Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Her bygger jeg på teksten "The terminology of overkingship i early Anglo-Saxon England" som er skrevet av David N. Dumville.
Dumville innleder med å skrive at fra Eric John offentliggjorde sitt essay "Orbis Britanniae" har spørsmålsstillingene som er knyttet til kongedømme og overkongedømme i tidlig angelsaksisk tid vært blant de viktigste spørsmålsstillingene for historikerne som har arbeidet med denne periodens angelsaksiske England. Før dette arbeidet av Eric John kom hadde Frank Stentons måte å se tingene på vært dominerende. Stenton tok lite hensyn til tidligere synspunkter, og det var uheldig, for i 1905 kom et av de viktigste verkene om den politiske og sosiale strukturen til de angelsaksiske kongedømmene, nemlig Hector Munro Chadwicks "Studies on Anglo-Saxon Institutions".
Studenter av engelsk historie har lenge vært opptatt av den såkalte "Bretwalda", altså overkongen, og hans autoritet. Stenton rettet oppmerksomhet mot å studere spesielle faser til det angelsaksiske overkongedømmet. Ved det forsterket han tendensen til å studere "Bretwalda" som et tema i den konstitusjonelle historien til angelsakserne. Chadwicks bok la større vekt på forholdet mellom overkongen og "underkongene", og overkongenes forhold til sine sosiale omgivelser og de som var avhengige av overkongen.
De avhengige av en angelsaksisk overherre har aldri vært tema for en egen undersøkelse, skriver Dumville. Inntil nylig var de angelsaksiske småkongene bare av interesse for lokalhistorikere.
Den generelle tendensen har vært å se på forholdene mellom kongene fra overkongens synsvinkel. Man har gått ut fra at overkongen liknet på mer moderne konger, og at underkongene var lite verdt. Dumville siterte et avsnitt fra Frank Stentons bok "Anglo-Saxon England" der Stenton skriver at småkongene ikke er verdt tittelen konge, for de var bare de ekte kongenes følgesvenner og underordnet dem og avhengig av de ekte kongenes gunst.
Dumville skriver at han mener at denne måten å se tingene på er uheldig og fordomsfull. Stenton siterte Mercias kong Offa, som var en overkonge, og som kalte en småkonge for sin underkonge og ealdorman, og Stenton skrev at denne uttalelsen uttrykte den virkelige situasjonen, for selv om en småkonge kalte seg for konge så var likevel kongetittelen bare en gave fra overkongen.
Frank Stenton visste mye om overkongene og om hvordan de arbeidet, men han uttrykte lite kjennskap til småkongene.
Fra det sene sjette århundret til det tidlige tiende århundret ble mange ulike uttrykk brukt for å beskrive angelsaksiske konger. I gammelengelsk var cyning og hlaford de vanlige ordene. Men det meste vi vet kommer fra kilder som ble skrevet på latin. På latin er rex mest vanlig, men regulus og subregulus var også vanlige uttrykk. Karakteren til kongens makt ble uttrykt i termer som regnum og imperium. Og folket til kongen ble beskrevet som gens eller populus. Undersøkelse av hvordan de ulike termene ble brukt burde fortelle noe om strukturen til det angelsaksiske kongedømmet.
I kildene som begynner mot slutten av det sjette århundret er kongelig autoritet delt på mange måter i de ulike angelsaksiske kongedømmene. Komitestyre synes å være bekreftet i Hwicce, East Anglia og kanskje South Saxon. Befolkninga, men ikke territoriet, kan ha vært delt i ulike deler. Dette er klart for East Saxon. Territoriet kan ha vært delt, som man har sett i Kent, Essex og i noen grad i Sussex. Dette kan ha vært gjort på ulike måter med ulike forhold mellom de som delte herredømmet. Deling av kongemakten kunne tendensielt føre til en omfordeling av makt innen kongedømmet der en av kongene ble overkonge. Det virker som om en slik situasjon ble utviklet i Wessex i det sjuende århundret. Det ser i flere kongedømmer ut til at den indre delingen av makten kunne fungere, og at autoritetsstrukturene kunne støtte opp om denne oppdelingen. Var disse underkongedømmene opprinnelig egne kongedømmer eller bare skapt av det sjuende og åttende århundrets konger?
Etter hvert som noen konger ble overherrer utenfor sitt eget kongerike ble andre offer for disse ekspanderende kongene. Og de ekspanderende kongene kunne utpeke sine slektninger som konger i riker som de ble overkonger for. I Northumbria i andre halvdel av det sjuende århundret utpekte kongene av Bernicia sine nære slektninger som underkonger i Deira. Og noe tilsvarende skjedde da kong Cenwulf av Mercia fra 798 utnevnte sin bror til konge i Kent. Også kongene i Wessex, som var overherrer i det sørøstlige England fra 825-828, fortsatte denne praksisen ved å utpeke sine sønner til å herske i øst, i Essex, Kent, Surrey og i Sussex.
Et av de få angelsaksiske kongerikene som mistet områder til en nabo ved denne praksisen var Essex. I det tidlige åttende århundret ble London og dens omland skilt ut fra Essex og innlemmet i Mercia. Det er kjent at det var flere konger samtidig i Essex - hvordan var autoritetsforholdene i Essex? Kunne London med omland, altså Middlesex, på noen måte ha vært en egen provins i Essex?
Det er slående at felleskongedømme, altså flere konger i et kongedømme, ikke oftere førte til at kongedømmene permanent ble splittet opp. Trenden var i motsatt retning.
En faktor som styrket samhørigheten til hele enheten var den regelen, som ser ut til å ha eksistert i kongedømmer med flere konger, at medkongen måtte godkjenne at den andre kongen ga land i besittelse. Det ser vi i Kent og i Sussex og blant Hwicce. Og denne skikken kan ha vært grunn til at overkonger mente at de hadde rett til å delta i overdragelse av kongelig land, eller til å foreta det i underkongers kongedømmer.
Ulike kongers autoritet overlappet altså hverandre. Og kongenes funksjon var lite presisert. Kongedømmet i et kongerike kunne deles uten at kongeriket, nasjonen, ble delt. Et overherredømme kunne holdes av en bestemt person, men det kunne vanskelig overføres til en etterfølger siden det ikke var over en naturlig enhet. Bare en langvarig og sammenhengende periode av utøvelse av overherredømmet, der også de faktorene som framhevet de særskilte identitetene til de underordnede enhetene ble redusert, kunne gjøre det til et kongedømme.
En overherre var i likhet med en konge rex. Og overherredømmet hans ble sett på som en utvidelse av kongemakten hans. Bede brukte rex om konger uansett hvor mektige de var.
Overkongedømme ser ut til å ha bestått i at en konges makt ble formelt anerkjent av en annen konge. Dette var vanligvis resultat av en militær kampanje. Men en konge kunne også ha et slikt rykte at mindre sterke konger underkastet seg ham. En ekteskapsallianse eller en form for åndelig slektskap kunne ble valgt som midler for å opprette forholdet. Geceosan to hlaforde er et uttrykk som ble studert av Chadwick som tyder på at det ville kunne brukes om anerkjennelse av så vel overkongedømme som herredømme innen et kongedømme. Opprettelse av overherredømme var et individs handling og involverte et forhold mellom en "herre" og en person som underordnet seg denne herren. Den som underordnet seg underordnet også det han styrte over under denne herren. Under disse forholdene var det lite trolig at et overkongedømme ville bli overført fra en konge til hans etterfølger. I et overherredømme ville overkongens ordrer gjelde også i underkongedømmene hans. Og overkongene disponerte direkte over land i de underordnede kongedømmene.
Hlaford ble representert i latin ved dominus. Makten til overkongedømmet ble hos Bede representert ved ordet imperium. Men Imperator var reservert for den romerske, eller bysantinske, keiseren. Bede kalte ingen engelsk konge noe mer imponerende enn rex. Men Bede brukte verb som fortalte mer. Om Æthelberht I av Kent brukte han to ganger Imperare. Og den andre gangen var dette ordet også brukt om myndighetsutøvelsen til de andre kongene som hadde makt over alle southumbrerne (Southumbria = hele området fra elva Humber til Kanalen).
Kildene til den angelsaksiske politiske terminologien krever mer forskning, og også deres ideologi. Innflytelsen til Bibelen og de kristne forfatterne i senantikken må spesielt vurderes, og også innvirkningen til de folkene som levde så nært angelsakserne at angelsakserne var i direkte kontakt med dem.
Dumville skriver at Charles Plummer bemerket motsetningen mellom regnum ("kongelig makt eller autoritet") og imperium ("overkongedømme"). Denne observasjonen har senere blitt angrepet, men Dumville skriver at han mener at den fortsatt står fast. Bedes bruk av terminologien viser noen interessante punkt. Han brukte Imperium sjelden. Blant annet brukte han imperium om den makten de av kongene i Northumbria som synes å ha utøvd overkongedømme over southumbrerne hadde hatt. Det gjelder Ecgfrith, 670-685, Aldfrith, 686-705, og hans sønn Osred, 705-716. Bede brukte også Imperium om maktutøvelsen til Edwin, Oswald og Oswiu. Ecgfrith var i noen år (674-679) overkonge over Lindsey og Mercia, og i sine siste år var han anerkjent som overkonge over Dál Riata og Strathclyde. Men man vet ikke at Aldfrith og Osred hadde makt utenfor Northumbria. Northumbrias herskere fikk sitt Imperium fra herredømmet over de to kongerikene Deira og Bernicia. Northumbria i det sjuende århundre skulle derfor bli sett som et overkongedømme, og ikke et enkelt kongedømme. Bare etter at Deira og Bernicia gjennom lang tid hadde vært sammen under en og samme øverste hersker kan de bli sett på som et kongedømme.
Når Bede skrev om Northumbria (eller Wessex) alternerte Bede ofte mellom å bruke imperium og regnum. Det kunne skje i sammen avsnitt. Det ser ut til Bede brukte Imperium sparsomt og forsiktig.
Bede refererte til to konger i Mercia som skal ha utøvd Imperium, Wulfhere (658-674) og Æthelbald (716-757). Overkongedømmet i det sørlige England gikk etter Oswiu til Wulfhere, og etter ham var det ingen i det påfølgende halve århundret som hadde så stor makt. Deretter utøvde Æthelbald overkongedømme i det sørlige England. Ecgfrith av Northumbria slo tilbake en invasjon av Wulfhere rundt 674 og tok Lindsey fra Mercia.
Bede har en liste over sju konger som skal ha hatt imperium over England sør for Humber - over Southumbria. Den har ført til mange spekulasjoner. Bede skrev ingen steder at det bare hadde vært de nevnte sju kongene som hadde hatt overkongedømme. Bede nevnte disse sju kongene i forbifarten mens han skrev om et annet emne, nemlig kong Æthelberht I av Kent som ble den første kristne engelske kongen. Han var den tredje overkongen, og så nevnte Bede de to første overkongene, og fire overkonger til. Da Bede hadde kommet til Oswiu vendte han tilbake til temaet sitt som var kong Æthelberht av Kent og kristendommen. Dumville mener at det er mulig at Bede stoppet med Oswiu i oppregningen av overkonger fordi Bede oppdaget at han var i ferd med å forlate temaet sitt, og ikke fordi det ikke hadde vært flere overkonger. Her var ikke overkonger Bedes tema.
Dumville skriver at vi derfor ikke har grunn til å tro at Bede ikke kunne ha nevnt flere overkonger. Det er for eksempel all grunn til å tro at Bede hadde kjennskap til Wulfheres store makt. At Bede ikke skrev om noe er som vanlig ikke et argument. Bede var tilbakeholden med å skrive om saker som ikke var kirkelige.
I den Angelsaksiske krøniken er Bedes liste over overkonger oversatt til morsmålet og skrevet inn under året 827 med tilføyelse av kong Ecgberht av Wessex. Dette er den setningen som har gitt grunn til så mye snakk om "Bretwaldas" og "Bretwaldaship": "Kong Ecgberht erobret kongeriket til folket i Mercia og alt som lå sør for Humber, og han var den åttende kongen som var Bretwalda".
("A.D. 827. This year was the moon eclipsed, on mid-winter's mass- night; and King Egbert, in the course of the same year, conquered the Mercian kingdom, and all that is south of the Humber, being the eighth king who was sovereign of all the British dominions. [Her er ordet "Bretwalda" byttet ut med det som går for å være betydningen av ordet "Bretwalda".] Ella, king of the South-Saxons, was the first who possessed so large a territory; the second was Ceawlin, king of the West- Saxons: the third was Ethelbert, King of Kent; the fourth was Redwald, king of the East-Angles; the fifth was Edwin, king of the Northumbrians; the sixth was Oswald, who succeeded him; the seventh was Oswy, the brother of Oswald; the eighth was Egbert, king of the West-Saxons. This same Egbert led an army against the Northumbrians as far as Dore, where they met him, and offered terms of obedience and subjection, on the acceptance of which they returned home.")
Dumville skriver at Bretwalda ikke kunne være den opprinnelige lesningen av denne setninga i Krøniken. Den primære ordleggingen brukte substantivet b/Brytenw(e)alda, som har en mening som enda kan diskuteres. De versjonene av Krøniken som vi har tilgang til har gått gjennom flere avskrivinger, og ikke alle har vært gode og nøyaktige. Det har blitt stadig større forskjell mellom den tilgjengelige versjonen og den opprinnelige versjonen. Tittelen Bretwalda blir en kuriositet som er produsert gjennom mange avskrifter av tekster der utgangspunktet er en opprinnelig Krønike som gjennom de mange feil som er blitt gjort under de mange avskriftene er blitt forvansket og forvrengt. Tittelen Bretwalda blir en kuriositet, en skrivefeil, som ikke kan være utgangspunkt for teoribygging eller hypoteser om engelsk konstitusjonell historie.
Dumville nevner Ismere charteret som ble utstedt av kong Æthelbald av Mercia i 736 og som har overlevd som et originalt enkeltark der Æthelbald ble kalt "rex Britanniae", "gloriosissimus princeps", "rex Suutanglorum" og "rex non solum Marcersium sed et omnium prouinciarum quae generale nomine Sutangli dicuntur". Sammen med A-Krønikens gjengivelse av Bedes liste over overkonger syntes uttrykkene i dette dokumentet å gi den klareste pekepinn på at det eksisterte en formalisert forståelse av britisk overkongedømme i England sør for Humber. Hvordan kan dette nå bli forandret?
Det de viktigste kildene sier er lite forandret. Det vi har mistet er ordet Bretwalda. "Bretwaldaship" kan kastes på bålet. Kildene kan nå vurderes på nytt.
Bede forteller fortsatt om en usammenhengende rekke overkonger for southumbrerne. Og Ismerecharteret lukter enda sterkere enn Bede av ideologi. Krøniken har egentlig ikke så mye å fortelle oss. Et kjent spørsmål er om hvilken betydning elva Humber hadde som grense. Hvordan utøvde overherrene over southumbrerne sin makt som overherrer, og fikk en konge som ble overherre ekstra makt gjennom å oppnå status som overherre?
Dersom Bedes liste over overherrer var noe spesielt som stammet fra en skriftlig kilde er det en institusjon som må forklares.
I følge Bede regjerte overkongene "over kongene til den engelske rasen med alle deres sørlige kongedømmer (som er skilt fra de nordlige av elva Humber og det territoriet som ligger opp til elva)". Bede beskrev denne makta som imperium. De fire kongene sør for Humber fikk ingen nærmere beskrivelse, men for deres tre northumbriske etterfølgere blir det berettet hvordan de dominerte sine keltiske naboer.
Arbeidet med problemstillingene om overkongedømme som oppstår ble begynt av Eric John og Francis John Byrne.
Dumville skriver at Adomnán av Iona i den boka han skrev om Ionas grunnlegger Columba skrev om herredømme over hele øya - det var en gave fra Gud - det var noe som det var verdt å streve etter å oppnå. Hvor utbredte var slike tanker? Var det et ideal?
Det Adomán her kan ha gjort var å overføre tanker fra Irland til Britannia, for i Irland fantes tanker om et kongedømme av Tara som omfattet hele øya. Disse forestillingene var trolig eldgamle.
Hvor langt tilbake i tiden kan man finne overkonger i England sør for Humber? Dette er problematisk før tida til Æthelberht I av Kent. Og det er også usikkert senere. Når oppstod tanken om overkongedømme sør for Humber? Og har vi opplysninger som rettferdiggjør at Ælle av South Saxons og Caewlin av west Saxons kan kalles overkonger? Vi kjenner ikke Ælles karriere. Ceawlin vet man kanskje litt mer om.
I 736 ble tanken på kongedømme over Britannia uttrykt i et charter fra kongen av Mercia, men i termer som fører tankene til Bedes forestillinger om overkongedømme over Southumbria. Dumville skriver at vi kan tro at vi er i nærheten av en ideologi som ikke kjenner opprinnelsen til.
Bruken av uttrykk som rex Britanniae og Su(u)tangli fører til at vi kan spørre om forholdet mellom angelsaksiske herskere og de stammegrupperingene som utgjorde de gammelengelske politiske enhetene. Selv ved begynnelsen av den historiske tid ser vi angelsaksiske kongedømmer med svært forskjellig organisasjon og på svært ulike utviklingstrinn. I Northumbria, Mercia og Wessex ser vi for eksempel tre overkongedømmer som er på ulike utviklingstrinn.
Det tok nesten et århundre av den skrevne historien å opprette Northumbria som en permanent enhet. Northumbria bestod av kongedømmene Deira og Bernicia, hvert med sin egen kongeslekt. Disse kongedømmene ble etter det vi vet første gang ført sammen mens Æthelfrith av Bernicia regjerte (592/3-616). I det følgende århundret regjerte en konge fra Deira og fire fra Bernicia over det hele. Tre av disse fem oppnådde dette ved å erobre sine medkonger. Deira og Bernicia var skilt fra hverandre i to perioder, i 633-634 og 642-651. Og Deira ble regjert av to eller tre underkonger, eller medkonger, fra dynastiet i Bernicia. Fra 685 blir ikke det gamle skillet mellom Deira og Bernicia framstilt som viktig i det politiske livet i Northumbria i de kildene vi kjenner.
Kongedømmet Lindsey, som ligger like sør for Humber, var i store deler av det sjuende århundret en kilde til strid mellom Northumbria og Mercia. Lindsey hadde sin egen kongeslekt, men vi vet ingenting om disse kongene. Det fantes nasjonalfølelse i Lindsey, som Bede fortalte om. Oswald ble regnet for å være en fremmed erobrer. Det er all grunn til å regne Lindsey som et gammelt kongedømme som uheldigvis ble om et omstridt grenseområde mellom Mercia og Northumbria. Først etter slaget ved Trent i 679 synes Lindsey å ha kommet permanent under Mercia.
Om den tidligste historien til Mercias overkongedømme i Midland England er lite kjent. Da Mercia begynte å tre klart fram i kildene var det allerede et overkongedømme som strakte seg ut over det meste av Midland England fra linja Themsen-Severn til linja Humber-Mersey. Mercia hadde under Penda skaffet seg kontroll over Hwicce i strid med Wessex. Mercia hadde trolig kjempet mot East Anglia om kontroll over Essex, noe som trolig ble oppnådd under Penda og sikkert var oppnådd under Wulfhere. Og Mercia kjempet med Northumbria om kontroll over Lindsey. Oxfordshire fortsatte å være et stridstema i forholdet mellom Mercia og Wessex fram til det niende århundret. Disse erobringene gjorde Mercia til et kompakt og sammenhengende rike. De stadiene som Mercias herskere utvidet sitt overkongedømme gjennom til det omfattet hele det sørlige England, og hvordan de uttrykte dette i offisielle dokumenter, er studert av Frank Stenton. Mindre sikker er kunnskapen om den prosessen som førte til at Mercia ved midten av det sjuende århundret var kommet til å bli kandidat til å inneha den overlegne makten i det sørlige England.
Det dokumentet som kalles for "Tribal Hidage" forteller mye om stammemangfoldet i det tidlige sentrale England. Om hver av de de nesten tretti befolkningsgruppene som omtales i "Tribal Hidage" hadde utgjort et eget kongedømme vet vi ikke. Noen av dem hadde vært egne kongedømmer. Og det synes å være liten grunn til å tvile på at dette var den generelle regelen. I noen områder hadde det gått minst to århundrer med bosetningshistorie før vi får et glimt av dem i historiske kilder. Vi har så få kilder fra denne tida at mangel på kilder om lokale dynastier ikke gir grunn til å hevde at lokale dynastier ikke fantes. Angelsakserne var organisert på svært mangfoldige og ulike måter på denne tida.
I senere tid har det i økende grad blitt hevdet at noen av de kongedømmene i Midland som vi finner nevnt i kildene var administrative enheter som var opprettet av overkongedømmet i Mercia. Dette ble opprinnelig hevdet av Frank Stenton om Hwicce da Stenton hevdet at Hwicce ble opprettet av Penda da Penda førte angelsakserne ved midtre og nedre Severn sammen under et felles herredømme. Wendy Davies har kommet med liknende påstander om Lindsey og Magonsæte. Davies har satt opp Middle Anglia som en modell for utviklingen av engelske administrative enheter, spesielt i det sjuende århundret. Hun har vist at Middle Anglia best kan forklares som en kongelig administrativ enhet opprettet av Penda etter at Mercia kom til å dominere området. Etter dette har Davies fortsatt og hevdet at andre viktige enheter som Hwicce, Lindsey etc. som grenset mot det opprinnelige Mercia var liknende administrative skapninger. Men de kriteriene som hun bruker for å sette fram poenget er i hvert tilfelle forskjellige. Og man kjenner ikke til et eneste tilfelle der Mercia opprettet kongelige slekter - kongeslekter ble ikke opprettet slik.
Tilfellet med Middle Anglia minner om et liknende tilfelle i historien om Mercias ekspansjon. Bede refererte til dåpen til kong Æthelwalh av Sussex som ble foretatt i Mercia etter oppfordring fra kong Wulfhere (658-674) av Mercia. Kong Wulfhere ble gudfar til Æthelwalh og ga Wight og Meonware til Æthelwahl som dåpsgave. Mercias kontroll over Sussex overlevde kanskje ikke Wulfhere, som døde i 674. Før 685 hadde kong Cædwalla av Wessex, som da var i eksil, angrepet og drept kong Æthelwahl, og da Cædwalla ble konge over Wessex, som han var fra 685 til 688, var Cædwalla overherre over Sussex. Kong Cædwalla tok også Wight der han ubarmhjertig utryddet kongeslekta og befolkninga. Dumville skriver at det er fristende å gjøre rede for Cædwallas grusomme framferd mot Sussex og Wight ved å referere til hendingene under Wulfheres overherredømme. Sussex hadde da ekspandert på bekostning av Wessex takket være Mercia. Og det kan virke som om kongene i Wessex ville sikre seg at det ikke skulle skje en gang til. Vi kan tro at mens Æthelwahl av Sussex var overherre over Wight regjerte den innfødte kongeslekta der, for en kong Arwald var konge der da Cædwalla angrep. Altså mens Wulfhere var overkonge til Æthelwahl var Æthelwahl overkonge til kongene i Wight og Meonware.
Mercia var et overkongedømme i utvikling. I Midlands og utenfor utviklet Mercia sin makt ved å utvide og manipulere overkongelig autoritet. Mercia ble stadig mektigere i forhold til underkongene. Og i dokumenter fra Mercia omtales underkongene etter hvert på en nedsettende måte. De blir nedvurdert. Kongene i Essex forsvinner fra dokumentene under Offa, og vender tilbake i Cenwulfs regjeringstid. Etter Offa var det ikke flere konger i Sussex, Lindsey eller Hwicce. Etter 798 var det ikke flere innfødte konger i Kent, selv om det var konger med opprinnelse i Mercia der. Det kan se ut som om Offa gikk sterkt fram for å redusere lokal uavhengighet. Men Offa har ofte blitt overvurdert.
Cenwulf som ble konge i Mercia i 796 etter Ecgfrith, sønn av Offa, var mer moderat og behersket. Kongene i Essex trer igjen fram på scenen. Men i noen områder hadde undertrykkelsen av underkongene gjort det slutt på deres makt for godt. Hwicces kongeslekt ble fra omkring år 800 erstattet eller gjort om til en ealdormanslekt. Det kan virke som om det var dette Offa var ute etter å gjennomføre.
Det kjennskapet som vi har til underkongene har vi nesten utelukkende fra dokumenter som ble utstedt av overkongene. Derfor er det vanskelig å vite hva som foregikk, eller hvordan det foregikk. Men det ser ut til at overkongene tok seg rett til å gripe inn i indre forhold i underkongenes kongedømmer, og med denne retten som grunnlag kunne de fortsette å undergrave underkongenes makt. Likevel var det noen lokale konger som fortsatte å være lokale konger.
I det niende århundret var antallet kongelige slekter som var i stand til å gi land lavere enn noen gang tidligere i angelsaksisk tid. Bare i Northumbria og i East Anglia, der vi mangler data for begge landene, og i Wessex og Mercia, hadde kongene fortsatt denne makten.
Dumville skriver at fortellingen om angelsaksisk overkongedømme ikke endte her. Han skriver at han mener at forholdet mellom på den ene siden Alfred og Edward av Wessex og på den andre siden Æthelred II av Mercia ofte har blitt misforstått. Æthelred synes å ha kommet til makten i Mercia i 879 og å ha anerkjent Alfred som overkonge i 880-årene, kanskje i 883, og i hvert fall i 886. I sin lange regjeringstid, fra 879 til 911, fortsatt Æthelred å utøve sine kongelige fullmakter i Mercia, og etter at han døde fortsatte dronninga hans å utøve dem. Deres datter overtok deretter styret i ei kort tid, men måtte overgi posisjonen til kong Edward av Wessex som styrte England sør for Humber til han døde i 924. Først i den neste regjeringstida ble det slutt med overkongedømmene, og fortellingen om det engelske monarkiet begynte.
Dumville avslutter med å skrive at kildene viser at det angelsaksiske overkongedømmet var mer komplekst og mangeartet enn man ofte har forestilt seg. Det eneste området i Europa som hadde en sammenliknbar situasjon var Irland. For å forstå overkongedømmet må man også forstå kongedømmet. Og man må forstå det sett fra mange ulike synsvinkler.
Man mener at den angelsaksiske innvandringa til Britannia var ganske fåtallig, og det arkeologien forteller om den er at den foregikk på en forholdsvis fredelig måte. Hvordan kunne det skje at språket til en liten minoritet, som angelsakserne var, ble overtatt av den britiske majoriteten?
Et forslag til svar kan man finne dersom man sammenlikner den historiske situasjonen som angelsakserne kom fra med den historiske situasjonen som britene kom fra da de møttes i år 450. Britene hadde vært under romersk herredømme i nesten fire hundre år. Og spesielt med keiser Diokletians lover ble undertrykkelsen svært hard. Britene var organisert ovenfra, og Diokletian bestemte at alle skulle overta den posisjonen i samfunnet som foreldrene hadde hatt. Dermed var et hvert forsøk på å organisere samfunnet nedenfra blitt ulovlig. Angelsakserne derimot kom fra et samfunn som i stor grad var selvorganiserende, der det ikke fantes noen stat eller konger; selv om det riktignok fantes høvdinger. Så hadde det romerske systemet rast sammen i Britannia, og i den situasjonen som da oppstod hadde britene i øst (med unntak for en liten elite som hadde samarbeidet med romerne) ingen tradisjoner som satte dem i stand til å opprette nye institusjoner, mens angelsakserne derimot var vant til å leve i en situasjon som liknet på den som oppstod i Britannia etter at det romerske Britannia hadde brutt sammen. Angelsakserne hadde erfaring og tradisjoner for å leve i et samfunn uten stat der de selv bygde nettverk og institusjoner. Og de bygde omfattende nettverk og institusjoner så snart de kom til Britannia. Dette framgår av de eldste gravplassene til angelsakserne, altså de gamle kremasjonsgravplassene, som var så store at mennesker fra mange bosetninger må ha vært sammen om dem, og som derfor viser nettverk og samarbeid mellom angelsakserne over store områder. Disse nettverkene var både nettverk for handel og for sammenkomster av rituelt slag og for festlig samvære.
Kanskje gikk britene heim til gårdene sine og levde ganske isolert på dem som frie mennesker da romerne reiste, som Neil Faulkner foreslo. De ble da levende isolert i samfunn der nettverkene var organisert og bemannet av angelsaksere, og skulle britene delta i disse nettverkene måtte britene snakke angelsaksernes språk. Og derfor lærte britene seg angelsaksernes språk.
Hvorfor skjedde dette bare i den østlige delen av Britannia og ikke i den vestlige delen? Man kan tenke seg flere samvirkende årsaker. Den ene er at den romerske dominansen ikke hadde vært så fullstendig i Wales og Cornwall, der hadde den innfødte befolkninga i større grad bevart gamle tradisjoner og organisasjonsformer, som de begynte å praktisere da romerne trakk seg ut, og som var grunnlag for å opprette nettverk og samfunn. Dessuten gikk det i vest lenger tid fra romerne forsvant til angelsakserne dukket opp slik at befolkninga i vest fikk lenger tid til å øve inn og lære på nytt hvordan man kan organisere samfunn og nettverk.
Dette kan forklare hvordan en majoritet valgte å overta språket og skikkene til en minoritet.
Tweet
Lenker:
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: