Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Keiser Trajan døde i 117. Hadrian var deretter keiser fra år 117 til 138. Trajan hadde ført store kriger i Asia og på kontinentet, men i Britannia hadde regimet hans vært preget av tilbaketrekning og konsolidering. Hadrian førte ikke videre den ekspansjonistiske politikken til Trajan. Tvert i mot ga Hadrian opp de asiatiske erobringene til Trajan, som i Mesopotamia, og konsentrerte seg om å konsolidere imperiet. Hadrian reiste rundt i imperiet og inspiserte grensene. Han hadde stor interesse for provinsene. Under Hadrian hadde Romerriket fred.
Hadrian besøkte Britannia i året 122. Det året utnevnte han sin venn Aulus Platorius Nepos til guvernør. Da Hadrian kom til Britannia hadde det nylig vært krig der, men vi vet ikke mer om dette. Hadrian hadde trolig med seg en ny legion til Britannia, VI Victrix.
Hadrian er kjent for den muren som han lot sette opp fra havet i vest til havet i øst som en grense mot nord. Både den sjette, den andre og den tjuende legionen var opptatt av arbeidet med å bygge Hadrians mur. Denne grensebefestningen var den mest forseggjorte i den romerske verden. Peter Salway skriver at muren egentlig ikke var en grense, men en måte å utøve kontroll på. Muren var ikke den nordligste grensen, for romerne hadde mange utposter lenger nord og kontrollerte land nord for muren. Men ved hjelp av muren og porter i muren og vakthold ved muren og ved portene kunne trafikken mellom nord og sør kontrolleres.
Muren kunne bygges inn i terrenget på en slik måte at murens virkning som barriere ble forsterket. Det går elvedaler nesten sammenhengende fra kyst til kyst der muren ble bygd. I bunnen av disse dalene hadde Stanegate gått, den veien som tidligere hadde tjent som grense, og som det hadde blitt bygd festninger langs. Den nye linjen lå på høydedraget nord for dalbunnen som Stanegate gikk i. I omkring to tredjedeler av strekningen fra øst til vest ble muren bygd på høydene slik at den hadde oversikt over landskapet mot nord.
Byggeplanene for muren ble forandret mange ganger. Den opprinnelige planen var å opprette en linje foran de viktigste garnisonene. Muren selv begynte i øst, og var fra først av planlagt å være av stein, 3,1 meter bred og omkring fire meter høy. Det er ikke klart om det var en sammenhengende vei langs toppen av muren. Deler av muren ble bygd av torv. Ellers ble muren bygd av kalkstein og sandstein. Torvmuren var 6,2 meter bred og kanskje 3,7 meter høy. Foran muren var ei grøft. Den garnisonen som patruljerte muren brukte små fort, kjente som "milecastles", som lå ei romersk mil (1,4 km) fra hverandre langs muren. Det var to tårn mellom hvert par av disse små fortene. Tårnene var fra begynnelsen av bygd av stein, mens fortene var av torv og tømmer. Muren ble bygd over North Tyne på steinbruer.
I vest ble det bygd festningsverk langs kysten siden det var lett å krysse over fra nord til sør over Solway Firth. Kysten var likevel ikke så tungt og tett befestet som selve muren.
Den første store modifikasjonen kom mens den sentrale delen av muren ble bygd. Bredden på muren ble redusert til 2,5 meter, og garnisoner ble ført fram til muren. Fortene langs Stanegate ble i noen tilfeller oppgitt. De nye planene tyder på at muren ble gjort om fra et kontrolltiltak, en patruljert barriere, til en konstruksjon som kunne tjene som utgangspunkt for angrep mot nord. Det ble bygd flere fort inn til muren, og de fikk åpninger gjennom muren som kunne brukes som utgangspunkt for angrep mot nord.
En svært kostbar forandring var at det som ble kalt for "Vallum" ble bygd. Det var ei enorm grøft og voller som ble bygd sør for muren og langs muren, og som ga muren beskyttelse mot sør. Denne grøfta var 6,2 meter bred og 3,1 meter dyp med en flat bunn som var 2,5 meter bred. Langs grøfta, på hver side av den, gikk en stor voll som var 6,2 meter høy. Dette byggverket var sammenhengende fra kyst til kyst. Det skulle trolig hindre uautorisert opphold i den militære sonen. Det var bare mulig å passere Vallum der det var fort som bevoktet passasjen, eller langs de store gjennomfartsveiene nord for Carlisle og Corbridge. Porter gjorde det mulig å holde streng kontroll. Muren inkludert Vallum var et svært kostbart prosjekt, og dyrere enn først antatt.
Det har vært antydet at det foregikk harde kamper ved muren mens den ble bygd siden Sextus Julius Severus ble utnevnt til guvernør i Britannia omkring år 131, siden Severus var en av Hadrians fremste generaler. Muren kuttet gjennom områder og forbindelseslinjer som ble brukt av folkene som levde både nord for og sør for muren. I 132 eller 133 ble Severus overført til Judea for å slå ned et stort opprør der. Severus ble etterfulgt som guvernør i Britannia av P. Mummius Sisenna.
Det ble gjort mange forandringer av planene for bygging av muren mens byggearbeidene foregikk, og deler av muren ble bygget på nytt. Og det ble bygd flere fort langs muren enn opprinnelig planlagt. Deler av muren som opprinnelig var bygd av torv ble bygd på nytt av stein; det gjelder strekninga fra Irthing til "Red Rock Fault".
Muren splittet den innfødte befolkninga i Penninene fra befolkninga i Southern Uplands og Cheviot Hills. Og den førte til at faste bosetninger kunne vokse og være tryggere i området som ble kontrollert av garnisonene ved muren. Det største fortet ved muren var ved Stanwix ved Carlisle, der hovedveien til Skottland passerte gjennom muren. Det er mulig at kommandanten på Stanwix også var den øverste offiser ved muren. Stanwix ligger sentralt i anlegget, som strakte seg fra Ravenglass ved havet i vest til Wallsend i øst.
***********************************
Neil Faulkner skrev at da Hadrian overtok som keiser etter Trajan var Romerriket utmattet etter de langvarige og store krigene som Trajan hadde ført i Asia og mot Dacia. Derfor oppga Hadrian erobringene til Trajan; det kostet rett og slett for mye å prøve å holde på dem. Hadrian ga opp den tradisjonelle romerske politikken med erobring og plyndring av stadig nye folk. Grensene ble forsøkt frosset i stein, og det romerske imperiet søkt omskapt fra romerske erobringer til et samfunn der erobringene, provinsene, ble verdsatt som partnere. Derfor var Hadrian stadig ute på reise ute i provinsene, i stadig arbeid for å initiere store og monumentale byggearbeider, både militære og sivile, som skulle markere romersk kultur og tilstedeværelse.
Skottland var allerede blitt oppgitt og Trajans grense mot nord gikk ved Stanegate, mellom Newcastle og Carlisle. Faulkner vurderer muren som et feilslag. Den opprinnelige planen var så upraktisk at den ikke ble gjennomført. Den måtte forsterkes med "Vallum", og muren måtte forlenges mot øst. Selv med disse forsterkningene ble ikke grensen mot nord stabil, skriver Faulkner. Muren rev opp beitene og vandringene til gjeterfolkene i disse høylandsområdene, og ble møtt med sterk fiendtlighet fra dem. Det ser ut til å ha brutt ut full krig i 139-42, i begynnelsen av regimet til Antoninus Pius. Hadrians mur ble oppgitt og området nord for den, Southern Uplands, ble erobret, og det ble bygd en ny mur av torv nord for Southern Uplands, langs linja Forth-Clyde. Men heller ikke denne grensen kunne kontrolleres slik romerne ønsket det. Og romerne hadde ikke kontroll over de nordlige befolkningene som de nå hadde fått innenfor grensen.
*****************************************
Under Hadrian tok den offentlige byggevirksomheten i byene i Britannia seg opp igjen. Salway setter dette i forbindelse med Hadrians besøk i 122. Det nevnes at både i London og i Leicester og i Norwich begynte store offentlige arbeider. På landsbygda ble det bygd stadig flere villaer i romersk stil. Det kom mange mennesker med latinsk utdannelse for å arbeide i administrasjonen av Britannia. Og briter fikk arbeid i den romerske administrasjonen av Britannia. Romerne prøvde å tvinge pengeøkonomien inn på befolkninga ved at skatter ble krevd inn i form av penger. Dermed økte handelen, og produksjon for salg. Industriell virksomhet, som produksjon av keramikk og klær etc., foregikk i større grad på landsbygda enn det var tilfelle i senere tider.
Romerne synes å ha stått bak store nydyrkingsarbeider i Fenland, som er det myr og sumpområdet som ligger innenfor the Wash nord for Anglia. Etter år 125 begynte befolkninga her å øke sterkt. Det har sammenheng med store dreneringsarbeider og bygging av kanaler som førte til at store områder ble dyrkbare. Frere skriver av dreneringen av the Fens var et så omfattende arbeid at den sikkert må ha blitt utført av et regjeringsorgan. Den beste kjente delen av dreneringsarbeidet er the Car Dyke, som er en kanal som går fra området ved Cambridge rundt periferien av the Fens til Lincoln. Denne kanalen kunne brukes til å avlede overskuddsvann fra det ene elvesystemet til det neste, og den ble brukt som transportåre. En annen ferdselsåre var Fossdyke fra Lincoln til Trent, som gjorde det mulig for store lektere å reise på kanalene så langt som til Brough on Humber eller York. Det kunne fraktes korn og kjøtt fra the Fens til de militære depotene ved Ouse i Yorkshire eller ved Tyne, og når lekterne returnerte til the Fens kunne de frakte kull med seg. Sidekanaler ledet inn til Car Dyke, og det ble også bygd veier. Det drenerte landet ser ut til å ha blitt eid av keiserne og kontrollert av en procurator saltus.
The Fens ser ut til å ha blitt bosatt i andre halvdel av det første århundret. Det er funnet noen få bosetninger fra 60-årene, men det ser ut til det er etter år 80 at mange familier begynte å slå seg ned i the Fens. Fra Hadrians tid av var det mange bosetninger i området, og antakelig var det nå at Car Dyke ble bygd. Det er vel kjent at Hadrian hadde interesse for nydyrking, og det er derfor godt mulig at dreneringen av Fenland ble sterkt støttet av Hadrian, og at byggingen av kanalene kan ha foregått etter ordre fra Hadrian. I the Fens ble det både dyrket korn og holdt kveg og sau. Det ser ut til å ha vært store beitemarker i the Fens. Det ble også produsert salt der.
Oversvømmelse var en stadig fare i the Fens etter hvert som det la seg mudder i kanalene. Tidlig i det tredje århundret kom alvorlige oversvømmelser, som ble reparert i siste halvdel av århundret. Ut over i det femte århundret opphørte the Fens å være bosatt, for området ble utsatt for oversvømmelser som gjorde skader som ingen reparerte.
Også andre områder ble drenert. I Somerset og South Wales ble 325 kvadratkilometer drenert ved utløpet av Severn. En del av dette arbeidet ble utført av den andre legion av den romerske hæren. Også ved Lincoln og Glouchester var det omfattende dreneringsarbeider.
Antoninus Pius etterfulgte Hadrian som keiser i 138, og han var keiser til 161. Antoninus Pius var valgt ut av Hadrian til å bli Hadrians etterfølger som keiser. Antoninus Pius var medlem av senatet og hadde rykte for å være ærlig og pliktoppfyllende. Antoninus Pius hadde vært en nær rådgiver til Hadrian, og hadde svært god kjennskap til imperiets forretninger og styre. Og senatet hadde stor respekt for Antoninus Pius.
Antoninus Pius førte en utenrikspolitikk som på mange måte var en fortsettelse av den som Hadrian hadde ført. Han ville ikke foreta nye erobringer, men ha fred ved grensene, og ha stabile grenser.
Antoninus Pius utnevnte kort tid etter at han selv var blitt keiser den energiske Q. Lollius Urbicus til guvernør i Britannia. I 139 var han i ferd med å gjenoppbygge militærbasen ved Corbridge der veien mot nord krysset Tyne. Noe var under forberedelse. Antoninus Pius var ellers en forsiktig mann som aldri tok initiativ til krig, så det er mulig at situasjon ved grensen mot Skottland var blitt uholdbar. I 139-142 ble Southern Uplands erobret.
Etter at Southern Uplands var erobret begynte byggingen av Antoninus' mur. Den ble bygget mens Lollius Urbicus ver guvernør. Byggearbeidene ser ut til å ha begynt forholdsvis kort tid etter at krigen var slutt i 142. Antoninus' mur liknet mye på Hadrians mur, men var mer økonomisk utført. Antoninus' mur var bygd av torv på en sokkel av stein som var 4,3 meter bred og med ei grøft foran. Denne grøfta var jamt over 12,3 meter bred og 3,1 meter dyp. Det ble ikke gravet ei enorm grøft som tilsvarte Vallum. Det var kortere avstand mellom fortene langs Antoninus' mur, og muren var kortere, slik at den ble holdt med en mer konsentrert styrke enn Hadrians mur, med omkring dobbelt så mange soldater per kilometer mur.
Antoninus' mur var intendert å bli permanent. Det kan man se av at det ble bygd veier gjennom Vallum og portene i Hadrians mur ble holdt permanent åpne. Det nordlige England og Penninene virket nå fredelig, og de troppene som bemannet fortene mellom murene ble derfor hentet fra fortene i Penninene.
Som ved Hadrians mur ble det også bygd fort nord for Antoninus' mur. I øst var det fort så langt fra muren som ved Tay. Det ser ut til at oppgaven til fortene nord for muren først og fremst har vært å være speidere og kunne varsle om fare, og ikke å kontrollere området.
Peter Salway mener at de to viktigste motivene for å bygge Antoninus' mur var å 1) sikre den nordlige delen av den britiske provinsen bedre enn det Hadrians mur gjorde, og 2) en slik billig erobring ville likevel, selv om den var en billig seier, ha stor propagandaeffekt i Roma.
Men det ser ut til at befolkninga i Penninene ikke var så pasifisert som romerne trodde. Det ser ut til at den gjorde opprør da trykket ble lettet da de romerske garnisonene ble flyttet fra Penninene og inn i Skottland. Man har ingen klare og detaljerte rapporter om det som kan ha foregått, men det er mange tegn som peker mot at det har vært et stort opprør i Penninene mens Antoninus var keiser. For eksempel forteller en inskripsjon ved Newcastle om forsterkninger til alle tre legionene fra øvre og nedre Tyskland under en ny guvernør, Cn. Julius Verus. Akkurat når dette foregikk vet man ikke, men Verus var guvernør i Britannia i år 158. Det ser i hvert fall ut til at det skjedde noe svært alvorlig i 150-årene som fikk romerne til å oppgi Antoninus' mur og trekke seg tilbake til Hadrians mur.
Hadrians mur ble tatt i bruk igjen og mange av fortene i Penninene ble satt i stand og tatt i bruk av soldater.
*********************************
Neil Faulkner skriver om Antoninus' mur at den var 37 miles lang, altså 6 norske mil. Den gikk fra et sted ved Firth of Forth vest for det moderne Edinburgh til Firth of Clyde akkurat nord for det moderne Glasgow. Muren var et fire meter bredt fundament av stein som det var bygd en voll av torv eller av blokker av leire på med en palisade på toppen. Hele strukturen var noe over fire meter høy. Nord for muren var ei stor grøft, som inngikk i forsvarsverket, og som var 12 meter bred og 3,5 meter dyp. Den opprinnelige planen hadde vært å bygge fort langs muren med en avstand på omkring 12 kilometer mellom fortene. Men det ble tilføyet mindre fort som førte til at det var fort hver tredje kilometer langs muren. Fortene var av svært ulik størrelse, Mumrill var 30 mål mens Duntocher var 2,5 mål. Soldatene stod langt tettere langs Antoninus' mur enn langs Hadrians mur. En lang rekke fort ble bygd videre østover helt til elva Tay slik at Firth of Forth ikke skulle kunne krysses fra nord uten at det ble lagt merke til. Det ble også bygd mange nye fort mellom de to murene. For å bemanne de nye fortene ble troppene i Brigante, altså i Penninene, flyttet nordover. De fleste fortene der og langs Hadrians mur ble forlatt.
Men det nordlige England hadde aldri blitt pasifisert og sivilisert på den måten som det sørlige England hadde blitt. Grunnlaget for at det skulle bli romanisert manglet. Brigante hadde ikke et bosetningshierarki. Befolkninga levde på små gårder spredt rundt om i landskapet. Det var også få bygdeborger - hill-forts. Bare et stort befestet område er kjent, og det er Stanwick i nord Yorkshire. Der var det bygd en svær voll rundt et område på 2950 mål, og det er funnet mange luksusgjenstander der. Det kan ha vært Cartimanduas hovedstad. Men samfunnet var desentralisert og bestod av ei befolkning som på egen hand greide seg selv, og den romerske annekteringen forandret ikke på dette.
I det sørlige England styrte en romanisert overklasse i samarbeid med romerne et sterkt klassedelt samfunn der overklassen bygde seg romerske villaer og lærte å snakke latin. Det var den samme overklassen som hadde styrt før romerne kom og som fortsatte å styre lokale forhold i sør også etter at romerne hadde kommet. Slik var det ikke i nord. Der kom befolkninga under direkte militært styre under romerne, blant annet siden det knapt fantes en lokal overklasse som ville eller kunne inngå samarbeid med romerne om å styre landet. I Brigante ble befolkninga, som bestod av frie småbønder, utsatt for romerske soldater som med trusler og vold krevde inn forsyninger og foretok beskatning. I sør hadde småbøndene og jordarbeiderne i uminnelige tider vært vant til å være underordnet høvdinger og stormenn, og denne praksisen ble fortsatt under romerne. I nord ble befolkninga derimot stilt overfor et nytt regime med den romerske okkupasjonen. Og de ville ikke akseptere det nye regimet. Den stadige militære okkupasjonen og den plyndring den medførte måtte skape hat til de som utøvde dette regimet. Så lenge det var fullt av festninger og soldater i Brigante hadde de som bodde der ingen mulighet til å motsette seg plyndringen, men da soldatene ble flyttet nordover og mange av festningene ble nedlagt ble situasjonen en annen.
Midt på 150-tallet eksploderte situasjonen. Vi vet lite om det som skjedde. En mynt som avbilder Britannia og er datert 154-155 feirer en nylig militær seier i Britannia, og en inskripsjon fra Newcastle on Tyne tyder på at det kom militære romerske forsterkninger fra Rhinen i 158. Men i tillegg til dette finnes det store mengder arkeologiske funn som forteller om romerske fort som ble brent ned. Og Antoninus' mur ble oppgitt og soldatene der trukket tilbake og fortene i Penninene besatt på nytt. Noen få år senere ble Antoninus' mur på nytt bemannet, og det samme ble fortene i Southern Uplands. Det kan bare forklares med at det hadde vært et stort opprør i høylandet sør for Antoninus' mur som hadde ført til at alle tilgjengelige romerske tropper ble satt inn for å slå ned opprøret. Den romerske hæren i nord var strukket for tynt ut til å ha kontroll. Og tidlig under Marcus Aurelius (keiser 161-180) ble Antoninus' mur oppgitt og troppene dro seg tilbake til Hadrians mur. Også andre begivenheter virket inn på beslutningen om tilbaketrekking.
Under Antoninus hadde grensene til Romerriket vært rolige, men under Marcus Aurelius brøt stormen løs. Parthia angrep i øst, og germanske stammer trengte inn, og dette krevde all den energi og arbeidsevne Marcus Aurelius hadde, og det fantes ikke reserver å sette inn i de nordlige delene av Britannia. Selv Hadrians mur var utsatt. Keiserens biograf forteller at det var akutt fare for krig i Britannia i 161 og på nytt i 169, og Dio Cassius forteller om at 5.000 kavalerister ble sendt som forsterkning i 175. Og i 180-184 var det krig i nord. Romerske styrker ble slått og Hadrians mur ble inntatt av en invasjon fra nord. Invasjonen ble slått tilbake, og det ble sendt en straffeekspedisjon nordover for å legge landet øde. Og grensen var så rolig i en generasjon.
Sheppard Frere skriver at evakueringen av åslandet i Brigante hadde begynt under Hadrian. Han beholdt avsperringskjeden av fort på åslandets østlige og nordlige side mens han hadde flere soldater i garnisoner i den vestlige delen av territoriet. Under Hadrian var det minimum 1.500 soldater på utpostene; 10.250 holdt fortene på muren og i tillegg var det 1.500-2.000 mann i småfortene - milecastles - langs muren. Videre var det tre fort og omkring tjue milecastles langs kysten av Cumbria (anslagsvis 2.100 mann). Vest for linja fra Ribchester til Brough under Stainmore og videre til Whitley Castle ble tretten fort og to småfort sikkert eller trolig holdt, tilsammen 6.560 mann. Øst for denne linja var det 2.000 mann i Durham og north Yorkshire i fire fort. Den sørlige kanten av Penninene ble holdt av fem fort til med 2.500 mann. Fordelingen viser at det var regionen Lancashire-Cumbria som romerne var mest engstelige for. Det nordlige Britannia ble holdt av 26.410 mann, og av dem var 15.350 på selve fronten.
Frere nevner kilder man har om størrelsen til den romerske hæren i Britannia for mange av årene mellom 83 og 159. Man har kjenneskap til militære avdelinger med tilsammen 36.500 mann, men det kan ha vært flere. Men Frere skriver at det kanskje er lite trolig at et stort antall hjelperegimenter skulle være ukjente i denne perioden. Man kan undersøke dette videre ved å se på hvor mange fort Agricola satte opp på permanent basis, eller fortsatte å bruke mens han var guvernør. Disse er minst tjue i Wales og minst 61 i det nordlige Britannia, sammen med fem små fort som ikke hadde mer enn en halv kohort hver. Selv om vi antar at garnisonene til de åtte store fortene i nordre England, som hvert var på mer enn 20 mål, ble redusert til 500 mann hver under hans senere kampanjer, var det likevel vinterkvarter for 18.500 mann i området, i tillegg til 10.000 i Wales. I det sørlige Skottland var tallet 11.100. Nord for Forth var det åtte fort av den store typen, fire av "normal" størrelse og et lite fort. Når vi finner at Straeath, et fort av "normal" størrelse, likevel hadde en garnison på 1.000 mann kan vi være sikker på at de store fortene ikke hadde mindre garnisoner. Slik ble denne regionen holdt av 10.700 mann. Ut fra minimumstallene disponerte Agricola 47.800 hjelpetropper. Dette kan bli litt redusert dersom legionærer var til stede i noen av de større fortene i Skottland. I Hadrians tid var hæren i Britannia blitt redusert med en legion, og hjelpetroppene kan også ha blitt redusert. Vi kan gjette på at var omkring 42.500 soldater tilbake i Britannia.
Med 26.400 mann i nord under Hadrian var det 14.600 til andre steder. De nordlige garnisonene kan ha vært større siden det er ført opp fire fort som vi ikke har informasjon om, og på grensen til Wales og i Wales var det minst 9.500 mann i minst 14 fort - om 8 fort i Wales har vi ikke informasjon, tre var evakuert og et hadde fått redusert størrelse.
Under Antoninus Pius ble regionen sør for Hadrians mur holdt av bare 13 fort med 6.800 mann. Lavlandet nord for muren ble holdt av 19 fort (12.000 mann) og 17 mindre fort (850 mann). Antonines mur hadde 18 eller 19 fort (6.200 mann) og i utpostene lenger bort kan det ha vært 4.500 mann. Slik var det totale antallet soldater i det nordlige Britannia 30.350 mann (23.550 av dem nord for Hadrians mur). Av dem var bare 38% stilt overfor en ytre fiende. I Wales var det minst 11 fort med 7.500 mann.
Under den andre Antonines okkupasjon av Skottland (158-163) var garnisonen mindre. Nord for muren var det likevel 4.500 mann, og Antonines mur hadde en garnison på 5.900 mann, og i det sørlige Skottland var det 10.150 mann. Slik var det nord for Hadrians mur nå 20.550 mann, en reduksjon på 3.000. Disse soldatene var trolig stasjonert i Penninene. Men denne tilveksten i Penninene var ikke tilstrekkelig.
Under Marcus Aurelius ble garnisonene i det nordlige England betydelig styrket. Det var nå 33 fort, med 18.500 mann, sør for Hadrians mur, en økning på 20 fort (11.700 mann) sammenliknet med den første Antonine-perioden, og 10.000 mann i 16 fort langs Hadrians mur.
Nord for Hadrians mur var 7 fort utposter med 4.250 mann, og i Wales var det minst 14 fort (9.500 mann). Totalt gir denne beregningen 42.250 mann. Disse store styrkene ble satt inn i Penninene fordi romerne uten dem ikke greide å holde Penniene okkupert. Romerne manglet soldater mange steder, så årsaken til at så mange soldater ble holdt i Penninene var ikke at soldatene trengte et sted å være, skriver Frere.
I 161 døde keiser Antoninus Pius. Han ble etterfulgt av Marcus Aurelius og Lucius Verius. Marcus Aurelius var keiser fra 161 til 180, og Lucius Verius var medkeiser i årene 161-169. Deretter var Commodus keiser fra 180 til 192. Mens Marcus Aurelius var keiser var det stadig krig ved Romerrikets grenser. Det kom harde angrep mot Romerriket over Donau, over Rhinen, og i Asia - aller hardest over Donau.
I 163 var det også fare for krig i Britannia - der var situasjonen ofte usikker. Salway skriver at det er først fra 213 at vi kan mene at vi forstår situasjonen ved den romerske grensen mot Skottland.
I 184 ble Ulpius Marcellus guvernør i Britannia, og det var han som satte i verk straffeekspedisjonene inn i Skottland etter invasjonen i 180-184. Noen fort nord for Hadrians mur ble besatt på nytt, etter at de hadde gått tapt under invasjonen. Men Hadrians mur fortsatte å være grensen mot nord.
Krigen synes å ha fått store virkninger for sivilbefolkninga lenger sør. Der hadde tidligere bare noen få byer hatt murer. Men i siste del av det andre århundret ble det bygd murer rundt mange byer. Det var bare keiserne som kunne gi tillatelse til at det ble bygd murer rundt en by, og keiseren ga ikke gjerne slike tillatelser. Festninger som ikke var under keiserens kontroll var ikke populære hos keiseren, og bymurer og den slags store offentlige prosjekt var dessuten så kostbare prosjekt at det kunne redusere skatteinngangen. Bare ved noen få bosetninger i sør hadde det tidligere vært forsvarsverk, som ved Chichester, Winchester, Lincoln og Glouchester.
I det andre århundret begynte mange byer å bygge forsvarsverk. Mange byer hadde altså en opplevelse av fare. Noen byer bygde tårn og byporter av stein, andre bygde jordvoller rundt byen. I det tredje århundret ble disse forsvarsverkene gradvis erstattet av bymurer av stein. I Gallia fikk byene derimot ikke bygge bymurer.
Den romerske hæren i Britannia var opprørsk under Ulpius Marcellus. Marcellus greide ikke å ha omgang med offiserene på en måte som de ville akseptere. Hæren i Britannia kom senere til å delta i mange opprørsforsøk mot sittende keisere.
Commodus var sønn av Marcus Aurelius, og hadde deltatt i styre og stell sammen med faren. Men han hadde ikke de evner og egenskaper som en vellykket keiser trengte. Han gikk ikke overens med Senatet. Han utnevnte i 182 en leder for pretorianergarden ved navn Perennis som han ga svært vide fullmakter. Det kom mange protester mot Perennis, og det romerske hæren i Britannia var også misfornøyd med ham. De sendte en delegasjon på hele 1.500 mann fra Britannia til Roma for å klage på Perennis i 185. Og Commodus avsatte Perennis.
Etter dette sendte Commodus Helvius Pertinax som guvernør til Britannia for å ordne opp i den vanskelige situasjonen. Pertinax hadde arbeidet i Britannia tidligere, og greide til å begynne med å få kontroll over de misfornøyde elementene i offiserskorpset. Han hindret også at hæren satte opp sin egen keiserkandidat, hæren i Britannia ville ha Pertinax som ny keiser. Men etter en tid gjorde en av legionene mytteri og drepte mange mennesker. Pertinax straffet dette hardt. I 187 ble Pertinax tvunget til å gå av som guvernør. Hæren var begynt å bli en maktfaktor som ikke uten videre ville innrette seg.
Commodus ble stadig mer eksentrisk. Og til slutt ble han drept, og Pertinax ble utropt som ny keiser.
Her begynner jeg med å følge boka til Sheppard Frere. Han skriver at drapet på Commodus, som raskt ble fulgt av at Pertinax ble drept, førte til at det ble åpnet opp for mange kandidater til keisertittelen. Pretorianergarden auksjonerte bort keiserverdigheten, og den ble kjøpt av den rike senatoren Didius Julianus. Men dette ville ikke hæren ute i provinsene akseptere. Clodius Albinus var guvernør i Britannia, og han ble utropt til keiser. Men også to andre provinsguvernører ble utropt til keiser av sine provinsers legioner. Disse var Pescennius Niger i Syria og L. Septimus Severus i Pannonia. Sistnevnte hadde støtte fra de sterke legionene ved Donau, og fikk også snart støtte av legionene ved Rhinen, og han hadde kortest vei til Roma. Clodius Albinus hadde bare støtte fra de tre legionene i Britannia og en legion i Spania. Albinus fikk tittelen Cæsar fra Severus, som betydde at Albinus ble erklært å være kronprins til Severus, og deretter marsjerte Severus mot Niger. I 194 ble Niger beseiret. Og da ble det klart at Severus ikke var interessert i å beholde Albinus som kronprins. Senatet syntes å foretrekke Albinus, og Severus sendte ut folk for å drepe Albinus. Albinus unnslapp, og begynte å forberede den kommende krigen. I 196 lot han seg utrope til Augustus, altså keiser. Og samme høst reiste han over fra Britannia til Gallia med en stor hær. I februar 197 stod slaget mellom hæren til Severus og hæren til Albinus ved Lyon, og Severus vant.
Albinus må ha tatt med seg en stor del av hæren i Britannia. Albinus hadde tatt med seg det meste av den delen av hæren som var stasjonert ved Hadrians mur. Frere skriver at det er klart at det både kom opprør og invasjon i det romerske Britannia. Dette er det uenighet om. Salway skriver at historikerne lenge trodde at den uttynningen av hæren i nord som ble foretatt av Albinus provoserte fram invasjon fra nord, men at man ikke har noen klare bevis for at dette skjedde i betydelig utstrekning. Salway skriver at de store reparasjonene av festningsverkene som fulgte under Severus skyldtes at forsvarsverkene i nord ikke hadde blitt vedlikeholdt.
I 197 inntok Severus Britannia. Og det ser ut til at oppbygging av festningsverk i Penninene ble prioritert framfor reparasjon av Hadrians mur. Dette tyder på at muren ikke var alvorlig skadd, skriver Salway. Salway mener, i motsetning til Frere og Faulkner, at det ikke er sikkert at det forekom et stort opprør blant folkene i Penninene.
Frere skriver at det er svært få fort i det nordlige England der man sikkert vet at den samme garnisonen var stasjonert i det tredje århundret som i siste del av det andre århundret, og dette må skyldes utstrakt omorganisering da forholdene ble gjenopprettet etter at den ekspedisjonen til kontinentet som Albinus gjennomførte hadde mislyktes. Dette viser at en stor del av hæren var blitt fjernet fra det nordlige England og fra muren. Frere skriver at stammene nord for muren tok et oppgjør med romerne da styrkene som var stasjonert ved muren ble så svekket. Og ganske sikkert benyttet også folkene som levde i Penninene denne mulighet til å ta et oppgjør med de romerske legionene, skriver Frere. I Wales er det også tegn til oppstand og ødeleggelse av fort. Resultatet var at da Severus inntok Britannia måtte han drive motstandere ut av den militære sonen og gjenoppbygge de militære installasjonene. Den nye guvernøren Virius Lupus måtte kjøpe seg fred med en av stammene som kaltes for Maeatae, og det kan bare bety at guvernøren ikke disponerte over militære styrker som var sterke nok til å kontroller denne stammen. Frere skriver at tre steder ved muren, og mange tårn og mindre fort som inngår i muren, viser tegn på ødeleggelse.
Frere regner opp ødeleggelser som trolig skyldes angrep, og reparasjoner som er foretatt for å bøte på slike ødeleggelser. Han skriver at noen av ødeleggelsene må ha blitt utført av lokale folk bosatt i Penninene, for, skriver han, fort som Bainbridge og Ilke er for langt inne i heiene til at de kan ha blitt ødelagt av invasjon, for angripere som kom fra områdene nord for muren ville ha gått etter rikere bytte enn fortene i heiene. Men det er få tegn til utstrakt plyndring i de rikere delene av det nordlige England. Ødeleggelsene er konsentrert om de fortene i heiene som var opptatt av å holde lokal kontroll der.
Men Maeatae trengte inn i den romerske provinsen, for Virius Lupus måtte kjøpe fred med dem og betale dem for å trekke seg tilbake. De tidligste nedtegnelsene om reparasjon av muren er fra 205 eller senere. Frere skriver at det hadde foregått harde kamper mot folkene i Penninene, og kampene kan ha vart i nesten ti år. Frere skriver at det er merkelig at det gikk så lang tid før arbeidet med å reparere muren ble påbegynt, siden den ville ha holdt angrep nordfra borte. Dette kan skyldes at store krefter ble satt inn i krigen mot folkene i Penninene, men også at romerne ville prøve å underkue folkene nord for Hadrians mur og kanskje flytte den viktigste forsvarslinja nordover til Antonines mur. Men i 205 var Alfenus Senecio i ferd med å reparere Hadrians mur. Og i slutten av 207 var muren og området bak den okkupert på nytt av romerske tropper. Men det var fortsatt planer om å straffe folkene nordfor muren, og kanskje også okkuperer områder nord for muren, men Senecio hadde ikke styrker som kunne foreta ekspedisjoner inn i Skottland. Senecio skal ha bedt keiserne om hjelp til dette, og keiser Severus ville selv lede en ekspedisjon inn i Skottland. Og i 208 kom Severus med store forsterkninger.
*********************************
Neil Faulkner skriver også at Virius Lupus måtte kjøpe seg fred mens hans bygde opp fortene i Penninene, og etterfølgeren hans, Alfenius Senecio, fortsatte gjenoppbyggingen av muren mens han også var under press og møtte motstand. Fortsatt var det ingen fred. Senecio informerte Severus i 207 om at opprør, plyndring og ødeleggelse var utstrakt, og at det var behov for flere tropper dersom fronten skulle sikres.
Dio Cassius og Herodian har skrevet om kampanjene som keiser Severus førte mot folkene i nord. De var organisert i to store konføderasjoner. I høylandet bak Forth-Clyde holdt trolig kaledonierne til. Maetae holdt til ved muren som delte landet i to, antakelig i Southern Uplands. Dette var sentret for romernes problem. To ganger tidligere hadde Southern Uplands blitt okkupert av romerne, i 80-årene og under Antoninus på 140- og 150-tallet. Og ingen av gangene hadde romerne greid å holde posisjonen. På Agricolas tid hadde det vært fire sammenslutninger av stammer i lavlandet, Votadini i øst, Selgovae i sentrum, Novantae i sørvest og Damnonii i nordvest. Ingen av dem hadde et stort sentrum eller et stort befestet område, men hver kunne ha hatt en stor bygdeborg. Eildon Hill North var for eksempel 170 mål stort og var sentrum for Selgovae. En viss politisk sentralisering kan ha eksistert. Og det fantes et stort antall mindre bygdeborger og gårder som var beskyttet av grøfter og omgitt av palisader eller murer. Sent i det andre århundret ser det ut til at de fire grupperingene hadde gått sammen, men ellers var det lite forandring. Dette var vanlig ved Romerrikets grenser - ingen liten stamme eller gruppe av stammer kunne stå mot det mektige Romerriket, og derfor gikk de sammen i større sammenslutninger for å stå sterkere. Men de beholdt de sterke sidene de hadde hatt fra gammelt av, evnen til å føre en langvarig og desentralisert krig med stadige mindre angrep mot de romerske styrkene, mens de ved å gå sammen også skaffet seg mulighet til større offensiver og angrep.
I 208 kom keiser Severus til Britannia for å underkue folkene i nord. Store militære lager og forsyningsdepot ble bygd opp ved South Shields på østkysten. Kornlagrene kunne holde forsyninger for en hær på 40.000 mann for tre måneder. Feltarmeen ble hentet fra kontinentet og forsterket de romerske legionene i Britannia. Invasjonen trengte langt inn i Skottland. Kampene raste i to eller tre år, men Severus greide ikke å vinne en avgjørende seier. Severus kunne legge store områder øde, men han greide ikke å tvinge befolkninga til å underkaste seg. Romerne ble stadig angrepet når de sendte mindre styrker ut på plyndringstokt for å skaffe forsyninger eller på speideroppdrag.
Da krigen blusset opp igjen i 211 raste keiseren og ga ordre om at hæren skulle drepe alle i nord, selv ufødte barn. Men Severus døde i York før kampanjen var kommet i gang det året. Caracalla, som var sønn av Severus, stiftet fred med folkene i nord og inngikk en fredsavtale med dem og trakk hæren tilbake, og reiste til Roma. Caracalla var keiser fra 211 til 217.
*******************************
Frere skriver om ekspedisjonene til Severus inn i Skottland at plasseringen av de fortene som ble bygd og de leirplassene som ble brukt tyder på at Severus ikke var ute etter å okkupere Skottland permanent. Den styrken som gikk inn i Skottland må i stor grad ha blitt forsynt sjøveien, for det går ingen vei fra de store depotene som ble bygd opp, men de har god forbindelse til havner som gir lett adgang til Skottland.
Det skotske lavlandet ble ikke forsøkt okkupert permanent av fort og festninger. Det virker tydelig, skriver Frere, at Severus ville holde styrkene sine mobile og ha mulighet til å slå til dypt inn i Caledonia fra noen få permanente baser på østkysten. Det ser ikke ut til at Maeatae i lavlandet i utgangspunktet ble betraktet som et seriøst problem, siden det ser ut til at de romerske styrkene ganske uproblematisk passerte gjennom dette området.
Frere mener at ekspedisjonene inn i Skottland ikke var feilslåtte, for formålet med dem hadde ikke vært å erobre Skottland, men å herje og plyndre for å straffe skottene, og dette ble utført. Og grensen mot nord var fredelig i lang tid videre, fram til 296, selv om den gjenoppbygging av Hadrians mur som foregikk under Severus ikke inkluderte rekonstruksjon av Vallum. Nord for muren var en sone som var sterkt befestet. Frere skriver at det eksisterte et protektorat over stammene i det sørlige Skottland. Det er ting som tyder på at det også ble opprør i Wales da Albinus trakk soldater ut av Britannia, men i 209 hadde romerne fått kontroll over den situasjonen.
Severus delte provinsen Britannia inn i to provinser, Øvre Britannia, Britannia Superior, i sør, og Nedre Britannia, Britannia Inferior, i nord. Det er mulig at delingen ble fullført av Caracalla. Grunnen til at Britannia ble delt var at guvernørene skulle ha kommando over mindre militære styrker for at det skulle bli mindre sannsynlig at de la ut på militære eventyr, som opprør, på egen hand. Guvernøren i sør fikk kommando over to legioner, og guvernøren i nord over legionen i York og store hjelpestyrker.
Caracalla er også kjent for at han i 212 eller i 214 ga alle frie undersåtter i Romerriket romersk borgerskap. I Britannia hadde det vært forholdsvis få mennesker som tidligere hadde hatt romersk borgerskap, slik at dette medførte en viss utjevning i rettigheter og status, og økning av disse for en stor del av befolkninga.
Severus og etterfølgerne hans økt soldatenes lønn, og ga dem rett til å gifte seg.
Etter at Severus Alexander døde i 235 fulgte nesten tjue år, fram til Valerian og sønnen Gallienus ble keisere i 253, med kaos på sentralt hold, der stadig nye tronranere prøvde å etablere seg som keiser. Palasskupp, mytteri og mord hersket, og ikke mindre enn sytten keiserkandidater prøvde å erobre makten i Romerriket fra Severus Alexander ble drept og fram til Valerian greide å etablere seg som keiser i 253. Men ikke lenge etter at Valerian var blitt keiser økte presset mot grensene både i nord og i øst, og det kom massive invasjoner. Mot Tyskland hadde Caracalla oppnådd å opprette en fredelig grense for en periode av betydelig varighet. Men nå trengte alamannerne inn over grensen, og de trengte helt inn i Italia, der Gallienus beseiret dem ved Milano i 258.
Det er allerede skrevet mye i denne teksten om den romerske hæren og om dens militære aktiviteter og om dens størrelse i Britannia. Det er likevel mer å skrive, som Frere her forteller.
Hæren i det tidlige keiserriket bestod av de romerske legionene og av hjelpestyrker fra de erobrede folkene. Keiserriket var nødt til å hente soldater fra alle folkene i Romerriket, og ikke bare fra Italia, rett og slett fordi behovet for soldater var større enn det Italia kunne dekke. Dessuten var det en del spesialister som ikke kunne hentes i Italia. Augustus brukte derfor i tillegg til de romerske legionene auxilia, lettere rustede hjelpetropper fra provinsene.
Legionærene hadde først blitt rekruttert i Italia, men ut i det andre århundret også blant romerske statsborgere i Donauprovinsene og i Gallia og Spania, og til slutt også fra provinser som Britannia. De som tjente som romerske soldater fikk romersk statsborgerskap.
En legion hadde en kampstyrke på omkring 5.300 mann. Av disse var 120 ryttere. Legionen var organisert i ti kohorter, hver av dem bestod av seks centurier, med unntak for den første kohorten, som - i det minste sent i det første århundret - bestod av fem centurier av dobbel styrke. Den normale styrken til en centurie var åtti mann. De var tungt bevæpnede infanterister som var godt trenet og disiplinert. Mot dårlig bevæpnede og utrente innfødte oppbud var de uimotståelige.
Legionen ble kommandert av en romersk senator av rang som praetor. Han hadde hjelp fra seks militære tribuner. En av disse var en ung mann fra senatorfamilie. De fem andre hadde rang som riddere, og var ikke så unge. Tribunenes oppgaver var først og fremst administrative. Den virkelige ledelsen lå hos de femtini centurionene som kommanderte de centuriene som legionen bestod av. Dette var erfarne soldater som vanligvis hadde fått sin stilling fordi de hadde blitt forfremmet til den, fra menig soldat. Centurionene ble rangert etter hvordan den kohorten de tjenestegjorde var rangert. De høyest rangerte centurionene kom fra den første kohorten og var kjent som primi ordines. De ledende centurionene fra de andre kohortene var også primi ordines. Den ledende centurionen (primus pilus) kommanderte den første centurien i den første kohorten, og hadde betydelig innflytelse og makt. Den andre centurionen hadde ansvar for den administrative staben, som foretok en detaljert bokføring.
Hjelpetroppene var vanligvis ikke romerske borgere, men de ble belønnet med borgerskap etter lang og tro tjeneste. De kunne komme fra krigerske folkeslag som slik ble innlemmet i Romerrikets struktur. De kunne bli kommandert av sine egne høvdinger.
Hjelpestyrkene var ikke organisert i enheter så store som legionene, men i kohorter for infanteriet og i alae for kavaleriet. Begge skulle være 500 eller 1.000 mann sterke.
Etter borgerkrigene som fulgte ved Neros død i 69 ble hjelpestyrkene kommandert av romerske offiserer som var utnevnt på sentralt hold. Disse offiserene var av rang som ridder med tittel som prefekt, med unntak for de som kommanderte kohorter som var tribuner.
Mange av hjelpestyrkene kom opprinnelig fra spesielle områder som enhetene ofte hadde navn etter. Men etter hvert kom de vanligvis til å hente sine rekrutter fra det området der de var stasjonert.
En tredje type styrke ble introdusert sent i det første århundret. Dette var en ny type nasjonalt eller stammeoppbud som ble kjent som Numeri. Disse kom fra imperiets grenseområder, og de ble sendt på tjeneste langt fra sine opprinnelsessteder. De var lett bevæpnet, og de kunne utskrives etter avtaler som påla stammen deres å stille visse antall soldater til rådighet for romerne.
Classis Britannica var den romerske flåten som patruljerte britiske farvann. Den hadde hovedkvarter i Boulogne, men i løpet av det andre århundret ble det også bygd en festning som var hovedkvarter for den ved Dover. Den hadde dyktige handverkere. I det tredje århundret ble sjøforsvaret viktigere enn tidligere, og rekken av sjøfort - the Saxon Shore - viser at det ble bygd baser for flåten langs større deler av kysten, mens den tidligere først og fremst hadde hatt Kanalen som utgangspunkt og operasjonsområde. Det var først da raidene mot England sjøveien både fra østkysten av Nordsjøen og fra Irland begynte at Classis Britannica begynte stadig å være ute på patrulje.
Den romerske hæren bygde alltid befestninger der den slo leir. Disse bestod av grøfter med en palisade innenfor grøfta. Romerne ble svært dyktige til å bygge med torv og jord og leire som byggemateriale. De kunne bygge permanente byggverk i torv og jord. Soldatene bodde i telt i de midlertidige leirene de satte opp mens de var på marsj.
De mest langvarig brukte permanente festningene til romerne var i York, Chester og Caerleon. Dette var hovedkvarterene til de tre legionene som var permanent stasjonert i Britannia. Men det fantes svært mange andre festninger og fort av ulik størrelse. Romerne la vekt på stadig trening av soldatene og troppene. Den romerske hæren og dens forsyninger var grundig organisert, og det var nødvendig for det var en stor og komplisert oppgave å forsyne så store styrker i et landskap der det i utgangspunktet ofte verken fantes transportmidler eller transportruter. Soldatene var ofte handverkere, eller ble lært opp til det, for hæren måtte under de gitte forholdene løse svært mange ulike oppgaver. Fortene var av svært ulik størrelse. Et fort til en legion dekte en flate på mer enn 200 mål, mens en kohort gjerne hadde et fort på tjue mål. Ulike militære avdelinger bygde fort av ulik størrelse til samme type militære enhet, skriver Frere. Dessuten skjedde endringer i konstruksjonen av fort over tid. Fortene ble etter hvert bygd slik at de kunne forsvares mer effektivt, og Frere skriver at dette skyldes at romerne eller hvert kom på defensiven, og fortene ble ikke lenger bygd for å være utgangspunkt for angrep, men ble installasjoner som skulle forsvares og tjene til forsvar av områder. Mindre fort ble bygd på mer tradisjonell måte.
De romerske hærene var svært dyktige til å konstruere grundig gjennomtenkte forsvarsverk, selv om de var bygd av jord og torv. Både legionærene og hjelpetroppene ble gitt spesiell opplæring i å arbeide med torv. Det er funnet mange konstruksjoner av torv der romerske soldater holdt til som bare kan forklares som bygd som ledd i opplæring i å bygge med torv. Det ble også produserte takstein og keramikk i forbindelse med garnisonene. Hæren brukte svært store mengder lær til fottøy og rustninger, og produserte mye av dette selv. Steinbrudd som leverte stein til festningsverk ble drevet av hæren.
Diokletian (keiser fra 284 til 305) og Konstantin (keiser fra 306 til 337) reformerte hæren. De ville sikre utvikling av et profesjonelt offiserskorps og sikre større mobilitet ved å opprette en sentral feltarme som var tydelig forskjellig fra de statiske troppene i grensebefestningene. For å oppnå dette ble den sivile og den militære administrasjonen klart skilt og antallet legioner og andre militære avdelinger ble økt.
Frere nevner "the Count of the Saxon Shore". Vedkommende kommanderte kystforsvaret og sjøforsvaret. Dette var et embete som ble opprettet sent, trolig under keiser Konstantin, som innførte embetet "count", eller en av hans etterfølgere.
Flere ganger ble store hærstyrker tatt fra Britannia og sendt for å delta i kriger på kontinentet. Siste gang var i 407. Etter den tid kom det ikke flere romerske soldater til Britannia, og man tror at de få som var tilbake snart sluttet å få lønn.
Etter at grensen i nord var blitt rolig på grunn av den avtalen som Caracalla hadde inngått med folkene i nord rett etter 211 fikk Britannia liten direkte opplevelse av krig, selv om det hendte at romerske soldater ble hentet fra Britannia for å delta i kriger på kontinentet, eller deltok i storpolitikken ved at kommandanter i Britannia utropte keisere, eller lot seg utrope til keiser. Likevel ble det bygd flere festninger i Britannia, og det ble bygd murer rundt byene i Britannia, så det må ha vært frykt for krig.
Selv om det tredje århundret var forholdsvis fredelig for Britannia, var det langt mindre fredelig for Romerriket som helhet. Salway skriver at for den vestlige delen av Romerriket kan man dele det tredje århundret inn i fire perioder:
I første del av det tredje århundret fortsatte arbeidet med Hadrians mur, og den ble bedre tilpasset terrenget. Dessuten ble det nord for Hadrians mur både i øst og i vest bygd sterke framskutte festninger. Og det oppstod betydelige sivile bosetninger like sør for muren i tilknytning til denne. De bestod trolig av både familier til soldatene og personer som drev med handel med hæren og handverk for den.
Rundt midten av det tredje århundret ble det bygd kystfort i sør og øst. Fortet ved Reculver blir ofte anslått å ha blitt bygd i første halvdel av det tredje århundret, og er et av en serie fort som er kjent som "the Saxon Shore". Reculver ligger på nordkysten av Kent, og slik at man mener at skip stasjonert ved dette fortet har kunnet beskytte innseilinga til Themsen og London. Brancaster fort er bygd i samme stil som fortet ved Reculver. Brancaster ligger på nordkysten av Norfolk, og kan beskytte innseilinga til the Wash og elvene som løper ut der. Salway skriver at det er rimelig å anta at fortet ved Brancaster ble bygd før oversvømmelsen av Fenland ved midten av det tredje århundret.
Guvernøren i Øvre Britannia holdt til i London. London hadde fått bymurer av stein i det tredje århundret. Og også mange andre byer i Britannia fikk etter hvert bymurer av stein. Murene som kom til å bli bygget rundt britiske byer gikk rundt hele byen, eller i det minste rundt store deler av byen. Trebygningene i byene ble i stor grad erstattet av bygninger av stein.
Året 224 fikk Parthia - Persia - nye herrer, og de innledet en mer aggressiv politikk over Romerriket. Den varte ved i fire hundre år. I 253 ble Valerian romersk keiser, og han overlot til sønnen Gallienus å styre den vestlige delen av Romerriket mens han selv tok seg av den østlige delen. Den østlige delen ble angrepet fra øst, av perserne, og fra nord av gotherne. I 260 ble Valerian tatt til fange av perserne.
I 233 begynte den første av Alamannernes invasjoner av Romerriket. I 258 hadde alamannerne gått ned i Italia, der de ble stoppet av Gallienus. Og i 260 brøt Romerrikets grense ved Rhinen fullstendig sammen under nye angrep fra Alamannerne. Deretter ser det ut til at romerne gjennom mange år var ute av stand til å opprettholde grensen ved Rhinen, og knapt hadde militære styrker der.
På denne tida hendte det at mens Gallienus slo ned et opprør ved Donau drepte befalingsmannen ved Rhinen, Marcus Postumus, pretorianerprefekten Silvanus og Saloninus, som var sønn til Gallienus. Postumus utnevnte deretter seg selv i 260 til keiser. Han fikk støtte fra hærene i Britannia, Gallia, Spania og ved Rhinen. Dermed oppstod det Galliske imperiet, der hele den nordvestlige delen av imperiet ble styrt som en egen enhet med sine egne keisere i tretten år.
Den første keiseren av det Galliske imperiet, Marcus Postumus, gjorde likevel en betydelige innsats for å berge det nye imperiet som han hadde opprettet. Gallienus prøvde å vinne tilbake det Galliske imperiet, men han greide ikke å erobre det.
Fra året 268 begynte situasjonen å bli bedre for Romerriket. Det fikk en serie dyktige soldatkeisere som arbeidet for å gjenopprette de gamle grensene. Keiser Postumus ble drept i 269, og deretter overtok Victorinus og etter ham Tetricus som keisere. I Romerriket ble Aurelian keiser i 269, og han var en dyktig hersker. I 274 hadde han slått invasjonene tilbake, og gjort slutt på det Galliske imperiet i slaget ved Châlons. Tetricus overga seg etter dette slaget og opphørte å være keiser, men fikk lov til å gjennomføre en karriere i den gjenforente Romerriket.
Peter Salway skriver at Britannia greide seg forholdsvis godt gjennom denne perioden. Alle krigene rammet Britannia bare i liten grad. Salway skriver at betydelig byggevirksomhet i Britannia er datert til tida omkring det Galliske imperiets fall. I siste fjerdedel av det tredje århundret er det tegn til ny velstand, skriver Salway, som at private villaer ble renovert og bygd større, og at betydelige offentlige byggeprosjekt ble utført.
På denne tida begynte det å bli lagt større vekt på forsvaret av Britannia mot angrep fra sjøen, nevner både Salway og Frere. Salway skriver at neste trinn i utvikling av the Saxon Shore begynte, men bygging av flere festninger ved havet. Det foregikk eksperimenter med festningenes arkitektur. Salway skriver at nybyggingen av fort kan skyldes at sentrale personer fikk ny interesse for Britannias sikkerhet, selv om Britannia var langt mindre utsatt enn Gallia, der det langt oftere forekom både invasjoner og opprør.
Frere skriver at det ble bygd flere sjøfort siden det trolig var i perioden 268-82 at trusselen fra saxiske sjørøvere ble akutt. Det er gjort funn av store skatter som er blitt gravd ned i denne perioden, og at folk graver ned skatter er ofte et tegn på krise, og det skjedde en merkelig økning i nedgravingen av skatter i denne tida. Det ser ut til at arbeidet med flere sjøfort har blitt begynt i denne tida, rundt år 270, og Frere nevner at også oppstart av arbeid med å bygge mange bymurer i Britanna er blitt datert til tida rett etter år 270. Frere skriver at det ikke kan være tvil om at selv om Britannia ikke ble herjet på den måten Gallia ble, var folk og myndigheter i Britannia svært redde for at landet skulle bli utsatt for herjinger.
| Begivenheter: | Keiserne og deres rivaler: | Årstall: |
|---|---|---|
Julio-Claudians: Caligula gjorde et forsøk på å invadere Britannia i året 40, men kom bare til den galliske Kanalkysten. Claudius satte derimot i verk den romerske invasjonen av Britannia året 43, og Catuvellauni ble beseiret og Colchester erobret. I årene 44-47 rykket romerne nordvestover og sørvestover, Vespasian beseiret Durotriges. I årene 47-51 gjorde romerne de første forsøkene på å erobre Wales, og de tok Caratacus til fange. I årene 51-61 fortsatte kampene mot silurene og andre stammer i Wales. Året 61 ledet Boudicca et stort opprør mot romerne. | Augustus (Octavian) | 27 f. Kr. til 14 e. Kr. |
| Tiberius | 14-37 | |
| Gaius ("Caligula") | 37-41 | |
| Claudius | 41-54 | |
| Nero | 54-68 | |
"De fire keiseres år": Borgerkrig i Romerriket. Romersk invasjon i det nordlige England. | Galba | 68-69 |
| Otho | 69 | |
| Vitellius | 69 | |
| Vespasian | 69-79 | |
|
Flavians: Nye offensiver i Britannia i nord i årene 71-74. I årene 74-78 blir Wales erobret. Agricola er guvernør i årene 78-84. Det nordlige England og det sørlige og sentrale Skottland blir erobret i 79-84. Under Domitian blir mange nye byer grunnlagt. Tilbaketrekninger i Skottland i 80- og 90-årene. | Vespasian | 69-79 |
| Titus | 79-81 | |
| Domitian | 81-96 | |
|
Tidlig i det andre århundret blir de romerske styrkene trukket tilbake til Stangatelinjen, der Hadrians mur senere kom til å bli bygget. Trajan var en stor kriger som blant annet erobret Mesopotamia, som ble oppgitt kort tid etter at Trajan døde. Hadrians mur bygges, fra kyst til kyst, i årene 122-139. Man tror at Hadrian også kan ha tatt initiativ til at Fenland ble systematisk drenert. | Nerva | 96-98 |
| Trajan | 98-117 | |
| Hadrian | 117-138 | |
Antoninene Under Antoninus Pius invaderer romerne på nytt det nordligste Britannia, og det blir bygget en ny mur lenger nord, og Hadrians mur blir (midlertidig) forlatt. Antoninus' mur bygges og holdes i årene 139-155. Mulig opprør i nord - første tilbaketrekning fra Antoninus' mur til Hadrians mur i årene 155-158. Antonines' mur okkuperes på nytt av romerne i årene 158-163, og samtidig oppgir de befestningen av Hadrians mur. Under Marcus Aurelius blir Hadrians mur på nytt okkupert i året 163, og Antoninus' mur blir på nytt forlatt av romerne. Flere langvarige kriger på kontinentet mellom romerne og germanerne fra 167 til 180. Krig i det nordlige Britannia i årene 181-184, og mytteri i den romerske hæren i Britannia i 185-187. | Antoninus Pius | 138-161 |
| Marcus Aurelius | 161-180 | |
| Lucius Verus | 161-169 (Samtidig med M. Aurelius) | |
| Commodus | 180-192 | |
|
Opprør og borgerkrig. Clodius Albinus, romersk guvernør i Britannia, blir utropt som ny keiser i 193. I 197 blir han beseiret og drept etter å ha invadert kontinentet. | Pertinax | 193 |
| Didius Julianus | 193 | |
|
"Severianerne" og deres rivaler: Mange britiske byer får forsvarsverk av jordvoller og vollgraver. Krig i det nordlige Britannia i årene 197-205. Omfattende byggearbeider på grensen mot nord. Severus og Caracalla invaderer Skottland i årene 208-210. Severus dør i 211 og Caracalla drar hæren ut av Skottland. Britannia reorganiseres i to provinser. Under Severus Alexander bygges det første Saxon Shore fortet. | Septimius Severus | 193-211 |
| Pescennius Niger | 193-194 | |
| Clodius Albinus | 193-197 | |
| Caracalla | 211-217 | |
| Geta | 211-212 | |
| Macrinus | 217-218 | |
| Elagabalus | 218-222 | |
| Severus Alexander | 222-235 | |
|
I det tredje århundret var Romerriket preget av inflasjon, militære opprør, den ene keiseren ble myrdet etter den andre, diktatur, og invasjoner. Spesielt perioden 235-253 var preget av dette, men også perioden 260-293 var preget av dette. | Maximinus ("Thrax") | 235-238 |
| Gordian I | 238 | |
| Gordian II | 238 | |
| Pupienus | 238 | |
| Balbinus | 238 (sammen med Pupienus) | |
| Gordian III | 238-244 | |
| Philip I ("Araberen") | 244-249 | |
| Pacatian | 248 | |
| Jotapian | 249 | |
| Decius | 249-251 | |
| Gallus | 251-251 | |
| Aemilian | 253 | |
| Valerian | 253-259/60 | |
| Gallienus | 253-268 | |
| Macrianus | 260-261 | |
| Quietus | 260-261 | |
| Regalianus | 260/1 | |
| Aemilianus ("Aegippius") | 261-262 | |
| Aureolus | 267-268 | |
| Laelianus | 268 | |
|
Det galliske imperiet: De nordvestlige provinsene, inkludert Britannia, blir revet løs fra Romerriket i årene 259-273. Mange britiske byer får bymurer av stein. Det blir bygget flere Saxon Shore fort. | Postumus | 260-269 |
| Marius | 268 | |
| Victorinus | 269-271 | |
| Tetricus | 271-271 | |
|
Opprørsforsøk i de nordvestlige provinsene av Romerriket ledet av Bonosus i 281-282. | Claudius II ("Gothicus") | 268-269/70 |
| Quintillus | 269/270 | |
| Aurelian | 269/270-275 | |
| Domitian II | 270/275 | |
| Vaballathus | 270-271 | |
| Tacitus | 275-276 | |
| Florian | 276 | |
| Probus | 276-282 | |
| Saturninus | 280 | |
| Carus | 282-283 | |
| Julian I | 283 | |
| Carinus | 283-285 | |
| Numerian | 283-28 | |
|
Tetrarkiet: Det Britiske imperiet, årene 286-296, blir opprettet av Carausius som gjør opprør og river Britannia og en del av Gallia løs fra Romerriket. Carausius blir drept i et palasskupp i 293, og Allectus overtar. Han blir nedkjempet av Constantius i 296. Omfattende arbeider på grensebefesningene. Britannia omorganiseres i et stift og fire provinser. Diokletian innleder omfattende omorganisering av Romerriket, karakterisert som "militærmonarkiet" - Romerriket blir mer totalitært. | Diokletian | 284-305 |
| Maximian | 286-305, 307-308 (cæsar 285-286) | |
| Constantius I ("Chlorus") | (Cæsar 293-305, augustus, se nedenfor) | |
| Galerius | 305-311 (cæsar 293-305) | |
| Carausius | 287-293 (I Britannia og Gallia) | |
| Allectus | 293-296 (I Britannia og Gallia) | |
| Domitius Domitianus | 297 (I Egypt) | |
| Flavius Severus | 306-307 (cæsar 305-307) | |
| Maximin Daia | 309-313 | |
| Maxentius | 307/308-312 | |
| Alexander | 308-309/310 (I Afrika) | |
| Licinius | 308-324 | |
| Valens | 316 | |
|
Slekten til Constantius og deres rivaler: Konstantin den første (306-337): Krig i det nordlige Britannia. Constantius dør i York, og Konstantin blir utropt av soldatene til keiser. Konstantin fører en kampanje i Britannia i 312-314. Magnentius gjør opprør med britisk støtte, 350-353. Utrenskinger og forfølgelse av de som støttet opprøret i 354. I 360 ble det sendt tropper til Britannia for å kjempe mot pikter og irer. | Constantius I | 305-306 |
| Konstantin I ("den store") | 306-337 | |
| Konstantin II | 337-340 | |
| Konstans | 337-350 | |
| Constantius II | 337-361 | |
| Nepotian | 350 | |
| Vetrano | 350 | |
| Magnentius | 350-353 | |
| Silvanus | 355 (I Gallia) | |
| Julian II ("den frafalne") | 360-363 (cæsar 355-360) | |
| Jovian | 363-364 | |
|
Slekten til Valentinian og deres rivaler: I 364 kommer det angrep fra pikter, irer og saxere. Stort, samtidig angrep mot Britannia i 367 utført av pikter, irer, attacotti og saxere. Store deler av Britannia invadert. Theodosius blir sendt for å ta Britannia tilbake i årene 368-369. Omfattende arbeider påbegynnes på festningsverkene i Britannia. I slaget mot gotherne ved Adrianopel i 378 blir to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ødelagt. | Valentinian I | 364-375 |
| Valens | 364-378 | |
| Procopius | 365-366 | |
| Gratian | 375-383 | |
| Valentinian II | 375-392 | |
|
Slekten til Theodosius og deres rivaler: Magnus Maximus gjør opprør i 383. Han tar med seg tropper fra Britannia i en invasjon av kontinentet, og mange grensefestninger blir oppgitt. Magnus Maximus blir beseiret og drept i 388. | Theodosius I ("den store") | 379-396 |
| Magnus Maximus | 383-388 | |
| Eugenius | 392-394 | |
| Begivenheter: | Keisere og deres rivaler i Vest-Romerriket: | Årstall: |
|
Romerriket deles permanent i 395. Stilicho blir den sterke mannen i vest i årene 395-408. Krig i Britannia i 395-399. Tropper trekkes ut av Britannia i 401 for å forsvare Italia. Gotiske kriger, 401-403, 404-405. Fronten ved Rhinen blir rent overende i 406. Opprør i Britannia, der tre keiserkandidater opphøyes etter hverandre, først Marcus, så Gratian, og deretter Konstantin III (406-407). Konstantin drar tropper ut av Britannia for å kjempe på kontinentet i 407. Saxiske angrep mot Britannia, britene forsvarer seg selv, og driver deretter den romerske administrasjonen bort i 408. Britisk bønn om hjelp fra Honorius fører ikke fram i 410. Saksiske leiesoldater gjør opprør mot Vortigern og andre britiske ledere i 440-455. Vellykket forsvar av britisk kontrollert område mot saxere gjennomført av Ambrosius Aurelianus (475-500). | Honorius | 395-423 |
| Marcus (i Britannia) | 406 | |
| Gratian (i Britannia) | 407 | |
| Konstantin III | 407-411 | |
| Maximus (i Spania) | 409-411 | |
| Jovinus (i Gallia) | 411-413 | |
| Constantius III (Flavius Constantius) | 421 | |
| Valentinian III | 425-455 |
Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.
Kilder for dette kapitlet er: