strekning av land, og han ropte Land! Land!. Og neste dag, den 12. oktober, kom de til land.
Columbus kalte øya som de var kommet til for San Salvador. Hugh Thomas skriver at det trolig var den øya som nå er kjent som Watling Island. De innfødte kalte den for Guanahani. Columbus kalte innbyggerne for "indianere" fordi han trodde at han var kommet til India. De virket som enkle mennesker. De var vennlige, og ble senere utryddet gjennom kontakten med spanjolene. De brukte ikke klær.
Columbus sa at han tok øyene i besittelse på vegne av dronninga av Spania, og satte opp flagg med initialene til Ferdinand og Isabella. Han oppfattet ikke dette som en krigersk handling overfor keiseren av China eller Japan eller mogulen som han trodde hersket over dette landet.
Vi har til dels referat og til dels lange sitat fra loggboka til Columbus. Selve loggboka er borte, men Bartolomeo de Las Casas kjente Columbus og fikk tilgang til loggboka og skrev referat av den, og deler av den kopierte han. Her følger en oversettelse av deler av den teksten som Las Casas skrev ned med utgangspunkt i loggboka til Columbus. Der teksten taler i jeg-person er det direkte avskrift av loggboka, og der Columbus omtales som "han" er teksten et sammendrag eller referat som Las Casas har gjort av loggboka.
Her følger en oversettelse av det som Columbus selv skrev ned om sitt første inntrykk av de innfødte han første gang møtte i Amerika:
"For å vinne deres vennskap, siden jeg viste at de var et folk som skulle omvendes og vinnes for vår hellige tro med kjærlighet og vennskap heller enn med makt ga jeg dem noen røde luer og glassperler som de hengte rundt halsen, og mange andre småting. Disse tingene gledet dem sterkt og de ble svært vennlige overfor oss. Etterpå svømte de ut til skipets båter som vi satt i og brakte oss papegøyer og baller av bomullstråd og spyd og mange andre ting som de byttet mot ting som glassperler og bjeller. De byttet faktisk villig bort alt de hadde. Men for meg så virket de som et folk som manglet det meste. De gikk alle nakne som de kom fra mors liv, inkludert kvinnene, selv om jeg bare så en svært ung jente.
Alle mennene som jeg så var unge, jeg så ingen som var mer enn tretti år gammel. De var svært godt bygde med fine kropper og pene ansikt. Håret deres er stritt, nesten som en hests hale, og kort; de bærer det ned over øyenbrynene med unntak for noen få lokker bak som er lange og som de aldri klipper av. De har liknende farge som innbyggerne på Kanariøyene (verken hvite eller svarte). Noen av dem maler seg svarte, andre hvite eller hvilken som helst farge som de kan finne. Noen maler ansiktet sitt, noen hele kroppen, noen bare øynene, noen bare nesen. De bærer ikke våpen og har ikke kjennskap til våpen. For da jeg viste dem et sverd tok de på eggen og skar seg av uvitenhet. De har ikke jern. Spydene deres er laget av stikker. Noen har istedenfor en jernspiss en fisketann og andre har spisser av andre slag. De er ganske høye med fine lemmer og er godt proporsjonerte. Jeg så noen som hadde arr etter sår på kroppen og jeg spurte dem ved hjelp av tegn om hvordan de hadde fått dem og de indikerte til meg at folk kom fra andre øyer nær ved og forsøkte å fange dem og at de forsvarte seg. Jeg antok og antar fortsatt at de kom fra fastlandet for å fange dem for å holde dem som slaver. De skulle bli gode tjenere og er svært intelligente for jeg har observert at de raskt gjentar hva som helst som blir sagt til dem, og jeg tror at de lett kunne gjøres til kristne, for de synes ikke å ha noen religion. Om Gud vil så vil jeg når jeg drar avsted bringe et halvt dusin av dem tilbake til deres Majesteter slik at de kan lære å snakke. Jeg så ingen dyr av noe slag på denne øya med unntak for papegøyer." Dette var admiralens egne ord.
Lørdag 13. oktober.
Ved daggry kom mange av disse menneskene til stranda - alle unge, som jeg har sagt, og alle av god høyde - et veldig fint folk. Håret deres er ikke krøllet men stritt som halen til en hest. Alle har svært brede panner og hoder, bredere enn hos noe annet folk jeg har sett før. Øynene deres er veldig fine og ikke små. De er slett ikke svarte, men har samme farge som folket på Kanariøyene, som det kunne ventes, siden disse folkene bor like langt nord som øya Hierro blant Kanariøyene. De har veldig rette bein og ingen svulmende buk, men velformede kropper. De kom til skipet i båter som er laget av trestammer, som en langbåt skåret ut av en eneste trestamme. De er vidunderlig utskåret i den innfødte stilen og de er så store at førti eller femtifem mann kom i en. Det er andre mindre, noen så små at de bare bærer en mann. De ror dem med ei padleåre som en bakers spade og de går vidunderlig raskt. Dersom en kvelver begynner de alle å svømme og retter den opp. De øser den med gresskar som de bærer med seg. De brakte baller av bomullstråd og papegøyer og spyd og andre ting som det ville bli kjedsommelig å nevne, og bytter dem mot det som blir gitt dem. Jeg fulgte nøye med for å se om de hadde gull og så at noen av dem bar et lite stykke som hengte fra et hull de hadde stukket i nesen. Jeg var i stand til å forstå fra tegnene deres at i sør, enten inne i landet eller langs kysten, var det en konge som hadde store kar laget av det og eide en stor mengde. Jeg forsøkte hardt å få dem til å reise dit men så til slutt at de ikke hadde noen intensjon om å gjøre det. Jeg besluttet å bli der til ettermiddag neste dag og så seile mot sørvest for etter de tegnene som mange av dem gjorde var det land i sør, sørvest og nordvest. De indikerte at menn fra nordvest ofte kom og angrep dem. Så jeg besluttet å reise sørvestover for å søke etter gull og verdifulle steiner.
Øya er ganske stor og svært flat. Den har veldig grønne tre og mye vann. Den har en stor innsjø i midten og ingen fjell og alt er vidunderlig grønt. Folket er veldig behagelig og ivrig etter å ha de tingene vi bringer med. Men de tror at de ikke vil få noe uten at de gir noe i bytte, og de har ingenting å gi i bytte, så de tar det de kan få tak i og hopper ut i vannet og svømmer bort. Men de vil gi alt de eier for hva som helst som blir gitt til dem, og bytter ting til og med for knuste glass. Jeg så en gi seksten baller med bomull for tre portugisiske ceotis (en liten koppermynt) og i disse ballene var det mer enn 25 pund bomullstråd.
Jeg skulle like å forby dette og ikke la noen ta noe bomull uten etter min kommando; og var det noen mengde ville jeg gi ordre om at alt skulle bli tatt til deres majesteter. Det vokser her på denne øya, men på grunn av tidsnød kan jeg ikke gi en nøyaktig beretning om det. Og også her har de gull som henger fra nesene. Men for ikke å kaste bort tida ønsker jeg å reise og se om jeg kan nå øya Chipangu.
Nå når natta faller på reiste de alle til stranda i båtene sine.
Søndag 14. oktober
Ved daggry ga jeg ordre om at skipets båt og båtene til karavellene skulle bli gjort klare, og fulgte kysten av øya i nordøstlig retning for å se den andre og østlige delen og se etter landsbyer. Jeg så to eller tre, og der kom folkene ned til stranda og ropte til oss og takket Gud. Noen ga oss vann, andre forskjellige slag mat, og andre, da de så at jeg ikke ville gå til land, hoppet ut i sjøen og svømte ut. Vi forstod at de spurte om vi kom fra himmelen. En gammel mann gikk i båten, og alle de andre, menn og kvinner, ropte "kom og se menneskene som har kommet fra himmelen; og ta med mat og drikke til dem." Mange menn og kvinner kom, hver hadde med noe og takket Gud, de kastet seg på marka og løftet hendene mot himmelen og ropte mot oss og bad oss til land. Men jeg var redd for å gjøre det for jeg så et stort rev av klipper som gikk rundt hele øya. Innenfor det var det dypt vann der det var nok ankerplass til alle skip i kristenheten. Men innseilinga var veldig trang. Det er sant at det er noen grunner innenfor dette revet, men havet er stille som kildevann.
Jeg gikk for å se alt dette denne morgenen for å gi en beretning til deres majesteter og for å avgjøre hvor det kunne bygges et fort. Jeg så et stykke land som er som ei øy, selv om det ikke er det, der det stod seks hytter. Det kunne gjøres til ei øy på to dager, selv om jeg ikke ser noen nødvendighet i dette siden disse folkene er uten ferdigheter med våpen, som deres majesteter vil oppdage fra de sju som jeg fikk tatt ombord slik at de kan lære språket vårt og vende tilbake. Skulle deres høyheter imidlertid bestemme det kan alle innbyggerne bli tatt til Castilla eller bli holdt som slaver på øya, for med femti menn kunne vi underkue dem alle og få dem til å gjøre alt vi ønsker. Videre, ved den lille øya som jeg har beskrevet er det lunder med de deiligste trær jeg har sett, alle grønne med lauv som våre trær i Castilla i april og mai, og mye vann.
Jeg undersøkte hele denne oppankringsplassen og vendte så tilbake til skipet og satte seil. Jeg så så mange øyer at jeg kunne ikke bestemme meg for hvilken jeg ville besøke først. De mennene som jeg hadde tatt med meg fortalte meg ved hjelp av tegn at det var så mange at det var umulig å telle dem. De nevnte mer enn hundre ved navn. Til slutt så jeg etter den største og bestemte meg for å gå til den, som jeg gjør. Den er omkring fem leagues - en league er omkring tre engelske sjømil - fra øya San Salvador. Alle øyene er svært flate, uten fjell og svært fruktbare. Alle er befolket og fører krig mot hverandre, selv om folkene er svært enkle og ikke ser ville ut.
Mandag 15. oktober
Jeg holdt meg på avstand denne natta av frykt for å nærme meg land før det ble morgen siden jeg ikke visste om det var grunner ved kysten. Ved dagbrudd heiste jeg seil. Etter som øya var mer enn fem leagues borte - kanskje heller sju - og tidevannet var mot meg, var det midt på dagen da vi nådde øya. Jeg fant at den kysten som vender mot San Salvador går i retning nord-sør i fem leagues, og den andre kysten som jeg fulgte går i retning øst-vest i mer enn ti leagues. Og da jeg fra denne øya så en annen og større mot vest heiste jeg seil for å seile hele dagen til det ble natt siden jeg ellers ikke ville ha vært i stand til å nå dens vestlige ende. Jeg kalte denne øya for Santa Maria de la Concepcion. Og det var nesten solnedgang da jeg nådde dette punktet. Jeg ønsket å få vite om det var gull der siden de mennene som jeg hadde tatt med fra San Salvador fortalte meg at her bar de svært store gullringer rundt leggene og armene. Jeg trodde at denne fortellinga antakelig var ei løgn fortalt i håp om å komme seg bort. I alminnelighet var det mitt ønske å ikke passere noen øy uten å ta den i besittelse. Selv om det kan sies at å ha annektert en kan bety å ha annektert alle. Jeg ankret opp og ble der til i dag, tirsdag, da jeg ved daggry nærmet meg stranda med den bevæpnede båten og gikk i land.
Der var det mange mennesker som alle var nakne og lik de på San Salvador. De lot oss gå omkring på øya og ga oss alt som vi spurte om. Men ettersom vinden blåste fra sørøst og jeg ikke ville kaste bort tida gikk jeg tilbake til skipet. En stor kano lå langs sida til Nina, og litt før midnatt hoppet en av mennene fra San Salvador som var i karavellen over bord og gikk i kanoen og padlet bort med den. Noen få minutter senere kastet en annen seg også over bord og svømte etter kanoen som gikk så snart at ingen kunne ta den igjen for den hadde fått et betydelig forsprang.
Så de kom seg til land og forlot kanoen. Flere fra mannskapet mitt gikk i land for å hente dem, og de sprang som skremte høns. Vi tok kanoen som de hadde forlatt ombord i karavellen Nina. En mann med annen liten kano nærmet seg den for å bytte bort en ball med bomull. Siden han ikke ville komme ombord hoppet noen sjømenn ned og grep ham. Jeg hadde sett alt dette og sendte bud etter ham og ga ham ei rød lue og noen grønne glassperler som jeg satte på armen hans og to bjeller som jeg festet til ørene hans. Jeg bad sjømennene om å gi ham tilbake kanoen og sendte ham i land. Og så heiste jeg seil for å seile til den større øya som jeg så i vest og ga ordre til at den større kanoen som Nina tauet skulle slippes løs. Kort etterpå så jeg at den mannen som hadde fått gavene kom til land.
Jeg hadde ikke tatt ballen med bomull fra ham selv om han ønsket å gi den til meg. Folk samlet seg rundt ham og han virket forbauset. Det virket for ham som om vi var gode folk og at den mannen som hadde sluppet unna i kanoen måtte ha gjort oss urett eller så ville vi ikke ha tatt ham med oss.
Det var for å skape dette inntrykket at jeg hadde satt ham fri og gitt ham gaver. Jeg var ivrig etter at de skulle tenke godt om oss slik at de ikke ville være uvennlige når deres majesteter sendte en annen ekspedisjon hit. Alt jeg ga ham var verdt mindre enn fire maravedis.
Så jeg satte seil mot den andre øya omkring klokka ti med en sørøstlig vind. Den er svært stor og, i følge tegnene fra mennene som vi hadde med fra San Salvador, var det mye gull på øya, og de bærer det som ringer på armene og i ørene og nesen og rundt halsen. Den andre øya var omkring ni leagues vest for Santa Maria, og denne delen av kysten dens gikk tilsynelatende fra nordvest til sørøst for opp mot tjueåtte leagues.
I likhet med San Salvador og Santa Maria er den svært flat uten fjell. Alle strendene dens er uten klipper selv om det er noen rev nær stranda. Derfor er det nødvendig å se seg godt fore før man ankrer opp og ikke ankre opp for nær land. Vannet er imidlertid alltid veldig klart og du kan se bunnen. Men et stykke ut fra land er det overalt ved disse øyene så dypt at det ikke er mulig å ta loddskudd. Øyene er alle svært grønne og fruktbare og det blåser milde vinder. Det er mange ukjente ting her på alle øyene siden jeg ikke bryr meg om å gå i land for å undersøke tingene, for jeg er så ivrig etter å finne gull, og siden det på denne øya er tegn på at det er gull her - for de innfødte bærer det rundt armene og beina, og det er sikkert gull for jeg viste dem noen stykker som jeg hadde - jeg kan ikke ta feil, med Guds hjelp, å finne ut hvor det kommer fra.
Da jeg var i midtkanalen mellom Santa Maria og denne andre øya som jeg har kalt for Ferdinandina, fant jeg en mann alene i en kano på vei fra den ene til den andre. Han hadde med seg et stykke av det brødet som de bruker, omtrent på størrelse med en neve, og et gresskar med vann og en bit rød jord som var blitt knadd og noen tørrede blad som de setter stor pris på siden de ga noen av dem til meg som presang. Han hadde også med seg en kurv der det var noen glassperler og to mynter fra Castilla, og dermed kunne jeg vite at han hadde kommet fra San Salvador til Santa Maria og nå var på vei til Ferdinandina. Han kom langs skipet og jeg lot ham få komme ombord som han spurte om. Jeg fikk kanoen hans heiset ombord også og alt han hadde med seg på en sikker måte. Jeg ga ordre om at han skulle få brød og honning og noe å drikke. Jeg skal føre ham til Ferdinandina og gi ham tilbake alle eiendelene hans slik at han kan fortelle ei god beretning om oss. Så, om Gud vil det, deres høyheter, send andre hit, vi skal ta mot dem på en god måte og de innfødte vil kanskje gi oss alt som de eier.
Tirsdag 16. oktober
Vi hadde forlatt øyene Santa Maria de la Concepcion (det var to øyer) omkring midt på dagen med kurs for Ferinandina som virket svært stor i vest. Jeg seilte resten av dagen i liten vind og kunne ikke nå fram i tide til å ankre opp, for vannet var ikke klart nok til at vi så bunnen og man måtte være svært forsiktig for ikke å miste ankrene. Så jeg lå og holdt skipet stille hele natta, og om morgenen så jeg en landsby, og ankret opp utenfor den. Dette var landsbyene til den mannen som vi hadde funnet dagen før da han var midt i kanalen i en kano. Han hadde fortalt så fordelaktig om oss at kanoene svermet rundt skipet hele natta. De ga oss vann og av alt som de hadde. Jeg ga beskjed om at alle av dem skulle på gaver, det var strenger med ti eller et dusin små glassperler og noen små ting av messing som er verdt en maravedi hver i Castilla og noen lærbiter, som de satte stor pris på. Og da de kom ombord fikk de spise melasse. Etterpå klokka ni om morgenen sendte jeg skipets båt til stranda for å hente vann og de viste med glede våre menn hvor det kunne finnes og bar selv fulle flasker til båten. De var glade for å hjelpe oss.
Denne øya er svært stor og jeg bestemte å seile rundt den fordi som jeg forstod at, i den eller nær ved den, var det et gullfelt.......
Folket her er som folket på de andre øyene, både i språk og skikk, selv om de virker mer siviliserte, mer medgjørlige og mer intelligente, for jeg ser at de er bedre i stand til å forhandle om den bomulla og andre ting som de har tatt med seg til skipet enn de andre folkene var. Og på denne øya så jeg bomullsklær som var laget som sjal. Folket er vennligere og kvinnene bærer en liten bit bomull foran som akkurat gjemmer deres private deler.
Denne øye er veldig grønn, flat og fruktbar og jeg har ingen tvil om at de sår og høster indiansk korn og andre avlinger ut gjennom året. Jeg så mange trær som er ulike våre. Mange av dem hadde forskjellige og ulike grener som kommer fra ei rot. De er så ekstremt forskjellige at for eksempel ulike greiner har helt ulikt lauv. På et enkelt tre kan det være fem eller seks forskjellige slag, alle til å skjelne fra de andre. De er ikke podet selv om de kan virke som resultat av poding; tvertimot er de ville og disse folkene dyrker dem ikke.
De har ingen religion og jeg tror at de ville bli svært raskt kristnet for de har rask forståelse.
Fisken her er overraskende ulik vår. De er i verdens fineste farger, blå, gul, rød og alle andre farger, og andre flekket. Fargene er så vidunderlige at alle undret seg over dem og hadde glede av synet. Det er også hvaler. Men jeg så i det hele tatt ikke noe landdyr med unntak for papegøyer og firfisler. En skipsgutt fortale meg at han hadde sett en stor slange. Jeg så ingen sauer eller geiter eller noe annet dyr. Men jeg var der bare i en svært kort tid, for det er nå midt på dagen. Dersom det hadde vært noen ville dyr jeg ikke ha kunnet unngå å se dem.
Onsdag 17. oktober
Midt på dagen heiste jeg seil fra den landsbyen som jeg hadde ankret opp utenfor og der jeg hadde gått i land for å hente vann, for å seile rundt øya Ferdinandina. Vinden var fra sør-sørvest. Det var min intensjon å følge kysten av denne øya fra der jeg var til sørøst siden den går fra nord-nordvest til sør-sørøst. Jeg ville ta kursen mot sør-sørøst siden alle indianerne som jeg hadde ombord og andre som jeg hadde spurt ut forteller meg at sørover fra her ligger øya de kaller Samoet der det er gull. Martin Alonso Pinzon, kaptein på Pinta, der jeg har plassert tre av disse indianerne, kom til meg og sa at en av dem hadde svært tydelig fått ham til å forstå at øya kunne rundes raskere i en nord-nordvestlig retning.
Jeg så at vinden ikke kunne hjelpe meg på den kursen som jeg ønsket å styre og at den var gunstigere for den andre kursen, så jeg styrte nord-nordvest, og da jeg var omkring to leagues fra øyas kapp så jeg en strålende havn med en innseiling, eller to innseilinger, siden det er en holme i midten. Begge innseilingene er svært trange, men den ville ha vært stor nok til å gi ankerplass for et hundre skip dersom den hadde vært dyp og uten klipper og innseilinga også hadde vært dyp. Jeg tenkte det passet å undersøke den nært og ta loddskudd. Derfor ankret jeg utenfor og gikk inn med alle skipsbåtene og vi fant at den var grunn. Da jeg først så det tenkte jeg at det var munningen til ei elv, så jeg hadde gitt ordre om å hente fram vannbeholdere. På land så jeg åtte eller ti mann som raskt kom bort til oss og pekte mot en landsby som lå i nærheten, og jeg sendte mennene mine dit for å hente vann, som de tok. Noen gikk bevæpnet og andre bar vannbeholderne. Ettersom landsbyene var et stykke unna måtte jeg være der i to timer.
I løpet av denne tida gikk jeg blant trærne, som var det nydeligste synet som jeg hadde sett. De var grønne som trærne i Andalucia i mai. Men alle disse trærne er så forskjellige fra våre som dag fra natt og det er også fruktene og plantene og steinene, og alt annet. Det er sant at noen trær er av arter som kan bli funnet i Castilla, likevel var det stor forskjell; men det er mange andre slag som ingen kan si likner på de i Castilla eller kan sammenliknes med dem. Folket var alle av det samme slaget som de som allerede er beskrevet; deres forhold var de samme; de var nakne og av samme høyde. De ga det de eide for det vi måtte gi dem, og jeg så noen skipsgutter som byttet knuste glassbiter mot spyd.
De mennene som hadde hentet vann fortalte at de gikk inn i husene deres og at de var svært rene og godt sopte og at sengene deres og lakenene er som bomullsnett. Disse husene er som store telt. De er høye og har gode skorsteiner. Men av alle landsbyene som jeg så var det ingen med mer enn et dusin eller femten hus. Her fant de at gifte kvinner bærer underbukser av bomull mens jenter ikke gjør det før de blir atten år gamle. Her var det mastiffs og små hunder og her møtte de en mann som hadde et stykke gull i nesen som var omtrent så stort som halvparten av en castellano. De så bokstaver på gullstykket. Jeg ble sint på dem fordi de ikke hadde prøvd å kjøpe det og gitt det som ble forlangte for det slik at vi kunne undersøke det og se hvor det kom fra. De svarte at de ikke hadde våget å kjøpslå om det.
Etter å ha hentet vann gikk jeg tilbake til skipet og heiste seil og fulgte en nordvestlig kurs langs stranda til det punktet der den snur øst-vest. Senere insisterte alle indianerne på at øya var mindre enn Samoet og at det ville være bedre å snu og vende tilbake for å nå den øya snarere. Så stilnet vinden og begynte å blåse vest-nordvest, som var ugunstig for den kursen som vi hadde fulgt. Jeg vendte derfor tilbake og seilte hele natta i øst-sørøstlig retning, noen ganger rett øst og noen ganger sørøst for å holde meg klar av land, siden skyene var tykke og været var tungt. Vinden var spak og jeg kunne ikke komme inn til land for å ankre opp. Om natta falt det tungt regn fra etter midnatt og nesten til daggry, og det er fortsatt skyet med mer regn i vente.
Vi er nå ved den sørøstlige odden til øya hvor jeg håper å ligge for anker til været blir klart. Jeg kan se de andre øyene som jeg skal reise til. Det har regnet praktisk talt hver dag siden jeg kom til disse Indiene. Deres høyheter må tro meg at disse øyene er de mest fruktbare og tempererte og flate og gode i hele verden.
Torsdag 18. oktober
Da været ble klart fulgte jeg vinden og gikk så nært øya som jeg kunne. Jeg ankret opp da det ikke var mulig å gå nærmere, men gikk ikke i land, og ved daggry satte jeg seil.
Fredag 19. oktober
Jeg tok inn ankret ved daggry og sendte karavellen Pinta til øst-sørøst og Nina til sør-sørøst og jeg selv gikk sør-sørøst. Jeg ga dem ordre om å følge disse kursene til midt på dagen og at begge så skulle forandre kurs og slutte seg til meg igjen, og snart, før vi hadde seilt tre timer, så vi ei øy i øst, mot den styrte vi, og alle tre farkostene nådde dens nordlige ende før midt på dagen. Her er ei lita øy og et klipperev på sjøsida mot nord, og et annet mellom dette og øya selv som indianerne som jeg har med meg kaller "Samoet", jeg kalte den Isabela.
Vinden var nordlig og denne lille øya lå på kursen fra Ferdinandina som jeg hadde seilt fra rett mot vest. Jeg fulgte så kysten av denne øya vestover i tolv leagues så langt som til en odde som jeg kalte Kapp Hermoso som er på dens vestlige kyst. Den er i sannhet skjønn, rund og i dypt vann uten noen grunner rundt den. Først er stranda lav og steinet, men lenger borte er det sandstrender som fortsetter langs det meste av denne kysten. Her ankret jeg opp på denne natt til fredag til det ble morgen. Hele denne kysten og hele øya som jeg så er mer eller mindre strand, og selv om de andre øyene er vakre er denne øya den vakreste som jeg har sett. Det er mange trær her, svært grønne og høye, og landet er høyere enn på de andre øyene. På den er det en ås som ikke kan kalles et fjell, men som gjør øya enda mer vakker. Det synes å være mye vann midt på øya. På denne nordøstlige sida vender kysten brått og er dekket tett med svært store trær.
Jeg ønsket å gå inn, ankre opp og gå i land for å se all denne skjønnheten, men vannet var grunt og jeg kunne bare ankre opp et stykke borte fra stranda. Vinden var svært gunstig for å seile til dette punktet der jeg hadde ankret opp, som er kalt for Kapp Hermoso, og vakkert er det. Så jeg ankret ikke i denne bukta etter som jeg så denne grønne og skjønne odden i det fjerne. Alt på disse kystene er så grønt og nydelig at jeg ser på denne fine vegetasjonen, som er ulik fra den i vårt land. Jeg tenker at mange ulike trær og planter vokser der som vil bli høyt verdsatt i Spania for fargestoff og som medisin. Men jeg er trist for å si at jeg kjenner dem ikke. Da vi kom til denne odden blåste angen av blomster og trær ut over havet, og dette var det deiligste i verden.
Neste morgen før jeg seiler bort vil jeg gå på land for å se hva som vokser på denne odden. Det er ingen landsbyer, for den ligger lenger inne i landet, i følge de mennene som jeg har med meg, og det er der den kongen bor som bærer så mye gull. I morgen vil jeg gå langt inn i landet for å finne denne landsbyen og se og snakke med denne kongen, som, i følge tegnene deres, hersker over alle øyene i dette området og bærer mye gull på seg. Jeg fester ikke mye tro til uttalelsene deres siden jeg ikke forstår dem særlig godt, og vet at de er så fattige på gull at enhver liten mengde kongen må ha må virke som mye for dem.
Jeg har kalt denne odden her for Kapp Hermoso og jeg tror at det er ei øy som er skilt fra Samoet og at det er ei anna lita øy som også ligger mellom dem. Jeg undersøkte ikke dette nøyaktig fordi jeg ville ikke kunne gjøre det selv om jeg hadde femti år på meg. Jeg er ivrig etter å se og å oppdage så mye som jeg kan for å vende tilbake til deres høyheter, om Gud vil det, i april. Det er sant at dersom jeg finner en plass hvor det er gull eller krydder i mengder skal jeg vente til jeg har samlet så mye som jeg kan. Derfor fortsetter jeg å seile for å lete etter en slik plass.
Lørdag 20. oktober
I dag forlot jeg ved soloppgang det stedet der jeg hadde ankret opp utenfor den sørvestlige enden av Samoet, som jeg har kalt Cabo de la Laguna. Jeg kalte øya Isabela. Jeg vil styre mot nordøst og øst fra den sørlige og sørvestlige enden mot plassen der, etter det jeg har forstått, landsbyen med sin konge er. Jeg fant at sjøen overalt er så grunn at jeg ikke kunne seile til det punktet, og jeg så at å nærme seg det fra sørvest ville ta meg langt ut av kurs. Jeg bestemte meg derfor for å returnere mot nord-nordøst på samme måte som jeg hadde kommet og rundt øya i den retningen. Vindene er så lette at jeg kunne bare seile langs denne kysten om natta siden det er farlig å ankre opp ved disse øyene utenom i dagslys når du kan se hvor du slipper ankret for bunnen er veldig ujevn og uren. Jeg bestemte meg for å holde meg under seil hele søndagsnatt. Karavellene ankret opp siden de hadde nådd fram til kysten tidligere, og trodde at jeg også ville gjøre det. Men jeg bestemte meg for ikke å gjøre det.
Søndag 21 oktober
Klokka ti nådde jeg fram til Cabo del Isle og ankret opp, og det gjorde også karavellene. Etter at vi hadde spist gikk vi i land. Men det var ingen landsby der - bare et hus der det ikke var folk. Jeg tror at de alle hadde løpt og gjemt seg, for alle tingene deres var der.
Jeg ville ikke tillate at noe ble rørt, men gikk sammen med kapteinene og mennene for å undersøke landet. Selv om alle de andre som vi hadde sett var vakre, grønne og fruktbare så var denne det enda mer. Den har store og veldig grønne trær, og store laguner, og rundt dem står trærne. Sangen fra små fugler er så søt at ingen kunne noen gang ønske å reise bort fra dette stedet. Flokker av papegøyer formørker sola, og det er en fantastisk mangfoldighet av store og små fugler som er svært ulike våre. Trærne er av mange ulike slag, hvert med sin egen frukt, og de har en fantastisk duft. Det plager meg virkelig at jeg ikke kan identifisere dem, for jeg er sikker på at de er verdifulle og jeg vil ta med noen eksemplarer, og også av plantene.
Mens jeg gikk ved en av lagunene så jeg en slange som jeg drepte. Jeg tar skinnet med tilbake til deres høyheter. Så snart vi så den svømte den ut i lagunen og vi fulgte den for vannet var ikke dypt, og vi drepte den med spyd. Den er nesten fem fot lang og jeg tror at det var mange av dem i denne lagunen. Her gjenkjenner jeg aloe, og i morgen skal jeg få et halvt tonn brakt ombord, for de forteller meg at den er svært verdifull. Mens vi lette etter godt vann fant vi en landsby i nærheten, en halv league fra der vi ankret opp.
Så snart innbyggerne så oss løp de bort og forlot husene sine. De gjemte klærne sine og alt de hadde i buskene. Jeg tillot ikke at noe ble tatt. Etterpå nærmet noen få av dem seg oss og en av dem kom ganske nært. Jeg ga ham ei lita bjelle og noen små glassperler, og han var veldig glad. For å fostre vennskapet og be om noe fra dem spurte jeg om vann, og etter at jeg hadde vendt tilbake til skipet kom de til stranda med vann og ga det til oss med glede. Jeg ga ordre om at de skulle få en streng med små glassperler og de sa at de ville vende tilbake neste dag.
Jeg bestemte meg for at alle karene ombord skulle bli fylt med vann. Derfor, så sant været tillater det, vil jeg seile langs kysten av denne øya til jeg har snakket med denne kongen og se om jeg kan få det gullet som jeg hører at han bærer. Etter det skal jeg ta veien til ei større øy som etter de tegnene som indianerne som vi har med oss har gitt oss må være Chipangua. Men de kaller den Colba (Cuba) og sier at det er mange store skip og sjømenn der. Videre skal jeg reise til ei anna øy som de kaller for Bohio (Hispaniola) og sier også er svært stor. Mens jeg er på vei skal jeg også se andre som ligger mellom dem og alt etter som jeg finner gull eller krydder skal jeg avgjøre hva vi så skal gjøre. Men jeg er fortsatt bestemt på å reise til byen Quinsay (Hangchow, som var hovedstaden i storkhanens China som var blitt beskrevet av Marco Polo) for å levere deres høyheters brev til storkhanen og be om hans svar som jeg skal ta med tilbake.
Mandag 22. oktober
Jeg har ventet her hele natta på at kongen på dette stedet eller andre personer som kunne bringe meg gull eller andre verdigjenstander kanskje ville komme. Mange folk kom som var lik folkene på de andre øyene, alle nakne og malte, hvite, røde, svarte og på mange forskjellige måter. De bar spyd og hadde med seg baller av bomull som de ville byttehandle med. De byttet dem bort til noen av sjøfolkene for biter av glass og knuste boller og kar. Noen av dem hadde biter av gull hengende fra nesen, og de byttet det gjerne bort mot små bjeller. Det er bjeller som er laget for å være på haukeføtter, og mot glassperler. Men mengden gull de hadde var veldig ubetydelig. Likevel, uansett hvor lite det er vi gir dem så ser de på ankomsten vår som et stort vidunder. Jeg tror at de tror at vi kommer fra himmelen. Vi tar vann til skipet fra lagunen.
Tirsdag 23. oktober
Jeg skulle like å reise i dag til øya Colba som må være Chipangu etter det indianerne antyder om dens størrelse og rikdommer. Jeg skal ikke være her noe lenger for å reise rundt øya eller reise til landsbyen som jeg hadde intendert, eller for å snakke med kongen. Jeg vil ikke vente lenger siden jeg ser at det ikke er noen gullfelt her, og for å seile rundt disse øyene trenger man vind fra mange ulike retninger, og vinden blåser ikke som man ønsker. Det er best å reise dit det er mye å gjøre og derfor er det best ikke å være her lenger, men å fortsette på kursen vår og oppdage mange land til vi finner et sted som er virkelig lønnsomt. Jeg tror imidlertid at dette stedet er svært rikt på krydder. Jeg er svært lei for at jeg ikke kan gjenkjenne dem, for jeg ser en stor mengde trær som bærer sine egne slag frukt, og de er like grønne nå som trærne i Spania i mai og juni. Det er et tusen slag planter også, alle i blomstring. Men det eneste slaget som jeg gjenkjenner er aloe, som jeg i går ga ordre om at skulle bli brakt ombord og tatt med til deres høyheter.
Jeg har ikke satt ut og jeg tar ikke løs for å seile til Colba siden det ikke er vind, men helt vindstille og mye regn. Det regnet mye i går men det var ikke kaldt. Tvertimot er dagene varme og nettene milde som i mai i Andalucia.
Onsdag 24. oktober
Siste natt ved midnatt tok jeg opp ankeret ved Cabo del Isleo på nordsida av øya Isabela, der jeg har ligget, og satte seil for øya Colba, som folk sier er svært stor og har mye handel. De sier at den har gull og krydder og store skip og handelsvarer og har fortalt meg ved hjelp av tegn at jeg skulle styre vest-sørvest for å finne den, og jeg tror at det er rett for dersom jeg skal tro antydningene til indianerne - jeg kjenner ikke språket deres - så er dette øya Chipangu som det fortelles slike vidunderlige historier om, og som på de globusene som jeg har sett og på kart av denne delen av verden synes å ligge i denne regionen.
Så jeg styrte vest-sørvest til det ble dag, og i morgengryet spaknet vinden og det regnet, som det hadde gjort nesten hele natta, og jeg lå der med veldig lite vind til etter midt på dagen og da begynte det å blåse en rolig vind. Da heiste jeg alle seilene [Columbus regner opp alle seilene]. Jeg holdt kursen videre helt til natta kom. Det blåste nå hardt og jeg visste ikke hvilken kurs jeg skulle følge for å komme til øya Colba.
Jeg ville ikke lete etter den om natta for disse øyene ligger i svært dypt vann og det kan bare bli tatt loddskudd i nærheten av kysten. Bunnen er ujevn med stein noen steder og sand andre steder. Derfor er det bare trygt å ankre opp der du kan se bunnen. Jeg bestemte meg derfor for å fire alle seilene, med unntak for forseilet, og gå videre med det. Etter ei stund ble vinden mye sterkere og jeg tilbakela ei betydelig strekning, noe som forstyrret meg etter som skyene var tykke og det regnet. Jeg ga ordre om at forseilet ble rullet sammen, og den natta seilte vi mindre enn to leagues.
Torsdag 25. oktober
Fra soloppgang og videre utover dagen seilte Columbus i vestlig og sørvestlig retning. Da oppdaget han noen øyer.
Søndag 28. oktober
Columbus hadde seilt i flere dager for å finne Colba. Og han seilte inn i en elvemunning der det ikke var noen grunner eller andre farer. Hele veien langs kysten helt inn til strendene var vannet dypt. Han ankret opp et stykke inn i elva i et svært vakkert og grønt landskap.
Columbus gikk på land, og der fant han to hus som han trodde tilhørte fiskere. I hvert av husene var det en hund som ikke gjødde og nett av palmefibre og liner og fiskekroker av bein og harpuner og annet fiskeutstyr, og mange ildsted. Han trodde at mange mennesker levde i hvert av husene. Han ga ordre om at ingenting skulle bli rørt. Columbus vendte tilbake til båten og fortsatte oppover langs elva. Øya var svært vakker, og den hadde mange dype elver og gode havner.
Da han førte skipet nært opp til land kom to kanoer ut til ham, men de flyktet. Indianerne sa at det var gullfelt der og perler. Columbus forstod at storkhanens skip brukte å komme dit og at de var store og at fastlandet var ti dagsreiser borte. Columbus kalte elva og havna for San Salvador. I dag er dette Bariay Bay på Cuba.
Hernando Colon var sønn av Columbus og deltok på den fjerde ekspedisjonen som Columbus gjorde til Amerika. Hernando skrev biografien til Columbus, og Hernando hadde da tilgang til en stor mengde dokumenter, dagbøker og loggbøker, som hadde tilhørt faren. I det følgende vil jeg oversette noen av kapitlene fra biografien. De er hentet fra den boka om Columbus som J. M. Cohen har satt sammen. Disse kapitlene begynner der Columbus nettopp er kommet fram til Cuba på sin første reise til Amerika.
Kapittel 27
Admiralen oppdager øya Cuba - hva han finner der
.....Da de lokale innbyggerne så skipet rømte de til fjells. Disse ble sett å være mange og høye med avrundede topper og kledd med trær, og de hadde den mest behagelige vegetasjon. Her gjemte indianerne alt som de ikke kunne bære med seg, og deres skyhet hindret admiralen i å lære om naturen til øya. Tatt i betraktning at dersom han gikk i land med mange mann så ville folkets frykt øke valgte han to kristne og en av de indianerne som han hatt tatt med fra øya San Salvador og en annen, en innfødt fra Cuba som tappert hadde rodd til skipet i en liten kano. Han ga dem ordre om å gå inn i det indre av øya og oppdage dens karakter, og behandle innfødte som de måtte møte med høflighet og vennskap. Og for at ikke tida skulle bli kastet bort ga admiralen ordre om at mens de var borte skulle skipet hans ble tatt opp på land og vedlikeholdt....
Kapittel 28
De to kristne vender tilbake og forteller om hva de har sett
Den 5. november, da skipet var reparert og klart til å seile, kom de to kristne og de to indianerne tilbake. De sa at de hadde trengt tolv leagues inn i landet og funnet en landsby med femti hus. Alle var svært store og bygd av tre med tak av halm. Disse husene var runde og formet som telt på samme måte som de andre som de hadde sett. Det må ha vært noen tusener av innbyggere siden alle medlemmene av en familie levde i hvert hus. De viktigste mennene på stedet kom ut for å møte dem og ønske de kristne velkomne og bar dem på skuldrene inn i byen der de fikk et stort hus å bo i. Her ble de satt ned på noen merkelig seter av tre som var utformet som dyr med korte for- og bakpoter og haler som var litt hevet for å støtte ryggen. For å gjøre det behagelig var denne ryggstøtten like bred som setet, og foran var det skåret ut et hode med øyne og ører av gull. De kalte disse setene for dujos eller duchos. Da mennene våre hadde satt seg ned satte indianerne seg øyeblikkelig på bakken rundt dem. Og de kom til dem, en etter en, for å kysse dem på føttene og hendene, i den tro at de hadde kommet fra himmelen. Indianerne ga dem et måltid av kokte røtter som smakte som kastanjer, og ba dem varmt om å bli hos dem, eller i det minste å være der og hvile i fem eller seks dager. For de to indianerne de hadde med som tolker hadde snakket godt om de kristne.
Kort etterpå kom et antall kvinner inn for å se på spanjolene og mennene gikk ut. Disse kvinnene kysset også de fremmedes føtter og hender i beven og undring, som om de var hellige gjenstander, og tilbød de gavene som de hadde med seg.
Da de kristen mente at det var tid for å vende tilbake til skipene ønsket mange indianere å følge dem. Men de ville bare la kongen med en av hans sønner og en tjener få komme, og admiralen tok mot dem med stor ære. De kristne fortalte ham at på tilbakeveien hadde de funnet mange landsbyer der de hadde blitt ønsket velkomne med samme gjestfrihet. Men disse landsbyene eller grendene var ikke mer enn grupper på fem hus.
På stien hadde de møtt et stort antall folk som bar brennende kull for å gjøre opp ild for å brenne visse parfymerte urter som de hadde med seg. På ilden kokte de også de røttene som var den vanlige maten deres. Spanjolene hadde sett svært mange trær og planter som ikke var funnet langs kysten, og en stor mangfoldighet av fugler, svært forskjellige fra våre egne, selv om det var nattergaler og åkerhøner blant dem. De hadde ikke sett dyr med fire føtter med unntak for noen hunder som ikke gjødde. De hadde også sett mange åkrer med de røttene som det var vanlig å spise, og med flere forskjellige typer bønner, og et kornslag som indianerne kalte for maize. Dette kornet har svært god smak når det er laget til, enten stekt eller malt og laget til velling.
De hadde en stor overflødighet av bomull som var spunnet til baller, så mye at et enkelt hus hadde 12.500 pund bomullsgarn. De planter det ikke med hand for det vokser naturlig på markene som roser, og plantene åpner seg spontant når de er modne, men ikke alle i den samme sesongen. For på en plante så de en halvferdig skolm, en åpen og en annen så moden at den var i ferd med å falle av. Indianerne bar etterpå en stor mengde av disse plantene til skipene, og ville bytte en hel kurv mot en lærbit. Merkelig nok så brukte ingen av indianerne bomull til klær, men bare til nett og senger - som de kalte for hengekøyer - og til å veve små skjorter eller kluter som kvinnene bar for å dekke sine private deler. Når indianerne ble spurt om de hadde gull eller perler eller krydder svarte de ved tegn at det var store mengder av alle tre slagene i øst i et land som het Bohio - dagens Hispaniola, som de også kalte Babeque. Men mennene til Columbus forstod ikke klart på denne tida hva de mente.
Kapittel 29
Admiralen slutter å følge nordkysten av Cuba og snur til en østlig kurs mot øya Hispaniola
Da han hadde hørt denne beretningen ønsket ikke admiralen å være lenger i Rio de Mares. Han ga ordre om at en innfødt fra øya skulle bli tatt ombord siden han ønsket å føre en innbygger fra hvert land til Castilla for å fortelle om hvert land og dets natur og produkter. Så et dusin personer - menn, kvinner og barn - ble tatt på en fredelig måte, uten støy eller bråk. Da det ble tid for å seile avgårde med dem kom ektemannen til en kvinne som var tatt til fange, og far til hennes to barn, til skipet i en kano og ba ved hjelp av tegn om at han skulle bli tatt til Castilla han også, slik at han ikke ble skilt fra kona og barna. Admiralen gledet seg svært over denne mannens handlinger og ga ordre om at hele familien skulle bli godt behandlet.
På den samme dagen, 13. november, seilte han på en østlig kurs mot den øya som indianerne kalte for Babeque eller Bohio. Men på grunn av sterk vind fra nord ble han tvunget til å ankre opp på nytt ved Cuba blant noen svært store øyer som lå nær ei stor havn som han kalte for Puerto del Principe. Han kalte havområdet rundt disse øyene for El Mar de Nuestra Señora. Øyene var så mange og lå så nært sammen at det ikke var en kvart league mellom dem. De fleste av dem lå så nær hverandre at det var mindre enn et arkebusskudd mellom dem. Kanalen var så dyp og det var så tett med trær på strendene at det var en glede å seile mellom dem, blant trærne, som var forskjellige fra våre egne. De så mange almacigas, aloer, palmer, med glatte grønne stammer, og atskillige andre tresorter.
Selv om disse øyene ikke var bebodd var det etterlatenskaper etter fiskeres ildsteder langs strendene. For som det senere ble observert så kom det grupper av fiskere fra Cuba i kanoer til disse og utallige andre ubebodde øyer for å fiske og å fange fugler og krabber. Indianerne er vant til å spise urene ting, som store fete edderkopper og hvite ormer som lever i treverk og råtnende substanser. De spiser en del fisk nesten rå, og umiddelbart etter å ha fanget den. Før de koker den river de ut øynene og spiser dem på stedet. De spiser mange slike ting som ikke bare ville få en spanjol til å spy, men ville forgifte ham om han prøvde. De reiser på disse jakt og fiskeekspedisjonene på bestemte tider av året, og reiser fra en grunne til en annen i likhet med sauer som søker nye beitemarker når de blir leie av de gamle.
For å vende tilbake til disse små øyene i Mar de Nuestra Señora, så ser jeg at de kristne drepte med sverd et dyr som likner en grevling og oppdaget mange perlemuslinger i sanden. Da de kastet ut garnene fant de i den tallrike og svært mangfoldige fangsten en fisk som var skapt som en gris og helt dekket med et svært tykt skinn med unntak for på halen som var myk. De la samtidig merke til at i denne sjøen og på disse øyene falt tidevannet lavere og steg høyere enn noe annet sted de hadde vært, og at tidevannet var motsatt av det vi er vant til, for når månen stod i sørøst, på sitt høyeste punkt, var det lavvann.
Kapittel 30
En av karavellene desertere fra Admiralen
.......I løpet av overfarten fra Cuba til Hispaniola fikk Martin Alonso Pinzón vite fra noen indianere som han hadde med som fanger i karavellen sin at det var mye gull på øya Bohio (som var Hispaniola). Drevet av grådighet, på onsdag 21. november, forlot han med overlegg admiralen (Columbus), og ikke som følge av vind og strøm. For vinden kom bakfra og han kunne lett ha sluttet seg til Columbus, men han ønsket ikke å gjøre det. Tvert i mot, fjernet han seg mest mulig. Skipet hans var svært raskt, han seilte hele den torsdagen, og da kvelden falt på hadde han fullstendig forsvunnet, selv om skipene fram til da alltid hadde seilt slik at de kunne se hverandre. Admiralen hadde nå to skip, og siden vinden hindret overfart til Hispaniola bestemte han seg for å vende tilbake til Cuba for å ta med ved og vann i ei havn ikke langt fra Puerto del Principe, som han kalte Santa Catalina.
Mens de hentet vann så han tilfeldigvis i elva noen steiner som viste spor av gull; og i dette området var åsene kledd med furutrær som var så store at det kunne lages skipsmastre av dem. Det var også tømmer for planker, nok til å bygge så mange skip som de trengte. Det var også eiketrær og andre trær av samme type som i Castilla. Admiralen fulgte instruksjonene til indianerne om kursen til Hispaniola, og seilte ti eller tolv leagues mot sørøst langs ei strand der det var mange fine havner og mange vakre elver. Admiralen snakker så fint om sjarmen og skjønnheten til denne regionen at jeg kan ikke gjøre bedre enn å sitere hans egne ord når de beskriver innseilinga hans inn i ei elv som flyter ut i ei havn som han kalte Puerto Santo.
"Da jeg førte skipet foran munningen til havna, som vender mot sør, fant jeg ei elv der det ville være lett å manøvrere en gallei inn; og likevel var innseiling så skjult at den ikke kunne bli sett før vi kom svært nær. Det var så vakkert at jeg var beveget til å seile opp mot strømmen om så bare ei skipslengde. Jeg fant bunn på fem til åtte favners dyp. Jeg fortsatte oppover ei stund. Elva var veldig kald og behagelig og vannet var klart når vi så ned mot bunnen. Det var mange palmer av mangfoldige slag, de største og vakreste som jeg har sett fram til nå, og det var også utallige trær av andre slag, svært store og grønne. De små fuglene og markenes grønnfarge fikk meg til å ønske å være der for bestandig. Dette landet, deres høyheter, er så oppløftende vakkert at det overgår alle andre i sjarm og skjønnhet så mye som dagslyset overgår natta. Jeg ville svært ofte si til mannskapet mitt at uansett hvor hardt jeg prøvde å gi deres høyheter ei fullstendig beretning om disse landene så kunne ikke tunga mi overbringe hele sannheten om dem eller handa mi skrive den ned. Jeg var så forbauset ved synet av så mye skjønnhet at jeg ikke kan finne ord for å beskrive den. For når jeg skriver om andre regioner, deres trær og frukter, deres havner og alle deres andre trekk, så har jeg feilaktig brukt det mest høystemte språk jeg kjenner, slik at alle har sagt at det kan ikke være mulig at det er en annen region som er enda vakrere. Men nå er jeg taus, jeg ønsker bare at noen annen må se dette landet og skrive om det. Når han ser den ekstreme skjønnheten til denne kysten vil han vise seg å være mer heldig enn meg i valget av ord som han vil bruke for å beskrive den.
Da admiralen gikk opp elva med båten så han en kano som var dratt opp på stranda under trærne ved siden av havna og skjult av greinene. Den var hulet ut av en eneste stamme og så stor som en tolv året fusta. I noen hus i nærheten fant de i to kurver som hengte fra ei stang ei vokskake og hodet til en mann, og senere fant de det samme i et annet hus. Våre menn konkluderte med at hodet tilhørte den som hadde bygget huset, men de fant ikke noen som de kunne få noen informasjon fra, for så snart de så de kristne folkene flyktet de fra husene sine og for til den andre sida av havna. Spanjolene fant senere en annen kano som var omkring sytti fot lang og i stand til å ta 150 mann, og den var også hulet ut av en eneste stamme.
Kapittel 31
Admiralen seiler til Hispaniola; første beskrivelse av øya
Etter å ha seilt 107 leagues langs kysten av Cuba kom admiralen til dens østlige ende, som er kalt Alpha. Han reiste videre onsdag den 5. desember for å krysse over til Hispaniola som lå seksten leagues unna. På grunn av lokale strømforhold nådde han ikke til Hispaniola før neste dag da han kom til havna San Nicholas, som han kalte den siden det var dagen til denne helgenen. Dette er ei veldig stor og fin havn, svært dyp og omgitt av mange store trær, men landet er mer fjellendt og lenger borte fra kysten er trærne mindre. Ei elv renner over slettene og ut i havna, og overalt i havna var det store kanoer så store som fustas med femten årer.
Da admiralen ikke kunne samtale med disse folkene fulgte han kysten nordover til han kom til ei havn som han kalte for Concepción, som ligger nesten rett overfor ei lita øy som han kalte for Tortuga, og som er omtrent like stor som Grand Canaria. Da han så at øya Bohio var svært stor, og at markene dens og trærne liknet de som var i Spania, og at mannskapet fanget mye fisk med garn som liknet på dem i Spania, så bestemte admiralen seg for å gi øya et navn som viste til likheten med Spania, og han kalte derfor øya for Hispaniola, og det skjedde søndag 9. desember.
Siden alle var svært ivrige etter å få kjenne naturen til denne øya satte tre kristne avgårde inn i skogen, mens sjømennene fisket ved stranda. De møtte ei gruppe indianere, nakne som alle de hadde møtt tidligere. Så snart de innfødte så de kristne som nærmet seg sprang de avgårde i skrekk til den tetteste skogen. De kristne sprang etter dem, men de var bare i stand til å ta ei jente til fange. Hun hadde et stykke gull hengende fra nesen. Da de førte henne til skipet ga admiralen henne et antall små ting, som glassperler og små bjeller. Han sendte henne så til stranda uskadd, og sendte tre indianere som han hadde tatt med fra ei anna øy og tre kristne for å følge henne til landsbyen hennes.
Neste dag sendte han ni mann i land godt bevæpnet, og de fant ni leagues borte en landsby med mer en tusen hus som var spredt rundt om i en dal. Da innbyggerne så de kristne skyndte de seg alle ut av landsbyen og flyktet inn i skogen. Men den indianske tolken fra San Salvador, som var sammen med våre menn, gikk etter indianerne og ropte oppmuntrende til dem og lovpriste de kristne, og bekreftet at de hadde kommet fra himmelen. De innfødte vendte da beroliget tilbake, og i beven og undring la de hendene sine på hodene til våre menn som et tegn på ære og tok dem med til en fest og ga dem alt som de spurte om uten å kreve noe til gjengjeld. De bad dem være natta over i landsbyen. Men de kristne ville ikke akseptere denne invitasjonen uten først å ha gått tilbake til skipene for å fortelle om det de hadde opplevd og sett, og at landet var svært behagelig og rikt på indiansk mat og at folket var lysere og penere enn noen andre som de hadde sett så langt på andre øyer; og at de var gjestfrie og hadde gode manérer. De sa at det landet som indianerne fikk gullet sitt fra var lenger mot øst.
Da admiralen fikk nyhetene heiste han umiddelbart seilene, selv om vinden var svært ugunstig. Søndag den 16. desember lå de derfor og krysset mellom øyene Hispaniola og Tortuga, og fant en enslig indianer i en liten kano og ble overrasket over at den ikke hadde sunket for vinden var sterk og bølgene gikk høye. De tok ham opp i skipet og tok ham med til Hispaniola der de satte ham på land med mange gaver. Denne mannen fortalte de andre innfødte om spanjolenes snillhet, og sa slike pene ting om dem at mange andre innfødte kom til skipet, men de hadde ingenting av verdi med seg utenom små biter gull som de hadde hengende fra nesene. Da de ble spurt om hvor gullet kom fra indikerte de med tegn at lenger borte var det store mengder av det.
Neste dag kom en stor kano med førti mann fra øya Tortuga til stedet der admiralen hadde ankret opp. På dette tidspunktet var herren, høvdingen, cacique, over denne delen av Hispaniola på stranda med sine menn og kjøpslo over et stykke gull som de hadde med. Da han og hans menn så kanoen satte de alle seg ned som tegn på at de ikke ville sloss. Da sprang nesten alle indianerne aggressivt opp på land og bare høvdingen - cacique - sto opp for å motstå dem. Han sendte dem tilbake til kanoen med truende ord. Deretter plasket han vann på dem og plukket opp noen steiner fra stranda og kastet dem etter kanoene.
Da alle, med tilsynelatende lydighet, hadde vendt tilbake til kanoene plukket høvdingen opp en stein og ga den til en tjener av admiralen og bad ham om å kaste steinen på kanoen for å vise at admiralen var på hans side mot indianerne, men tjeneren lyktes ikke i å treffe for kanoen ble padlet bort med stor fart. Etter dette, mens de snakket om den øya som admiralen hadde kalt for Tortuga, sa høvdingen at det var mye mer gull der enn i Hispaniola, og enda større mengder på Babeque som var fjorten dager borte.
Kapittel 32
Øyas overherre kommer til skipene med stor seremoni
Tirsdag den 18. desember: Kongen som hadde kommet dagen før samtidig med kanoen fra Tortuga, og som var konge i landsbyen som var fem leagues fra det stedet der skipet hadde ankret opp, kom nå ned til kysten like før det var midt på dagen. Noen menn fra skipet var også der. Admiralen hadde sendt dem til land for at de skulle se om det var tegn til gull. Da de så at kongen nærmet seg gikk de for å fortelle dette til admiralen, og de sa at han hadde mer enn 200 mann med seg, og at han ikke gikk men ble båret på en bærestol av fire bærere selv om han var en ganske ung mann. Da de nærmet seg stedet der skipet var ankret opp hvilte kongen litt og gikk over til skipene med sine menn. Admiralen beskrev besøket slik i loggboka si:
"Deres høyheter ville sikkert tenke godt om hans tilstand og respekten som han ble til del, selv om de alle går nakne. Da han kom ombord fant han meg ved bordet der jeg spiste i ruffen, og han kom høflig inn for å sitte ved siden av meg, og lot meg ikke stå opp for å motta ham eller ikke engang å stå opp fra bordet, men insisterte på at jeg skulle fortsette å spise. Da han gikk inn i kabinen ga han signal til sine menn om at de skulle gå ut, noe de raskt gjorde, med all verdens respekt. De satt alle på dekket utenom to i moden alder som jeg antar var rådgiverne hans og som satt ved føttene hans. Jeg tenkte at han ville like å spise litt av maten vår og ga med en gang ordre om at det skulle serveres til ham. Av hver rett som ble satt fram spiste han bare en munnfull, og sendte så resten ut til mennene han hadde med, og de spiste alle. Han gjorde det samme med drikken, som han bare tok opp til leppene, og så sendte ut til de andre. Alt dette ble gjort med vidunderlig seremoniell og med svært få ord. Alt det han sa, så langt jeg forstod det, var svært klart og fornuftig. De to rådgiverne så på ham med den største respekt og snakket for ham og med ham. Da han hadde spist brakte en av de som var sammen med ham et belte som var likt de vi har i Castilla men laget på en annen måte og presenterte det for meg med to stykker av bearbeidet gull som var så tynt at jeg tror at de hadde veldig lite av det, selv om jeg tror at de er svært nær det stedet som det kommer fra og der det er ganske mye. Jeg la merke til at han beundret ei pute som jeg hadde på senga mi og ga den til ham og noen svært fine perler som jeg hadde rundt halsen, og også noen røde tøfler og ei glassflaske med appelsinblomstervann, og han ble vidunderlig glad.
Han og rådgiverne hans var ekstremt triste for at de ikke kunne forstå meg, eller jeg dem. Ikke desto mindre forsto jeg at han sa at dersom det var noe jeg ønsket så stod hele øya til min disposisjon. Jeg sendte bud etter ei pengebok der jeg hadde, som et minne, en gullmynt med portrettet av deres høyheter og viste den til ham og sa, som jeg hadde gjort en av de foregående dagene, at deres høyheter var herrer og herskere over den største delen av verden og at ingen fyrster var større. Jeg viste ham de kongelige bannerne og bannerne av korset, og han beundret dem storlig. Han sa til rådgiverne sine at deres høyheter måtte være store fyrster siden dere hadde sendt meg fryktløst fra et sted så langt borte i himmelen til dette stedet. Annen samtale fant sted mellom dem som jeg ikke forstod noe av utenom at de var svært forbauset over alt.
Da det ble sent og han ønsket å vende tilbake sendte jeg ham på seremonielt vis til stranda med båten og ga ordre til at det skulle avfyres kanonskudd. Da han kom til stranda gikk han opp i bærestolen og dro avsted med mer enn 200 mann, og en av sønnene hans ble båret på skuldrene til en svært viktig høvding. Han ga ordrer om at det skulle bli gitt mat til alle sjøfolkene og til andre menn fra skipet som var på stranda, og at de skulle bli behandlet med stor vennlighet. Etterpå fortalte en sjømann som hadde møtt ham på veien at alle de gavene som jeg hadde gitt ham ble båret foran ham av en ledende høvding og at sønnen hans ikke gikk sammen med ham, men fulgte bak sammen med andre menn. Han la til at en av hans brødre gikk til fots med nesten like stort følge, og lente seg mot skuldrene til to av følgesvennene. Jeg hadde også gitt denne mannen noen små gaver da han kom ned til skipene i følge med broren.
Kapittel 33
Columbus mister skipet sitt i grunnene på grunn av noen sjømenns uforsiktighet. Han får hjelp fra kongen av øya
For å fortsette denne beretningen om admiralens eventyr, den 24. desember var det svært stille uten noen vind med unntak for en lett bris som blåste fra sjøen fra Santo Tomas mot Punta Santa, som han lå omkring en league fra. Ved slutten av første vakt, det ville ha vært en time før midnatt, gikk admiralen ned for å hvile for han hadde ikke sovet på to dager og en natt. Siden det var stille overlot styrmannen roret til en av skipsguttene. "Jeg hadde forbudt dette", sa admiralen, "fra begynnelsen av reisen. Jeg hadde gitt ordre om at uansett om det var vind eller ikke så skulle aldri roret bli overlatt til en gutt. For å si sannheten så kjente jeg meg trygg for grunner og rev fordi på søndag, da jeg hadde sendt båten inn til stranda til kongen hadde jeg passert tre og en halv league øst for Punta Santa og sjømennene hadde sett hele kysten og klippene som går tre leagues fra øst til sørøst fra Punta Santa, og de hadde også sett den passasjen som de kunne gå gjennom. Jeg har aldri noen gang gjort dette under reisen, og ved Guds vilje ved midnatt, da jeg lå i senga mi, i blikk stille med sjøen så rolig som vann i en bolle, gikk alle under dekk og roret ble overlatt til en gutt.
Da skjedde det at en rolig strøm bar skipet på en av disse klippene som kunne ha blitt oppdaget selv om natta siden vannet som bryter over dem kunne høres på lang avstand. Gutten hørte og kjente da at roret skurte, og begynte å rope. Jeg var den første som hørte ham og kom meg raskt opp for jeg forstod før noen annen at vi hadde gått på et rev. Nesten øyeblikkelig kom skipsføreren opp, det var hans vakt. Jeg bad ham og de andre sjømennene om å gå i båten som vi tauet og ta ankeret ombord og ankre henne opp etter akterspeilet. Skipsføreren og noen sjøfolk gikk i båten og jeg trodde at de utførte den ordren som de hadde fått. Men de rodde bort, og skyndte seg til karavellen som lå en halv league unna. Da jeg så at de reddet seg selv i båten og at tidevannet falt og skipet var i fare fikk jeg hovedmasta hogd ned for å lette båten så mye som mulig for å se om vi kunne dra den av revet. Men tidevannet falt enda mer og skipet ville ikke røre på seg og lå heller enda mer på tvers av sjøen. Nå begynte sømmer å åpnes og skroget begynte å fylles med vann. Da kom båten til Nina til for å hjelpe meg. Skipsføreren på Nina hadde nektet å ta ombord de sjøfolkene som hadde flyktet i båten til Santa Maria og den var derfor nødt til å vende tilbake til skipet.
Men jeg kunne ikke se noen måte å redde Santa Maria på, så jeg forlot henne og for til Nina for å redde mennene mine for vinden blåste nå fra landet og natta var nesten over, og vi visste ikke hvordan vi skulle dra henne av revet. Jeg ble værende ombord i karavellen til det ble dag, og så snart som det ble lyst gikk jeg tilbake til skipet. Før dette hadde jeg sendt båten til land med Diego de Arana fra Cordoba, offiseren som hadde ansvar for disiplinen i flåten, og Pedro Guiterrez, deres høyheters tjenestemann, for å informere kongen om det som skjedde, og ba om å komme og besøke ham i landsbyen hans, som han hadde bedt meg om den foregående lørdagen, og sa at jeg hadde mistet skipet mitt på revet. Da kongen hørte denne nyheten gråt han, og viste stor sorg for vår ulykke. Så sendte han alle innbyggerne i landsbyen ut til skipet i mange store kanoer. Så begynte vi å losse skipet og på kort tid hadde vi gjort dekket klart. Slik var den hjelpen som denne kongen ga oss. Etter dette gjorde han selv sammen med broren sin og slektninger alt de kunne både i skipet og på land for å ordne tingene til det beste for oss. Og fra tid til annen sendte han slektninger for å oppmuntre meg slik at jeg ikke skulle fortvile, for han ville gi meg alt han hadde.
Jeg forsikrer deres høyheter at ingen steder i Castilla ville man motta slik stor godhet eller noe som likner på det. Han fikk alle våre eiendeler brakt sammen nær palasset sitt og der ble noen hus tømt for å motta dem. Han utnevnte bevæpnede menn for å holde vakt over dem og de måtte stå vakt hele natta. Og han og alle andre i landet gråt over vår ulykke som om de var svært opptatt av den. De er så hengivne og har så liten grådighet og er på alle måter så vennlige at jeg forsikrer deres høyheter at det er etter min mening ikke noe bedre folk og ikke noe bedre land i verden. De elsker sine naboer som seg selv og deres måte å snakke på er den søteste i verden, alltid blide og smilende. Både menn og kvinner går nakne som de ble født av sine mødre. Men deres høyheter må tro meg når jeg sier at deres oppførsel overfor hverandre er svært god og deres konge holder en vidunderlig prakt, likevel med en viss beskjedenhet som det er en glede å se, som alt her er. De har svært god hukommelse og ber om å få se alt, og spør så om hva det er og hva det brukes til.
Kapittel 34
Admiralen bestemmer seg til å etablere en bosetning ved denne kongens landsby og kaller bosetninga for Navidad
På onsdag 26. desember kom den øverste kongen i landet til admiralens karavelle og viste stor sorg. Han trøstet admiralen og tilbød ham generøst hvilken som helst av sine egne eiendeler som admiralen måtte ønske å få. Han sa at han hadde allerede gitt de kristne tre hus der de kunne ha hva som helst som de hadde reddet fra skipet; og han ville ha gitt dem mye mer om de krevde det. På dette tidspunktet kom et skip med indianere fra ei anna øy og det hadde med noen flak av gull for å bytte til seg bjeller som de satte mer pris på enn noe annet. Sjøfolk kom fra stranda og sa at mange indianere kom til landsbyen fra andre steder og de hadde med seg ting av gull som de ville bytte bort mot ting av liten verdi, og de tilbød seg å hente mer gull dersom de kristne ønsket det. Da den store høvdingen så at admiralen likte gull lovte han å få en stor mengde kjøpt til ham fra Cibao, som var det stedet der det var mest gull.
Han gjorde seg da klar til å gå til stranda, og inviterte admiralen til en fest med søtpoteter og yucca, som er den viktigste maten deres. Han ga admiralen noen masker med øyne og store ører av gull og andre vakre ting som de bar rundt halsen. Han klaget da over karibene som tok folket hans til fange og tok dem med seg for å spise dem. Men han ble mye lystigere da admiralen trøstet ham ved å vise ham våre våpen og lovte å forsvare dem med disse våpnene. Men han ble sterkt forstyrret av kanonen som skremte alle indianerne slik at de falt ned som døde mennesker da de hørte at den ble avfyrt.
Ved å motta slik godhet og slike eksemplarer av gull fra disse folkene glemte nesten admiralen sin sorg over tapet av skipet, for han så det slik at Gud hadde tillatt det å bli til vrak for at han skulle opprette ei bosetning og la noen kristne bli tilbake for å handle og samle informasjon om landet og dets innbyggere, lære språket deres og opprette relasjoner til dem. Slik at når admiralen vendte tilbake med forsterkninger ville han ha folk som kunne gi ham råd om alle ting angående okkupasjonen og erobring av landet. Han ble mer tilbøyelig til dette av det faktum at mange av mannskapet hans sa at de gladelig ville bli værende igjen og tilbød seg å opprette ei bosetning på dette stedet. Han bestemte seg derfor til å bygge et fort av tømmer fra skipsvraket.
Han fikk stor hjelp til dette ved nyheten som kom neste dag, torsdag 27. desember, om at karavellen Pinta lå i elva. For å bli sikker på dette ba han den høvdingen som het Guacanagari om å skaffe en kano med noen indianere for å ta en spanjol med til dette stedet. Da denne mannen hadde gått tjue leagues nedover langs kysten snudde han og kom tilbake, og han hadde ikke noe nytt om Pinta. Følgelig ble en annen indianer som hevdet å ha sett Pinta noen dager tidligere ikke trodd. Likevel sluttet ikke admiralen å arrangere oppholdet for noen kristne som skulle bli tilbake. Alle kjente godheten og fruktbarheten til dette landet siden indianerne tilbød våre menn mange gullmasker og andre ting av gull og fortalte dem om forskjellige distrikt på øya der man kunne finne gull.
Da admiralen var i ferd med å reise gjorde han en avtale med kongen om karibene som han klaget så mye over og var så forskremt av. For at han skulle ha glede av å ha de kristne som selskap og også for å inngi ham frykt for våre våpen fyrte admiralen av en kanon mot sida av Santa Maria, og kula gikk gjennom skipet og falt i vannet, og kongen ble både skremt og imponert. Admiralen viste ham også våre andre våpen, hvordan det ble laget sår med noen og andre ble brukt til forsvar, og fortalte ham at med slike våpen til å forsvare seg trengte han ikke lenger å frykte karibene siden de kristne ville drepe alle. Admiralen sa at han lot disse kristne være tilbake for å forsvare ham, og han ville selv reise tilbake til Castilla for å hente juveler og andre ting som han ville ta med tilbake som gaver. Han ba ham om å være vennlig mot Diego de Araña, sønn av Rodrigo de Araña fra Cordoba. Han forlot disse mennene, Pedro Gutiérrez og Rodrigo de Escobedo, som kommandanter over fortet med trettiseks mann og mange våpen og forsyninger og skipsbåten, og med mange handverkere og fagfolk som var nødvendige for ei bosetning.
Admiralen gjorde så omtenksomme forberedelser for en direkte reise tilbake til Castilla. Han bestemte at han ikke ville gjøre flere undersøkelser siden han nå bare hadde et skip, og om dette var blitt vrak ville deres katolske suverener ikke få kunnskap om disse kongedømmene som han nettopp hadde skaffet dem.
Kapittel 35
Admiralen seiler mot Castilla og møter den andre karavellen med Pinzón
På fredag 4. januar ved soloppgang heiste admiralen seilene med kurs mot nordvest for å unngå revene og grunnene som er ved kysten, og forlot den kristne bosetninga som han hadde kalt Puerto de la Navidad (julehavna) til minne om den dagen da han unngikk farene på havet og nådde land for å begynne denne bosetninga. Disse revene og grunnene strekker seg seks leagues fra Cabo Santo til Cabo de la Sierpe, og går mer enn tre leagues ut i sjøen. Hele kysten går fra nordvest til sørøst og stranda og kystsletta strekker seg fire leagues inn i landet. Bak ligger fjell og store antall store landsbyer, mer tallrike og større enn på andre øyer.
Han seilte så mot et høgt fjell som han kalte Monte Christi. Det ligger atten leagues øst for Cabo Santo. Derfor vil enhver som ønsker å seile til byen Navidad måtte holde seg to leagues ute i havet etter å ha sett Monte Christi og seile vestover i den avstanden fra kysten til han kommer til Cabo Santo. Han vil da være fem leagues fra byen Navidad og vil komme inn gjennom visse kanaler som går gjennom grunnene som ligger utenfor havna. Admiralen syntes at det passet å nevne disse detaljene for at menn skulle kjenne posisjonen til den første kristne byen og bosatte landet i den vestlige verden.
Da admiralen hadde passert Monte Christi seilte han østover mot vinden om morgenen til søndag 6. januar. Fra toppen av hovedmasta ble karavellen Pinta sett på vei mot vest med vinden bakfra. Da hun kom opp til Nina gikk kapteinen hennes, Martin Alonso Pinzón, med en gang ombord på admiralens skip og begynte å forklare hvorfor han hadde forlatt ham, og fant opp mange unnskyldninger og falske grunner. Han sa at han ikke hadde ønsket å gjøre det, men hadde ikke vært i stand til å unngå det. Selv om admiralen visste at det ikke var sant og at Pinzóns hensikt hadde vært uhederlig og husket de frihetene han hadde tatt seg ved mange anledninger så skjulte han tankene sine og aksepterte disse unnskyldningene for ikke å sette hele ekspedisjonen i fare. For alt kunne lett ha vært tapt siden majoriteten av mennene på admiralens skip var sambygdinger av Alonso - mange av dem var til og med slektningene hans.
Sannheten er den at da Pinzón forlot admiralen på øya Cuba seilte han med den intensjonen å gå til øya Babeque der indianerne på skipet hans hadde fortalt at det var mye gull. Da han kom til øya oppdaget han at det de hadde fortalt ham ikke var sant og vendte tilbake til Hispaniola der andre indianere hadde forsikret ham at det var mye gull. Overfarten hadde tatt ham tjue dager og han hadde ikke kommet lenger enn til ei lita elv, som admiralen hadde kalt Rio de Gracia, femten leagues øst for Navidad. Der hadde Martin Alonso holdt seg i seksten dager og samlet mye gull på samme måte som admiralen hadde fått det ved Navidad - ved å bytte det til seg for gjenstander av liten verdi. Pinzón hadde delt halvparten av gullet mellom mennene på karavellen for å vinne deres gunst og holde dem glade og fornøyde med at han som kaptein beholdt resten. Og han prøvde å overbevise admiralen om at han ikke hadde noe kjennskap til noe gull.
Admiralen fortsatte på kursen sin for å ankre opp nær Monte Christi siden vinden forhindret at han seilte videre. Han tok båten opp ei elv sørøst for fjellet og fant i sanden mange eksemplarer av gull, og av denne grunn kalte han det for Rio del Oro. Den ligger seksten leagues øst for Navidad og er mindre enn elva Gualdalquivir ved Cordoba.
Kapittel 36
I Samanagulfen i Hispaniola foregår det første sammenstøtet mellom indianere og kristne
På søndag 13. januar ved Cabo Enamarado, som er i Samanagulfen på Hispaniola, sendte admiralen båten inn til land. På stranda møtte våre menn noen vilt utseende indianere. Pilene og buene deres viste at de var forberedt til krig. Disse indianerne var svært opphisset og også alarmerte. Likevel begynte våre menn å snakke med dem og kjøpte to buer og noen piler. Med stor vanskelighet ble en av indianerne overtalt til å komme med ut til karavellen for å snakke med admiralen, og han holdt en tale til ham som var like vill som utseendet hans. Disse indianerne var mye villere enn noen vi hadde sett før. Ansiktene deres var svertet med trekull som det var deres skikk - skikken deres er å male seg hvit, svart eller rød i en mangfoldighet av mønstre. De bar håret sitt svært langt og holdt bak hodet av et lite nett av papegøyefjær.
Da denne mannen stod helt naken framfor admiralen, som det var vanlig blant de innfødte på disse øyene, snakket han det stolte språket som var vanlig for alle folkene i denne regionen. Admiralen trodde at han var en av karibene og at denne gulfen var den grensen som skilte dem fra resten av Hispaniola, og han spurte ham hvor karibene bodde. Han pekte østover og forklarte med tegn at de bodde på andre øyer der det var biter av guanin - det er gull av dårlig kvalitet - så store som baugen på et skip, og at øya Matinino var befolket av bare kvinner, og at karibene for dit på bestemte tider av året, og dersom disse kvinnene fikk sønner fikk fedrene oppfostre dem. Disse svarene på spørsmålene våre ga han oss med tegn og med få ord som ble forstått av indianerne som vi hadde ført fra San Salvador. Admiralen ga ordre om at han skulle få mat og noen små gaver - glassperler og grønne og røde tøystykker. Han satte ham så tilbake på stranda for at han skulle finne gull til oss, dersom de andre indianerne hadde noe.
Da båten kom til stranda ble den møtt av femtifem indianere som gjemte seg i trærne, alle nakne, og med langt hår bundet tilbake som hos kvinnene i Castilla. Bak hodene hadde de dusker av fjær fra papegøyer og andre fugler. De var alle bevæpnet med pil og bue. Da våre menn hoppet på land fikk indianeren våre de andre indianerne til å legge ned buene og pilene og de store klubbene, de hadde ikke sverd siden de ikke hadde jern. Med en gang de var på stranda begynte de kristne, etter admiralens instruksjon, å kjøpe piler og buer og andre våpen. Men da indianerne hadde solgt to buer nektet de ikke bare å selge flere, men med uttrykk for forakt truet de med å ta spanjolene til fange. De plukket opp buene og pilene som de hadde lagt ned og også snører til å binde mennenes hender med. Men mennene våre var på vakt, selv om de bare var sju stykker, og da de så at indianerne kom framover angrep de dem med all kraft og stort mot, såret en med et sverd og en annen med ei pil. Overrasket over våre menns mot og over de sårene som våre våpen ga tok de til flukt og lot det fleste buene ligge igjen på bakken. Mange av våre menn ville med sikkerhet blitt drept dersom rormannen på karavellen, som hadde fått ansvaret for karavellen av admiralen, ikke hadde kommet til unnsetning sammen med de som var på skipet.
Dette sammenstøtet var ikke admiralen i mot, han var sikker på at disse indianerne var av de karibene som de andre innfødte var så redde for, eller i det minste at de var deres naboer. De er et tappert og modig folk, som det kan bli sett av deres blikk og våpen og også fra deres gjerninger, og admiralen tenkte at når øyboerne lærte hva sju kristne hadde kunnet gjøre mot femtifem veldig ville indianere fra denne regionen ville våre menn i Navidad bli mer respektert og stå høyere i akt og ingen ville våge å plage dem. Senere ut på dagen laget indianerne bål på markene som ei framvisning av motet sitt, for båten hadde vendt tilbake for å se hvordan stemninga deres var, men det var ingen måte å vinne deres tillit på, så båten vendte tilbake.
Indianernes buer er av barlind og nesten like kraftige som buene til franskmennene og engelskmennene. Pilene er tykke og veldig rette og nesten halvannen meter lange. Tippen er ei stikke som er en fot lang og skjerpet og hardnet av ild. I spissen setter de et fiskebein som de dypper i gift.
Onsdag den 16. januar 1493 forlot Columbus Vestindia i godt vær med kurs mot Europa.
****************************************
Her forlater vi den biografien som sønnen til Columbus, Hernando Colon, skrev om sin far. Og vi følger de videre begivenhetene et stykke på vei slik de blir referert av Hugh Thomas. Han skriver om det væpnede sammenstøtet mellom spanjolene og indianere som nettopp er blitt referert, at kanskje var det spanjolene som angrep på jakt etter slaver, for Columbus tok indianere til fange og førte dem til Spania.
Hugh Thomas skriver videre at i framtida kom enhver indianer som motsatte seg spanjolene til å bli betraktet som en kannibal som det var lovlig å ta til fange for å gjøre til slave. Denne forestillingen oppstod fordi krigerske indianere, som motsatte seg spanjolene, i Vestindia ble betraktet som kariber som skulle være kannibaler.
På tilbaketuren til Europa kom skipene i en kraftig storm og de ble skilt fra hverandre. Skipet til Columbus kom til Azorene. Der gikk ti av sjøfolkene i land, og der ble de arrestert av lederen for de portugisiske styrkene på Azorene. Columbus hadde vanskeligheter med å få dem løslatt, men til slutt greide han det ved å vise de dokumentene som han hadde fått med fra monarkene i Spania som viste at han seilte i oppdrag for dem. Columbus fortsatte fra Azorene til Portugal der han kom til Lisboa den 4. mars. Den sjette mars besøkte Columbus kongen av Portugal etter å ha blitt invitert.
Den 9. mars ble det kjent i Spania at Columbus hadde kommet tilbake til Europa. I slutten av mars var det alminnelig kjent at en det var mulig å nå land ved å seile mot vest.
De spanske monarkene sendte et brev til Columbus der de gratulerte ham mens han var på vei til Barcelona. De bad om at Columbus skyndte seg til Barcelona, og de refererte til ham med alle de store titlene som han hadde fått, admiral over Oseanhavet, visekonge og guvernør av Indiene.
Columbus reiste først til Palos og så til Sevilla der han ble hilset i gatene av blant andre den unge Bartolomé de Las Casas, som skulle bli indianernes forsvarere. Da Columbus kom til Barcelona hadde han med seg sju av de indianerne som han hadde tatt til fange.
Martin Alonso Pinzón kom til Spania med Pinta. Han gjorde landgang i Baiona i Galicia, nær Vigo, noen få dager før Columbus kom til Sevilla. Pinzón skrev til monarkene at han hadde funnet det store fastlandet mens Columbus bare hadde funnet noen øyer. Pinzón døde kort tid etter at han hadde kommet til Spania, kanskje av syfilis. Og monarkene ville ta mot Columbus og ønske ham velkommen.
Columbus kom trolig til Barcelona den 21. april. Las Casas sa at gatene var fulle av folk og at monarkene tok mot Columbus som en helt og lot ham sitte sammen med dem og ri sammen med dem i prosesjoner. Columbus ble behandlet med den største ære. Indianerne som Columbus hadde med seg ble døpt, og Columbus ga monarkene gaver fra Amerika.
I boka med utvalgte skrifter av og om Columbus som J. M. Cohen har utgitt er det tatt med et brev som Columbus skrev om reisen sin. Det ble sendt til flere personer. Columbus overdrev til dels da han fortalte om alle rikdommene som han hadde funnet, for blant annet gjennom dette brevet ville han selge sin oppdagelse. Her følger en oversettelse av brevet:
"Siden jeg vet at dere vil bli glade over den store suksessen som Herren har kronet min reise med skriver jeg for å informere dere om hvordan jeg i løpet av trettitre dager krysset fra Kanariøyene til Indiene med den flåten som de mest strålende suverener ga meg. Jeg fant svært mange øyer med store befolkninger og tok dem alle i besittelse for deres høyheter. Dette gjorde jeg ved proklamasjoner og ved å sette opp den kongelige standard. Det møtte ingen motstand.
Jeg kalte den første øya som jeg fant San Salvador til ære for vår Herre og Frelser som har gitt meg dette miraklet. Indianerne kaller den Guanahani. Den andre øya kalte jeg Santa Maria de Concepción, den tredje Ferdinandina, den fjerde Isabela og den femte Juana; slik ga jeg alle et nytt navn.
Da jeg nådde Cuba fulgte jeg kysten vestover og fant den så utstrakt at jeg trodde at dette måtte være fastlandet, provinsen Cathay. Siden det ikke var byer eller landsbyer langs kysten, men bare små grupper med hus der innbyggerne flyktet så snart vi nærmet oss fortsatte jeg på kursen min, og trodde at jeg utvilsomt ville komme til noen store byer. Vi fortsatte mange leagues men fant ingen forandring, utenom at kysten førte meg nordover. Dette ønsket jeg å unngå siden vinteren nærmet seg og planen min var å reise sørover. Etter som vinden bar meg videre besluttet jeg at jeg ikke ville vente på værforandring, men vende tilbake til en bemerkelsesverdig havn som jeg hadde sett. Herfra sendte jeg to mann inn i landet for å oppdage om det var en konge der eller store byer. De reiste i tre dager og fant bare et stort antall små landsbyer og store antall folk, men ingenting mer substansielt. Derfor vendte de tilbake.
Jeg forstod fra noen indianere som jeg hadde tatt til fange andre steder at dette var ei øy, og så fulgte jeg kysten dens i 107 leagues til det østligste punktet. Derfra så jeg ei anna øy atten leagues mot øst som jeg kalte Hispaniola. Jeg krysset over til denne øya og fulgte dens nordlige kyst østover i 188 leagues sammenhengende, som jeg hadde fulgt kysten av Cuba. Alle disse øyene er ekstremt fruktbare og denne er det spesielt. Den har mange store havner finere enn noen jeg kjenner i kristne land, og mange store elver. Alt dette er vidunderlig. Landet er høyt og har mange rekker av åser, og fjell uten sammenlikning finere enn dem på Tenerife. Alt er svært vakkert og mangfoldig utformet, og alt er tilgjengelig. De er kledde med høye trær av forskjellige slag som synes å nå opp til himmelen. Jeg har hørt at de aldri feller lauvet, som jeg godt kan tro, for jeg så dem så grønne og deilige som de er i Spania i mai. Noen var i blomst, noen bar frukt og andre var i ulike stadier i henhold til sin natur. Det var november, men overalt jeg gikk sang nattergaler og mange andre fugler. Det var palmer av seks eller åtte forskjellige slag - et vidunderlig syn på grunn av deres store mangfold - og de andre trærne, frukt og planter er like vidunderlige. Det er utmerkede furuskoger og brede fruktbare sletter, og det er honning. Det er mange slag fugler og ulike slag frukt. I det indre er det gruver og en svært stor befolkning.
Hispaniola er et vidunder. Fjellene og åsene, slettene og engmarkene er både fruktbare og vakre. De passer svært godt til åkerbruk og til husdyrhold av alle slag, og det er gode steder til å bygge byer og landsbyer. Havnene er utrolig fine og der er mange store elver med brede kanaler og de fleste inneholder gull. Trærne, fruktene og plantene er veldig forskjellige fra de på Cuba. På Hispaniola er det mange slag krydder og store gruver for gull og andre metaller.......
Innbyggerne på denne øya, og i hele resten som jeg oppdaget eller hørte om, går nakne som de ble født fra mors liv, både menn og kvinner. Noen få av kvinnene dekker imidlertid et eneste sted med et lauvblad eller et stykke bomull som de vever til dette formålet. De har ikke jern eller stål eller våpen og er ikke i stand til å bruke dem, ikke fordi de ikke er sterke og velbygde, men fordi de er forbausende ydmyke. Alle våpnene de har er stokker som er skåret ved såtiden. På enden av stokken fester de ei stikke som er spisset, men de har ikke mot til å bruke dem, for svært ofte når jeg har sendt to eller tre menn til en landsby for å samtale med dem har et stort antall av dem kommet ut. Men så snart de så mine menn flyktet de øyeblikkelig, en far venter ikke engang på sin sønn. Alt dette er ikke fordi vi har skadet noen av dem; tvert i mot, over alt der jeg har gått og vært i stand til å ha samtale med dem har jeg gitt dem noen av de forskjellige tingene jeg hadde, tøyplagg eller andre artikler, og ikke mottatt noe igjen. Men de har likevel fortsatt å være uhelbredelig forskremte. Det er sant at når de har blitt forsikret og mistet frykten sin er de så gjestfrie og gavmilde med eiendelene sine at ingen som ikke har sett det ville tro det. Dersom man spør om noe sier de aldri nei. Tvert i mot tilbyr de å dele med hvem som helst med tydelige hjertelige følelser, og de er øyeblikkelig fornøyd med hvilken som helst liten ting, verdifull eller verdiløs, som blir gitt til dem. Jeg forbød mennene mine å gi dem glasskår og knust keramikk, selv om de satte like stor pris på dette som på de fineste juveler. Det var kjent at en sjømann hadde fått gull som veide to og en halv castellanos for en bit snøre, og andre fikk mye mer for ting av enda mindre verdi. For nye blancas [en mynt] ville de gi alt de eide, selv to eller tre castellanos av gull eller en arroba eller to av spunnet bomull. De tok til og med biter av knuste tønneband fra vinfatene og, enkle som dyr, ga hva de hadde. Dette virket galt på meg og jeg forbød det.
Jeg ga dem tusen pene ting som jeg hadde med for å vinne deres kjærlighet og gjøre dem tilbøyelige til å bli kristne. Jeg håpet å vinne dem til kjærligheten og tjenesten til deres høyheter og hele den spanske nasjon og å overtale dem til å samle og gi oss de tingene som de har i overflod og som vi trenger. De har ingen religion og er ikke avgudsdyrkere; men alle tror at makt og godhet er i himmelen og de er fast overbeviste om at jeg har kommet fra himmelen med disse skipene og folkene. I denne troen ga de meg en god mottakelse overalt, med en gang de hadde overvunnet frykten sin; og dette er ikke fordi de er dumme - langt fra det, de er menn av stor intelligens, for de navigerer alle disse sjøene, og gir en vidunderlig god beretning om alt - men fordi de aldri har sett menn i klær eller skip som disse.
Så snart jeg kom til Indiene tok jeg noen innfødte fra den første øya jeg oppdaget, og ville ha dem til å utforske og informere meg om tingene i disse områdene. Disse mennene forstod oss snart, og vi dem, enten ved tale eller tegn og de var svært nyttige for oss. Jeg har dem fortsatt med meg og til tross for alle de samtalene de har hatt med meg er de fortsatt av den mening at jeg kommer fra himmelen, og de har vært de første til å proklamere dette overalt vi har reist. Så har andre løpt fra hus til hus og til nabolandsbyene og ropt: "Kom, kom og se folkene fra himmelen", og så, med en gang de er forsikret om oss, har alle kommet, menn og kvinner på samme vis, og ikke en, gammel eller ung, har blitt værende tilbake. Alle har brakt oss noe å spise og drikke og utvist stor kjærlighet. På alle øyene har de mange kanoer som våre fustas med årer.
De er alle av varierende størrelse, noen er store som en fustas på atten tofter. Men de er ikke så brede siden de er hulet ut av et eneste tre. En fustas ville ikke være i stand til å holde følge med dem for de blir rodd med utrolig fart. De reiser i dem og transporterer sitt gods mellom øyene i dem, som er utallige. Jeg har sett noen av disse kanoene med åtti menn i dem, alle roende.
På alle disse øyene så jeg ingen forskjell i utseendet til folket, deres skikker eller språk. På den andre siden forstår alle hverandre, noe som vil være av enestående hjelp i arbeidet med å omvende dem til vår hellige tro, som jeg håper at deres høyheter vil beslutte, siden de er svært godt disponert for det.
Jeg har allerede fortalt om min reise på 107 leagues i en rett linje fra vest til øst langs kysten av Cuba, og i følge dette regner jeg med at den øya er større enn England og Skottland tilsammen. [Feil]
En av disse provinsene heter Avan og der er folk født med haler, og disse provinsene kan ikke ha en lengde på mindre enn femti eller seksti leagues i følge den informasjonen som jeg har fått fra indianere som kjenner alle øyene.
Den andre øya, Hispaniola, er større i omkrets enn hele Spania fra Collioure til Fuenterabia i Baskerland, siden jeg reiste langs den ene sida i 188 store leagues i rett linje fra vest til øst.
Disse øyene er rikere enn jeg enda kan vite eller kan si og jeg har tatt dem i besittelse i deres majesteters navn og holder dem alle på deres vegne og de står så fullstendig til deres disposisjon som kongedømmet Castilla. På denne øya Hispaniola har jeg tatt en stor by i besittelse, og den er svært høvelig plassert for gullfeltene og kommunikasjonen med fastlandet både her og der i territoriene til storkhanen, som det vil bli en svært lønnsom handel med. Jeg har kalt denne byen Villa de Navidad og har bygd et fort der. Dets befestninger vil nå bli fullført og jeg har latt et tilstrekkelig antall menn være der for å fullføre dem. De har våpen, artilleri og forsyninger for mer enn et år, og en fusta, altså en kyndig handverker som kan bygge dem.
Jeg har etablert varmt vennskap med kongen i landet, så mye at han var stolt over å kalle meg og behandle meg som en bror. Men skulle han endre sin holdning og angripe mennene i La Navidad så vet han og folkene hans ingenting om våpen og går nakne, som jeg allerede har sagt, de er det mest ydmyke folk i verden. Faktisk ville de mennene som jeg lot være tilbake være mange nok til å ødelegge hele øya, og øya har ingen farer for dem så lenge som de er disiplinerte.
På alle disse øyene er mennene tilsynelatende fornøyd med en kvinne, men høvdingene eller kongen deres har lov til å ha mer enn tjue. Kvinnene ser ut til å arbeide mer enn mennene og jeg har ikke vært i stand til å finne ut om de har privat eiendom. Så langt som jeg kunne se så var alt det en mann hadde delt blant hele resten og dette gjelder spesielt mat.
Jeg har ikke funnet de menneskelige monstrene som mange mennesker ventet. Tvert i mot er hele befolkninga veldig godt skapt. De er ikke negre, som i Guinea, og håret deres er rett, for der de lever slår ikke solstrålene for hardt, men de er likevel sterke til tross for det faktum at Hispaniola er 20 til 22 grader fra ekvator.
Det er høge fjell på disse øyene og det var veldig kaldt denne vinteren, men de innfødte er vant til dette og tåler været takket være maten sin, som de spiser godt krydret. Jeg har ikke funnet noen monstre og har ingen rapport om noen med unntak for ei øy som heter "Qearis", som er den andre når du nærmer deg Indiene fra øst, og som er bebodd av et folk som er betraktet som ekstremt vilt og som spiser menneskekjøtt. De har mange kanoer som de reiser mellom øyene i Indiene i, og de røver og tar alt de kan. De er ikke mer vanskapt enn andre innfødte i Indiene, selv om de har den vanen å bære håret like langt som kvinner. De har pil og buer av samme type som de andre, med splinter av tre i tippen, av mangel på jern. De oppfører seg rått og vilt mot de andre folkene men jeg tar ikke mer hensyn til dem enn til resten. Det er disse mennene som har forhold til kvinnene på Matinio der det ikke er menn og som er den første øya du kommer til på veien fra Spania til Indiene. Disse kvinnene driver ikke med kvinnelige sysler, men bruker pil og bue som mennene, og væpner og beskytter seg med plater av kobber, som de har mye av.
På ei anna øy, som jeg har blitt fortalt er større enn Hispaniola, har folket ikke hår. Her er det en stor mengde gull, og herfra og fra de andre øyene har jeg indianere med meg som bevis.
Som konklusjon, og for bare å snakke om resultatene fra denne raske reisen, kan deres høyheter se at jeg vil gi dere så mye gull som dere krever dersom dere vil gi meg litt mer hjelp. Jeg vil også gi dere all den krydder og bomull dere ønsker, og når det gjelder mastikk, som så langt bare er funnet i Hellas og på øya Chios, og som myndigheter i Genova har solgt til sin egen pris, så vil jeg bringe tilbake så store laster som deres høyheter bestemmer. Jeg vil også bringe så mye aloe som de ber om og så mange slaver, som vil bli tatt blant avgudsdyrkerne. Jeg tror også at jeg har funnet rabarbra og kanel og det vil være tallrike andre ting i tillegg som folkene som jeg har latt være tilbake vil oppdage. For jeg ble ikke værende noe sted utenom når jeg ble oppholdt av vindstille med unntak for i byen Navidad som måtte sikres og etableres. Faktisk skulle jeg ha gjort mye mer dersom skipene hadde vært mer tjenestedyktige, men dette er nok.
Slik gir den evige Gud, vår Herre, til alle de som går på hans veier seier over tilsynelatende umuligheter, og denne sjøreisen var først og fremst en seier av dette slaget. For selv om det har vært mye snakk og skriving om disse landene så var alt bygd på gjetninger uten synlig bevis. De som aksepterte historiene dømte faktisk ut fra løst snakk heller enn på handgripelig informasjon. Så hele kristendommen vil bli gledet over at vår Forløser har gitt seier til vår mest strålende konge og dronning og deres kongedømmer i denne store saken. De skulle holde store feiringer og gi takksigelser til den hellige treenighet med mange store bønner for den store triumfen som de vil ha ved omvendelsen av så mange folk til vår hellige tro og for verdslige fordeler som vil følge, ikke bare for Spania, men hele kristendommen vil få oppmuntring og fortjeneste.
Dette er en kort beretning om fakta.
Skrevet på karavellen utenfor Kanariøyene.
15. februar 1493
Til deres disposisjon - ADMIRALEN
Etter at dette ble skrevet, da jeg allerede var i spanske farvann, ble jeg slått av en sånn sterk sør-sørvest vind at jeg var tvunget til å lette skipet, men i dag ved et stort mirakel kom jeg til havna Lisboa, og fra den bestemte jeg meg til å skrive brev til deres høyheter. Ut gjennom Indiene har jeg alltid funnet vær som var som været i mai; jeg reiste dit i løpet av trettitre dager og vendte tilbake i løpet av tjueåtte. Jeg møtte ingen stormer med unntak for disse som oppholdt med i fjorten dager, da jeg stod av været. Sjøfolkene her sier at det har aldri vært en så dårlig vinter eller så mange tapte skip.
Skrevet den 4. mars
************************************
Dette brevet som Columbus hadde skrevet ble trykt og offentliggjort flere ganger både i Roma og i Paris og i Barcelona og i Antwerpen og i Basel. Brevet sirkulerte vidt i Europa.
Columbus trodde fortsatt at han hadde kommet til India, men det var ingen alminnelig enighet om dette. En kommentator i Firenze skrev at det var en annen verden på motsatt side av kloden som var blitt oppdaget. Tanken om at det fantes et ukjent kontinent på motsatt side av kloden var ikke ny, og den var levende og det ble skrevet om den. Peter Martyr skrev at Columbus hadde vært på ukjente steder hos antipodene. I et brev til kardinal Ascanio Sforza den første november 1493 skrev Peter Martyr at Columbus hadde vært i novi orbis - en ny verden.
Monarkene visste at Columbus hadde oppdaget noe nytt, men de utfordret ikke den forestillinga Columbus hadde om at han hadde vært i India, men lot ham beholde denne forestillinga.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net.
Til første del av denne teksten om Columbus
Til Neste Del av denne teksten om Columbus
Kilder for dette kapitlet er: