Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Bede var den første store engelske historikeren. Han var født i Northumbria, trolig i Bernicia i 673. Man vet ingenting om foreldrene hans. Da han var sju år gammel ble han tatt inn i det nylig grunnlagte klostret ved Wearmouth, og omkring 703 ble han ordinert til prest. Omkring år 710 begynte han å skrive kommentarer til de bibelske bøkene. Den best kjente boka som han skrev, og som det her skal refereres fra, "The Ecclesiastical History of The English People", ble Bede ferdig med i 731. I 735 døde Bede. Bede steg aldri høyere i rang i kirka enn å bli prest, og han hadde ingen eiendom.
Bede hadde tilgang til et stort bibliotek og brevvekslet med mange mennesker, men han reiste lite. Man vet med sikkerhet at han besøkte det kjente klostret ved Lindisfarne. Det meste av livet var han opptatt av å studere Bibelen, og av å studere hvordan datoer fastsettes. Han var spesielt opptatt av hvordan tidspunktet for påske blir beregnet og fastsatt. Og han var opptatt av mirakler, i likhet med alle andre på hans tid.
Det er kjent at Bede gjerne utelot å nevne begivenheter og personer som han ikke satte pris på i det han skrev, og at sympatiene og antipatiene hans farget beretningene hans. Dette er forsåvidt vanlig også i dag.
Her vil jeg referere en del av det Bede skrev om Northumbrias historie. Bede betraktet den angelsaksiske befolkninga i Northumbria som Guds utvalgte folk.
Det første kapitlet av bok en framstiller situasjonen i Britannia på Bedes egen tid. Bede begynte med å skrive at Britannia en gang ble kalt for Albion, og er ei øy som ligger i havet i nordvest overfor Tyskland, Gallia og Spania, som utgjør det meste av Europa, men i betydelig avstand fra dem. Britannia strekker seg 800 miles mot nord og er 200 miles bred, med unntak for atskillige odder som strekker seg lenger ut. Når man tar dem med er hele kystlinjen 4.875 miles. Mot sør ligger belgisk Gallia. Den korteste avstanden for reisende fra Britannia og over til fastlandet er fra Richborough til Boulogne, og den er femti miles. Bak øya, der den ligger åpen mot det grenseløse havet, er Orknøyene. Øya er rik på avlinger og trær og har gode beiter for kveg og trekkdyr. Den produserer også vin i enkelte distrikt, og har rikt opp av både land- og sjøfugl. Den har også bemerkelsesverdige elver som er rike på fisk, spesielt laks og ål. Sel og delfiner blir ofte fanget, og til og med hval. Dessuten finnes det skjell og muslinger, og i noen av dem kan man finne utmerkede perler i mange farger. Det finnes også overflod av snegler som man kan utvinne et purpurrødt fargestoff fra. Det finnes salte kilder og varme kilder som det flommer elver fra, og som kan brukes til varme bad. Det finnes også rike metallårer, både kopper, jern, bly og sølv. Landet var en gang berømt for sine tjueåtte edle byer og talløse befestede steder som var voktet av de sterkeste murer og tårn og porter. Siden Britannia ligger nesten ved Nordpolen er det korte netter om sommeren slik at ved midnatt kan det være vanskelig for den som ser på å si om det fortsatt er kveldskumringen som varer eller om morgengryet er kommet, siden sola om natta vender tilbake uten å gå langt under horisonten. Av denne grunn er sommerdagene ekstremt lange. På den andre siden er vinternettene også svært lange, nemlig atten timer, utvilsomt fordi sola har reist til regionen Afrika. Om sommeren er nettene ekstremt korte, på samme måte som dagene er om vinteren.
Det er nå fem språk i Britannia. Disse er engelsk, britisk, irsk, piktisk og latin. Latin er i alminnelig bruk blant alle folkene. Til å begynne med var alle innbyggerne på øya briter. De har gitt øya dens navn. Det sies at de seilte til øya fra Armorica (Bretagne). Etter at britene hadde bosatt seg på det meste av øye seilte piktene ut i havet fra Schytia i noen få krigsskip, og vinden bar dem forbi Britannia til Irland der de landet på de nordligste strendene. Der fant de den irske rasen og bad om tillatelse til å bosette seg blant dem, men dette ble avslått. Nå er Irland den største øya etter Britannia, og ligger vest for Britannia. Piktene kom så til denne øya og bad om tillatelse til å slå seg ned. Irene svarte at det var ikke plass til begge, men de kunne få noen gode råd. De fortalte at de kjente til en annen øy som lå mot øst og som ikke var langt borte. Dit kunne piktene reise og slå seg ned. Og piktene reiste da og slo seg ned lengst mot nord i Britannia. Siden piktene ikke hadde noen koner bad de irene om å få noen. Irene gikk med på dette på den betingelsen at piktene valgte sine konger etter kvinnelige slektslinjer. Og denne skikken holder piktene fortsatt fast på, skrev Bede. I tidens løp kom en tredje folkestamme til Britannia, nemlig irene. De kom fra Irland under sin leder Reuda, og vant land blant piktene enten ved vennlige avtaler eller ved sverdet. Dette landet har de fortsatt. De blir kalt for Dalreudini etter sin leder Dal.
Irland er bredere og sunnere enn Britannia og har mye mildere klima. Snøen ligger sjelden der i mer enn tre dager. Høy blir ikke kuttet i Irland til bruk om vinteren og det bygges ikke staller til dyrene. Det er ingen slanger der. Alt den øya produserer er virksomt mot gift. Bede skriver at personer som har vært utsatt for slangebitt blir kurert av at boksider fra Irland blir skåret i biter og blandet i vann som den forgiftede drikker. Øya flyter over med melk og honning. Den er også kjent for sine gode jaktmarker.
I de neste kapitlene skrev Bede om det romerske styret av Britannia. Dette refereres ikke her siden det allerede er skrevet så vidt mye om Britannia under romerne i andre tekster.
I teksten "Britannias historie 400-600" ble det referert fra Bedes beretning om da angelsakserne kom til Britannia, og beretningen om besøket til biskop Germanus for å motbevise den kjetterske læren til Pelagius ble også referert. Men det ble ikke skrevet om misjonen til Augustin i England. Den begynte året 597. Bede begynte i kapittel tjuetre av første bok å fortelle om denne misjonen.
Bede skrev at i det tiende året av keiser Maurces regjeringstid ble Gregor pave. (Gregor var pave 590-604.) Gregor sendte en Guds tjener ved navn Augustin og andre gudfryktige munker for å forkynne i England. Da de var på vei ble de grepet av frykt for å begi seg ut blant barbarene som snakket et språk som de ikke forstod, og de tenkte på å vende tilbake. Augustin ble sendt tilbake til pave Gregor for å be om at de slapp å reise til England. Men Gregor sendte dem et brev der han oppmuntret dem til å fortsette.
Paven sendte også et brev til erkebiskopen av Arles, Etherius, der han bad ham om å ta godt mot Augustin og bad om at Augustin fikk hjelp.
I kapittel tjuefem skrev Bede at Augustin, styrket av oppmuntring fra Gregor, reiste til Britannia. På den tid var kong Æthelberht av Kent en mektig monark. Han hadde overhøyhet over landet helt nord til elva Humber, som skiller de sørlige anglene fra de nordlige anglene. Augustin kom, sammen med sine kompanjonger, først til Kent. Det er sagt at de var nesten førti stykker. Den franske rasen hadde gitt dem tolker. Augustin sendt bud til Æthelberht med beskjed om at de hadde kommet fra Roma med gode nyheter, nemlig løfte om evig frelse og et endeløst kongedømme. Da kongen fikk høre dette ga han beskjed om at de skulle holde seg der de hadde gått i land til han fant ut hva han skulle gjøre med dem. Kongen hadde kjennskap til kristendommen siden kona hans var kristen. Hun het Bertha og kom fra den franske kongelige familien. Hun hadde giftet seg på den betingelsen at hun skulle få utøve religionen sin og hun hadde sin egen biskop som het Liudhard.
Noen dager senere kom kongen til Augustin. Kongen passet på at de møttes utendørs, for han var redd for at de kunne kaste magi på ham dersom de møttes i en bygning. De forkynte for kongen. Kongen sa til dem at løftene de kom med var greie nok, men siden de var nye i landet kunne ikke kongen akseptere religionen deres og gå fra den gamle religionen. Men siden de hadde reist så langt og ønsket å dele det de trodde på så ville han ikke gjøre dem noe ondt. "Vi vil ta mot dere med gjestfrihet og sørge for at dere har det dere trenger. Dere får heller ikke forbud mot å forkynne." Kongen ga dem et sted å bo i byen Canterbury, som var den viktigste byen i landet hans.
I kapittel tjueseks skrev Bede at så snart de hadde kommet til det stedet de hadde fått tildelt for å bo begynte de å imitere livet til apostlene og den tidligste kirka. De bad og fastet og forkynte hele tida, og ga avkall på alle verdslige ting. De aksepterte bare å motta de mest nødvendige ting. De levde som de lærte, og var forberedt på motgang. Noen mennesker kom til å tro på budskapet deres og lot seg døpe. I nærheten av stedet der de holdt til var det ei kirke som var bygd i eldgamle tider, mens Britannia enda var romersk. Der brukte dronninga å be. Da begynte å bruke denne kirka for å holde messe og synge salmer og forkynne og døpe. Da kongen ble omvendt fikk de større friheter og kunne forkynne overalt og bygge kirker mange steder.
Kongen ble altså omvendt og døpt. Flere og flere begynte å samles for å høre budskapet. Kongen tvang ingen til å la seg døpe, men han satte pris på at folk omvendte seg og lot seg døpe. Kongen ga eiendommer til kirka, og de som arbeidet for den fikk høvelige bosteder.
I kapittel tjuesju skrev Bede at i mellomtida reiste Augustin til Arles og ble vigslet til erkebiskop for den engelske rasen. Da Augustin kom tilbake til Britannia sendte han budbringere til paven med beskjed om at de engelske hadde mottatt evangeliet og at han selv var blitt deres biskop. Samtidig bad han om råd i forskjellige spørsmål.
I. Augustin spurte om hvordan en biskop skulle omgås prestene, og om hvordan ofrene som menigheten gir skulle bli tatt mot, og om hvordan en biskop oppfører seg i kirka.
Paven svarte at de hellige skriftene ga svar på disse spørsmålene. Alle penger som blir gitt skal deles i fire, en del til biskopen og hans hushold, en del til presteskapet, en del til de fattige og en del til vedlikehold av kirkebygg. Du er kjent med klosterreglene og trenger ikke å leve skilt fra prestene. Du bør innføre reglene fra oldkirka der man hadde all eiendom felles. Men dersom det er noen av prestene som tilhører de mindre ordenene og ikke kan være avholdende må de få lov til å gifte seg og leve for seg selv, og få det de trenger. De må bli holdt til et moralsk liv og delta i kirka.
II. Augustin spurte også om det var ulike skikker i kirka selv om troen var en. Er det en form for messe i den hellige romerske kirka og en annen form for messe i den galliske kirka?
Pave Gregor svarte at Augustin kjente skikken i den romerske kirka der han var opplært. Dersom du finner skikker i andre kirker som er mer behagelige for Gud må du foreta et skjønnsomt utvalg og lære den engelske kirka det du finner er mest passende.
III. Augustin spurte videre om hvordan den som plyndrer ei kirka må straffes.
Gergor svarte at straffen måtte stå i forhold til tyvens omstendigheter. Noen stjeler på grunn av fattigdom, mens andre stjeler uten å være fattige. Noen må straffes med bøter mens andre må straffes med pisking, noen hardt og andre mildt. Og når straffen er streng må den bli gitt på en kjærlig måte. Vi må opprettholde disiplin gjennom straff som en kjærlig far gjør overfor sine barn. De som har stjålet må erstatte det de har stjålet, men Gud forby at kirka tjener noe på de verdslige ting som den taper og søker gevinst på forvillelser.
IV. Augustins fjerde spørsmål var om to brødre kan gifte seg med to søstre som tilhører en familie som de ikke er i slekt med.
Paven svarte at det var fullstendig tillatelig.
V. Augustin spurte om hvilke slektskapsforhold det kunne være mellom folk som giftet seg. Kunne noen giftet seg med en stemor eller med en svigerinne?
Paven svarte at troende skulle bare gifte seg med folk som var minst tre eller fire ledd borte, mens de som bare er to ledd fra hverandre aldri må gifte seg. Det er en stor synd å gifte seg med sin stemor. Det er også forbudt å gifte seg med en brors kone.
Siden det er mange engelske som før de ble troende har gått inn i ekteskap som ikke er tillatt må disse bli avholdende om de omvender seg. Dersom de ikke blir avholdende om de lever i forbudte ekteskap kan de ikke delta fullt ut i menigheten.
VI. Augustins sjette spørsmål var om en biskop kunne bli vigslet uten at andre biskoper var til stede dersom biskopene er så langt fra hverandre at de ikke lett kan møtes.
Gregor svarte at i den engelske kirka der det enda bare er en biskop må du vigsle en biskop alene. Men vi vil vigsle biskoper for at det ikke skal være lange avstander mellom dem, skrev paven. Ved vigsling av biskoper må andre prester være til stede. Når det er vigslet så mange biskoper at det ikke er lange avstander mellom dem er det nødvendig at flere biskoper er tilstede ved vigsling av biskoper.
VII. Augustin spurte om hvilket forhold man skulle ha til biskoper i Gallia og i Britannia.
Gregor svarte at Augustin ikke hadde noen autoritet over biskopene i Gallia. Der har biskopen i Arles den høgste autoritet i kirka. Men han hadde autoritet overfor biskopene i Britannia.
VIII. Augustin spurte om en gravid kvinne kunne bli døpt. Og hvor lang tid må gå etter at barnet er født før hun kan komme inn i kirka? Og hvor mange dager må det gå før barnet kan bli døpt? Og hvor lang tid må gå før mannen hennes kan ha omgang med henne? Er det lovlig at hun kommer i kirka eller deltar i nattverd dersom hun har sin periode? Kan en mann som har hatt omgang med sin kone komme inn i kirka før han har vasket seg?
Gregor svarte at det var ingen grunn til å motsette seg at en gravid kvinne ble døpt, siden hennes kropps fruktbarhet ikke var noen synd. Gud vil ikke utslette menneskerasen. Han har opprettholdt dens evne til å formere seg.
I følge det gamle testamente skulle en kvinne holde seg borte fra Guds hus i trettitre dager dersom hun hadde født en gutt og i sekstiseks dager dersom hun hadde født en jente. Men det gjelder ikke lenger. Kvinnen er ikke skyldig i noen synd selv om hun går inn i kirka når hun skal føde. Synden lå i kjødets lyst, og ikke i fødselens smerte.
Det er ingenting i veien for å døpe et barn like etter at det er født, eller å døpe dets mor rett etter at hun har satt barnet til verden, dersom det er fare for livet.
Faren skulle ikke ha omgang med mora før barnet er avvendt. Den onde skikken er kommet at noen kvinner overlater til andre kvinner å amme barnet. Dette skyldes trolig at de ikke vil være avholdende. De kvinnene som i følge denne onde skikken lar andre kvinner amme barna deres må også være avholdende fra omgang med sin mann. Kvinnene er også forbudt å ha omgang med sine menn når de har sine ordinære perioder. Men kvinnene skal ikke bli forbudt å gå i kirka når de har sine perioder, for det er ingen synd.
Og kvinner kan også delta i nattverden også når de har sine perioder, for det er ingen synd.
En mann som har hatt omgang med sin kone bør ikke gå i kirka før han har vasket seg, og selv når han har vasket seg bør han ikke gå i kirka med en gang. Selv om ekteskapet ikke er synd, så er kjødets lyst forbundet med synd også i ekteskapet. Derfor er det rett å vente før en mann går i kirka.
IX. Kan noen motta nattverd etter å ha hatt en illusjon, som det kan forekomme i en drøm, og dersom han er prest kan han da feire de hellige mysteriene?
Det gamle testamentet sier at han er uren dersom han ikke har vasket seg, og han kan da ikke gå i kirka før det blir kveld.
I kapittel tjueni skrev Bede at paven sendte flere forkynnere til Augustin for å hjelpe ham. Blant dem var Mellitus, Justus, Paulinus og Rufinianus, og han sendte med dem ting som hørte til i kirka, som hellige kar, alterduker og ornamenter og svært mange manuskripter. Paven sendte også et brev der han skrev hvordan Augustin skulle organisere biskopene. Augustin kunne ordinere tolv biskoper som skulle være forskjellige steder i Britannia. De skulle være underlagt Augustin. Men biskopen i London skulle alltid bli vigslet av sitt eget kirkeråd og motta sin verdighet fra pavestolen. (Gregor trodde at erkebispesetet kom til å ligge i London, og ikke i Canterbury.) "Vi ønsker å sende som biskop til York noen som du selv vigsler så sant byen og dens omland mottar evangeliet. Han kan også vigsle tolv biskoper og være metropolitan (erkebiskop). Likevel skal han være underlagt din autoritet, men etter din død skal han presidere over de biskopene som han har utnevnt, og ikke være underlagt erkebiskopen i London." Den av erkebiskopene i London og York som først ble utnevnt skal være senior.
Men du, bror, ble brevet fra Gregor til Augustin avsluttet med, skal stå over alle biskopene i Britannia, både de du selv har vigslet og de som blir vigslet av biskopen i York.
I kapittel tretti siterte Bede et brev som pave Gregor skrev til Mellitus. Der skrev paven at de gamle templene ikke skulle bli ødelagt, bare avgudsbildene skulle ødelegges. Tempelbygningene skulle velsignes og innvies som kirker. Den gamle gudsdyrkelsen deres skulle bli kristnet. Siden folket var vant til å slakte mange dyr på festdager for å ofre dem til avgudene sine kunne de få lov til å slakte dyr på en festdag for helgenene, ikke for å ofre dyrene, men for selv å spise dem. Slik kunne sider ved de gamle hedenske festene bli kristnet og tatt i bruk av kirka, og bruddet med gammel skikk ble mindre, og kunne lettere aksepteres.
Paven sendte formanende brev både til kong Æthelberht av Kent og til Augustin som Bede siterte.
Bede begynte bok to med å fortelle om den pave Gregor som døde i året 605. Bede forteller den kjente beretningen om at Gregor en dag gikk til torget i Roma der mange varer var til salgs. Blant varene som var til salgs var noen vakre gutter med blondt hår. Gregor spurte om hvilket land de kom fra. Han ble fortalt at de kom fra øya Britannia, der innbyggerne så slik ut. Gregor spurte da om innbyggerne i Britannia var kristne, eller om de fortsatt var hedninger, og han fikk vite at de var hedninger. Da sa Gregor med et dypt sukk at det var synd at mørkets fyrste skulle ha så vakre mennesker i sitt grep. Gregor spurte om navnet på den rasen guttene tilhørte, og han fikk vite at de ble kalt for Angli - "angler". Godt sa han, de har englenes ansikt, og slike mennesker skulle være medarvinger til englene i Himmelen. Gregor spurte etter navnet på det kongedømmet de kom fra, og han fikk vite at det var Deiri. Han fikk også vite at kongen i landet het Ælle. Gregor utviklet ordspill på landets navn og på kongens navn, og sa at Guds pris måtte bli sunget i det landet. Dette skal ha skjedd før Gregor ble pave. Gregor gikk til biskopen av Roma og av den apostoliske stol og bad om at misjonærer ble sendt til anglene i Britannia for å omvende dem til kristendommen. Gregor sa at han selv var villig til å reise ut som misjonær dersom paven ville hjelpe ham. Men borgerne i Roma ville ikke tillate at han reiste så langt bort. Da Gregor selv ble pave sendte han misjonærer til Britannia.
Augustin var den misjonæren som kom til angelsakserne i året 597. Britene hadde allerede lenge vært kristne, og de hadde drevet misjon i Skottland. Trolig hadde det også vært britiske og irske misjonærer blant angelsakserne.
I kapittel to kommer Bede inn på spørsmålet om forholdet mellom de irsk-kristne og de romersk-kristne. Der skriver han at Augustin samlet biskopene og lærerne fra områder i sør til et møte et sted på grensen mellom West Saxon og Hwicce. Der formante Augustin dem, og tok opp med dem at de ikke holdt påske til den rette tid. De gjorde også andre ting som ikke var riktige. Etter en lang diskusjon var de fortsatt uvillige til å bøye seg for Augustin, og ville holde seg til sine egne tradisjoner. Augustin gjorde slutt på striden ved å si at de skulle be til Gud om at han måtte komme med et tegn som ville fortelle dem alle hva som var rett. Augustin bad om at en syk person ble hentet, og den som var i stand til å helbrede ham ved bønn ville være den som hadde rett - det ville være et tegn fra Gud. En blind mann ble hentet. De britiske biskopene greide ikke å helbrede den blinde. Så bad Augustin til Gud om at den blinde mannen måtte få synet, og med en gang kunne den blinde mannen se. Da sa britene at de innså at Augustin hadde rett, men de kunne ikke gå fra de tradisjonene som folket deres mente var rette, folket måtte også overbevises, og de bad derfor om at et nytt møte ble holdt der flere mennesker deltok.
Til det neste møtet kom det mange mennesker, spesielt er det nevnt mange fra klosteret Bangor-is-y-coed som lå 20 kilometer fra Chester. De ville ikke akseptere kravene til Augustin. Han sa da at dersom de ikke aksepterte fred med sine brødre måtte de tåle krig fra sine fiender. Og den mektige engelske kongen Æthelfrith (av Northumbria) samlet en stor hær mot den byen som engelskmennene kalte for Legacæstir og britene kalte for Caerlegion - Chester, og der slaktet han mange av kjetternes nasjon.
Da de var samlet til kamp så Æthelfrith alle munkene som var sammen med de britiske styrkene. De stod et stykke unna for å be for de britiske krigerne. Etter tre dagers faste hadde de kommet for å be for britisk seier. Da Æthelfrith hørte det sa han at dersom de bad til sin Gud for seier for hans motstandere var de selv hans motstandere selv om de ikke hadde våpen. Så Æthelfrith ga ordre om at først skulle de ubevæpnede munkene bli angrepet, og det sies at omkring tolv hundre mann som var kommet for å be ble drept, og at bare femti av de som var kommet for å be slapp unna. Slik ble profetien til den hellige Augustin oppfylt, skrev Bede.
I kapittel tre skrev Bede at i året 604 innsatte Augustin, som var erkebiskop over Britannia, to biskoper, Mellitus og Justus. Mellitus ble satt til å forkynne i provinsen til østsakserne (i Essex). Den er skilt fra Kent av elva Themsen og grenser mot havet i øst. Den viktigste byen der er London som er en stor handelsby for mange nasjoner. På denne tida var Sæberht, nevø av Æthelberht (konge av Kent), hersker over Essex, selv om han var underordnet Æthelberht som hadde makt i hele England sør for Humber.
I kapittel fire skrev Bede at da Augustin døde ble han etterfulgt av Laurence som erkebiskop. Laurence ville forkynne også for britene og i Irland. Folkene der feiret ikke påske på rett tid, mente Laurence. Derfor skrev Laurence et brev til Irland der han bad irene om å rette på dette. Men han lyktes ikke.
I kapittel fem skrev Bede at i året 616 døde kong Æthelberht av Kent etter å ha regjert i femtiseks år. Han var den tredje kongen som regjerte over alle de sørlige kongerikene, men han var den første av dem som var kristen. Den første kongen som hadde vært like mektig hadde vært sørsaksernes kong Ælle, og den andre hadde vært vestsaksernes kong Cælin, kjent i deres språk som Caewlin. Den fjerde var østanglenes kong Rædwald, som under Æthelberhts regjeringstid var blitt leder for sitt folk. Den femte var Edwin, konge for northumbrerne. Edwin hadde enda større makt og hersket over alle folkene i Britannia, både engelske og britiske, unntatt i Kent. Han førte til og med øyene Man og Anglesey inn under engelsk styre. Den sjette som var like mektig var Oswald, den mest kristne av northumbrerne, mens den sjuende som var så mektig var Oswalds bror Oswiu.
Kong Æthelberht hadde innført en lov som var skrevet på engelsk. Der stod det blant annet at den som stjal noe fra kirka eller de som arbeidet i kirka var pliktig å gi erstatning. Æthelberht var sønn av Eormenric, sønn av Octa, sønn av Oeric med fornavnet Oisc. Far til Oisc var Hengest, som sammen med sin sønn Oisc først hadde kommet til Britannia etter invitasjon fra Vortigern.
Etter Æthelberht overtok sønnen Eabald som konge av Kent. Det ble et tilbakeslag for kirka for Eabald nektet å bli kristen. Han giftet seg med sin fars kone, og det var en forbrytelse. Eabald ble plaget av anfall av galskap.
Da østsaksernes kong Sæberht døde etterlot han seg tre sønner som arvinger til kongeriket. De praktiserte alle sammen avgudsdyrkelse. De drev biskopen ut av Essex. Biskopen reiste til erkebiskopen i Kent for å rådslå om hva han skulle gjøre, og de kom fram til at det var best at de alle reiste heim til de landene som de kom fra. Disse kongene av Essex gikk til krig mot folkene i Wessex, og i den krigen ble kongene av Essex drept. Men folket i Essex ville ikke vende tilbake til kristendommen.
I kapittel seks skrev Bede at da erkebiskop Laurence også gjorde seg klar til å forlate Britannia ville han overnatte i apostlene Peter og Pauls kirke. Om natta pisket apostlenes fyrste ham fordi han ville forlate den menigheten som var betrodd ham uten at det var noen til å overta den. Neste morgen gikk erkebiskopen til kongen (Eabald) og viste ham merkene etter piskingen og fortale om det som hadde skjedd. Kongen ble redd og forbannet avgudsdyrkelsen og gikk fra sin ulovlige kone og lot seg døpe, og deretter gjorde han sitt beste for å fremme kirkas sak.
De andre biskopene ble også kalt tilbake av kongen, men folket i London nektet å ta tilbake Mellitus, biskopen av Essex, for de ville fortsette med avgudsdyrkelsen. Kong Eadbald hadde mindre makt enn det faren hadde hatt, og han var ikke i stand til å gjeninnsette Mellitus som biskop av Essex.
Mellitus ble likevel biskop av London. Og da erkebiskop Laurence døde ble Mellitus kalt til Canterbury for å overta som erkebiskop. Mellitus kom til å bli plaget av gikt. I året 624 døde han. Justus, biskop av Rochester, overtok etter Mellitus som erkebiskop.
I kapittel ni skrev Bede om Northumbria at på denne tid kom også folket i Northumbria, sammen med sin konge Edwin, til å ta mot kristendommen. Kongens verdslige makt økte som en spådom om at han også ville bli delaktig i det himmelske kongeriket. Han hadde som ingen engelsk konge tidligere makt i hele Britannias rike, ikke bare i de engelske rikene, men også i de britiske.
Omstendighetene omkring denne omvendelsene var at Edwin ble i familie med kongene av Kent da han giftet seg med Æthelburh som var datter til kong Æthelberht. Hun ble kalt Tate. Da Edwin først sendte utsendinger til hennes bror kong Eadbald av Kent for å be om ekteskap med Æthelburh svarte de at en kristen jente ikke hadde lov til å gifte seg med en hedning. Da Edwin hørte det sa han at han ikke ville hindre henne i å praktisere sin religion. Kanskje ville han til og med selv også bli en kristen dersom han etter nærmere undersøkelser kom fram til at det var en god ting.
Deretter ble de forlovet og hun reiste til kong Edwin. Paulinus ble innsatt som biskop i året 625 og reiste sammen med henne for å sikre at hun holdt fast ved kristendommen.
Da Paulinus kom til Northumbria begynte han å arbeide for å omvende hedningene der til kristendommen. Men Paulinus hadde ingen framgang det første året. Neste år kom en morder til Northumbria. Navnet hans var Eomer, og han var sendt av Cwichelm som var konge over vestsakserne (Wessex) for å drepe kong Edwin. Han bar et kort sverd med to egger som var smurt inn med gift. Påskedagen kom han til kongens hall som stod ved elva Derwent. Han sa at han skulle gi en beskjed til kongen, og plutselig sprang han til og dro sverdet mot kongen. Lilla, en trofast mann, så dette og gikk mellom Eomer og kongen og fikk støtet fra sverdet. Eomers støt var så voldsomt at sverdet gikk gjennom kroppen til Lilla og skadet kongen.
Den samme natt fikk dronninga ei datter som fikk navnet Eanflæd. Kongen takket gudene sine for datteren. Men biskop Paulinus, som var til stede, sa at det var hans Gud som hadde æren for at fødselen hadde blitt så lett. Kongen satte pris på dette og sa at dersom Gud ville la ham beholde livet og gi ham seier over den kongen som hadde sendt ut morderen så ville han gi opp sine guder og tjene Kristus. Og som pant på at han ville holde sitt ord ga han datteren Eanflæd til Paulinus for at han skulle vie henne til Kristus. Hun ble den første fra Northumbria som ble døpt.
Da kongen ble frisk samlet han en hær og marsjerte med den mot vestsakserne. Under kampanjen drepte han alle som han oppdaget hadde deltatt i komplottet mot ham eller tvang dem til å overgi seg. Han vendte seierrik tilbake til sitt eget land, men han ville ikke akseptere kristendommen uten videre, selv om han hadde sluttet å tilbe andre guder. Først lærte han systematisk om kristendommen fra biskop Paulinus, og så rådførte han seg med de rådgiverne som han betraktet som de klokeste. Edwin var selv en svært skarpsindig mann som kunne sitte lenge og grunne på spørsmål.
I kapittel ti gjenga Bede det brevet som Edwin fikk fra pave Bonifacius der paven oppfordret Edwin om å la seg omvende. Paven sendte også et brev til Edwins kone Æthelburh. I kapittel elleve gjenga Bede dette brevet.
I kapittel tolv fortalte Bede at en gang Edwin var i eksil ved hoffet hos kong Rædwald, anglenes konge, ga Gud ham et syn som bedre lot ham forstå og akseptere den kristne religionen. Edwin hadde vanskelig for å akseptere kristendommen, selv om Paulinus fortsatte å forkynne den for ham.
I synet så Edwin sin situasjon mens han ble forfulgt av forgjengeren Æthelfrith. (Æthelfrith hadde regjert i 592-616. Han hadde i utgangspunktet hersket over det nordligste kongeriket i Northumbria, Bernicia, men erobret Deira fra Æthelric i 604.) Edwin så seg vandrende rundt i hemmelighet som en flyktning mange ulike steder. Til sist kom han til Rædwald og bad om beskyttelse mot komplott fra Æthelfrith. Rædwald tok godt mot ham og lovte ham beskyttelse. Da Æthelfrith fikk vite dette sendte han budbringere til Rædwald som lovte Rædwald store belønninger dersom han drepte Edwin. Men det hadde ingen virkning. Rædwald fikk flere meldinger og både løfter om store belønninger dersom han drepte Edwin og trusler om krig dersom han ikke drepte Edwin. Rædwald svarte til slutt at han enten ville drepe Edwin eller overgi ham til budbringerne til Æthelfrith. En trofast venn av Edwin ble klar over dette og gikk inn i rommet til Edwin om natta. Han bad Edwin om å komme ut, og fortalte Edwin hva Rædwald hadde gått med på. Vennen sa til Edwin at han kunne føre Edwin bort til et trygt sted med en gang, dersom Edwin ønsket det. Edwin svarte at enda hadde ikke Rædwald gjort ham noe ondt, og derfor ville han ikke rømme fra ham siden det ville være et tillitsbrudd. Edwin sa at han hadde vært en flyktning i mange år, og ville ikke fortsette å være det. Det var bedre å bli drept av en så stor konge som Rædwald enn av en mindre mann. Vennen gikk bort, men Edwin ble sittende foran palasset med kaos i sinnet, uten å vite hva han skulle foreta seg.
Edwin var lenge i en stille smerte. Plutselig så han en fremmed som nærmet seg i nattemørket. Den fremmede hilste på ham og spurte hvorfor han satt alene ut mens alle sov. Edwin spurte om dette kunne angå den andre. Den fremmede svarte at han kunne ha kjennskap til årsakene til Edwins sorg og smerte, for han visste hvem Edwin var. Den fremmede bad Edwin fortelle hvilken belønning han ville gi til den som frigjorde ham fra disse vanskelighetene og overtalte Rædwald til ikke å gjøre noe ondt mot Edwin. Edwin sa at han ville gi alt som han var i stand til å gi for en slik tjeneste. Og hva, spurte den fremmede, dersom han også ble forsikret om at fiendene hans ville bli ødelagt og han selv ville bli en konge med makt som overgikk alle som hadde hersket før ham i England. Edwin svarte at han ville være passende takknemlig for noe slikt. Da spurte han en tredje gang, om den som forutsa slike vidunderlige ting i tillegg kunne love råd som var bedre og nyttigere om hans frelse og livsmåte enn noen av hans slekt tidligere hadde hørt, ville du gå med på å adlyde ham og ta mot hans råd? Edwin nølte ikke med å svare at han ville følge rådene til den som berget ham fra alle vanskelighetene og satte ham på tronen. Da la den fremmede handa på skulderen til Edwin og sa "Når dette tegnet kommer til deg, husk da denne anledningen og denne samtalen, og nøl ikke med å oppfylle de løftene som du har gitt." Og så ble den fremmede plutselig borte.
Edwin ble fortsatt sittende alene ute, men samtalen med den fremmede hadde gitt ham trøst selv om Edwin undret på hvem den fremmede kunne være. Den trofaste vennen som tidligere er nevnt og som hadde advart Edwin kom gledesstrålende tilbake til Edwin og sa til Edwin at han kunne gå inn uten frykt for kongen hadde forandret mening og ville ikke gjøre noe ondt mot Edwin. Da kongen hadde fortalt dronninga om sine intensjoner overtalte hun ham om å gå bort fra planene, og advarte ham om at det slett ikke passet seg for en så stor konge å selge sin beste venn for gull når vennen hadde vanskeligheter. Og enda mindre passet det seg for kongen å ofre sin egen ære for penger. Rædwald ble trofast mot Edwin, og ga Edwin hjelp for å vinne tilbake kongeriket. Rædwald samlet sammen en stor hær for å drive Æthelfrith ut av Northumbria. Æthelfrith fikk ikke tid til å samle sin hær og var underlegen da hærene møttes på grensen ved Mercia. Rædwals sønn Regenhere ble drept i kampen. Og Edwin etterfulgte Æthelfrith som konge i Northumbria.
Edwin ville ikke akseptere formaningene til Paulinus. En dag kom Paulinus til Edwin og la handa si på Edwins hode og spurte om han kjente igjen dette tegnet. Kongen begynte å skjelve. Paulinus sa at det var på tide at Edwin husket det løftet som han hadde gitt og tok mot rådene fra den som hadde berget ham og gitt ham kongeriket. Paulinus ville overbringe rådene, og gikk Edwin med på det ville han også i framtida bli berget fra det onde.
I kapittel tretten fortalte Bede videre om at kong Edwin svarte at han var villig til å akseptere den kristne troen som Paulinus fortalte om. Men først ville han rådføre seg med sine rådgivere, og dersom de var enige med Edwin kunne de alle bli omvendt.
Da rådgiverne til Edwin var samlet var Coifi den første av rådgiverne som tok ordet. Han var den øverste presten for den gamle religionen. Likevel sa han at han hadde kommet til å mene at den gamle religionen ikke var mye verdt. Man kunne virkelig ikke utrette noe ved hjelp av den, og man oppnådde verken mye ære eller mange fordeler av å følge den gamle religionen. Øverstepresten sa at han var skuffet over den gamle religionen. Han hadde selv aldri fått nevneverdig hjelp fra de gamle gudene selv om han strevd svært mye for å behage dem. Det kunne i det hele tatt være på tide å prøve en ny religion for å finne ut om den nye guden var mer tess.
En annen av kongens ledende menn sa at det var så lite man visste om livet og tilværelsen. Den nye religionen ga nye råd og ny kunnskap, og han mente at man burde prøve den. Andre av rådgiverne svarte på liknende måter.
Coifi tilføyde at han ville like å høre mer av det Paulinus selv hadde å si om Gud. Da Paulinus hadde snakket sa Coifi at han lenge hadde innsett at den gamle religionen hadde lite å tilby på alle måter, og nå innså han at den nye religionen virket bedre. Derfor ville han gi det rådet at man gikk over til den nye religionen. Kongen aksepterte da offentlig det evangeliet som Paulinus forkynte. Coifi tok selv på seg å ødelegge de gamle gudebildene og hellige stedene. Det gjorde han ved å angripe dem ridende på en hingst med våpen i hand. Prestene hadde i følge den gamle religionen ikke lov til å ri på hingster eller å bære våpen.
Bede fortalte i kapittel fjorten om hvordan Edwin og hele adelen i Northumbria og en stor mengde vanlige folk ble kristne. Det skjedde i det ellevte året av Edwins regjeringstid, i året 627, og omkring 180 år etter at de engelske folkene kom til Britannia. Edwin ble døpt i York påskedag den 12. april i St Peter apostelens kirke, som i all hast var blitt bygget av tre mens Edwin var under instruksjon før han ble døpt. Edwin opprettet en bispestol for Paulinus i York. Og kort tid etter at han var døpt satte Edwin i gang byggearbeid med en større kirke av stein. Men Edwin ble drept på en grusom måte før kirka var ferdig, og det ble etterfølgeren Oswalds oppgave å fullføre kirkebygget. Blant de som Paulinus døpte var Osfrith og Eadfrith, som var sønner av Edwin. Mor deres var Cwentburh som var datter av kong Ceorl av Mercia. Disse sønnene hadde blitt født mens Edwin var i eksil.
Barn som Edwin hadde fått med Æthelburh ble senere døpt, nemlig Æthelhun og datteren Æthelthryth og en annen sønn, Uscfrea. De to første døde mens de var barn. Mange andre ble også døpt.
Dette skjedde i Bernicia, men også i Deira ble mange døpt av Paulinus, som ofte var der sammen med kongen. Der døpte han i elva Swale som renner ved byen Catterick, for de hadde enda ikke bygd kirker og kapell der.
Bede fortalte i kapittel femten at Edwin overtalte Rædwalds sønn Eorpwald, som var østanglenes konge, til å la seg døpe. Hele østanglenes kongedømme aksepterte kristendommen. Rædwald var for lang tid siden blitt ført inn i kristendommen i Kent, men da han kom heim overtalte kona hans ham til å fortsette med hedenskapen. Rædwald kom til å virke som om han var både kristen og hedning. I det samme templet hadde han alter både for den nye kristne guden og for de gamle gudene, og han ofret til begge. Ealdwulf, som hersket i kongeriket til vår tid, skrev Bede, fortalte at templet var i bruk til hans tid og at han så det mens han var gutt. Rædwald var av adelig slekt og sønn av Tytil, som igjen var sønn av Wuffa, og fra ham ble kongene i East Anglia kalt for Wuffings.
Bede forteller i kapittel seksten at Paulinus også forkynte i provinsen, eller kongeriket, Lindsey, som lå nærmest på sørbredden av Humber og grenset mot sjøen. Den første som ble døpt der var prefekten Blæcca i Lincoln. I denne byen bygde han ei kirke av stein.
Bede fortalte at det var svært fredfylt der Edwin regjerte, og ingen gjorde urett fordi folk hadde stor respekt for kongen. Kongen brydde seg mye om folkets beste.
I kapittel tjue fortalte Bede at Edwin hadde regjert over de engelske og de britiske i sytten år, og av disse var han en kristen i seks år, da den britiske kongen Cædwalla (kong Cadwallon av Gwynedd i det nordvestlige Wales) gjorde opprør. (Det er noe tvilsomt at Northumbria hadde underlagt seg Gwynedd.) Han fikk støtte av Penda som var et medlem av kongefamilien i Mercia, og som fra da av regjerte over Mercia gjennom tjueto år. Et voldsomt slag ble utkjempet og Edwin ble drept i året 633. Hele hæren hans ble drept eller flyktet. I denne krigen ble sønnen Osfrith drept mens den andre sønnen, Eadfrith, måtte overgi seg til kong Penda. Senere drepte Penda ham, mens Oswald regjerte i Northumbria.
På denne tida ble mange mennesker drept i Northumbria, både geistlige og verdslige. En av ugjerningsmennene var en hedning og den andre var en barbar som var enda mer grusom. Penda og folket i Mercia var avgudsdyrkere. Cædwalla var i navnet en kristen, men i hjertet var han en barbar, skrev Bede. Han sparte verken kvinner eller barn. Med stor grusomhet torturerte han alle til døde og herjet lenge rundt om i landet, og ville utrydde hele den engelske nasjonen i Britannia. Han hadde heller ikke respekt for den kristne religionen til de engelske. Bede skrev at britene helt fram til hans tid ikke respekterte de engelskes kristendom, og ikke ville samarbeide mer med dem enn de gjorde med hedningene.
Hodet til Edwin ble ført til York og plassert i kirka der.
Northumbria ble kastet ut i forvirring på grunn av denne katastrofen, og Paulinus tok dronning Æthelburh med seg og seilte tilbake til Kent. Han tok også med seg Edwins datter Eanflæd og sønnen Uscfrea og Yffi, sønn av Osfrith, Edwins sønn. Æthelburg var redd for kong Eadbald og Oswald, og sendte disse barna til Gallia der de skulle bli oppfostret hos kong Dagobert som var hennes venn. Men begge barna døde der. Paulinus tok også med seg verdifulle gjenstander som hadde tilhørt kong Edwin.
En dyktig prest ved navn James var tilbake i York, og han sørget for at forkynnelsen ble utført og at det ble tatt vare på kirka og menigheten på en god måte, skrev Bede.
Etter at Edwin var blitt drept ble kongeriket Deira, som var opprinnelsesstedet til northumbrerne og grunnlaget for den kongelige makten, overtatt av en sønn av onkelen Ælfric. Denne sønnen, og nye kongen, het Osric. Han var blitt døpt av Paulinus. Northumbria hadde opprinnelig vært delt i de to rikene Deira og Bernicia. Og Bernicia ble overtatt av en sønn av Æthelfrith ved navn Æanfrith. Under hele Edwins regjeringstid hadde sønnene til forgjengeren kong Æthelfrith levd i eksil hos irene og piktene, sammen med mange unge adelsmenn, og der lærte de troen slik irene forkynte den. Da deres fiende Edwin døde fikk de lov til å komme tilbake til Northumbria. Og den eldste av dem var altså Eanfrith som ble konge i Bernicia. Så snart Eanfrith og Osric var blitt konger gikk de bort fra kristendommen og tilbake til den gamle religionen.
Kort tid etter, i 634, drepte britenes konge Cædwalla begge disse kongene. Cædwalla drepte Osric, som hadde beleiret Cædwalla i en befestet by. Cædwalla brøt seg sammen med hæren sin plutselig ut fra byen og overrumplet Osric og ødela både ham og hæren hans. Etter dette okkuperte han kongerikene i Northumbria i et helt år, og han herjet og plyndret dem med fryktelige blodsutgytelser. Da Eanfrith kom til ham for å be om fred ble også Eanfrith drept. Alt var så forferdelig at alle som setter opp lister over konger har bestemt at disse to kongene ikke skal regnes med. Man vil heller gi regjeringsåret deres til etterfølgeren kong Oswald, for han var en mann som var elsket av Gud. Oswald var bror av Eanfrith. Oswald samlet en liten hær som var sterkt sammensveiset og hadde sterk tro, og vant over britenes leder.
Bede forteller i andre kapittel at Oswald før slaget satte opp et kors og bad til Gud om hjelp. Deretter kjempet de og vant. Det er kjent at det har skjedd mange mirakler og at folk blir helbredet på det stedet der slaget ble utkjempet.
I tredje kapittel fortalte Bede at Oswald var opptatt av at alle i Northumbria som var under hans styre skulle bli omvendt til kristendommen. Oswald hadde vært i eksil hos irene, og han bad dem sende en biskop som kunne forkynne evangeliet. De sendte biskop Aidan, som kom fra Iona. Han var en fremragende mann, mild og hengiven. Men han var vant til å feire påske på en tid som ble fastsatt etter irsk skikk. Påskesøndag var der mellom den fjortende og den tjuende månedagen. I de nordlige delene av irenes område og hos alle piktene ble fortsatt påsken feiret etter denne tidsfastsettelsen.
Da biskopen kom ble det opprettet en bispestol for ham på øya Lindisfarne, etter hans ønske. To ganger om dagen, ved flo sjø, er denne øya helt omgitt av sjøen, men når sjøen trekker seg tilbake er det mulig å gå tørrskodd til Lindisfarne. Kongen lyttet ydmykt til Aidan og forsøkte flittig å bygge opp kirka. Når biskopen forkynte evangeliet kunne kongen være tolk, for biskopen snakket ikke det engelske språket fullkomment, mens kongen, som hadde vært i eksil hos de irske, hadde skaffet seg perfekt kjennskap til det irske språket.
Fra den tid av kom mange fra irenes land til Britannia og til de engelske kongedømmene som Oswald hersket over. Mange var prester, og det ble bygd kirker mange steder, og folk strømmet til kirkene med glede. Kongene ga land og eiendommer til kirkene for å opprette klostre, og engelske barn og eldre ble undervist av irske lærere i avanserte studier.
Det var for det meste munker som kom for å forkynne. Biskop Aidan var selv en munk fra klostret på Iona, som var det viktigste klostret for irene i nord og for piktene.
I kapittel fire forteller Bede at i året 565 hadde munken Columba kommet fra Irland til Britannia for å forkynne evangeliet for de nordlige piktene. De sørlige piktene skulle allerede ha blitt kristne etter at Ninian hadde forkynt hos dem. Ninian var en brite som hadde blitt opplært i Roma. Bispestolen hans lå da Bede skrev under engelsk styre i Bernicia på et sted som ble kalt for Whithorn.
Columba fikk øya Iona av piktenes konge for å grunnlegge et kloster der. Etterfølgerne til Columba drev fortsatt klosteret, og Columba ligger begravet der. Etterfølgerne til Columba var svært fromme og gudfryktige og flittige.
Fram til året 715 regnet de seg fram til tidspunktet for påsken på irsk måte. Men i det året kom Egbert, en engelskmann, til dem, og han lærte dem å regne ut tidspunktet for påsken på rett måte.
I kapittel fem fortalte Bede om Aidan. Han kom fra Iona. Han gikk foran med et godt eksempel. Han brydde seg ikke om eiendom og rikdom, men ga det han hadde til de fattige. Han var stadig på reisefot, men han reiste ikke med hest, men foretrakk å gå, og han snakket med alle som han traff på.
Alle som fulgte Aidan måtte engasjere seg i studier av skriftene og salmene. Aidan var selv opptatt med dette hver dag. Aidan irettesatte også de rike for deres synder.
I kapittel seks skrev Bede at Oswald hadde den øverste makt i alle deler av Britannia. Likevel var han ydmyk og snill og generøs mot alle. Det sies at en gang Oswald var sammen med Aidan på påskedagen ble et sølvfat satt foran dem med rike retter. Da kom en av kongens menn inn og fortalte at det var mange fattige ute som bad om almisser fra kongen. Oswald tok da og sa at alt som stod på bordet skulle bæres ut til de fattige, og sølvfatet skulle klippes opp i biter som skulle deles mellom de fattige. Dette ble Aidan så begeistret over at han tok kongens høyre hand og sa "Må denne handa aldri gå i forråtnelse". Og handa gikk aldri i forråtnelse. Da Oswald ble drept i kamp ble handa og armen skåret av fra resten av kroppen, og de har ikke gått i forråtnelse fram til denne dag. De er bevart i et sølvskrin i St Peters kirke i Bamburgh.
Det hadde ofte vært strid mellom Deira og Bernicia, men ved kong Oswalds innsats ble de forent og ble til et folk, skrev Bede.
I kapittel åtte skrev Bede at i året 640 døde kong Eadbald av Kent og overlot styret til sønnen Eorcenberht som styrte utmerket i tjuefire år. Han var den første engelske kongen som ga ordre om at avguder ble forbudt og skulle ødelegges i hele kongeriket. Han ga også ordre om at fasten skulle overholdes, og han påla overtredere av disse bestemmelsene harde straffer. Datteren Eorcengota var en dydig dame som tjente herren i et kloster i frankernes land. Det er mange mirakler som er forbundet med Eorcengota, skrev Bede. På denne tid var det ikke mange kloster i England, og engelske som ville gå i kloster reiste ofte til frankernes land for å gjøre dette.
I kapittel ni skrev Bede at Oswald, den mest kristne konge av Northumbria, regjerte i ni år dersom man også regner med det året da den onde britiske kongen og de frafalne engelske kongene regjerte. Til slutt ble Oswald drept i kamp av de samme hedningefolkene i Mercia og den samme kongen som hadde drept forgjengeren Edwin.
Oswalds store tro og hengivelse ble også klargjort etter hans død gjennom mirakler. Der han døde blir den dag i dag syke mennesker helbredet. Og dersom jord fra det stedet der Oswald døde blir tatt til syke mennesker kan det gi stor lindring. Bede skrev at det er ikke merkelig at syke blir helbredet av kontakt med det stedet der Oswald døde, for mens Oswald levde var han alltid opptatt av å hjelpe og å ta vare på de syke. Bede fortalte flere historier om hvordan syke skal ha blitt helbredet ved kontakt med det stedet der Oswald døde. Slik gjorde han det klart at Oswald var en hellig mann.
I kapittel elleve skrev Bede at han ikke ville forbigå i stillhet de miraklene og tegnene fra Himmelen som viste seg da beinene til Oswald ble oppdaget og overført til den kirka der de er nå. Dette ble gjort som følge av innsatsen til Osthryth, dronning av Mercia, som var datter av Oswalds bror Oswiu, som regjerte etter Oswald.
Det er et berømt kloster i kongeriket Lindsey som heter Bardney. Det var elsket og avholdt og ble beriket av dronninga og hennes mann Æthelred, og der ønsket hun å plassere sin onkels ærede bein. Transporten med beina nådde fram til klosteret fram mot kvelden. Men de som holdt til i klosteret tok ikke mot transporten med glede. De visste at Oswald var en helgen, men siden han tilhørte et annet kongedømme og en gang hadde erobret dem forfulgte de ham med sitt hat selv etter at han var død. Derfor ble relikviene stående ute hele natta med bare et telt over seg. Men et tegn fra Himmelen viste dem hvor ærbødig beinene skulle ha vært blitt mottatt. Gjennom hele natta gikk en rekke av lys fra teltet med beinene og opp til Himmelen og var synlig over nesten hele Lindsey. Da morgenen kom begynte derfor munkene å be for at de skulle få beholde relikviene. Beinene ble vasket og lagt i et skrin som var laget for formålet og satt inn i kirka med passende ære.
Noe senere holdt dronning Osthryth til i klosteret, og da kom en ærverdig gammel abbedisse som het Æthelhild for å besøke henne. Abbedissen var søster til de to hellige mennene Æthelwine og Ealdwine. Den første var biskop i Lindsey og den andre var abbed i klosteret Partney. Dronning Osthryth og abbedisse Æthelhild snakket blant annet om Oswald. Æthelhild fortalte om den minneverdige natta da rekken med lys gikk fra relikviene og opp til Himmelen. Dronninga fortalte at mange syke mennesker var blitt helbredet av den jorda som det vannet som beina etter Oswald var blitt vasket i var blitt tømt ut over. Abbedissen ba da om å få litt av denne helbredende jorda. Hun fikk det, og vendte tilbake heim. Ei tid etterpå kom en gjest til klosteret. Han brukte å bli sterkt plaget om nettene av en uren ånd. Gjesten ble gjestfritt tatt mot, og etter å ha spist la han seg ned, og plutselig kom den urene ånden, og han begynte å skjære tenner og skummet stod om munnen på mannen mens mannens lemmer skalv og ble bøyd i krampetrekninger. Abbedissen ble hentet. Da de kom til mannen var mange samlet rundt ham for å holde ham, men uten å greie det. Presten ville prøve å drive djevelen ut, men greide ikke å utrette noe. Da husket abbedissen plutselig på den helbredende jorda. Jorda ble hentet, og med en gang den kom inn i rommet der mannen var ble han stille og avslappet. Etter at mannen hadde ligget slik i en time våknet han opp og sa at han følte seg vel og ved sine sansers fulle bruk. Han sa at så snart den helbredende jorda hadde kommet inn i rommet hadde djevlene som hadde besatt ham forlatt ham for godt. Deretter fikk mannen litt av jorda, og senere kom aldri de urene åndene til ham mer.
Gjennom flere følgende kapitler fortalte Bede om mirakler om hadde skjedd i forbindelse med levningene etter Oswald. I kapittel fjorten fortalte Bede at Oswalds bror Oswiu overtok som konge etter Oswald. Oswiu var en ung mann på omkring tretti år, og han regjerte i tjueåtte vanskelige år. Han ble angrepet av hedningefolket i Mercia som hadde drept bror hans, og i tillegg av sin egen sønn Alhfrith og nevøen Oethelwald, som var sønn av forgjengeren Oswald.
I hans andre år, året 644, døde den ærverdige fader Paulinus som en gang hadde vært biskop av York.
I begynnelsen av regjeringstida si hadde Oswiu en medkonge som het Oswine. Han tilhørte Edwins familie og var sønn av den Osric som tidligere er nevnt. Han var en svært from mann og styrte i kongeriket Deira i sju år, og alle elsket ham. Oswiu styrte over resten av landene nord for Humber, men kunne ikke leve i fred med Oswine. Uenigheten ble til slutt så stor at Oswiu gjorde slutt på Oswine på en grusom måte. Begge to reiste hærer mot den andre. Oswine forstod at Oswiu rådde over de største ressursene og ville derfor ikke føre krig, men vente på bedre tider. Han løste derfor opp den hæren som han hadde samlet og gikk i skjul hos en mann som han trodde var en venn. Men denne mannen forrådte ham til Oswiu, og Oswine ble drept. Dette hendte i det niende året av hans regjeringstid på et sted som ble kalt for Gilling.
Kong Oswine var stor og vakker og førte en behagelig tale. Han var høflig og gavmild overfor både fattige og adelsmenn. Derfor elsket alle ham. Og han var velsignet med ydmykhet, noe det følgende er et eksempel på.
Oswine hadde gitt Aidan en god hest slik at Aidan ikke skulle trenge å gå, selv om han brukte å gjøre det. Kort tid etterpå møtte Aidan en tigger som bad om almisser. Aidan tilbød tiggeren å overta hesten. Kongen fikk vite dette, og en gang han møtte Aidan spurte han om hvorfor han hadde bedt en tigger om å overta den kongelige hesten som kongen selv hadde valgt ut nettopp til Aidan. Biskop Aidan svarte straks "Å konge, denne sønnen av ei merr er sikkert ikke kjærere for deg enn denne Guds sønn?" Etter dette gikk de for å spise. Biskopen satte seg ned på plassen sin, og kongen som hadde kommet fra jakt stod og varmet seg ved ilden. Plutselig husket kongen ordene til Aidan, og han tok av seg sverdet og gikk bort til Aidan og kastet seg ned foran føttene hans og bad om unnskyldning. Han sa at han aldri mer ville snakke mer om dette, eller ha noen mening om hvor mye av hans penger Aidan burde gi til Guds sønner. Da Aidan så dette fikk han med en gang kongen på føttene. Aidan sa at han ville være fullstendig fornøyd dersom kongen ville legge bort sin sorg og spise sammen med ham. Kongen fikk humøret tilbake, men biskopen ble tristere og tristere, og begynte til slutt å gråte. Da spurte en prest Aidan på irsk, som kongen og hans folk ikke forstod, om hvorfor han gråt. Aidan svarte at han visste at kongen ikke ville leve lenge, for han hadde aldri før sett en ydmyk konge. Derfor, sa Aidan, tror jeg at kongen ganske snart vil miste livet, for denne nasjonen fortjener ikke å ha en slik hersker. Ikke lenge etter ble biskopens dystre varsler oppfylt ved den triste døden til kongen. Biskop Aidan levde bare tolv dager videre etter at den kongen som han elsket var drept.
I kapittel femten og seksten skrev Bede om de miraklene som skjedde etter at Aidan var død, og som bevitnet at han var en hellig mann. Den ene av mirakelberetningene handler om en prest ved navn Utta som skulle reise fra Northumbria til Kent og tilbake, og som bad om Aidans velsignelse før han reiste. Aidan ga ham ei flaske olje som han skulle bruke for å roe ned sjøen på tilbakeveien, for Aidan sa han ville møte storm, men med oljen ville han stille stormen, og det skjedde. Den andre forteller at Penda fra Mercia beleiret Bamburgh og ville brenne ned Bamburgh, men Aidan fikk ilden til å slokne.
I kapittel sytten fortalte Bede at etter at Aidan var død overtok Finan som biskop. Finan kom også fra Iona. Noen år senere kom Penda fra Mercia med en fiendtlig hær og ødela alt han kom over. Også den landsbyen der Aidan hadde dødd ble ødelagt sammen med den kirka der Aidan holdt til de siste dagene han levde. Men den trebjelken som Aidan hadde lent seg mot da han døde kunne ikke ødelegges.
Bede skrev videre i dette kapitlet at han beundrer og lovpriser Aidan for at han levde etter evangeliene, men at Aidan feiret påske til feil tid kan Bede ikke tolerere.
I kapittel atten skrev Bede at på denne tida overtok Sigeberht som konge i East Anglia etter sin bror Eorpwald. Sigeberht var en god og religiøs mann som lenge hadde levd i eksil i Gallia, siden Rædwald var hans fiende. Han innførte religiøs undervisning etter frankisk modell, og til sist gikk han selv i kloster og lot Ecgric overta som konge. Da skjedde det at kong Penda fra Mercia angrep East Anglia. Sigeberht ble bedt om å delta i kampen mot Penda. Til sist gikk han med på å være til stede, men uten våpen, og han ble drept sammen med kong Ecgric store deler av hæren fra East Anglia. Anna ble ny konge i East Anglia. Han kom også til å bli drept av Penda.
I kapittel nitten fortalte Bede om at mens Sigeberht enda hersket kom det en hellig mann til East Anglia fra Irland. Navnet hans var Fursa. Han ble tatt godt i mot i East Anglia. Han fikk bygd et kloster, og levde som en svært hellig mann. Det står skrevet at ånden hans kunne forlate kroppen hans for å møte englene og se de velsignede og andre merkverdige ting, som Bede fortalte nærmere om, men som vi ikke sier mer om siden dette ikke skjedde i Northumbria.
I kapittel tjueen skrev Bede at ved denne tid aksepterte anglene i Midlands troen under sin leder Peada, som var sønn av den store krigeren kong Penda. Penda hadde gjort Peada til konge i Midlands. Peada reiste til Oswiu og bad om å få gifte seg med hans datteren Alhflæd. Det fikk han på den betingelse at han og folket hans omvendte seg til kristendommen. Dette var Peada villig til. Alhfrith, som var sønn av Oswiu og gift med Pendas datter Cyneburh, oppfordret Peada om å omvende seg.
Peada ble døpt av biskop Finan sammen med alle de mennene som hadde fulgt ham. Han tok fire prester med seg tilbake.
Kong Penda forbød ikke at kristendommen ble forkynt selv i hans eget Mercia, men han hatet og foraktet de som lot seg døpe uten at det forandret dem.
I kapittel tjueto skrev Bede at på denne tida lot østsakserne seg omvende, etter initiativ fra kong Oswiu, etter at de tidligere hadde nektet å motta troen og hadde utvist biskop Mellitus. Kongen deres var Sigeberht, som var en venn av Oswiu og ofte besøkte Oswiu i Northumbria. Denne Sigeberht var sønn av Sigeberht den lille. Sigeberht ble døpt av biskop Finan i nærheten av den muren som romerne bygde tvers over øya Britannia, på et sted der Oswiu eide et gods.
Oswiu ble bedt om å sende lærere og prester til østsakserne, og han tok initiativ til at dette ble gjort. Det ble bygd kirker mange steder i Essex, og da det var gjort vigslet Finan Cedd til biskop i Essex. Cedd vente tilbake til Essex, og fortsatte arbeidet sitt med stor autoritet.
Så hendte det at kongen i Essex ble drept av sine egne slektninger. En av drapsmennene ble utstøtt fra kirka, og ingen fikk lov til å ha omgang med ham. Men den nye kongen hadde omgang med denne drapsmannen. Da biskopen møtte kongen hoppet kongen av hesten og bad biskopen om unnskyldning. Biskopen sa til kongen at siden han hadde hatt gått inn i drapsmannens hus skulle han selv dø der.
I kapittel tjuetre skrev Bede at mens Cedd var biskop i Essex besøkte han ofte Northumbria. I Deira regjerte Oethwald, som var sønn av kong Oswald. Han så at Cedd var en klok og hellig mann. Han ga Cedd land for at Cedd skulle bygge et kloster der han kunne forkynne og der kongen selv kunne høre forkynnelsen, og til sist ble begravet. Klostret fikk navn Lastingham. Det fulgte reglene fra Lindisfarne.
I kapittel tjuefire skrev Bede at på denne tid ble kong Oswiu utsatt for nye angrep av Penda som hadde drept bror til Oswiu. Oswiu ble til slutt tvunget til å love å betale Penda store summer fra de kongelige skattene for å få fred, så sant Penda forlot Northumbria og lot landet ha fred. Men Penda ville ikke akseptere tilbudet, for han ville, skrev Bede, ødelegge og utrydde hele folket. Oswiu bad Gud om hjelp. Oswiu lovte at dersom han vant seier over Penda skulle datter hans leve for Gud som en hellig jomfru og han ville gi tolv små gods som skulle brukes til å bygge kloster. Og så gikk han til krig med hæren sin. På denne tid var Oswius bror Ecgfrith gissel i Mercia. Og sønn av Oswiu, Oethelwald, stod sammen med fiendene fra Mercia. Men da slaget skulle utkjempes dro Oethelwald styrkene sine bort og ventet på utfallet på et sikkert sted. Styrkene til Oswiu vant slaget, og de fleste lederne til Penda ble drept. Blant dem var Æthelhere, bror og etterfølger til Anna, konge i East Anglia.
Kong Oswiu ga sin datter Ælfflæd til Gud. Hun var knapt et år gammel, og skulle vigsles til Gud og leve livet sitt som jomfru. Han ga også de tolv små godsene, og de trengte ikke å bidra til militær tjeneste. Seks av disse godsene lå i Deira og seks i Bernicia. Oswius datter gikk inn i klostret Hartlepool der Hild var abbedisse. To år senere fikk hun mer land og bygde klostret i Whitby. Der ble kongens datter den første eleven, og senere ble hun lærer, og omkring seksti år gammel døde hun. Hun ble begravet i klostret sammen med faren Oswiu, sin mor Eanflæd, bestefaren Edwin og mange andre adelige. Kong Oswiu drev alle hedningene fra Mercia ut av Northumbria, og vant den endelige seieren ved Leeds.
Kong Oswiu hersket over Mercia, og resten av kongerikene i sør, i tre år etter at Penda var drept. Oswiu la også de fleste piktene under engelsk dominans.
På denne tid ga Oswiu kongeriket det sørlige Mercia til Peada, som var sønn av Penda, siden de var i familie. Elva Trent skilte det sørlige Mercia fra det nordlige Mercia. Men Peada ble drept på en fæl måte neste vår. Det er sagt at det skjedde ved at kona hans forrådte ham i løpet av selveste påsken. Tre år etter at Penda var blitt drept gjorde Immin, Eafa og Eadberht opprør mot kong Oswiu. De var ealdormenn i Mercia. Da utropte Pendas yngste sønn, Wulfhere, til konge. Da greide å drive Oswius menn ut av Mercia, og etter at det var gjort hersket Wulfhere som konge i Mercia i sytten år.
I kapittel tjuefem skrev Bede mye om uenigheten om fastsettelse av tidspunktet for påske, og hvordan uenigheten ble løst under kirkemøtet i Whitby.
Etter at biskop Aidan døde overtok altså Finan som biskop. Han fikk bygd ei kirke på øya Lindisfarne som høvde for et bispesete. Den ble bygd etter irsk stil, og ikke av stein men av eik.
Det var på denne tid stor uenighet om fastsettelse av tidspunktet for påske. De som kom fra Kent eller Gallia erklærte at den irske fastsettelsen stod i motsetning til skikken i den universelle kirka. Biskop Finan holdt seg til den irske skikken, som også Aidan hadde gjort. Dronning Eanflæd og hennes folk holdt seg derimot til den skikken som de hadde sett i Kent. Det er sagt at det på denne tid hendte at påske ble feiret to ganger om året, slik at da kongen var ferdig med fasten fastet fortsatt dronninga. Mens Aidan levde tolererte alle denne forskjellen, siden de forstod at han ikke ville forandre sin skikk.
Etter at Finan døde overtok Colman som biskop. Han kom også fra Irland. Kontroversen om påsken ble enda mer intens, og dette bekymret mange. Kong Oswiu og sønnen hans Alhfrith ble også bekymret over denne uenigheten. Oswiu var blitt opplært og døpt av de irske og kjente språket deres. Men Alhfrith hadde lært den kristen tro av Wilfrid, en lærd mann som hadde vært i Roma for å studere kirkas doktriner og som også hadde studert i Gallia. Alhfrith foretrakk derfor den romersk-katolske skikken. Alhfrith ga Wilfrid land for å bygge et kloster. Først hadde de irske fått tilbud om landet, men siden de ikke ville forandre sin skikk hadde de avslått tilbudet. Biskop av West Saxon, Agilbert, hadde kommet til Northumbria, og han vigslet Wilfrid til prest i hans eget kloster, etter ønske fra Alhfrith.
Det ble avgjort at det skulle holdes et kirkemøte i klosteret Streanæshealh - Whitby - for å komme fram til enighet om alle stridsspørsmålene i kirka. På denne tida var Hild abbedisse der. To konger kom til kirkemøtet, og biskop Colman og de irske geistlige og Agilbert og Wilfrid kom også; James var på deres side, mens Hild og biskop Cedd var på de irskes side.
Kong Oswiu begynte møtet med å erklære at det høvde for de som tjente Gud å følge en og den samme regel. De burde derfor undersøke hvilken tradisjon som var den sanne tradisjonen. Biskop Colman ble bedt om å være den første som fortalte om den tradisjonen som han fulgte. Colman fortalte at den tradisjonen som han fulgte var den som han var blitt opplært i, og den som ble fulgt av de som hadde sendt ham for å være biskop. Det var den samme ærverdige tradisjonen som evangelisten Johannes hadde fulgt.
Da Colman var ferdig bad kongen Agilbert fortelle om den tradisjonen som han fulgte. Agilbert bad om at Wilfrid fikk snakke på vegne av ham selv siden de var enige, og siden Wilfrid kunne legge ut om emnet på engelsk bedre enn Agilbert kunne. Kongen bad da Wilfrid om å snakke. Wilfrid sa at de fulgte den universelle tradisjonen fra Roma. Den følges i Gallia og i Italia og i mange andre land. De eneste som ikke følger denne tradisjonen er britene og piktene, som på en tåpelig måte prøver å kjempe mot hele verden.
Colman svarte at han undret seg på hvorfor deres skikk ble kalt for tåpelig siden det var skikken til den apostelen som var verdig til å hvile ved herrens bryst, for all verden anerkjenner hans store visdom.
Wilfrid svarte at han slett ikke ville anklage Johannes for å ha vært tåpelig: han fulgte bokstavelig budene i de mosaiske lovene mens kirka fortsatt på mange måter var jødisk siden apostlene ikke var i stand til å få en rask slutt på at den loven ble fulgt i sin helhet. Dette var fordi de fryktet at de ville lage et hinder for de jødiske tilhengerne som var spredt blant de vantro rundt om i verden. De gikk ikke mot jødenes lover for ikke å skandalisere de jødiske kristne, siden både jødene og de jødisk kristne var svært opptatt av å overholde de gamle lovene. Men i våre dager er det en annen situasjon. Og Wilfrid forklarte hvordan tidspunktet for påske ble beregnet etter romersk-katolsk skikk.
Colman refererte så til flere kirkefedre som han mente støttet den irske skikken. Wilfrid diskuterte de kirkefedrene som Colman hadde nevnt i et langt foredrag. Wilfrid endte med å si at Herren hadde sagt: "Du er Peter og på denne klippen vil jeg bygge min kirke og helvetes porter skal ikke stå seg mot den, og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket". Og dette var den autoriteten som han og den romerske kirka bygde på.
Kongen spurte om Colman kunne presentere en liknende autoritet. Det kunne ikke Colman, og da sa kongen at de alle måtte akseptere den romerske skikken som riktig.
I kapittel tjueseks skrev Bede at da møtet var over reiste Agilbert heim. Colman og de som ikke ville akseptere den nye skikken forlot Northumbria og reiste til Irland for å diskutere hva de burde foreta seg. Cedd aksepterte den nye praksisen. Dette kirkemøtet hadde foregått i året 664, i det tjueandre året av Oswius regjeringstid.
Etter at Colman hadde reist tilbake til Irland ble Tuda ny biskop i Northumbria. Han var utdannet i det sørlige Irland. Han fulgte den katolske skikken med hensyn til tonsur og påske. Men han var biskop i ei kort tid. Colman tok med seg noen av beinene etter Aidan da han reiste til Irland. En mann som het Eata og som var opplært av Aidan ble biskop i Lindisfarne.
Bede fortalte i kapittel tjuesju at i året 664 avfolket pest de sørlige delene av Britannia, og etterpå ble Northumbria angrepet av pesten, og svært mange mennesker døde. Også Irland ble utsatt for pesten.
Ved denne tid var det mange som hadde reist fra Britannia til Irland for å studere religion eller for å leve et asketisk liv. Noen holdt seg i et klosteret der de slo seg ned, og andre reiste rundt til ulike religiøse lærere. Irene tok godt mot dem og ga dem mat og lot dem lese bøker uten å be om betaling.
I kapittel tjueåtte fortalte Bede at kong Alhfrith sendte Wilfrid til kongen av Gallia for at han skulle bli vigslet til biskop. Kongen sendte ham til Agilbert, som var blitt biskop av Paris, for at denne skulle foreta vigslingen. Kong Oswiu sendte da en hellig mann til Kent for at han skulle bli vigslet til biskop av York. Dette var en prest som het Chad, bror av biskop Cedd. Sammen med Chad reiste Eadhæd. Da de kom til Kent fant de at erkebiskop Deusdedit var død, og at ingen ny erkebiskop var blitt innsatt. De reiste da til vestsaksernes kongedømme der Wine var biskop. Der ble Chad vigslet. Chad var en av Aidans disipler, og prøvde å leve etter Aidans skikk. Da Wilfrid kom tilbake fra Gallia innførte ham mange katolske skikker, og de katolske skikkene ble stadig sterkere, så de irske som var tilbake reiste enten heim eller begynte å følge de katolske skikkene.
Bede forteller i kapittel tjueni at ved denne tid rådførte de nobleste kongene i England, Oswiu av Northumbria og Egbert av Kent, seg med hverandre om hva de skulle foreta seg med forholdene i den engelske kirka. Selv om Oswiu var opplært av de irske så han at den romerske kirke var både apostolisk og katolsk. De sendte en prest som het Wigheard til Roma for at han skulle bli vigslet til biskop slik at han når han ble erkebiskop kunne vigsle katolske biskoper for de engelske kirkene i hele Britannia. Wigheard kom til Roma, men døde før han kom så langt at han ble vigslet.
I kapittel tretti fortalte Bede at på denne tid overtok kongene Sigehere og Sebbi etter kong Swithhelm som herskere over østsakserne, selv om de selv var underlagt kong Wulfhere av Mercia. Da dette kongeriket ble angrepet av pesten fornektet Sigehere kristendommen sammen med en del av folket. De begynte å gjenreise de hedenske helligdommene. Men den andre av kongene, Sebbi, holdt seg til kristendommen. Da kong Wulhere ble klar over at en del av kongeriket hadde fornektet kristendommen sendte han biskop Jaruman for å rette opp situasjonen. Og Jaruman lyktes. Han opptrådte stille og var ikke provoserende. De hedenske helligdommene ble ødelagt og kirkene ble gjenåpnet.
I det første og andre kapitlet av bok fire forteller Bede om hvordan paven fant fram til en ny erkebiskop for Canterbury, og om den nye erkebiskopens reise til Britannia og hans første tid der. Den nye erkebiskopen var en svært lærd munk som het Theodor og som var fra Tarsus i det sørøstlige hjørnet av dagens Tyrkia. Han var erkebiskop av Canterbury i 21 år. Han reiste rundt overalt i England, og var den første erkebiskopen som var øverste leder for hele den engelske kirka.
I kapittel tre fortalte Bede at kong Wulfhere av Mercia bad Theodor om å skaffe ham en ny biskop siden Jaruman var død. Theodor ville ikke vigsle en ny biskop til dem, og spurte kong Oswiu om å gi dem biskop Chad som da bodde som pensjonist i sitt eget kloster Lastingham. Wilfrid bestyrte kirka så langt Oswius makt nådde fra bispestolen i York. Chad aksepterte å bli biskop i Mercia og Lindsey. Da Chad døde ble Winfrith vigslet av Theodor til biskop over Mercia, middelanglene og Lindsey.
I kapittel fem forteller Bede om at Oswiu døde i året 670, det andre året etter at Theodor kom til Britannia. Oswiu ble slått ned av en sykdom som han døde av femtiåtte år gammel. På denne tid ønsket Oswiu å reise til Roma og la sønnen Ecgfrith overta som konge. Ecgfrith ble ny konge da Oswiu døde.
I det tredje året av Ecgfriths regjeringstid, i året 673, samlet Theodor et bisperåd og mange lærere fra kirka på et sted som heter Hertford. Der ble de enige om følgende regler:
Deretter undertegnet alle de vedtakene som de hadde vært med på å fatte.
I de følgende kapitlene, fram til kapittel tolv, berettet Bede om diverse mirakler som hadde skjedd først i fremst i klostre.
I kapittel tolv fortalt Bede at den fjerde biskopen til vestsakserne var Leuthere. (Leuthere var biskop i årene 670-676.) Etter at Cenwealh døde (i året 672) tok underkonger på seg å regjere kongedømmet. De delte det opp og regjerte i omkring ti år. Mens de regjerte døde Leuthere og Hædde ble ny biskop. Mens Hædde var biskop ble underkongenes riker erobret og Cædwalla ble konge. Etter at han hadde regjert i to år reiste han til Roma der han døde.
I året 676 angrep kong Æthelred av Mercia Kent og herjet landet og plyndret både kirker og klostre.
I året 678 oppstod det uenighet mellom kong Ecgfrith og biskop Wilfrid, og biskopen ble drevet bort fra bispedømmet og erstattet av to biskoper som tok seg av kirka i Northumbria. Den ene var Bosa som tok seg av Deira og den andre var Eata som tok seg av Bernicia. Den første holdt til i York og den andre på Hexham og Lindisfarne. Videre ble Eadhæd biskop i Lindsey som Ecgfrith nettopp hadde erobret fra Wulfhere. Dette var Lindseys første egne biskop. Tidligere hadde Lindsey delt biskop med Mercia. Alle disse tre biskopene ble vigslet av erkebiskop Theodor i York. Tre år etter at Wilfrid hadde reist ble det innsatt to biskoper til, Tunbert i Hexham, Eata ble værende i Lindisfarne, og Trumwine i piktenes kongedømme. Det var på denne tid underlagt engelskmennene.
Bede fortalte i kapittel tretten om hva Wilfrid foretok seg mens han var forvist fra Northumbria. Wilfrid reiste til mange land. Han var i Roma, og vendte deretter tilbake til Britannia. Der reiste han til sørsaksernes land. De var ikke kristne, og det hersket stor nød hos dem både siden det ikke hadde regnet på tre år i deres land, og siden de ikke visste hvordan de skulle forsørge seg. Wilfrid lærte dem å lage fiskegarn, og de fikk store fiskefangster, og ble glade og takknemlige. Dessuten begynte det å regne da Wilfrid begynte å døpe. Æthelwealh var sørsaksernes konge. Han hadde nettopp blitt døpt i Mercia.
I fem år fram til kong Ecgfrith døde var Wilfrid sørsaksernes biskop. Wilfrid fikk land fra Æthelwealh og opprettet et kloster for seg og sine følgesvenner. Klostret lå på ei halvøy som heter Selsey.
I kapittel femten forteller Bede at Cædwalla, en ung og energisk fyrste fra Gewisse (Wessex) som var i eksil, kom med en hær og drepte kong Æthelwealh og herjet i landet. Men han ble raskt drevet ut av to av kongens ealdormenn, Berhthun og Andhun, som fra da av holdt kongedømmet. Den første ble senere drept av Cædwalla da han var konge av Gewisse og kongedømmet redusert til en tilstand som var verre enn slaveri. Ine, vestsaksernes konge i 688-728, hersket etter Cædwalla, og undertrykte også landet på samme harde måte i mange år. I hele denne tida kunne det ikke ha sin egen biskop.
I kapittel seksten fortalte Bede at etter at Cædwalla hadde underlagt seg Gewisse la han også under seg Isle of Wight, som til da hadde vært dominert av avgudsdyrkelse, og han prøvde å utslette de innfødte ved nådeløs nedslakting og å erstatte dem med innbyggere fra sitt eget land. Det sies at Cædwalla sverget at dersom han erobret Isle of Wight ville han gi en fjerdedel av Isle of Wight og av krigsbyttet til Herren, selv om han ikke var kristen. Han oppfylte eden ved å gi denne delen til Wilfrid for at Wilfrid skulle holde gudstjenester.
Bede fortalte videre om to unge fyrster fra Isle of Wight, begge brødre av Arwald som var konge på Isle of Wight. De greide å flykte da fienden nærmet seg og kom seg over til jutenes land som lå i naboområdet. De ble tatt til et sted der de kunne skjule seg, men de ble forrådt og dømt til døden. Da Cyneberht, en abbed og prest, hørte dette gikk han til kongen som levde skjult mens de sårene han hadde fått i kampene på Isle of Wight grodde. Abbeden sa at dersom guttene trengte å bli drept måtte de første lære om kristendommen og bli omvendt. Dette gikk kongen med på, så Cyneberht ga dem dåpsopplæring og døpte dem slik at de kunne få evig frelse. Da bøddelen kom gikk de gladelig med på å miste det verdslige livet for å vinne det evige livet.
Isle of Wight ligger rett overfor grensen mellom sørsakserne og Gewisse med fem kilometer sjø mellom som heter Solent. I denne sjøen møtes daglig de to tidevannene som bryter mot Britannia fra det grenseløse nordlige oseanet i konflikt utenfor munningen av elva Hamble som renner ut i havet etter å ha rent gjennom jutenes land som tilhører kongeriket til Gewisse.
I kapittel nitten fortalte Bede at kong Ecgfrith giftet seg med Æthelthryth, datter av Anna, konge av East Anglia. Hun hadde tidligere vært gift med en ealdorman som døde kort tid etter at ekteskapet ble inngått. Selv om hun levde sammen med Ecgfrith i tolv år bevarte hun likevel den fullkomne jomfrudommens ære, skrev Bede. Bede skrev at da han spurte biskop Wilfrid om dette var sant fortalte han at hadde perfekt bevis for hennes jomfruelighet. Ecgfrith hadde faktisk lovet ham både penger og land dersom han kunne overtale dronninga til å fullbyrde ekteskapet siden han viste at det ikke var noen hun elsket mer enn Wilfrid selv. Og det guddommelige mirakel at kroppen hennes ikke gikk i forråtnelse etter at hun ble gravlagt er tegn og bevis på at hun ikke var besudlet av kontakt med noen mann.
Hun hadde lenge spurt kongen om å få lov til å gå i kloster for å tjene Gud fullt og helt. Og til slutt fikk hun tillatelse til dette. Der ble hun etter hvert abbedisse i sitt eget kloster. Hun spiste sjelden mer enn en gang om dagen, og vasket seg nesten aldri i varmt vann, og var stort sett inne i kirka og bad.
Da hun døde ble hennes søster Seaxburh ny abbedisse. Hun hadde vært gift med kong Eorcenberht, konge av Kent. Mens hun var abbedisse ville man flytte levningene etter Æthelthryth over i ei ny kiste og inn i kirka, og det ble da oppdaget at kroppen til Æthelthryth lå frisk i grava - et tydelig tegn på hennes hellighet.
Bede fortalte i kapittel tjueen at i det niende året av kong Ecgfriths regjeringstid ble det utkjempet et stort slag mellom kong Ecgfrith og Æthelred, som var konge i Mercia. I slaget ble Ælfwine, kong Ecgfriths bror, drept. Kong Æthelred var gift med søster til den drepte Ælfwine. Hun het Osthryth. Erkebiskop Theodor prøvde å stifte fred, og han greide å få slutt på feiden mot at det ble betalt erstatninger for den avdøde. Deretter var det fred i lengere tid mellom Mercia og Northumbria.
I kapittel tjueto fortalte Bede om at i det slaget der kong Ælfwine ble drept skjedde en merkverdig hendelse. I slaget ble en av kongens følgesvenner ved navn Imma slått ned. Han lå hele dagen og den følgende natta som om han var død. Men så gjenvant han bevisstheten og satte seg opp og bandasjerte seg som best han kunne. Da han gikk for å finne hjelp ble han tatt til fange av fienden. Han var redd for å avsløre at han var en av kongens menn, og fortalte at han bare var en fattig bonde. Han sa at han hadde kommet til hæren med mat til soldatene. Dagene gikk og sårene til Imma grodde, og da Imma begynte å bli bedre ble det gitt ordre om at Imma skulle være bundet om nettene. Men det viste seg umulig å holde Imma bundet.
Imma hadde en bror som het Tunna som var prest. Da Tunna hørte at broren var blitt borte reiste han for å lete etter ham. Han fant en død som liknet mye på Imma, og trodde at dette var det døde legemet etter broren. Han tok det med til klosteret og begravet det. Det ble lest messer for den avdødes sjel. Det er sagt at det var på grunn av disse at Imma ikke kunne bindes. Imma ble spurt av de som holdt ham fanget om han kunne kunster som han brukte for å komme løs når han var bundet. Imma svarte at han ikke kunne noen hemmelige kunster. Men, svarte han, han hadde en bror som var prest, og han trodde at broren leste messer for hans sjel siden broren trodde at han var død. Og dermed er sjelen befridd fra dens synder og kan ikke holdes fanget. Da Imma hadde vært fange ei tid forstod de som holdt ham fanget at han ikke var en vanlig bonde, for han snakket ikke og oppførte seg ikke som en vanlig bonde. Imma ble derfor oppfordret til å fortelle hvem han virkelig var, med løfte om at han ikke ville bli straffet. Imma fortalte at han hadde vært en av kongens menn. Da ble det svart at siden fienden hadde mistet brødre og slektninger i slaget burde Imma drepes, men siden Imma hadde fått løfte om ikke å lide overlast skulle han ikke bli drept.
Da Imma hadde kommet til krefter ble han solgt til en friser i London. Men det var fortsatt ikke mulig å holde Imma bundet. Derfor ville de la Imma gå mot løsepenger. De bandene som Imma ble bundet med falt av Imma til messetid, når det ble lest messer for Immas sjel. Imma avla ed på at han enten ville komme tilbake eller sende løsepenger, og så fikk han gå. Imma gikk til kong Hlothhere av Kent som var sønn av dronning Æthelthryths søster siden Imma en gang hadde vært en av Æthelthryths menn. Imma bad om å få penger og sendte de avtalte løsepengene.
Imma vendte tilbake til sitt eget land. Der møtte han broren og fortalte alt det som hadde skjedd. Imma forstod at bandene løsnet hver gang det ble lest messe for ham.
I kapittel tjuetre fortalte Bede at Hild i året 680 var abbedisse i klosteret Whitby. Hun var en hengiven tjener av Kristus, og døde dette året sekstiseks år gammel. Den første halvdelen av livet hadde hun levd i verdslige omgivelser, mens den andre halvdelen levde hun i kloster. Hun var adelig av fødsel, datter av Hereric, som var nevø av kong Edwin. Det var sammen med Edwin at hun ble omvendt av Paulinus, den første biskopen i Northumbria.
Da hun bestemte seg for å gå i kloster reiste hun til East Anglia, for hun var i slekt med kongefamilien der. Hun ville gjerne reise til Gallia for å leve i et kloster der. Hennes søster Hereswith, som var mor til Ealdwulf som var konge i East Anglia, levde på denne tida i et kloster. Dette inspirerte Hild, og hun ventet i et helt år i East Anglia på å få mulighet til å reise utenlands. Men så bad biskop Aidan henne om å komme tilbake, og hun reiste tilbake og levde et klosterliv i et år sammen med en liten gruppe mennesker.
Etter dette ble Hild abbedisse i klosteret Hartlepool som var grunnlagt av Heiu for ikke lang tid tilbake. Biskop Aidan besøkt ofte Hild og instruerte henne.
Etter at hun hadde styrt klosteret i noen år tok hun på seg å grunnlegge et kloster på et sted som ble kalt for Streanæshalch - Whitby. Dette utførte hun med stor energi. Alle i klosteret hadde alt i fellesskap, ingen led nød og ingen var rike. Alle som var i klosteret måtte bruke mye tid på studier, og til og med konger og fyrster reiste til klosteret for å søke råd.
Fem personer fra klosteret ble biskoper. Disse var Bosa (biskop i York 678-86 og 691-706), Ætla (biskop i Dorchester tidlig i 670-årene), Oftfor (biskop i Hwicce fra omkring 691), John (biskop i Hexham 687-706 og i York 706-721), og Wilfrid II som var biskop i York 721-732.
Alle som kjente Hild kalte henne for mor på grunn av hennes hengivelse og nåde. Hun var et eksempel på hvordan et hellig liv kunne leves. Hilds mor var Breguswith, og da Hild var spebarn levde Hilds far i eksil under den britiske kongen Cerdic, og der ble han forgiftet. I denne situasjonen drømte Breguswith at han plutselig ble tatt bort og forsvant sporløst. Mens hun lette etter ham fant hun et kostbart smykke under klærne sine, og mens hun så på det strålte det så at det fylte hele Britannia med sine stråler. Drømmen ble trolig oppfylt med datteren Hild.
Etter at Hild hadde vært abbedisse i mange år behaget det hennes frelser å utsette henne for en langvarig sykdom, slik at henne styrke kunne ble gjort fullkommen i hennes svakhet. I seks år var hun utsatt for sykdommen, men hun sluttet aldri å takke sin skaper og å undervise sin flokk. I det sjuende året ble sykdommen verre, og hun døde. Etter at hun hadde fått den siste olje samlet hun flokken sin og bad dem om å holde evangeliets fred seg i mellom og overfor alle andre, og mens hun enda formante dem døde hun.
Samme natt åpenbarte den allmektige hennes død i et annet kloster som hun hadde fått bygd det samme året. Der var det en nonne som het Begu. Hun så i et syn at taket ble rullet tilbake mens kirkeklokkene klang, og der oppe så hun at sjelen til Hild ble båret til himmelen.
I kapittel tjueseks skrev Bede at året 684 sendte Ecgfrith, konge av Northumbria, en hær til Irland. Den herjet stygt og påførte en harmløs rase som alltid hadde vært vennlig mot engelskmennene store ødeleggelser, skrev Bede. De fiendtlige bandene sparte verken kirker eller klostre. De innfødte forsvarte seg så godt de kunne og bad Gud om hjelp. Neste år tok kongen med seg en hær for å invadere piktenes kongedømme. Piktene lot som om de flyktet og lurte kongen inn i trange pass, og der ble kongen drept sammen med en stor del av hæren. Kongen hadde fått råd om ikke å legge ut på denne kampanjen, men han hadde nektet å lytte på den hellige fader Egbert som hadde bedt ham om ikke å angripe irene som ikke hadde gjort ham noe ondt. Kongen fikk sin straff.
Fra denne tid begynte håpene og styrken til det engelske kongedømmet å minke og falle bort. Piktene vant sitt land tilbake. Engelskmennene hadde tidligere holdt det. Og de irske som bodde i Britannia og deler av den britiske nasjonen vant tilbake sin uavhengighet. Mange av de engelske ble enten drept av sverd eller gjort til slaver eller flyktet fra piktenes land, blant dem var Trumwine som hadde vært deres biskop. Han trakk seg tilbake til klostret i Whitby. Der levde han i mange år sammen med noen venner. Og der ble han begravet mens den hellige jomfru Ælfflæd styrte klosteret sammen med sin mor Eanflæd.
Aldfrith fulgte etter Ecgfrith som konge. Han var en lærd mann. Det ble sagt at han var bror av Ecgfrith og sønn av kong Oswiu. Han gjenopprettet det knust kongedømmet, selv om det var innenfor trange grenser.
I året 685 døde kong Hlothhere av Kent. Han hadde regjert i tolv år, og hadde fulgt etter sin bror Egbert, som hadde regjert i ni år. Han ble såret i kamp mot sørsakserne som Eadric, sønn av Egbert, hadde reist mot ham. Eadric styrte i et og et halvt år. Etter at Eadric døde plyndret ulike tronranere eller utenlandske konger kongeriket fram til den rettmessige kong Wihtred, sønn av Egbert, etablerte seg som konge og befridde landet fra utenlandske invasjoner. (De utenlandske invasjonene som det ser ut til å være snakk om er angrep fra Cædwalla av Wessex.)
I kapittel tjuesju fortalte Bede at kong Ecgfrith hadde fått den hellige og ærverdige Cuthbert til å bli vigslet til biskop av Lindisfarne. Cuthbert hadde i mange år levd et ensomt liv på ei lita øy som het Farne og lå omkring femten kilometer fra kirka på Lindisfarne. Cuthbert hadde som ung mann gått i kloster. Først hadde han gått i klosteret på Melrose som ligger på bredden av Tweed og ble styrt av abbed Eata. Boilsil var prior, og etter at Boisil døde ble Cuthbert prior.
Cuthbert underviste ikke bare i klosteret, men reiste også rundt til folkene som bodde i området og underviste dem. På denne tida var det vanlig i England at når en prest kom til en landsby samlet alle folkene seg for å høre på ham. Cuthbert fikk alle som samlet seg til å innrømme sine synder. Og de sonet sine synder ved å gjøre det Cuthbert påla dem.
Etter at Cuthbert hadde levd mange år i Melrose overført Eata ham til Lindisfarne der Eata selv var abbed. Dette ble gjort for at Cuthbert skulle lære brødrene der den disiplinen han praktiserte og være et godt eksempel.
I kapittel tjueåtte skrev Bede at senere, da Cuthbert ble mer kjent og intens, gikk han over til å leve i kontemplasjon som eneboer. Cuthbert hadde sagt at dersom han var i stand til å forsørge seg selv ved sine henders arbeid på den øya som han reiste til ville han gjerne bo der. Men dersom han ikke greide det ville han komme tilbake til klosteret. På øya fantes det verken vann eller trær eller korn, og øya ble hjemsøkt av onde ånder, og høvde slett ikke for menneskelig bosetning. Men Cuthbert greide å gjøre øya beboelig. Da Cuthbert hadde drevet bort de onde åndene bygde han med brødrenes hjelp en bolig som var omgitt av en voll med de nødvendige bygningene, nemlig et bønnerom og et oppholdsrom. Cuthbert bad brødrene om å grave en brønn i gulvet på oppholdsrommet, selv om grunnen der var hard som stein. De gjorde det, og neste dag var den full av vann. Cuthbert bad også om jordbruksredskaper og hvete, og da han laget åkeren sådde han hvete. Men da sommeren kom var det ingenting som spirte. Da brødrene kom på besøk sa han at de måtte bringe bygg. Selv om byggkornet kom lenge etter den riktige såtiden så sådde Cuthbert det. Og det ga ham rikelig avling, nok til at han kunne leve av det.
Cuthbert tjente Gud i ensomhet på øya, og vollen var så høy at han ikke kunne se over den. På et kirkemøte som ble ledet av erkebiskop Theodor og der kong Ecgfrith var tilstede ble Cuthbert valgt til biskop for Lindisfarne. Men Cuthbert ville ikke reise bort. Til slutt seilte kongen selv sammen med biskop Trumwine og mange hellige og mektige menn til Cuthberts øy. Ved hjelp av tårer og bønner greide de å overtale Cuthbert til å bli biskop. Cuthbert ble vigslet til biskop i York. Cuthbert ble først biskop i Hexham, men byttet bispedømme med Eata og ble slik biskop i Lindisfarne.
I kapittel tjueni skrev Bede at da Cuthbert hadde vært biskop i to år vendte han tilbake til klosteret på øya fordi han hadde fått et varsel fra et guddommelig orakel om at han snart skulle dø. Dette avslørte han overfor enkelte personer. Cuthbert døde på øya Farne, men ble gravlagt på Lindisfarne. Etterpå var Wilfrid biskop der til Cuthberts etterfølger var vigslet. Eadberht ble vigslet til ny biskop av Lindisfarne, og var biskop der fra 688 til 698. Bede skrev også at elleve år etter at Cuthbert døde ville brødrene ved klosteret flytte beina til Cuthbert over til ei anna kiste som kunne settes inne et sted der den kunne bli æret på høvelig vis. Da viste det seg at kroppen til Cuthbert i det hele tatt ikke viste tegn til forråtnelse. Og dette var et tegn på hvor hellig Cuthbert hadde vært og viste hvor velsignet han var blitt etter døden. Det hendte at folk ble helbredet for sykdom og lidelse i nærheten av det siste hvilestedet til Cuthbert. Bede nevnte eksempler på dette.
I de første seks kapitlene av den femte boka fortalte Bede om mirakler som hendte i forbindelse med hellige mennesker. I det sjuende kapitlet fortalte Bede om den svært voldelige kong Cædwalla, vestsaksernes konge, at han etter å ha regjert over sitt folk i to år reiste på pilegrimsferd til Roma. Han kom til Roma mens Sergius var pave, og der ble han døpt i året 689. Deretter ble han syk og døde kort tid etter.
Da Cædwalla reiste til Roma overtok Ine som vestsaksernes konge. Da Ine hadde regjert i trettisju år reiste også han til Roma som pilegrim. På denne tida ønsket mange engelskmenn å reise til Roma på pilegrimsferd.
I kapittel ni fortalte Bede om hvordan enkelte engelskmenn tenkte å reise ut som misjonærer. Den første Bede nevnte var en prest ved navn Egbert som levde i eksil i Irland. Han ønsket å forkynne for folkeslag som ikke kjente til kristendommen. Han visste at det var mange folkeslag i Tyskland, som anglene og sakserne kom fra, som ikke hadde kjennskap til kristendommen. Blant disse folkene ble nevnt friserne, rugerne, danskene, hunnene, gammelsakserne og boruhtware, og mange andre folk som heller ikke er kristne.
Guddommelige inngrep hindret Egbert i å reise ut. En mann så i et syn at Egbert heller skulle reise for å forkynne i klosterene til Columba som hadde grunnlagt klosteret på Iona. Men en storm hindret ham i å reise. En av kompanjongene til Egbert het Wihtberht, og han reiste til Frisia der han forkynte i to år uten å få tilhengere. Derfor vendte han til slutt heim.
I kapittel ti skrev Bede om Willibrord, som var en fremragende mann. Egbert ville sende ham for å misjonere. De reiste tolv mann, først til Pippin, frankernes hertug som etter 687 dominerte fransk politikk. Han hadde nettopp drevet kong Radbod ut av Frisia, og Pippin sendte dem til Frisia for å drive misjon under kongelig beskyttelse. De som omvendte seg fikk mange fordeler, og i løpet av kort tid ble mange omvendt.
Etter deres eksempel reiste to engelske prester til gammelsaksernes kongerike for å misjonere. Begge het Hewald. Da de kom til gammelsaksernes land bad de om å få snakke med visekongen. Gammelsakserne hadde ikke konger, men bare et antall visekonger. Når det ble krig trakk de lodd om hvem som skulle være leder i krigen, og når krigen var over var de på nytt av lik rang.
De gammelsakserne som misjonærene hadde møtt ville ikke ha den nye religionen, og drepte begge de to Hewaldene. Da visekongen hørte dette ble han svært sint, så han ødela landsbyene til de folkene som hadde drept misjonærene og drepte folkene som bodde i landsbyene.
I kapittel elleve fortalte Bede om hvordan det gikk med misjonen til Willibrord. Da Pippin ga ham tillatelse til å misjonere reiste han til Roma for også å få pavens velsignelse. I Frisia valgte de andre misjonærene Swithberht til sin biskop. Han reiste tilbake til England og ble vigslet av biskop Wilfrid, som på den tida var i eksil i Mercia. Kent hadde da ingen biskop siden Theodor var død og etterfølgeren Berhtwald, som hadde reist til kontinentet for å bli vigslet, enda ikke var kommet tilbake.
Da misjonærene hadde forkynt i Frisia en tid sendte Pippin, med alles samtykke, Willibrord til Roma med ønske om at skulle bli vigslet til erkebiskop for alle friserne. Og i året 696 ble Willibrord vigslet til erkebiskop. Pippin ga ham et bispepalass i fortet sitt i Utrecht. Der fikk erkebiskopen bygd ei kirka. Han bygde også mange andre kirker og grunnla klostre. Og han utnevnte biskoper.
Bede fortalte i kapittel femten at på denne tida overtok de fleste irene den måten å fastsette tidspunktet for påske på som ellers var vanlig. Presten Adamnan som var abbed i klosteret på Iona fra 679 til 704 ble sendt til Aldfrith, anglenes konge, og var i kongeriket hans ei tid for å lære de kirkeritualene som ble praktisert der. Han kom til å akseptere de ritualene og skikkene som han lærte om i den engelske kirka og foretrekke dem framfor de som var i bruk på Iona og som avvek fra de engelske.
Men han greide ikke å overbevise folkene på Iona om at de burde forandre ritualene som ble brukt der. Derfor seilte han til Irland og prøvde å overbevise om at den alminnelige katolske måten å beregne tidspunktet for påske på var riktig. Og han lyktes i å overbevise de fleste i Irland. Da han vendte tilbake til Iona prøvde han på nytt å få brødrene der til å forandre mening, men heller ikke denne gangen lyktes han. Og innen et år var gått så døde Adamnan.
I kapittel atten fortalte Bede at i året 705 døde kong Aldfrith av Northumbria etter å ha regjert i nesten tjue år. Sønnen Osred etterfulgte ham som konge. Osred var da bare åtte år gammel. Osred var konge i elleve år. Tidlig i Osreds regjeringstid døde vestsaksernes biskop Hædde. Han var en hellig mann, og det skjedde mirakler der han hadde dødd. Etter at han var død ble bispedømmet hans delt i to. Daniel fikk den ene delen og Aldhelm fikk den andre delen. Aldhelm var en lærd mann som skrev flere bøker, både om den rette tid å feire påske på og om jomfruelighet. Aldhelm døde etter å ha vært biskop i fire år, og Forthhere overtok som biskop. Et kirkemøte bestemte at sørsakserne skulle få sitt eget bispedømme. De hadde til da vært underlagt bispestolen i Winchester der Daniel var biskop. Eadberht ble sørsaksernes første biskop. Han hadde vært abbed i Selsey. Etter ham ble Eolla biskop. Han døde for noen år siden, skrev Bede, og siden hadde ikke sørsakserne hatt egen biskop.
I kapittel nitten skrev Bede at i det fjerde året av Osreds regjeringstid sa kong Cenred av Mercia fra seg kongetittelen. Han reiste til Roma og ble munk og ble værende der resten av livet. Ceolred etterfulgte ham som konge. Ceolred var sønn av den Æthelred som hadde vært Ceolreds forgjenger. Også Offa, sønn av Sighere, østsaksernes konge, fulgte ham til Roma. Offa var en vakker ungdom. Offa forlot sitt land og sin hustru og sin slekt for å søke det evige liv. Offa ble munk i Roma og levde der som munk resten av livet.
Det samme året som de reiste til Roma døde biskop Wilfrid etter å ha vært biskop i førtifem år. Han hadde blitt tatt inn i klosteret Lindisfarne da han var fjorten år gammel. Da han hadde vært i klosteret i noen år ville han reise til Roma. Han fortalte dette til klosterbrødrene, som støttet ham, og oppsøkte så dronning Eanflæd, som han kjente, og fortalte om ønsket om å besøke Roma, og også hun støttet ham. Hun sendte ham til kong Eorcenberht av Kent som var hennes søskenbarn og bad ham om å sende Wilfrid til Roma. Wilfrid reiste sammen med en annen ung mann som het Biscop, og også var kjent som Benedict.
I Lyon ble de tatt svært godt mot av biskop Dalfinus, og Wilfrid tilbrakte en del tid i Lyon.
I Roma studerte Wilfrid kirkelige saker og ble venn med pavens rådgiver Bonifacius. Etter å ha vært noen måneder i Roma vendte han tilbake til biskop Dalfinus i Lyon. Der var han i tre år til biskopen døde en grusom død. Dronning Baldhild hadde sendt soldater og gitt ordre om at biskopen skulle bli drept. Wilfrid ville halshugges sammen med biskopen, men siden han var utlending ville ikke soldatene gjøre dette.
Da Wilfrid kom tilbake til Britannia ble han venn med kong Alhfrith. Alhfrith ga ham land for å grunnlegge et kloster på et sted som het Stamford, og noe senere også et sted som het Ripon. Alhfrith ville støtte den katolske kristendomsskikken mot den irske skikken, og klostrene skulle følge og forkynne katolsk skikk.
Wilfrid ble ordinert som prest i Ripon av biskop Agilbert av Gewisse, og etter kongens ordre. Da den irske sekten ikke lenge etter ble bannlyst sendte Alhfrith ham til Gallia etter å ha rådført seg med Oswiu, og Alhfrith bad om at Wilfrid skulle bli vigslet som Alhfriths biskop av den samme Agilbert som var biskop av Paris. Wilfrid var da omkring tretti år gammel. Siden Wilfrid ble værende lenge utenlands ble en hellig mann ved navn Chad vigslet som biskop i York etter ordre fra kong Oswiu. Han var biskop i tre år, og trakk seg deretter tilbake til klosteret Lastingham mens Wilfrid ble biskop for hele kongeriket Northumbria.
Under Ecgfriths regjeringstid ble Wilfrid drevet bort fra bispedømmet og andre bisper overtok. Wilfrid ville reise til Roma for å føre sin sak for paven, men skipet hans ble drevet ut av kurs og havnet i Frisia der han ble tatt godt mot av barbarene og deres kong Aldgisl. Wilfrid forkynte for dem, og døpte mange av dem. På denne måten begynte Wilfrid det evangeliseringsarbeidet som Willibrord senere fortsatte. Wilfrid overvintret i Frisia, og fortsatte deretter reisen til Roma. I Roma kom man fram at anklagen mot Wilfrid var feil, og at han var verdig å være biskop.
Etter at Wilfrid hadde fått støtte i Roma vente han tilbake til Britannia og omvendte sørsakserne. Han sendte også misjonærer til Isle of Wight. I det andre året av Aldfriths regjeringstid, han var etterfølger til Ecgfrith, ble Wilfrid gjeninnsatt som biskop etter kongens ønske. Men fem år etterpå ble Wilfrid på nytt anklaget og drevet bort av kongen og flere biskoper. Wilfrid reiste til Roma og forsvarte seg mens anklagerne hans var til stede. Man kom fram til at anklagerne hadde produsert en del falske anklager, og paven skrev til de engelske kongene Æthelred og Aldfrith og bad dem om å gjeninnsette Wilfrid som biskop fordi han hadde blitt urettferdig fordømt.
På veien tilbake til England ble Wilfrid svært syk. Men så opplevde han at det kom budbringere fra himmelen, og de fortalte ham at han skulle bli frisk og få leve i fire år til, og han skulle få bispedømmet sitt igjen. Herren selv hadde grepet inn i sykdommens forløp, etter at jomfru Maria og mange andre hadde blitt bekymret for Wilfrid.
Wilfrid ble frisk igjen og fortsatt reisen til Britannia. Da erkebiskop Berhtwald og Æthelred, som en gang var konge og deretter hadde blitt abbed, hadde lest brevene fra paven tok de Wilfrids parti. Æthelred bad Cenred, som hadde overtatt som konge etter Æthelred, om å komme og oppfordret ham om å ble venn med biskopen. Kong Cenred gikk med på å bli venn med Wilfrid. Aldfrith, som var konge over Northumbria, ville ikke møte ham, men han døde snart etter. Da overtok sønnen Osred som konge, og det ble holdt et kirkemøte ved elva Nidd, og etter en del uenighet ble de enige om å ta Wilfrid tilbake. Deretter levde Wilfrid fredelig i fire år fram til han døde.
Bede skrev i kapittel tjue at i året etter at Wilfrid døde, det var i det femte året av Osreds regjeringstid, døde den ærverdige fader Hadrian, 41 år etter at han hadde blitt sendt til Britannia av pave Vitalian og trettini år etter at han kom til Britannia.
Acca, Wilfrids prest, ble biskop av Hexham etter Wilfrid. Han var en energisk mann. Han utsmykket kirka og samlet relikvier og bygde opp et stort bibliotek. Han inviterte også en berømt sanger som het Maban, og som var opplært i Kent, for å undervise i kirkemusikk. Maban underviste i tolv år i Northumbria. Biskop Acca var selv en dyktig musiker så vel som en dyktig teolog. Acca var oppfostret fra barndommen av av prestene til biskop Bosa av York, og de hadde undervist ham. Acca hadde deretter gått i tjeneste hos biskop Wilfrid, og vært der helt til Wilfrid døde. Acca hadde også fulgt Wilfrid til Roma.
I kapittel tjueen skrev Bede at ved denne tid var kong Nechtan, piktenes konge, blitt overbevist om at den katolske måte å fastsette tidspunktet for påske på var rett. Kong Nechtan førte folket sitt over til den nye måten å fastsette tidspunktet for herrens oppstandelse på. For å gjennomføre forandringen lettere og med større autoritet søkte han hjelp fra de engelske. Nechtan bad abbed Ceolfrith om hjelp. Ceolfrith var abbed i et kloster der den ene avdelinga lå ved munningen av elva Wear og den andre ved elva Tyne på et sted som heter Jarrow. Nechtan ville ha en informasjon om den katolske fastsettelsen av tidspunktet for påske som var slik at han kunne overbevise sitt folk og han ville også ha bygningsarbeidere som kunne bygge ei kirke av stein etter romersk-katolsk modell. Ceolfrith sendte bygningsarbeidere og et langt brev som Bede siterte med informasjon om fastsettelse av tidspunktet for påske og om forståelsen av påskens betydning og om tonsur. Dette brevet var overbevisende.
I kapittel tjueto skrev Bede at ikke lenge etterpå ble munkene som levde i klosteret på Iona også overbeviste om at den katolske forståelsen av tidspunktet for påsken var riktig. De ble også overbeviste om at den katolske tonsuren var riktig.
I året 716 ble Osred drept og Cenred var hersker over Northumbria i årene 716-718. (Cenred tilhørte en annen slektsgren av kongeslekten.) Egbert kom til Iona fra Irland. Han var prest og lærer, og ble godt mottatt på Iona. Han overbeviste munkene på Iona om at den katolske skikken for påske var riktig. Men det var fortsatt briter som holdt på den gamle irske skikken for påske og tonsur.
Egbert var i tretten år på Iona. Han hadde kommet dit mens Dúnchad var abbed. I året 729 døde Egbert.
I kapittel tjuetre fortalte Bede om situasjonen i Britannia på det tidspunktet da han skrev verket, og han fortalte at i det herrens år 725, som var det sjuende året til kong Osric, etterfølger til kong Cenred av Northumbria, døde kong Withred av Kent. Han var sønn av Egbert og hadde selv tre sønner, Æthelberht, Eadberht og Alric.
I året 729 ble det sett to kometer rundt sola, og det slo alle med frykt. Den ene viste seg like før daggry, og den andre like før kveldsmørket kom, og de var tegn på at menneskene var truet av farer både dag og natt. På denne tiden herjet en forferdelig pest i Gallia, og det var forferdelige blodsutgytelser. Northumbrias konge Osric døde etter å ha regjert i elleve år. Han utnevnte Ceolwulf, bror av forgjengeren Cenred, som sin etterfølger. Men regjeringstida deres var så full av ulykker at det er fortsatt vanskelig å vite hva man skal si om dem, skrev Bede.
I året 731 døde erkebiskop Berhtwald etter å ha vært erkebiskop i trettisju og et halvt år. Samme år overtok Tatwine som erkebiskop. Han var fra Mercia der han hadde vært prest i klosteret Breedon. Han ble vigslet i Canterbury av biskopene Daniel av Winchester, Ingwold av London, Ealdwine av Lichtfield og Ealdwulf av Rochester søndag den 10. juni.
Bede skrev videre at i dag er Tatwine og Ealdwulf biskoper i Kent, Ingwold er biskop i kongeriket Essex, Ealdberht og Hatulac er østanglenes biskoper; Daniel og Forthhere er vestsaksernes biskoper; Ealdwine er biskop i Mercia og Wealhstod er biskop for folket vest for Severn; Wilfrid er biskop for kongeriket Hwicce og Cyneberht er biskop for kongeriket Lindsey. Bispedømmet Isle of Wight tilhører Daniel, biskop av Winchester. Sørsaksernes kongerike har vært uten biskop i flere år, og er betjent av vestsaksernes biskoper. Alle disse kongerikene og de andre sørlige kongerikene helt nord til Humber, sammen med deres forskjellige konger, er underlagt Æthelbald, konge av Mercia. For tiden er det fire biskoper i kongeriket Northumbria som Ceolwulf hersker over: Wilfrid i York, Æthelwold i Lindisfarne, Acca i Hexham, Pehthelm i Whithorn, der menigheten i det siste har vokst så sterkt at det er blitt eget bispedømme med Pehthelm som sin første biskop.
Piktene har nå en fredsavtale med engelskmennene. De irene som bodde i Britannia er fornøyde med sine egne områder, skrev Bede, og planlegger ingen komplott mot de engelske. Selv om britene for det meste er motstandere av den engelske kirka og hele den katolske kirka kan de ikke oppnå det de ønsker. Selv om de delvis er sine egne herrer er de også delvis under engelsk herredømme.
I disse gunstige tider med fred og velstand har mange i Northumbria lagt bort våpnene og tatt tonsur og foretrekker at de og deres barn avlegger klosterløfte framfor å drive med våpentrening. Hva resultatet vil bli vil en senere generasjon oppdage, skrev Bede.
Dette er for tiden, i året 731, tilstanden i hele Britannia, omkring 285 år etter at de engelske kom til Britannia.
I kapitel tjuefire foretok Bede en rask gjennomgang av årstall der viktige begivenheter hadde funnet sted:
Bede avsluttet verket sitt med å skrive at han, en Guds tjener og prest ved klosteret St Peter og St Paul som er ved Wearmouth og Jarrow, har ved Guds hjelp etter beste evne satt sammen denne beretningen om historien til den engelske kirka og det engelske folket. Opplysningene er enten hentet fra gamle dokumenter eller fra tradisjoner eller fra hans egen kunnskap. Bede skrev videre at han ble født på dette klosterets område. Da han var sju år gammel ble han, på grunn av slektningers omsorg, sendt til klosteret der den ærverdige abbed Benedict, og deretter Ceolred, tok ansvaret for ham og sørget for at han ble utdannet. Fra da av hadde han vært all sin tid i klosteret og vært opptatt av studier av skriftene og av andre oppgaver i klosteret. Og det hadde alltid vært Bedes glede å lære og å undervise og å skrive. Da han var nitten år gammel ble han diakon, og da han var tretti år gammel ble han prest. Fra han ble prest og til hans femtiniende år hadde han gjort det til sin oppgave å lage korte sammendrag av de ærverdige fedrenes verker og av de hellige skrifter, eller å tilføye kommentarer til dem for å forklare og klargjøre dem. Deretter fulgte en oversikt over de bøkene som Bede hadde arbeidet med på den nevnte måten.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: